SENSORVEILEDNING

Teorioppgave nr 2 ‑ deloppgave (1 /2 dag)

2 avdeling ‑ Cand jur studiet ved Universitetet i Tromsø

"Forkjøpsrett til sameiepart som nevnt i sameielovens § 11"

1 INNLEDNING ‑ PENSUM OG ANDRE KILDER

Ressursforvaltningsretten er nytt fag på 2 avdeling i og med innføringen av ny studiemodell. Årets eksamen er derfor en slags debut for faget. I forhold til da faget befant seg på 3 avdeling, så er intensjonsdybden nå blitt noe redusert. Dette som følge at en har i stedet for Falkangers store "Tingsrett" nå har "lettversjonen" "Fast eiendoms rettsforhold" som pensum. Denne boka behandler ikke de klassiske emnene innen statisk tingsrett like grundig, samt at den har noen flere emner enn "Tingsrett".

Pensum er i alle fall som følger:

Thor Falkanger: Fast eiendoms rettsforhold, 2. utgave Oslo 1997. Her er det § 11, Sameie, på s. 226 ‑ 263 som er av særlig interesse. Direkte relevant er § 11.32 ‑ Den enkelte sameiers juridiske rådighet, som begynner på s. 240. Her viser jeg særlig til pkt c) Medeierens forkjøpsrett ‑ s. 243 ‑ 246.

Ellers nevner jeg at Inge Lorange Backers innføringsbok i miljørett også er pensum uten at den er av interesse i vår sammenheng. Det er heller ikke noe av tilleggslitteraturen.

Av annen litteratur og kilder må selvsagt Falkangers "Tingsrett" nevnes, selv om det blir mye det samme. En alternativ og lettfattelig fremstilling finnes i Tore Bråthen: Sameie, kompendium for eiendomsmeglerstudiet, utgitt av Norges Eiendomsmeglerforbund. Heftet kan skaffes av alle bokhandler. Aller mest anbefaler jeg de ekstra kunnskapstørste å lese Torgeir Austenås artikkel: "Ny lov om løsningsrettigheter", i LoR 1996 s. 275 ‑ 293.

Forarbeidene til loven er i grove trekk: NOU 1984:32 "Løysingsrettar", og Ot prp nr 49 (1993‑94), om lov om løysingsrettar.

II FORKJØPSRETT TIL SAMEIEPART

Siden dette er en halvdagsoppgave, ligger det både i det og i materien selv at dette kan bli ganske oversiktsmessig. De flinkeste antar jeg vil greie å utmerke seg ved å greie å gå litt i dybden på sentrale punkter.

Innledning mv.

Avgrensningen skulle ikke by på for store problemer. Via føringen i teksten er det klart at det er det frie tingsrettslige sameie som sameieloven forutsetningsvis bygger på, som er gjenstand for forkjøpsrett. At det for forkjøpsrett bare er tale om sameieparter i fast eiendom, og ikke løsøre som også er omfattet av sameieloven, skal vi komme tilbake til senere. Noen vil vel i hjernestormen over mulige måter å løse dette på henge seg opp i «stiftelse». Jeg mener at det ikke er rom for å to opp noe om stiftelse av forkjøpsrett her. Oppgaven forutsetter forkjøpsretten som allerede etablert, og det er anvendelsen av forkjøpsretten slik saml. § 11 gir anvisning på, som er temaet.

Man kommer vel ikke utenom visse forpostfektninger før de viktigste materielle regler behandles. De færreste begynner rett på. Av de mulig innledende momenter som jeg kan tenke meg umiddelbart, er vel diverse forklaringer av hva sameie/sameiepart er for noe, det mest nærliggende. Her kan det vel tenkes at teoretiske utlegninger av hva eiendomsrett er, settes i relieff til sameie som særskilt eierform, herunder dets særtrekk ved at objektet ikke umiddelbart kan avgrenses til annet enn ideelle (brøk)parter i tingen. Dette leder igjen leder til at det tingsrettslige sameie, er et såkalt "fritt" sameie. Her vil mange sette det frie sameie opp mot såkalte "bundne" sameie, skifteboer, ansvarlige selskaper mv. Poenget er at man i det frie sameiet disponerer over sin bruttoandel, mens man i det bundne sameie bare kan disponere over nettoen. Også det at vi befinner oss på privatrettens område, og dermed på deklaratorisk lovgrunn, kan være greit å kommentere, jf. saml. § 1,2 og løsnl. § 4. Følgen er jo at man kan avtale seg vekk fra det meste. Mange vil vel forsøke å gi en definisjon av forkjøps‑ eller løsningsrett. Løsnl. § 1 definerer løsningsrett som den rett "nokon har til å overta ein fast eigedom seinare, når eigedomen likevel skiftar eigar, eller til eit anna tidspunkt". I neste setning presiseres forkjøpsrett som en løsningsrett som "berre kan kan gjerast gjeldande når eigedomen vert avhend eller skiftar eigar på annan mate".

Om hvordan andre ting som kan dukke opp innledningsvis skal bedømmes, må jeg be sensorene om å bruke sitt fornuftige skjønn. Så lenge det som kommer er noenlunde relevant og fornuftig, far det passere. En god regel er jo å ikke la seg bli altfor oppbrakt over hva innledning inneholder. Mange kandidater trenger innledningen for å komme seg skikkelig i gjenge til hoveddelen.

Hensynene bak forkjøpsrettsreglene berøres vel av mange i forbindelse med hoveddelen mens andre tar de i eget punkt i innledningen. I korte trekk gar begrunnelsen for forkjøpsrettighetene ut på at man skal beskytte seg mot å få "utenforstående" inn i sameiet, idet et sameie ofte holdes sammen av den trygghet og tillit som er bygd opp sameierne imellom over tid, eller som sådan var en del av stiftelsesgrunnlaget. I tillegg til å beskytte mot utenforstående, er det også slik at reglene beskytter mot interne forrykninger i sameiet, ettersom reglene også gjelder overfor en som allerede er sameier. Her kan vel og ventes en del karakteristikker av det nære interne forholdet sameiere i mellom, kanskje sett i forhold til servitutt‑, leie og andre rettighetsposisjoner i fast eiendom.

Hoveddelen

I hoveddelen vil kanskje noen si noe innledningsvis om at forkjøpsrettsreglene systematisk sett er en del av den rettslige rådighet i sameieforhold, i motsetning til reglene som omhandler den faktiske rådighet. Forkjøpsretten får som påpekt av Falkanger sitt vesentlige innhold gjennom henvisningene til løsningsrettsloven (9. desember 1994 nr 64).1 sameielovens § 11 er utgangspunktet at når part i sameie skifter eier, så utløser det forkjøpsrett for medeierne. Av sameieloven selv, og av løsningsrettsloven følger det så en rekke skranker og begrensninger som er hoveddelen av oppgaven å fremstille.

For det første gjelder ikke forkjøpsretten realsameier, jf saml. § 11,3. De fleste vil vel bruke mest energi på å forklare hva et realsameie er. Det greieste er vel bare å vise til lovens ord, at det handler om part som ligger til fast eiendom. Når sameieparten følger med helt eller delvis ved overdragelse (delvis, ved fradeling av eiendommen, helt ved salg av hele), sml. § 10,2, gjelder ikke forkjøpsretten. Ved separat salg av vannrettigheter og andre "serlege verde" som nevnt i saml. § 10, 2 siste punktum gjelder derimot forkjøpsreglene.

For det andre skal følgende av løsningsrettslovens regler gjelde tilsvarende, "så langt dei høver", dette er med andre ord generelle regler som må tillempes. Disse er: §§ 2, 8 10, 1‑3. ledd, 11, 1‑3 og 5. ledd, 12, 1‑2. ledd, og endelig §§ 13 ‑22.

Det kan være greit å starte med objektet for forkjøp. Etter løsnl. § 1, 2 er det sameieparter i fast eiendom som er objektet. Dette er en slags begrensning, ettersom sameieloven i seg selv gjelder både for fast eiendom og løsøre. For så vidt blir det ikke bortkastet hvis noen viser til definisjonen i avhl. § 1‑1 for å forklare hva fast eiendom er. Dette poenget blir studentene ledet direkte til, selv de som følger opplegget med å nærsynt lese henvisningslisten i saml. § 11. Første stopp her er løsnl. § 2, og der står det direkte at løsningsrett til fast eiendom også gjelder tilbehøret, noe som vil få de fleste til å heve blikket til løsnl. § 1. Å begynne å kverulere om at løsnl. § 1 ikke er nevnt i smørbrødlista i saml. 11, vil være direkte uskjønnsomt. Om hva som skal regnes som tilbehør (og dermed et unntak fra at det bare er fast eiendom som er objektet) viser § 2 til avhl. §§ 3‑4 til 3‑6. Mange vil nok referere disse bestemmelsene. Man kan etter mitt syn godt la være.

Om man som neste steg behandler løsnl. § 8 eller 11, er kanskje en smakssak for noen. Selv foretrekker jeg å se på situasjonene som utløser forkjøpsrett først. løsnl. § 11 beskriver disse på en grei og oversiktlig måte. 1 1. ledd slås fast at forkjøpsrett utløses fra det øyeblikk bindende avtale om at sameieparten skal overføres til ny eier er gjort. Hva som skal til for at bindende avtale skal være kommet i stand, reguleres selvsagt av vanlige avtalerettslige regler og prinsipper. Problemer kan tenkes i forhold til forbehold om finansiering og kausjon. Jeg tror at de fleste rettsgyldige forbehold må respekteres slik at bindene avtale ikke regnes for å være kommet i stand før betingelsen(e) er inntrådt. Videre følger det av 2. ledd at tvangssalg utløser forkjøpsrett når stadfestelseskjennelsen er rettskraftig, likeledes arv ( 3. ledd). 4 ledd «gjelder» ikke i sameieforhold, men i 5. ledd er det en regel at løsningsrett påheftet fast eiendom som er i et selskaps eie, først utløses når en så stor del av aksjene eller selskapspartene går over på andre hender at styringsretten også havner på disse hender. Justisdepartementet har uttalt at hvis erverver får posisjon som kan likestilles med eneneiers,

så er lovens vilkår oppfylt. Lovavdelingen har kommet med en uttalelse om at en overdragelse av 90 % av aksjene og en tilsvarende del av stemmeretten må oppfattes som en reell overdragelse av selskapets aktiva (prp. s. 59). Her som ellers må vi ha i mente at loven er generell, så vi må hele tiden ha sameiesituasjonen for øye. I det sistnevnte tilfellet kan det f.eks være snakk om overdragelse av sameiepart i en felles forretningseiendom som utløser forkjøpsretten.

Det er videre en begrensning i hvem forkjøpsrett kan påberopes overfor. Den beskyttede krets av «nærstående» som forkjøpsrett ikke kan gjøres gjeldende overfor, er oppregnet i løsnl. § 8. Det er likegyldig hvilken overføringsmåte som brukes. Viktigst er det å få med seg at ektemake, livsarving, fosterbarn som faktisk står i samme stilling som livsarving, og til slutt «nokon annan» som i de to siste årene har hørt til samme husstand som den tidligere eieren, typisk samboere eller søsken med felles husholdning. Her vil vel noen « forklare» hvem som kan være ektefelle eller livsarving, uten at det blir alt for givende. Mer spennende blir det der noen begynner å spinne på fosterbarns‑ og husstandsmedlemsalternativet, som til dels er nyskapninger i forhold til tidligere deklaratorisk rett. I annet punktum i § 8 utvides kretsen av nærstående til å omfatte også den som overtar tidligere felles boligeiendom ved separasjon/skilsmisse, eller ved oppløsning av husstandsfellesskap. Dette gjelder tilsvarende ved registrert partnerskap, jf. partnerskapsloven av 1993, § 3, 2. ledd. I disse "boligeiendomtilfellene" har 3dje punktum en «sikkerhetsventil». Forkjøpsretten kan likevel gjøres gjeldende der det er «særleg om å gjere» for en forkjøpsrettsshaver, og det etter forholdene ikke vil virke urimelig. Det gis med andre ord anvisning på en interesseavveining mellom forkjøpsrettshaveren og den som ønsker å overta etter et samlivsbrudd. For at det skal være mest mulig klare linjer, dvs. at lovens løsninger skal velges, er reglene om beskyttelse av den som overtar sameiepart etter avsluttet samliv gjort preseptoriske, jf § 8,2.

Sett i forhold til at det bare er tale om en halvdagsoppgave, blir vel mange kandidater tvunget til å gjøre prioriteringer av hav som skal fremstilles grundig/mindre grundig. Jeg vurderer de materielle reglene i § 8 som den indre kjerne i oppgaven, deretter situasjonsbeskrivelsene i løsnl. § 11 og det som er å finne i sameieloven. Det som da gjenstår er overveiende prosessuelle regler som angir hvilke måter man kan gå frem på/gjennomføre løsningssaken.

Jeg skal i det følgende gi en kort oversikt over disse.

En løsningssak starter enten som nevnt i § 10 eller § 12. Avhender kan etter § 10 gi forkjøpsrettshaver et skriftlig forhåndstilbud som han må svare på innen to måneder. Hvis ikke forkjøpsretthaver overtar kan sameieparten avhendes på samme eller strengere vilkår innen to år. I avgjørelsen av hva som er "like strengt" må alle tilgjengelige momenter trekkes inn i en helhetsvurdering, men likevel slik at prisen blir det dominerende element. Benytter avhender seg av denne muligheten kan forkjøpsretten ikke gjøres gjeldende verken nå eller ved senere eierskifter, jf § 10,3. I tillegg er det noen andre detaljer som fremkommer i § 10. Det kan være lurt å følge prosedyren i § 10, for etter §12, 1 kan uvisshetsperioden bli på hele 6 måneder, ettersom det er tiden forkjøpsrettshaver har på seg til å handle etter han fikk vite eller burde ha fått vite om de omstendigheter som utløser forkjøpsretten etter § 11. Kunnskapskravet drøftes bl. a i forarbeidene (prp. S. 59‑60), og det som er verdt å vite er at kunnskapskravet ikke er like strengt som i tingl § 21,1. Som ellers i disse og lignende tilfeller er det en konkret vurdering av om kravet er oppfylt.Etter § 12, 2 kan uvisshetsperioden forkortes ved at skriftlig varsel gis til forkjøpsrettshaverne om at disse må to stilling til om forkjøpsretten skal anvendes innen to måneder fra mottakelsen av varselet. Verd å merke seg at bortfallsregelen i § 12, 3 ikke er gitt tilsvarende anvendelse for sameieparter.

§ 13 har formregler for løsningskravet og regler om overfor hvem kravet skal fremsettes overfor alt etter hvilken løsningssituasjon en står overfor. Skriftlighet er et gjennomgående vilkår. Skriftlighet vil avskjære mange tvister. Vær særlig oppmerksom på fristavbruddsreglen i § 13, 5. ledd.

I §§ 14‑22 finner vi regler som regulerer forholdet partene i mellom.

§§ 14‑17 gir nærmere direktiver om forkjøpsrettshaverens inntrede i avtalen, og begrensninger i råderetten når løsningskrav er framsatt, samt fordeling av avkastning og kostnader ved sameieparten.

§ 18 omtaler adgangen til å "angre" og omgjøre overdragelsen, noe som er svært praktisk når en forkjøpsrett lurer i bakgrunnen. Praksis har vært restriktiv. Har man sagt a får man si b, jf Rt. 1971 s. 730 "Kjeseth ‑ dommen". Lovens løsning er i alle fall at omgjøringsadgangen avskjæres enten når forkjøpsrettshaveren har fått varsel som nevnt § 12, 2 (jf foregående avsnitt), eller når avhenderen har mottatt løsningskrav etter § 13. Viktig er det å ha klart for seg at bestemmelsen bare regulerer omgjøringsadgangen i forholdet mellom avhender og forkjøpsrettshaver. Mellom avhender og erverver gjelder vanlig kontraktrettslige regler. Hvis det videre foreligger det hevingsrett på erververens hånd

§ 19 gir regler om løsningssummens størrelse. Jeg nevner at salgssummen er avgjørende, men der parten åpenbart er solgt til underpris må "vanleg pris" betales. Det samme gjelder når tingen overgår ved bytte, gave eller arv, eller det på annen måte ikke er mulig fastsette noen pris. "Vanlig pris" er i utgangspunktet markedspris. Er man ikke enig om det, så hører avgjørelsen av hva vanlig pris er, under skjønn, vanligvis lensmannsskjønn, jf løsnl. § 22. At det åpenbart skal være underpris, medfører at små avvik ikke er nok, det må være klart avvik. Hvis eiendommen derimot er solgt til overpris, må løseren finne seg i å betale den. Unntak må gjøres for proforma og lovstridige priser. Videre må løseren betale for påkostninger som har medført verdiøkning i tilfeller der løsningssummen er forhåndsfastsatt, jf § 19,3. Vanlige vedlikeholdsutgifter kan derimot ikke kreves i medhold av 3dje ledd. Endelig kan kår eller andre naturalytelser kan etter krav fra en av partene regnes om i penger, jf 4de ledd. Er kravet etter dette klart, forfaller kravet til betaling med rimelig frist. Er det derimot uklart, kan det kreves at det stilles garanti i samsvar med reglene i § 13, siste ledd.

§ 20 er en reguleringshjemmel for avtalte løsningssummer. Anvendelse av § 20 forutsetter at det er gått minst 10 år siden løsningssummen ble fastsatt, eller det har skjedd en markert prisopp‑ eller nedgang. Ved regulering skal eiendomsverdien på reguleringstiden legges til grunn. § 21 sier at kostnadene ved løsningen skal bæres av forkjøpsrettshaver, typisk dokumentavgift og tinglysningsgebyr. Ut over dette har praksis vært restriktiv med å dekke utgifter, f.eks meglere, konsulenter og sakkyndige. Man har vel innfortolket et nødvendighetskriterium i hvert fall i forhold til løsning med hjemmel i konsesjonslovgivningen, som det er mest naturlig å sammenligne med. Bestemmelsen gjelder bare overfor avhender. "Kjøper", har ikke krav på noen utgiftsdekning fra forkjøpsrettshaver, selv om hans opptreden var en nødvendig forutsetning for å utløse forkjøpsrettskravet.

III KARAKTERFASTSETTELSEN

Jeg tror at det vil vise seg at mange vil få problemer med å disponere ressursene på en fornuftig mate. Dette kan medføre mange mer eller mindre strukturerte lovreferater uten antydning til analyse. Pensumsituasjonen er slik at Falkanger har en ca. 3 siders omtale av jussen i dette. Det i seg selv taler jo til studentenes fordel ‑ man må ikke legge lista for høyt. På den annen side omtales løsningsrettsloven flere steder i pensum ettersom servitutter bl. a også kan utløses. En annen ting er jo at løsnl. er en ny lov, skrevet på et moderat og moderne nynorsk, i motsetning til eldre lover som jo på privatrettens område bruker å være gjennomskåret av praksis og annen ulovfestet rett.

Her som ellers vil den gode kandidat manifestere seg for sensorene uten at det er nødvendig å lese seg til det av mine skriverier. Forståelse, kunnskaper, metode/systematikk og fremstillingsevne røper den laudable kandidat. Den mindre bra kandidat vil vel mest referere bestemmelser uten noen særlig plan eller tanke bak det han/hun gjør.

Av hva en ca laud må ha med, antar jeg at følgende kan sies:

a) En viss evne til å plassere seg, forklare hva det handler om, med andre ord innlede med noen fornuftige ord, ala noe av det beskrevet av meg under "forpostfektninger".

b) Omtale/behandle i hvert fall saml § 11 jf 10 og løsnl. §§ 8 og 11 med en viss dybde.

c) Ha med noe av det andre også.

Mer presis er det ikke etter mitt syn grunn til å være. Alt i alt er det jo den gamle klisjeen om at det skal gjøres en helhetsvurdering, som gjelder.

SENSORVEILEDNING

Oppgave : Vilkårene for innleggelse i psykiatrisk sykehus.

1.1 Pensum Fra Sosialrett, 3.utgave 1993, Ørnulf Rasmussen: Det psykiske helsevern, pkt 2.1‑3.3, (s.395412).

1.2 Om oppgaven

Oppgavens formulering air grunnlag for enkelte avgrensninger. Særlig gjelder dette ordene vilkårene og innleggelse. Jeg kommer nærmere tilbake til dette.

Slik oppgaven er formulert dekker den både frivillig og tvungen innleggelse. Dette gir en naturlig todeling av oppgaven, nemlig først om vilkårene for selv å begjære seg innlagt (phvl.§ 4) og deretter vilkårene for tvangsinnleggelse (phvl.§ 5). I en mellomstilling er tvungen tre‑ukers opphold etter undersøkelse (phvl.§ 3, 2.ledd) og frivillige innleggelse som skjer på vilkår av tvungent opphold i tre uker (phvl.§ 4, 2.ledd). I phvl.§ 2, 6.ledd finnes også regler om øyeblikkelig innleggelse. Den nærmere avgrensning kan nok by på tvil. Det viktigste er etter min mening om kandidatene makter å lage en selvstendig disposisjon av stoffet, og presterer noe mer enn en ren lovavskrift med kommentarer. De felt sour kanskje kan skape problemer er spørsmål som undersøkelsesplikt, grunnlag for å beholde, utskrive osv. Et eget tema er også saksbehandlingsreglene; alt fra sykehusets (overlegens) til kontrollkommisjon og rettslig prøving.

1.3 Forslag til disposisjon

1.3.1 Innledning

1.3.1.1 Generelt om reglene om psykisk helsevern

Det kan være greit med en kort innledning om hva det psykiske helsevern består i, herunder hvem som har ansvaret for det.

1.3.1.2 Definisjoner, avgrensing av oppgaven

Oppgaven spør etter vilkårene for innleggelse. Det viktigste skillet gar derfor mellom frivillig og tvungen innleggelse. Øyeblikkelig innleggelse kan også tas med.

Som nevnt ovenfor følger det klart av ordlyden at det er vilkårene for innleggelse son skal behandles. I hvilken utstrekning de prosessuelle regler (vilkår) skal behandles, kan være noe tvilsomt. Etter min mening bør saksbehandlingsreglene nevnes i sammenheng med de enkelte bestemmelser. Poenget er nettopp at det er noe ulikheter i fremgangsmåten avhenig av om det dreier seg om phvl.§ § 2; 3, 4 eller 5. Reglene om klage til kontrollkonmisjonen (og eventuell rettslig proving) er mer perifert. men det ms antagelig ses som et pluss at de kort nevnes. I et rettssikkerhetsperspektiv kan det være greit å påpeke at når de materielle regler er såpass vage, er det viktig med en viss garanti gjennom de strenge prosessuelle regler og gjennom en vid klage‑ overprøvelsesadgang.

I oppgaveteksten er det brukt uttrykket psykiatrisksykehus. I de for oppgaven relevante bestemmelser brukes ulike uttrykk. Eksempelvis bruker phvl.§ 4 ordet institusjon, mens i phvl.§ 5 brukes sykehus. I phvl.§ 3 vises det til «annet sted». Begrepsbruken i loven er visstnok bevisst, men den ulike begrepsbruk får redusert betydning bl a pga reglene i phvl.§ 7, 2.ledd som gir phvl.§§ 5 og 6 tilsvarende anvendelse ved psykisk helsevern utenfor institusjon. Området for hvor psykisk helsevern utøves, er nærmere regulert i phvl.§ 1, særlig nr 2. Det kan derfor ikke stilles så store krav til kandidatenes avgrensninger i forhold til begrepet «psykiatrisk sykehus» .

Hvordan besvarelsene kan avgrenses og disponeres, vises i det følgende. Som allerede nevnt, er det mange mulige avgrensninger og disposisjoner som kan velges. Det nedenstående er bare et forslag.

1.3.2 Vilkårene for øyeblikkelig innleggelse, jfr phvl.§ 2, 6.ledd

Generelle regler om øyeblikkelig innleggelse finnes i sykehuslovens § 6, som phvl.§ 2, 6.Iedd viser til. Lovens vilkår for innleggelse må også være oppfylt i tillegg til de generelle regler om øyeblikkelig innleggelse. Det kan i denne sammenheng også vises til en såkalte ventelisteforskriften (av 26.7.1990 nr 620) § 3‑2. Dette kan imidlertid ikke kreves av kandidatene, selv om problematikken nylig har vært opp i Tromsø. dog vedrørende somatiske sykehus.

Hvor vilkårene for øyeblikkelig innleggelse foreligger, gjelder ikke den såkalte asylsuvereniteten. Sykehusledelsen eller overlegen kan ikke i disse tilfelle selv velge om man vil la pasienten innlegge eller ikke. Se også legelovens § 27. .

1.3.3 Vilkårene for frivillig innleggelse, phvl.§ 4

1.3.3.1 Grunnvilkår

Pasienten kan ikke kreve å bli innlagt med mindre lovens vilkår er oppfylt. Disse vilkår er i grove trekk følgende: ‑ må begjære seg innlagt, og ‑ må ha evne til å ta bestemmelsen selv, ‑ innleggelse må være til pasientens beste ‑ pga hans sinnstilstand.

Er pasienten under 16 år finnes nærmere regler/vilkår om samtykke my i phvl.§ 4, 3.ledd.

1.3.3.2 Tilleggsvilkår eller ‑betingelser

Overlegen kan sette som vilkår for innleggelse at pasienten underkaster sec, tre ukers «tvangsinnleggelse», jfr phvl.§ 4,2.ledd. Begrunelsen er at i enkelte situasjoner kan det tenkes at avbrudd i behandlingsopplegget kan være skadelig. Derfor bør sykehuset ha denne fristen til for eksempel å utrede pasienten før han begjærer seg utskrevet. I denne forbindelse er det verdt å merke seg at.fristen leper fra innleggelsen. Avtalen må videre være inngått skriftlig og for eller samtidig med at innleggelse skjer.

Nærmere regler om avtaleinngåelsen finnes i phvl.§ 4, 2.‑4.ledd.

1.3.3.3 Utskriving

Pasienten skal utskrives uten opphold dersom han begjærer det, jfr phvl.§ 4, ledd siste setning. Dette gjelder likevel ikke dersom det foreligger avtale iht annet ledd. Utskriving må da skje ved utløpet av tre‑ukers perioden, med mindre vilkårene etter phvl.§ 5 er oppfylt.

1.3.4 Kortvarig tvangsinnleggelse, phvl.§ 3

1.3.4.1 Vilkår for undersøkelse

Vilkårene for at en person kan underkastes tvangsmessig undersøkelse, følger av phvl.§ 3, ledd. Slik undersøkelse gjøres gjeme for å vurdere tvangsinnleggelse etter phvl.§ 5. Det kan således hevdes at det må foreligge en viss sannsynlighet for at vilkårene for tvangsinnleggelse er til stede. (Sammenlign reglene om varetektsfengsling!)

1.3.4.2 Vilkår for kortvarig tvangsinnleggelse

Etter phvl.§ 3, 2.ledd kan pasienten holdes tilbake i inntil tre uker dersom følgende vilkår er oppfylt; ‑ etter begjæring av sine nærmeste eller offentlig myndighet ‑ må være undersøkt av lege (Det kreves personlig undersøkelse, saksdokumenter ikke nok.) ‑ legen må finne innleggelse nødvendig.

Dersom undersøkelsen viser at vilkårene for tvangsinnleggelse er oppfylt, kan pasienten straks innlegges med hjemmel i phvl.§ 5. Det kreves mao ikke noen ny undersøkelse iht phvl.§ 5.

1.3.4.3 Nærmere om forholdet mellom phvl.§ 3, 2.ledd og § 5

Dersom pasienten holdes tilbake iht phvl.§ 3, 2.ledd, kan det eventuelt i løpet av tre‑ukers perioden besluttes at han skal tvangsinnlegges iht phvl.§ 5.

Etter phvl.§ 3, 2.ledd kan pasienten innlegges enten i sykehus eller «holdes på annet sted hvor forsvarlig pleie kan skaffes». Se likevel phvl.§ 7, 2.ledd, omtalt ovenfor pkt 1.3.1.2.

1.3.5 Vilkårene for (tidsubestemt) tvangsinnleggelse, phvl.§ 5

1.3.5.1 De alminnelige vilkår for innleggelse

Loven oppstiller tre fakultative vilkår, hvorav det tredje inneholder tre kumulative vilkår. I teorien oppstilles også et fjerde vilkår. Grovt skissert er vilkårene følgende:

‑ Etter begjæring av sine nærmeste eller offentlig myndighet. (Det kan her vises til phvl.§ 21 om hvem som regnes som nærmeste, og i hvilken prioritet. Hva som er offentlig myndighet, er nærmere regulert i forskrifter av 1.10.1930 § 3‑2. Av disse fremgår at det offentlige i stor grad må gripe inn ved f eks uenighet, uklarhet og unnlatelse fra de nærmeste. Forskriftene er ikke utlevert, men er gjennomgått på forelesninger.)

‑ Alvorlig sinnslidelse. De fleste kandidater far frem at dette er et rettslig, og ikke et medisinsk begrep eller vilkår, men enkelte bommer og viser til WHO's liste. Om karakteristikker se Rt.l987:1495, hvorfra kandidatene har «psykoser o‑, litt til».

Kumulative vilkår; ‑ lider overlast (omsorgshensynet). (Overlastkriteriet, dvs at behandling er nødvendig for å hindre at den syke lider overlast, er behandlet i Rt.1981:771 Lusterdommen og i Rt.1988:634 Jordhuledommen. Begge dommer‑gjelder egentlig‑krav om utskriving, men problemstillingene/vilkårene er de samme. I begge tilfelle fant Høyesterett etter en rimelighetsvurdering at pasientene burde utskrives. I førstnevnte tilfelle til tross for at det var en viss fare for at pasienten ville lide overlast ved utskriving. I sistnevnte bare om vinteren! ‑ utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring forspilles (behandlingshensynet) ‑vesentlig fare for seg selv eller andre (sikkerhetshensynet)

Innleggelse må i tillegg være rimelig og hensiktsmessig. Pasienten kan innlegges ‑ han må nødvendigvis ikke, se de to ovennevnte dommer.

1.3.5.2 Vilkår for å beholde, rett til å bli utskrevet

Når det i overskriften brukes uttrykket «tidsubestemt» sikter dette bare til at loven setter ikke selv opp en bestemt tidsbegrensning slik for eksempel phvl.§§ 3 og 4 gjør. Pasienten kan imidlertid bare beholdes så lenge vilkårene for innleggelse er tilstede, jfr phvl.§ 5, 3.ledd.

Når vilkårene ikke lenger foreligger, kan pasienten begjære seg utskrevet. Det kan også hans nærmeste hvor han selv ikke er i stand til det, jfr phvl.§ 6. ledd.

1.3.6 Kort om saksbehandlingen

Det kan være greit å nevne at de saksbehandlingsreglene i forvaltningslovens kap III og IV ikke gjelder, jfr phvl.§ 7. ledd. Dette repareres imidlertid i en viss grad av de særskilte regler i phvl.§ 9.

Som nevnt innledningsvis (pkt 1.3.1.2) varierer de prosessuelle regler noe med de enkelte bestemmelser, og behandles derfor mest naturlig i tilknytning til med de materielle reoler. Eksempelvis kan innleggelse etter phvl.§ 3 påklages av pasienten selv, mens innleggelse etter phvl.§ 5 kan påklages både av den syke, hans nærmeste eller myndigheten som har begjært innleggelsen, jfr phvl.§ 5, 4.ledd.

Regler om klageadgang og klagebehandling kan også kort nevnes, men det kan neppe kreves. Klage til kontrolikommisjonen bør antakelig nevnes. for eksempel i forbindelse med behandlingen av lovsteder hvor denne klageadgang er nevnt i phvl.§§ 3‑5, samt § 8. (Kontrollkommisjonens avgjørelser kan også rettslig overprøves etter særlige regler i tvistemålslovens 33. kapittel, men det kan ikke forventes at dette nevnes.)

1.3.7 Vurderinger

Som alltid bør vurderingene må være knyttet til lovens vilkår, eventuelt praktiseringen av dem. Løsrevne generelle betraktninger om psykisk helsevern, psykiske problemer og rettssikkerhet faller utenfor oppgaven.

1.3.8 Merknader

De fleste kandidater kommer velberget fra denne oppgaven. Kunnskapsnivået synes å være gjennomgående bra.

Mange kandidater er ‑ antakelig i tråd med lærebøkene ‑ skeptiske til tvangsinnleggelse. Hvor tvangsinnleggelse ikke ble opprettholdt av domstolene, betegnes dette ofte som at pasienten «slapp fri». Det er godt mulig at denne kritiske holdning er berettiget. Uansett klarer de fleste å få frem en balansert fremstilling av vilkårene, selv om grunnholdningen skinner gjennom.

Det er få som gir noen selvstendig fremstilling av saksbehandlingsreglene ‑ utover noen korte bemerkninger innledningsvis. Etter min mening er dette helt korrekt. Enkelte synes likevel å misforstå ved at rimelighets‑ og nødvendighetskriteriet i phvl.§ 5 betegnes som «god forvaltningsskikk».