SENSORVEILEDNING
Kombinasjonsoppgave
Cand.jur.-eksamen
Annen avdeling våren 2001, Universitetet i Tromsø
Pensumlitteratur
Nils Nygaard, Skade og ansvar, 5.utgave Bergen 2000. Se generelt side 4-6 (grunnvilkår) og side 170-294 (ansvarsgrunnlagene). Se dessuten særlig side 271-274 og uforsvarlig ordning.
Om oppgaven og oppgaveformen
De faglige spørsmål som oppgaven reiser, må alle anses å være sentrale innen erstatningsretten.
Dette er tredje semester med kombinasjonsoppgave, og årets kandidater har også vært gjennom denne formen både som prøveeksamen og på eksamensseminar.
Spørsmålene er ulike – både i omfang og art. Noen vil derfor kunne besvares helt kort, mens andre krever en større innsats. Dette er vurderinger kandidatene må gjøre underveis. Oppgaven inneholder ingen retningslinjer for vekting av de enkelte spørsmål, hvilket gir den enkelte et visst spillerom. I en helhetsvurdering bør det legges vekt på om kandidaten har avgrenset og vektet de ulike spørsmål på en fornuftig måte.
Merknader til de enkelte
spørsmål
I a
Redegjør helt kort for de tre grunnleggende vilkår for
erstatningsansvar.
Nygaard side 4-6.
Jeg antar de fleste kan redegjøre for krav om skade, ansvarsgrunnlag og adekvat årsakssammenheng mellom skaden og ansvarsgrunnlaget. Antakelig kan det variere med hvilken forståelse de tre grunnvilkår presenteres.
I b
Hvorfor har vi krav om ansvarsgrunnlag for ileggelse av
erstatningsansvar?
Ansvarsgrunnlaget er selve grunnen til at vi pålegger ansvar, dvs at tapet flyttes fra skadelidte til skadevolder. Skyldansvaret – dvs krav om skyld som vilkår for erstatningsansvar – ble utviklet som en slags beskyttelse av personer som rent faktisk hadde forårsaket skade, men uten å kunne bebreides for det.
Se eksempelvis Rt 1900 753: ”Her maa vor Rets almindelige Regel komme til Anvendelse, hvorefter Skadeserstatningspligt alene indtræder, saafremt der fra nogen Vedkommendes Side enten foreligger ond Villie eller er vist Mangel paa pligtmæssig Omtanke eller Forsigtighed. … Ellers gjælder det som Regel, at Ingen svarer for hændelig Skade, der bliver der, hvor den rammer.”
Så vidt jeg kan se, tar ikke læreboka opp spørsmålet generelt, men fremstillingen av de enkelte ansvarsgrunnlag innledes med konkrete begrunnelser. På forelesninger er imidlertid noen enkle perspektiver presentert, og jeg skal kort nevne noen. Fremstillingen bør samordnes med spørsmål I c.
Når en person har forvoldt en skade han innså muligheten for at kunne skje, og med rimelig innsats kunne ha forhindret den, gir det oss en god grunn til å pålegge ham ansvar.
Den som driver en virksomhet, har en innretning osv som utsetter omgivelsene for en risiko som overstiger det man etter livets forhold må finne seg i, står nærmere til å bære risikoen for denne virksomheten enn den tilfeldige skadelidte.
Når en arbeidsgiver lar en ansatt utføre arbeid i sitt sted, bør arbeidsgiveren være medansvarlig når skade skjer som ledd i utføring av arbeid for arbeidsgiveren.
Biltrafikk innebærer en stor risiko for skader. Fellesskapet av bileiere bør i form av en forsikringsordning sammen bære ansvaret for denne farlige virksomheten. På denne måten blir skadelidtes situasjon heller ikke avhengig av den enkelte bileiers betalingsevne.
I c
Redegjør kort for hovedprinsippene i de vanligste ansvarsgrunnlag
i norsk erstatningsrett.
Nygaard gir en helt kort redegjørelse innledningsvis (side 5-6). Spørsmålet er dessuten ment som en kontroll av kandidatenes oversikt og helhetsforståelse. Hvordan kandidatene skal avgrense ”de vanligste ansvarsgrunnlag i norsk erstatningsrett” lar jeg foreløpig stå litt åpent. Et naturlig utgangspunkt er de fire ansvarsgrunnlag som behandles i lærebokas alminnelige fremstilling, dvs skyldansvaret, arbeidsgiveransvaret, risikoansvaret og bilansvaret.
Som det delvis fremgår ovenfor er det sentrale i skyldansvaret at skadevolders handling, unnlatelse, virksomhet osv har en skadeevne som for ham er eller burde være synbar, og hvor det foreligger et handlingsalternativ som ville ha forhindret skaden. Kort formulert er vilkårene at skadevolder burde og kunne handlet annerledes. Skyldansvaret fokuserer på den konkrete skade og på forholdet mellom skadevolder og skadelidte.
Risikoansvaret (ulovfestet objektivt erstatningsansvar) knytter seg til den generelle risiko ved drift, virksomhet, innretning eller ting, og spør på denne bakgrunn hvem som står nærmest til å bære den inntrådte skade. Stikkordene de fleste vil huske er at den risikoen som har ført til skade – sett fra skadevolders side – skal være stadig og typisk, mens den fra skadelidtes side skal være ekstraordinær. I tillegg til disse – ifølge læreboka – minstevilkårene, vil også stikkord som interesseavveining (hvem har størst interesse i virksomheten), prevensjonshensyn (hvem står nærmest til å unngå skade, økonomisk prevensjon) og reparasjonshensyn (pulverisering og risikofordeling).
Forskjellen mellom skyldansvar og risikoansvar er formulert slik av Hagstrøm, Culpanormen side10:
”Helt forenklet kan det sies at området for culpanormen er de påregnelige og avvergelige skader, mens det objektive ansvar fanger opp de konkret uavvergelige, men generelt påregnelige skader.”
Arbeidsgiveransvaret har tre sentrale vilkår. Skaden må være skjedd på uaktsom måte under en arbeidstakers utføring av sitt arbeid for arbeidsgiveren, se skl § 2-1 nr 1 første punktum. Situasjonsvilkåret (under utføring av arbeid for arbeidsgiver) presiseres i annet punktum ved bestemmelsen om at arbeidsgiveransvaret ikke omfatter skadesituasjoner hvor arbeidstakeren har opptrådt på en for arbeidsgiveren upåregnelig måte. Det sentrale kandidatene bør få frem er for det første situasjonsvilkåret, som også bør knyttes til noen av begrunnelsene for ansvarsgrunnlaget. Ansvarsgrunnlag er bare ansvarlig så lenge arbeidstakeren utfører det arbeidet han er satt til. Videre må kandidatene få frem presiseringen av skyldvurderingen: det skal tas hensyn til ”om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt”. Ansvarsgrunnlaget bygger på at arbeidsgiver lar en ansatt utføre arbeid i sitt sted. Skyldvurderingen knyttes derfor til hva som kan forventes at denne konkrete virksomhet eller tjeneste. Arbeidstakerens individuelle forhold er av mindre betydning.
Bilansvaret er et ansvarsgrunnlag utformet som en forsikringsordning. Det regulerer ikke (direkte) forholdet mellom skadelidte og den faktiske skadevolder, med skadelidtes krav mot bilens trafikkforsikrer (bal § 4). Ansvarsgrunnlaget (ansvarsvilkåret) er et presisert årsakskrav. Skaden må være forvoldt av en motorvogn (”skade som motorvogn gjer”, bal § 4) og må være utslag av vognens ”fremdriftsmaskineri, bevegelighet og tyngde, dvs. egenskaper som er en del av det farekompleks som er grunnlaget for motorvognansvaret” (Rt 1980 1061 Acrylballdommen).
Kandidatene bør samordne – f eks ved henvisninger – til oppgave II (og eventuelt I d).
I d
Vi har regler om betydningen av skadelidtes
medvirkning både i skadeserstatningsloven og i bilansvarsloven. Hvordan er
forholdet mellom dem?
I skl § 5-1 finnes generelle regler om skadelidtes uaktsomme medvirkning. I følge bal § 6 første ledd skal erstatningen fastsettes på bakgrunn av alminnelige erstatningsrettslige regler, med mindre noe annet er bestemt. Bilansvarsloven inneholder spesielle medvirkningsregler i § 7 første og annet ledd[1] og § 8 annet ledd (når kravet fremmes overfor motpartens trafikkforsikrer).
Forholdet mellom disse reglene kan enten beskrives som at de generelle regler gjelder med mindre de er i motstrid med særreglene i bilansvarsloven, eller – og det er kanskje mest treffende – at medvirkningsreglene i bilansvarsloven suppleres av de generelle regler i skadeserstatningsloven.
Oppgaven gir ingen direkte foranledning til noen nærmere redegjørelse for innholdet i de ulike regelsett. Det sentrale i oppgaven er forholdet mellom regelsettene. En eksemplifisering kan imidlertid være på sin plass. Det kan f eks vises til ”terskelregelen” i bal § 7 første ledd og til at denne bestemmelse ikke inneholder uttrykkelige regler om passiv identifikasjon. De kandidater som får med seg bal § 8 annet ledd, kan også påpeke den vidtgående identifikasjon bestemmelsen gir anvisning på (”skadelidar-sida”).
II a
”Som passasjer i en bil ført av Lars Holm ble Peder Ås skadet i en kollisjon. Skaden skyldes utelukkende at Lars Holm hadde kjørt alt for fort på glatt vinterføre. Bilen de kjørte var eid av Marte Kirkerud, og var forsikret i Storebrand. Bilen de kolliderte med var eid og ført av Kari Ness, og var forsikret i Gjensidige. Kari kjørte på sommerdekk, men kjørte sakte og meget forsiktig.”
Hva er vilkårene for at Peder kan kreve erstatning fra
Storebrand? Hvilken betydning har i tilfelle Lars sin kjøring? Hvilken
betydning har det at Kari kjørte med sommerdekk?
Vilkårene fremgår av bal § 4 jf § 1. Skaden på passasjeren Peder var forårsaket av en bilkollisjon (og ingen av unntakene kommer til anvendelse). Det forhold at Lars sin uaktsomme kjøring var årsak til skaden, får ingen betydning for Peders krav på erstatning – så lenge ikke Peder selv kan bebreides, jf bal § 7 første ledd. Karis sommerdekk har heller ingen betydning for Peders krav på erstatning – se nærmere om dette nedenfor.
II b
Hva er vilkårene for at Peder kan kreve erstatning fra
Gjensidige? Hvilken betydning har i tilfelle Lars sin kjøring? Hvilken
betydning har det at Kari kjørte med sommerdekk?
Skal Peder kunne kreve erstatning fra Gjensidige, må i tillegg skaden skyldes uaktsomhet, teknisk svikt eller objektivt brudd på trafikkreglene fra Karis side, se bal § 8 første ledd. Her vil antakelig kandidatenes evne til å tenke klart bli testet. Det foreligger brudd på trafikkreglene – sommerdekk på vinterføre, men ved å sammenholde vilkårene i bal § 8 med oppgaveteksten må kandidatene se at dette forholdet ikke har hatt betydning som årsaksfaktor. Det er opplyst at skaden utelukkende skyldes Lars sin kjøring.
Lars sin kjøring vil medføre at eventuelt ansvar for Gjensidige reduseres eller faller bort etter bal § 8 annet ledd. Uaktsomt forhold på skadelidte-siden har hatt betydning for at skaden skjedde.
Martes forhold har betydning på to måter. Etter bal § 8 første ledd som vilkår for Gjensidiges ansvar overhodet, og i tilfelle ansvar i en avveining om fordeling av ansvar etter annet ledd.
III a
Hvilket ansvarsgrunnlag tror du førstvoterende dommer
refererer til?
(I oppgaveteksten er det inntatt utdrag fra Rt 1991 1330 Gulvlukedommen. Spørsmålene knytter seg til denne teksten.)
Førstvoterende refererer til objektivt ansvar for uforsvarlig ordning. Svaret bør begrunnes med henvisninger til domsreferatet. Følgende utsagn kan i så fall være sentrale:
”…det foreligger en skaderisiko knyttet til utformingen av selve luka og dens plassering….
”Når det i en slik sammenheng foreligger et så spesielt faremoment som den aktuelle luka, og det realiserer seg i skade, vil dette tale for at ansvaret bæres av den næringsdrivende - som også har mulighet for å fordele tapet - og ikke av den enkelte som rammes.”
”Jeg må etter dette legge til grunn at den aktuelle luka representerte et meget framtredende risikomoment - det må etter forholdene kunne karakteriseres som ekstraordinært, at dette har sammenheng med arten av den virksomhet som ble drevet i lokalene - restaurantdrift, og at risikomomentet enkelt kunne vært eliminert av selskapet.”
III b
Hvilket ansvarsgrunnlag tror du annenvoterende dommer
refererer til?
Annenvoterende peker på at ansvar like gjerne kun vært ilagt på ”uaktsomhetsgrunnlag”, dvs arbeidsgiveransvar. Begrunnelsen bør – i tråd med annenvoterendes votum – bygge både på førstvoterendes begrunnelse, og på de argumenter annenvoterende anfører.
Når det gjelder førstvoterendes begrunnelse, er det sentrale etter min mening påvisning av et innretning med en synbar skadeevne, og hvor skaden med enkle midler kunne vært unngått.
De fleste vil antakelig se at følgende utsagn: ”Det avgjørende blir derfor om restaurantens unnlatelse av å sikre luken innebar …at de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, var tilsidesatt”, peker direkte på ordlyden i skl § 2-1.
III c
Hvilke hensyn taler for og i mot å anvende det ene
eller det annet ansvarsgrunnlag? Hvilken betydning har det om det ene eller det
annet ansvarsgrunnlag anvendes? Hvilket ansvarsgrunnlag synes du selv er mest
korrekt å anvende på det foreliggende tilfellet?
Forholdet mellom objektivt ansvar for uforsvarlig ordning og arbeidsgiveransvar (for anonyme og kumulative feil) har vært fokusert på i undervisningen.
I læreboka (side 274) sies følgende:
”Når det gjeld
tilhøvet til ansvar basert på skyld, særlige arbeidsgjevaransvar , er
utgangspunktet at skyldkravet naturlegvis kan vera innfridd også når den
objektive risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær. Avgjerande er om den
påstatt skyldige burde ha hindra at mangelen sto open. Dvs. burde ha iverksett
dei enkle tiltak som måtte til for å fjerna den risikoen mangelen skapte.
Men når ingen
kan klandrast, er det altså etter mitt syn normalt på sin plass å påleggja
objektivt ansvar på den som innestår for den stadige, typiske og ekstraordinære
risikoen ved den manglande tryggingstiltaket, den manglande tekniske
oppdateringa eller det manglande vedlikehaldet. Det er mangelen som her er det
sentrale. Å ha mangelen ståande open på denne måten, kan normalt ikkje
forsvarast, skadebotrettslig sett, uansett skyld. Sjølve tilstanden eller
innretninga representerer ei uforsvarleg ordning, som innehavaren normalt er
nærmast til å bera ansvaret for.”
Spørsmålet om forholdet mellom ansvarsgrunnlagene er også
nevnt i Rt 2000 388 Pasient gjennom vindu-dommen (av
dommer Tjomsland), hvor arbeidsgiveransvar ikke var påberopt som
ansvarsgrunnlag for Høyesterett:
”A har som nevnt for Høyesterett frafalt anførselen om at fylkeskommunen er erstatningsansvarlig på uaktsomhetsgrunnlag etter skadeserstatningsloven § 2-1. Dette omfatter også ansvar for såkalte anonyme og kumulative feil. Høyesterett skal følgelig ikke ta stilling til om det var uaktsomt av sykehuset ikke å ha knusefrie vindusglass på alle rom på lukket psykiatrisk avdeling, og heller ikke om det var uaktsomt å plassere A på et av de rom hvor det ikke var knusefrie vindusglass. Jeg tilføyer imidlertid at det etter omstendighetene kan være en glidende overgang mellom uaktsomhetsansvar og ansvar på ulovfestet grunnlag, jf. blant annet dommen i Rt 1970 1192.”
Kandidatene er spurt om hvilke hensyn som taler mot å anvende det ene eller det annet ansvarsgrunnlag. Sett fra et akademisk synspunkt kan det anføres at det vil være ryddigere å bygge ansvaret på uaktsomhet når begrunnelsen reelt sett er at skaden skyldes forsømmelse. I praksis vil ofte andre hensyn gjøre seg gjeldende. Ved alvorlig personskade eller død kan det være lettere for domstolen å ilegge objektivt ansvar for mangler ved virksomheten eller innretningen, enn å peke på at noen kan bebreides for skaden. I den konkrete sak, kan også vurderingen av hvordan ansvar for saksomkostninger vil bli fordelt, spille inn.
Jeg kommer tilbake med nærmere merknader om dette etter å ha gått gjennom en del besvarelser.
Karakterfastsettelse
Under gjennomgangen av de enkelte spørsmål har jeg også gitt enkelte synspunkter for hva som er av betydning ved karakterfastsettelsen. Jeg kommer tilbake med nærmere merknader etter å ha sensurert en del besvarelser. Jeg setter også pris på innspill fra medsensorer.
Tromsø, 23. mai 2001