Endelig
SENSORVEILEDNING
Teoretisk
oppgave
Cand.jur.-eksamen
Annen avdeling våren 2001,
Universitetet i Tromsø
1. Oppgavetekst
1.
Vederlagskrav etter
ekteskapsloven § 63 og § 73.
2.
Grunnbeløpets betydning i
folketrygden.
2. Pensumlitteratur
Peter Lødrup, Familieretten 3.utgave Oslo 1997 § 21 (side 230-240).
Asbjørn Kjønstad: Innføring i trygderett 3. utg. 1998 unntatt kap 5 og 7
3. Om oppgavene
Reglene om vederlagskrav etter el § 63 og § 73 er en del av reglene om ektefellers formuesforhold. Begge former for vederlagskrav er i læreboka behandlet i ett kapittel, over 10 sider.
Oppgaven om grunnbeløpets betydning i folketrygden går ut på å forklare hvorfor og hvordan grunnbeløpet inngår som en grunnstein ved fastsettelse av pensjoner, og ved vise dette ved konkrete eksempler. Grunnbeløpets betydning er ikke behandlet i et særskilt kapittel i læreboka, men betydningen fremgår av behandlingen av de enkelte pensjoner.
4. Vederlagskrav etter ekteskapsloven § 63 og § 73.
4.1. Innledning, avgrensning, rettslig plassering og disponering av oppgaven
Et vederlagskrav gis normalt for å avhjelpe en eller annen form for urimelighet. Ekteskapsloven inneholder mange ulike vederlagsregler, men oppgaveteksten spør bare etter to av dem – som for øvrig er de eneste hvor uttrykket vederlag er brukt. De øvrige bestemmelser som inneholder regler om vederlag, skal bare fremstilles i den utstrekning det er nødvendig for å belyse vederlagsreglene i § 63 og § 73. Forholdet mellom vederlagsreglene i § 63 og i § 61 b og c er det eksempelvis naturlig å gå nærmere inn på. De øvrige kan selvfølgelig også med fordel nevnes for å vise helhet og sammenheng.
Foruten de nevnte regler i § 61 gis det i § 46 annet ledd annet punktum og i § 65 tredje punktum anvisning på å tilkjenne en ektefelle et beløp for å oppveie at en ektepakt eller skifteavtale er urimelig. Lødrup, Familieretten side 239 fremholder dessuten at tilbakeholdsregelen i § 64 siste punktum ”har sterke likhetspunkter” med vederlagsreglene.
Innledningsvis bør kandidatene si noe om sammenhengen mellom vederlagsreglene og de øvrige regler om deling av verdier ved ekteskapets opphør, dvs reglene om ektefellers formuesordning. Et grunnvilkår for vederlag er at den ene ektefelle har foretatt seg s noe som medfører at den andre kommer dårligere ut av skifteoppgjøret, som oftest fordi verdier er omgjort fra likedelingsmidler til ikke-likedelingsmidler (forloddsrettigheter eller særeiemidler). Ved utmålingen av vederlagskravet ses det derfor ofte hen til hvordan den berettigede ektefelle ville ha vært stilt dersom de aktuelle verdier fortsatt hadde vært likedelingsmidler.
I paragrafens overskrift betegnes § 63 som ”særlige avvik fra likedelingsregelen”. Lødrup, Familieretten side 230 presiserer imidlertid at vederlagsreglene skal sikre ”at en reell likedeling skal bli det endelige resultat”.
Både reglene i § 63 og § 73 forutsetter på en måte at det allerede er tatt stilling til om rettigheter og verdier lovlig kan holdes utenfor likedelingen, dvs at det er grunnlag for forloddskrav eller at en verdiøkning omfattes av ektepakten eller særeiebestemmelsen. Det resultat man ønsker å oppnå gjennom et vederlagskrav kan imidlertid tenkes oppnådd ved å vurdere andre regler om formuesordningen. Det kan eksempelvis tenkes at en påstått verdiøkning i den enes særeiemidler, likevel må anses som likedelingsmidler.
Mannen har f eks brukt oppsparte likedelingsmidler til å foreta vesentlige påkostninger på en særeiehytte. Før det fremsettes krav om vederlag, bør det vurderes om verdiøkningen må likedeles fordi ektepaktens bestemmelse om særeie bare omfatter de opprinnelige verdier. Jeg kommer tilbake til disse spørsmål.
Selv om begge vederlagskrav gir den berettigede ektefelle et krav mot den annen, er likevel de to regelsett av ganske ulik karakter. Etter § 63 kan en ektefelle gis en kompensasjon for at likedelingsgrunnlaget er redusert – med preg av erstatningsrettslig tankegang. Vederlagskrav etter § 73 sikrer derimot at en ektefelle som har skapt særeieverdier hos den annen, gis del i den berikelse som derved er skapt.
En annen fremholdt forskjell er at el § 63 er en ”kan kreve-regel”, mens § 73 er en ”kan tilkjennes-regel”. Nærmere om dette nedenfor.
Det vil derfor kunne være naturlig å fremstille de to regelsett hver for seg, og eventuelt gi en selvstendig fremstilling av fellestrekkene – slik det er gjort i læreboka.
4.2. Kompensasjonsvederlagskrav etter el § 63
4.2.1. Innledning
I grove trekk går et vederlagskrav etter el § 63 ut på at dersom en ektefelle har redusert likedelingsgrunnlaget på visse angitt måter, kan den andre ektefelle kreve et vederlag slik at delingen skjer som om likedelingsgrunnlaget ikke hadde blitt redusert.
Første ledd omfatter reduksjon ved at likedelingsverdier er gjort om til ikke-likedelingsmidler (forloddsrettigheter eller særeiemidler.) Det er etter loven intet krav om omgjøringen til ikke-likedelingsmidler må anses utilbørlig, eller at den annen ektefelle derved blir urimelig stilt.
Annet ledd omfatter utilbørlig reduksjon av likedelingsgrunnlaget. Mest praktisk er antakelig gavedisposisjoner foretatt i den hensikt å redusere den annens ”boslodd” ved skifteoppgjøret. Heller ikke etter annet ledd oppstilles det noe krav om at den annen ektefelle blir urimelig stilt som følge av det reduserte likedelingsgrunnlaget.
Ordlyden i § 63 er litt upresist utformet. Som nevnt er kjernevilkåret i vederlagsreglene at den annen ektefelle lider et tap fordi det blir mindre til likedeling. Derfor omfattes ikke en hver bruk av felleseiemidler, bare bruk av likedelingsmidler. En omgjøring fra skjevdelingsmidler til særeiemidler har normalt liten betydning for den annen ektefelle.
Har hustruen en fritidseiendom som sitt særeie, og bruker en mottatt arv til å påkoste den, kan som utgangspunkt ikke mannen kreve vederlag etter § 63. De arvede midler ville hun i utgangspunktet uansett kunne krevd holdt utenfor likedelingen etter skjevdelingsreglene i § 59.
Ved at oppgavens spørsmål er knyttet til en paragraf, vil vi antakelig måtte påregne en del lovreferater. Det avgjørende ved karakterfastsettelsen vil derfor antakelig være i hvilken utstrekning kandidatene viser forståelse og kan gi en selvstendig fremstilling av reglene, herunder ved bruk av eksempler.
Fordi lovteksten som nevnt er litt upresis, vil det antakelig ha avgjørende betydning for fremstillingen om kandidaten forstår stoffet, eller bare gir en passiv gjengivelse av lovteksten.
Etter ordlyden kan en kreve vederlag når lovens vilkår er oppfylt. Det har nok også vært den alminnelig oppfatning at den berettigede ektefelle har et ubetinget krav på vederlag hos den annen.[1] Ved at vilkårene for øvrig er skjønnsmessige, blir imidlertid spørsmålet om el § 63 er en ”kan-regel” av liten praktisk interesse.
Det fremgår av plasseringen i kapittel 12 – og delvis av tredje ledd – at vederlagskrav etter § 63 bare kan gjøres gjeldende i forbindelse med et skifteoppgjør. Ved sammensatt skifte kan vederlagskrav bare gjøres gjeldende av den gjenlevende ektefellen, se el § 77 annet ledd b).
Uttrykket ”brukt” likedelingsmidler må forstås slik at det bare er ektefellens egne handlinger som omfattes. Rettigheter i folketrygden betaler jo den enkelte for at folketrygdavgiften trekkes fra lønnsinntekter som ellers ville vært likedelingsmidler, men dette falle neppe inn under § 63.[2]
På den annen side kan det ut fra sammenhengen ikke kreves noen direkte bruk av midler. Tar en ektefelle opp lån for å kjøpe seg en livrente, må han etter min mening anses å ha ”brukt felleseiemidler” i den utstrekning låneopptaket reduserer netto likedelingsmidler.[3] Alternativt kan låneopptaket falle inn under § 63 annet ledd.[4]
Unnlatelse av å gjøre rettigheter gjeldende kan neppe regnes som bruk av likedelingsmidler, men kan etter forholdene anses som reduksjon av likedelingsgrunnlaget, se pkt 4.2.4.
Etter min mening har første ledd liten betydning ved siden ekteskapslovens øvrige regler om justering av formuesordningen.
For erverv av forloddsrettigheter gjelder det mer vidtrekkende regler i § 61.
Skal en ektefelle tilkjennes vederlag fordi den annen har brukt likedelingsmidler til å øke sine særeieverdier, forutsetter det som nevnt innledningsvis at likedelingsmidlene lovlig er gjort til særeiemidler – og da er det vanskelig å se hva som skulle begrunne en særlig vederlagsregel. Så vidt jeg kan se, foreligger slikt behov bare dersom det unntaksvis skulle foreligge en særeiebestemmelse fra giver eller arvelater som lovlig innebærer at også senere verdiøkninger blir mottakerens særeie.
Bestemmer en ektepakt at også enhver påkostning skal være eierens særeiemidler, får man i tilfelle vurdere om ektepakten er urimelig etter reglene i § 46 annet ledd – hvoretter vederlag for å avhjelpe urimeligheten er et alternativ.
I hvilken utstrekning en særeiebestemmelse fra giver eller arvelater lovlig kan fastsette at mottakers senere påkostninger på eiendelen også blir hans særeie, er litt uklart. Et minstevilkår er at disposisjonen bestemmelsen er knyttet til – etter en helhetsvurdering – har et klart gavepreg.[5] I slike tilfeller mener Lødrup, Familieretten side 174 at mottakerens bruk av felleseiemidler må kompenseres ved å gi den annen ektefelle vederlag etter § 63. Reglene i § 46 annet ledd kan ikke anvendes for å omgjøre eller kompensere eventuell urimelighet i slike tilfeller.
Det kan ikke forventes at kandidatene skal ta opp disse spørsmål.
4.2.2. Likedelingsmidler brukt til å øke særeieverdiene
I tillegg til det som er sagt generelt ovenfor, bør kandidatene få frem at vederlag er betinget at den kan påvises en verdiøkning i særeiemidlene – som skyldes bruk av likedelingsmidler. Har bruken av likedelingsmidlene ikke medført noen realiserbar verdiøkning, kan ikke § 63 første ledd anvendes. (Annet ledd forutsetter at bruken av likedelingsmidlene anses utilbørlig, se pkt 4.2.4.).
Kandidatene bør belyse problemstillingen ved eksempler.
4.2.3. Likedelingsmidler brukt til erverv av forloddsrettigheter
Grunnlaget for vederlag er at en ektefelle har brukt likedelingsmidler til å anskaffe seg rettigheter som han etter reglene i § 61 får rett til å holde utenfor likedelingen. Det er derfor et vilkår at forloddsrettigheten er ervervet gjennom bruk av likedelingsmidler. Hvis forloddsrettigheten er ervervet på andre måter, kan imidlertid vederlag kreves med hjemmel i § 61. Dette omfatter eksempelvis rettigheter i folketrygden, se nærmere nedenfor.
Etter § 63 første ledd første punktum kan det kreves vederlag for bruk av likedelingsmidler til anskaffelse av overdragbare og strengt personlige rettigheter, som etter reglene i § 61 c kan holdes utenfor likedelingen. Etter første ledd annet punktum kan det også kreves vederlag for bruk av likedelingsmidler til anskaffelse av rettigheter i trygde- eller pensjonsordninger, livrente eller livsforsikring som etter reglene i § 61 c kan holdes utenfor likedelingen. Vederlag etter annet punktum kan imidlertid bare kreves ”i den utstrekning utgiftene overstiger det som må anses som rimelig”, dvs at det er et tilleggsvilkår at utgiftene overstiger det rimelige.
Kandidatene må etter min mening stå litt fritt mht hvor mye de vil gå inn på en sammenligning med vederlagskravene i § 61. Hvor mye kandidatene får ut av en eventuell sammenligning, vil antakelig avhenge av hvor de henter sine kunnskaper fra. Vederlagsregelen i § 61 b ble tilføyd i 1998, og er ikke omtalt i læreboka (som er fra 1997). Derimot antar jeg de nye – og prinsipielt viktige – regler har vært sentrale i undervisningen i samlivs- og husmorrett.
Den bør gis uttelling til kandidater som får frem de prinsipielle forskjeller mellom de to sett av vederlagsregler. Etter § 63 er det bruken av likedelingsmidler – dvs reduksjon av likedelingsgrunnlaget – som er det sentrale vilkår. Det kreves strengt tatt ingen urimelighet, se pkt 4.2.1. Vederlagskrav etter § 61 kan gis uavhengig av hvordan forloddsrettigheten er ervervet, men er betinget av at den annen ektefelle derved blir urimelig stillet. Det mest illustrerende eksempel er antakelig at en ektefelle kan gis et vederlagskrav fordi den andre har større pensjonsrettigheter i folketrygden.
4.2.4. Utilbørlig reduksjon av likedelingsgrunnlaget
Etter § 63 annet ledd kan vederlag ”også kreves når en ektefelle på en utilbørlig måte vesentlig har svekket delingsgrunnlaget”. Innledningsvis kan det pekes på at dette er den eneste (gjenværende) generelle regel om ektefellers gjensidige plikt til å ta hensyn til den andre i sin disponering av egne (likedelings-)midler. Den innebærer således en form for unntak fra utgangspunktet i el § 31 første ledd om fri rådighet. Det må gis pluss til kandidater som påpeker dette.[6]
Om de nærmere vilkår må kandidatene få frem at reduksjonen både må ha skjedd på en utilbørlig måte, og ha ført til en vesentlig svekkelse av likedelingsgrunnlaget.
Det må videre presiseres at utilbørlighetskravet refererer seg til forholdet til den annen ektefelle. Det er intet krav om at handlingen objektivt sett vurderes som utilbørlig. En større gave til barna er i seg selv ikke noen utilbørlig handling, men hvis det gjøres like før et samlivsbrudd for å forhindre at den annen ektefelle kan gjøre et likedelingskrav gjeldende, kan gavedisposisjonen anses utilbørlig overfor den annen ektefelle.
Se til sammenligning formuleringen av et lignende vilkår i § 58 tredje ledd c) if: ”ved utilbørlig atferd i forhold til den andre ektefellen”.
4.3. Berikelsesvederlag etter el § 73
4.3.1. Innledning
Et berikelsesvederlag etter § 73 forutsetter på samme måte som vederlagskravene etter § 63 at den aktuelle verdiøkning tilhører den ene ektefelle som dennes særeie. Dette innebærer at ektepakten eller særeiebestemmelsen hjemler at også eventuelle påkostninger skal være eierens særeie. Ved store påkostninger kan det også tenkes at spørsmålet om sameie dukker opp.
Selv om berikelse er et vilkår for vederlag etter § 73, er regelen av en litt annen karakter enn generelle tingsrettslige regler om vederlagskrav basert berikelses- og restitusjonsprinsipper. På bakgrunn av sitt opphav må antakelig regelen i el § 73 anses som en del av reglene om ektefellers formuesordning. Læreboka synes også å forutsette dette, ved at den viser til at det ”er noe uklart om og i hvilken utstrekning vederlagskravsreglene i ekteskapslovgivningen kan suppleres med tingsrettslige regler om berikelse” (side 237).
Ektefelleloven § 25 inneholdt to ulike vederlagskrav. I annet ledd var som nevnt regelen om vederlag hvor den ene ektefelle hadde forøket verdien av den annens særeiemidler. Etter første ledd kunne en ektefelle som hadde brukt særeiemidler til ”forøkelse av det felleseie som han råder over … kreve vederlag av dette på skifte”. Denne regelen var følgelig motstykket til regelen vi i dag har i el § 63 (tidligere efl § 19), og ble – uten begrunnelse – ikke foreslått videreført i den nye loven (Prp28 side 132 spalte 1).
4.3.2. Vilkår for vederlag
Det sentrale vilkåret for vederlag er at en ektefelle gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i vesentlig grad har medvirket til å øke den annens særeiemidler. Etter ordlyden (og forarbeidene[7]) knytter vesentlighetskravet seg først og fremst til medvirkingsgraden. På den annen side er det liten grunn til å gi vederlagskrav for ubetydelige verdiøkninger.
Som det også fremgår av ordlyden, er det ikke bare direkte investeringer og arbeidsinnsats som kan gi grunnlag for vederlag, men også arbeid i hjemmet. Kandidatene kan her peke på at bestemmelsen slik sett kan ses i sammenheng med el § 31, 3.ledd, § 38 og for den saks skyld også § 79 annet ledd.
4.3.3. Fastsettelsen av vederlagskravet
Etter efl § 25 var vederlagskravet begrenset til halvparten av verdiøkningen, dvs at den berettigede ektefelle ble stilt som om verdiøkningen hadde vært likedelingsmidler. Det fremgår av forarbeidene at det ikke lenger skulle gjelde noen slik begrensning, eksempelvis hvor en ektefellen hadde brukt egne særeiemidler til å øke verdien av den annens, se NOU 1987: 30 side 145 spalte II.
4.3.4. Når kan vederlagskrav gjøres gjeldende – og av hvem?
Det fremgår av forarbeidene at vederlagskrav etter § 73 bare kan fremsettes i forbindelse med en deling mellom ektefellene, men nødvendigvis ikke begrenset til skifteoppgjør i forbindelse med samlivsbrudd – slik ordningen var før, se NOU 1987: 30 side 145 spalte II.
Slik var ordningen etter
den tilsvarende regel i ektefelleloven 1927 § 25 annet ledd.[8]
Dersom ektefellene har fullstendig særeie, må vederlagskravet fremsettes innen ett år etter at ektefellene ble skilt, se el § 74 første punktum. Er det også felleseiemidler som skal skiftes, må vederlagskravet fremsettes innen skifteoppgjøret er avsluttet, se el § 74 første punktum.
Etter ordlyden i el § 73 er det en ektefelle (”han eller hun”) som kan tilkjennes vederlagskrav. Det er litt uavklart om vederlagskrav etter § 73 kan gjøres gjeldende av førstavdøde ektefelles arvinger ved et sammensatt skifte. For de kandidater som tar opp spørsmålet, må argumentasjonen være det avgjørende.
Regelen om vederlagskrav i el § 73 er verken nevnt blant de rettigheter førstavdødes arvinger kan gjøre gjeldende etter el § 77 første ledd, eller blant de rettigheter de ikke kan gjøre gjeldende etter annet ledd. Spørsmålet er ikke løst i ekteskapsloven, og er heller ikke omtalt i dens forarbeider. Likeledes er spørsmålet ikke drøftet i pensumlitteraturen – verken i Familieretten eller i Arverett (hvor sammensatt skifte ellers er behandlet). Holmøy og Lødrup, Ekteskapsloven side 457 antar likevel at vederlagskravet er en personlig rett som bare kan gjøres gjeldende av den bidragsytende ektefellen selv. Noen nærmere drøftelse foretas ikke.
På den annen side kan det innvendes at førstavdødes arvinger etter de tidligere regler i efl 1927 § 25 annet ledd annet punktum kunne gjøre vederlagskrav gjeldende dersom særlige grunner talte for det. Det er ikke holdepunkter i forarbeidene for at dette var ment endret.
5. Grunnbeløpets betydning i folketrygden.
5.1. Generelt
Grunnbeløpets (Gs) betydning er omtalt i ftrl. § 1-4 første ledd. Her heter det at grunnbeløpet er en beregningsfaktor som har betydning for retten til ytelser og for størrelsen på ytelsene. Mer presist kan vi si at grunnbeløpet sikrer verdien av trygdeytelsene og er en beregningsfaktor ved oppjustering av beregningsgrunnlag.
I andre ledd sies det at grunnbeløpet fastsettes av Stortinget. I den gamle loven § 6-2 første ledd het det at grunnbeløpet skulle reguleres ved endringer i det alminnelige inntektsnivå. Dette målet er forlatt, men inntektsnivået vil likevel ha noe å si for grunnbeløpets regulering.
Grunnbeløpet anvendes først og fremst ved beregning av pensjoner, altså alderspensjon, kap. 19, uførepensjon, kap. 12 og etterlattepensjon, kap 17. Samme system benyttes dessuten for rehabiliteringspenger, kap. 10 og attføringspenger, kap. 11 og overgangsstønad for etterlatte, kap. 17. Også andre steder i loven benyttes grunnbeløpet for å angi størrelser som normalt trenger en oppjusteringer av ulike beløp.
Det er en styrke om kandidatene klarer å si noe generelt og prinsipielt om grunnbeløpet. Det er mindre bra om de bare går på enkeltbestemmelser og bare skriver hvilken betydning det helt konkret har der. Dersom de klarer å si noe generelt, er det enda bedre om de bruker de enkelte bestemmelsene som eksempler på de generelle funksjonene.
Alderspensjonen kap. 19, må sies å være den ”reneste” av pensjonene. Det vil si at det er pensjonssystemets grunnmekanismer som anvendes uten særlige unntak eller tillegg. Dersom man viser betydningen av grunnbeløpet her, vil det vesentlige være gjort, men det er selvsagt mulig å ta med det spesielle ved de andre aktuelle ytelsene. Kapitlet i loven om alderspensjon er nå svært kort nettopp fordi man stadig må gå tilbake til kap. 3 om beregningen av pensjoner, jfr. § 19-6. Det er selvsagt minst like bra om kandidatene går rett på kap. 3. I læreboka står det imidlertid ennå under alderspensjon.
5.2. Oppjustering av beregningsgrunnlag
Her sammenholdes grunnbeløpet med pensjonsgivende inntekt. Pensjonsgivende inntekt er definert i § 3-15. Ved et visst forholdstall mellom grunnbeløpet og pensjonsgivende inntekt som begge vokser med både prisstigning og velstandsøkning, får man et forholdstall som uten hensyn til årstallet, forteller noe om inntektsnivået. Nærmere bestemt er dette årets pensjonspoeng. Det sier hvor mange grunnbeløp mer enn ett grunnbeløp man har tjent det året, jfr. § 3-13 andre ledd. (Omsorgspersoner og militære får på ulike måter et gitt antall pensjonspoeng uten å ha hatt inntektsgivende arbeid, jfr. §§ 3-16 og 3-18 fjerde ledd.)
5.3. Verdisikring av grunnpensjonen og særtillegget
Grunnbeløpet er lik full grunnpensjon, jfr. § 3-2 tredje ledd. Opprinnelig var grunnpensjonen lik minstepensjonen. Nå er minstepensjonen (§ 3-4) lik summen av grunnpensjonen og særtillegget, jfr. § 3-3. Grunnbeløpet er altså et pengebeløp som utgjør en vesentlig del av minstepensjonen for ett år. Etter hvert som grunnbeløpet justeres oppover, vil minstepensjonen øke. Det vil si at for en minstepensjonist vil pensjonen øke automatisk når grunnbeløpet justeres. Det vil også gjelde særtillegget ettersom det fastsettes i % av grunnbeløpet, jfr. § 3-3 fjerde ledd.
5.4. Verdisikring av tilleggspensjonen
Tilleggspensjonen beregnes på grunnlag av tidligere inntekter oppjustert på denne måten. Den beregnes etter et gjennomsnitt av pensjonspoengene (sluttpoengtallet, jfr. § 3-11 ) som så multipliseres med det aktuelle grunnbeløpet på den tiden pensjonen skal betales, jfr. § 3-8 tredje ledd. Dette gir altså et uttrykk for en inntekt etter oppjustering til dagens nivå, men som i størrelsesorden er ett grunnbeløp mindre.
5.5. Tilleggspensjonen
Nå får man ikke en så høy tilleggspensjon. Den er begrenset til en viss prosentdel av dette. Prosentsatsen i § 3-8 tredje ledd er selvsagt politisk bestemt etter hvor mye staten syns man kan bruke på dette. Man skal også merke seg at antall poengår, år man har opptjent pensjonspoeng er en begrensning, jfr. § 3-8 andre ledd.
Både inntektens størrelse og de antall år man har hatt inntekt, har noe å si for hvor mye man har betalt inn til trygden, jfr. § 23-3. Tilleggspensjonen begrunnes hovedsakelig med at det er en pensjon man i alle fall for en stor del har finansiert selv.
Alderspensjonen og de andre pensjonene består av grunnpensjon og tilleggspensjon, og/eller særtillegg. (Særtillegget samordnes fullt ut med tilleggspensjonene, jfr. §§ 19-5 og 3-3 første ledd) Ved at grunnpensjonen som i utgangspunktet er lik ett grunnbeløp, legges til, øker pensjonen med det grunnbeløpet som manglet, jfr. forrige punkt. Dette grunnbeløpet reduseres imidlertid ikke med den nevnte prosenten.
5.6. Andre oppjusteringer
Grunnbeløpet brukes også som en generell faktor for oppjustering av forskjellige enheter. For en del av dette kan man selvsagt ikke si at dette prinsipielt er noe annet enn oppjusteringen av grunnpensjonen osv. Det gjelder for eksempel ektefelletillegg, jfr. § 3-24 første ledd. Her står det grunnpensjon og ikke grunnbeløp. Det kommer av at noen kan ha redusert grunnpensjon. For barnetillegg etter § 3-25 fjerde ledd regnes det direkte av grunnbeløpet.
På trygdeytelser eller beregningsfaktorer som ligger til grunn for trygdeytelser er det ofte satt ulike former for tak. Dette innebærer at ytelser som fastsettes i forhold til inntekt, kan være høye, men med et visst maksimum. Man kan kalle det et borgerlig jevnmål. For at disse takene skal følge med i utviklingen, beregnes de ofte i et antall grunnbeløp. Etter § 8-10 andre ledd ytes det ikke sykepenger med høyere beløp enn seks ganger grunnbeløpet. For sykepengene for øvrig er grunnbeløpet av liten betydning. Det er også tak på hvor mange grunnbeløp man skal regne med ved utregning av pensjonspoengene, nemlig 12. For inntekt mellom 6 og 12 grunnbeløp regnes bar med en tredjedel. Seks grunnbeløp sies da å være knekkpunktet. Se her § 3-13 fjerde ledd. Regner man på det, finner man da at det høyeste pensjonspoenget man kan bli godskrevet er sju. ((6G+ 1/3 av 6G)-G og det hele delt på G, jfr. ovenfor = 7)
Overgangsstønaden for enslige forsørgere var tidligere fastsatt på samme måte som pensjonene likevel uten tilleggspensjon. Nå er den imidlertid fastsatt til 1,85 ganger grunnbeløpet, jfr. § 15-7.
Det er selvsagt mange flere tilfelle der grunnbeløpet brukes på ulike måter, for eksempel til fribeløp, § 17-8 andre ledd. Om flere tilfelle nevnes, kan det selvsagt telle positivt.
6. Karakterfastsettelse
Under gjennomgangen av de enkelte spørsmål har vi gitt enkelte synspunkter for hva som er av betydning ved karakterfastsettelsen.
For begge oppgaver vil det avgjørende være i hvilken utstrekning kandidatene viser forståelse for helheten. I tillegg til å fremstille de enkelte vilkår, vil utfordringen i vederlagsoppgaven å vise hvordan vederlagsreglene er en del av ektefellenes formuesordning. På samme måte må kandidatene i grunnbeløpsoppgaven forsøke å beskrive grunnbeløpets funksjon som en ”krumtapp” i reglene om fastsettelse av pensjoners størrelse.
Etter gjennomgang av en del besvarelser, vil det bli gitt noen nærmere synspunkter på karakterfastsettelsen. Innspill fra medsensorer er velkomne.
Tromsø, 25. mai 2001