SENSORVEILEDNING
Teori
Cand.jur.-eksamen
Annen avdeling vår 2002, Universitetet i Tromsø
Skyldansvaret
Skyldansvaret
er meget sentralt i erstatningsretten. De fleste andre ansvarsgrunnlag har spor
av skyldansvarsvurderinger. Med mindre noe annet er bestemt, vil dessuten
skyldansvaret kunne supplere andre ansvarsgrunnlag.
Jeg antar det kan forekomme variasjoner i hvordan kandidatene systematiserer besvarelsen, avhengig av hvilken lærebok de har lest (mest), og hvor mye de bygger på forelesningsdisposisjonen, se pkt 2. Så lenge kandidaten får frem de sentrale elementer i skyldansvaret, har det mindre betydning hvilken disposisjon eller systematikk som er valgt. Det sentrale i vurderingen av besvarelsene vil være kandidatens forståelse, se nærmere pkt 4.
I denne sensorveiledningen finner jeg det hensiktsmessig å legge hovedvekten på en oversikt over skyldansvaret, med kort gjengivelse av de sentrale dommer. Kandidater som har fulgt undervisningen har fått utdelt et domshefte, og skulle således ha god tilgang til dommene.
Nils Nygaard, Skade og ansvar, 5.utgave 2001, Kapittel 4, I.
Tilleggslitteratur Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 4. utgave 1999, § 9
I undervisningen har vi understreket de to viktigste momenter i skyldvurderingen, nemlig om det forelå en risiko som skadevolder burde og kunne ha reagert på, eller – sagt på en annen måte – at vilkårene for skyldansvar er at skadevolder burde og kunne ha handlet annerledes. Stikkordene blir derved oppfordringen til å handle annerledes og mulighetene til det.
Hos Nygaard behandles oppfordringen til å handle annerledes i pkt 4 I 3-4 under overskriftene ”Kven skulle ha handla annleis? Tilknytning til risikoen, som minstekrav og variabel” og ”Nærmare om risiko som minstekrav og variabel”. Den alternative skadefrie handlemåte behandles i og 4 I 5 ”Variasjonar i kravet. Kva skulle han gjort? Effektiv og praktisk gjennomførleg handlemåte som minstekrav og variabel”.
Nygaard sentrerer fremstillingen omkring risikoen for skade. Det klanderverdige er ikke å ha reagert på en foreliggende risiko. I besvarelser som bygger på læreboka antar jeg mye av fremstillingen knytter seg til redegjørelser omkring risikoens art, grad og nærhet. (Det kritiske tidspunkt, risikoen i relasjon til skaden, risikograd, risiko for stor skade, nærliggende risiko, generell og spesiell risiko, minstekrav til risikoen osv.)
Forelesningsdisposisjonen er i grove trekk i samsvar med læreboka, men det brukes noe andre ord og uttrykk. Noen realitetsforskjeller foreligger imidlertid ikke.
De som bygger sin fremstilling på Lødrups lærebok vil antakelig kunne ha noe annerledes disposisjon, idet det sentrale hos Lødrup er fremstilt i en oversikt over hvilke forhold som har betydning ved aktsomhetsvurderingen (§ 9 V).
Oversikten nedenfor bygger på forelesningsdisposisjonen.
Klanderverdighet og bebreidelse brukes ofte i forbindelse med skyldansvaret, men det er begrepet uaktsomhet som brukes synonymt med skyld. Skyldansvaret betegnes derfor ofte som uaktsomhetsansvaret. Tidligere brukte man ofte betegnelsen culpaansvaret. Culpa betyr skyld.
Kjernen i skyldansvaret er som nevnt hvorvidt skadevolder burde og kunne ha handlet annerledes.
Se Rt 1947 723 Jernsplintdommen: Fordi barn lekte i nærheten, måtte risikoen for at noen skulle ta seg inn i en ubevoktet smie være synbar. Risikoen kunne enkelt være unngått ved å låse døra.
Rt 1950 1091 Rulledommen: Når en rulle plasseres i vaskekjelleren i en leiegård, er det påregnelig at barn vil leke i nærheten av den. Risikoen for skade kunne enkelt vært forhindret ved å beskytte bevegelige deler med deksler.
Ansvaret omfatter både aktive handlinger og passivitet. Ved aktive handlinger har skadevolder gjerne fremkalt risikoen selv. Det klanderverdige består da helt enkelt i at skadevolder som innså (eller burde ha innsett) risikoen for skade, og som kunne ha handlet annerledes, likevel foretok den handling som førte til skaden. Ansvarsgrunnlaget omfatter også tilfeller hvor risikoen er fremkalt av andre, men hvor ”skadevolder” pga sin tilknytning til risikoen eller skadelidte plikter å gripe inn for å forhindre skade. Det klanderverdige i disse tilfeller er på samme måte at den påstått ansvarlige innså risikoen for skade, men forholdt seg passiv til tross for at han kunne ha forhindret skaden.
Hensynene bak skyldansvaret er i korte trekk de samme som ligger bak den generelle læresetning om ansvarsgrunnlag som vilkår for erstatningsansvar. Det er ikke i seg selv nok til å begrunne erstatningsansvar at skadevolder rent faktisk har forårsaket en skade. Det må også påvises en grunn for hvorfor han – og ikke skadelidte selv – skal bære det økonomiske tapet. Utvist skyld – at skadevolder burde og kunne ha hindret skaden – er et grunnlag for å ilegge ansvar.
Skyldansvaret var lenge enerådende som ansvarsgrunnlag. Kunne ikke skyld påvises, fikk tapet bli der det først rammet.
Se Rt 1900 753: ”Her maa vor Rets almindelige Regel komme til Anvendelse, hvorefter Skadeserstatningspligt alene indtræder, saafremt der fra nogen Vedkommendes Side enten foreligger ond Villie eller er vist Mangel paa pligtmæssig Omtanke eller Forsigtighed. … Ellers gjælder det som Regel, at Ingen svarer for hændelig Skade, der bliver der, hvor den rammer.”
Skyldansvaret kan inndeles i ulike skyldgrader, eller grader av uaktsomhet; vanlig (simpel) uaktsomhet, grov uaktsomhet, forsett og overlegg. For erstatningsansvar er simpel uaktsomhet tilstrekkelig, men høy skyldgrad vil kunne påvirke vurderinger av hvor langt skadevolders ansvar skal rekke, sammenlign Rt 1960 357 Bergsageldommen. Grov uaktsomhet er et vilkår for oppreisning, jf skl § 3-5. Forsett er vilkår for regress fra folketrygden eller annen pensjonsinnretning, se skl § 3-7.
Skillet mellom simpel og grov uaktsomhet kan ikke defineres på annen måte enn at den grove skyld er langt mer klanderverdig.
Se Rt 1989 1318 Advokatdommen hvor skyldkravet ved grov uaktsomhet ble uttrykt slik: ”Det må dreie seg om en opptreden som er sterkt klanderverdig, hvor vedkommende altså er vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet”. Tilsvarende i Rt 1970 1235: ”… det må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet”. Se også Rt 1986 292 Fallskjermhopperdommen, Rt 1969 405 Brattøradommen og Rt 1938 769 Fotgjengerdommen.
Med forsett menes at skadevolder måtte anse det som overveiende sannsynlig at skade ville skje, men uten at han nødvendigvis ønsket skaderesultatet. Var skaden ønsket, og i en viss utstrekning planlagt, foreligger overlegg.
Det kan også forekomme at skadevolder kan bebreides, men ikke nok til at det foreligger skyldansvar, se Rt 1995 1350 Eiendomsmeglers profesjonsansvar.
Se for sykehus Rt 1980 1299 Ulnarisnervedommen og Rt 1978 482 Røntgenstråledommen, for nyutdannede leger Rt 1963 161 Pantocaindommen, for ubåtsjefer Rt 1973 1364 Ubåtdommen og for skipskapteiner Rt 1964 966 Båtsmannsdommen.
Aktsomhetsnormen er relativ og varierer med gruppe skadevolder, skadelidte og type interesse. Det stilles større krav til profesjonelle yrkesutøvere, f eks advokater, eiendomsmeglere osv. For leger stilles større krav til spesialister enn til nyutdannede, se Rt 1963 161 Pantocaindommen. På den annen side vil forventningene variere med hvilken rolle man setter seg selv i, se Rt 1962 994 Reservelegedommen om reservelegen som utførte en operasjon han ikke var formelt kvalifisert til. Det kreves særlig aktsomhet overfor barn, se Rt 1947 723 Jernsplintdommen og Rt 1950 1091 Rulledommen. Det samme gjelder alkoholpåvirkede restaurantgjester, se Rt 1991 1303 Gulvlukedommen.[1]
Motsatt kan det tenkes at det er skadelidte som har de beste forutsetninger for å vurdere risikoen, og/eller til å forebygge den. Se Rt 1957 985 Brannslukkerapparatdommen hvor den skadde reparatøren selv burde ha vurdert mulighetene for at apparatet sto under trykk, og Rt 1958 674 Hotelltrappdommen, hvor de ”mangler ved trappen som [skadelidte] hevder har vært til stede, [ikke] kunne … være ukjente for ham”.
Når risikoen for skade er stor eller den hvor den eventuelle skade vil være omfattende, skjerpes også kravene til aktsomhet, se Rt 1959 1244 Skytterbanedommen hvor risikoen ved skytevåpen betinget strenge kontrollrutiner og tilsvarende Rt 1958 984 Blystaddommen hvor brannfarlig materiale gjorde særlig aktsomhet påkrevd.
Skal skadevolder ha oppfordring til å handle annerledes, må han ha en viss tilknytning til risikoen eller til skadelidte. Har skadevolder selv fremkalt risikoen, har han normalt alltid den nødvendige tilknytning. Når risikoen er fremkalt av ting, innretninger eller virksomhet, blir spørsmålet om skadevolder har tilstrekkelig tilknytning, som f eks eier, bruker osv, se Rt 1969 109 Løftekrandommen.
Er risikoen fremkalt av andre, må det konkret vurderes om skadevolder har en slik tilknytning til skadelidte at han plikter å gripe inn, f eks barnehagepersonalets ansvar for barna, skipskapteinens ansvar for mannskapet (Rt 1964 966 Båtsmannsdommen), oppdragsgivers ansvar (Rt 1967 697 Lierdommen og Rt 1967 597 Asfaltklumpdommen), eller en entreprenørs omsorgsplikt overfor byggherren (Rt 1967 1248 Lørenskogdommen).
Sentralt i vurderingen av skadevolders plikt eller oppfordring til å reagere på risikoen står forholdets eller handlingens skadeevne. Sammenlign Nygaard om risikoens grad, art og nærhet.) Avgjørende er videre om denne risiko eller skadeevne var (eller burde vært) synbar for skadevolder. Det blir med andre ord et spørsmål om det var påregnelig at skade skulle inntre, eventuelt at skaden skulle bli så omfattende skade.
I Rt 1967 697 Lierdommen
ble det gjort rede for tre konkrete forhold som gjorde at skademuligheten var
stor. Disse forhold var alle synbare for kommunen.
Se også Rt 1947 723 Jernsplintdommen, Rt 1950 1091 Rulledommen, Rt 1958 984 Blystaddommen, Rt 1959 1244 Skytterbanedommen, Rt 1967 597 Asfaltklumpdommen, Rt 1967 697 Lierdommen, Rt 1970 1192 Epileptikerdommen, Rt 1970 1427 Potetkokerdommen, Rt 1974 41 Stigedommen, Rt 1981 492 Patrondommen, Rt 1985 1011 Hauketodommen, Rt 1986 292 Fallskjermhopperdommen, Rt 1987 1346 Skibakkedommen og Rt 1991 1124 Knallskudddommen.
Som utgangspunkt er det den generelle risiko for skade som må vurderes.
I Rt 1958
984
Blystaddommen var det
upåregnelig at en alkoholpåvirket gartner skulle tenne på filmrullene, men det
var generelt påregnelig at sterkt brannfarlig materiale på en eller annen måte kunne
volde skade når det ikke ble oppbevart betryggende.
Vurderingen av om det foreligger en synbar skaderisiko flyter ofte sammen med vurderingen av kravene til påregnelig årsakssammenheng. Dette sammenfall skaper ingen rettslige problemer – spørsmålet er uansett utstrekningen av skadevolders erstatningsansvar. Vurderingene må imidlertid samordnes.
Se Rt 1980 1299 Ulnarisnervedommen, Rt 1964 446 Hengebrodommen
og Rt 1958 984 Blystaddommen.
Et minstevilkår for skyldansvar er at skadevolder kunne ha forhindret skaden.
Dette er uttrykt slik i Nygaard
side 202: ”Det er eit minstekrav for
skyldansvar at den påstått aktlause kunne
ha gjennomført ei alternativ handling
som ville hindra hans bidrag til
skaden. Det må altså både påvisast
kva som skulle vore gjort, og
godtgjerast at den aktuelle handlemåten ville vore effektiv og praktisk gjennomførleg.” Videre på side 203: ”Det bør
vera eit krav til grunngjevinga i skyldspørsmålet at det alltid blir direkte
presisert kva dem påstått ansvarlege skulle gjort.” Og endelig på side 205:
”Det er altså ein del av problemet å påvisa kva som skulle vore gjort, at det
aktuelle handlingsalternativet ville vore praktisk
gjennomførleg for skadevaldaren..”
Skal skadelidte påvise (sannsynliggjøre) at skadevolder kan bebreides for sin opptreden, må han ikke bare peke på hva som ville vært den forsvarlige eller akseptable handling. Han må også påvise at den alternative opptreden ville ha forhindret skaden. Dette blir en form for hypotetisk årsakssammenheng, som Nygaard (side 326‑328) kaller ”hindringssammenhengen”.
Se Rt 1967 697 Lierdommen: ”Det var etter avtalen et vilkår for å utbetale godtgjørelsen at det ble legitimert at privetene var tømt. Det var like nærliggende å sette som vilkår for betalingen at [sjåføren] legitimerte at massen var anbrakt på en måte som kunne godtas etter forskriftene. Dersom det var gått fram på denne måte, må jeg gå ut fra at [sjåføren] ikke ville ha kvittet seg med massen slik som skjedd.
Se også Rt 1959 1244
Skytebanedommen hvor dobbeltsjekk av våpenet ville ha hindret ulykken. I Rt 1958 833 Fiskerusedommen burde de
nybredde rusene ha vært stablet lenger unna den åpne ilden.
Er det påvist at skaden kunne vært forhindret, må det foretas en nærmere og konkret vurdering av hva skadelidte med rimelighet kunne forlange at skadevolder skulle gjort. Se ovenfor om den relative aktsomhetsnorm. Det må herunder også vurderes hvilken tid skadevolder hadde til rådighet.
Se Rt 1980 1299
Ulnarisnervedommen hvor sykepleieren hadde mange oppgaver samtidig, og på den annen side Rt 1962 994 Reservelegedommen hvor det
ikke hastet med operasjonen.
Det må videre vurderes i hvilken utstrekning den alternative handling var – eller burde vært – synbar for skadevolder.
Se Rt 1947 723 Jernsplintdommen og Rt 1950 1091 Rulledommen.
Det er synbarheten på skadetidspunktet som er avgjørende.
Se Rt 1973 1364 Ubåtdommen hvor mannskapet på
skadetidspunktet ikke kunne vite at sonaren deres ikke ville oppfange den
aktuelle type trål.
Skrevne og andre
atferdsnormer kan få betydning
når vi skal finne den akseptable handling. Det finnes mange forskrifter og
regler for hvordan man skal opptre i ulike situasjoner, f eks ved omgang med
våpen, sprengstoff, ildsfarlige stoffer, elektriske innretninger, maskiner osv.
I straffeloven oppstilles enkelte forbud mot enkelte farlige handlinger, se
eksempelvis strl §§ 156, 157, 351 og 354. Brudd på slike normer taler for at
skadevolder har opptrådt uaktsomt – og omvendt, men unntaksfritt gjelder ikke
dette. Reglene må pålegge skadevolder en plikt til å handle annerledes, de må
være gitt av hensyn til skadelidte og for å avverge en slik skade som den
inntrådte.
I Rt 1966 405 Båndtvangdommen ble det ikke lagt vekt på at det etter de lokale vedtekter var båndtvang for hund på skadetidspunktet, fordi disse vedtekter ikke var gitt av hensyn til trafikkanter, men av hensyn til stedets sauer. Hundeeier ble likevel ansett uaktsom.
Se også Rt 1987 1346 Skibakkedommen hvor bakken ikke var bygd i tråd med dagjeldende forskrifter, og Rt 1969 560 Fortauet i Ålesund hvor fortauet var ryddet for sne i tråd med politivedtektene. I Rt 1967 697 Lierdommen var helseforskriftene overtrådt.
Når vi skal vurdere klanderverdigheten av et
risikofremkallende forhold, vil nødvendigheten av
handlingen eller forholdet virke inn. Er handlingen viktig og nødvendig, tillates mer
enn om den er unødvendig. Vi aksepterer lettere at ambulansesjåfører tar
sjanser, enn kjekkasen som er ute for å vise seg.
Bruk av ild var ganske unødvendig i Rt 1958 984 Blystaddommen, mens det var påkrevd i Rt 1958 833 Fiskerusedommen. I Rt 1962 994 Reservelegedommen var det
unødvendig å foreta operasjonen med en gang.
Skadelidtes forhold kan få betydning på flere måter.
Har skadelidte medvirket til skaden på egen skyld, kommer medvirkningsreglene i skl § 5-1 til anvendelse.
Skadelidte kan imidlertid utgjøre en samvirkende årsaksfaktor, uten at bidraget til årsakssammenhengen kan betegnes som uaktsomt. I slike tilfeller foretas det ofte en vurdering av om skadevolders bidrag er så vesentlig i årsaksbildet at hele ansvaret kan legges på skadevolder, se Rt 1992 64 P-pilledom II. Strengt tatt blir dette en vurdering av i hvilken utstrekning skadevolder skal holdes ansvarlig for skadelidtes årsaksbidrag, et forhold som også inngår i vurderingen av ansvarsgrunnlaget for skadevolder. Ved skyldansvaret faller dette sammen med vurderingen av om skademulighetene var synbare for skadevolder.
Som nevnt ovenfor vil det også påvirke aktsomhetskravene til skadevolder om skadelidte er nærmest til å innse risikoen, kjent med trappen, om han er et barn, alkoholpåvirket osv.
Klanderverdigheten ved skyldansvaret kan formuleres som at skadevolder ikke har innfridd skadelidtes berettigede forventninger om ikke å bli påført tap eller skade.
Se Rt 1952 475 Skogeierlagdommen
hvor departementet gjennom sin henstilling om hugst hadde skapt en berettiget
forventning hos skogeierlaget om å få solgt trevirket.
Skadelidtes berettigede forventninger vil variere, ikke bare med personen, men også med situasjonen. En tilskuer på en fotballkamp har en berettiget forventning om ikke å bli sparket i leggen. Det kan ikke spillerne forvente.
I Rt 1939 720 Rutebåtdommen
måtte passasjerene være forberedt på en viss risiko ved tillegging. I Rt 1957 985 Brannslukkerapparatdommen
måtte fagmannen være kjent med farene og også kjenne symptomer på at det var
trykk i apparatet. I R .1958 675
Hotelltrappdommen burde en gjest som flere ganger før hadde besøkt hotellet
være kjent med hotelltrappens påståtte mangler. I Rt 1980 1299 Ulnarisnervedommen måtte en pasient, dersom han
ønsket operasjonen utført, selv bære ”en del av den risiko for uhell som følger
av ethvert operativt inngrep”. I Rt 1974
41 Stigedommen ble en stige ikke ansett farligere en at den ”var sikker nok
for en bruker som viste en rimelig grad av omtanke og forsiktighet”, selv om
Høyesterett ikke betegnet stigen (og
derved skadelidte) ”idiotsikker”.
Skyldansvaret er ulovfestet, men det finnes også mange eksempler på lovfestet skyldansvar.
Se eksempelvis skl §§ 1-1, 1-2, 1-3, 1-5 nr 4, 2-1 nr 1 og produktansvarsloven § 3-1.
Dette er for det vesentlige konkretiseringer eller presiseringer av skyldansvaret på det aktuelle livsområdet. Med mindre spesielle kriterier fremgår av lovbestemmelsen, er det de generelle vilkår for skyldansvar som kommer til anvendelse. På den annen side kan de konkretiserte skyldregler gi retningslinjer for forståelsen av skyldansvaret på andre, lignende lovsområder.
Oppgaven er som nevnt innledningsvis ganske sentral og det må derfor kreves en viss innsikt og forståelse. Etter min mening bør det være tilstrekkelig for å passere at kandidaten har fått frem – og forklart – de sentrale vilkår om oppfordring til å handle annerledes og om alternativ handling. For å oppnå laud bør kandidaten ha vist en klar forståelse, få frem en del momenter og helst ha eksemplifisert dem med eksempler fra rettspraksis.
Fordi skyldansvaret i så stor utstrekning er basert på rettspraksis, vil kjennskap til dommer gi uttelling. Det kan forekomme at kandidatene brukes dommer som strengt tatt omhandler et annet ansvarsgrunnlag. Så fremt problemstillingen er den samme, kan det ikke trekkes for dette – det samme forekommer både i lærebøkene og i undervisningen! På den annen side kan det ikke gis noen uttelling for fremstilling av saksforholdene, når kandidaten ikke samtidig får frem det erstatningsrettslige poenget.
Tromsø, 27. mai 2002
[1] ”Det er videre av betydning at det her dreier seg om restaurantlokaler, hvor virksomhetens art og hensynet til gjestene stiller særlige krav. Jeg er ikke uenig med den ankende part når det anføres at det må forventes aktsom opptreden av den enkelte. Det må likevel understrekes at i restaurantsammenheng - hvor det også serveres alkohol - bør spesielle faremomenter unngås. Selv om alkoholbruken etter det opplyste var moderat ved denne anledning, må det tas med i vurderingen at variasjonsbredden i opptreden kan være større her enn i andre omgivelser.”