Sensorveiledning for teoretisk oppgave nr. 2 til 2. avdeling av juridisk embetseksamen ved Universitetet i Tromsø våren 1990, "tromsømodellen".

Ektefellers underholdsplikt under ekteskapet og etter ekteskapets opphør. (Underholdsplikten overfor barn behandles ikke.)

Pensumsdekning: Kvinnerett II kap. 6, s. 54‑95, Anne Hellum: Penger og verdighet etter ektefellelovens §1. Arnholm og Lødrup: Familieretten §§13, 14 og 20.

Kandidatene må i denne oppgaven inn på en del forhold som er sentrale og som derfor må behandles. Dertil kan de komme inn på en del ulike problemstillinger og vurderinger som kan berike besvarelsen, men som ikke er nødvendige. Det er mange ulike trekk ved forsørgelse under ekteskapet og etter ekteskapet, men kandidatene kan med fordel sammenlikne på endel punkter.

Oppgaveteksten spør ikke direkte etter separasjonsperioden. Saklig sett hører denne til under ekteskapet, men systematisk lettes etter.

Forsørgelse i ekteskap, efl. §1.

Generelt: Forsørgerplikten er uavhengig av om ektefellene har felleseie eller særeie. Ifølge bestemmelsen har partene plikt til først og fremst å sørge for seg selv. Forsørgelsesplikten er gjensidig. Husarbeid og lønnsarbeid likestilles i bestemmelsen. Kandidatene bør komme inn på den ideologien som ligger til grunn, samt si noe om realiteten i det. F.eks. er trygderettigheter bare knyttet til den ene formen for forsørgelse. Forsørgelsen er gjensidig, men man kan ikke si at ytelsene er avhengig av hverandre som i et arbeidsforhold, f.eks. hvis en part rammes av sykdom. Det kan også være grunn til å nevne at den som gjør husarbeid i mange tilfelle arbeider for felles barn, og ytelsen overfor den annen består i å ta dennes del av dette arbeidet.

Med hva kan forsørgelsesplikten oppfylles?

Pengeforsørgelse som blir ytt i form av kontante bidrag disposisjonsrett over bolig mv. naturalytelser som lys og varme mv. Arbeid som blir ytt i form av husarbeid, omsorgsarbeid, byggearbeid mv.

Omfanget av plikten.

Avpasses etter partenes evner, yrkeserfaring, utdanning, arbeidskapasitet, helse, arbeidsmuligheter, gjeldsbyrde, herunder evetuell forsørgerbyrde, samt partenes, men særlig barnas omsorgsbehov. Partenes kår og stilling, kan gå på sosial tilhørighet, men helst på de faktorene som er nevnt ovenfor, og hva som med rimelighet kan ventes på denne bakgrunnen. Nedre grense. Man kan ikke la være å utnytte sine inntektsmuligheter, eller sin arbeidsevne til hus‑ og omsorgsarbeid, dersom familien, her ektefellen, derved lider nød. Også en viss standard må kunne kreves slik det er vanlig i samfunnet om mulig. Øvre grense mot gaveoverføring. Overføring av halvparten av årets overskudd, regnes ikke som gave, jfr. §34.

Særlig om forsørgelse med pengemidler.

Kandidatene bør vise at de er klar over at forsørgelse er mer enn pengebidrag også når det gjelder ytelser fra den som tjener penger.

Forsørgelsesspørmålet kommer likevel mest på spissen og er mest problematisk hvor en part gjør husarbeid, mens den andre tjener penger, eller hvor den ene ikke har nok penger til sin egen forsørgelse av andre grunner. Man kan i og for seg snakke om forsørgelse også ellers, f.eks. i form av den besparelsen som ligger i å ha felles bolig. Det er særskilt å få stilt kontanter til disposisjon som er problemet, men også

aå få betalt regninger som angår det felles hushold. Viktig for alle med kontante pengemidler i et pengesamfunn som vårt.

Passende beløp av gangen, efl. §2 som skal gå til husholdningen samt til mottakerens særlige tarv. Disse bidragene skal ifølge forarbeidene være romslige slik at de sikrer selvstendig forvaltning for mottakeren. Ettersom det ikke er noe krav om lik deling mellom partene, kan den som tjener penger, ha en høyere levestandard enn den andre, dersom vedkommende har gode inntekter.

Mislighold av denne delen av forsørgelsen kan være et problem. Det kan gjelde viljen til å tjene kontantmidlene, men oftere viljen til å stille de inntjente midlene til disposisjon for den andre ektefellen. Mangelen på kontanter hos f.eks. kvinnen, stiller mannen i maktstilling som lett kan utvikles og misbrukes.

Tvangsmidler

Innsynsretten §1 2. ledd er ikke noe direkte maktmiddel, men ofte en forutsetning for å kunne fastslå om det foreligger mislighold.

Tvangsgjennomføring §3 Her kan fylkesmann eller domstol fastsette bidrag. De kan tvangsinndrives, jfr. innkrevingslovens §3 a. Lite anvendt antakelig fordi familiesituasjonen gjør det vanskelig å sette saker på spissen.

Representasjonsretten etter §7 bør ikke beskrives i sin helhet i denne sammenhengen. Kandidatene bør likevel få fram at retten gjelder samme område som forsørgerplikten, og hvordan den kan virke som tvangsmiddel, samt begrensningene som ligger i at man ikke har rett til kreditt, og at man ikke i medhold av representasjonsretten kan ta opp lån.

Låneopptak etter sosialomsorgsloven kan den som skal yte pengebidrag bli pliktig å betale tilbake, jfr. §3 nr.4.

Rådighetsinnskrenkningene i §§14 og 15 kan ses på som en beskyttelse av retten til forsørgelse ved at de beskytter bruksretten.

Tillegg og vurderinger Kandidatene kan komme inn på hvordan underholdsplikten forholder seg ved deltidsarbeid.

Noen kandidater kommer antakelig inn på det Anne Hellum kaller privatpraksis. Om det gjøres uten at det gis en uforholdsmessig stor plass, må det være et pluss.

Ekteskapslovkomiteen har ikke foreslått endringer av betydning her. I komiteinnstillingen foreligger det likevel en dissens som i prinsippet tar avstand fra forsørgelse i ekteskapet.

Forsørgelse etter ekteskapets opphør el. §56, jfr. §57 og §59 og ef.§ 4.

Egenforsørgelse er primær også her, jfr. lovteksten. Når det gjelder offentlige ytelser kan det drøftes om det er egenforsørgelse eller ikke. Her er utgangspunktet Rt. 1974 s. 342. Faste ytleser som trygdeytelser vil telle som egenforsørgelse, mens skjønnsmessig tildeling som av sosial stønad, vil ikke være det. Særlig kan man være oppmerksom på at overgangsstønad ikke kommer i stedet for forsørgelse, jfr. ftrl. §12‑3.

2. ledd angir de viktigste vilkårene. Det bør skilles mellom manglende inntektsevne som skyldes ekteskapet eller omsorgen for barna, og andre særlige grunner. Når ekteskapet er grunnen, er den mest aktuelle gruppen de som har vært husmødre og som mangler utdannelse og/eller yrkeserfaring. Selv da vil man være restriktiv

overfor yngre personer. Dernest kan det gjelde omsorg for barn. Behovet vil da være tidsbegrenset. Andre grunner gjelder særlig sykdom, men man kan tenke seg andre situasjoner, f.eks. arbeidsløshet eller at vedkommende har forsørget den andre under ekteskapet slike at denne f.eks. har skaffet seg en god utdannelse. I disse tilfellene vil man antakelig kreve god økonomi hos forsørgeren.

Hos begge parter er det evnen og ikke viljen til forsørgelse som teller. Hos begge parter må i tillegg til inntektsmulighetene også utgiftene vurderes, f.eks. forsørgelsesbyrde. Ren luksusgjeld bør prioriteres etter nødvendig bidrag. "Tilvante økonomiske kår" kan vanskelig tas på ordet ettersom økonomien hos begge vanligvis forverres. Når det gjelder å legge vekt på skyld hos en part, vil man være varsom slik som i andre spørsmål som vedrører en skilsmisse.

Engangsbidrag og tidsbegrenset bidrag bør nevnes.

Prosessuelle regler er selvsagt på sin plass, samt regler om avtaler, omgjøring ol. Men det er de materielle reglene som bør være hovedsaken.

Inndrivelse er som under ekteskapet, men her kan man også få tvangsinndrivelse på grunnlag av avtale mellom partene.

Bortfall ved omgifte, jfr. §57 2. ledd.

Endringsforslag i ektskapskommiteens innstilling i §16‑1‑16‑7.

Felles for forsørgelse under og etter ekteskapet:

I begge tilfellene er det fordel med vurderinger. Det kan f.eks. gjelde reglene om at forsørgelsen faller bort ved inngåelse av nytt ekteskap. De kan gjerne sammenlikne forsørgelse under og etter ekteskapet f.eks. følgende: Verken gifte eller skilte husmødre har rett til sykepenger eller arbeidsløshetstrygd. For gifte vil den annen ektefelle klart ha plikt til å forsørge i en slik situasjon. Det er antakelig denne forsørgelsen som begrunner at husmoren ikke har rett til disse ytelsene. Etter at partene er skilt, vil det være helt unntaksvis at husmoren vil bli tilkjent bidrag i en slik situasjon.

Underholdsplikten endrer karakter ved ekteskapets opphør ved at plikten til forsørgelse ved naturalytelser, arbeid i hjemmet, faller bort overfor den annen ektefelle. Når det gjelder omsorg for barn, vil den som får den daglige omsorgen kunne få en økt arbeidsbelastning, ved at hun nå blir alene med dette arbeidet. Resultatet av dette kan da lett bli at denne ektefellen beholder sin del av underholdsplikten, mens den annens reduseres eller faller bort. Her kommer offentlige ytelser, særlig overgangsstønaden inn.

Skatteregler og trygderegeler, som f.eks. rett til sykepenger, må kunne nevnes i fullstendige besvarelser som et fornuftig tillegg.

Vurdering av besvarelsene:

De aller fleste kandidatene gir en rimelig tilfredsstillende framstilling av ef.§§ 1, 2 og 3 samt el.§§ 56, 57 og 59. Dette må være tilstrekkelig for å bestå oppgaven. Hvor man havner på haud‑skalaen må avhenge av kandidatens formuleringsevne og presisjonsnivå.

Av en laudabel besvarelse må man i tillegg kunne kreve en nærmere presisering av hvordan forsørgelsesplikten kan oppfylles, samt en viss vurdering av realiteten i ektefellelovens forsørgelsesbegrep, bl.a. sett i forhold til folketrygdloven. Vider bør det stilles spørsmål ved ef. §3s praktiske betydning. Representasjonsretten etter ef.§ 7 bør trekkes inn, likeså loso. §3 nr.4 og ef. §4. På bakgrunn av pensum foretar skuffende få kandidater rettspolitiske betraktninger omkring penger og verdighet. I den grad det er foretatt rimelig fornuftige betraktninger, bør dette gi positivt utslag.

Ingen av mine kandidater har foretatt sammenligning av underholdsplikten under ekteskapet og etter ekteskapets opphør. Slike betraktninger bør også gi ekstra pluss, da det vitner om evne til selvstendig tenking.