Del I: FAMILIERETT

1. Særeie. Arnholm & Lødrup s. 140

Landstedet. Bestemoren har i testament bestemt at landstedet skal være Hans særeie. Denne bestemmelsen er klart gyldig, arvelovens § 30.

Leiligheten. Denne ble forært til Hans i juli 1983 uten noen klausul om særeie. Han hadde da felleseie med sin hustru. Han fikk tinglyst skjøte i juli 1983 og har siden vært eier av den. En klausul om særeie må for å være gyldig fastsettes senest samtidig med overdragelsen. Bestemmelsen om særeie treffes av foreldrene først høsten 1983. Dette må være for sent. Dersom det ikke er for sent kan man kort drøfte om bestemmelsen formelt er gyldig. Etter Ef. § 23 er det ingen formkrav når det bestemmes at en gave skal være særeie. Dersom klausulen om særeie er gyldig, oppstår endelig spørsmålet om hele leiligheten er særeie. Oppussingen i løpet av noen måneder har medført at leiligheten i verdi stiger fra 200.000 til 400.000. Det vanlige synspunkt i teorien er at hele leiligheten fortsatt vil være Hans særeie. Kari får dog et vederlagskrav etter Ef. § 19.

2. Skjevdeling. Pensum: Lødrup s. 116‑121.

Lovhjemmel er E § 54.5, jfr. § 37. Lovens kriterium er "når hertil finnes grunn". Rettspraksis er her den sentrale rettskilde.

- Hva vil skjevdeling kontra likedeling rent økonomisk innebære.

Likedeling: Samlet bo på antagelig 925.000 som deles i to. Utregning ved skjevdeling er vanskeligere. Halvparten av eiendommens verdi er skapt under ekteskapet. Videre er det verdiene ved skifte som er avgjørende. Hans vil ved skjevdeling kunne ta ut forlodds 400.000 mens Kari tar ut forlodds bil og flygel 35.000. (Når frimerker er ervervet vet man ikke.) Til likedeling blir 490.000 ‑ 245.000 til hver. Ved full likedeling får Kari 462.500, ved skjevdeling 280.000. Hans har bra betalt jobb i finansieringsinstitutt. Kari er ikke ferdig med sin utdannelse og har omsorgen for to små barn. Hennes fremtidige behov sikrest best ved likedeling.

‑ Ekteskapets/samlivets varighet. Samlivet varte fra juli 1983 til påsken 1988. At de først blir lovformelig separert i november 1990 spiller ingen rolle. Samlivet har vart litt under 5 år. Dette er relativt kortvarig og trekker i retning av skjevdeling.

• Meningen var at leiligheten skulle vært særeie. Hadde foreldrene visst at sønnen hadde felleseie hadde de utvilsomt på lovlig måte truffet bestemmelse om særeie. Særeie hadde vert naturlig og skjevdeling kan rette opp denne feilen/misforståelsen.

Det er selvsagt en fordel om kandidaten nevner dommer i denne drøftelsen. Konklusjonen spiller ingen rolle.

3. Vederlagskrav. Lødrup s. 104‑111.

Karis 50.000 ble brukt for å betale installasjon av strøm og kloakk. Hjemmel er Ef. 25.2. Hun har i vesentlig grad bidratt til en verdiøkning, Ef. 25.2 er skjønnsmessig formulert, jfr. "kan". Det dreier seg om et betydelig beløp, hun har økonomiske problemer etter separasjonen og bør tilkjennes vederlag. Størrelsen kan volde problemer, men det er ikke nødvendig å drøfte. Han brukte 30.000 av inntekten på landstedet. Her kan Ef. § 19 brukes. Derimot får hun ikke vederlag for den tid han har brukt til å bygge brygge.

4. Forlodds uttatt. Pensum Lødrup s. 85.

Frimerker, smykker, flygel. Hjemmel skiftel. § 48. Den dekker "eiendeler som utelukkende tjener til hans personlige bruk". Man bør drøfte hvordan denne bestemmelse juridisk skal oppfattes. Hovedregelen er at alt skal deles likt. S § 48 er en unntaksregel for eiendeler som er så personlige at deling er lite naturlig og urimelig. Rettsteknisk er det en fordel med en snever anvendelse. I rettspraksis og teori er regelen tolket slik at den dekker gjenstander som etter sin art kun kan dekke den enes behov. Frimerker og flygel kan derfor ikke tas ut forlodds. Kari kan derimot antagelig ta ut sine smykker forlodds.

5. Bruksrett. Pensum: Lødrup s. 142, 151.

Ved særeie ‑ E § 55a

Ved felleseie ‑ E § 54.4, jfr. § 54.2.

Ved særeie kreves "sterke grunner". Dette er en snever unntaksregel.

Som L. skriver "særeiet er som hovedregel beskyttet mot angrep fra den annen ektefelle".

Felleseie. Dette blir en skjønnsmessig vurdering. Viktigste moment er at hun har ansvaret for barna, alder på barna, at de må flytte.

Del II. Arverett.

1. Må boet skiftes. Unneberg s. 366.

Astrid hevder gjenlevende ikke kan forvalte boet på en skikkelig måte. Hjemmel A § 24.2. Kravet er "fer misleg åt" slik at boet minsker unødig. Det kreves en betydelig reduksjon og utilbørlig opptreden. ‑Gjenlevende tjente 300.000 i året. Dertil har hun brukt 250.000 på 5 år , 50.000 i året. Etter § 18.1 råder gjenlevende som en eier og kan øke sin levestandard. Boet var på 2,5. Hun har gitt Erik 150.000. Å betale utdannelse kan neppe vere utilbørlig. Hun lar datteren bo gratis i boligen. Gjenlevende får dog fordeler av dette og betrakter det som en praktisk ordning.

§ 24.2 er aldri brukt i praksis.

2. Hvis boet skiftes.

A. Avkortning for de 150.000 Erik har fått. Unneberg s. 368. Hjemmel A § 21.3. Det dreier seg om en gave på 150.000. Erik er dog ikke blant de nærmeste arvinger, hans mor lever. En gave til ham kan ikke betraktes som delvis arveoppgjør.

B. Avkortning for leiligheten Hans fikk i 1983. Hjemmel A § 38. Hans har mottatt en "monaleg" gave. Derimot har foreldrene aldri fastsatt noe om avkortning. Det er videre tvilsomt om det kan godtgjøres å ha vært forutsetningen da gaven ble gitt. Unneberg s. 234‑237. Dersom avkortning foretas skal man bruke verdien da forskuddet ble gitt , A §40, Unneberg s. 239. Det kan drøftes om en oppjustering skal foretas. Dersom boet skiftes mens Marte lever, foretas avkortning på det tidspunkt arven etter førstavdøde fordeles, A § 39. Unneberg s. 238.

3. Hvis boet ikke skiftes.

A. Astrid krever 150.000. Hjemmel A § 21. Unneberg s. 367. De 150.000 er neppe delvis arveoppgjør siden det gis til barnebarn. Jfr. foran.

B. Omstøtelse av 150.000. Hjemmel A § 19.1. Unneberg s. 363. Avgjørende er om gaven er "i mishøve til formuen i buet". Boet var på 2,5 mill. og gjenlevende ga bolt bare 30.000 i året. Dette rammes klart ikke. Dessuten er Erik i aktsom god tro , A § 19.2.

C. Omstøtelse av avtale vedr. bolig. Hjemmel § 19.1‑19.4. "Sal eller anna som inneheld gåva". Boligen tilhører fortsatt Marte. Denne kunne leies ut for 120.000 i året. Hun kunne latt boligen stå tom mens hun bor i Spania. Hun ønsker selv å bo der når hun kommer hjem til jul og sommer. Hun ville selvsagt ikke kunne leie ut for 120.000 hvis hun skal bruke boligen hver gang hun kommer hjem. Gjenlevende betrakter selv dette som en praktisk ordning. Jeg har vanskeligheter med å se dette som en gave. Under enhver omstendighet kommer § 19.2 om god tro inn.

Jeg ville tro at del 1 er lettere enn del 11. Alle problemene i del I gjelder forholdsvis sentrale bestemmelser. I del II blir det mange småspørsmål i mindre kjente emner. § 21 og avkortning vil nok falle vanskelig. Takknemlig for kommentarer.