SENSORVEILEDNING, TEORI 1, 2.AVD VÅR 1992

OPPGAVE NR 1:

1. På 1800 tallet og på begynnelsen av 1900‑tallet ble det rundt om i Europa gitt ny lovgiving som endret rettsstillingen til grupper eller lag av befolkningen som tidligere hadde vært rettslig diskriminert eller hadde hatt få rettigheter.

Blant disse endringene, gjør rede for:

l) den nye arbeidervernlovgivningen i England og Tyskland

2) rettslig likestilling mellom kjønnene i Norge.

I. OM PENSUM OG OPPGAVEN

a) Oppgaven har som tema "ny" lovgivning på 1800‑tallet og begynnelsen av 1900‑tallet som ble gitt for samsfunnsgrupperinger som før enten ikke hadde samme rettigheter som andre eller ikke hadde like god rettslig beskyttelse i arbeidet eller lignende. Selv om nye regler om arbeidervern og regler som etablerte likestilling mellom kjønnene er ganske forskjellige har allikevel de forholdene som oppgavetekstens innledning peker på sammenheng med de store endringer i samfunnsstrukturen og tenkemåten som skjedde i løpet av 1800‑tallet. I pensumlitteraturen er den generelle konteksten for oppgaven gitt i Annens, Den europeiske rettens historie kap 18 (s. 233‑268) der den økonomiske og sosiale bakgrunnen med industrialiseringen og klassesamfunnet greit er beskrevet. Likeledes redegjør Annens for de tre dominerende ideologiene på 1800‑tallet, konservatisme, liberalisme og sosialisme. Der kandidaten greier å gjøre bruk av silke kontekstkunnskap på de to emnene som oppgaven spør etter, må dette klart nok honoreres.

(b) Den nye lovgivningen om arbeidervern er omtalt i Annens på s. 318‑322. Det står i et underkapitel med tittelen "rettslige nyskapninger". Først tegnes den nye arbeidssituasjonen for arbeidere i det nye industrisamfunnet (s.318‑319) for deretter å vise hvorledes lovgiveren satte i gang å regulere arbeidstid og arbeidsvern. I England startet dette allerede i 1802 med forbud mot typer av barnearbeid og kvinnearbeid, en lovgivning som ledet frem til den store arbeidervernloven av 1847. Tilsvarende utvikling hadde man i Preussen. En ny fase i sosial reformpolitikk gikk over Europa i siste tredjedel av 1800.tallet, særlig knyttet til konservative regjeringer i Tyskland, England og Frankrike (s. 320‑322). Annens fremhever med rette den nokså radikale sosiallovgivning som kom i Tyskland på 1880‑tallet. Selv om Annerspensumet gjennomgående kan være ganske vanskelig, synes jeg ikke det omtalte avsnittet er spesielt krevende.

(c) Spørsmålet om utviklingen av formell likestilling mellom kjønnene må besvares på grunnlag av Marit Halvorsens pensumartikkel "På vei mot rettslig likestilling i Norge". Artikkelen er ganske fakta‑orientert og inneholder svært mange opplysninger om emnet. Men den er også greit disponert og setter temaet inn i en større politisk og sosial sammenheng som skulle gjøre det mulig for kandidater å knytte hen til oversiktskapitlet hos Annen (kap 18 se over).

Halvorsen skiller mellom kvinners formelle likestilling i relasjon til privatrettslig kompetanse og den offentligrettslige kompetanse. Kandidater som ser denne forskjellen vil helt sikkert ha en bedre orden på besvarelsene sine. Likeledes poengterer Halvorsen at tidsaspektet på gjennomføringen av den formelle likestillingen av relativ kort, den skjedde i årene 1850 til 1915.

Likestillingsdiskusjonen startet med debatten om, lik arverett for kvinner og menn i forbindelse med arveloven av 1854 (se også for Sverige Anners s. 358). Dernest forløp utviklingen over temaet kvinners myndighetsstatus der skillet mellom ugifte/enker og gifte var viktig. Først kom det lovgivning som sikret den første gruppen myndighet og derfor større muligheter til å utøve privatrettslige kompetanse slik som retten til å utøve handel og håndverk m.m. (1863 Lov om Kvindens Myndighed), mens gifte kvinner i stor utstrekning først tilde rettigheter i 1888.

Halvorsen deler de offentlige rettigheter inn i retten til utdannelse og retten til politisk deltakelse. Retten til utdannelse ble gitt kvinner i løpet av en kort tid (1878‑1884). Utviklingen av kvinners stemmerett og derved politisk representasjonslett strakk seg imidlertid over flere år (1886‑1913); kvinnens manglende mulighet til å uttrykke seg i folkeavstemninger i 1905 var særlig med på å sette fart i gjennomføringen av stemmeretten

Kopi av Halvorsens artikkel er vedlagt da jeg regner med at ikke alle har denne tilgjengelig.

Som det fremgår av ovenstående burde kandidatene ha brukbare forutsetninger for å besvare oppgave. Mitt inntrykk er at de fleste har lest Halvorsens artikkel. Derfor er besvarelsene ofte bedre mht likestillingen enn mht arbeidervern. Slik pensum (og antagelig undervisningen) er lagt opp, er det egentlig ingen grunn for denne forskjellen. Forklaringer ligger vel antagelig i at en artikkel er "lettere" å huske. Oppgaven er lagt opp til at det må legges lik vekt på de to deler. Se forøvrig nærmere om tilsvarende problemstilling pkt VII nedenfor.

Når det gjelder likestillingsdelen virker det som de fleste kjenner til utviklingen på de ulike felter, og mange får også med seg en del årstall. Enkelte bommer av og til på årstall. Personlig synes jeg ikke det gjør så mye, eksempelvis om det bommes litt på årstall for begrenset eller alminnelig stemmerett til hhv kommune‑ og stortingsvalg. Det avgjørende må vare at kandidatene viser en oversikt over utviklingen og i hvilken periode dette skjedde.

Det er videre et pluss om kandidatene har fått med seg (og forstått) Halvorsens skille mellom offentligrettslig og privatrettslig kompetanse, jfr det refererte fra Michaelsen.

Arbeidervernlovgivningen virker det som om kandidatene har mindre oversikt over. veldig mange prater seg bort i den industrielle revolusjon og de ulike ‑ismer. Enkelte skriver seg også bort 1 tilblivelsen av de ulike lovbøker. Det kan synes som om enkelte er inspirert av oppgavens del 2 og den industrielle revolusjonens betydning for utviklingen av det ulovfestede objektive erstatningsansvar. I den utstrekning besvarelsen bare behandler disse forhold, ligger den etter min mening farlig nær stupet. De fleste henter seg imidlertid noe inn på likestillingsdelen. Se Igjen tilsvarende under pkt VII.

En del besvarelser tyder på at kandidatene husker en del fra historietimene på gymnaset, men ellers ikke har lest særlig mye i Anners. Klarer de å fremstilte noe fornuftig om det oppgaven spør etter, må dette likevel aksepteres

En feil som ofte går igjen er at kandidatene skriver om den faktiske situasjon for både kvinnene og arbeiderne, og glemmer det oppgaven spør etter; nemlig den rettslige. I oppgaveteksten er det klart presisert hva som er oppgavens tema. Det innledende avsnitt omtaler rettsstillingen. Likeledes er det arbeidervernlovgivningen og den rettslige likestilling som skal behandles. I den utstrekning det er et gjennomgående fenomen at bare de faktiske sider behandles, må besvarelser anses å ligge utenfor oppgaven. Det er mulig denne avgrensningen kan synes vanskelig. Rettsreglene kan ikke ses isolert fra det ytre forhold, og ikke minst de ytre forhold rettsreglene tok sikte på å regulere. Slik sett er kandidatene også nødt til å beskrive forhold 1 samfunnet. Det som etter min mening faller utenfor er utelukkende å fremstille de ytre faktiske forhold.

II KARAKTERFASTSETTELSE

Generelt bør det etter min mening honoreres mer for den som viser forståelse og oversikt over utviklingen og bakgrunnen for den, enn for den som bare ramser opp tall og andre fakta.

For å bestå må kandidatene etter min mening vise at de har forstått hva oppgaven spør etter, nemlig utviklingen av rettsreglene. De må videre gi en fornuftig fremstilling av denne utviklingen, og plassere den noenlunde riktig i den tidsperiode gom er angitt.

For å oppnå laud isolert sett på del 1 ber kandidatene vise samspillet mellom forholdene i samfunnet og utviklingen av rettsreglene, men samtidig vise at det er den det formelle rettsstillingen som skal behandles. Når det forøvrig gjelder hva som bør honoreres godt og kvalifisere til laud, vises det til det ovenfor referererte.

Om forholdet mellom del 1 og 2, se pkt Vil nedenfor.

OPPGAVE NR 2:

2. Betydningen av skadelidtes forhold ved ulovfestet objektivt erstatningsansvar.

Medvirkning etter skadeserstatningsloven § 5-1 behandles ikke.

III. PENSUM

Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 2. utgave, Oslo 1987, sidene 171‑177 + (140‑141, 162‑166 og 1158‑171).

IV. OM OPPGAVEN , avgrensning og avgrensningsproblemer

Oppgaveteksten samsvarer med et eget avsnitt i læreboka som har en noenlunde tilsvarende overskrift, og skulle vare grei å plassere i terrenget. Problemstillingen i oppgaven har likevel vist seg å være vanskelig å finne, og ikke minst avgrense.

Til tross for at oppgaveteksten inneholder klare avgrensninger, synes en del å ha noe problemer med dette, særlig gjelder dette i forhold til medvirkningsreglene. Disse problemer er kanskje langt på vei forståelige, slik at ikke alt kan bedømmes like hardt. Vi kommer nærmere inn på dette nedanfor.

Det er bare betydningen av skadelidtes forhold ved vurderingen av om det skal ilegges ulovfestet objektivt erstatningsansvar (UOE) som skal behandles. Det kan , og kanskje tør , sies noe kort innledningsvis om forskjellen i skadelidtes betydning ved objektivt og subjektivt ansvar, f eks at ved det objektive ansvaret forsvinner mye av det subjektive element, også på skadelidtesiden. Noen få kommer inn på dette. De fleste holder seg innenfor UOE, men gjør i stedet den feilen å skrive for mye generelt om vilkårene for ansvar.

Antagelig gjøres dette fordi kandidaten ikke helt forstår problemstillingen i oppgaven og tross alt må noe å skrive om. Hvor mye som kan eller ber tas med av de generelle vilkår, kommer vi tilbake til nedenfor.

Noen få bommer helt på ansvarsgrunnlaget, og da er det ikke så mye mer å gjøre. Mer vanlig er det imidlertid at kandidatene ikke klarer å holde grensene mot skyldansvaret klart gjennom hele besvarelsen. Det er også forståelig så lenge det gjelder grenseområder. Det kan ofte være vanskelig å trekke en skarp grense. (Se som et ferskt eksempel som enkelte refererer Rt.1991:1303 Restaurantdommen hvor flertallet ila ansvar på objektivt grunnlag, mens en dissenterende dommer (Steinar Tjomsland) ville pålegge objektivt ansvar for manglende sikring av en gulvlem i et restaurantlokale.)

Særlig er det mange som kommer inn på variasjonen i aktsomhetskravet alt etter som hvilken skadelidtegruppe det dreier seg om, f eks barn, voksne, handikap, kjent (eller identifisert) med risikoen osv. Dette er et av momentene innen culpavurderingen, men jeg synes likevel ikke det kan trekkes så mye for det. I hvert fall ikke dersom kandidaten straks henter seg inn igjen. Grensene er ikke så lette å trekke. Kraftverk ilegges regelmessig objektivt ansvar for klatreuhell i lysmaster. Alle disse dommer gjelder barn. Hadde en voksen person klatret opp og falt ned ville ikke ansvar blitt pålagt, fordi lysmasten ikke utgjorde noe ekstraordinært faremoment for den voksne. De fleste viser i denne forbindelse til Klatredom I og II, Rt.1940:16 og Rt. 1965.‑1115. UOE bygger på at skadevolder har skapt en risiko som skadelidte ikke trenger å finne seg i, fordi den for ham er ekstraordinær. Det er følgelig en viss nærhet mellom det å si at aktsomhetskravet skjerpes overfor barn, eller å si at det tolereres en lavere risiko overfor barn. Enkelte viser også til Rt.1977:313 Betongblanderdommen (som riktignok gjelder culpa) hvor en 13‑åring lekte karusell med en betongblander. Denne ville ikke utgjøre noe faremoment for et voksen.

Noe annet som går hyppig igjen er at dommene som brukes ofte omfatter culpaansvar. Det må selvsagt trekkes noe for dette, men så lenge henvisningen ikke er helt misforstått bør det ikke ses for strengt på dette. Som nevnt ovenfor kan ofte grensen mellom subjektivt og objektivt ansvar være uklar. Om kandidaten viser til uttalelser eller problemstillinger som ville vært de samme om domen hadde omhandlet objektivt ansvar, bør dette tolereres. Enkelte er klar over dette og nevner det, og det er selvsagt et pluss. To eksempler kan vise dette. Det er Rt.l947.‑713" Jernsplintdommen og Rt 1950.‑1091' Rulledommen som begge omhandler skytesvar, men hvor veien til UOE ikke er lang. I begge dommer er poenget at smia eller rullen ikke utgjør noe ekstraordinært faremoment overfor voksne. Sagt på en annen måte ville det Ikke være uaktsomt å utsette voksne for denne risikoen.

Videre skal det avgrenses mot medvirkningsreglene. Etter min mening bør dette vare klart når det i oppgaveteksten står at medvirkning etter skl. § 5‑1 ikke skal behandles. Veldig mange kommer inn på dette likevel, noen bevisst og andre antagelig uten helt å se forskjellen til hva som skal behandles. Noen oppfatter dette som at de lovfestede regler om medvirkning ikke skal behandles, men bare de ulovfestede. Det har også vært vist til at fordi ansvarsgrunnlaget er ulovfestet kan ikke skadeserstatningsloven anvendes direkte, men at vi finner det samme ulovfestede prinsipp om medvirkning ved objektivt ansvar. Det er også mange som i besvarelsen uttrykkelig avgrenser mot medvirkningsreglene og deretter definerer oppgaven til å omfatte de tilfelle hvor skadelidte kan bebreides for at han utsatte seg for risikoen.

Det må kanskje også utvises litt overbærenhet med noe famlende avgrensninger i forholdet til de rene medvirkningsregler. Den tilsynelatende vanskelige, men likevel enkle, avgrensning mot medvirkningsreglene ligger i at det som skat behandles i oppgaven er forhold som innvirker på ansvarsforholdet, men som skadelidte ikke kan bebreides for. Likevel vil det være vanskelige grenseganger. Skadelidte kan i utgangspunktet ikke bebreides for at han eller hans virksomhet er spesielt sårbar, men kanskje hatt kan bebreides for at han ikke har hatt tilstrekkelig hensyn til det, jfr Rt.1973:1268' Flymanøverdommen. Ved aksept av risiko kan det videre forekomme en del overganger. Det kan ikke direkte bebreides skadelidte at han aksepterer risiko, men han må i tilfelle finne seg i at en erstatning faller bort eller nedsettes. På den annen side av grensen ligger de tilfelle hvor det er uaktsomt av skadelidte ikke å ta hensyn til en foreliggende risiko. Da er vi over i skl. § 5‑1 nr 2.

Som nevnt er ikke disse grenser helt enkle. Det kan derfor ikke trekkes så mye for usikkerhet og famling. Er kandidaten derimot helt og entydig over grensen, må det trekkes på vanlig måte for å skrive utenfor oppgaven. I utgangspunktet er ikke avgrensningen vanskelig. Den er gitt i oppgaveteksten.

Det må akseptenes at kandidaten trekker inn eksempler fra andre objektive ansvarsgrunnlag, særlig når disse bare er kodifiseringer av det ulovfestede objektive grunnlag. I læreboka er både avsnittsoverskrift og drøftelse knyttet til objektivt ansvar generelt, med en del eksempler fra f eks luftfartsansvar og ansvar for dyr. Det må derfor akseptenes at kandidaten også gjør dette, selv om det gjøres ureflektert. Likeledes må det aksepteres at det avgrenses strengt mot andre objektive ansvarsgrunnlag. Etter min mening er det et pluss om kandidaten ser at eksempler mv er knyttet til andre objektive grunnlag men likevel nevner dem med en begrunnelse om hvorfor.

V. FORSLAG M DISPOSISJON

(A) Innledning .

(a) 1. Generelt

De fleste kandidater føler seg forpliktet til å gjøre rede for at vi har flere ansvarsgrunnlag, hvorav UOE er et av dem. Videre virker det som om det er av stor betydning å fortelle at det er tre kumulative vilkår for erstatningsplikt; ansvarsgrunnlag, skade og årsakssammenheng. Det må aksepteres at dette tas med, men jeg ser intet stort behov for en slik innledning. I karaktersettingen mener jeg en slik innledning må tas med i et helhetsinntrykk om hvorvidt kandidaten forøvrig holder seg til oppgaven, eller gir en generell fremstilling av diverse erstatningsrettslige emner.

(A):2 Generelt om skadelidtes betydning ved objektivt ansvar

Innledningsvis kan det sies litt generelt om hvilken betydning eller rolle skadelidte spiller i forhold til de ulike ansvarsgrunnlag. Snarlig gjelder dette den ulike betydningen skadelidtes rolle har ved objektive ansvarsgrunnlag i forhold til det subjektive. Her kan man trekke sammenligninger f eks til bilansvaret hvor forhold på skadelidtesiden spiller en ubetydelig rolle når det gjelder selve konstateringen av om ansvarsgrunnlag foreligger. (Dette understrekes ved at også medvirkning vurderes mildere her enn ellers, jfr bal. § 7.)

Som nevnt ovenfor tar UOE utgangspunkt i en konstant foreliggende risiko, ikke en konkret handling eller hendelse. Følgelig spiller subjektive forhold mindre rolle. Kandidatene bør derfor få frem at det er skadelidtes forhold til risikoen og ikke til den ansvarlige skadevolder som i utgangspunktet er avgjørende.

Når det gjelder den konkrete betydningen av skadelidtes forhold i vurderingen av om det foreligger UOE kommer vi tilbake til dette nedenfor. Kandidaten bør få frem at skadelidtes forhold også får en viss betydning i de generelle ansvarsvilkårene, f eks i vilkåret om ekstraordinær risiko. Mange kandidater som ikke helt husker lærebokas avsnitt med samme overskrift, redder seg i land på dette punktet. Personlig mener jeg dette er en brukbar måte og besvare oppgaven på, selv om ikke læreboka uttrykkelig fremhever dette. (Kanskje nettopp derfor!)

(A):3 Forholdet til og avgrensningen mot skl. § 5‑1

Det vesentligste om dette er sagt under pkt IV ovenfor. Kandidaten bør få fram noe om hvordan denne avgrensningen gjøres. Som nevnt ovenfor er avgrensningen vanskelig, og jeg vill gi et pluss til de som i alle fall foretar ert bevisst avgrensning som kan forsvares.

(B) Ulike måter skadelidtes forhold får betydning på

(B).1.Vurderingen av om det foreligger en ekstraordinær risiko

Som nevnt er det mange som får frem dette. De eksempler som går igjen er nettopp de som i læreboka og på forelesning er brukt til å illustrere dette vilkåret.

For skadelidte må risikoen fremtre som ekstraordinær. Den må overstige eller ligge utenfor Dagliglivets risiko», eller med overstige skadelidtes tålegrense. Med dette menes at risikoen må være av en annen grad eller art enn den vi daglig må være forberedt på.

Et eksempel på at risikoen var typisk og påregnelig for skadevolder, men upåregnelig for skadelidte er Rt.1939:766 Gesimsdommen. For skadelidte som stod og pusset vinduer ligger den påregnelige og .daglige. risiko for å ramle av stigen eller få salmiakkvann i øynene. Derimot er det ekstraordinært at en gesims faller ned i hodet på han. Dette var mao en risiko av en annen art enn den han måtte vente. I Rt.l957..1011 Åsanedommen kom retten til at en bro uten rekkverk ikke var verre enn de fleste andre veistrekninger i Norge på den tiden. I Rt. 1966:1532 Florisdommen hvor en dame ble skadet i en svingdør, fant retten ut det det skjedde alt for få skader og at risikoen ved slike dører ikke overstiger dagliglivets risiko. Derimot utgjer det en ekstraordinær risiko at en heisdør i femte etasje lar seg åpne uten at heisen er der. Se Rt.1957.1097 Heisdørdommen hvor en bergenser falt ned en heisesjakt fra femte etasje " låsemekanismen i heisdørlåsen sviktet. Huseieren kunne ikke klandres men ble ansett objektivt ansvar for den termiske svikt i dørlåsen. Risikoen for teknisk svikt er huseieren nærmest til å bære. To dommer som kan illustrere grensen er Rt. 1960:429 Tubsmittedom og Rt 1960:841 Vaksinedommen. Den første gjaldt en soldat som ble smittet under verneplikten. Smittefaren i det militære ble ikke ansett for være størreenni det sivile, mao ingen ekstraordinær risiko. I den annen dom ble en 18 åring som skulle i utenriksfart pålagt koppervaksine. Det er en meget lav statistisk påregnelighet (0,056 promille) for at vaksinen medfører hjernehinnebetennelse. det er likevel en viss risiko, og dette ”er ikke en risiko som man ellers er utsatt for i dagliglivet». I Rt.1986:1019 Reinsdyrdommen ble det bl a lagt vekt på at lssprekkene utgjorde et nytt faremoment for reinen, og at dette nye faremomentet stammet fra kraftverkets virksomhet.

Dersom skadelidte er kjent med risikoen og likevel ikke tar de forholdsregler han bør, kan det av den grunn tenkes at den foreliggende risiko ikke anses ekstraordinær for denne skadelidte.

(B):2 Aksept av risiko

Det kan også tenkes at den frembrakte risiko vurderes mot skadelidtes opptreden. Dette har særlig betydning hvor skadelidtes forhold ikke er av en slik karakter at de faller inn under reglene om medvirkning i skl. § 5‑1.

Se f eks RI. l974 :41'Stigedommen hvor det var spørsmål om en stigeprodusent kunne være ansvarlig både på grunnlag av ulovfestet objektivt ansvar og uaktsomhetsansvar for skade som en kjøper hadde pådratt seg. Kjøperen hadde satt en leddstige med feil side mot veggen. Dette medførte at stigen knakk sammen, mens to personer var oppe i den. Hadde stigen blitt satt riktig mot veggen, ville den tålt belastningen. I dommen heter det at stigen «var sikker nok for en bruker som viste en rimelig grad av omtanke og forsiktighet før og under oppsettingen av den. En slik bruker ville ikke komme ti1 å sette den opp den gale veien.! Skadelidte fikk altså her sitt pass påskrevet av de praktiske herrer i Høyesterett.

Skadelidte kan være kjent med risikoen han utsettes for uten å gjøre noe for å fjerne eller redusere den, eller han kan selv oppsøke den.

I Rt.1980:1299 Ulinarisnervedommen fikk en pasient skade på ulnarisnerven under narkose. Her uttaler retten: Man står med andre ord overfor en del av den risiko for uhell som følger av ethvert operativt inngrep og som pasienten må bære, om operasjonen ønskes utført. Et eksempel på at skadelidte oppsøker risikoen er Rt. 1964:74 Acetylendommen hvor en tilskuer til en brann ble drept ved at en acetylenflaske eksploderte. Det at han selv hadde nærmet seg risikoen , brannen , ble ansett som et moment for at han selv var den nærmeste til å bære risikoen.

Se også Rt 1974:1199 P‑pilledommen hvor det forgjeves ble påstått at p‑pillebruk var årsaken til at en kvinne døde av blodpropp. Uten at å dette var avgjørende ble det tatt hensyn til at bruken av p‑piller er kjent med mulige bivirkninger, og må ved bruken sies å ha akseptert denne risikoen. Etter innføringen av legemiddelansvaret (se E.1.47) er ikke problemstillingen lenger så aktuell. Rt. 1988:174 Brannmanndommen omhandler krav om forsørgertapserstatning for en brannmann som omkom under tjeneste. Retten ville ikke ta stilling til om kommunen generelt har objektivt ansvar for slike skader, men fant at i denne saken kunne det i alle fall ikke pålegges objektivt ansvar ”når skaden stod i sammenheng med at skadelidte har utsatt seg for risiko mens han uten rimelig grunn har opptrådt i klar strid med sin instruks». Brannmannen hadde gått ombord i et :skip under brann til tross for at hamns oppgave og ordre var å bli på kaia. Det er uttalt i dommen at spørsmål om medvirkning og ansvarsgrunnlag griper inn i hverandre.

(B):3 Aksept av yrkesrisiko

En viktig gruppe er de som kommer inn under begrepet aksept av yrkesrisiko». Tanken var her at den som var betalt for å utføre et arbeid som innebar en risiko måtte sies å ha akseptert den. Yrkesrisiko vil normalt ikke omfatte alvorlig skade eller død, skade som skyldes manglende sikringstiltak eller uaktsom handling fra andre. Tidligere praksis går antagelig lenger i å legge ti1 grunn aksept av yrkesrisiko enn man vil gjøre i dag. Se lnnst.4. 92 (1984‑85) s.6 og Lødrup s.173‑174.

Se f eks Rt.1949:688 Sør‑Odal sykehusdommen og Rt.1950.448 sykehusdommen hvor det ble ansett som

en naturlig yrkesrisiko at sykehuspersonell ble smittet av pasienter. Tilsvarende i Rt.1957.25' Sveiserdommen hvor en sveiser som var blitt stanget av en okse, ikke fikk erstatning av arbeidsgiveren fordi ulykken lå innenfor det som fulgte av tjenesten. Eksempler på at risikoen ble ansett å ligge utenfor den naturlige yrkesrisiko finner vi bl a i Rt 1954.710 Ridehusdommen En sjåfør ble sparket av en hest mens han tømte sagflis i spilltau«. Hans befatning med hesten var av mer tilfeldig art. Risikoen for spark lå derfor utenfor det som naturlig ffulgte av tjenesten. Et klart tilfelle av skade som ligger utenfor Yrkesrisikoen har vi i RT. 1949:212 Politisoldatdommen. En rørlegger som arbeidet i en kjeller ble truffet av et skudd utløst ved et uhell fra en politisoldat som skulle på vakt.

(B): 4 Skadelidte er spesielt utsatt for skade

Dette omfatta både personlige forhold eller at skadelidte driver en virksomhet som er spesielt utsatt. Eksempel på personlige forhold vil være personer med svak helse, for eksempel hjerteproblemer ol.

Foregår skadevolders virksomhet på et sted hvor omgivelsene er spesielt sårbare eller hvor skade lett kan skje, vil dette kunne virke inn på vurderingen av den foreliggende risikoens art og grad. Driver skadevolder industrivirksomhet i nærheten av skole, lekeplass osv, vil dette kunne føre til at risikoen knyttet til denne konkrete virksomheten kan begrunne objektivt ansvar overfor barna. Stilte vurderinger innebærer imidlertid en vanskelig balansegang i forhold til reglene om skyldansvar. Se f eks Rt.1947‑723'Jernsplintdommen

hvor innehaveren av en ulåst smie ble holdt subjektivt ansvarlig for skade på en fire‑åring som hadde kommet seg inn i smia fra en lekeplass i nærheten. Et eksempel på at vurderingen av den foreliggende risiko ble knyttet til den konkrete situasjonen, finner vi i den refererte Rr.1991:1303 Restaurantdommen hvor det ble lagt vekt på virksomhetens art (restaurant) og hensynet til gjestene. Den forventede opptreden fra gjestene kan variere mer her enn i andre sammenhenger.

(B):5 Variasjon med gruppe skadelidte

Det vises her til det som er sagt under pkt IV innledningsvis.

VI. KARAKTERFASTSETTELSE

Det synes som om mange har problemer med å få helt taket på oppgaven. Som nevnt flere ganger bør det derfor utvises en viss overbærenhet. Etter min mening bør det ved karaktersettingen tas hensyn til i hvilken grad kandidaten utviser forståelse og oversikt over erstatningsretten og oppbygningen av det ulovfestede objektive erstatningsansvar.

For å passere må kandidaten ha fått frem problemstillingen og sagt noe fornuftig om noen av de temaer som det er vist til ovenfor. Det kan ikke holde bare å si noe generelt om vilkårene for UOE, selv om dette tilfeldigvis også inneholder noe om skadelidtes forhold.

For å få laud bør kandidaten mer presist få frem både problemstillingen og avgrensningen mot medvirkningsreglene. Utover det bør man stå ganske fritt mht oppbygging og angrepsvinkler.

VII FORHOLDET MELLOM NR 1 OG NR 2.

Det er i oppgaven ikke sagt noe om vektlegging av de to oppgaver. Utgangspunktet er at de skal være likeverdige. Likevel kan det ikke foretas noe automatisk trekk for at den ene eller annen del behandles mest grundig. Begge deler forekommer. Derimot vil den kandidat som velger å skrive lite om den delen han vet minst om, måtte finne seg i at den karakteren denne delen isolert sett får, teller for ca en halvpart.

Dersom en del anses som ikke bestått, har vi ingen direkte regler om minste matematiske snitt som kan passere, slik det er ved stryk på en dags oppgave. Likevel er det vel slik at kandidatene for å stå sammenlagt, må prestere en gdd nr 2 dersom han har strøket på nr 1. Særlig hvis dette tyder på at kandidaten ikke har lest pensum, jfr bestemmelser om dette i eksamensreglementet.

Disse forhold vil gjelde tilsvarende for oppdelingen i de to spørsmål under del 1.

Kristiansand, 4. juni 1992