Vår 92 teori nr.2

Utkast til sensorveiledning om "sykdom, skade eller lyte" i folketrygdloven § 8‑3.

Innledningsvis bør kandidaten kort nevne vilkårene for rett til uførepensjon etter folketrygdlovens § 8‑3. Det må komme fram at det er et vilkår at det foreligger medisinsk uførhet, definert ved uttrykket "sykdom, skade eller lyte". Det er naturlig å si noe ganske kort om det alminnelige språklige innhold av hvert av disse tre uttrykkene. Det må komme fram at det er tilstrekkelig at et av kjennetegnene er tilstede, og at det vanligvis er spørsmål om det forelegger "sykdom". Noen eksempler på "vanlige" sykdommer bør nevnes , slik at besvarelsen ikke bare behandler grensetilstandene

Det må være et pluss å "nevne WHO's klassifikasjonssystem, men det bør ikke fremstilles på en slik måte at her finner man uten videre svaret på om en tilstand skal aksepteres som sykdom i vår relasjon eller ikke.

Videre bør kandidaten få frem litt om begrepets relativitet, det har ikke noe absolutt og klart avgrenset meningsinnhold. (Det kan også være et pluss om kandidaten nevner at det ikke nødvendigvis må fortolkes/avgrenses på nøyaktig samme måte i alle sammenhenger hvor begrepet er benyttet innenfor folketrygdloven, enten dette nevnes her eller noe tidligere i en innledning). Et naturlig utgangspunkt vil være å trekke inn den generelle uttalelsen fra lovforarbeidene til uføretrygdloven av 1960, om å holde seg til den medisinske vitenskaps utforming av sykdomsbegrepet "til en hver tid". Denne uttalelsen bør kandidaten kjenne, og at den åpner opp for en utvikling og forandring over tid vedrørende avgrensningen av sykdomsbegrepet i relasjon til uførepensjonen.

Skillet mellom problemer med medisinsk årsak, som omfattes av sykdomsbegrepet, og med sosialt betingede problemer, som faller utenfor, er en viktig del av oppgaven. Kandidaten bør kjenne forarbeide uttalelse om de "fem utestengte gruppene", alkoholisme, narkomani, psykopati, kriminalitet og miljøskade/sosial mistilpasning.

Vedrørende alkoholisme bør kandidaten holde opp mot hverandre den generelle og den spesielle uttalelsen i lovforarbeidene, og vise til at det har vert en utvikling i synet på alkoholisme innen den medisinske vitenskap i retning av å anse dette som sykdom. Det vil være et pluss å få frem tidligere praksis som gikk ut på ikke å akseptere alkoholisme som sykdom i relasjon til uførepensjonen, men å akseptere vilkårene som oppfyllt dersom det forelå en "anerkjent" sykdom ved siden av selve alkoholismen, selv om den var en direkte følge av alkoholmisbruket. Kandidaten bør i hvert fall kjenne trygderettskjennelsen fra 1976 (i ankesak 595/1975, publ. nr. 08/91,) hvor det ble tatt det prinsipielle standpunkt at alkoholisme måtte kunne aksepteres som sykdom i seg selv, og få frem at dette er fulgt opp senere og må ansees som gjeldende rett. Det vil være et pluss om kandidaten også kjenner noe til argumentasjonen som ble anført for å foreta denne omleggingen av praksis. Videre vil det være et pluss om kandidaten prøver å redegjøre litt mer for hva som skal til i konkrete tilfelle for at alkoholisme skal godkjennes, jfr. Trygderetten: "arten og graden av symptomene".

Også narkomani bør kandidaten drøfte, og det vil være naturlig å nevne trygderettskjennelsen fra 1987 om narkomani (ankesak 1940/86 Trygderettens kjennelser 1987 nr. 18). Det bør komme frem at kjennelsen ikke utrykkelig regner mani som sykdom, men at argumentasjon sammenholdt med saksforholdet nærmest tyder på at Trygderetten godtok narkomani som sykdom.

Vedrørende psykopati vil det være et pluss om kandidaten kjenner til at begrepet har vart brukt ulikt av forskjellige psykiatrere, at det nåmer gått ut av bruk, men at det henspeiler på varige avvik i personligheten i fors av mangelfull utvikling og kontroll av følelseslivet. Noe praksis bør kandidaten kjenne til, helst ankesak 1167/71 og 18/71. En naturlig konklusjon på drøftelsen vil vare at diagnosen "psykopati" ikke er avgjørende hverken i den ene eller den andre retning, men at det må foretas en mer fri vurdering av tilstanden ("arten og graden av symptomene") for å ta stilling til om den skal ansees som sykdom eller ikke.

I drøftelsen om de tidligere utestengte uføreårsakene må tilføyelser i § 8‑3, tredje ledd, nå i bokstav b trekkes inn, sammen med departementets forskrifter. Det bør helst konkluderes med at loven nå forutsetter at også narkomani kan godkjennes som uføreårsak etter § 8‑3. Her ,eller i en annen forbindelse, må det også behandles om "sosial mistilpasning"/ miljøskade kan godkjennes. Det bør komme frem at det kan være vanskelig å trekke klare skiller, bl.a. hensette til bestemmelsen i § 8‑3 annet ledd, om den ervervsmessige vurderingen. Konklusjonen bør likevel bli at sosial mistilpasning i prinsippet ikke kan godkjennes. En spesiell omtale må gis kriminalitet ‑ som gjerne kan sees på som en for sosial mistilpasning. Her må konklusjonen klart vare at kriminalitet ikke i seg selv kan ansees som "sykdom, skade eller lyte". I forbindelse med drøftelsene er det et pluss om trygdepraksis , også her trekkes inn. Det samme gjelder "reelle hensyn".

En annen hovedproblemstilling som kandidaten bør si litt om, er de tilstander som er av en slik art at det er en gradvis overgang fra normaltilstand til sykdom. Det kan være tilstander som helt klart må karakteriseres som sykdom når en viss grense er overskredet, men problemet kan vare hvor denne grensen skal trekkes. Her kan en gjerne nevne noen eksempler, som psykisk utviklingshemmming, nevroser, diffuse plager, spesielt fibromyalgi (fibrosittsyndromet), adipositas (overvekt) og alderssvekkelse.

Det bør kumme frem at loven ikke direkte stiller opp noe bestemt krav til sykdommens omfang eller alvorlighet. Det er et pluss om kandidaten kan vise til at det etter tidligere lov om uføretrygd krevdes "alvorlige symptomer", men at dette ble sløyfet i folketrygdloven. Kandidaten må ha klart for seg forholdet: mellom den medisinske og den ervervsmessige uførhet, og være oppmerksom på at det avgjørende er omfanget av sykdommens konsekvenser for reduksjon i ervervsevnen. Men det bør pekes på at det indirekte kan komme inn et krav til sykdommens omfang, pga. kravet til årsakssammenheng mellom sykdommen og reduksjonen i ervervsevnen, slik at en ganske liten og ubetydelig sykdom ikke kan være årsak til en

omfattende ervervsmessig uførhet. I denne forbindelse bør den siste lovendringen trekkes inn, og betydninger av den når det gjelder alvorligheten av slik medisinsk uførhet som rent faktisk må til.

Det vil være et pluss om det også foretas en vurdering av om det bør være slik at det er et vilkår for rett til

uførepensjon at medisinsk uførhet foreligger.

TILLEGG TIL SENSORVEILEDNING FOR JUR. EMBETSEKSAMEN

"Sykdom, skade eller tyte i folketrygdlovens §8-3”

GENERELT:

Oppgaven er en kapitteloppgave over et sentralt vilkår for uførepensjon. Emnet er så bredt behandlet i pensum at oppgaven må betraktes som rimelig grei. Vanskeligheten består først å fremst sette dette trygdevilkåret i sin sammenheng, og avgrense og disponere fornuftig. Flere kandidater har problemer med avgrensning ved at de skriver generelt om alle av paragrafens vilkår, og det er svakt. Det er svært viktig å få frem Trygderettens rolle i utmeislingen av sykdomsbegrepet. Kandidatene har også her mange kjennelser å vise til som illustrasjonsmateriale.

Flere av kandidatene har oversett lovendringene i 1991 med tilhørende forskrifter. Det kan ha sin årsak i at kandidatene har bare sett hen til Kjønstads 1990 utgave av Folketrygdens uførepensjon og ikke 1991 utgaven av hans bok Innføring i trygderett. hvor lovendringen er behandlet. Ot. prp. nr. 77 var anbefalt tilleggslitteratur, og lovendringen er også behandlet i undervisningen.

OM BESVARELSENE

Det er viktig at et slikt vilkår settes inn i sin sammenheng. Svært mange kandidater går rett på sykdomsbegrepet, uten å se vilkåret i forhold til øvrige vilkår og å plassere uføretrygden i forlengelse av syketrygd (§ 3‑1) og attføringspenger (§ 5‑4 ) eller for den saks skyld å sammenligne med yrkesskadetrygdvilkåret i § 1I‑4. Det å vise forståelse er svært viktig for en slik omfattende oppgave.

De fleste klarer å si noe fornuftig om hva sykdom skade og lyte er og at begrepet er knyttet opp til legevitenskapens gjeldende forståelse (noen ser den direkte hjemlingen nå i forskrift om medisinsk uførhet § 1, l.ledd). Flere ser ikke at sykdom også omfatter psykiske lidelser. Forbausende få kommer inn på at også selvforskyldt sykdom og skade inkluderes, dog med begrensning ved grov skjødesløshet med hensyn til sin helse (§ 14‑8, 2.ledd.

De alle fleste klarer å skrive om de "fem utestengte årsaker", og "1976‑kjennelsen" som godtok alkoholisme. Et gjennomgående trekk er imidlertid svak almenkunnskap om hva nevroser, psykoser og psykopati er, typisk ved å blande sammen de, to sist nevnte begrep. Det viser middelmådig pugg uten forståelse. Det sentrale er her å vise hvordan Trygderetten i forhold til lovens forarbeider har godtatt alkoholisme, narkomani og psykopati som sykdom. Når det gjelder alderssvekkelse, bør man kjenne til at likestilling med sykdom for de mellom 64 ‑67 ble opphevet 1.1.90. Jeg viser ellers til Øies sensorveiledning om de enkelte lidelser i grenseområdet.

Etter min mening er kravet om årsakssammenheng sentralt i oppgaven på bakgrunn av pensum. Flere kandidater skriver også om hovedårsakslæren, betingelsesteorien og fordelingsprinsippet. Selv om flere av disse kandidatene også kjenner til "vesentlighetskravet" etter lovendringen i 1991, klarer de ikke å knytte det opp til kravet til årsakssammenheng. Kjønstad hevder at det er hovedårsakslæren som nå gjelder i en modifisert utgave, Folketrygdens uførepensjon (1992), s. 46. Få skriver også om beviskravet for at det foreligger sykdom. Spørsmålet reiser seg først og fremst ved de mange psykosomatiske lidelser, ryggsmerter osv. og må vel betraktes som et svært praktisk problem. Noen kandidater kjenner til de nye forskr. § 1, 3.ledd, om at det også uten objektive diagnostiske funn kan foreligge sykdom når det er en brett medisinsk faglig enighet om det.

Vilkåret om sykdom m. m. må settes i sammenheng med lovens vilkår om hensiktsmessig attføring og varig minst 50 %, redusert ervervsevne. Mange av kandidatene overser dette. Ved gjennomfort attføring kan man både se om det fortsatt er sykdom og om den leder til varig ervervsuførhet. Varighetskravet er forøvrig knyttet til den reduserte ervervsevne og ikke til sykdommen (i motsetning til rett til grunn‑ og hjelpestønad i § 8‑2). Noen stor realitetsforskjell innebærer ikke dette. De som ser dette og behandler varighetskravet bør belønnes for det.

En vurdering av vilkåret vil styrke besvarelsen. Det er her viktig å se på bakgrunnen for lovendringene i 1991; den sterke økning i antallet uføretrygdede og svekket folketrygdøkonomi, De fleste kan si noe fornuftig og kritisk om dette.

VURDERING AV BESVARELSENE:

For å passere bør kandidatene se betydningen av vilkåret for øvrige vilkår, at vilkåret er medisinsk bestemt og at sykdomsbegrepet særlig har blitt prøvet i forhold til de sentrale av tidligere "utestengte" årsaker. Til laud må det kreves forståelse og god kjennskap til trygderettspraksis. Mitt inntrykk er så langt få stryk og få laud. Kjennskap til lovendringene i 1991 kan ikke være et ubetinget krav for ståkarakter, men vil være. et godt pluss til en ellers middelmådig besvarelse.

Oslo, den 4.6.92.