SENSORVEILEDNING, PRAKTIKUM 2.AVD VÅR 1992

Universitetet i Tromsø

I. PENSUM

Lødrup Familieretten Oslo, 1991, sidene 71- 72, 78, 115‑119, 129‑130, 148, 158‑159, 177, 186‑190, 206‑207, 219‑227, 248‑252

Unneberg,, Arveretten, Oslo 1990, sidene 232‑240

II. OM OPPGAVEN

Oppgaven omfatter felleseieskifte og sammenstett skifte, samt noe om separasjonsvilkår og enkelte arverettslige spørsmål om forloddsrett og avkorting. Pensummessig synes oppgaves greit dekket, jfr oversikten ovenfor.

Besvarelsene bygger på den nye ekteskapsloven av 1991. For en del sensorer kan dette derfor bli en grei innføring i de nye regler! Stort sett er reglene de samme, med unntak av skjevdeling. Hvor det forøvrig er endringer i forhold til tidligere, vil det bli gjort rede for dette.

Oppgaven er ganske omfattende, men det virka ikke som om den er for omfattende. De fleste klarer å komme inn på alle eller de fleste spørsmål. Etter min mening bør det trekkes mer for de som overser enkelte problemstillinger enn de som kommer 1 tidsnød. Hovedinntrykket er videre at de fleste har kommet seg brukbart gjennom oppgaven.

III. FORSLAG TIL LØSNING OG DISPOSISJON

(A) Overføringen av hytta til Kari

Denne drøftelsen kan disponeres på flere måter. Et naturlig utgangspunkt er å drøfte påstandene i den rekkefølge de fremsettes av fru Egehler, og det vil bli gjort her. PÅ denne måte drøftes således først det enkle spørsmålet om omstøtelse. Deretter spørsmålet om fru Egehler er sameier og hvilke konsekvenser det i tilfelle får. Til slutt drøftes påstanden om at kunstsamlingen ikke omfattes av gaven.

Systematisk kan det på den annen side være like ryddig først å finne ut hva gaven omfatter, dvs hvor mye herr Egehler kan disponere over. Dette gjelder både spørsmålet om gaven omfatter kunstsamlingen og om fru Egehler er sameier. Uansett hvilken disposisjon som velges må det tas en del forutsetninger og foretas henvisninger. Jeg finner derfor det mest naturlig å drøfte påstandene i den rekkefølge de er fremsatt. En annen disposisjon er selvsagt også akseptabel. Det avgjørende er om spørsmålene drøftes på en oversiktlig og forståelig måte.

(A):1 Omstøtelse av gaven

Det kan være greit å starte med utgangspunktet om fri rådighet over egen rådighetsdel, jfr el. § 31, 1‑ledd. Vedrørende spørsmål om rådighetsdel kan det vare greit å vise til fru Egehlers påstand om å være sameier. Det er på det rene at eiendommen er arvet av herr Egehler, og således som utgangspunkt tilhører hans rådighetsdel. Spørsmålet om fru Egehler har opparbeidet seg en sameierandel, kommer vi tilbake til nedenfor.

Utgangspunktet er således at herr Egehler fritt kan disponere over hytta. Da blir det spørsmål om ovedragelsen kommer inn under de storlige begrensningene i el. §§ 32 og 33, og således kan kreves omstøtt iht el. § 35.

Det følger av el. § 34 at krav om omstøtelse også kan fremsettes etter at ektefellene er separert. Det er følgelig ikke nødvendig å ta noen forutsetninger for dette spm Enkelte ser dette poenget og det er et pluss, man det kan ikke kreves.

De flinke finner raskt fram til el§ 32 og konstatere at hytta ikke er felles bolig. Det er greit å vise til at fruen har tilbrakt mye tid der, men at hytta likevel ikke har status av felles bolig. Det fremgår av oppgaveteksten at felles bolig lå i Bergen. Enkelte nevner også el. § 33. bl a for kunstsamlingens vedkommende. Her bør kandidatene raskt se at §.§ 33 omfatter innbo mv i det felles hjemmet, slik at drøftelser om hvorvidt kunst kan regnes som innbo er unødvendig. Hvorvidt gaven omfatter kunsten, kommer vi tilbake til nedenfor.

Resultatet er følgelig at herr Egehler fritt kan disponere over hytta, forutsatt at den i sin helhet tilhører hans rådighetsdel.

(A):2 Er fru Egehler sameier? Hva blir i tilfelle konsekvensen?

Fru Egehlers påstand om å være sameier fordi ektefellene har felleseie, kan raskt avvises. Det er videre på det rene at hytta i sin helhet er innbrakt av herr Egehler i form av arv. Spørsmålet blir således om fru Egehler senere har opparbeidet seg en eierandel i hytta. I første omgang holder vi kunstsamlingen utenfor, og drøfter spm for selve hyttas vedkommende. De fleste kan viser til både el § 31, 2. og 3.ledd uten å ta særlig stilling til anvendeligheten eller forholdet mellom disse to regler. Det kan kanskje heller ikke kreves, men det vil være et pluss til de som viser litt oversikt. Annet ledd gjelder som utgangspunkt selve ervervelsen (eller anskaffelsen), og det spørsmålet er ikke tvilsomt. Før det drøftes fru Egehler har fått opparbeidet en sameierrett, bør det presiseres at det i tilfelle gjelder ervervet av hytta slik den fremstår nå. Det avgjørende i denne sammenheng er alle om‑ og påbygninger, samt kanskje også vedlikehold. Vedlikeholdet kan isolert sett ikke få betydning å må ses som et vederlag for bruken, men kan kanskje tas 1 betraktning sett i sammenheng med de øvrige arbeide. Etter min mening vil heller ikke de rene ombygninger og innredninger kunne være avgjørende. Særlig all den tid de ikke var ønsket fra eierens side. Dette har mer preg av ”tålt bruk”.

Vi vet ikke eksakt hvor mye som er påbygg, men et tilbygg som utelukkende, er finansiert av fru Egehler vil kunne gjøre henne til eier av dette, og dermed til sameier i det hele. (Hvem som i realiteten har finansiert det hele, kommer vi tilbake til.) I tidligere dommer om ikke‑avtalt sameie, har det fremkommet et krav om annet rettstiftende moment, se Rt.1975:220, Rt.1977:553, Rt.1978:1352 og Rt.1979:1463. Selv om herr Egehler"er ikke har motsatt seg alt som ble gjort med hytta, er det ingenting som tyder på at det mellom ektefellene var underforstått at fru Egehler skulIe bli sameier i hytta. Mange viser også til uttalelser i forarbeider, rettspraksis og teori om at det kreves mer for å etablere ikke avtalt sameie i fritidseiendommer og gjenstaner som har blitt arvet fins den enes familie. (Til sammenligning kan det også vises til arv fra den enes familie utelukka naturalutlegg iht el.§67 a).)

Vi vet heller ikke hvor lenge hytta har tilhørt felleseiet, slik at dette ikke uten videre kan tillegges betydning. På bakgrunn av alle byggearbeidene og den omfattende kunstsamlingen, må det likevel legges til grunn at ektefellene har hatt hytta en stund. At ekteskapet har vart relativt lenge, kan det tas hensyn til, men ikke tillegges avgjørende vekt. Enkelte legger til grunn at herr Egehler hadde arvet hytta før de giftet seg. Dette fremgår ikte av teksten, men er vel en misforståelse det ikke kan slås så hardt ned på.

Når det gjelder spørsmålet om finansiering, reiser herr Egehler spørsmålet om ikke det også er han som reellt sett har finansiert all byggingen. Det eneste som er sagt klart er at kunsten er innkjøpt for fru Egehlers renteinntekter. Det bør ikke spekuleres for mye over dette, men vises ti1 at fru Egehler har brukt betydelige midler på kunst, mens herr Egehler forøvrig har forsørget henne og barna. Det er greit at enkelte kommer inn på at herr Egehler ved denne ordningen også har gjort det mulig for fru Egehler å kjøpe all kunsten. (Nærmere om dette nedenfor mht skjevdeling)

Når det gjelde el§ 31, 3.ledd kan det vises til disse synspunkter. Det er greit at bestemmelsen anvendes, men kandidatane bør se vilkårene som framgår av teksten. Etter min mening må felles hytte falle innenfor, selv om vi befinner oss i ytterkant av "eiendeler som tjener til ektefellenes personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo”. Synspunktene må i utgangspunkta være anvendelige. Veldig mange går inn i et utførlig referat av Husmordommen, Rt.1975:220. Jeg synes ikke den er så relevant her. Fru Egehler har vel ikke ytet en noen oppsiktsvekkende husmorinnsats, og den har heller ikke muliggjort herr Egehlers erverv av hytta.

Alt i alt finner jeg at fru Egehler ikke kan tå status av sameier, og det gjør det fleste kandidatene også. Det er fullt akseptabelt å komme til motsatt resultat. Det avgjørende må være en god drøftelse, og at det er samsvar mellom drøftelse og resultat.

For det tilfelle at fru Egehler ansees som sameier viser el .§ 31, 2.ledd til reglene i sameieloven. Etter saml § 10 kan en sameier fritt avhende sin andel. Fru Egehler kan derfor ikke motsette seg at herr egehler avhender sin part, men han kan selvsagt ikke gi bort fru Egehlers sameieandel. Hvis vi holder de tingsrettslige ekstingsjonsregler utenfor, beholder fru egehler sin andel ‑ eventuelt kan hun kreve den tilbake. Kari får ikke større rett enn herr Egehler hadde.

Innløsningsretten i saml. § 11 han ikke anvendes, når sameieparten overdras" til en livsarving. Derimot er ektefellen gitt en egen innløsrtingsrett i el § 36, 2.ledd. Vilkåret er at eiendelen tjener til felles bruk, og det må være oppfylt for hyttas vedkommende

Dersom fru Egehler anses som sameier kan hun for det første beholde eller få igjen sin egen anpart. 1 tillegg kan hun innløse den delen som Kari har fått i kraft av el.§ 36, 2.ledd Denne siste bestemmelse er det mange som misforstår og tror at gjelder innløsning av egen andel. Enkelte er også inne på saml §§ 3 og 4, hvilket anses unødvendig i tillegg til de nevnte regler ovenfor.

(A):3 Omfatter gaven kunstsamlingen?

Det er erkjent at kunsten utelukkende er finansiert av renteinntektene fra fru Egehlers arv. Således må det kunne konstateres at kunsten tilhører fru Egehlers rådighetsdel. Hvorvidt kunstsamlingen er like eller skjevdelingsmidler kommer vi tilbake til. Det er i alle fall fru Egehlers rådighetsdel, dvs hun eier kunstsamlingen og kan fritt disponere over den, jfr el. § 31, Lledd. Dette utelukker således at herr Egehler kan disponere. Reglene om godtroerverv og ekstinksjon er det ingen grunn til å diskutere. Det må være tilstrekkelig å fastslå at herr Egehler nåde er berettiget til å disponere over fru Egehlers kunstsamling. Denne omfattes følgelig ikke av gaven. Enkelte viser til at herr Egehler heller ikke var særlig begeistret for spetaklet og at han ikke ønsket at det skulle være på hytta.

Det er også enkelte som tar opp spørsmålet om herr Egehler kan anses som sameier, jfr el.§ 31, 3.ledd. Dette bør raskt avvises. Bestemmelsen omfatter eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo.

Spørsmålet om gaven omfattet kunsten reises også av Kari overfor Margrethe (og herr egehler) senere i oppgaven. Dette bør kandidatene se og ta stilling til hvor spørsmålet skal drøftes. Begge løsninger må aksepteres, men kandidatene må være klar over forholdet og drøfte spørsmålet bare på et sted med en henvisning til det annet.

(A):4 Herr Egehlers krav om tilbakeskjøtning

Herr Egehler fremsetter senere i oppgaven krav om at Kuri skal tilbakeskjøte hytta, noe Kari avviser. Uansett om vilkårene for omstøtelse iht el. 32 jfr 35 eller innløsning etter el §36, 2.ledd foreligger, kan ikke herr Egehler påberope seg disse reglene. Disse gjelder kun for den andre ektefelle. Avtalerettslige regler om bristende forutsetningerol, kan det Ikke kreves at kandidatene kommer inn på. Det må væra tilstrekkelig å vise til at herr Egehler ikke kan påberope seg reglane om omstøtelse eller Innløsning av den gave han selv har gitt bort.

Det kan ikke kreves at kandidatene tar opp dette spm. men det er fint om de ser det og kort drøfter det. Hvor I besvarelsen spørsmålet skal plasseres, vil også være en smakssak.

(B) Skifteoppgjøret mellom herr og fru Egehler

De følgende spørsmål forutsette at ektefellene på dette tidspunkt anses som separert. Det er et pluss om dette nevnes, men det kan ikke kreves. Det må trekkes for kandidater som avviser spørsmålene med at partene ikke er separert eller skilt. Spørsmålet om ektefellene (fortsatt) er separert drøftes etter min mening naturlig under spørsmålet om herr Egehlers rett til arv og uskifte.

(B):1 Kan fru Egehler kreve hytta utlagt til seg?

Det er en fordel ‑ men kan ikke kreves ‑ om kandidatene klargjør forutsetningene for drøftelsen. Forutsetningen er at eiendommen i sin helhet tilbakeføres som stridende mot el. § 32. Det må da foretas en ordinær drøftelse etter el.§ 66, hvor det avgjørende selvsagt er om fru Egehler «fullt ut eller for det vesentlige eier» hytta. Det må være greit å fastslå at hun ikke gjør det, til tross for store investeringer 1 om‑ og påbygninger. Det kan være naturlig å vise til drøftelsene vedrørende sameiespørsmålet. De kandidater som finner at fru Egehler er sameierv har gjerne også antydet en brøk ‑ gjerne 50%. Det skulle også være tilstrekkelig til å konstatere at hun Ikke kan få det utlagt iht el. § 66.

Herr Egehler har ikke krevd hytta utlagt på seg, og det er derfor ingen oppfordring til å drøfte om dette spørsmål. Derimot må det være greit om kandidatene går videre og drøfta om fru Egehler kan kreve hytta utlagt selv om hun ikke eier det vesentligste av den. 1 sl § 50, 3.1edd var (er) det en generell regel om naturalutleggsrett basert på en interesseavveining for det tilfelle at ingen av dem hadde brakt inn gjenstanden Tilsvarende regel finnes ikke i det nye el. Systemet er imidlertid nå grovt sett at enten eier den ene ektefellen gjenstanden eller så er den I sameie. Har den ene ektefelle en uvesentlig eierandel vil den annen kunne kreve den utlagt iht el. § 66. 1 motsatt fall må antagelig spørsmålet løses av sameierettslige regler, jfr henvisningen i el§ 31, 2.ledd. Etler disse regler er man imidlertid bare henvist til å kreve oppløsning av sameiet iht saml. § 15. Det er ofte en usikker fremgangsmåte. En ektefelle er imidlertid sikret gjennom regelen I el.§ 36, 2.ledd 2. jfr 1.pkt som gir ektefellen en innløsningsrett ved oppløsning. Etter mitt skjønn er det en svakhet at det ikke finnes egne regler som løser fordelingsspm. mht gjenstander ektefellene eier sammen. Lødrup s.248-249 er inne på det, men gir intet svar. Det er et pluss om kandidatene ser denne problemstilling, men oppgaven åpner ikke for noen dyptgående drøftelse. Spørsmålet er tross alt lite og subsidiært. Kandidatene bør derfor ikke skrive så mye om spørsmålet som sensorveiledningen gjør!

Hvis ingen av ektefellene kan kreve naturalutlegg, vil antagelig regelen i el.§ 71 om salg komme til anvendelse.

Får fru Egehler overfor Kari "bare" medhold i at hun er sameier, føres ikke eiendommen i sin helhet tilbake, og det blir heller ikke snakk om naturalutlegg av hele hytta. Den sameieandel fru Fgehler beholder tilhører henne i sin helhet, og kan i forhold til herr Egehler kreves utlagt iht el.§ 66. Som nevnt under (A):2 kan fru Egehler i tilegg overfor Kari kreve innløsning av den andel Kari fikk fra herr Egehler jfr i el. § 36, 2.ledd. Resultatet for fru Egehler blir i tilfelle langt det samme som ved naturalutlegg iht e1.§ 66: Hun overtar hele hytta, men må betale for den annen halvdel av hytta, enten til Kari eller til herr Egehler. Det kan nok ikke kreves at kandidatene ser alt dette, men det er selvsagt et stort pluss til den som viser oversikt. Det bør presiseres at det fru Egehlers innløsningskrav overfor Kari er tidsbegrenset, jfr el.§ 36, 2.ledd 3.pkt.

Det må være greit ‑ og kanskje gi et lite pluss ‑ om kandidatene også nevner at fru Egehler i alle fall må kunne kreve kunsten utlagt til seg dersom denne ikke anses som en del av hytta.

(B):2 Kan fru Egehler kreve vederlag?

Dette spørsmålet krever en viss oversikt over stoffet, og kan være egnet til å skille. En forutsetning for påstanden er at hytta ikke føres tilbake til felleseiet. Forutsetningen for dette er igjen at herr Egehler anses som eneeier. Det kan ikke være nødvendig å på ny ta opp spørsmålet om hvordan forholdene er dersom hytta var i sameie. Som det har fremgått ovenfor vil fru Egehler da kunne kreve tilbake (eller beholde) sin andel og kreve den annen del innløst fra Kari. Spørsmålet om vederlag oppstår derfor ikke. Det er ikke alle som har disse forutsetninger klart for seg. I alle fall bør det kunne forventes at kandidatene ser forutsetningen om at hytta ikke tilbakeføres. Det fremgår klart av oppgaveteksten.

Det må videre presiseres at det kan bli talt om to ulike typer vederlag, eller i alle fall på ulikt grunnlag. For det første er det spørsmål om fru Egehler kan kreve vederlag fordi ektemannen har gitt bort en hytteeiendom som tilhørte felleseiet. Det annet er om hun også kan kreve vederlag fordi hun har investert betydelige midler i noe som han eier.

Vedrørende det første spørsmål er det el. § 63, 2.ledd som er anvendelig. Spørsmålet er om herr Egehler ved overdragelsen til Kari «på en utilbørlig måte vesentlig har svekket delingsgrunnlaget” Det er følgelig to vilkår, vesentlig svekkelse og at denne har skjedd på en utilbørlig måte. De fleste bruker mest tid på det siste. Momenter som fremkomma er på den ene side at det er en familieeiendom som er gitt datteren i bryllupsgave og på den andre side at fru Egehler ikke var informert til tross for at hun hadde så store interesser i eiendommen. Enkelte viser også til herr Egehlers hensikt, nemlig å få mer innflytelse over hytta. Det siste må etter min mening anses mer som et håp enn en hensikt.) Ved vurderingen av om overføringen er utilbørlig, må også gavers størrelse og øvrige verdier i boet tas i betrakning (Spørsmålet om vesentlig reduksjon kommer vi tilbake til.) Gaven er ikke gitt i den hensikt å redusere verken delingsgrunnlag eller fru Egehlers eventuelle andel på et skifte. På gavetidspunktet var antagelig skilsmisse fjernt fra herr Egehler . Det fremkommer videre at gaven ble gitt fordi herr Egehler ønsket å følge opp sin vakre tale. Etter min mening er ikke dette noen utilbørlig handting. Det må igjen ses hen til prinsippet om fri rådighet i el. § 31, 1ledd. På den annen side har slike gaver til barn også blitt oppfattet som utilbørlige, ikke etter sin art men fordi det innebærer en vesentlig reduksjon av felleseie. Se som eksempel Rt.1947:806.

Når det gjelder spørsmålet om det har skjedd en vesentlig reduksjon av delingsgrunnlaget, må det sammenlignes med hva situasjonen hadde blitt dersom hytta ikke var gitt bort. Da kunne nemlig herr Egehler ha krevd hytta skjevdelt, jfr el. § 59, 1 ledd. Forutsetningen for drøftelsen er at hytta er herr Egehlers eneeie, og den er i sin helhet innbrakt av ham ved arv fra hans familie. I forhold til tidligere rett hvor en reduksjon av felleseiet nærmest automatisk også innebar en reduksjon av delingsgrunnlaget, får vi nå den situasjonen at hvor en ektefelle gir bort skjevdelingsmidler reduserer han ikke delingsgrunnlaget. I dette tilfelle må det derfor etter mitt skjønn legges til grunn at delingsgrunnlaget ikke er redusert~ slik at dette vilkåret for vederlag ikke er oppfylt.

Det annet spørsmål er om fru Egehler forøvrig kan kreve et vederlag fra herr Egehler for sine mange investeringer i hytta. Forutsetningen må fortsatt være at hytta er gitt bort. Denne forutsetting innebærer igjen at fru Egehler ikke anses som sameier. Det blir således et spørsmål om den innsats fru Egehler har gjort kan berettige henne til et vederlagskrav til tross for at det ikke henne noen eierrettigheter. I mange tilfelle kan dette være en rimelig mellomløsning for større formuesgjenstander hvor spørsmålet om sameie er tvilsomt.

På samme måte som ved spørsmålet om reduksjon av delingsgrunnlaget kan det her tas i betraktning at herr Egehler kunne krevd skjevdeling av hytta. I den utstrekning skjevdeling ble foretatt, ville følgelig fru Egehler ikke tatt del i mulig verdiøkning. Dersom vi så bort fra forutsetningen om at hytta allerede var gitt bort, ville den naturlige måten å gi fru Egehler vederlag på være å redusere adgangen til skjevdeling. I den utstrekning verdier i hytta stammer fra fru Egehlers innsats han de ikke klart føres tilbake til herr Egehlers arv, jfr el. § 59, 1ledd. Retten til skjevdeling er bare en verdiregel. Det er følgelig ikke spørsmål om et enten eller for hele hytta, slik det (tilnærmelsesvis) er for retten til natualutlegg. Disse synspunkter bør etter mitt skjønn lede ti1 at fru Egehler gis et vederlag i den utstrekning verdiøkning i hytta skyldes henne. Fordi vi har sammenlignet med situasjonen ved et felleseieskifte hvor hytta er i behold, men skjevdeles helt eller delvis, må vederlaget beregnes ut fra hvor stor verdiøkning som kunne føres tilbake til fru Egehler. Vederlaget kan da gis for dette beløp fra det beholdne felleseie, eller til halvparten av dette dersom beløpet skal betales direkte fra herr til fru Egehler. Sammenlign de tidligere regler i efl.§§ 18, 19 og 25. Som støtte for synspunktet om vederlag til fru Egehler for verdiøkning kan det også sammenlignes med el.§ 73 som gjelder innsats til økning av den annens særeiemidler.

Vedrørende skiftesituasjonen blir den økonomiske realitet langt på vei den samme for ssæreie som for skjevdelingsmidler. Et vederlagskrav kan etter forholdene også bygges på alminnelige berikelses‑ og restitusjonsprinsippet, se Rt.1984:497 vedrørende tilsvarende spørsmål for samboere. Kandidatene bør imidlertid klart se og presisere at denne bestemmelse ikke er direkte anvendelig, og antagelig heller ikke analogisk. Prinsippet i el.§ 73 kan imidlertid trekkes inn ved vurderingen av om berikelsen‑ og restitusjonsprinsipper er anvendelige.

For disse siste spørsmål er det vanskelig å holde tunga rett i munn, og få greier det. Særlig gjelder dette det å holde styr på alle forutsetninger. De fleste foetar en generell drøftelse om rett til vederlag, oftest basert på analogi fra særeieregelen i el. § 73. Det må antagelig ses litt stort på hvilke forutsetninger spørsmålene drøftes under. Kandidater som får frem fornuftige resonnementer og poenger bør honoreres selv om de overser enkelte forutsetninger. På den annen side er det et stort pluss til den som styrer klart gjennom alle trange sund. Selv om enkelte forutsetninger kan bli litt uklare, bør det kreves at kandidatene har oversikt over hvilke rettsregler som kan anvendes.

Spørsmålet kunne også vært tatt opp i forbindelse med herr Egehlers subsidiære krav om skjevling av hytta overfor døtrene. Spørsmålet blir imidlertid da så perifert at det av den grunn bør falle bort. Jeg har heller ikke sett at det har vært reist.

(B):3 Kan fru Egehlers arv holdes utenfor likedelingen?

Det er mest nærliggende å diskutere dette som et spørsmål om skjevdeling, jfr el.§ 59. Enkelte tar også opp spørsmålet om forlodds uttak, jfr el § 61. Dette er forståelig ut fra påstanden utforming, men drøftelsen bør ikke være særlig lang.

For arvens vedkommende burde det ikke være noen problemer mht kravet om skjevdeling. Beløpet på kr 80.000 er arvet, og selve arven er i behold som et klart atskilt formuesgode. Arven kan kreves skjevdelt iht el § 59, 1ledd. Skjevdeling av arven kan heller ikke anses åpenbart urimelig, jfr el. § 59, 2. ledd. Arvens størrelse i forhold til boet ellers tatt i betraktning.

(B):4 Kan kunstsamlingen holdes utenfor likedelingen?

Når det gjelder kunstsamlingen varierer løsningene en del. Enkelte slår raskt fast at kunsten er innkjøpt for renteinntektene og derfor klart kan føres tilbake til arven. Andre finner at dette ikke er skjevdelingsmidler fordi inntektene ellers ville blitt felleseie. Enkelte som finner at kunsten ikke kan føres tilbake til arven fra tanten, drøfter særregelen i al.§ 59, 3.ledd. Dette kan det vare fornuftig å komme inn på, men kandidatene bør da først ha drøftet 1ledd. Det er uheldig å gå rett på 3.ledd.

Noen viser til prinsippet i el. § 49 om at avkastning av særeie blir særeie. (Løsningen var tidligere motsatt iht efl.§ 24, 2.ledd) Sammenligningen kan forsvares, men det må imidlertid klart fremgå at kandidatene ser at bestemmelsen ikke kan anvendes direkte. Det kunne kanskje vært en fordel om avkastning av skjevdelingsmidler var regulert på samme måte som for særeie.

Spørsmålet må imidlertid løses ut fra ordlyden i el.§ 59. Det avgjørende er om midlene klart kan føres tilbake til skjevdelingsmidler. Bokstavelig tolket må kunsten sies å kunne føres tilbake til arven. På den annen side utgjør arven en inntektskilde, og kunne derfor vært likestilt med andre inntektskilder uansett om de er gjenstand for likedeling eller skjevdeling. Til sammenligning vil ikke alt som er finansiert av inntektene fra en nedarvet familiebedrift bli gjenstand for skjevdeling selv om selve bedriften er det. Det kan også vises til at en ektefelles øvrige inntektspotensiale i form av kvalifikasjoner, personlig goodwill osv heller ikke er gjenstand for likedeling selv om de løpende inntekten går inn i «likdelingsmassen».

For ervervsevnen vedkommende kommer dette klart til uttrykk i el. § 61 d) som gir rett til forlodds uttak av erstatning, trygd eller forsikring som skal kompensere fremtidig ervervstid. Enkelte framholder også at dette var hennes eneste inntekter og at hun forøvrig ble forsørget av herr Egehler. Enkelte finner også at fordi fru Egehler ble forsørget av herr Egehler, må han ha vært med på å finansiere kunsten. Det er mindre heldig i det herr Egehler har erkjent at kunsten utelukkende er finansiert av renteinntektene. Disse forhold kan vel komme i betraktning, men hører etter mitt skjønn mer hjemme i rimelighetsvurderingen iht el § 59, 2. ledd jfr nedenfor.

Dersom man finner at kunstsamlingen klart kan føres tilbake til arven, bør drøftes om noe eller deler av samlingen likevel ikke kan skjevdeles fordi dette vil være åpenbart urimelig, jfr el § 59, 2. ledd Det er på det rene at kunsten finansiert av renteinntektene men er det åpenbart urimelig at fru Egehler har investert sine eneste inntekter i kunst, mens familiens øvrige forbruk er finansiert av herr Egehlers inntekter. For de kandidater som finner spørsmålet om skjevdeling tvilsomt pga de øvrige inntektsforholdene mellom ektefellene, bør drøfte de rene rimelighetsvurderingene under 2. ledd. de momenter som framholdes er at fru Egehler ikke tar lønnet arbeid selv etter at barna er store, men på den annen side er dette en ordning begge er enige om. Vedrørende spørsmålet om fru Egehlers inntekter, må hennes husholdningspenger likestilles med øvrige inntekter selv om det er herr Egehler som betaler disse. Disse rimelighetsvurderinger bør ikke bli for omfattende. Det bør holde at de relevante forhold nevnes.

Spørsmålet om skjevdeling er også egnet til å skille kandidatene. Det bør honoreres godt til de som ser de ulike betraktningsmåler og forutsetninger for drøftelsene Det må aksepteres at drøftelsene svever litt i lufta, og det må trekkes for de som bare har svevende rimelighetsbetraktninger.

Rent rettslig anser jeg spørsmålet om kunsten skal være gjenstand for skjevdeling som tvilsomt, og begge løsninger må aksepteres. De kandidater som ikke ønsker at verdien av kunsten skal skjevdeles, bør klargjøre om resultatet er bygd på el § 59, 1. eller 2.ledd.

Herr Egehler hevder også at det foreligger en (stilltiende) avtale om at fru Egehlers arv ikke skal kunne kreves skjevdelt. En slik ordning er det adgang for ektefellene til å avtale, men det må i tilfelle gjøres i ekte~ form, jfr el. § 44. Det må i dette tilfelle være greit raskt å fastslå at avtalen ikke er inngått i ektepakts former. Avtalen kan derfor uansett ikke påberopes. Dette følger av el. § 54, 3.ledd . l alle fall antitetisk. Regelen kunne nok kommet klarere til uttrykk i lovteksten. Regelen fremgår imidlertid klart både i rettspraksis og teori Se Lødrup s.177 som viser til Rt.1964:836 og Rt.1962:552, og sammenligner med testamenter

Kandidatene trenger derfor ikke, og bør ikke, drøfte hvorvidt en slik stilltiende avtale virkelig forelå mellom ektefellene. Spørsmålet kan nevnes, men en lang rimelighetsdrøftelse hører ikke hjemme her.

Hadde imidlertid en slik avtale vert inngått i ektepaktsform, kunne det også vart påberopt overfor en avdøds ektefelles arvinger, jfr el. § 44, 3.ledd som sier at avtalen kan begrenses til bare å gjelde ved en ektefelles død. Ektepakten gjelder mao også for et slikt tilfelle dersom intet særskilt er sagt.

(C:1) Har herr Egehler rett til arv og uskifte?

I oppgaven fremgår det at herr Egehler har krevd å sitte i uskifte. Det er derfor greit om kandidater tar utgangspunkt i dette, og kort viser til at vilkårene i al. § 9 er oppfylt, men at det tvilsomme ligger i vilkårene iht al § 8.

Regler om bortfall av rett til legelarv og uskifte finnes i al. § 8. Retten bortfaller allerede ved separasjon. Det har følgelig ingen betydning at herr og fru Egehler fortsatt formelt er (var) ektefeller. Bestemmelsen ble endret ved den nye ekteskapsloven. Før endringen var det uttrykkelig sagt at arveretten bortfalt allerede før separasjonsbevilling var endelig. Denne presiseringen falt bort sammen med alternativet om omstøtelse. Det heter imidlertid i NOU 1987:30 s.163‑164 at endringsforslagene «er av redaksjonell art» og at det «foreslås enkelte endringer i terminologien ... samt endring av henvisninger til ekteskapsloven». Regelen er følgelig fortsatt at bortfallet skjer allerede ved at bevillingen blir gitt.

Dette resultat følger også av el.§ 25, l.ledd hvor det heter at virkningen av bevillingen inntrer den dagen den er gitt, med mindre noe annet er særskilt bestemt. Noe annet er ikke bestemt, jfr det som er sagt ovenfor om al. § 8.

I forhold til tidligere rett er ordningen nå at en ektefelle kan få sepasasjonsbevilling etter ensidig begjæring jfr el.§ 20, 1.ledd Ektefellene hadde heller ikke barn under 16 år slik at mekling skulle være nødvendig. Det er følgelig intet i veien med faktum på dette område.

Det kan først spørres om ektefellene seg i mellom ved avtale kan sette separasjonen ut av kraft eller ‑som fru Egehler foreslo ‑ ikke sette den ut i livet. I følge Lødrup, Familieretten s.71‑72 kan ikke en begjæring om separasjon tilbake når bevilling først er gitt, selv om ektefellene skulle angre. Når det l el.§ 23 heter at "noe annet. kan være bestemt, må dette oppfattes som lovbestemmelser eller unntak knyttet til selve dommen eller bevillingen. En mulig avtale mellom ektefellene om å sette separasjonsbevillingen ut av kraft omfattes ikke av unntaket i el. § 25, 1 ledd, med mindre det følges opp av gjenopptatt samliv. En slik enighet har likevel betydning for vurderingen av om samlivet er gjenopptatt, jfr nedenfor.

Utgangspunktet etter loven er følgelig at herr Egehles arverett etter fru Egehler er bortfalt fordi separasjonsbevilling nå er gitt. Dette klare utgangspunkt bør kandidatene se og fremheve. Det neste spørsmål blir således om virkningen av separasjonen er bortfalt ved at «ektefellene fortsetter eller gjenopptar samlivet, jfr el § 20, 2.ledd.

Vedrørende spørsmålet om gjenopptatt samliv er det gitt en ytterligere presisering i el § 20, 2.ledd 2.pkt. Denne regel er imidlertid gitt med tanke på at ektefellene fortsatt ønsker separasjon eller skilsmisse til tross for overgangsordninger eller kortvarige (og mislykkede) forsøk på å gjenoppta samlivet (når ensomheten ble for knugende). Etter mitt skjønn må det legges til grunn at ektefellene Egehler i dette tilfellet ønsket å gjenoppta samlivet. (Herr Egehler synes skilsmisse var for drastisk men ville ikke (og kunne ikke) motsette seg det. Fru Egehler angret sitt overilte utspill. Separasjonssaken bunnet i uenigheten om hytta. Herr Egehlers uttalelse om at de fikk snakke nærmere om det når hun ble frisk, må antagelig mer ses som et uttrykk for omsorg enn for motvilje. Han ble glad for at hun hadde endret standpunkt. idet må imidlertid presiseres at i denne vurderingen av hvilket faktum som skal legges til grunn, må kand. stå ganske fritt. Dersom man finner at det ikke kan legges til grunn at ektefellene ønsket å gjennoppta samlivet, vil separasjonsbevillingen bli stående og legalarveretten være bortfalt.

Etter loven er det et krav om at ektefellen må ha gjenopptatt samlivet. Som nevnt er det ikke tilstrekkelig at de bare ønsker å se bort fra separasjonsbevillingen. Når det imidlertid legges til grunn at ektefellene ønsket å gjenoppta samlivet, oppstår spørsmålet om hva som i så måte kan kreves. I og med at fru Egehler ligger på sykehus kan det ikke kreves at ektefellene gjenopptar samlivet i større utstekning enn hva som er naturlig å forlange i den situasjon de er i. Noe særlig mer enn daglige besøk på sykehuset kan det vel egentlig ikke kreves. Det må vel også oppfattes som noe støtende at separerte ektefeller som ønsker å gjenoppta ekteskapet, ikke får arverett etter hverandre fordi de pga sykehusopphold etler lignende er avskåret fra et vanlig samliv.

Når det konkret gjelder retten til arv og uskifte, viser mange til begrunnelsen bak al.§ 8. Når ektefellene er separert er antagelig den tilknytning og det presumerte ønsket om arverett for den annen bortfalt. Legges det i vårt tilfelle til grunn ektefellene var forsonet og ønsket å gjenoppta samlivet, er antagelig også grunnlaget for arverett gjenoppstått. Etter mitt syn er imidlertid dette et moment som bør trekkes inn i vurderingen av hvor mye som kan kreves før samlivet anses gjenopptatt. Det er ikke grunnlag for å sette al. § 8 til side på et rent rimelighetsgrunnlag.

De fleste kandidater ser problemstillingen med utgangspunktet i al. $ 8, men få trekket inn el.§ 25 i tillegg. Dessuten er det mange som overser el.§ 20, 2.ledd eller henvisninger til den, dvs det drøftes om samlivet er gjenopptatt med al. § 8 som utgangspunkt. For mange blir det en ren rimelighetsdrøftelse hvor tilknytning mellom ektefeller og legalarverettens begrunnelse trekkes frem. De fleste ser ikke det formelt strenge l reglene. (Kanskje et hint til underviserne?)

(C:2) Døtrenes krav om at morens kunst ikke skal likedeles

Før vilkårene nærmere drøftes bør igjen forutsetningene klargjøres. Dersom kandidatene finner at herr Egehlers arverett er i behold, vil han ubetinget kunne kreve å overta hele felleseiet uskiftet, jfr al. § 9. Det spiller da ingen rolle om felleseiemidlene er gjenstand for skjevdeling eller likedeling. Spørsmålet om skjevdeling forutsetter således enten at herr Egehler ikke er arveberettiget ella at han har sin arverett l behold, men ønsker å skifte med døtrene.

(C:2.1 Kan døtrene krave skjevdeling av morens arv etter sin tante?

Døtrenes rett til å kreve skjevdeling følger av el. § 77, 1 ledd, som viser til kap 12 herunder el. § 59. Arvingenes rett til å kreve skjevdeling kan også utledes antitetisk av unntaket ved opphør av uskifte i el.§ 59, 2. pkt.

For det konkrete spørsmål om rett til å kreve skjevdeling, må det være tilstrekkelig å vise til tidligere drøftelser, og mange kandidater gjør det. Se nærmere (B):3.

(C): 2.2 Kan døtrene kreve skjevdeling av morens kunstsamling?

Når det imidlertid gjelder skjevdeling av kunstsamlingen, kan det tenkes at løsningen kan bli noe annerledes for døtrenes vedkommende. Det henvises i el.§ 77 til kap 12, herunder den skjønnsmessige unntaksregel i el.§ 59, 2.ledd. Mange har vært inne på denne regel i forholdet mellom herr og fru Egehler. Kandidatene bør få frem at denne rimelighetsvurderingen er konkret, dvs den gjelder mellom gjenlevende og avdødes arvinger. Det er et generelt prinsipp at arvingene og gjenlevende har ulike posisjoner på det sammensatte skiftet og prinsippet er forøvrig kommet til uttrykk i el.§ 77, 2. ledd. For de kandidater som har vært på vippen i forholdet mellom herr og fru Egehler kan det nå være naturlig i falle ned på at skjevdeling for kunstsamlingens vedkommende fullt ut eller for en del anses urimelig når det gjelder skifteoppgjøret med døtrene. Kunstsamlingens verdi står sentralt i sin måte.

For de kandidater som oppfatter kravet om at midlene holdes utenfor likedelingen som et krav om forlodd, må man for det sammensatte skiftetts vedkommende se el § 77, 2.ledd som fastslår at arvingene ikke kan kreve forlodd iht el. § 61 a).

(C ) :3 Herr Egehlers krav om at midler på hans rådighetsdel ikke skal likedeles

Herr Egehlers prinsipale påstand må oppfattes som å være krav om total likedeling. Hans krav om skjevdeling fremstår som subsidiær for det tilfelle at døtrene får medhold i kravet om skjevling, særlig vedrørende kunstsamlingen. Det er et pluss om kandidat får frem dette, i alle fall for å vise oversikt.

(C ):3.1Kan herr Egehler kreve skjevdeling av hytta?

Spørsmålet forutsetter selvsagt at hytta i sin helhet er ført tilbake til felleseiet. I den utstrekning hytta anses som herr Egehlers eneeie er den innbrakt av ham ved arv, og er gjenstand for skjevdeling, jfr el. § 59, 1.ledd. Kravet var fremsatt subsidiært for det tilfelle at døtrene fikk medhold i sitt krav om skjevdeling av kunstsamlingen. I så fall vil skjevdeling av hytta heller ikke være åpenbart urimelig, jfr el § 59, 2.ledd.

Få kandidater ser spørsmålet om skjevdeling av hytta i det hele tatt. Noen forklaring på det finner jeg egentlig ikke. Noen stor svakhet kan det imidlertid ikke være.

(C):3.2 Kan herr Egehler krve skjevdeling av de øvrige midler på sin rådighetsdel? ~l?

For de øvrige midler på herr Egehlers rådighetsdel dvs hus og bil mv må det etter det opplyste legges til grunn at de er anskaffet av ektefellene under ekteskapet og således er gjenstand for likedeling, jfr el. § 58. Dette bør ikke volde tvil, og gjør det som oftest heller ikke.

Enkelte kandidater tar opp spørsmålet om herr Egehler kan kreve skjevdeling iht el § 59, 3.ledd. Jeg kan ikke se at sterke grunner taler for skjevdeling. Mener man at herr Egehler blir urimelig stillet ved at døtrene gis medhold i skjevdeling av arv og/eller kunstsamling, må heller løsningen være å redusere denne adgangen tii skjevdeling iht el.§ 59, 2.ledd.

(C: )3.3 Kan herr Egehler kreve frimerkene uttatt forlodds?

Det er på det rene at har Egehler i utgangspunktet kan fremsette krav om forloddsuttak, jfr el. § 77. Kravet må i tilfelle bygge på el. § 61 a). Vilkårene er at samlingen utelukkende tjener til herr Egehlers personlige bruk, og at forlodds uttak ikke vil være åpenbart urimelig. Frimerkesamlinger er et av de tradisjonelle eksempler på midler som kreves uttatt forlodds, jfr Lødrup, Familieretters s.206. Samme sted uttales det at el.§ 61 a) bør tolkes snevert slik at feks enn en frimerkesamling faller utenfor. Bestemmelsen bør begrenses til gjenstander som etter sin art bare er til den ene ektefelles personlige bruk, og ikke som her hvor den personlige bruk skyldes interesser.

Verdien av frimerkesamlingen i forhold til resten av boet kan også komme i betraktning. l dette tilfellet er nok verdien ubetydelig i forhold til resten, men 20.000 kroner er ellers et ikke et ubetydelig beløp.

Etter min mening er det klart at forloddsrett ikke kan gis. Herr Egehler kan kreve frimerkesamlingen utlagt til seg iht el. § 66, og har råd til å betale halvparten av verdien til sine døtre.

Begge løsninger forekommer og må kanskje aksepteres hvis drøftelsen og vurderingene er gode.

D Tvisten mellom Kari og Margrethe ..

(D):1 Er kunstsamlingen allerede gitt til Kari?

Spørsmålet er reist to steder i oppgaven, se (A):3. Kandidatene bør samordne spørsmålene.

(D):2 Margrethes krav om forlodds dekning av utgifter til studier

Et slikt krav må bygge på al. § 36.

En del kandidatene skiller mellom herr og fru egehler ved vurderingen av hva Kari tidligere har fått. Det samme gjelder ved avkorting nedenfor. Når det gjelder spørsmålet om forloddsrett, må nok foreldrene ses som en enhet. Det har følgelig ingen betydning om det er mor eller far som dekker utgifter til livsopphold og utdanning. Derimot vil det iht al. § 36 ha stor betydning at en av foreldrene er i live og har evne og vilje til forsørgelse av barnet, noe det må antas at herr egehler vil i dette tilfellet.

Vel så viktig er det forhold at Margrethe er 19 år gammel og i gang med studier. En del viser i denne forbindelse til reglene om foreldres forsørgelsesplikt i barneloven § 53. Denne bestemmelse er ikke avgjørende, men har stor betydning som et utgangspunkt. Det er bare «oppfostring», dvs forsørgelse, i form av utgifter som skal «sikre livsopphald og utdanning. som kan kreves forlodds. Utgifter til studier etter endt videregående ligger i alle fall i et grenseland.

Når det således er tvilsomt om de utgifter Margrethe vil ha , og det er på det rene at hun er sikret både gjennom en velstående bar og en betydelig arv etter mor, finner jeg det ganske klart at forloddsrett ikke kan gis. De fleste kand. kommer til dette resultat.

Det bør honoreres for drøftelser som tar utgangspunkt i ordlyden, og ikke bare er rene rettferdighets og rimelighetsdrøftelser. det understrekes i den forbindelse at al § 36 først og fremst søker å sikre den mindreårige nødvendige midler til livesopphold og utdannelse. Selv om det vises til hva arvelaters øvrige barn har fått, er dette bare et av flere utmålingsmomenter. Regelen tar ikke primært sikte på å skape likhet mellom søsken. En del kandidater hevder dette, og det er ikke riktig. Likheten kan ivaretas gjennom al § 38, jfr nedenfor.

(D):3 Margrethes krav om avkorting

Mange kandidater har problemer med å avkorte i arven etter fru Egehler for en gave som herr Egehler har gitt, så lenge han fortsatt er i live. Det er fullt forståelig. Spørsmålene er ikke helt enkle. Kandidatene bør imidlertid se al § 39 som viser at det kan kreves avkorting i arven etter fru Egehler selv om gaven var gitt av herr Egehler. Forutsetningen er at gaven som ble gitt var felleseiemidler, noe hytta var. Begrunnelsen for al.§ 39 er at slike gaver anses gitt av ektefellene i fellesskap, noe som klart ikke er tifelle her. Når al.§ 39 ble vedtatt var også den soleklare hovedregel at felleseiemidler skulle likedeles. Ved vedtagelsen av den nye ekteskapsloven burde derfor al. § 39 vært presisert til bare å omfatte likedelingsmidler. Det er et stort pluss om kandidatene ser disse spørsmål, med det kan neppe kreves De fleste som ser al. § 39 aksepterer dens innhold. det er også mange som ikke ser den og enkelte som misforstår.

Etter min mening er det fullt forsvarlig ‑ og kanskje det riktigste (?) ‑ å komme til at avkortning ikke kan skje i arven etter fru Egehler fordi gaven (forutsetningsvis) er gitt av skjevdelingsmidler og heller ikke av ektefellene i fellesskap Det må imidlertid vises enn overbærenhet om kandidatene går seg vill i disse spm.

(D):3.1 Er vilkårene for avkortning til stede?

Hvorvidt det er «riktig» arvelater, se ovenfor.

Hovedregelen for avkorting finnes i al § 38. Den oppstiller i grove trekk to hovedvilkår. For det første skal det være gitt en vesentlig gave til en livsarving, og for det annet skal avkorting være påbudt eller i samsvar med arvelaters forutsetninger. Det er på det rene at hytta utgjør en vesentlig gave og at Kari er livsarving. Hytta er verdt kr 900.000 og er således vesentlig, uansett hvor stort boet ellers er. Dette bør det ikke tviles på.

Herr Egehlers løfte til Margrethe under bryllupstalen må videre klart oppfattes som et ønske om at døtrene skal stilles likt. Dette kan skje enten ved at Margrethe senere får en tilsvarende gave, eller ved at det avkortes i arv dersom slik gave ikke blir gjort. Det presiseres at det ikke er noe krav om at avkorting skal være forutsatt eller være en forutsetning for den første gaven. Det er tilstrekkelig at en avkorting på et senere tidspunkt er i tråd med arvelaters forutsetninger, dvs hans ønsker.

Isolert sett er følgelig vilkårene for avkorting til stede. problemet er imidlertid som nevnt ovenfor at herr Egehler som ga bort hytta, fortsatt har muligheten til å gi Margrethe en tilsvarende gave. Som også nevnt må det aksepteres at enkelte kandidater forvirres litt av dette

(D):3.2Kan herr Egehler kreve verdien tillagt boet ved beregning av boslodd?

Dersom Margrethe får medhold i sitt krav om avkorting, vil det bare skje en intern utligning mellom Kari og Margrethe innenfor deres totale arvelodd. Med mindre noe annet er avtalt, gjelder reglene om avkorting bare forholdet mellom søskene ikke forholdet mellom gjenlevende og livsarvingene. Dette er en klar regel, som dessverre ikke har kommet like klart fremi al. § 43.

IV. KARAKTERFASTSETTELSE

Oppgaven er som nevnt innledningsvis ganske omfattende, men de fleste har kommet seg brukbart gjennom den.

Etter min mening bør det ved karakterfastsettelsen legges vekt på kandidatenes evne til å se de ulike rettslige problemer, og drøfte foreliggende fakta på bakgrunn av relevante rettsregler. De aller fleste rettsspørsmål kan løses basert på lovtekst. Det bør derfor trekkes for kandidater som i stor grad drøfter og løser spørsmålene ved en rettslig frihåndstegning.

For å passete må kandidaten på en fornuftig og forståelig måte ha vært innom de fleste sentrale spørsmål. Enkelte utelatelser og forglemmelser må aksepteres.

For å få laud bør kandidaten ha vist evne til å rydde opp i og systematisere problemene, finne de relevante lovbestemmelser og anvendt disse på en brukbar måte.

Kristiansand, 26. mai 1992