PENSUM
Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4. utgave, Oslo 1992.
De spørsmål oppgaven reiser dekkes i det vesentligste av sidene 98‑147
(utmåling personskade og ménererstatning), 227‑257 (arbeidsgiveransvaret)
og 373‑384, samt 321‑322 (medvirkning og passiv identifikasjon).
Dessuten vil fremstillingen av skyldansvaret (s.179‑222) ha betydning for
vurderingen av om arbeidstaker har utvist uaktsomhet.
Om trygdespørsmålet vises det til Asbjørn Kjerstad,
Innføring i trygderett, 2. utgave, Oslo 1992, s.148‑149, samt mer
detaljert Asbjørn Kjerstad, Yrkesskadetrygden, Oslo 1979, s.125‑184,
særlig s.157‑159.
OM
OPPGAVEN
Del I omfatter i hovedsak arbeidsgiveransvar og
medvirkning, herunder passiv identifikasjon. Slik teksten er utformet er det
også grunnlag for å drøfte spørsmålet om fylkeskommunen (som eier) kan være
ansvarlig på grunnlag av det ulovfestede objektive ansvar, og dessuten om de
kan være «direkte ansvarlig på selvstendig skyldgrunnlag. Det beste er om
kandidatene ser at problemstillingene er reist og kort drøfter spørsmålene. Det
kan ikke trekkes særlig for de som overser dette, og det må også trekkes for
den som gir disse drøftelser for stor plass.
Del II omfatter sentrale utmålingsspørsmål. For
enkelte av de spørsmål som reises har Høyesterett i en juleinnspurt avsagt en
del dommer som må betegnes som viktige. (Tre dommer avsagt 22. desember 1993,
inntatt i Rt.1993 s.1524 flg.) Disse dommer er naturlig nok ikke behandlet på
forelesninger (i fjor høst), men Nils Nygaard som holdt manuduksjoner opplyser
at dommene både er behandlet separarat og underveis i den ordinære
undervisning. Disse dommer skulle derfor ikke være helt ukjente. Det får
foreløpig stå som et åpent spørsmål hvilken vekt det skal tillegges om
kandidatene har fått med seg disse nye dommene eller ikke.
DEL III er kort og reiser bare spørsmålet om påvist
konkret (forventet) tap er et vilkår for standardisert erstatning for barn
etter skl. § 3‑2a.
Samlet er dette en relativt kort praktikum , vi får
håpe ikke for kort. De siste årene har vi hatt den erfaring at mange kandidater
får for dårlig tid. Med årets oppgave vil vi forsøke å gi kandidatene bedre tid
til å gå mer i dybden.
FORSLAG
TIL LØSNING OG DISPOSISJON
DEL
I.
1.
Er fylkeskommunen erstatningsansvarlig?
1.1
som arbeidsgiver for læreren?
Det er opplyst at fylkeskommunen eier skolen. De
fleste kandidater burde av det kunne konstatere at det foreligger et
arbeidsgiverforhold. Det burde heller ikke reise store problemer å fastslå at
læreren på denne obligatoriske skoleturen utførte arbeid for arbeidsgiver. I
denne sammenheng skulle det være unødvendig å foreta en skjematisk drøftelse av
«i arbeidstiden, på arbeidsstedet osv». Mange vil likevel gjøre det, og det må
trekkes noe for den som foretar en ren skjematisk drøftelse basert på regler i
ftrl. kap 11, i stedet for å ta utgangspunkt i ordlyden i skl. § 2‑1 ,
hvor altså vilkåret er «under arbeidstakerens utføring av arbeid eller verv for
arbeidsgiveren. Det vilkåret er klart oppfylt.
Det avgjørende punkt i spørsmålet om Fylkeskommunens
ansvar vil således være om læreren under sin utføring av arbeidet for skolen
har utvist uaktsomhet. Aktsomhetskravet er nærmere presisert i skl.§ 2‑1;
«‑ idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille
til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt». Det vises her til
fremstillingen hos Nygaard s.242‑250.
Skal læreren bli ansett for å ha opptrådt uaktsomt må
vi finne den alternative handling Christian med rimelighet kunne forvente at
læreren skulle foreta, slik at skaden kunne vært forhindret. Nygaard (s.209)
kaller dette «hindringssamanhengen».
Dette vilkåret er videre uttrykt slik hos Nygaard
s.202: «Det er eit minstekrav for skyldansvar at den påstått
aktlause
kunne ha gjennomført ei alternativ handling som ville hindra hans bidrag til
skaden. Det må altså
både
påvisast kva som skulle vore gjort, og godtgjerast at den aktuelle handlemåten
ville vore efektiv og
praktisk
gjennomførleg.» (Nygaards uthevinger). Kravet om hindringssammenheng er det
speilvendte bildet
av
kravet om at den uaktsomme handling må ha forårsaket skaden. Se til
sammenligning formuleringen i
Rt.1980:1299
Ulnarisnervedommen: «Problemet har to sider som har nøye innbyrdes sammenheng.
Spørsmålet
er først hva som kan sies å ha vært den utløsende skadeårsak. Dernest må det
avgjøres om man
i
relasjon til denne skadeårsak kan fastslå at det er utvist uaktsomhet.»
Mer konkret blir spørsmålet i hvilken utstrekning Christian kunne forvente at læreren tok ansvar på hans vegne, og hva han i så fall kunne gjort. Sagt på en annen måte må vi først ta stilling til om læreren burde ha grepet inn overfor elevene som ville gå i forveien. Dersom det er tilfelle, må det vurderes hvilke alternative handlinger læreren kunne foretatt for effektivt å forhindre skaden.
Selv om Christian er 17 år, må det i utgangspunktet
kunne forventes at en lærer under en skoletur tar ansvar for elevenes
sikkerhet. Syttenårige gutter kan lett bli dumdristige, og læreren har vel en
viss plikt til å forhindre de store utskeielser som f eks balansering på kanten
av et stup, hopping over kløfter, elvestryk og lignende. Det at noen elever
skulle gå i forveien ned en fjellskråning de nettopp hadde gått opp, har etter
min mening ikke så stort farepotensiale i seg selv at læreren skulle forhindret
det. I alle fall hvis vi , i mangel av andre holdepunkter i oppgaveteksten ,
legger til grunn at fjellskråningen ikke var spesielt farlig eller krevende.
(Det er bare opplyst at var en «lang og ganske tung tur>)
Dersom det legges til grunn at læreren hadde plikt
til å reagere på elevenes melding om at de gikk i forveien, må det vurderes
hvilken alternativ handling som ville vært forsvarlig. (Det må anses som en
smakssak om man legger til grunn at læreren ga et stilltiende samtykke, eller
om man velger å si at uansett hadde en plikt til å gripe inn.)
Den handling fra læreren som (forutsetningsvis) kunne
forhindret skaden, var at han nektet gruppen å gå i forveien. Jeg er redd vi
får en del drøftelser om årsakssammenheng (eller hindringssammenheng) for det
alternativ at læreren kunne pålagt gruppen å følge stien. På dette punkt gir
ikke oppgaveteksten noen spesiell veiledning. Antagelig må det legges til grunn
at det eneste som kunne forhindre at stein som løsnet skulle treffe øvrige
turgåere var at alle gikk i følge. Det er ikke grunnlag for å fastslå at hvor
og når den første gruppen gikk nedover har hatt noen betydning for at steinene
løsnet. Skaden synes å bygge på to nødvendige årsaksfaktorer; for det første at
noen utløste steinraset og for det annet at Christian befant seg nedenfor det
området steinene løsnet fra. Det siste vilkår kunne like gjerne vært oppfylt
selv om de hadde fulgt stien.
Spørsmålet blir derfor om læreren burde nektet
elevene å gå i forveien. Til dette kan det anføres at de ti som gikk til
Eggtind hadde delt seg i tre grupper på veien opp, men at de ventet på
hverandre rett under toppen. Det må således kunne legges til grunn at de tre
gruppene har gått etter hverandre oppover. Det er imidlertid vanskelig å trekke
noe konkret ut av dette. Det avgjørende må være i hvilken grad kandidatene
klarer å systematisere drøftelsene og bruke opplysninger i faktum på en
forstandig måte.
Av forhold som ellers kan få betydning er at både
læreren og Christian nylig hadde gått veien oppover og burde være klar over
muligheten for løse steiner, selv om ras etter det opplyste ikke har blitt
utløst på vei opp. Forøvrig kan det vises til at det dreide seg om en
obligatorisk skoletur for en idrettslinje på videregående, og at Christian var
17 år gammel.
Personlig finner jeg ikke grunnlag for å konstatere
uaktsomhet fra lærerens side, men andre standpunkter er fullt akseptable. Det
avgjørende vil være i hvilken utstrekning kandidatene får en fornuftig drøftelse
av de relevante momenter. Særlig bør det legges vekt på i hvilken utstrekning
kandidatene klarer å ta utgangspunkt i ordlyden i skl. § 2‑1 og de
sentrale vilkår for skyldansvar.
1.2
som arbeidsgiver for Christians far?
De to spørsmål som er avgjørende for dette spørsmål
er om Christians far kan regnes som arbeidstaker i denne sammenheng, og om han
i tilfelle har utvist uaktsomhet. Kandidatene må uansett drøfte det ene eller
annet spørsmål subsidiært.
Det er opplyst at Christians far, Erik Tastad, ikke
fikk noen godtgjørelse, men fikk dekket kost og losji. Etter min mening kan det
ikke være avgjørende hvorvidt Erik Tastad (eller den andre forelder) fikk noen
godtgjørelse. Det har heller ingen særlig betydning at de fikk dekket kost og
losji. Det avgjørende etter min mening er at dette dreide seg om en
obligatorisk skoletur, mao en tur elevene pliktet å delta på ‑ men også
som skolen pliktet å arrangere. For å gjennomføre turen betryggende, måtte
skolen ha noen voksne. Om man valgte foreldre som alternativ til lærere, kan
ikke det medføre at skolen blir kvitt (får remplassert) sitt ansvar. (Det kan
kanskje diskuteres om foreldrene må anses som selvstendig oppdragstaker, men
dette spørsmålet får her ingen særlig betydning for spørsmålet om Fylkeskommunens
ansvar.)
Når det gjelder spørsmålet om uaktsomhet, har vi også
få holdepunkter i oppgaveteksten. Det er opplyst at steinen antagelig var
utlest av Christians far. De eneste holdepunkter vi har for drøftelsen, er at
Erik Tastad måtte være klar over at det gikk personer nedenfor ham. Hvordan
steinen løsnet, vet vi imidlertid intet om. Det avgjørende i denne drøftelsen
må være hvordan kandidatene klarer å forholde seg til vilkårene i skl. § 2-1,
sammenholdt med de opplysninger som er gitt i oppgaveteksten.
Det må i denne sammenheng stilles de samme krav til
Erik Tastad som til læreren. Det vises til ordlyden i skl. § 2‑1 om
hvilke krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten. Selv om Erik
Tastad er Christians far, er det i det denne relasjon avgjørende hvilke krav
Christian kan stille til skolens virksomhet, ikke til den enkelte ansvarsperson
enten dette er en lærer eller en foreldrerepresentant. Det vises også til hva
som er sagt ovenfor om skolens ansvar for å velge sine «arbeidstakere».
For den konkrete drøftelse vises det bare til de
momenter det er vist til ovenfor vedrørende læreren.
I mangel av andre holdepunkter vil jeg konkludere med
at Erik Tastad ikke utviste uaktsomhet. Er argumentasjonen god, må også andre
standpunkt aksepteres.
1.3
på grunnlag av ulovfestet objektivt grunnlag?
Kandidatene bør raskt kunne konstatere at skoledrift
ikke innebærer noe særpreget risikomoment. Elevene er ikke utsatt for en
ekstraordinær risiko som overstiger dagliglivets. Dette gjelder også idrettslinje
på videregående, og selv om undervisningen innebærer obligatorisk fjelltur.
Denne begrunnelse for «frifinnelse bør kandidatene gå
rett på. Det må anses litt uskjønnsomt dersom det foretas en omfattende
teoretisk drøftelse av «stadig, typisk, ekstraordinær». Kandidatene bør unngå
drøftelser av om en stein i hodet er en typisk risiko for skoledrift, og om
denne risikoen stadig er tilstede. Etter min mening blir det for teoretisk om
kandidatene f eks sammenligner med det tilfellet at Christian fikk en takstein
i hodet mens han var i skolegården. Besvarelsene vil vise om min frykt for
utglidninger er berettiget eller ikke.
1.4
på selvstendig culpagrunnlag?
På samme måte som ovenfor ber kandidatene raskt
konstatere at det er Fylkeskommunen som er saksøkt, slik at det må vurderes om
Fylkeskommunen som sådan har utvist uaktsomhet. Det blir således et spørsmål om
det foreligger såkalt organansvar. (Se Nygaard s.235‑236.)
Det må raskt kunne konstateres at ingen som kan
identifiseres direkte med Fylkeskommunen har utvist uaktsomhet.
For dette spørsmål gjelder også at unødige teoretiske
drøftelser (utglidninger) må unngås. En drøftelse av hvilke personer (eller
organer) innenfor Fylkeskommunen som opptrer i egenskap av denne, ligger f eks
utenfor det oppgaven gir oppfordring til å drøfte. Spekulasjoner om hvem som
har godkjent undervisningsplan, og om fjellturen inngikk i denne osv, ligger på
samme måte langt utenfor. Som nevnt ovenfor er det tilstrekkelig å raskt
konstatere at ingen av de personer som kan identifiseres direkte med
Fylkeskommunen har deltatt i noen beslutningsprosess som har hatt direkte
innvirkning på skadehendelsen.
2.
Må eventuell erstatning nedsettes pga medvirkning eller lignende?
2.1
Har Christian selv medvirket?
Kandidatene bør ta utgangspunkt i ski. § 5‑1 og
de to «vilkår» som fremgår av ordlyden. Det må først vurderes om Christian har
opptrådt uaktsomt, og dernest om denne uaktsomheten har hatt betydning for at
skaden skjedde. I denne vurderingen må det også foretas en sammenligning av forholdene
på skadevolder‑ og skadelidtesiden. (Sammenlign formuleringen i bal.§ 7,
1. ledd siste punktum.)
For å starte med det årsaksperspektivet er det
ovenfor under pkt 1.1.1 vist til at en nødvendig årsaksfaktor var at Christian
befant seg nedenfor det sted raset kom fra. Kandidatene bør samordne disse
drøftelser, eventuelt ved henvisninger. I alle fall må drøftelsene være
konsekvente.
Det spørsmål som her må drøftes blir om det kan
bebreides Christian som uaktsomt at han sammen med de to andre gikk i forveien.
Ved at de sa i fra om at de skulle gå i forveien, kan
det ikke bebreides dem at de ikke spurte om lov. I den videre drøftelse av om
farepotensiale eller skadeevnen var synbar for Christian, vil stort sett de
samme momenter gjøre seg gjeldende som ved vurderingen av lærerens forhold. De
hadde begge gått veien oppover, og visste hvordan terrenget var. I en
sammenlignende vurdering av læreren og Christian, er det læreren som har den
største oppfordring til å se mulig rasfare , og i det hele tatt fortløpende
foreta en vurdering av mulige skademuligheter.
Sett fra Christians side kan det etter min mening
ikke vurderes som noen uaktsom «dumdristighet» at de med et stilltiende
samtykke gikk i forveien ned en fjellskråning de nylig hadde gått opp, og i tre
atskilte grupper. Christian kan således ikke sies å ha medvirket.
2.2
Hvilken betydning får eventuell medvirkning fra Christians far?
Kandidatene bør finne skl.§ 5‑1 nr 3, regelen
om såkalt passiv identifikasjon. Det vil være et pluss for de kandidater som
ser at Erik Tastad kan identifiseres med både skadevolder og skadelidtesiden,
og at Erik Tastads forhold i begge relasjoner bare for betydning dersom han
utviste uaktsomhet. Det bør således også her være en konsekvens mellom
drøftelsen her og drøftelsen under pkt 1.1.2 om Fylkeskommunen har
arbeidsgiveransvar for Erik Tastad.
Kandidatene bør se at gjennom henvisningen i ski. § 5‑1
nr 3 til nr 1 må de samme vilkår være oppfylt for fars vedkommende som for
Christian, for at medvirkning skal komme på tale. Far må følgelig ha vært en
årsaksfaktor til skaden, og far må kunne bebreides dette forhold som uaktsomt.
Jeg har ovenfor (pkt 1.1.1) lagt til grunn at den som
utløste steinraset var en nødvendig årsaksfaktor. I oppgaveteksten er det
oppgitt at dette «antagelig» var Christians far. I den videre drøftelse legges
det til grunn at Erik Tastad var den som utløste raset. Han er således en
nødvendig årsaksfaktor. Det må derfor drøftes om Erik Tastad på uaktsom måte
utløste raset. Det vises her til redegjørelsen under pkt 1.1.2.
Under forutsetning av at Erik Tastad på uaktsom måte
har samvirket til skaden, bør det subsidiært drøftes om det kan foretas en
identifikasjon mellom Christian og hans far. Det kan her vises til Nygaard
s.321‑322 som ganske bestemt avviser identifikasjon fra barn som
skadelidt til foreldre som medvirker ved personskade. Jeg nøyer meg her med
henvisingen til Nygaard, hvor det forøvrig også er en rekke henvisninger til
teori og rettspraksis vedrørende dette spørsmålet. Skal resultatet forankres i
ordlyden, kan det hevdes at barn ikke «i denne sammenheng hefter for» sine
foreldre.
Konklusjonen må på denne bakgrunn bli at Erik Tastads
forhold ikke kan få betydning for Christians mulige krav på erstatning fra
Fylkeskommunen, uansett om Erik Tastads forhold kan betraktes som uaktsomme
eller ikke.
Det må etter min mening gjøres et lite trekk for de
som kritikkløst henviser til forarbeidenes og lærebøkenes fremstilling om at
etterlattes erstatningskrav bør stå på egne ben (Nygaard s.391‑321).
2.3
Foreligger det aksept av relevant risiko?
Fylkeskommunen har anført at Christian selv må bære
risikoen, anfører to grunnlag. «Både skole og linjevalg var frivillig» og
«Fjellturer innebærer alltid en viss risiko». Sett i sammenheng med det som er
anført om Fylkeskommunens mulige ansvar på grunnlag av ulovfestet objektivt
ansvar, må det også i denne sammenheng raskt konstateres at Christian ikke på
noen måte kan ha akseptert risiko for skade som den inntrufne ved å ha valgt
den aktuelle skole eller den aktuelle linje.
Når det gjelder spørsmålet om Christian ved å ha
deltatt på fjellturen har akseptert den risiko som normalt følger med slike
fjellturer. Selv om heller ikke dette spørsmålet fremstår som spesielt
tvilsomt, bør det i alle fall få en noe videre drøftelse en spørsmålet ovenfor
om skole‑ og linjevalg. De relevante problemstillinger er behandlet av
Nygaard s.305‑311. Det vises her særlig til s.309 hvor Nygaard peker på
betydningen av skadens art og omfang, og styrken av de legislative hensyn bak
erstatningsvernet. Det må trygt kunne legges til grunn at en 17‑åring som
deltar i en obligatorisk skoletur, ikke derved har akseptert (og samtykket i)
en risiko for alvorlig personskade.
Viktig i denne sammenheng er at kandidatene er at
kandidatene ser at spørsmålet om aksept av eller samtykke til en risiko ikke er
det samme som om hvorvidt skolen (eller Fylkeskommunen) blir
erstatningsansvarlig. I denne oppgaven må man etter min mening komme til at
Christian ikke har akseptert noen risiko eller medvirket til skaden, men at han
likevel må bære tapet selv fordi det ikke er påvist noen ansvarsgrunnlag for
Fylkeskommunen.
3.
Har Christian krav på yrkesskadetrygd?
Kandidatene
må her finne frem til ftrl.§ 11‑8 jfr § 11‑1 nr 1 f, særlig 2.ledd.
På grunnlag av opplysningene i teksten er det
unødvendig å drøfte «de medisinske grunnvilkår». Det avgjørende spørsmål er om
Christian på skoleturen er «på undervisningsstedet i undervisningstiden». De
fleste bør finne at så lenge turen arrangeres av skolen, er obligatorisk og
under skolens ledelse, vil dette kravet være oppfylt. I ankesak 566/72 uttalte
Trygderetten at studenter og elever i alminnelighet vil være yrkesskadetrygdet
«når arrangementet skjer i skolens regi og under dens tilsyn og tjener
undervisningsformål». Se nærmere Kjønstad, Yrkesskadetrygden s.157‑158.
DEL
II
1.
Erstatning for lidt inntektstap
1.1
Kan Peder kreve erstatning for tapt inntekt i hele perioden han var under
utdanning? .
Det er her viktig å se at «Oil‑king» bare
reiser innsigelser for de første to årene da Peder tok ingeniør‑utdanning.
Kandidatene må ta utgangspunkt i partenes påstander og anførsler. På den annen
side kan det være vanskelig å se begrunnelsen for denne anførsel. Når det
gjelder utdanningen innen handel og kontor, kunne det vært hevdet at den var
«unyttig». For ingeniørutdannelsen kan det kanskje hevdes at han allerede hadde
tatt en utdannelse. Verken sensorveiledningen eller kandidatene bør spekulere
for mye i bakgrunnen for «Oil‑king»s anførsel.
Spørsmålet om Peder kan kreve erstatning for lønnstap
i hele den perioden han var under utdanning, må dels løses på bakgrunn av
generelle prinsipper om skadelidtes plikt til å begrense tapet. Inntektstapet
kan også betraktes som en nødvendig «utgift» som følge av skaden ‑ en
utgift til relevant omskolering.
Vi har ingen holdepunkter for at utdanning innen
handel og kontor i utgangspunktet var bortkastet, slik at Peder etter evne
unnlot å begrense tapet. (Sammenlign også skl. § 5‑1 nr 2.) Vi kan derfor
legge til grunn at utdanning innen handel og kontor var forsvarlig, og at den
senere ingeniørutdanning var nødvendig. Det må da kunne konstateres et tap i
forhold til hva han ville hatt uten skaden, dvs om han hadde fortsatt i sitt
yrke som brannmann. Inntektstapet som følge av utdanning kan også da betraktes
som en nødvendig utgift til å begrense tapet i fremtidig erverv. (Se nærmere
nedenfor.)
I utgangspunktet må derfor «Oil‑king» dekke
inntektstap i denne perioden.
1.2
Skal det tas hensyn til senere «overskudd»?
Under forutsetning av at Peder får dekket inntektstap
mens han var under utdanning, reises spørsmålet om det kan kreves fradrag for ,
eller tas hensyn til, det inntektsoverskudd utdanningen har medført i forhold
til forventet inntekt som brannmann.
Kandidatene bør få frem at det dreier seg om to ulike
erstatningsposter; lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv. Underskudd og
overskudd kan således ikke uten videre trekkes sammen. Utgangspunkt må derfor
tas i skl. § 3‑1, 3. ledd, og i de generelle krav om kompensasjonsrelevans.
Kandidatene kan også vise til det generelle prinsipp om at skadelidte skal ha
full erstatning, men heller ikke mer.
Når det gjelder krav om kompensasjonsrelevans hevder
Nygaard (på s.45) at det må være et tidsmessig sammenfall mellom tapet og den
fordel det kreves fradrag for. I dette tilfellet gjelder det spørsmål om
fradrag i et allerede lidt tap for en fremtidig forventet fordel. Lignende
spørsmål var oppe i Horseng‑dommen (s.ll, Rt.1993:1538 på s.1546) og i
Skoland‑dommen (s.13, Rt.1993:1547 på s.1556). Etter min mening gir ikke
disse dommer noen direkte veiledning for vårt tilfelle. I Horseng‑dommen
hevdes det at «gode grunner [taler] for at det oppstilles som en forutsetning
for fradrag etter [skl.§ 3‑1] tredje ledd første punktum at det skal være
sammenfall i tid mellom trygdedekningen og den periode [skadevolder] har ansvar
for» Rt.1993 på s.1545). Det vises deretter til Nygaard s.45 og det hevdes
dessuten at den aktuelle trygdeytelsen «bør heller ikke komme i betraktning ved
anvendelsen av tredje ledd annet punktum». I Horseng‑dommen foretas det
samme sted visse refleksjoner over kravet til kompensasjonsrelevans, slik det
fremkommer i skl.§ 3‑2 siste punktum.
I
Skoland‑dommen (s.13, Rt.1993:1547 på s.1556) sies det bare at: «På samme
måte som i Horsengsaken, bygger jeg på at det ikke kan gjøres fradrag for disse
(trygde)ytelsene.»
Den sist refererte uttalelse er egnet til å vekke noe
undring, idet resultatet i Horseng‑dommen bygget på
at trygdeytelsen var mottatt forut for det tidspunkt
forsikringsselskapet var ansvarlig for. Partene var enige om at skadelidte ikke
ville ha begynt i inntektsbringende arbeid i denne perioden, og således heller
ikke hatt noe inntektstap. Dette var ikke tilfellet i Skoland‑dommen,
hvor partene var enige om at utbetalt å kontobeløp dekket lidt inntektstap for
den samme periode.
I vår praktikumsoppgave stiller saken seg noe
annerledes. «Oil‑king»s påstand om fradrag for «overskudd» gjelder ikke
utbetalte trygder, men et fremtidig overskudd i inntekt i forhold til hva
skadelidte antagelig ville hatt uten skaden, dvs i sitt tidligere yrke.
Hvorvidt det skal tas hensyn til dette overskudd, må ses i sammenheng med
hvorvidt «Oil‑king» pålegges plikt til å dekke inntektstap i
utdanningsperioden. Ovenfor (pkt II.1.1) kom vi til at inntektstap i
utdanningsperioden måtte anses som en nødvendig utgift for å forhindre senere
tap i fremtidig erverv.
Etter min mening bør de to ulike perspektiver nevnt
ovenfor ses i sammenheng. Vi har ingen konkrete holdepunkter i oppgaveteksten,
men det må kunne antas at Peder i denne fem‑årsperioden kunne ha skaffet
seg enkelte inntekter dersom han ikke hadde tatt utdannelsen. I alle fall i
form av trygder og offentlige stønader.
Det gir etter min mening en naturlig sammenheng hvis
man godtar å dekke inntektstap i perioden Peder skaffer seg en utdannelse som
vil skaffe ham bedre inntekter enn tidligere, samtidig som skadevolder også
krediteres noe av «overskuddet ved sin investering», ved at det tas hensyn til
fremtidig «inntektsoverskudd». Hvorvidt det bør skilles mellom de tre første
årene med utdanning innen handel‑ og kontor, og de to siste med
ingeniørutdanning, får stå åpent.
Det er også mulig å hevde at skadevolder får
tilstrekkelig igjen for sin investering ved at Peder har sørget for at det ikke
oppstår noe tap i fremtidig erverv. Dette er også en rimelig løsning, idet
Peder , i følge oppgaveteksten , ikke har krevd erstatning for kostnadene ved
utdannelsen.
Personlig finner jeg det mest naturlig med en
helhetsvurdering, slik at Peder får dekket inntektstap i alle fem årene under
utdanning, mens det på den annen side tas noe hensyn til hans fremtidige
overskudd.
Vedrørende vurdering av besvarelser, bør kandidatenes
evne til å se sammenhenger og å utvise «erstatningsrettslig forståelse» premieres.
1.3
Skal det gjøres fradrag for , eller tas hensyn til , ménerstatningen?
Nederst på s.2 er oppgaveteksten litt unøyaktig ved
at det i påstanden om fradrag for ménerstatningen er vist til tap i fremtidig
erverv, mens teksten forøvrig omhandler lidt inntektstap. Det er ikke sikkert
kandidatene ser dette, og det er kanskje like bra. Dersom noen blir forvirret
av dette, må det derfor tas hensyn til misvisningen i teksten.
Når det gjelder det materielle spørsmål om det i
utmåling av ervervstap (eller inntektstap) er adgang til å ta hensyn til
ménerstatning, har dette vært et noe omdiskutert spørsmål.
Etter forarbeidene (Ot.prp nr 4, 1972‑72, s.21)
skulle det kunne tas hensyn til menerstatningen.
Fastsettelsen av den «samlede erstatning til en skadelidt
for økonomisk og ikke‑økonomisk skade bør bero på en helhetsvurdering..
På bakgrunn av prinsippet i skl.§ 3‑1, 3.ledd er det .den samlede
erstatningsdekning som [skall finnes rimelig». Dette standpunkt i forarbeidene
ble imidlertid mett med skepsis i teorien. Asbjørn Kjønstad viser i LoR 1982
(s.21) til det uheldige i sammenblanding av erstatningsposter som skal dekke
forskjellige tap og som har forskjellig formål. Han viser til at erstatning for
tap i erverv ikke bør bli mindre for den også har fått redusert sin
livsutfoldelse, enn for den som «bare. har tapt ervervsevnen. Lødrup s.306
finner det noe merkverdig at det kan gjøres fradrag bare den ene veien. Nygaard
s.161 viser også til det uheldige i sammenblandingen av tapsposter som ikke er
skattemessig likeverdige. Alle forfattere viser imidlertid til Rt.1981:138'
Sevaldsendommen hvor det var «tatt et visst hensyn til» en utbetalt
menerstatning på kr 300.000. Nygaard (s.162) mener likevel vi bør «koma bort
fra dette prinsippet.
I Ølberg‑dommen s.15 (Rt.1993:1524 på s.1536)
viser Høyesterett til forarbeidene og
ved en henvisning til Sevaldsendommen , at dette er fulgt i
rettspraksis. Det vises deretter til kritikken i juridisk teori og spørsmålet
reises om tidligere praksis «er godt begrunnet». Det konkluderes med at «det
normalt ingen grunn [er] til å la menerstatningen få innflytelse på
erversvtapserstatningen. I nærværende sak er det ikke grunn til det». Det samme
standpunkt ble inntatt i Skoland‑dommen (s.13, Rt.1993:1547 på s.1556) og
Horseng‑dommen (s. 11, Rt.1993:1538 på s.1545‑46). Høyesteretts
standpunkt etter dette skulle således være at det «normalt» ikke skal tas
hensyn til ménerstatningen, men at det likevel må vurderes (og begrunnes)
konkret.
I vårt tilfelle hvor ménet må antas å få relativt
store utslag for Peder, og hvor det samlede inntekts‑ og ervervstap blir
begrenset, må det på bakgrunn av den nye rettspraksis konkluderes med at det
ikke skal tas hensyn til menerstatningen.
2.
Fastsettelsen av erstatning for utgifter
2.1
Utgifter til ny bil?
Kandidatene bør her raskt finne frem til at det Peder
eventuelt kunne kreve er merutgiftene ved firehjulstrekksfunksjonen. Noen grunn
til å la erstatning omfatte differansen mellom hans brukte bil og en ny, finnes
ikke i oppgaven.
Et annet forhold som ikke direkte er reist i
oppgaven, men som kandidatene kanskje likevel ber se, er spørsmålet om denne
meromkostning må anses dekket av ménerstatningen. På grunn av skaden må Peder
benytte seg av bil med firehjulstrekk for å «komme seg frem i skog og fjell».
Firehjulstrekkeren vil således begrense reduksjonen i livsutfoldelse, og det
ménerstatningen er nettopp en kompensasjon for dette tapet.
Det kan ikke gis noe entydig svar på spørsmålet. Det
viktigste vil være kandidatenes evne til å se problemstillingene. Forholdet
mellom utgifter og menerstatning er også drøftet i Skoland‑dommen (s.18‑19,
Rt.1993:1547 på s.1560‑61) s.18‑19. Generelle spørsmål om
erstatning for fremtidige utgifter er dessuten omfattende drøftet samme sted
s.13‑18.
3.
Fastsettelsen av ménerstatningen
3.1
Skal det gjøres fradrag for, eller tas hensyn til ,ervervstapserstatningen?
Kandidatene bør se sammenhengen mellom dette
spørsmålet og spørsmålet om fradrag den omvendte veien, se pkt II 1.3. Når det
gjelder fradrag i ménerstatningen for ervervstapserstatning var det også
tidligere lagt til grunn at slikt fradrag ikke kunne skje. «Hjemmelen» for
dette finner vi i skl. § 3‑2, 1.ledds siste punktum.
Ervervstapserstatningen skal kompensere ervervstapet, og kan derfor ikke gi
kompensasjon for ménet.
4.
Fastsettelsen av erstatning for tap i fremtidig erverv
4.1
Kan Peder kreve et «risikotillegg»?
Utgangspunktet er at Peder skal få dekket det
sannsynliggjorte fremtidige ervervstap. Hvorvidt det skal gis et risikotillegg,
blir derfor i stor grad et spørsmål om sannsynliggjøring av fremtidige
inntektsmuligheter.
Et annet relevant spørsmål er om skadelidte eller
skadevolder skal bære risikoen for det generelle samfunnsproblem som mulig
arbeidsløshet kan karakteriseres som. I rettspraksis vedrørende
erstatningsutmåling er det flere steder tatt hensyn til mulig fremtidig
forverring av skaden, eller for muligheten av fremtidige skader som pga den
eksisterende vil få et særlig stort utslag (f eks tap av øye nr 2).
Se f eks Rr.1977.313 Betongblanderdommen hvor en ung
gutt ble skadet ved lek i en betongblander. Det het i dommen at «skaden er
egnet til å sette skadelidte ytterligere tilbake, selv om mulighetene ikke er
store». I Rt.1976:909 Katastroferisikodommen ble det gitt et visst påslag i erstatningen
fordi skadelidte som var blitt blind på et øye, var spesielt sårbar for skade
på det andre eget. I Rt.1951:513 ble det tatt hensyn til sannsynlig ny
amputasjon for å tilpasse ny protese.
4.2
Skal det gjøres fradrag for , eller tas hensyn til, ménerstatningen?
Det vises her til pkt
8.1.3.
5.
Generelt, kan det kreves fradrag for de innsamlede midler?
I oppgaveteksten er denne påstand fremsatt generelt,
nemlig som krav om at de innsamlede midler «skulle gå til fradrag i
erstatningen».
Ved innsamlinger kan det spørres om hensikten med
innsamlingen har vært å tilgodese skadelidte eller skadevolder. Den som er
kraftig skadet vil alltid være påført et ubotelig tap, uansett utbetalt
erstatning. Ved innsamlinger fra bygdesamfunn eller nærmiljø, må dette ofte
oppfattes som en personlig håndsrekning til skadelidte, som han kanskje av den
grunn bør få beholde ubeskåret.
I Rt.1965:1115 Klatredom II ble det ikke tatt hensyn
til en innsamling på ca kr 45.000 (omregnet til 1992 kr 324.000), til en syv‑åring
som hadde mistet begge armene, hvorav ca kr 30.000 var i behold på
domstidspunktet. I RG 1965:436 (Porsgrunn byrett) ble det «tatt hensyn til» ca
kr 70.000 (i 1992 kr 505.000).
Det kan i denne forbindelse vises til uttalelser i
forarbeidene (Ot.prp nr 4, 1972‑72, s.36) om at det bør utvises
«romslighet» ved spørsmålet om fradrag (for forsikringer mv). Nygaard (s.128)
mener det normalt vil «vers grunn til å gå lenger i å sjå bort fra innsamla
pengar, enn når det gjeld forsikring». I dette tilfellet må det derfor trygt
kunne legges til grunn at det ikke tas hensyn til de innsamlede midler.
DEL III
1. Er det krav om påvist
økonomisk tap for å kreve standardisert erstatning for barn etter skl.§ 3‑2a?
Dette spørsmål kan raskt besvares under henvisning
til vilkårene i skl. § 3‑2a. Den standardiserte erstatning til barn
bygger utelukkende på medisinsk invaliditet. Terskelen ligger på 15 % , og det
er opplyst at Lars var 18 % medisinsk invalid. Han oppfyller derfor
minstekravet.
Det bør honoreres for de kandidater som i tillegg kan
si noe om begrunnelsen for at utmålingen er basert på medisinsk invaliditet.
(Når skadelidte er under 16 år, kan det være for store usikkerheter knyttet til
den fremtidige ervervsmessige invaliditet.)
Derimot kan det ikke honoreres, snarere tvert i mot,
for den som skriver mye generelt om standardisert erstatning.
IV.
KARAKTERFASTSETTELSE
Ovenfor er det skissert en del løsningsforslag til de
enkelte spørsmål som oppgaven reiser. Noen spørsmål er vanskelige, mens andre
er mer opplagte. Hvor løsningen er tvilsom, er det selvsagt av mindre betydning
hvilket resultat kandidaten kommer til. Det avgjørende vil da være
argumentasjonen. I de mer opplagte spørsmål må det derimot trekkes noe for den
som bommer.
Generelt kan det sies at det mest avgjørende for
karaktersettingen, vil være i hvilken utstrekning kandidaten utviser oversikt
og forståelse for erstatningsrettslige problemer.
For å passere må kandidaten på en fornuftig og
forståelig måte ha vært innom de fleste sentrale spørsmål. For å få laud ber
kandidaten ha vist oversikt og forståelse av erstatningsretten.
Jeg er takknemlig for synspunkter på oppgaven,
besvarelsene og sensorveiledningen. Etter å ha lest gjennom en del besvarelser,
vil veiledningen bli gjennomarbeidet en gang til.
Tromsø,
21. mai 1994