Redegjør for ulike hensyn som avveies mot hverandre når det skal treffes avgjørelser etter barneverntjenesteloven og vis ved eksempler hvordan dette er kommet til uttrykk i loven.

Pensum: Barnevernloven av Kirsten Sandberg i Andenæs og Olsen (red) Sosialrett 4. utgave 1993 s. 280 flg.

Oppgaven er ikke noen typisk kapitteloppgave, men en oppgave som krever oversikt over og forståelse av rettsområdet.

Hovedprinsipper, forslag til innledende bemerkninger.

Enkelte store hovedprinsipper ligger til grunn for den utforming barneverntjenesteloven har fått.

‑ Omsorg for barn er i vårt samfunn først og fremst foreldrenes ansvar, samtidig som samfunnet har ansvar for å sikre at barns livssituasjon ikke kommer under et visst minstemål, jf barneverntjenesteloven § 1‑1.

‑ Hensynet til vern av privatlivets fred ligger som et grunnleggende prinsipp i det norske samfunn i forholdet mellom private og det offentlig.

‑ Retten til vern av familielivet er også nedfelt i internasjonale konvensjoner (EMK) som Norge er bundet av.

‑ Hensynet til vern av privatlivets fred kan måtte vike for hensynet til å beskytte den svakeste part, barnet. Loven sier uttrykkelig at det ved anvendelse av reglene om særlige tiltak skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen, jf § 4‑1.

‑ Loven bygger gjennomgående på det mildeste inngreps prinsipp: Man skal ikke sette i verk mer omfattende tiltak enn situasjonen tilsier. Jo mer omfattende tiltak, jo høyere terskel for inngrep. Frivillighet fremfor tvang. Familiebaserte løsninger fremfor omsorgsovertakelse.

Loven åpner i stor grad for skjønnsmessige avveininger, samtidig som avgjørelser etter barneverntjenesteloven i stor grad er fremtidsrettede, og derfor til en viss grad må bygge på forutsigelser. I enkeltsaker må risikoen for skadevirkninger av feil vedtak i en retning, avveies mot risikoen for skadevirkninger ved feil vedtak i motsatt retning. Ved utøvelsen av dette skjønnet og ved de avveininger som må foretas, vil de hovedprinsipper loven bygger på være veiledende.

Hensyn som må avveies mot hverandre nå det skal treffes avgjørelse

Jeg nevner her noen hensyn som bør trekkes fram, men en nærmere veiledning bør skrives etter en gjennomgang av noen besvarelser.

Hensynet til hva som er best for barnet må avveies mot hensynet til foreldrenes rett til å ha barnet hos seg og utøve omsorgen slik de mener er riktig. Loven har tatt stilling til denne avveiningen, som kommer til uttrykk i § 4‑1. Det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet, og herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Men denne avveiningen skal først foretas når man har funnet at de øvrige vilkårene for å iverksette tiltak etter loven er oppfylt. (I tillegg vil hensynet til barnets beste komme inn sona et tolkningsmomenter man skal fastlegge det nærmere innhold av reglene.)

Hensynet til å sikre barnet mot en sviktende omsorg, må avveies mot risikoen ved å flytte barnet fra foreldrene med de traumet' et slikt brudd vil kunne innebære for barnet, både på kort og lang sikt. (Sorgreaksjon, savn, betydning for barnets identitetsutvikling, tilhørighet, røtter osv.), Dette kommer til uttrykk i loven bl.a. gjennom vilkårene for omsorgsovertakelse. Det skat foreligge en ganske alvorlig situasjon før en omsorgsovertakelse kan bli aktuell, jf § 4‑l2 som opererer med kriterier som: «alvorlige mangler ved den daglige omsorgen», alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling», «mishandling eller utsatt for andre alvorlige overgrep», «overveiende sannsynlig at barnets helst eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet

Om omsorgsovertakelse er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i, må avveies mot muligheten av å skape tilfredsstillende løsninger for barnet ved hjelpetiltak etter § 4‑4 etler ved tiltak etter §§ 4‑10 og 411. Dette er kommet til uttrykk i § 4‑12, 2. ledd. .

Hva man kan tilby barnet etter en omsorgsovertakelse må også avveies mot hvordan barnet kan få det ved å forbli i hjemmet med hjelpetiltak. Det er ikke alltid at det man kan tilby etter en omsorgsovertakelse, vil utgjøre et gode og stabilt alternativ for barnet. Dette kommer til uttrykk i der generelle kravet om at tiltakene skal være til det beste for barnet. Helt direkte uttrykkes dette i § 4‑24, 4. ledd om at det bare er adgang til å vedta tvangsplassering av barn med adferdsvansker dersom den aktuelle institusjonen er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen.

Nyfødte. Loven gir hjemmel for å overta omsorgen for nyfødte barn på klinikken, dersom det er overveiende sannsynlig at flytting til foreldrene vil føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i § 4‑12, 1. ledd. Et slikt inngrep anses som svært alvorlig, og lovgiver stiller strenge beviskrav, det skal foreligge en overveiende sannsynlighet før man kan gå til slike skritt. Her må hensynet til å gi moren en sjanse, hensynet til å la moren prøve seg som mor, avveies mot risikoen ved å sende hjem den nyfødte. Dersom man overtar omsorgen for barnet på dette stadiet, blir tidsfaktoren et svært viktig hensyn. Det vedtak som treffes i første omgang kan bli avgjørende for fremtidige løsninger. Det må foretas en avveining av om det er sannsynlig at moren vil kunne bli i stand til å utøve omsorgen, og i så fall hvordan man skal kunne sikre en tilknytning mellom moren og barnet som kan gjøre en tilbakeføring mulig.,

Ved valg av plasseringssted for barnet skat det tas hensyn til barnets egenart og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø. Det skal også tas hensyn til hvor lenge det er trolig at plasseringen vil vare, og til om det er mulig og ønskelig at barnet har samvær med foreldrene, jf § 4‑15. Disse hensyn kan fort komme i strid med hverandre. Det plasseringssted som vil kunne gi barnet det mest adekvate tilbud, kan ligge så langt fra barnets hjem at samvær mellom barnet og foreldrene blir svært vanskelig eller umuliggjort.

Siktemålet med plasseringen. Når barneverntjenesten overtar omsorgen for et barn, må det foretas en vurdering av hva som er siktemålet med plasseringen, om den antas å bli varig, langvarig eller kortvarig. Hensynet til å skape en stabil, trygg og forutsigbar omsorgssituasjon for barnet, må avveies mot ønskeligheten av å opprettholde de biologiske bånd, opprettholde tilknytningen mellom barnet og de biologiske foreldrene og mot muligheten for en tilbakeføring av barnet til foreldrene. Dette kommer bl.a. til uttrykk i § 4‑15 om at det skal lages en plan for barnet.

Ved spørsmål om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse og tilbakeføring av barnet, er utgangspunktet at tilbakeføring skal skje når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet jf § 4‑21. De hensyn som kan stå mot hverandre her er foreldrenes berettigede interesse i å få barnet hjem til seg, mot risikoen for at en flytting kan føre til alvorlige problemer for barnet. Loven har tatt stilling i denne interessekonflikten. Men det kreves at flyttingen kan føre til alvorlige problemer, at barnet blir påført visse problemer må aksepteres ut fra hensynet til at det haren sterk egenverdi for barn å få vokse opp hos sine egne foreldre og ut fra hensynet til foreldrene.

Hensyn til hvordan ivareta rettssikkerhetens ulike aspekter for foreldrene og barnet, krav om rask og rettferdig, men samtidig grundig saksbehandling, ikke umyndiggjøring av partene osv. er i større grad hensyn som ligger bak reglene, men kan også være hensyn som kommer inn i de avveiningene som foretas i forbindelse med enkeltavgjørelser.

Sensorkommentarer:

Det viser seg dessverre at mange av kandidatene har problemer med å tå tak i hva oppgaven spør etter. Det er flere kandidater som ikke ser at oppgaven spør etter hensyn som skal avveies mot hverandre. Mange ser heller ikke at det er snakk om avveininger når det skal treffes avgjørelser . Dette fører til at vi får mange

generelle redegjørelser om deler eller hele barnevernloven. Jeg kan ikke se at oppgaveteksten er uklar eller på andre måter gir grunn til denne type misforståelser. Av pensum går det også klart frem at ulike hensyn må vurderes mot hverandre.

For at kandidatene skal bestå må det etter min mening kreves at de får frem at det ved avgjørelser etter barnevernloven som regel må foretas en avveining av hensynet til hva som er det beste for barnet mot hensynet til foreldrenes ønske om å ha barnet hos seg, eller på annen måte utøve omsorgen slik de mener er riktig. Mitt inntrykk etter at jeg har lest igjennom 21 besvarelser, er at stiller vi for store krav her vil strykeprosenten på denne oppgaven bli meget høy. En generell redegjørelse for ulike bestemmelser i barnevernloven kan likevel ikke være tilstrekkelig til å bestå.

En laudabel besvarelse bør inneholde en god redegjørelse for avveiningen mellom barnets og foreldrenes interesser, med flere eksempler fra loven. Redegjøres det samtidig for noen av de prinsipper loven bygger på, som vil vare veiledende ved avveiningene, er dette et pluss. Det kan imidlertid ikke være nødvendig at kandidatene redegjør for lovens hovedprinsipper for å få laud. Redegjør kandidaten også for andre avveininger, samtidig som det også redegjøres for lovens hovedprinsipper, må dette gi god uttelling.

Teorioppgave: Gi en framstilling av hovedlinjene i kanonisk rett».

1. Pensumlitteratur

Anners, Erik; «Den europeiske rettens historie», Oslo 1983, s.129‑135

Annen litteratur: Guri Lenth, Jussens Venner nr. 6/ 1988. Rasmussen, Arne Arvid; «Hovedlinjer i rettshistorien, Oslo 1987, s 60‑67

2. Om oppgaven

Oppgaven tar for seg et sentralt emne i pensum, og hører med til de såkalte «gjengangerne. Det legges ikke opp til noen detaljert fremstilling av hele den kanoniske retten, men derimot som oppgaveteksten lyder, en fremstilling av hovedtrekkene. Kandidatene bør redegjøre for bakgrunn og fremveksten av kanonisk rett. rettens kildemateriale og innhold samt noe om dens påvirkning på den videre rettshistorie. Hovedtyngden bør etter mitt skjønn ligge på rettens kilder og innhold ettersom denne del er best dekket i pensum.

3. Forslag til disposisjon.

3. 1 Bakgrunn og utgangspunkt.

Med kanonisk rett forstås et rettssystem innen den romersk‑katolske kirke fra 400‑tallet og utover i middelalderen. Etter at kirken og katolismen ble godtatt på begynnelsen av 300‑tallet og senere gjort til statsreligion i Romerriket i 392, oppstod det et behov for en egen kirkelig forvaltningsrett. Kirken hadde vokst til en stor organisasjon under ledelse av biskopcn av Roma. Den kanoniske retten var først og fremst tiltenkt som et rettssystem for kirkens egne folk, men dette kom til endre seg senere.

Fremveksten av kanonisk rett har også bakgrunn fra striden mellom kirken og staten fra 800 tallet og utover. Det germanske synet var at staten stod over kirken, og at keiseren var statens høyeste autoritet også i religiøse spørsmål. Dette bestred naturlig nok kirken, og de krevde fortsatt å ha enerett til å utnevne biskoper samt rett til inntektene av kirkens eiendommer. Kirken støttet seg til den såkalte «to‑sværdslæren” som først ble lansert av pave Gelasius I (492‑496). Læren oppstilte et klart skille mellom statens og kirkens kompetanse. Paven hadde det kirkelige sverd, mens keiseren det verdslige sverd. Det kirkelige sverd ga kirken kompetanse til å bestemme over den kirkelige organisasjon, og i saker som var ansett som kirkelige anliggender. Det verdslige sverd ga keiseren rett til å dømme i alle saker som omhandlet det verdslige livet.

Om dette skriver Anners på s. 131; Gelasius erklærte at keiseren var kirkens sønn og ikke dens hersker. Gud hadde gitt biskoper og prester fullmakt til å styre Innenfor deres områder i Guds sted. Keiseren hadde også fått sin kompetanse fra Gud og kunne derfor Ikke handle i strid med den guddommelige ordning. Som den eneste og sanne fullkomne konge og prest hadde Kristus i sin person forent de to sverdene. Men fordi han kjente menneskenes skrøpelighet. beslutte han å dele maktkompetansen.

Den såkalte «to‑sverdslæren” ble med andre ord utviklet for å beskytte kirken for innblanding fra keiseren. Kanonisk rett ga på denne bakgrunn grunnlaget for kirkens ekspansjon fra ca 1050 og fram til omlag 1300, og det var i dette tidsrommet retten utviklet seg mest. I denne sammenheng var kanoniske rettsregelen et godt redskap i befestningen og utviklingen av kirkens makt. Fram til pavens «babylonske» fangenskap i Avignon (1309‑1377) og kirkens endelige nederlag i striden kirke og stat, nådde altså den kanoniske retten å utvikle seg markant, og påvirkning også den senere rettshistorie.

3.2 Den kanoniske rettens kilder.

Av tilgjengelige kilder var først og fremst bibelen, og pavens tolkninger autorative. Viktigst og mest praktisk var allikevel de såkalte «decretales» eller pavelover‑/brev. I tillegg fremstod kirkemøtevedtak, såkalte «canones», som en sentral rettskilde. Alle kilder var skriftlige, og hadde bindende kraft på sitt område.

En av hovedårsakene til at styrken i den kanoniske rettsdisiplin var at kirkens menn var skrivekyndige. Dette medførte igjen at retten ikke ble overlevert muntlig. Dette ga retten stor autoritet ettersom analfabetismen hadde stor utbredelse. Kirkens menn var en intellektuell elite som bruke dokumentet som sitt «våpen” i striden mellom kirken og staten. I iveren etter styrke kirkens makt i forhold til staten ble det produsert en rekke forvanskede eller forfalskede «decretaler» og «canones». Mest kjent er det såkalte «donatio Constancini» som skulle vare et gavebrev fra keiser Konstantin på den verdslige makt i vestriket, og den universelle kirkelige makt til paven. Brevet ble først avslørt som falskt av de franske humanistene på 1400‑tallet.

Kirkelige «decretales» og «canones» ble i samtiden samlet i de isodoriske deckralene, også kalt «Isodoriana». Samlingen ble oppkalt etter biskop Isodor av Sevilla, som feilaktig ble tilskrevet arbeidet for en annen samling «Hispana». som også inngikk i «Isodoriana».

Den store produksjon av rettsregler skapte etterhvert en svæt usikker og uoversiktlig rettstilstand. Det ble med andre ord behov for en opprydding, og sentralt i deler arbeidet kom munken Gratian til å stå. Den første samlingen av den kanoniske retten ble laget rundt år 1140 av Gratian. Samlingen kalles i dag «Decretium Gratian», og er naturlig nok oppkalt etter initiativtakeren. Samlingen var først og fremst ment som en lærebok i Bologna, hvor Gratian også fungerte som lærer i kanonisk rett. Selve verket hadde ingen lovs kraft, men det fikk allikevel stor betydning i utviklingen av retten.

Om dette skriver Anners på s. 130: På grunnlag av Gratians Decretum oppsto det en skole av dekretalister som kan sammenlignes med glossatorene, og sont var opphavet til en rik kanonlsk‑rettslig litteratur. På denne litteraturen ble det i sin tur grunnlag for et universitetstudium i kanonisk rett. Derfor skjelner man fra da av mellom "kanonister" de som hadde studert kanoelsk rett, og "legister" de som hadde studert romerrett

Vedtakelsen av pavelige dekretaler eller forordninger fortsatte utover 1100‑tallet, og mye av dette kan tilskrives de såkalte «juristpavene» Alexander II ( 1061‑1073), Innocens III( 1198-1216), samt Bonifacius VIII (1294‑1303). Dette skapte etterhvert et nytt behov for å oppdatert og samle den kanoniske retten.

Først kom det en ekstra bok til «Decretium Gratian» i 1234, og samlingen ble kalt «Liber Extra». Denne bestod av totalt fem bøker, og omhandlet dommer, rettergang, presteskap, ekteskap, og forbrytelser. I 1298 kom samlingen «Liber sextus», og ble ansett som et tillegg til de fem bøker i «Liber Extra».

Den siste samling av kanonisk rett kom i 1317, og fikk navnet «Clementainae». Disse fire samlingene av kirkeretten ble fra 1500‑tallet kalt «Corpus juris canonici», og er den dag i dag grunnlaget for studie av den kanoniske retten. I ettertid er samlingen blitt ansett for å være fullt på høyde med rommerrettslige «Corpus juris sivilis».

3..1 Den kirkelige domstolens organisasjon og kompetanse.

Styrken ved de kanoniske domstolene lå i organiseringen, og de var bedre utviklet enn de verdslige. Kompetanse var i utgangspunktet begrenset til saker mot geistlige og i åndelige spørsmål, men dette ble tøyet meget langt. I tillegg anvendte domstolene andre kilder enn kanonisk rett. Dette skapte igjen strid mellom de verdslige og de kirkelige domstoler.

3.4 Den kanoniske rettens innhold

Som tidligere nevnt var prosessen høyt utviklet sammenlignet med andre rettssystemer i samtiden. Omfanget av skriftlige rettsregler skapte dessuten større forutberegnelighet og dermed større rettssikkerhet.

Sivilprosessen fremhevet seg ved at den kun godkjente skriftlige dokumenter som utgangspunkt som en prosess. En annen fordel var at den kanoniske retten godtok bruk av prosessfullmektig, noe som var svært gunstig for handelsreisende. Prosessen kunne dessuten være billigere ved at den tapende part som regel måtte betale motpartens saksomkostninger. Den var i tillegg mer effektiv, og behandlingen ved domstolen ble ikke vidløftig.

I Strafferettspleien hadde dommeren en helt sentral rolle ettersom «inkvisisjonsprosessen» var den rådende prosessordning. Domstolen var med andre ord både påtalemyndighet og domstol. Dommeren etterforsket påstander om straffbare forhold, og grunnlaget for å innlede en forfølgning kunne ofte være ofte tynt. Den sentrale var å tvinge fram «sannheten», om så ved hjelp av tortur. Inkvisjonsprosessen hadde en teologisk bakgrunn ettersom tilståelsen ble ansett for å være et redskap fur å «redde» sjelen fra evig fortapelse.

Til tross for en rimelig hard strafferettspleie utviklet kanonisk rett en ankeordning etter modell fra kognisjonsprosessen i romerretten. Paven fungerte som ankeinstans i straffedommer. I ankeordningen lå det en viss rettssikkerhetsgaranti, og i tillegg utviklet kanonisk rett et strafferettslig «skyldbegrep». Som illustrasjon kan nevnes at dersom en fattig stjal mat på grunn av sult kunne han ikke dømmes fordi han manglet skyldevne. Kun tilregnelige lovbrytere som hadde titvist hensikt eller forsett kunne straffes. Den som skulle straffes var den «ansvarlige synder», og bruk av kollektive straffer ble avskaffet.

Arverett/testamentsretten stod meget sentralt i den kanoniske retten. De meget formalistiske og strenge formregler om testamenter i romerretten ble myket betraktelig opp i den kanoniske retten. Dette var i første rekke gjort for å tilfredsstille kirkens interesser, og selv et muntlig testament med kun ett vitne (prest) ble godtatt i kanonisk rett. Bakgrunnen for dette var at Kristus ( d.v.s kirken) etter kanonisk rett ble gjort til pliktdelsberettiget arving. Kristus måtte innsettes som legatar i ethvert testament. Dette medførte at kirken ble tilført store rikdommer.

Familieretten utmerket seg ved at den stilte familien, og ikke ætten som den sosiale primærgruppen. I likhet med romerretten godtok kanonisk rett den formløse ekteskapsinngåelse. men derimot var skilsmisse utenkelig. Ekteskapet var et sakrament. Derimot utviklet kanonisk rett regler om hvem ekteskap kunne inngås med, og sedelighetskapitelet ble utvidet. Eneste måte å «oppløse» et ekteskap var å få dom for at det aldri hadde vært gyldig inngått. Paven bestemte her suverent hvilke grunner dette kunne være, og slike saker ble etterhvert en «god butikk», ettersom det var dyrt å føre en prosess for retten. Ekteskapsretten var i det hele undergitt en streng kontroll, og det var harde straffer for utroskap.

Avtaleretten/kontraktsretten bemerket seg ved regler som gjaldt for alle typer kontrakter, og dette var en nyskapning. Kanonisk rett utviklet læren om et abstrakt overordnet kontraktsbegrep. Grunnlaget for en avtale kunne etter kanonisk rett bygge på et formløst løfte. I tillegg ble likevektsprinsippet utviklet i kontraktstetten, og det ble innført forbud mot åger og renter. I en avtalt skulle det inngå likeverdige avtaleprestasjoner, og prinsippet om den «rettferdige prisen» stod sentralt.

Fra formueretten kan det nevnes at det ble vedtatt et forbud mot å avhende kirkens gods. tillegg fantes det regler om god forvaltning av kirkens eiendommer. Viktigst var allikevel utviklingen av begrepet «juridisk person som kirken hadde hentet fra konsilatorene. Med hensyn til formuerettslige regler er det forsvarlig å hevde at kirken tok utgangspunkt i romerrettslige idealer, og endret disse til sitt eget beste. Eksempelet her er nettopp utviklingen av begrepet «juridisk person» hvor kirken som institusjon fremstod som

hovedeksempelet.

3. 5 Den kanoniske rettens innvirkning.

Med hensyn til rettens innvirkning kan det være god grunn å sondre mellom innvirkningen på det praktiske rettsliv, og på senere rettshistorie. Læreboka oppsummerer det slik at den kanoniske retten utøvet en omfattende og dyptgripende innvirkning på det praktiske rettsliv i Europa. Innvirkningen var også klart merkbar i de nordiske land. (Anners, s.67)

Videre er det grunn til å sondre mellom tilfeller hvor den kanoniske retten ble lagt direkte til grunn, og hvor den fikk indirekte virkning. Eksempler på det første er Kanslerdomstolen i England ( før 1400‑tallet ). Årsaken til dette var det såkalte «Equitysystemct» ettersom forhold utenfor Common Law var undergitt egen domstolsbehandling.

Etter rommerrettsresepsjonen i Tyskland (1495) ble kanonisk rett en direkte rettskilde, dog av subsidiær karakter i forhold til den lokale retten. En rekke rettskildeprinsipper som var utviklet i kanonisk rett ble direkte lagt til grunn i tysk rett. (eks: ny rett for gammel rett)

Den indirekte virkningen var som allerede nevnt omfattende på det praktiske rettsliv. ( tillegg fikk den innvirkning ved at prester var lærde og skrivekyndige og ble av denne grunn flittig brukt som juridiske rådgivere. Årsakene til innvirkningen var at kirken var godt organisert, presteskapet var ressurssterke, retten var skriftlig og av høy juridisk kvalitet. I tillegg bør nevnes at den etterhvert ble en egen rettsvitenskap.

Universitetet i Tromsø, 22.mai 1995

Sensorkommentarer

Sensor har gitt en meget innholdsrik og god faglig redegjørelse. Man må være oppmerksom på at den på enkelte områder er mer utfyllende en læreboken. En kan derfor ikke forvente tilsvarende fra kandidatene.

Etter min mening kommer de fleste kandidatene goder fra denne oppgaven og det er flere meget gode besvarelser. For å bestå, må kandidaten få frem den kanoniske rettstilknytning til kirke. Det må også kunne gis noen eksempler på innholdet i kanonisk rett. De fleste gir eksempler fra strafferett og arverett‑ Jeg tror alle mine kandidater har nevnt at Kristus ble gjort til pliktdelsberettiget arving, så dette har tydelig gjort et sterkt inntrykk på dem.

For å få laud må det kreves at kandidaten redegjør nærmere for den kanoniske retts kilder, spesielt kildenes tilblivelse. Videre må det kreves at kandidaten gir flere eksempler på hvilke områder kanonisk rett særlig gjorde seg gjeldene og noe nærmere om innholdet i den. Redegjør kandidaten for maktkampen mellom kirke og keiser er dette et pluss, men etter min mening ikke en nødvendighet for å få laud. En del kandidater kommer også inn på striden mellomkonge og kirke i Norge og det må absolutt være et pluss.

Samlet vurdering

Det fremgår av oppgaven at begge oppgavene skal besvares, og telle likt. Gjennomgående kommer kandidatene nye bedre fra rettshistoriedelen enn fra barneverndelen, slik at det samlede resultat for Teori 2 ikke blir så dårlig.

Tromsø 5. juni 1995