Oppgaveteksten tar utgangspunkt i en
kapitteloverskrift i pensumboken i rettsfilosofi. Nærmere bestemt tar den for
seg § 5, som går fra s. 23‑41 i.Tore Stømbergs Retsfilosofiens historie i
Omrids, København 1984. Det forutsettes at oppgaven teller halvparten for den
aktuelle dag.
Et utgangspunkt for vurderingen av kandidatene er at
rettsfilosofien tar for seg en annen type problemstillinger enn de studentene
ellers møter i pensum. De er så og si ikke på hjemmebane og bør vurderes utfra
det. På den ene siden bør minstekravene ikke være vanskelige å oppfylle. På den
andre siden bør det være muligheter for å få god uttelling for gode
besvarelser. Ved å gi god uttelling til gode besvarelser, ville man kunne
signalisere at det er viktig å sette seg inn i et av studiets få perspektivfag.
Pensum har en nokså skjematisk fremstilling av
naturretten. Skjemaet dannes av fire problemstillinger. Den første
problemstillingen er naturrettsteoretikemes forestillinger om urtilstanden;
hvordan mennesket levde i naturtilstanden. Den andre problemstillingen er
hvordan den såkalte samfunnskontrakten ble inngått. Den tredje
problemstillingen er rekkevidden av samfunnskontrakten. Hvilke naturlige
rettigheter menneskene har, retten til liv, til eiendom, til ytringer, m.v. Den
fjerde problemstillingen om og hvorvidt borgerne har rett til å gjøre opprør
mot herskeren.
Det bør være tilstrekkelig om studentene klarer å
gjengi dette skjemaet, og med utgangspunkt i det klarer å gjengi noen av
hovedsynspunktene til de forskjellige naturrettsteoretikerne. Om de skulle
memorere feil ved eksempelvis ved å ikke huske hvilke teoretikere som hadde
hvilke standpunkter, bør ikke det føre til trekk av betydning.
Skjemaet som sådant er blitt litt diskutert i
forelesningene, hvorfor akkurat de spørsmålene er drøftet i pensum og ikke
andre, eksempelvis er det blitt litt diskutert hvorfor akkurat kontrakten er
blitt brukt som metafor. Skjemaet er også søkt satt i perspektiv, eksempelvis ved
at forestillinger om naturtilstanden er sammenlignet med den kristne tenkningen
om edens hage. De studentene som greier å to skrittet videre, og stille
problemstillingen om og resonnere over hensiktsmessigheten av skjemaet, bør
krediteres for det. Likeledes bør studenter som greier å trekke linjer, og
foreta sammenligninger få kreditt. *Eksempler på sammenligninger er
opplysningstidens naturrettstenkning sammenlignet med dens greske forløpere,
den historiske skole, katolsk naturrettstenkning m.v.
Det bør også være et stort pluss hvis studentene
klarer å resonnere litt rundt naturrettstenkningen betydning for vår tid.
Studenter som greier å reflektere litt over mulighetene for en renessanse for
naturrettstenkning som juridisk metode bør premieres. Likeledes bør studenter
som klarer å kople sammen dagens debatter om menneskerettigheter ‑ i
hvilken utstrekning det menneskelige individ har visse medfødte naturlige
rettigheter, som i dag blir krenket ‑ med opplysningstidens naturrett bør
de gis pluss. Hvis studentene også har øyne for debatten om hvorvidt
menneskerettighetstenkningen er en Eurosentrisk tenkemåte, som kan barbarisere
andre kulturer, bør det premieres. Et annet aktuelt tema kunne ta sitt
utgangspunkt i spørsmålene om krigsforbrytelser som er blitt aktualisert i
forbindelse med krigen i rest‑Joguslavia.
Teoretisk oppg. nr.2, del 2 Når har en person
rettskrav på ytelser etter lov om sosiale tjenester ?
1. PENSUMDEKNING
K.Andenæs og L.O.Olsen(red.) Sosialrett
4.utgave,1993, hvor lov om sosiale tjenester m.v. av 13.des.1991 nr.81 er
behandlet i kap.3, side 207 flg. Særlige tiltak overfor rusmiddelmisbrukere
(pkt.5) er ikke pensum.
De bestemmelsene i sosialtjenesteloven som gir
uttrykk for rettskrav, står i kap. 4 om sosiale tjenester m.v. og kap. 5 om
økonomisk stønad. Disse kapitlene omhandler læreboka på sidene 219 ‑242
som vedlegges. Det mest sentrale for denne oppgaven (inner en på s.223‑224
og s.228‑236. 5.utgave av boka kom nå i vår. Den er ennå ikke tatt inn på
pensumlista. og kandidatene har neppe lest den. 5. utgaven inneholder ingen
endringer av betydning for oppgaven.)
Også noe av helserettsframstillingen i lærebokas kap.
5 er relevant: side 376‑377 om rettighetskjernen" i
kommunehelsetjenestelovens §2‑1.
Fra tilleggslitteraturen : Ot.prp.nr.29 (1990‑91)
Lov om sosiale tjenester m.v. s.61‑64 og Kjønstad m.fl.: Sosial trygghet
og rettssikkerhet (1993) s 46‑51 (rettighetsbegrepet og rettssikkerhet i
sosialtjenesten), kap. II (rett til stønad til livsopphold) og kap.III (sosiale
tjenester og naturalytelser). En kan ikke forvente at kandidatene har lest
dette.
2 . OPPGAVEN
Generelt.
Lov om sosiale tjenester av 13.des.1991 nr.81 er ment
å sikre sosial trygghet og rimelige levekår for alle som oppholder seg i riket
, jfr. §§ 1‑1 og 1‑2 om lovens formål og virkeområde. Et vesentlig
ledd i dette sikkerhetsnettet er bruk av individuelle materielle rettigheter , ‑
de mest hjelpetrengende gis rettskrav på visse ytelser etter loven. Dette,
gjelder både ytelser i form av tjenester (§4‑3) og økonomisk stønad til
livsopphold (§51). Bestemmelsene er i hovedsak en videreføring av den gamle
sosialomsorgslovens § 3 nr. t både mht. rettighetsfestingen og kriteriene for
rett til hjelp.
Oppgaven spør først og fremst etter hvem som har krav
på hjelp etter loven, hva slags situasjon en person må være i for å utløse et
individuelt rettskrav. Kandidatene må også si noe om hva det innebærer å ha et
rettskrav og hvem som er forpliktet av dette. I tillegg må det sies noe om hva
slags ytelser det er snakk om og gjerne også noe om kravets omfang
(kvantitet/kvalitet). Det kan avgrenses mot særli a tiltak overfor
rusmiddelmisbrukere ( ikke pensum), men det bør kort nevnes at disse på linje
med andre selvsagt omfattes av de alm. bestemmelser .
Det faller som utgangspunkt utenfor oppgaven å
behandle prosesssuelle rettigheter. Det er likevel et pluss om kandidatene kort
nevner at avgjørelse om sosiale tjenester og Økonomisk stønad er enkeltvedtak.
For tjenestenes vedkommenede ble dette avklart først med vedtakelsen av sosialtjenesteloven,
jfr.§ 8‑1,2.ledd. Dermed gjelder fvl. kap.IV til VI i tillegg til
særreglene i kap. 8. Ut fra hensynet til sØkernes rettssikkerhet er det
spesielt viktig med betryggende saksbehandling når det som her er svært
skjønnsmessige kriterier for de materielle rettighetene.
Det vil videre være relevant å trekke inn prinsippet
i § 8‑4 om at tjenestetilbudet så langt som mulig skal utformes i
samarbeid med klienten, som er spesielt viktig i forbindelse med spørsmål om
hvilke tjenester, nærmere utforming, omfang osv. Også § 4‑1 om
sosialtjenestens vide vegledningsplikt kan nevnes.
Det er kommunene som har ansvar for å gi hjelp etter
loven, med unntak av etablering og drift av institusjoner i rusmiddelomsorgen
som er fylkeskommunens ansvar (§§ 2‑1 og 24). Staten bidrar med årlig
rammetilskudd til delvis finansiering av ytelsene (§ 11‑6), fører tilsyn
(§2‑S) og er klageinstans (§8‑6).
Det kan være naturlig kort å nevne forholdet til
annen lovgivning. Kommunene er også ansvarlige for å yte velferdsmessige
tjenester etter barneverntjenesteloven (1992) og kommunehelsetjenesteloven
(1982). Midlertidig lov om avvikling av det fylkeskommunale HVPU (l0.juni 1988
nr.48) med formål å bedre og normalisere levekårene for mennesker med psykisk
utviklingshemming, herunder fremme utviklingen av alternative tilbud til
institusjon, (jfr. §1) har ført til økt press på de kommunale helse‑ og
sosialtjenester. Det er også en nær forbindelse til folketrygdlovens regler om
ytelser til livsopphold , grunn‑ og hjelpestønad.
Rettskildesituasjonen ‑ momenter: ‑ ny
lov , relativt fyldige forarbeider ‑ videreføring av tidligere
rettstilstand ‑ingen rettspraksis til sostjl. men Rt.1990s.874 fortsatt
relevant ‑ Rundskriv fra sosialdept. (størst betydning hvis uttrykk for
fast, langvarig forvaltningspraksis) ‑ formålsbetraktninger og reelle
hensyn må få relativt stor vekt
Hva vil det si å ha rettskrav ?
At en person i visse tilfelle har rettkrav på en
ytelse som en kommune har det økonomiske ansvaret for, innebærer at utgiften
til ytelsen er en lovbunden utgift som det må skaffes midler til, at kommunen
ikke kan avslå eller redusere ytelsene under henvisning til ressursmangel og at
den enkelte kan få gjennomført sin rett ved hjelp av domstolene.
Pensumlitteraturen om sosialtjenesteloven bruker begrepet "materielle
rettigheter" og (ovens uttrykk "krav på" uten at det forklares
nærmere hva det innebærer. Dette må imidlertid være kjent for kandidatene fra
andre deler av pensum, fra innføringsboka til
2 avdeling, fra rettspraksis og forelesninger. Ved bedømmingen må en
imidlertid to hensyn til at kandidatene ikke har vært igjennom alminnelig
materiell forvaltningsrett som de får først til 4.avdeling.
Kandidatene bør kunne si noe om formålet med
rettighetsfesting ‑ sikring av grunnleggende behov og en viss likhet
uavhengig av hvilken kommune en bor i. Et ekstra pluss til de som i tillegg
klarer å knytte noe an til debatten om kommunalt sjølstyre i og med at
rettighetsfesting virker styrende på de kommunale prioriteringene og begrenser
den kommunale handlefrihet.
Hvem kan som utgangspunkt være rettighetshaver til
ytelser etter loven ? Alle som fast eller midlertidig oppholder seg i kommunen,
§ 1‑2 og § 10‑1, 1 ledd. (Forskriftshjemmelen i § 1‑2 er
bl.a. brukt til å unnta personer som ikke har lovlig opphold i landet fra
retten til hjelp etter kap.5. Retten til nødvendige tjenester etter §4‑3
skal bare gjelde fram til vedk. har plikt til å forlate landet.)
Sosiale tjenester
Naturalia behandles i loven dels som tjenester etter
kap.4 (§4‑2 d), dels (unntaksvis) som alternativ til økonomisk stønad
etter kap.5 (§ 5‑4,4.ledd).
Noen tjenester er nevnt i lovens kap. 3 om
sosialtjenestens generelle oppgaver. Det gjelder velferds‑ og
aktivitetstiltak (§ 3‑1,4.ledd) og boliger til vanskeligstilte (3‑4).
Disse bestemmelsene pålegger kommunen et medvirkningsansvar , men ingen
rettslig forpliktelse til selv å etablere tjenestene, langt mindre et
individuelt rettskrav for den som måtte ha behov. Det er et pluss om dette
nevnes kort, men det faller utenfor oppgaven å gå nærmere inn på disse
bestemmelser. Det samme gjelder §4‑4 som bare gir den enkelte en rett til
å få en avklaring av sin situasjon, men som ikke gir materielle rettigheter.
De sosiale tjenester kommunen er pliktig til å
etablere, er uttømmende fastsatt i §4‑2 a)‑e). Kommunen kan ikke
avslå en søknad på en av disse ytelsene under henvisning til at de ennå ikke
har etablert en slik tjeneste. På den annen side kan en person ha behov for en
eller flere av tjenestene nevnt i § 4‑2 uten å være i en slik situasjon
at hun har rettskrav på dem, hvis hun ikke dekkes av kriteriene i § 4‑3.
Enkeltpersoners rettskrav på sosiale tjenester etter
§ 4‑3 omfatter.bare tjenester etter § 4‑2 a) til d) , ‑ ikke
e). Kandidatene bør kommentere de tjenester som omhandles i pkt.a)‑d)
relativt kort.
Videre stiller § 4‑3 krav til den situasjon
personen må befinne seg i ‑ vedkommende kan ikke dra omsorg for seg selv
eller ‑ er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie
dagliglivets gjøremål
Kriteriene overlapper hverandre, det siste mindre
stigmatiserende enn det første, dvs. det peker på de sterke sidene ved personen
(hun vil klare seg hvis hun får nødvendig hjelp). "helt avhengig av" ‑
konkret vurdering av behov, mulighet for avhjelp på andre måter, konsekvenser
ved avslag eller reduksjon
Årsakene til behov kan være funksjonshemming, sykdom,
alder, et særlig tyngende omsorgsarbeid eller annet.
Tjenesten må holde forsvarlig nivå og kvalitet.
Minstestandard en ikke kan gå under. (Forarbeidene og Rt.1990 s.874.)
Som utg.pkt. er det
opp til kommunen å bestemme hjelpeform. En som ikke ønsker å flytte på
institusjon er f.eks. ikke sikret hjelp i eget hjem, dog § 8‑4 og § 1‑1.
Man har krav på hjelp uavhengig av økonomisk evne ( i
motsetning til etter § 5‑1), men kommunen kan i hht. forskrift til loven
kreve vederlag for tjenestene unntatt for støttekontakt, avlasting og
omsorgslønn, jfr. forskriftens §§8‑1 og 8‑2.
Stønad til livsopphold
Av reglene i kap 5 vil det i tillegg til § 5‑1,
falle naturlig innenfor oppgaven å nevne de aktuelle stønadsformer (§5‑4).
Kandidatene bør få fram at en ikke kan utlede noe
rettskrav av § 5‑2 og behandlingen av denne bestemmelse faller derfor
utenfor oppgaven. Likevel et pluss til de som evt. nevner at kommunens frihet
etter denne bestemmelsen ikke er ubegrenset. Et avslag på hjelp kan bli funnet
åpenbart urimelig eller å være i strid med likhetsprinsippet.
Adgangen til å stille vilkår for hjelpa og kreve
refusjon i underholdsbidrag og trygdeytelser kan kort nevnes . Evt. behandling
av disse spørsmål ut over dette kan forsvares hvis kandidaten klarer å knytte
dette til oppgavens tema, f.eks. konsekvensen for retten til hjelp hvis vilkår
brytes, og refusjonsadgangen som uttrykkk for sosialhjelpens subsidiære
karakter.
Når det gjelder det nærmere innhold i §5‑1
vises til vedlagte kopi av læreboka s.238‑236.
Sensorkommentar juridisk embetseksamen 2.avdeling
Teori nr. 2 våren
1996
DEL 1: Syttende og attende
århundrets naturrett.
Om bedømmelsen:
Ved sensuren bør det legges
vekt på kandidatens evne til å trekke opp noen linjer. Endeløs opprams av
årstall og løsrevne detaljer bærer ingen frukter. De som har lest artikkelen
har åpenbart kommet best fra det. Det som skiller kand. er de som prøver å lage
en selvstendig besvarelse, og de som prøver å «huske» noe fra pensum. En annen
tendens er at de kortere besvarelsene ikke trenger å være noe dårligere enn de
« lengre» . Men her som ellers kan det ikke oppstilles en regel uten unntak.
Ved sensuren bør det trekkes for lange besvarelser som inneholder annet stoff
enn det som oppgaven spør etter. De besvarelser som jeg har lest ligger på det
jevne. Det blir trolig ikke mye stryk, men heller ikke mange riktig gode
besvarelser. Dersom noen kandidater klarer å trekke noen linjer til det som
sensorveiledningen antyder bør dette absolutt honoreres. I min kommisjon virket
det dog at kand. hold seg strekt til pensum og ikke tok noen sjanser på å se
oppgaven i et større perspektiv, men det kan vel neppe forventes på dette nivå.
DEL 2: Når har en person
rettskrav på ytelser etter lov om sosiale tjenester?
Om bedømmelsen:
Oppgaven spør etter når en
person har rettskrav på visse ytelser. Kand. bør påpeke hva som ligger i «et
rettskrav» på sosiale ytelser, i motsetning til de ytelser som klienten «kan»
gis, men som han har slikt krav på. Det må trekkes dersom noen skriver en masse
detaljer om hvilke ytelser sosialklienten eventuelt har krav på. Dog faller det
innenfor oppgaven å nevne kravet til forsvarlig minstestandard. Videre faller
det utenfor å skrive en masse om saksbehandlingsreglene. Mange kand. synes det
er morsomt å ramse opp endeløse lovhenvisninger uten å få noe ut av dette. Det
forundrer meg hver gang at så mange kand. ikke ser dette under eksamen å bare
«durer i vei» . Jeg tror det kommer av at kand. tenker at besvarelsen må være
rundt 15‑20 spalter, og i sin iver etter å komme dit tar de med alt som
passer. En slik besvarelsen ligger et mitt skjønn i grenseland. Det må
forventes at kand. på 2. avdeling er i stand til å kunne reise relevante
problemstillinger. De som derimot klarer å få en selvstendig framstilling av
stoffet basert på gode problemstillinger bør honoreres. Rettskildebruken bør
også honoreres. De som forsøker å gi en juridisk analyse basert på god metode
bør gis et ekstra pluss. I andre retning går som nevnt de «fri‑rettslige
betraktninger» rundt lovens ordlyd. Også på denne oppgaven er mitt inntrykk av
at det blir relativt få stryk, men mange besvarelser på det jevne.
Universitetet i Tromsø, 11.
juni 1996