SENSORVEILEDNING
Praktikum
Cand.jur.-eksamen
2.
avdeling vår 1996, Universitetet i Tromsø
Erstatningsrett; ansvarsgrunnlag, tilstrekkelig årsakssammenheng og utmåling
Trygderett; uføretrygd for husmødre
Nils Nygaard, Skade og ansvar, Kapitel 3, III-IV, Kapitel 4, I-III og Kapitel 5.
Hege Brækhus: Uførepensjon for husmødre etter folketrygdloven, inntatt i IRV’s skriftserie nr #: Tre artikler i samlivs- og husmorrett.
Asbjørn Kjønstad: Folketrygdens uførepensjon, Pkt 6.8: Fastsetting av uføregrad for husmødre, og pkt 6.9: Hvem vurderes som husmødre, som yrkeskvinner og som kombinerte husmødre og yrkeskvinner?
På bakgrunn av partenes anførsler på side 2 i oppgaveteksten, reiser oppgaven følgende spørsmål:
– Er Edvin i utgangspunktet erstatningsansvarlig på bakgrunn av arbeidsgiveransvaret?
– Er Edvin i utgangspunktet erstatningsansvarlig på ulovfestet objektiv grunnlag som følge av uforsvarlig ordning?
– Faller eventuelt erstatningsansvar overfor Pål bort fordi Kari var hovedårsaken til Påls skade?
– Hvordan fastsettes eventuell ervervstapserstatning for Kari?
– Kan det kreves erstatning for ekstra utgifter til pleie av Pål? Hvem kan i tilfelle kreve slik erstatning, og hvordan fastsettes den?
– Hvordan fastsettes eventuell ménerstatning for Kari?
Jeg skal i det følgende gi noen bemerkninger til de enkelte spørsmål. Om enkelte kandidater disponerer annerledes, har ikke det noe bety så fremt disposisjonen er ryddig og fornuftig.
Spørsmålet om det foreligger ansvarsgrunnlag er i utgangspunktet det samme i forhold til både Pål og Kari. De fleste kandidater behandler også spørsmålet om ansvarsgrunnlag enten generelt, eller viser til tidligere drøftelser.
Det kan likevel tenkes forskjeller. Innredningen eller måten butikken ble passet på kan anses farlig i forhold til barnet Pål, men ikke overfor Kari som var voksen. Enkelte fremhever dette som et generelt moment, og viser til Rulledommen og Jernsplintdommen.
Spørsmålet om ansvar for Påls skader reiser dessuten enkelte vanskelige spørsmål. Var Påls skade en følgeskade av Karis fall, slik at den knyttes til «hennes» ansvarsgrunnlag, og drøftes utelukkende ut fra spørsmål om adekvat årsakssammenheng? Eller må for eksempel risiko og handleplikt vurderes ut fra de generelle muligheter for at Pål skulle bli skadet?
Etter min mening er det riktigst å foreta en generell vurdering av risikoen for at Pål på en eller annen måte skal bli skadet, for eksempel ved at noen faller på ham etter å ha sklidd på klinkekuler. Disse spørsmål er uklare, og det viktigste er at kandidatene finner en fornuftig tilnærmingsmåte til disse spørsmål. De fleste kandidater viser til at ansvarsgrunnlag foreligger, og drøfter kun spørsmålet om tilstrekkelig årsakssammenheng. Enkelte tar opp spørsmålet om nærhet i årsakssammenhengen. Oppgaven gir liten oppfordring til det. Spørsmålet må enten drøftes som et spørsmål om påregnelighet, eller helst om Edvin bidrar med en så vesentlig årsaksfaktor at det er naturlig å ilegge ansvar. Nærmere nedenfor under PKT 3.5 side 3.
Edvin kan bli erstatningsansvarlig for uaktsomme skadeforvoldelser fra butikkbetjeningens side, skl.§ 2-1.
Det bør raskt konstateres at butikkbetjeningen er arbeidstakere og at de var under utføring av arbeid for arbeidsgiver. Det samme vil gjelde de anonyme ansatte som innredet forretningen. De fleste kommer greit gjennom dette.
Kandidatene bør også innledningsvis redegjøre for at culpavurderingen foretas med utgangspunkt i skl.§ 2-1 nr 1, 1.pkt if: Kunne Kari og Pål med rimelighet forvente at forretningen skulle vært innredet på en annen måte, og/eller at betjeningen skulle passet bedre på slik at klinkekulene umiddelbart ble plukket opp.
Alt for mange tar presiseringen av culpanormen i skl.§ 2-1 bare med som et tilleggsmoment etter at culpadrøftelsen er avsluttet. Det blir ikke helt riktig.
Karis to anførsler bør ses under ett, og gjøres til én aktsomhetsvurdering. Det å oppbevare løse klinkekuler i lav høyde kan neppe anses uaktsomt i seg selv. Den lille risikoen forholdet skaper, bør imidlertid skjerpe kravet til årvåkenhet fra betjeningen. De fleste handlende forventer ikke løse klinkekuler på et butikkgulv, heller ikke i leketøysforretning.
De fleste behandler det som to atskilte grunnlag, men enkelte ser også sammenhengen. Det avgjørende er som nevnt hva de to kan forvente av «virksomheten»; leketøysforretningen.
Når disse spørsmål er presisert, bør det være et vidt rom for hvilke vurderinger kandidatene foretar av de ulike handlinger. Vurderingene viser seg også å være ganske ulike. Det kan antakelig ikke legges for mye i den konkrete vurdering av faktum, – eller barns trang til å spise eller kaste klinkekuler! Når det gjelder fare for kvelning, kan det være riktig å vise til dette som et generelt faremoment som skulle tilsi aktsomhet.
Det bør også nevnes at plassering av klinkekulene enten høyere opp, eller godt innpakket i for eksempel poser, enkelt kunne redusert risikoen. De fleste får frem dette. Enten som at det foreligger et enkelt men effektivt handlingsalternativ, eller som at skaden kunne vært forhindret med enkle midler. Det siste er i teorien helst knyttet til ansvar for uforsvarlig ordning, men synspunktet er det samme.
Edvin hevder at personale ikke kunne være alle steder på en gang. Det bør ikke spekuleres for mye i om personalet hadde det travelt i tiden etter at kulene falt utover gulvet. Teksten kan tyde på at det ikke var så travelt. Enkelte bruker for mye tid på å drøfte faktum.
For de som vil gjøre det komplett, kan det nevnes at de eventuelle uaktsomme forhold fra betjeningens side, ikke kan sies å ligge utenfor det Edvin kunne regne med, jfr skl.§ 3-1 nr 1, 2.pkt.
Når det gjelder betydningen av det ukjente barnet som årsaksfaktor, blir dette et spørsmål om synbar skadeevne. Den mulige risiko ved å plassere klinkekulene på en lav hylle, er stort sett at nysgjerrige småbarn kan rive dem ned. Inntreden fra denne årsaksfaktor ligger derfor innenfor den synbare skadeevne, og er derfor generelt påregnelig.
Se til sammenligning Rt.1958:984 Blystad fabrikker-dommen. Det at en full gartner tente på filmmassen, var i og for seg upåregnelig. Derimot var det generelt påregnelig at brannfarlig materiale som ikke var betryggende oppbevart, på en eller annen måte kunne blir antent.
Enkelte tar dette opp som et spørsmål om årsakssammenheng, mens alt for mange tar opp spørsmålet om foreldrenes ansvar som et forhold som ville utelukket ansvar for Edvin. Det må det trekkes for.
For det første er ikke spørsmålet reist i oppgaven. For det annet utelukker ikke foreldrenes mulige ansvar etter skl.§ 1-2 ansvar for Edvin, se skl.§ 5-3.
Det er bare dersom tre-åringen er den dominerende årsaksfaktor at Edvin kan gå fri. Som nevnt ligger barnet s bidrag innenfor de generelt synbare skademuligheter, og oppfanges allerede av den grunn av ansvarsgrunnlaget.
Spørsmål om ulovfestet objektivt ansvar for uforsvarlig ordning som alternativ til skyldansvar – eller helst arbeidsgiveransvar, er alltid vanskelige. De fleste kandidater drøfter dette ansvarsgrunnlaget. Selv om oppgaven gir et hint i denne retning, synes jeg ikke det kan trekke alt for mye om det objektive ansvaret ikke drøftes. De fleste som overser dette grunnlaget får med seg de mest relevante momenter under culpadrøftelsen i arbeidsgiveransvaret.
Overraskende mange kommer til at det ikke er arbeidsgiveransvar, men at Edvin er objektivt ansvarlig for den uforsvarlige ordningen. I slike tilfeller bør argumentasjonen i de to drøftelser sammenlignes. Mange kandidater argumenterer litt på kryss og tvers, med en del lettere motsigelser i de til drøftelser. Eksempelvis hevdes det å ikke være uaktsomt å plassere kulene på nederste hylle, samtidig som det litt senere anses som uforsvarlig ordning på grunn av den store risikoen for alvorlige skader!
Etter min mening er det mest naturlig å se den eventuelle uforsvarlige ordningen av butikkens innredning som en kumulative og eventuelt anonym feil som får betydning ved vurderingen av arbeidsgiveransvaret.
Se til sammenligning Rt.1991:1303 Gulvlukedommen, hvor flertallet på fire ila objektivt ansvar for uforsvarlig ordning, mens mindretallet mente det var grunnlag for culpaansvar.
De fleste tar som nevnt opp spørsmålet om objektivt ansvar, og får som regel også en del fornuftig ut av det. Det som skjemmer de fleste besvarelsene er at de blir litt vel teoretiske, og derfor fremstår som litt kunstig.
Utgangspunktet bør være følgende spørsmål: Innebærer butikkgulvet et særpreget risikomoment for Kari og Pål, som fremtrer som ekstraordinært i forhold til det gulvet de har hjemme? Er sjansene for å skli på barneleker større i butikken enn hjemme?
Enkelte får frem et godt poeng i at når man går i en butikk, forventes det ikke klinkekuler eller andre barneleker på gulvet.
Selv om jeg synes objektivt ansvar virker kunstig i dette tilfellet, er det vel forståelig at kandidatene – på linje med Høyesterett – finner det enklere å pålegge objektivt ansvar for alvorlig personskade enn å påvise culpa. De fleste kandidater kommer også brukbart ut av drøftelsene – bedre enn ventet!
De fleste kandidater drøfter dette som et rent spørsmål om årsakssammenheng. I tråd med lærebøkenes terminologi surres det en del mellom hva som er spørsmål om faktisk årsakssammenheng, og hva som er adekvans – eller rettslig avgrensning i årsakssammenhengen.
De fleste har fått med seg Rt.1992:64 P-pilledom II, og synspunktene der. Spørsmålet blir da om klinkekulene var en så vesentlig eller dominerende årsaksfaktor at det er naturlig å legge hele ansvaret på Edvin.
Enkelte lyspunkt får frem poenget med å spørre hvilke nødvendige årsaksfaktorer som var til stede, og så spørre hvem som kan holdes ansvarlig for at de var der. Sett på denne måten får man også frem det poenget at det (forutsetningsvis) var Edvins ansvar at Kari falt. Når man samtidig får med seg oppgavens opplysning om at Kari intet er å bebreide for at hun skle, burde ikke spørsmålet være vanskelig.
Teksten opplyser imidlertid bare at Kari ikke kan bebreides for at hun skle. Enkelte tar derfor opp spørsmålet om hun kan bebreides for å ha trukket Pål med seg. Heldigvis finnes de fleste at hun ikke kan det.
De fleste nøyer seg imidlertid med å spørre om de klinkekulene var et så vesentlig bidrag at det er naturlig å holde Edvin ansvarlig.
Noen få tar opp spørsmålet om passiv identifikasjon. Oppgaven gir imidlertid intet grunnlag for det, idet det Kari ikke kan bebreides. Kari har således ikke medvirket til skaden ved egen skyld, jfr skl.§ 5-1 nr 3 jfr nr 1.
Selv om det konstateres at Kari intet er å bebreide, er det på den annen side galt å avslutte drøftelsen med det. I den utstrekning Kari anses som en årsaksfaktor Edvin ikke er ansvarlig for, må det tas stilling til betydningen av hennes bidrag til skaden.
De fleste drøfter som nevnt dette i lys av P-pilledom II. De fleste legger til grunn at Karis fall var nødvendig for at skaden skjedde. Så lenge det foreligger samvirke med årsaksfaktorer som ikke kan holdes ansvarlige, blir det et spørsmål om enten eller, det vil si fullt ansvar eller frifinnelse.
Hvis man derimot legger til grunn at Påls skade fikk et større omfang fordi han fikk Kari over seg, kan det også argumenteres med ansvar i begrenset omfang. Det kan da vises til Båtbranndommen, Rt.1980:1498 hvor ansvaret ble «lempet». Nygaard argumenterer også for at erstatningen kan lempes etter skl.§ 5-2 siste punktum i slike tilfeller. Det må være akseptabelt å oppfatte faktum slik, skjønt det er mer nærliggende å si at Karis fall var en vesentlig årsak til at Pål i det hele tatt ble skadet.
Etter min mening bør også spørsmålet om årsakssammenheng ses i forbindelse med spørsmål om ansvarsgrunnlag overfor Pål. Spørsmålene er egentlig to sider av samme sak: Er Edvin erstatningsansvarlig for Påls skade?
I vurderingen av om noen av betjeningen på et eller annet tidspunkt har utvist uaktsomhet, må vi stille følgende spørsmål: Var det synbart (påregnelig) for butikkens ansatte at barn eller andre i butikken kunne bli skadde ved at klinkekulene var plassert så lavt samtidig som det ikke ble passet godt på? Hvis vi finner at denne skadeevnen var synbar for de ansatte, har vi allerede svart på at risikoen for Påls skade ligger innenfor det butikken må ta ansvaret for.
Dette er det samme spørsmålet som ovenfor vedrørende betydningen av det ukjente barnet som rev ned kulene.
Mange bruker alt for lang tid på påstanden om at Kari ikke kan kreve erstatning fordi hun får uførepensjon. Det burde raskt kunne konstatere at trygdeutbetaling i seg selv ikke fører til ansvarsfrihet for Edvin. Derimot må det presiseres at pensjonen kommer til fradrag fullt ut i erstatningen, jfr skl.§ 3-1, 3.ledd 1.pkt.
Noen få som drøfter Edvins påstand mer inngående, kommer i nærheten av et sentralt spørsmål; kompensasjonsrelevans. Uførepensjonen kan bare gå til fradrag i ervevstapserstatningen.
Det er differansen mellom uførepensjonen og den inntekt Kari mest sannsynlig ville fått om hun ikke hadde blitt skadet, som skal erstattes. I vurderingen av hva Kari ville kommet til å tjene uten skaden, må kandidatene bruke de samme momenter som i trygdedelen. Det bør honoreres for fornuftige synspunkter på eventuelle forskjeller i vurderingene. Stilles det andre krav til sannsynlighet når det skal utmåles erstatning enn hvor det søkes om trygd? Hvilken vekt kan det legges på praksis og retningslinjer knyttet til trygdespørsmålet?
De fleste nøyer seg med å konstatere at Kari har fått redusert sin ervervsevne og derfor har krav på erstatning. Det er greit nok, slik oppgaven er formulert.
For de som mener at Kari mest sannsynlig ikke ville gått ut i inntektsbringende arbeid med det første, må ervervstapserstatningen utmåles etter retningslinjene i skl.§ 3-1, 2.ledd if.
De fleste får med seg Karis tre poster; tapte inntekter, utgifter til husarbeid og ekstra arbeid på grunn av Påls skade. Overraskende få ser skl.§ 3-1, 2.ledd siste punktum, og behandler derfor ikke Karis reduserte evne til husarbeid som ervervstap. Det forhold at ervervstapet kan måles i form av utgifter, forandrer ikke på det forhold at det er et ervervstap.
Se nærmere Nygaard s.102-108 hvor forholdet mellom erverv og utgift drøftes nærmere. Karis ervervstap kan delvis måles i de utgifter familien får til pleie av Pål, og dels (tenkte) utgifter til å utføre det husarbeidet det ikke lenger med rimelighet kan forlanges at hun skal gjøre.
Ekstra utgifter til stell av Pål er en erstatningspost som Pål selv kan kreve dekket etter skl.§ 3-1, 1.ledd; «utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte». Den standardiserte erstatningen etter skl.§ 3-2a kun omfatter tap i fremtidig erverv og ménerstatning, se ordlyden i skl.§ 3-2a, 1.ledd 1.pkt. Lidte og fremtidige utgifter kan kreves særskilt dekket i tillegg. De aller fleste får med seg dette.
Selv om foreldrene ofte er det som rent faktisk blir påført utgiftene, er det Pål selv som kan kreve erstatning. De fleste presiserer dette.
Etter ordlyden i skl.§ 3-2 skal det både legges vekt på ménets art og størrelse, og på den individuelle betydningen for skadelidte. I praksis fastsettes imidlertid ménerstatningene temmelig tabellarisk basert på den medisinske uførhetsgrad. Det er selvsagt helt forsvarlig å vise til ordlyden i skl.§ 3-2, samt uttalelser i forarbeidene om en mer skjønnsmessig fastsettelse enn hva som hadde vært tilfelle for yrkesskadeerstatning etter ftrl.§ 11-8.
De fleste viser til skl.§ 3-2, 1.ledds 2.pkt og gir Kari medhold. Det må også – på bakgrunn av tidligere rettspraksis (Pallasdommen og Sevaldsendommen) – godtas at kandidatene begrunner sitt standpunkt i rettspraksis.
Enkelte foretar en lengre drøftelse av om vilkårene for ménerstatning foreligger. Oppgaven gir ingen oppfordring til dette, og spørsmålet er dessuten ikke særlig tvilsomt. Det må trekkes for ørkesløse drøftelser om vilkårene.
Kari klager på at hun ikke har fått full uførepensjon. Hun anfører en del argumenter for sitt standpunkt. Motargumentene må man finne i fylkesnemndas vedtak og i den begrunnelsen fylkesnemnda ellers må ha brukt. Opplysningen om mulig attføring er lagt opp slik at dette skal diskuteres minst mulig.
Kari er helt ufør som yrkeskvinne. Det er derfor klart at fylkesnemnda har vurdert henne som helt eller delvis husmor. Siden hun hadde deltidsarbeid da ulykken skjedde, er det mest sannsynlig som deltidshusmor. Ifølge de vedlagte forskriftene skal uføregraden for deltidshusmødre forhøyes med 20 % når de først er berettiget til pensjon. Fylkesnemnda kan da ikke ha ansett Kari som særlig ufør som husmor. Utsagnet om at husarbeidet burde ha vært delt mellom ektefellene, kan forklare dette. Noe av det tunge husarbeidet har de ansett som Peders arbeid, og det lette kan hun fortsatt utføre.
Det er flere grunnlag Kari kan få full uførepensjon på.
For det første kan hun bli vurdert som fulltids yrkeskvinne. Vurderingstemaet her er om hun ville ha gått ut i fulltids inntektsgivende arbeid dersom sykdom ikke hadde inntruffet. Hennes ene forsøk på skaffe seg fulltids arbeid taler for at hun virkelig ville ha satset på det i framtiden.
På den annen side var det et enkeltstående forsøk. Det kunne vært søkt over lengre tid og på flere ulike jobber. Selv sier hun at hun egentlig ville vært helt hjemmeværende, men at økonomien tilsa at hun måtte tjene penger. Hun ville også i og for seg gjerne ut i inntektsgivende arbeid.
Hun sier også at hun ville tatt inntektsgivende arbeid om et par år. Dette er kanskje et realistisk kompromiss mellom Karis to ønskemål. Selv om ikke Peders lave inntekt fører til at hun automatisk blir vurdert som yrkeskvinne ettersom den er på mer enn to ganger grunnbeløpet, er den et argument for at det er sannsynlig at hun ville gått ut i inntektsgivende arbeid.
For en yrkeskvinneløsning taler det at det er pga. barna hun er hjemme, og at de om noen år ikke vil være så avhengige av hennes tilstedeværelse. Fylkesnemnda selv har kommentert dette ved at barna allerede er så store at hun alt nå ville vært fulltids yrkeskvinne dersom hun virkelig ønsket det. For eksempel var den minste av guttene ca. åtte år på ulykkestidspunktet.
Som holdepunkt for denne vurderingen kan nevnes at overgangsstønad opphører ved ca. 10 år, mens velferdsmeldingen (St meld nr 35 1994 - 95) her har foreslått at overgangsstønad normalt bør begrenses til perioden fram til det yngste barnet begynner på skolen (s. 125).
Omsorgspoeng for å være hjemme med små barn gis for barn til det året de fyller sju, jf. ftrl. § 6-7 første ledd. Slike regler kan være til veiledende i vurderingen, men ettersom vurderingen er individuell, er de ikke avgjørende. Spørsmålet er når Kari ville ha gått ut i fulltidsarbeid. Trygderetten har i sin praksis ikke sett særlig langt inn i framtiden i slike spørsmål.
Selv om det er nokså sannsynlig at en søker ville tatt inntektsgivende arbeid om noen år, henvises vedkommende til da å søke på nytt. I dette tilfelle er minstebarnet såpass stort at det ikke er spørsmål om å se særlig langt inn i framtiden. Dessuten er det grunnlag for å stille seg kritisk til en praksis som henviser søkerne selv til å ta initiativ til å søke på nytt på et ikke angitt tidspunkt.
Et annet grunnlag å oppnå full pensjon på er at hun vurderes som kombinert husmor/ yrkeskvinne, men at hun vurderes som mer ufør som husmor enn det fylkesnemnda har gjort. Denne vurderingen går ut på å finne hvor stor reduksjon hun har i evnen til å utføre husmorarbeid som følge av ulykken.
Det er for det første klart at det ikke kan tas hensyn til at ektemannen burde ha gjort mer husarbeid så lenge han faktisk ikke gjorde det. Dette er ikke omtalt i pensumlitteraturen, men det er bra om kandidatene klarer å resonnere seg fram her. Det er ikke rimelig at hennes muligheter til å få trygd ødelegges av et arbeid en ektemann ikke har gjort.
For øvrig kommer alle hennes argumenter om hva hun ikke lenger kan gjøre hjemme, inn her. Det er klart at arbeid som vask, handling og matlaging er sentrale. Omsorgsarbeid må også telle. Det er jo det som er selve grunnen til at hun vil være hjemme.
Dette er imidlertid langt vanskeligere å måle. Karis beskrivelser gir visse holdepunkt. Håndarbeid må også telle med for en husmor. Hagearbeid er derimot mer tvilsomt i denne sammenhengen. At arbeidet tar lengre tid enn før, har Trygderetten tatt lite hensyn til. I tvilstilfelle bør dette likevel kunne ha en viss betydning. Ekstraarbeidet med Pål kan antakeligvis ikke telle, ettersom det ikke var aktuelt før ulykken.
I den samlete uføregrad teller husmordelen halvparten for en med deltidsarbeid. Dersom hun er helt ufør som yrkeskvinne og helt før som husmor, blir uføregraden 50 %. Dersom hun er helt ufør som yrkeskvinne og 50 % ufør som husmor blir uføregraden 75 %. Dersom hun er helt ufør som yrkeskvinne og 60 % ufør som husmor, blir uføregraden 80 %.
Ifølge den vedlagte forskrift forhøyes disse tallene med 20 %. I begge de to siste tilfellene kan graden da settes til 100 %. I det nest siste tilfellet kan det da også vises til § 8-5 andre ledd.
****
De fleste kandidater viser brukbare kunnskaper, men en del får lite rettslige poenger frem i sine drøftelser. Mange drøfter bare faktum, eller enda verre – begrenser seg til et referat av faktum.
De aller fleste foretar en fornuftig todeling. Først drøftes det om Kari kan anses som fulltids yrkeskvinne. I så fall burde uførhetsgraden være gitt. Deretter drøftes fastsettelse av uførhetsgrad under forutsetning av delvis hjemmearbeidende.
Det bør gis pluss til de kandidater som gjennom en slik todeling viser oversikt over regelverk og praksis.
Det fremkommer mange fornuftige vurderinger, men dessverre også mye tomt prat.
En festlig liten misforståelse av de utleverte forskrifters § 1, 2.ledd if, går ut på at Peder må anses som delvis husfar fordi han tjener under 2,5 G.
Erstatningsdelen tar for kandidatene betydelig større plass enn trygdedelen. Vi ønsker ikke her å angi noe vektfordeling mellom de to deler. Dette forhold bør inngå i en generell vurdering av hvordan kandidaten har vektlagt de ulike spørsmål i oppgaven.
For å bestå må kandidaten fått med seg det sentrale i oppgaven, og kommet gjennom dette uten å røpe for store misforståelser eller kunnskapshull.
En ryddig besvarelse som har fått med seg det vesentligste i de spørsmål oppgaven reiser, fortjener etter vår mening laud – selv om ikke alle drøftelser går like mye i dybden.
Ved karakterfastsettelsen bør det legges vekt på at særlig spørsmålene om årsakssammenheng er vanskelige, og at fremstillingene i begge lærebøker ikke gjør det så lett å tilegne seg full forståelse.
Etter min mening bør også tilløp til forståelse honoreres, selv om uttellingen selvsagt blir mindre enn for de som gjennomfører en god drøftelse. Enkelte kandidater starter godt, men klarer ikke helt å fullføre. Det er da viktig å ta var på de gode minner, og ikke la skuffelsene ta overhånd.
Tromsø, 22. mai 1996