SENSORVEILEDNING 2. AVDELING – VÅR- 97

Det juridiske fakultet ‑ Universitetet i Tromsø

Teori nr. 1: Skyldansvaret

Pensumlitteratur: Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4. utg. 2_ oppl. 7,994.

Anbefalt tilleggslitteratur: Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 3.utg. 1995.

Selv om Nygaard er pensum er det en del studenter nom foretrekker Lødrup. Årsaken til dette kan være at. de finner Lødrups framstilling mer "tilgjengelig,,. Derimot er det etter mitt skjønn ikke særlig tvil om at Nygaards bok går mer i dybden, og inneholder generelt sett mere "juss".

Nærmere om oppgaven '

Oppgaven må kunne karakteriseres som en klassiker i erstatningsretten_ Oppgavens tema er gitt en sentral plass såvel litteraturen nom i undervisningen. Det kan derfor kreves en del av kandidatene‑ Ved sensuren bør det dog legges vekt på om kandidaten har forstått stoffet, og ikke om lærebokas framstilling gjengis ordrett. Det trenger ikke være noe minus om kand. bygger sin besvarelse på enten Lødrup eller Nygaard. Poenget er om kand, viser forståelse for skyldansvaret gjennom de dommer som behandles eller ved hjelp av egne eksempler. Utfordringen for sensorene er å skille mellom de som "husker", og de nom viser en reell forståelse.

I framstillingen av skyldansvaret finnes en del såkalte "markører" som kan være retningsgivende for sensuren. I det følgende skal jeg redegjøre for en del slike hovedpunkter nom bør være med i besvarelsen.

Forslag til disposisjon

1.Innledning

2.Culpanormens rettskildemessige forankring

3.Hensyn bak skyldregelen

4."Vilkårene for ansvar" , aktsomhetsnivået

5.Rettsvirkning av skyldansvaret

Nærmere om de enkelte deler:

1. Innledning

Denne bør ikke bli for generell, men må knyttes opp til oppgavens tema. En del kandidater bruker innledningen til å vise hvor mye som "huskes fra erstatningsretten^. De fleste vil sikkert to med at det er tre kumulative vilkår for erstatning. Dette er greit nok så lenge det holdes på et fornuftig nivå.

I innledningen kan ellers nevnes

‑ kort om den historiske bakgrunn for skyldregelen ‑forholdet til skyldregelen i strafferetten ‑ forskjellige grader av skyld, simpel vs. grov uaktsomhet/forsett. ‑ ansvar i eller utenfor kontrakt?

2. Skyldregelens rettskildemessige forankring

Skyldregelen er generell og gjelder i utgangspunktet på alle livsområder. Det er en ulovfestet regel. Skyldregelen er en rettssedvane. Skyldkravet kan være lovfestet, men det nærmere innholdet i regelen er ikke nedfelt i skreven rett. Rettspraksis har en sentral plass, og da særlig dommer av Høyesterett. Samspillet mellom praksis og litteraturen fungerer slik at litteraturen formulerer de regler som Høyesterett oppstiller. Relle hensyn spiller også en sentral rolle.

Kandidater som makter å si fornuftig om dette bør etter mitt skjønn honoreres gods. Den haudable kand. viI neppe si for mye om dette.

3. Hensyn bak skyldregelen

Formålet med skyldansvaret: prevensjonshensynet, gjenoppretting og reparasjon. Den som opptrer uaktsomt må dekke de tap som handlingen påfører andre. En skadevolder plikter å erstatte skadelidtes økonomiske tap.

Inge Unneberg formulerer kjernen i cuplanormen slik:

Kjernen i skyldansvaret går i korthet ut på ansvar For handlinger eller unnlatelser som skadevolder kan bebreides for, og hvor det foreligger en skadefri alternativ handling som vi med rimelighet: kunne kreve a t skadevolder skulle ha valgt.

I tilknytning til dette kan to enkle spørsmål stilles: a) Burde skadevolder handlet annerledes ? ' b) Kunne skadevolder det ?

Et ansvarsgrunnlag er en begrunnelse for å overflytte det tap som i utgangspunktet har rammet skadelidne over til skadevolder. Når skaden skyldes en handling skadevolder har gjort, og det: kan bebreides ham at han ikke i stedet ikke gjorde den alternative handling som ikke ville ført til skade, er dette nettopp begrunnelsen for at skadevolder skal erstatte skadelidnes tap, dvs‑ at tapet overføres fra skadelidte til skadevolder. For avgjøre om skadevolder kan bebreides må det oppstilles en norm ‑"culpanormen" ‑ for hva som er akseptabel handlemåte i den aktuelle situasjon. (Inge Unnebexg, sensorveiledning, vår 1993)

4. Nærmere om vilkårene for ansvar ‑ aktsomhetsvurderingen

a) Utg. pkt: Culpanormens relative side

‑ Culpanormen er relativ, og varierer med gruppe skadevolder, skadelidte og type interesse_ Det kreves mer av voksne enn av barn, mer av spesialister enn vanlige folk. En handling kan være betryggende overfor voksne, men uaktsom overfor barn‑ Er det fare for skade på liv eller helse skjerpes aktsomheten.

‑ Rt. 1950:1091 Rulledommen: Barn hadde adgang til rommet hvor rullen stod, og dette skjerpet kravet til aktsomhet.

b) handlingens skadeevne

‑ Omfatter både hvor store muligheter det er for skade, og hvor stor skade som kan skje. Kravet til aktsomhet stiger i samme grad som skadeevnen øker.

- Rt. 1967:697 Lierdommen: Privet‑massen hadde en synbar skadeevne.

- Rt. 1991:1124 Knallskuddommen: militære knallskudd ikke farligere enn annet fyrverkeri som kan kjøpes sivilt. ‑

- Rt 1987:1346 Skibakkedommen: skihopping er farefullt og dette skjerper aktsomheten til arrangører.

c) risikoen må være synbar eller påregnelig for skadevolder

En naturlig konsekvens av kravet til den alternative handling er at skadevolder hadde oppfordring til dette. Dersom risikoen for skade ikke var synbar for skadevolder kan det ikke kreve at han skulle ha handle annerledes.

‑ Rt. 1958:964 Blystad‑dommen: eierne av fabrikken måtte skjønne at meget brannfarlig materiale kunne volde skade dersom det ikke ble lagret forsvarlig.

- Rt. 1973:1364 Ubåt‑dommen: Ikke ansvar så lenge mannskapet var uviten om den aktuelle risiko. Kjente ikke til at sonaranlegget ombord ikke tok inn trål.

‑ "At skaden inntreffer på en noe uvanlig eller unormal måte, tillegges normalt ikke vekt. Det er den generelle skaderisiko som er vurderinqstemaet:.", Lødrup s. 134.

d) Uvitenhet og feilvurderinger

ved uvitenhet og feilvurderinger kan medføre at skadeevnen ikke er synbar. Spørsmålet blir om selve uvitenheten eller feilvurderingen kan tilskrives skadevolderen som uaktsom. Med hensyn til sondringen mellom faktisk og rettslig villfarelse er regelen at begge kan føre til frifinnelse, men at det skal betydelig mere til for å nå frem med en anførsel om rettslig villfarelse.

‑ Rt 1973:1364 Ubåtdommen: Eksempel på frifinnene faktisk villfarelse

- Rt 1956:1229 Togdørdommen: Også faktisk villfarelse.

‑ Rt 1958:984 Blystad‑fabrikker: Ikke frifinnene at skadevolder manglet kjennskap om forskrifter for oppbevaring av brannfarlig film.

Når skadevolder bygger på andres vurderinger blir spørsmålet om det er uaktsomt å handle i tiltro til disse.

‑ Rt. 1963:167. Pantocain‑dommen: Den unge marinelegen hadde ikke grunn for å betvile bruksanvisningen på esken med pilleglasset.

e) Skadevolder må ha en viss tilknytning til risikoen og skadelidte

Nygaard formulerer dette kravet som et minstekrav for å ilegge erstatningsansvar. Nygaards poeng er at skadevolder må være rette adressat for kravet til alternativ handling. Han må ha en eller annen oppfordring tit å reagere på den risiko som er skapt. Den enkle eksemplet er at bilføreren har den nødvendige tilknytning til bilens adferd. Likeledes huseierens tilknytning til skade som en eiendom forårsaker, eksempelvis ved at takstein løsner og faller ned på forbipasserende.

Spørsmålet om tilknytning til risiko må ikke forveksles med om det foreligger faktisk årsakssammenheng.

- Rt. 1983‑758 Kaianleggdommen: risikoen stammet ikke fra virksomheten til forsvarets minedykkere, men fra krigens dager.

‑ Rt. 1964:966 Båtmannsdommen: Kapteinen ombord hadde ansvar for sin mannskap.

F) Alternativ skadefri handling

Hagstrøm hevder med rette at culpanormen er den "alternative handlings regel". Det kreves ikke at skadevolder skulle ha handlet i samsvar med den ideelle norm. Derimot kreves det at han burde ha handlet annerledes ut fra sine kunnskaper og forutsetninger‑ Finnes ingen slik alternativ handling må skadevolder frifinnes. Ingen er som kjent forpliktet ti'1 det umulige.

- Rt. 1959:1244 Kleppdommen: Dobbelsjekk av våpenet ville hindret ulykken

‑ Rt. 1958:833 Fiskeruse‑dommen: De nybredde rusene burde vært stablet lenqere unna.

g) Nødvendigheten av handlingen

Dersom handlingen var nødvendig å gjennomføre der og da stilles det ikke like strenge krav som ellers. Med andre ord vil nødhandlinger vurderes mildere.

‑ Rt. 1962:994 Reservelegedommen. Operasjonen hastet ikke, og handlingene til reservelegen måtte sees i lys av dette.

h) Tidsmomentet

Tidsmomentet har betydning på to måter:

lh) handlet skadevolder under tidspress?

‑ den. som handler under tidspress må vurderes mildere enn andre. ‑ Et annet spørsmål er det om årsaken til at skadevolder handlet under tidspress skyldes et uaktsomt forhold.

Rt. 1952:994 Reservelegen: handlet ikke under tidspress.

2h) skadevolder skal vurderes ut fra situasjonen på skadetidspunktet.

‑ Rt. 1973:1364 Ubåt‑dommen: mannskapet hadde på skadetidspunktet ikke kjennskap til risikoen.

i) Skrevne adferdsnormer

I praksis vil nok dette momentet danne det naturlige utgangspunktet for aktsomhetsvurderingen. Dersom det er nedfelt skrevne adferdsnormer for hvordan skadevolder i den aktuelle situasjon skulle handlet vil dette kunne gi en viss veiledning.

Eksempelvis om det finnes forskrifter som foreskriver riktig bruk eller oppbevaring av en, gjenstand. Dersom skadevolder ikke har overholdt sikkerhetsforskrifter vil dette kunne tale for at det foreligger uaktsomhet. Særlig hvis formålet med forskriften er å unngå skader.

Derimot kan det tenkes at domstolene ser bort fra forskriften dersom retten anser at den legger opp til en for streng norm for forsvarlig adferd. Motsatt kan det tenkes at overholdelse av en forskrift medfører ansvar dersom forskriften legger opp til en for mild aktsomhetsvurdering. Poenget er at forskriften alene sjelden er egnet til å avgjøre hele culpavurderingen. Hagstrøm og Lødrup oppstiller "skrevne adferdsnormerl, som det naturlige utgangspunkt for culpavurderingen.

- Rt. 1987:1346 Skibakkedommen: hoppbakken var ikke i samsvar med gjeldende sikkerhetsforskrifter.

- Rt. 1969:560 Fortauet i Ålesund: skadevolder hadde overholdt politivedtektene om snørydding og ble frifunnet.

j) sedvanlig handlemåte

Selv om det ikke kan påvises skreve adferdsnormer for hvordan skadevolder skulle ha handlet, kan det tenkes at det på noen livsområder har utviklet seg en uskrevne regler for sedvanlig handlemåte.

‑ Rt. 1978 s. 482 Røntgenstråledommen: ble det innrømmet et visst spillerom for den menneskelige ufullkommenhet.

k) Skadelidtes forhold

Også skadelidtes opptreden kan undertiden ha betydning i culpavurderingen. Dersom skadelidte pÅ forhånd er kjent med den risiko han utsetter seg for kan det tenkes at han har akseptert denne.

‑ "Jo mer forberedt skadelidte er på risikoen, jo mer kreves det for at skadevolderen kan saes å ha handlet uaktsomt", Lødrup s . 143 .

I denne vurderingen er det en glidende overgang til reglene om skadelidtes medvirkning i skl. § 5‑1. Hvor skadelidte aktivt eller passivt har medvirket tit skaden på en uaktsom måte, vurderes dette normalt etter regelen i § 5‑1. Under selve culpavurderringen faller i større grad forhold som ikke kan bebreides skadelidte, men som allikevel har hatt betydning for skaden. For nærmere om dette vises til Lødrup s. 142‑147 og Nygaard s. 315 ‑ 318.

1) helhetsvurdering

Det er et klart pluss om kandidatene understreker at culpavurderingen ikke beror på noen bestemte momenter, men derimot en bred og åpen helhetsvurdering hvor sågar rimelighetabetrakninger kan spille inn.

Erstatning er læren om risikoplassering, og det kan ikke sees bort fra at domstolene til en viss grad legger vekt på om det er rimelig Å plassere ansvaret hos skadevolder eller ikke.

5. Rettsvirkning av skyldregelen

Ansvarsgrunnlag er ett av flere vilkår for erstatning. Sammenhengen mellom utvist skyld og årsakssammenheng. Erstatningsansvar medfører ikke alltid at skadevolder selv betaler for alle tap. Skadelidte skal ikke ha "dobbeltdekning". Forholdet til andre dekningsmuligheter som forsikring og trygd kan. nevnes. Derimot bør slike betraktninger ikke komme på bekostning av annet relevant stoff.

Nærmere om bedømmelsen

IB: Kandidater som ikke evner å fremstille hovedprinsipper eller hjemmelsgrunnlag for culpa ansvaret befinner seg i faresonen. En besvarelse uten henvisninger til rettspraksis er heller ingen styrke. Det kan selvsagt ikke trekkes for at kand. husker feil årstall eller sidetall i rettstidene. Derimot bør det slås ned på "konstruerte" dommer. Erfaring har vist seg at noen kand. dikter opp dommer, og det kan etter mitt skjønn ikke passere.

Haud: Den gode haud viser seg ofte ved at hovedprinsippene er med, men evnen til å rettsliggjøre stoffet mangler. Særlig

gjelder dette evnen til å reise de "riktige" problemstillinger. En haudabel besvarelse preges av mye "huskestoff" og mindre forståelse. Drøftelsene blir også noe korte, og framdriften i besvarelsen er noe tilfeldig. Innledningen er også ofte uforholdsmessig lang.

Laud: Den laudable besvarelse har med relevant rettspraksis eller egne eksempler som illustrerer stoffet. Rent generelt kjennetegnes en laudabel besvarelse med at rettskildebruken er mer moden, og at kand. evner å rettsliggjøre stoffet. Disposisjonen og framdriften i besvarelsen er ofte meget bra. De kand. som viser en dypere forståelse for stoffet bør gis solid uttelling, og jeg minner om at karakterskalaen ikke bør slutte på 2.55.

Sluttvurdering:

Etter å ha lest besvarelsene, og snakket med noen av de andre sensorene er inntrykket at prestasjonene er noe variable. For mange av kandidatene synes å ha innlærte momenter, uten'at de helt virker å ha forstått den rettslige betydning av disse. Eksempelvis er det mange kand. som sier at "økt skadeevne" er et moment, men stopper med dette. Det sies intet om forholdet mellom kravet til aktsomhet og skadeevnen. Det blir med andre ord relativt lett å se "hvem som husker og hvem som har forstått" culparegelen.

Bruken av rettspraksis er også svært variabel. En del kjente "kjernedommer" uteblir fra drøftelsene. Det virker nesten som kand. ble "overrasket" over at denne oppgaven ble gitt, siden det bare noen semestre siden sist den dukket opp.