SENSORVEILEDNING

PRAKTIKUM

CAND JUR EKSAMEN

2. AVDELING VÅR 1997, UNIVERSITETET I TROMSØ

1. Emner

Arverett; grensen mellom livs‑ og dødsdisposisjoner, råderett over uskiftebo og livsarvingers pliktdelsrett ‑ herunder tolking av testament, og om avkorting i arv.

2. Pensumlitteratur

Unneberg, Arveretten, pkt 2.6, kapittel 5 og pkt 9.7. Lødrup, Arverett, §§ 8‑10, 21‑24 og 33 III.

3. Om oppgaven og besvarelsene

Kandidatene må først og fremst karakterisere den disposisjonen som arvepakten gir uttrykk for. Er det en livs eller dødsdisposisjon? Når skal partene oppfylle? Er det samsvar mellom ytelsene?

Deretter må det ‑ under de ulike forutsetninger, tas stilling til om.disposisjonen er gyldig som henholdsvis livs‑ og dødsdisposisjon, dvs spørsmål om formkrav, pliktdelsregler, testamentstolking og forholdet til uskiftereglene.

Endelig må det avgjøres om ulånet» på kr 300.000 var et reelt lån eller en gave, og om det i så fall kan kreves avkorting.

4. Forslag til disposisjon og løsning

4.1 Oversikt

I hovedsak er det to tvister som må løses: Har Pål og Ester rett til å beholde eiendommen, på det ene eller annet grunnlag? Og hvordan skal verdiene i boet fordeles, på det ene eller annet grunnlag.

Etter min mening bør det først avgjøres hva slags disposisjon dette er, dvs i hovedsak om det er en livs‑ eller dødsdisposisjon. Den videre drøftelse bør deretter foretas under ulike forutsetninger. Som dødsdisposisjon: Er formkravene oppfylt? Strider det mot pliktdelsreglene i § 29, og hvilken betydning far § 30? Før disse spørsmål kan besvares må kandidatene tolke testamentet. Betraktet som testament, må det også avgjøres om Peder har gått utenfor sin testamentariske rådighet etter al.§ 18, 2.ledd.

Som et selvstendig spørsmål må det avgjøres om Per må tåle avkorting for kr 300.000. Først og fremst må kandidatene finne at § 21, 3.ledd i så fall kommer til anvendelse. (Det fremgår av teksten av pengene er betalt ut etter Marthas død.) Deretter må kandidatene tolke disposisjonen ‑ er det et regulært 1ån eller er det et arveoppgjør etter moren? I siste tilfelle vil § 41 kunne få anvendelse. Pers siste utsagn i oppgaven, viser til lånets betydning beregninger i boet.

4.2 Var « arvepakten» en livs‑ eller dødsdisposisjon?

4.2.1 Hva slags disposisjon er dette?

Innledningsvis kan det vært greit å danne seg et bilde av hva disposisjonen går ut på. Etter sin ordlyd går «arvepakten» ut på å gi På1 og Ester en rett til å kjøpe eiendommen etter Peders død. Ordlyden må videre forstås slik at de skal betale full pris, men at de allerede bar «betalt» noe gjennom arbeidsinnsats. Avtalen sier ikke noe om hva som er full pris, men partene er enige om at gården var verdt kr 650.000. Derved skulle arbeidsinnsatsen tilsvare betaling av kr 500.000.

Tilsynelatende er arvepakten en dødsdisposisjon, ved at den gir arvingene en kjøperett etter Peders død. Det som må vurderes, er imidlertid om det vederlag Peder bar mottatt i live kan sies å være så vesentlig at disposisjonen av den grunn blir en livsdisposisjon. Realitet for arvelater trenger ikke være negativ, den kan også være positiv ‑ for eksempel ved at arvelater mottar motytelsen i live, mens ban selv først skal yte etter sin død. De typiske pleiekontrakter er eksempler på dette. Se Rt.1963:540 og Rt.1933:636.

Rt,1963:5‑10: En 95‑årig barnløs enke satt i uskifte med sitt og mannens fellesbo i henhold til gjensidig testament som hadde bestemmelser om fordeling av arven til begges slekter ved lengstlevendes død med andre ord mye likt et uskiftebo. I et tilleggstestament bestemte hun at et ektepar som var hennes leieboere skulle lia hennes privatbolig etter hennes død Hun døde 2'/2 måned senere. I tvist mellom ekteparet og dødsboet ble «testamentet» opprettholdt som en livsdisposisjon, da avdødes forutsetning hadde vært at ekteparet skulle hjelpe og pleie henne til hennes død så hun slapp å komme på aldershjemmet. Enken var sengeliggende og pleietrengende, men ville ikke på sykehjem. Motivet bak disposisjonen var « å sikre seg selv forsvarlig tilsyn og pleie i hennes siste levetid» (s. 5.12). Sporsmålet om disposisjonen likevel på grunn av misforhold mellom ytelsene ikke kunne være en livsdisposisjon, ble besvart benektende fordi stell og pleie av henne var krevende, og det var uvisst hvor lenge hun ville leve. På dette tidspunktet var gjennomsnittlig levealder for 95 år gamle kvinner omtrent to år. Huset var under bobchandlingen ved pristakst verdsatt til kr 35.000 kroner.

Rt.1933:636: En 75 år gammel mann avtalte i et dokument kalt «testament og kontrakt» at hans husholderske, mot å forplikte seg til å fortsette hos ham til hans død, skulle motta det ban etterlot seg av kontanter og bankinnskudd. På avtaletidspunktet ca kr 12.000, som den gang var et svimlende beløp. Han døde fire år senere og livsarvingene hevdet at disposisjonen krenket pliktdelen fordi det var en dødsgave. De fikk medhold i herredsretten, men Høyesteretts fleriall (4) (av 7) kom til at disposisjonen ikke inneholdt noen gave fordi dette beløpet «ikke for en forhaandsbetragtning kunne sies å stå i misforhold til hennes forpliktelser» (s. 637). Det ble også lagt avgjørende vekt på at arvelater «i første rekke maa antas at ha foretatt forfoiningen for at opnaa et vesentlig formaal for ham selv i levende live, nemlig at knytte til seg en for ham tilfredstillende hjelp i huset for resten av livet» (s. 636‑637).

4.2.2 Er overføringen av eiendommen allerede gjennomført?

Arvepakten går som nevnt ut på at eiendommen skal overføres først etter Peders død. På den annen side er det allerede utferdiget skjøte, som også er tinglyst. Den formelle eiendomsrett er demed allerede gått over til Pål og Ester. Den faktiske rådighet må imidlertid sies å være i behold, ved at Peder fortsatt bor på gården og at driften foregår i hans navn.

Den del ‑ særlig Pål ‑ tar i driften kan kanskje heller ses som en del av vederlaget. Det kan tenkes at enkelte kandidater ser at arvepakten beskriver vederlaget i fortid, dvs at de to barna allerede har betalt. På den annen side drives gården i Peders navn, hvilket betyr at eventuelt overskudd ville gått til Peder. Sett på denne måten er Peder fortsatt i en eiers posisjon.

Svaret på spørsmålet i overskriften er at eiendommen formelt er over‑ført, men ikke reelt. Dette forhold er med andre ord ikke tilstrekkelig til å løse spørsmålet om det foreligger en livs‑ eller dødsdisposisjon.

4.2.3 Hva har Peder mottatt og hva har han ytt i sin levetid?

Som nevnt ovenfor har Peder gitt fra seg den formelle eierposisjon, dvs den rettslige rådighet, men beholder den faktiske. For dette mottar han hjelp og arbeidsinnsats. For lettere å få tak på problemstillingen kan vi foreløpig forutsette at Pål og Ester har «betalt» kr 500.000. Eller sagt på en annen måte: Hvis Peder skulle selge gården til Pål og Ester for kr 650.000, og de betalte et forskudd på kr 500.000, mens Peder fortsatt ble boende og drive gården: Ville det vært en livsdisposisjon? Antakelig! Synspunktet er at Peder far bruksrett, mens Pål og Ester får kreditt. Det avgjørende vil derfor være om innsatsen fra Pål og Ester kan likestilles med betaling av kr 500.000. Som vi kommer til, vil også en helhetsvurdering disposisjonen herunder av formålet, ha stor betydning.

Det sies ikke så mye om arbeidsinnsatsen fra de to barna, utover at Pål hjalp mye til med driften og at Ester var fars støttekontakt og at hun hjalp til noe i huset. Ved at begge bodde et stykke unna, må det antas at ytelsene har vært begrenset, selv om Pål de siste årene sto for det meste av gårdsdriften. Som nevnt ovenfor viser arvepakten til den innsats de allerede har ytt. Jeg legger ikke avgjørende vekt på dette. I en helhetsvurdering må det kunne legges vela på hva « ordningen» innebærer av fordeler for Peder i hans levetid, og da særlig etter at arvepakten er inngått.

Faktum gir som sagt ikke alt for mange holdepunkter, og det må aksepteres at kandidatene inntar det ene eller det annet standpunkt. Etter min mening er det tilstrekkelig å konkludere med at det er tvilsomt om arbeidsinnsatsen fra Pål og Ester er tilstrekkelig til å kalles vederlag for gården, tilsvarende kr 500.000.

4.2.4 Hva var Peders formål?

Peders formål synes ganske klart; å hindre at den alkoholiserte Per far overta gården etter hans død. Formålet går følgelig klart i retning av å være en dødsdisposisjon. Dette trenger imidlertid ikke være avgjørende dersom disposisjonen er gjennomført.

Se til sammenligning Rt.1930:876 hvor en 85 år gammel mann overdro sin faste eiendom for en lav pris til sin datter 11 dager for han døde. Høyesterett antok at motivet var å hindre at eiendommen gikk til sønnen som var alkoholiker. Selv om overføringen kunne sies å inneholde en gave, «vil overdragelsen dog ikke kunne omstøtes, idet man efter de foreliggende opplysninger maa anta, at der i saafall handles om en ved givernes død fullbyrdet gave, som ikke er ydet på dødsleiet» (s. 877), Se også Rt.1964:1175 selv om det samme motivet i den saken ikke ble fremholdt like klart.

Det må også trekke i retning av dødsdisposisjon at Peder var klar over at en overføring i live kunne føre til odelsløsningssøksmål. En del av poenget for Peder var nettopp å forhindre dette. (Et annet forhold er at dersom Per hadde blitt kjent med den formelle overføringen, ville han antakelig kunne gått til løsningssak, selv om preklusjonsfristen først løper fra en eventuell senere bruksovertakelse, se odl.§ 40, 2.ledd. I denne drøftelsen må det ses bort fra odelsrettslige regler.)

4.2.5 Oppsummering

Ved en sluttvurdering må det både tas hensyn til arvepaktens innhold, Peders formål og hvordan partene rent faktisk har innrettet seg. Etter min mening fører en helhetsvurdering til at ordningen må anses som en dødsdisposisjon. Avgjørende har vært formålet kombinert med tvil om hvilken realitet dette har hatt for Peder. Det er selvfølgelig fullt akseptabelt å komme til det motsatte standpunkt. For bedømmelsen vil kandidatenes evne til å se de ulike argumenter og veie dem opp mot hverandre, være avgjørende.

4.3 Oversikt over boets størrelse

Uskifteboet består av gården verdt kr 650.000, bankkonto pålydende kr 200.000, innbo kr 30.000 og smykker kr 20.000, til sammen kr 900.000. Hertil kommer lånet/arveoppgjøret på kr 300.000. Dette gjelder enten lånet anses som arveoppgjør etter § 21, eller som et reelt 1ån som må tilbakeføres til boet.

Totalt består uskifteboet derved av kr 1.200.000. Peders andel utgjør kr 600.000, og hans frie tredjedel kr 450.000.

4.4 Arvepakten som livsdisposisjon:

4.4.1 Forutsetninger:

under forutsetning av at avtalen var en livsdisposisjon, må forholdet til uskiftereglene, dvs §§ 19 og 21, vurderes. For denne drøftelsen er det viktig at kandidatene klargjør sine forutsetninger.

Anses avtalen som en livsdisposisjon fordi Peder har mottatt fullt vederlag i sin levetid, foreligger intet gavesalg, og det oppstår heller ingen spørsmål i forhold til §§ 19 eller 21.

Hvis derimot kandidaten har begrunnet sitt standpunkt med at Peder fullt ut har gitt fra seg eiendommen, må det vurderes om han har mottatt fullt vederlag. Hvis ikke må det vurderes om det foreligger et gavesalg etter § 19, eventuelt om gaven kan anses som arveoppgjør etter § 21.

4.4.2 Forholdet til al.§ 19

Hvorvidt det foreligger et gavesalg, avhenger av hvordan man vurderer innsatsen fra Pål og Ester. Kandidatene bør forsøke å se helheten i ordningen, herunder foreta en sammenligning med Rt.1982:1165 som bør være kjent for de fleste kandidatene. I denne dommen forelå det også et meget gunstig kjøpe for gjenlevendes svigerdatter, men overføringen ble ikke ansett som gavesalg fordi disposisjonen var motivert i gjenlevendes egne interesser, ved at ordningen var nødvendig for at gamlingen skulle k‑unne bli boende på gården.

Fra dommen refereres fra side 1171‑1172: «Selv om både kjopesummcn og betalingsvilkårcne var meget gunstige for [mottaker], kan jeg således ikke se at overdragelsen har et slikt gavcpreg at den rammes av arvelovens § 19. Vurderingen av overdragelsen domineres etter mitt syn av [gjenlevcndes] velbegrunnede ønske om å disponere eiendommen på denne måten for derved å vareta sitt behov for en trygg alderdom. I en slik situasjon skal det etter min mening atskillig til for det er grunnlag for å tilsidesette disposisjonen av hensyn til en arvings interesser.»

I vurderingen ble det videre blant annet lagt vekt på at gjenlevende hadde «et sterkt og ut fra egne interesser velbegrunnet ønske om å overdra gården til (svigerdatteren]. At han under disse omstendigheter valgte å sette prisen slik at hun kunne være tjent med å overta og bli sittende med gården, finner jeg vanskelig å kunne se som uttrykk for at det foreligger et gavesalg.»

Ses det bort fra arbeidsinnsatsen, eller denne anses å innebære langt mindre verdier enn kr 500.000, foreligger det et gavesalg. Peders interesser i at eiendommen ikke skal overtas av Per, er av et helt annet slag enn hvor gjenlevende sikrer seg stell og pleie, og muligheten til å kunne bli boende hjemme. Det kreves ikke at gavedelen skal stå i misforhold til boets størrelse. Det er tilstrekkelig at overdragelsen isolert sett innebærer et gavesalg.

Vedrørende § 19 må det også kort drøftes om de øvrige vilkår for omstøtelse foreligger, dvs om Pål og Ester var i aktsom god tro og om søk‑smålsfristen er overholdt. Pål og Ester er vel neppe i aktsom god tro, slik dette kravet er formulert av flertallet i Rt.1982:948:

< Slik jeg oppfatter loven, må det være tilstrekkelig til omstøtelse at arvingen/mottakeren kjente til at moren satt i uskifte og var kjent med de faktiske forhold for ovrig som bevirket at dette måtte bli å anses som et gavesalg. Hvorvidt han hadde klart kjennskap til hvilke grenser loven setter for gjenlevendes disposisjonsrett, kan i denne sammenheng ikke tillegges nevneverdig vekt.» (Side 954.)

Eventuelt søksmål må antas å være reist innen ett‑årsfristen, ved at Per forst fikk kjennskap til overføring etter farens død.

4.4.3 Forholdet til al.§ 21

Anses overføringen som en ikke ubetydelig gave, vil den også regnes som arveoppgjør etter § 21. Se Lødrup, Arverett s.361‑362 og Unneberg, Arveretten s.363. Se også Lødrup i TfR 1984 s.213 flg på s.244‑245. Verdien av gaven skal derfor gå til fradrag (avkortes) i deres arvelodder etter reglene i § 21, 3.ledd. Det må være tilstrekkelig å vise til denne bestemmelse. Det kreves ikke at kandidatene går nærmere inn på regnestykket.

For senere drøftelser, eller i forbindelse med disse, bør imidlertid kandidatene nevne at arveforskuddet tillegges uskifteboet ved beregning både av Peders frie tredjedel og boslodd, jfr § 21, 3.ledd som ikke henviser til § 43. Se de tilsvarende spørsmål om avkorting for lånet under pkt 4.6, samt pkt 4.3 om uskifteboets størrelse.

4.5 Arvepakten som dødsdisposisjon:

4.5.1 Er formkravene til testament oppfylt?

Ytre sett er alle formkrav i § 49 oppfylt. Den påskrift vitnene har gitt er ikke i tråd med den som bor gis etter § 49, 2.ledd, samt § 50. Dette er imidlertid intet vilkår for gyldighet.

Hva det kan stilles spørsmål om, er om det forelå testasjonsvilje og om vitnene visste at det dreide seg om et testament. Når det gjelder Peder, bor kandidatene samordne med sin drøftelse av om arvepakten er en livs‑ eller dødsdisposisjon. Hvis de mener at arvepakten klart gir uttrykk for en livsdisposisjon ‑ herunder er ment å være det, er det vanskelig samtidig å fastslå testasjonsvilje fra Peders side. Hvis derimot kandidatene har funnet at arvepakten tar sikte på en overføring etter Peders død, men at den likevel er en livsdisposisjon fordi Peder har mottatt vederlaget i sin levetid, kan det arvepakten gir uttrykk for fortsatt anses som en testamentarisk disposisjon. (Kandidatene forholder seg fortsatt til det samme faktum, nemlig at eiendommen skulle overføres etter Peders død.)

Når det gjelder vitnene vil antakelig mange nøye seg med å konstatere at dokumentet har overskriften arvepakt, hvilket tyder på testament. Når testamentsvitnene ‑ i alle fall advokaten ‑ samtidig er kjent med det reelle innhold, må antakelig vurderingen bli den samme som i forhold til Peder. Det er lite trolig at kandidatene ser dette, men det må gis uttelling til de som får noe fornuftig ut av dette.

4.5.2 Tolking av testamentet

Ansett som testament, må arvepakten tolkes. Går den ut på ytelse mot ytelse, slik at fullverdi oppfyllelse fra barnas side er en forutsetning? Eller gir den uttrykk for en vanlig testasjon, motivert i barnas innsats? Hvis arvepakten anses som dødsdisposisjon, er vel det siste tolkingsalternativ det mest nærliggende. I så fall går testamentet ut på at Pål og Ester skal « arve» gården mot å betale kr 150.000.

Testamentet kan også tolkes slik at det verdimessig utgjør verdien av gården fratrukket kr 150.000 og verdien av arbeidsinnsatsen. Det er imidlertid umulig å fastsette denne verdien, men det må likevel aksepteres dersom noen kandidater gjør det.

4.5.3 Forholdet til uskiftereglene

I forhold til uskiftereglene kan Peder verdimessig disponere over 2/6 av verdiene i uskifteboet (2/3 av «sin» halvpart), se § 18, 2.ledd l.pkt. Den gjenstandsmessige begrensning i 2.ledd 2.pk‑t kommer ikke til anvendelse, idet gården er brakt inn av Peder.

Ses det bort fra arbeidsinnsatsen, omfatter testamentet verdier for kr 500.000, som ligger innenfor Peders halvpart av uskifteboet. Testamentet vil derfor kunne opprettholdes i forhold til uskiftereglene. Om verdiene i boet, se pkt 4.3. Problemet oppstår i forhold til pliktdelsreglene, se nedenfor.

4.5.4 Forholdet til pliktdelsreglene ‑ oversikt

Peders frie tredjedel utgjør kr 200.000. Gården er verdt kr 650.000, og ligger således langt utenfor den frie tredjedel. Peder kan følgelig ikke disponere over den i testament, uansett hvor mye Pål og Ester har betalt eller pålegges å betale for den, se § 29, 2.ledd. Pliktdelsreglene er i praksis og teori forstått slik at de utelukker alle disposisjoner over gjenstander som i verdi overstiger den frie tredjedel.

I oppgaven er det reist spørsmål om § 30 kan avhjelpe dette. For det tilfellet at gården ikke kan kreves overtatt, hevder Pål og Ester at de i alle fall må kunne kreve verdien av den frie tredjedel delt mellom seg.

dette ‑ til tross for lovens ordlyd ‑ også omfatter det å gi to eller flere livsarvinger slik rett, innenfor arven deres. Standpunktet forutsetter at alle de tilgodesette er enige. Nekter en, faller hele retten bort, med mindre disposisjonen fortsatt ligger innenfor de resterendes arv.

4.5.5 Rett til å beholde eiendommen? Betydningen av § 30?

I utgangspunktet går pliktdelsreglene som nevnt ut på at testator med livsarvinger ikke kan disponere over en gjenstand som i verdi overstiger den frie tredjedel, se § 29, 2.ledd. Lovteksten åpner for særlige unntakshjemler. I § 30 finnes en av dem. Denne regelen går ut på at arvelater kan gi en livsarving rett til å overta en gjenstand som i verdi ligger innenfor summen av livsarvingens pliktdelsarv og den frie tredjedel. I dette tilfellet blir spørsmålet videre om regelen også kan benyttes i forhold til flere livsarvinger, nemlig slik at testamentet blir gyldig dersom gården ligger innenfor summen av Pål og Esters pliktdelslodder og den frie tredjedel. Eller sagt på en annen måte: Innenfor Peders halvdel av boet, fratrukket Pers pliktdelslodd.

Regnestykkene blir i tilfellet slik: Pliktdelsarven er på kr 400.000, hvorav hver livsarvings pliktdelslodd er kr 133.333. Den frie tredjedel er kr 200.000. Pål og Esters pliktdelslodder utgjør kr 266.666, tillagt den frie tredjedel blir dette kr 466.666.

For de kandidater som ikke har lagt lånet på kr 300.000 til boet, slik at boet utgjør kr 900.000, blir tallene slik: Pliktdelsarven er på kr 300.000, hvorav hver livsarvings pliktdelslodd er kr 100.000. Den frie tredjedel er kr 150.000. Pål og Esters pliktdelslodder utgjør kr 200.000. Tillagt den frie tredjedel blir dette kr 350.000.

Som vist ved tallene ovenfor, blir resultatet uansett at Pål og Ester ikke kan kreve å overta gården iht arvepakten bedømt som testament. Fordi spørsmålet er reist i oppgaven, bør kandidatene likevel kort drøfte forståelsen og betydningen av § 30. I Unneberg, Arveretten s.74 er det antatt at § 30 også omfatter rett til flere livsarvinger. Vi kan ikke se at spørsmålet er behandlet andre steder, heller ikke i forarbeidene.

Det viktigste må være hvordan kandidatene argumenterer. Det er viktig at kandidatene får frem forholdet mellom § 29 som utgangspunkt og § 30 som særskilt unntakshjemmel. Det må honoreres for fornuftige standpunkter om hvilken betydning dette har for tolkingen av § 30. Det bør også honoreres til de som trekker sammenligningen med livsarvingenes adgang til å godta et pliktdelskrenkende gjenstandslegat. Etter vanlig lære er det for eksempel ikke tilstrekkelig at en av flere livsarvinger godtar en overskridelse som ligger innenfor hans egen pliktdelsarv. For at et pliktdelskrenkende gjenstandslegat skal opprettholdes, må samtlige livsarvinger samtykke.

Det er meget viktig at kandidatene ser at i forhold til pliktdelsreglene og adgangen til å disponere over en bestemt gjenstand, er det uten betydning hvilket vederlag Pål og Ester eventuelt har ytt eller skal yte. Det er neppe grunnlag for å anses gården for å være i sameie mellom Peder, Pål og Ester. I så fall ville vurderingene blitt annerledes.

4.5.6 Rett til å beholde verdien av den frie tredjedel?

Subsidiært hevder Pål og Ester at de sammen har krav på verdien av den frie tredjedel. Kandidatene bør få frem at utgangspunktet for drøftelsen ikke er pliktdelsreglenes ugyldighetsregler, men en konkret tolking av testamentet basert på § 65.

Ut fra en forutsetningen om at testamentet skal belønne dem for deres innsats, må Pål og Ester kunne kreve verdien av den frie tredjedel. Det må også godtas om kandidatene kommer til at formålet kun var å styre eiendommen etter Peders død. Derimot finner vi det litt uskjønnsomt om kandidaten begrunner sitt negative standpunkt med at hovedformålet var å styre eiendommen. Det utelukker ikke at berikelse (belønning) også var testators mening. Slik faktum er beskrevet, er vel nettopp det tilfellet.

4.6 Avkorting (utligning) eller tilbakebetaling av lån

4.6.1 Regulært lån eller arveoppgjør iht al.§ 21?

Kandidatene bør ikke bruke for mye tid på vurderinger av partenes forutsetninger omkring de kr 300.000 som Peder totalt utbetalte til Per etter Marthas død. Per selv understreket at det var lån, men Peder hadde ingen tro på at han ville få dem tilbake. Etter min mening er kanskje det mest nærliggende å anse dette som lån.

4.6.2 Virkningene

Anses utbetalingen som et regulært 1ån, må i så fall må lånet anses som en aktivapost i boet, på linje med den ødelegge formuen ‑ se pkt 4.3.

Kandidatene bør ikke gå nærmere inn på mulighetene for å inndrive pengene fra Per, idet lånet kan motregnes i hans krav på arv, se sl.§ 61, 3.ledd. På den annen side kan det ikke forventes at kandidatene kjenner denne bestemmelse.

Anses lånet som en gave, skal avkortingspåstanden vurderes etter § 21, Iledd, og ikke § 35. Det fremgår klart av teksten at gaven ble gitt etter at Martha døde, dvs mens Peder satt i uskifte. Gaven må derfor anses som forskudd på arv etter moren, se henvisninger i pkt 4.4.3.

Det må gis et pluss til de kandidater som nærmere viser hvilken betydning avkortingen ‑ eller utligningen som vi velger å kalle det ‑ får for skifteoppgjøret. Dette kan imidlertid ikke forventes.

4.7 Skifteoppgjøret:

Basert på de prinsipale standpunkter ovenfor, blir regnestykket slik:

Uskifteboet er teoretisk kr 1.200.000, hvorav halvparten er arv etter hver av foreldrene. I utgangspunktet skal de tre barna ha kr 200.000 fra hver, til sammen kr 400.000. Verdien av Peders frie tredjedel (kr 200.000) skal deles mellom Pål og Ester. Som farsarv skal således Pål og Ester ha kr 233.333 hver, mens Per skal ha kr 133.333.

Av morsarven skulle barna ha kr 200.000 hver, men av disse har Per allerede mottatt kr 300.000. Han mottar derfor intet i morsarv, og må dessuten tåle at ytterligere avkorting (kr 100.000) gjøres i arven etter Peder, jfr § 39 som § 21, 3.ledd henviser til.

Det resterende uskifteboet på kr 900.000 fordeles da slik: Pål og Ester mottar kr 466.666 (kr 233.333 etter faren og kr 133.333 etter moren), mens Per mottar kr 33.333 etter faren. Hertil kommer altså lånet på kr 300.000, som arses som arveforskudd på arven etter Martha. Pål og Ester har samlet mottatt kr 100.000 mer enn Per, som skyldes at de har delt Peders frie tredjedel på kr 200.000 mellom seg.

5. Karakterfastsettelse

Under veis har vi sett på mange forskjellig forhold som må tas i betraktning ved den endelige karaktersettelse.

For å bestå må de fleste av oppgavens spørsmål være tatt opp og drøftet. Er drøftelsene gjennomgående svake, samtidig som kandidaten viser åpenbare hull om sentrale forhold, som for eksempel pliktdelsarv og uskifteregler, kommer man fort i faresonen.

Laud bør kunne gis til kandidater som på en tilfredsstillende måte besvarer de fleste spørsmål. Lauden bør etter min mening fortsatt kunne være i behold selv om man bommer på enkelte spørsmål, så lenge det ikke dreier seg om åpenbare forhold.

Besvarelsen kan disponeres på flere måter, som alle kan være like forsvarlige. Det avgjørende er i hvilken grad kandidaten klarer å få frem en ryddig drøftelse, uten for mange gjentakelser eller motsigelser. Det må legges vekt på hvor godt disponert den enkelte drøftelse er, og i hvilken utstrekning kandidaten viser forståelse for sammenhengen i spørsmålene.

Vi kommer tilbake med ytterligere kommentarer etter å ha lest gjennom besvarelsene.

VEDLEGG TIL SENSORVEILEDNING

Praktikum 2. avdeling våren 1997

Universitetet i Tromsø

Nærmere om bedømmelsen: Etter å ha lest en rekke besvarelser er totalinntrykket denne våren skuffende svakt. Jeg vil i det følgende påpeke noen gjennomgående svakheter:

1) Systematikken uteblir i besvarelsene. Mange kand. makter ikke å klargjøre tvistene i oppgaven ("hvem krever hva av hvem"). Kommer kand. feil ut her blir det dessverre lite struktur på besvarelsen, og mange spørsmål blir hengende i lufta.

2) Anvendelsen av al § 38 på uskiftesituasjonen. Mange kand. overser regelen i al § 21 (3).

3) Veldig få tar utgangspunkt i avtalen og tolker denne. Nesten ingen kandidater reiser problemstillingen: Hvordan bedømmes en disposisjon, som var ment å gjennomføres etter ens død, men som allikevel blir gjennomført i levende live? Blir dette en livsdisposisjon selv om formålet kan sies å ha vært en dødsdisposisjon? Svaret på dette er må være klart ja. Problemstillingen er om den er tilstrekkelig "gjennomført" i levende live.

4) Ved behandling av formkravene behandler de fleste hva testamentsvitnene visste, men overser Pers påstand om manglende testasjonsvilje.

5) Det er også gjennomgående at for mange kand. behandler faktum for lite konsekvent. De legger til grunn forskjellig faktum i de ulike drøftelsene, og det er svakt.

6) Ved vurderingen om arvepakten er i strid med pliktdelsreglene, tar mange utgangspunkt i verdien av hele boet, og ikke Peders halvpart, jf. al § 18 (2).

På bakgrunn av det som er nevnt nå kan det virke som om alt er "helsvart". Det finnes dog noen få hederlige unntak, men det synes å være betydelig dårligere resultat på praktikumene denne våren enn det som er "vanlig".