SENSORVEILEDNING 2. AVDELING CAND. JUR EKSAMEN TEORI NR. 2

Det har ikke innkommet kommentarer fra medscnsorene til mitt utkast av 14. mai 1998 og det er heller ingen vesentlige endringer i den endelige utgaven. Jeg har kun knyttet noen kommentarer knyttet min egen erfaring fra rettingen.

1. Retten til helsehjelp etter kommunehelsetjenesteloven

a) Generelt om oppgaven

Oppgaven er klart definert og bør ikke by på fortolkningsproblemer. Det er vel grunn til å regne med at denne oppgaven i større grad en arverettsdelen vil skille mellom gode og mindre gode kandidater. Oppgavens tema er undergitt meget bred behandling i læreboken og kandidatene som i mindre grad behersker stoffet vil lett få problemer ved å prøve seg på "egen hånd" da det er relativt lite lovstoff som kandidatene kan forholde seg til. Jeg vil i det følgende i det vesentlige bygge på lærebokens systematikk, men understreker at andre opplegg kan være like gode såfremt de sentrale problemstillingene er berørt.

b) Pensum: Kjønstad og Syse, Velferdsrett (1997)

c) Oppgavens tema

Det kandidatene skal drøfte er bestemmelsen i kommunehelsetjenesteloven av 19. november 1982 nr. 66 § 2‑1 som lyder slik:

"Enhver har rent til nødvendig helsehjelp i den kommune han eller hun bor eller midlertidig oppholder seg. "

I læreboken (s. 180) vises det til forarbeidene der det klart går frem at lovgivers intensjon har vært å gi borgerne et rettskrav på helsehjelp. Loven introduserte for første gang en rett til almennhelsetjenester i Norge. Kandidatene kan imidlertid gjerne henvise til folketrygdloven som i stor utstrekning dekker utgiftene til bl.a helsetjenester. Kommunehelsetjensteloven introduserte en rett til naturalytelser.

Innledningsvis bør kandidatene si litt om hvem er rettighctshaver etter loven. Fortolkringsspørsmålet oppstår særlig i forhold til hva som ligger i begrepet "midlertidig oppholder seg". I forarbeidene defineres dette meget vidt slik at enhver som er i vedkommende kommune ‑ kort eller over tid ‑ og uansett årsak, er rettighetshaver i vedkommende kommune.

En del kandidater setter bestemmelsen inn i en noe bredere helserettslig sammenheng under henvisning til bl.a. sosialtjenestcloven og legeloven. Dette er klart positivt dersom det ikke går på bekostning av oppgavens tema.

d) Vilkår for rett til helsehjelp og ytelsenes art

Kandidatene må få frem at khtjl. § 2‑1 har ikke angir de nærmere vilkår for rett til helsehjelp. I denne sammenheng bør kandidatene her finne frem til § 1‑3, jf. også § 13. Det ligger imidlertid et kvalitativt krav i lovens kriterium "nødvendig helsehjelp" som angir at det er vedkommendes behov etter en helsefaglig vurdering som er det sentrale.

Hva vedkommende har rett til/kommunen har p1ikt til å yte vil i utgangspunktet nettopp være det som inngår i kommunens ansvarsområde etter § 1‑3. Jeg går ikke er nærmere inn på de enkelte ytelser.

e) Ytelsenes omfang og kvalitet

Et hovedspørsmål etter loven og som også bør være en sentral del av besvarelsen er hvilke krav loven stiller til ytclsenes omfang og kvalitet. Dette er et spørsmål om hva som ligger i lovens krav om nødvendig. Forarbeidene legger til grunn at kommunen plikter å ha en helsetjeneste av medisinsk forsvarlig standard. Det forutsettes videre at det må foreligge en minstestandard som kommunen ikke kan gå under. I praksis blir det lagt betydelig vekt på sakkyndig uttalclscr ved fastsettelsen av hva som skal til for å tilfredsstille lovens krav, jf. Fusa‑dommen Rt 1990 s. 874 (særlig s. 888). Den nærmere vurdering av hvor minstestandarden ligger vil i tillegg bero på politiske, etiske og juridiske momenter.

Når det gjelder spørsmålet om ytelsenes kvalitet må det først og fremst legges vekt på yrkesfaglige og yrkesetiske regler og prinsipper.

Et spørsmål som bør undergis særskilt behandling er i hvilken utstrekning kommunens ressurssituasjon er relevant ved vurderingen av innholdet i kommunes forpliktelse. Det som er på det rene er at loven oppstiller en minimumsstandard. Spørsmålet er da om kommunes ressurssituasjon kan gi kommunen anledning til å gå under denne standarden. Uttalelser i lovens forarbeider synes å trekke i retning av at det skal være anledning til dette. Fusa‑dommen må imidlertid kunne forstås slik at kommunen ikke kan legge seg under lovens minimumsstandard ut fra økonomiske hensyn.

Etter min oppfatning bør ytelsens omfang og kvalitet være et sentralt element i drøftelsen. Skuffende mange er imidlertid svært knappc på dette punkt og får frem lite ut over omtrentligheter fra Fusa‑dommen. , Når og hvor skal hjelpen gis

Loven stiller opp et krav om at hjelpetrengende ikke skal påføres unødig tidsspille eller uleilighet, § 2‑1 2.ledd. Det er vanskelig å angi noe generelt ut over dette mht. når hjelpen skal gis. Det opplagt er at det må foretas en vurdering av den enkeltes behov og vedkommende har krav på hjelp uten ugrunnet opphold.

Spørsmålet om hvor hjelpen skal gis er undergitt bred drøftelse i læreboken. Det må i den forbindelse kunne forventes at kandidatene er kjent med problemstillingen knyttet til om den hjelpetrengende har rett til å være hjemme eller om han må akseptere at kommunen finner det mest hensiktsmessig å gi hjelpen i institusjon. Situasjonen kan selvsagt også være motsatt. Denne problemstillingen var bl.a. sentral i Fusa‑dommen.

Læreboken undergir spørsmålet om hvor hjelpen skal gis en relativ bred behandling og jeg ser ingen grunn til å gjengir lærebokforfattemes synspunkter i detalj i veiledningen. Det som er viktig er at kandidatene er kjent med problemstillingen og får frem hvilke sentrale skjønnsmomenter som kan tillegg vekt i vurderingen: Dersom begge tiltak må anses tilfredsstillende må det kunne legges vekt på økonomiske hensyn. Andre sentrale hensyn er faglige vurderinger, pasientens egne ønsker og generelle helsepolitiske målsettinger.

g) Saksbehandlingsreglene

Kandidatene kan gjerne komme inn på de særskilte saksbehandlingsreglene i khtjl. § 2‑1 3.ledd og § 2‑4. Dette er imidlertid på ingen måte noe hovedtema og en behandling av dette spørsmål må ikke gå på bekostning av det sentrale i oppgaven.

2. Gjenlevende ektefelles rett til minstearv

a) Generelt om oppgaven

Oppgaven må anses som meget sentral innen arveretten og det må derfor kunne forvcntes at ingen av kandidatene bør ha problemer med å gi en rimelig grei gjengivelse av de sentrale bestemmelsene. Oppgaven gir god anledning for den gode kandidat til å fremheve seg Igjennom både detaljkunnskaper og evne til å sette bestemmelsen inn i en bredere rettslig sammenheng.

Mitt hovedinntrykk er at skuffende mange får lite ut av et sentralt tema. Fremstillingene holder et heller vekslende nivå. De fleste drøfter forholdet til livsarvingens pliktdel og forloddsreglene, men drøftelsene er dessverre ofte lite heldig med anvendelsen av de aktulle rettskilder.

b) Pensum PederLødrup, Arverett 3. utg. (1994)

c) Hjemmel og begrunnelse

Bestemmelsen om ektefellens rett til minstearv kom inn i arveloven § 6 2.pkt. ved lov av 22. juni 1990. Begrunnelsen for innføring av gjenlevende ektefelles rett til minstearv er etter forarbeidene (Lødrup s. 59) begrunnet med et ønske om å prioritere gjenlevende ektefelle fremfor andre arvinger i beskjedne dødsbo grunnet alminnelig krav til rimelig levestandard. Det henvises også til at dette antagelig er i samsvar med alminnelig rettsoppfatning.

d) Nærmere om retten til minstearv

1 utgangspunktet har gjenlevende ektefelle rett til en minstearv tilsvarende 4 x G. Dette økes til 6 x G dersom arvingene etter avdøde er i annen arvegangsklasse. Kandidatene må få frem at minstcarven er prioritert foran livsarvingenes pliktdel. Livsarvingcne vil således kun har krav på arv dersom gjenlevende etterlater seg mer enn 4 G.

Grunnlaget for minstearven er nettoformuen i avdødes dødsbo. Kandidatene kan gjerne omtale lærebokens diskusjon om forholdet mellom livsarvingenes forloddsrett etter A § 36 og minstearven. Den rettslige situasjonen er usikker. Lødrup trekker i retning av at minstearven bør prioriteres.

e) Forholdet til avdødes testament

Avdøde kan ikke disponere over minstearven ved testament. I dette ligger at minstearven er en pliktdelsarv for gjenlevende. Kandidatene bør få frem at lengstlevende ikke kan motsette seg at avdøde i testament råder over enkclte ting som overstiger den testasjonsfrie del. 1 tilfelle må imidlertid gjenstandlegataren gjøre opp i forhold til lengstlevende.

Det bør forventes at kandidatene kommer inn på bestemmelsen i A § 7 om at testament som reduserer lengstlevendes arverett kun er gyldig når han har fått kunnskap om det før arvletarens død. Unntaksbestemmelsen i § 7 2.pkt. om at bestemmelsen likevel ikke kommer til anvendelsen når det umulig eller etter forholdene vanskelig å varsle han, er relativt grundig behandlet i lærcboken med henvisning til flere dommer som omhandler problemstillingen.

f) Arverettens bortfall ved separasjon og skilsmisse

Avslutningsvis kan kandidatene gjerne presisere at også minstarven bortfaller ved separasjon, jf. A § 8. Det er ct krav om separasjon ved bevilling eller dom, slik at faktisk samlivsbrudd eller midlertidig separasjon etter El § 92 ikke er tilstrekkelig.

Karakterfastsettelse

Begge besvarelser er meget sentrale og det må derfor kunne forventes at de fleste kandidater vil ha noe å skrive om. Som vanlig vil den bedre kandidat fremheve seg gjennom forståelse, detaljkunnskaper og fremstillingsevnc. Særlig i oppgave 1 kan den svakere kandidat lett kunne komme til å skli over i mer "generell helsepolitikk". Da det ikke er opplyst om annet skal begge delbesvarelser i utgangspunktet telle likt. Det er vel imidlertid grunn til å anta at mange vil ha mer å skrive om i oppgave 1 hvilket etter min oppfatning er forsvarlig i forhold til pensumdekningen.