Endelig versjon
SENSORVEILEDNING
Praktikum
Cand.jur.-eksamen
2. avdeling vår 1998,
Universitetet i Tromsø
1. Emner
Samlivsrett (ekteskapsrett og samboerret); sameie, gavedisposisjon, formkrav til ektepakt, ansvar for gjeld, skjevdeling, rett til å beholde eiendeler, bruksrett til bolig, salgsrett.
2. Pensum og undervisning
De ekteskapsrettslige temaer er omhandlet i Peter Lødrup, Familieretten, 3.utgave 1997. Sameie er omhandlet i § 11, samt noe i oversikten i § 9. Gaver og ektepakter er omhandlet i §§ 14 og 15. Ansvar for gjeld i § 12. Skjevdelingsreglene behandles i læreboka § 19. Når det gjelder fordeling av eiendeler, behandles dette i § 22 – hovedregelen i el.§ 66 behandles i underpunkt III. Bruksrett behandles i § 23.
Referansene er kapitler og avsnitt, slik at de som har eldre utgaver kan finne frem. Det er ikke nevneverdige endringer fra først til tredje utgave.
Sameiespørsmålet er dessuten grundig behandlet i Inge Unneberg, Samboerretten, Del I, utgitt som stensil ved Juridisk fakultet, Tromsø 1998. I dette heftet er også forholdet til ekteskapsretten behandlet.
I undervisningen er det vedrørende sameie mellom samlevende lagt frem på en parallell fremstilling av reglene for ektefeller og samboere, hvor det nettopp er livsfellesskapet som er det grunnleggende fellestrekk. I alle fall kandidater som har fulgt undervisningen burde derfor ha forutsetninger for å løse disse spørsmål.
I samlivsretten er også forholdet mellom eierforhold, verdideling og fordelinger av eiendeler forsøkt klargjort, dvs både sammenhengen og ulikhetene. Herunder er også hovedreglene for skjevdeling presisert.
3. Oversikt og generelle betraktninger
Oppgaven omhandler sentrale temaer innen samlivsretten, dvs både ekteskapsrett og samboerrett. Tidsmessig oppstår tvistene i forbindelse med samlivsbrudd mellom ektefeller, mens flere spørsmål knytter seg til forhold under samboertiden. Dette synes å forvirre en del kandidater, skjønt svært mange overser det og anvender ekteskapsreglene uten engang å resise spørsmålet. En del kandidater vil f.eks strengt avgrense bruken av el.§ 31, 3.ledd til de siste to år ektefellene var gift, slik at det bare er disse som teller i vurderingen av om sameie er stiftet. Formelt er dette riktig, men hvis kandidaten samtidig overser det økonomiske fellesskapet i samboertiden, blir det galt – f.eks at sameie forkastes under henvisning til at ekteskapet har vart for kort. Nærmere om dette under pkt 4.1.3. Noe tilsvarende gjelder for spørsmålet om skjevdelingskravet. De fleste overser Karis anførsel om at verdiene ble skapt under samlivet som et argument mot skjevdeling. Nærmere om dette i pkt 4.2.
Det som særlig synes å skape vanskeligheter for mange er sammenhengen mellom de ulike tvister. På den annen side kan ved dette være forhold som er egnet til å skille kandidatene. Mange foretar parallelle, dels sammenfallende drøftelser om arbeidsfordeling, Karis arbeidsinnsats osv, både når det gjelder spørsmål om sameie, skjevdeling og gjeldsansvar. Noen ser at eierforholdene må avklares først, men av disse er det enkelte som utelater subsidiært drøftelser. Det blir f.eks for enkelt når skjevdelingskravet forkastes under henvisning til at boligen er i sameie. I tillegg blir det dessuten galt når kandidatene ikke drøfter om Per eventuelt kan kreve skjevdeling for sin eierandel. Nærmere om dette i pkt 4.2.
Mange kandidater synes også å ha problemer med å skille eierforhold, verdioppgjør og gjenstandsfordeling (naturalutlegg). Enkelte overser at Kari ikke krever overtakelse av boligen etter el.§ 67, men begrenser seg til å kreve bruksrett. Indirekte påstår faktisk Kari at Per skal forbli eier – eventuelt av sin andel. Nærmere om dette under pkt 4.4.1.
Det er mulig jeg er for kritisk, men hos meg ble det stort sett middelmådige hauder.
4. Forslag til løsning og disposisjon
4.1 Sameiespørsmålene
4.1.1 Oversikt
Kari anfører to alternative grunnlag. Hun mener primært at hun er sameier ved at Per har overført en brutto eierhalvdel ved gavedisposisjon. (Dette har også betydning for hennes standpunkt med hensyn til gjelden.) Subsidiært anfører hun at sameie bygger på felles ervervsbidrag.
De to grunnlag må drøftes atskilt, noe de fleste gjør. Videre bør det prinsipale krav drøftes først. Enkelte roter litt med disposisjonen i så måte. De starter med å drøfte gaveoverføring, men går så inn på Karis (subsidiære) anførsel om at avtalen bare var en stadfestelse av etablerte eierposisjoner. Det blir litt rotete.
Om sameie gjennom felles ervervsbidrag drøftes først, kan imidlertid ikke ha så mye å si, dersom kandidaten begrunner disposisjonen og får frem de ulike forutsetninger.
4.1.2 Foreligger det en gyldig gaveoverføring av sameierandel?
Dette spørsmålet kan kanskje være litt vanskelig for mange, og har en del avtalerettslige sider som det ikke kan forventes så alt for mye om. Hovedspørsmålet er om avtalen innebærer en gavedisposisjon mellom ektefeller, som derved skulle vært gjort i ektepakts former, se el.§ 50.
Kari anfører flere grunnlag, men ikke alle klarer helt å presisere dette. For det første mener hun det foreligger en gaveoverføring foretatt før ekteskapet ble inngått. Grunnlaget for dette vil være selve avtalen, dvs partenes samtaler. Subsidiært hevder Kari at gaveoverføringen skjedde ved skjøteutstedelsen, som må godtas som en ektepakt. Atter subsidiært hevder hun at ordningen bare var en formalisering av realitetene. Det siste er imidlertid en henvisning til drøftelsen av om sameie er stiftet med grunnlag i felles ervervsbidrag, se pkt 4.1.3. Det må godtas at kandidatene viser til at sameie reelt sett er stiftet tidligere, men da må det likevel foretas en subsidiær drøftelse om gyldig gaveoverføring. Det samme gjelder dersom kandidatene finner at gaven ble gjennomført før ekteskapet.
Når det gjelder Karis prinsipale anførsel, kan det først spørres om gaveoverføringen skjedde før de giftet seg, slik at ektepaktsformen ikke er påkrevet. Oppgaveteksten viser til at spørsmålene ble tatt opp i forbindelse med ekteskapsinngåelsen, men av neste avsnitt kan det sluttes at de drøftet dette før vielsen. Spørsmålet er således om partenes samtaler forut for vielsen innebar en overføring av eiendomsrett. Ikke så mange ser dette, og de som gjør det, viser stort sett til el.§ 50, 3.ledd om at ektepaktsformen også er påkrevet for gaver som skal oppfylles under ekteskapet. Det er imidlertid ingen som foretar noen nærmere tolking av om avtalen gikk ut på en gaveoverføring først under ekteskapet, eller om den allerede hadde skjedd. Det kan antakelig heller ikke forventes, og det må anses greit at kandidatene løser dette spørsmålet under en henvisning til el.§ 50, 3.ledd. De fleste begrunner dette med at skjøteutstedelse og tinglysing først skjedde etter at de var gift, og det er antakelig tilstrekkelig.
Under forutsetning av at disposisjonen anses som en gave foretatt under ekteskapet, må det drøftes om overføringen er gyldig, dvs bindende mellom partene.
Kandidatene bør på dette tidspunkt ha klargjort at en gaveoverføring er en forutsetning for drøftelsen, slik at el.§ 50 får anvendelse. Kandidatene bør videre få frem utgangspunktet om at en gavedisposisjon uten ektepakts former heller ikke er bindende mellom ektefellene, se motsetningsvis el.§ 54, 3.ledd. Dette er svaret på Karis anførsel om at gaveløftet uansett er bindende for Per. Hvorvidt ektepakten er tinglyst i ektepaktregisteret er uten betydning, og oppgaven gir ingen foranledning til å drøfte om den ville vært bindende for ekteparets kreditorer.
Kandidatene må som nevnt innledningsvis fremheve utgangspunktet om overføringen ikke er bindende mellom ektefellene dersom den ikke er skjedd i ektepakts former. Enkelte drøfter om unntaket i el.§ 50, 1.ledd 2.pkt om ”vanlige gaver” kommer til anvendelse. Det bør i tilfelle gjøres helt kort. Kandidatene bør raskt komme til at det sentrale spørsmålet er hvorvidt gaveoverføringen har skjedd i en ektepakt, dvs det må drøftes om skjøtet kan sies å tilfredsstille formkravene for ektepakter i el.§ 54.
Skjøtet oppfyller de ”ytre” formkrav i el.§ 54. Den gir uttrykk for en gavedisposisjon, er skriftlig, underskrevet og bevitnet av to samtidig tilstedeværende vitner. Spørsmålet er om vitnene visste at det dreide seg om en ektepakt.
Etter min mening må antakelig dette kravet være oppfylt, ved at vitnene kjente til disposisjonens realitet, nemlig gaveoverføringen. Som for testamenter må det være tilstrekkelig at vitnene kjenner dokumentets reelle innhold, selv om de ikke får vite det formelle navnet på dokumentet eller disposisjonen. Det avgjørende må imidlertid være at kandidatene ser problemstillingen, og får frem de relevante argumenter.
I alle fall i forholdet mellom ektefellene selv kan det ikke ha noen betydning at Ektepaktregisterets skjemaer er anvendt. Ingen kandidater tar imidlertid opp dette spørsmålet.
Alt for mange kandidater finner at skjøtet ikke kan være gyldig fordi vitnene ikke har underskrevet. Dette fremstår som litt underlig for meg. Det sies ikke uttrykkelig i oppgaveteksten at vitnene skrev under, men det fremgår at de bevitnet det slik formkravene for skjøter krever. Videre ble skjøtet senere tinglyst i grunnboken. Selv om det ikke kan forventes kunnskap om formkrav til skjøter, synes jeg det er lite grunnlag for å legge til grunn at vitnene ikke underskrev.
God oppgaveteknikk tilsier at dersom opgaveteksten er uklar, må kandidaten ta begrunnede forutsetninger. Ingen gjør det. For valg av faktiske forutsetninger, må kandidatene se etter hvilke problemstillinger oppgaven legger opp til skal drøftes. Slik jeg oppfatter teksten, er det skjøtets materielle innhold og vitnenes kunnskap om dette som er det sentrale. Dersom kandidatene var i tvil om faktum, burde de således ha forutsatt at vitnene underskrev, og deretter drøftet de øvrige formkrav – dvs kravet om at vitnene må vite at det dreier seg om en ektepakt.
På den annen side har jeg litt vanskelig for å foreta trekk fordi kandidatene bommer på faktiske opplysninger i oppgaveteksten. Den uklarhet som kan være skapt, får oppgaveskriver ta på sin kappe. Jeg fastholder likevel at det synes noe underlig at kandidatene – uten diskusjon – kommer frem til at skjøtet ikke ble undertegnet av vitnene.
4.1.3 Foreligger det sameie basert på felles ervervsbidrag (husmorsameie)?
Innledningsvis bør kandidatene klargjøre hvilke rettsregler som får anvendelse. Forholdet er at eventuelt sameie er basert på felles erverv under samboerforholdet og hvor de felles ervervsbidrag fortsatte under ekteskapet. Kandidaten bør derfor si noe om forholdet mellom stiftelsesgrunnlaget som samboere og som ektefeller. Som nevnt innledningsvis roter en del med dette.
Det kan etter min mening ikke forventes så mye med hensyn til når sameiet ble stiftet. Så fremtredende avtaleelementet (felles prosjekt) er ved anskaffelsen, må sameie etter min mening sies å være stiftet allerede ved kjøpet. Betydningen av samlivsbruddet, dvs at begges ervervsbidrag ikke ble fullført slik som forutsatt, kan det heller ikke ventes at kandidatene ser. Dette er ikke omtalt hos Lødrup, og spørsmålene er så pass uklare og til dels uavklarte at det ikke kan ventes at studenter har oversikt. Derimot er det selvfølgelig et vesentlig pluss dersom noen kan si noe fornuftig om dette.
Det som imidlertid må kunne forventes, er at kandidatene ser at grunnlaget for et eventuelt sameie dels knytter seg til samboertiden og dels til ekteskapet. Det bør videre fremkomme at grunnlaget for ”samlivssameie” i det vesentligste er det samme, enten partene er samboere eller ektefeller, slik at drøftelsen kan knytte seg til disse realiteter. Kandidatene kan således gjerne knytte drøftelsen til om begge parter har bidratt til kjøpet av huset. For ektefeller knyttes dette til el.§ 31, 2.ledd jfr 3.ledd, supplert med rettspraksis og teori. Spørsmålet blir da om de har ervervet boligen sammen (2.ledd), og om Karis arbeid i hjemmet kan anses som et bidrag til ervervet (3.ledd).
En del kandidater viser til el.§ 31, 1.ledd som ”hjemmel for eneeie”, eller til at den slår fast hovedregelen om at ekteskapet ikke automatisk endrer eierforholdene. Dette er litt upresist idet el.§ 31, 1.ledd bare regulerer en ektefelles rådighet over det han eier – ikke hva han eier. Det er således egentlig ingen logisk sammenheng mellom el.§ 31, 1.ledd og reglene om eierforholdene i annet og tredje ledd. Kandidatene kan imidlertid ikke klandres for ikke å se dette.
For samboere er det rettspraksis og teori som formelt sett er hjemmelen.
Det bør gis et pluss til kandidater som ser problemstillingene vedrørende hvilke regelsett som formelt skal anvendes. På den annen side har jeg ikke trukket noe dersom kandidatene kritikkløst går rett på ekteskapsloven – noe de fleste gjør.
Karis prinsipale påstand er som nevnt at hun ble sameier ved gavedisposisjon ved ekteskapets inngåelse. Karis subsidiære påstand om å være samboer ved felles ervervsbidrag knytter seg imidlertid til ervervstidspunktet, dvs mens de var samboere. Hun hevder ikke å ha blitt sameier under ekteskapet. Således er det samboerrettslige regler som formelt sett skulle vært utgangspunktet, men som nevnt kan det ikke forventes for mye om dette.
Etter min mening gir oppgaven tilstrekkelige holdepunkter for å konstatere sameie basert på felles ervervsbidrag. Det sentrale er etter min mening at boligen ble anskaffet under samlivet, og som et felles prosjekt hvor valg av bolig, finansiering, arbeidsdeling mv ble drøftet. Boligen ble anskaffet med tanke på felles samliv og barnet de hadde i vente. Vi kan således konstatere at anskaffelsen hadde preg av fellesprosjekt.
Videre har det betydning at partene i fellesskap drøftet hvordan ervervet kunne gjøres mulig, gjennom lånefinansiering og fordeling av arbeidsoppgaver, herunder felles forpliktelser overfor barnet.
I oppgaveteksten fremgår det at Per selv hevder at Karis arbeidsinnsats var nødvendig for anskaffelsen. (Ved at betjeningen av lånet avhang av at han fikk frigjort tid til betydelig arbeidsinnsats på jobb.) Enkelte, men ikke alle ser dette poeng, som går på kravet om årsakssammenheng mellom hjemmearbeid og anskaffelsen.
Som nevnt treffer ikke alle kandidater like godt på spørsmål knyttet til forholdet mellom samboerforhold og ekteskap, men de fleste får frem det vesentligste i realitetene som danner grunnlag for sameie.
Det er mulig å se hvilke kandidater som støtter seg på Lødrups lærebok i familierett, og hvem som har fått med seg de mer nyanserte syn i Unneberg, Samboerretten – som i stor utstrekning er sammenfallende med Tone Sverdrup, Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv, Oslo 1997.
Forskjellene ligger stort sett i at den mer tradisjonelle lære er løsere, og knytter seg i stor grad til omfanget av husmorens innsats. Mange kandidater kommer av den grunn til at Kari ikke er sameier fordi ekteskapet har vart for kort – slik at hennes arbeidsinnsats samlet ikke har vært stor nok. Interessen for husarbeidets omfang må som nevnt forstås på bakgrunn av læreboka i familierett og tidligere rettspraksis. Derimot er det mindre grunnlag for å la ekteskapets varighet være avgjørende.
I Samboerretten er det i større utstrekning lagt vekt på avtalemomentet og det felles ervervsbidraget. Disse er nødvendige, men komplementære faktorer ved stiftelse av sameie. Karis prinsipale grunnlag er den klare avtale om sameie – og da er det nok. Hadde hun betalt halve kjøpesummen, ville det – i mangel av annen avtale – også i seg selv være tilstrekkelig. I dette tilfellet er preget av felles prosjekt (avtaleelementet, det rettsstiftende moment) fremtredende, samtidig som Kari ved arbeid i hjemmet har ytt et bidrag til ervervet. Karis bidrag som nevnt foran av Per erkjent nødvendig for anskaffelsen av dette huset.
4.1.4 Hvor stor eierandel har Kari?
Oppgaven spør ikke etter eierandelenes størrelse, og kandidatene gis heller ingen oppfordring til å drøfte dette spørsmålet. Det må imidlertid gis et pluss til de som ser sammenhengen med spørsmålet om gjeldsansvar.
Under forutsetning av at Kari er sameier med grunnlag i et gaveløfte (skjøtet), vil utgangspunkt måtte tas i skjøtet som går ut på at Kari skal være sameier for en halvpart.
Dersom sameiet bygger på felles ervervsbidrag, må ervervsbidragene vurderes nærmere. Hvor stor del av ervervet har Kari egentlig bidratt til? Siden spørsmålet ikke er reist i oppgaven, går jeg ikke nærmere inn på eierandelene isolert sett, men kommer noe mer inn på disse spørsmåls betydning for gjeldsansvaret, pkt 4.3.
I dette tilfellet hvor det meste av boliglånet fortsatt gjenstår, vil størrelsen på Karis eierandel avhenge av om hun også skal være medansvarlig for gjelden. Dersom Kari er medansvarlig for restgjelden, er det naturlige utgangspunkt at hun er sameier for en halvpart. Dersom Kari ikke er medansvarlig for restgjelden, har hun bidratt til at en femtedel (300’ av 1.500’) er nedbetalt. Som følge av det skulle hun derfor være sameier i en tiendedel.
4.2 Skjevdeling
4.2.1 Forutsetninger med hensyn til eierforhold mv
Kandidatene bør se at eierforholdene bør være avklart før skjevdelingsspørsmålene tas opp. Dersom boligen er i sameie, er det i utgangspunktet klart at et mulig skjevdelingskrav bare kan knyttes til Pers halvdel. Dette gjelder enten boligen opprinnelig ble anskaffet i sameie, eller at gyldig avtale om overføring av sameieandel ble inngått før eller under ekteskapet.[1]
Overraskende mange oppfatter spørsmålet om skjevdeling som et enten-eller, slik at hvis det foreligger sameie er skjevdeling helt utelukket. Dette er galt, og jeg kan heller ikke se at oppgaveteksten gir foranledning til denne forståelse. Riktignok går Pers krav ut på skjevdeling av husets verdi, men så lenge skjevdelingskravets størrelse er et annet tema, vil det være naturlig også å drøfte for hvilke verdier Per i utgangspunktet kan kreve skjevdeling.
Grunnen til denne misforståelsen er antakelig at kandidatene ikke har oversikt over skjevdelingsreglene. De fleste er utelukkende opptatt av hva Per brakte inn i ekteskapet, og overser kravet om at verdiene skal være i behold på skiftetidspunktet. Selv om Per var eneeier av boligen ved ekteskapets inngåelse, er det bare den resterende halvparten som danner utgangspunktet for skjevdeling dersom han senere har overført en halvpart til Kari. Få synes å ha fått med seg dette, og det er litt svakt. Ordlyden i el.§ 59 gir i seg selv en indikasjon, nemlig ved at det dreier seg om formue som en ektefelle har – dvs på skiftetidspunktet.
Løsningen blir følgelig den samme, enten sameie ble etablert allerede ved anskaffelsen av boligen, eller ved senere gaveoverføring. Det sentrale er som nevnt at i begge tilfeller, er det bare en ideell halvpart som tilhører Per ved skiftet.
Kandidatene bør således ha avklart forutsetningene med hensyn til eierforholdene, før man går inn i skjevdelingsdrøftelsene. En annen grunn til at dette forholdet bør være avklart, er at de forhold som tilsier sameie langt på vei også begrunner at det gjøres unntak fra skjevdelingsretten, jfr el.§ 59, 2.ledd. Foreligger sameie, vil det derfor ikke hensynene bak 2.ledd slå igjennom. En del roter litt med dette, og besvarelsene gir dermed inntrykk av svak disposisjon og manglende oversikt.
Oppgaven legger også opp til å teste kandidatenes oversikt, ved at Kari påberoper seg både el.§ 59 første og annet ledd. Kandidatene må derfor plassere de ulike argumenter under riktig bestemmelse, se nærmere nedenfor.
4.2.2 Kan skjevdeling kreves etter el.§ 59, 1.ledd
Under forutsetning av at Per hele tiden har vært eneeier, kan han etter reglene i el.§ 59, 1.ledd som utgangspunkt kreve skjevdelt de nettoverdier han brakte med seg inn i ekteskapet. De fleste konstaterer – under forutsetning av at Per er eneeier – at Per kan kreve verdien av huset skjevdelt.
Noen få viser til at Per ved ekteskapsinngåelsen samlet sett hadde mer gjeld enn aktiva, fordi han også hadde studiegjeld. Jeg skal ikke gå nærmere inn på regnestykket, men vil fremholde at dette er et standpunkt som etter min mening er fornuftig og som viser at kandidaten har satt seg inn i problematikken omkring skjevdelingskrav og gjeld.
Kari viser til at skjevdeling er utelukket fordi boligen ble anskaffet under samlivet. Etter el.§ 59, 1.ledd er det verdiene som ble brakt inn i ekteskapet som er avgjørende. Skal skjevdeling nektes, må det i så fall skje med hjemmel i annet ledd, se pkt 4.2.3. Enkelte blander sammen eierforhold, rimelighet osv på dette punkt.
Få synes å gripe fatt i Karis anførsel om at verdiene er skapt under samlivet. Anførselen refererer seg til to forhold, hvorav det ene kommer tilbake i en annen skikkelse. For det første ble huset anskaffet under samboerforholdet, og fullt ut lånefinansiert. Slik sett brakte ikke Per nettoverdier inn i forholdet. Som nevnt er det imidlertid verdier brakt inn i ekteskapet som er avgjørende, og det fremgår av oppgaveteksten at huset utgjorde kr 200.000 i nettoverdier ved ekteskapets inngåelse. I samme gate ligger den andre betydningen av Karis anførsel, nemlig at økningen i nettoverdier som følge av lånenedbetalinger under ekteskapet, ikke er gjenstand for skjevdeling. Nærmere om dette nedenfor i pkt 4.2.4.
Eier Per en halvpart av boligen, blir som nevnt skjevdelingskravet knyttet til hans eierandel. Det er bare de verdier han er i besittelse av på skifteoppgjøret som kommer i betraktning, ikke det han engang eide.
Som nevnt problematiserer ikke kandidatene særlig over de fremsatte anførsler, og det er egentlig litt svakt. Selv om løsningene etter første ledd er ganske enkle, burde de nevnte forhold vært tatt opp. De fleste kandidater nøyer seg som nevnt med å konstatere at Per var eier da ekteskapet ble inngått, og derfor kan kreve verdien skjevdelt.
4.2.3 Begrensningene i el.§ 59, 2.ledd
Som subsidiært grunnlag for å forhindre skjevdeling, viser Kari til el.§ 59, 2.ledd. Kandidatene bør få frem utgangspunktet om at nektelse er en sikkerhetsventil, og videre få frem de momenter som nevnes i ordlyden som grunnlag for unntak – samt at det også foretas en helhetsvurdering. Overraskende få ser betydningen av samlivets varighet forut for ekteskapsinngåelsen. Etter min mening er det ganske svakt å komme til at selv om Kari har vært flink i hjemmet, så ha ekteskapet vart alt for kort til at skjevdeling fremstår som urimelig.
Under forutsetning av at Per en eneeier, burde kandidatene se at alt av verdier er blitt til under partenes samliv, og at verdiskapningen på Pers hånd dels kan føres tilbake til den ordning med hensyn til omsorgsarbeid og lønnsinntekter partene ble enige om. Overraskende mange viser svak forståelse på dette området.
Under forutsetning av sameie, blir det lite igjen som begrunner at skjevdeling av Pers halvpart er urimelig. Det eneste måtte være at verdiene er blitt til under samlivet, slik at verdien av Karis eierandel skal likedeles (uansett grunnlag for sameie), mens Per kan skjevdele sin halvpart. Som nevnt har jeg ikke funnet noen som drøfter spørsmålet under forutsetning av sameie, og da kommer heller ikke dette spørsmålet opp.
4.2.4 Skjevdelingskravets størrelse – fradrag for gjeld
Når det gjelder skjevdelingskravets størrelse, reises det i oppgaveteksten to spørsmål – ut over det som følger av om Per er eneeier eller ikke. Spørsmålene er forsøkt forenklet til for det første å gjelde om det er husets (eventuelt eierandelens) brutto eller nettoverdi som utgjør skjevdelingskravet. De fleste husker at skjevdelingskravet er et nettokrav, men enkelte bommer også her. For det annet dreier tvisten som om det er nettoverdiene ved ekteskapets inngåelse eller på skiftetidspunktet som skal legges til grunn. Det siste spørsmålet forvirrer de fleste.
Gjeld og skjevdeling er et vanskelig tema. Verken lovtekst, rettspraksis eller teori gir noen klare løsninger, og det kan derfor heller ikke forventes at kandidatene skal forstå alt. Enkelte synes imidlertid å vise god forståelse – noe de må ha fått gjennom undervisningen!
Jeg skal kort redegjøre for hva som etter min mening er de rette svarene på hvordan skjevdelingskravet beregnes.
Utgangspunkt må tas i lovens ordlyd. Det som kan kreves skjevdelt er det som på skiftetidspunktet er i behold av de nettoverdier ektefellen brakte med seg inn i ekteskapet. Så lenge man bare betrakter en gjenstand isolert, er det således dens nettoverdi ved ekteskapets inngåelse som danner grunnlaget. Jeg har kalt dette skjevdelingskravets inngangsverdi. I dette tilfeller er det opplyst at boligens verdi på dette tidspunkt var kr 1.800.000, mens boliggjelden var på kr 1.400.000. Nettoverdien utgjør således kr 400.000.
Et annet spørsmål er om det er dette nominelle beløp som kan kreves skjevdeling, eller om det må legges et forholdsmessighetsprinsipp til grunn. Etter min mening taler lovens ordlyd, skjevdelingskravets natur og reelle hensyn for det siste. Ved ekteskapets inngåelse utgjorde nettoverdien som nevnt kr 400.000 av bruttoverdien på kr 1.800.000, dvs et forholdstall på 2/9. Når Per på skifteoppgjøret skal holde de verdier som kan føres tilbake til det han brakte inn, kan han således peke på nettoandelen sin og kreve skjevdelt det den utgjør av verdier i dag. Etter disse betraktningsmåter utgjør Pers skjevdelingskrav 2/9 av salgsverdien på skiftetidspunktet (kr 2.000.000), dvs ca kr 445.000.
Det kan ikke forventes at kandidatene foretar utregninger, men hovedprinsippene om nettokrav og forholdsmessighet bør antydes. De aller fleste har som nevnt fått med seg at skjevdelingskravet er et nettokrav. Derimot er det få som klarer å redegjøre for hva dette innebærer. Alt for mange blander sammen med gjeldsfradragsreglene i el.§ 58. (Noe de for øvrig har til felles med en del juridisk litteratur!) Noen få klarer å få frem hovedtrekkene, og det bør det honoreres for. Andre roter seg fullstendig bort i fradragsreglene.
Når det gjelder oppgavens konkrete spørsmål om beregningen av skjevdelingskravets nettoverdi må knyttes til tidspunktet for ekteskapets inngåelse eller skiftetidspunktet, er det alt for mange som blander dette sammen med hvilke gjeldsposter som er relevante for beregning av netto likedelingsmidler. Det hele blir derfor i mange tilfeller en uforståelig røre av reglene i el.§ 58 (særlig 3.ledd) og el.§ 60. En viss sammenheng er det mellom beregningen av skjevdelingskravet etter el.§ 59 og gjeldsfradragsreglene i el.§ 58, 3.ledd, men jeg har ikke sett noen besvarelser hvor sammenhengen er forstått.
Selv om fremstillingen vedrørende nettokrav for mange blir fullstendig galt, mener jeg det ikke kan slås for hardt ned på dette. Så lenge rettstilstanden er uklar, og fremstillingen i teorien likeså, kan det som nevnt innledningsvis ikke forventes at kandidatene skal være helt støe.
Enkelte viser til sameiedrøftelsene hvor det fremholdes at Kari har bidratt til å skape nettoverdiene av boligen. Hva angår samboertiden er dette som nevnt bare relevant i forhold til el.§ 59, 2.ledd. Når det gjelder nedbetaling av lån under ekteskapet, faller dette inn under første ledd, og hvor poenget rett og slett bare er at verdiene er skapt under ekteskapet. Derfor har det strengt tatt ingen betydning om det er ektefellene eller Per alene som har skapt verdiene.
Jeg har ikke sett noen besvarelser som har drøftet disse spørsmål under forutsetning om sameie, og heller ingen som har drøftet under ulike forutsetninger med hensyn til ansvaret for boliggjelden. Jeg går derfor ikke nærmere inn på disse spørsmål.
4.3 Er Kari medansvarlig for boliggjelden?
4.3.1 Klargjøring av forutsetninger mv
Det er ikke uttrykkelig sagt i oppgaveteksten om Per hevder at Kari både er medansvarlig utad og innad. Karis anførsler viser at det kan foreligge et skille, og derfor bør de to spørsmål drøftes atskilt. Et annet forhold er at det ikke finnes noen holdepunkter for at Kari skulle bli medansvarlig overfor banken, og drøftelsen av ansvaret bør derfor gjøres helt kort – se pkt 4.3.2.
Det bør være et pluss at kandidatene innledningsvis får frem forskjellen på solidarisk ansvar utad og det interne medansvaret. De fleste drøfter bare internt medansvar, men presiserer det i varierende grad. Enkelte tar også opp spørsmålet om ansvar utad, og det bør som nevnt gjøres kort.
Kandidatene bør her som ellers først klargjøre forutsetningene for drøftelsen. For det første fremgår det helt klart av oppgaveteksten at spørsmålet om gjeldsansvar forutsetter at Kari er sameier. Videre fremgår det – gjennom Karis anførsler – at grunnlagene for gjeldsansvar varierer med grunnlaget for sameie. Ikke alle ser dette.
Et annet forhold er at det i drøftelsene strengt tatt burde vært presisert om det var rettsreglene for samboere eller ektefeller som ble anvendt. Fordi tvistene knytter seg til samlivsbrudd mellom ektefeller, legger de fleste kritikkløst til grunn at det er reglene om stiftelse av gjeldsansvar mellom ektefeller som skal anvendes. Etter min mening kan det ikke legges særlig vekt på dette. Materielt sett er rettsreglene sammenfallende. Selv om el.§ 40 – om at en ektefelle ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre uten særlig hjemmel – formelt sett bare gjelder for ektefeller, gir den uttrykk for et ganske åpenbart prinsipp, som derfor også gjelder for samboere.
For de som kommer inn på dette, bør det presiseres at el.§ 40 gir uttrykk for et generelt prinsipp: Ingen – selv ikke ektefeller, kan forplikte andre uten særlig hjemmel. Det er således ikke spørsmål om analogisk anvendelse av el.§ 40 på samboere, men om anvendelsen at det samme generelle prinsippet.
I forhold til spørsmålet om anvendelsen av regelsett, kan det helt kort nevnes at dersom sameie ble stiftet allerede ved anskaffelsen, er det reglene for samboere som formelt sett må anvendes. Det samme gjelder dersom sameie bygger på gaveoverføring foretatt før ekteskapet. Bygges sameie på gyldig ektepakt, er det ekteskapslovens regler som må anvendes. Jeg har som nevnt ikke funnet noen besvarelser hvor dette tas opp, og har heller ikke lagt vekt på det.
4.3.2 Gjeldsansvaret overfor banken
Enkelte legger ut om at en ektefelle kan bli ansvarlig uten å ha skrevet under. Dette blir utenforliggende teori, idet faktum i denne oppgaven ikke gir noen foranledning til å drøfte om Kari – f.eks ved å ha deltatt i forhandlingene om lånevilkårene – kan anses forpliktet overfor banken. Det må derfor trekkes for slik utenforliggende drøftelser.
Når det gjelder Pers henvisning til saml.§ 9, får de fleste frem at denne regulerer forholdet internt mellom sameierne, og således ikke er noen hjemmel for solidarisk ansvar utad. Etter min mening er dessuten saml.§ 9 begrenset til de utgifter som følger av ordlyden, nemlig ”faste eller naudsynlege utgifter på tingen”. Allerede eksisterende gjeld knyttet til sameiegjenstanden, f.eks til å finansiere anskaffelsen, blir ikke en ”ny” sameier personlig medansvarlig for – med mindre det er særlig avtalt.[2]
4.3.3 Internt medansvar ved sameie stiftet ved gave/avtale
Enten kandidatene anvender generelle prinsipper, eller el.§ 40 direkte, bør de få frem at gjeldsansvar – som sameie – må bygge på avtale eller annet ”rettsstiftende moment”. I forhold til § 40 bør det presiseres at avtalen eller det rettsstiftende moment i så fall kan være den særskilte hjemmel som paragrafen viser til.
Det er klart at partene ikke uttrykkelig avtale felles internt gjeldsansvar. Oppgaveteksten gir heller ikke opplysninger om at dette var drøftet i forbindelse med ordningen av eierforhold mv i forbindelse med ekteskapsinngåelsen.
Enkelte hevder at medansvar var en underforstått forutsetning mellom partene, eller at det ville være meget urimelig å la Kari bli medeier for en brutto halvpart mens Per ble sittende med gjelden. Slike synspunkter må etter min mening godtas. Det kan som nevnt ikke kreves for mye om avtaletolking, forutsetninger osv. Når kandidatene reagerer på Karis anførsler på dette området, er det etter min mening uttrykk for et sunt judisium.
4.3.4 Internt medansvar ved sameie stiftet på grunnlag av felles ervervsbidrag
De rettslige utgangspunkter er de samme som ovenfor. I mangel av avtale, kan Kari bare bli internt medansvarlig dersom det foreligger en særskilt hjemmel for det – det særlige rettsstiftende moment. Det vil derfor være naturlig å knytte denne drøftelsen til de tilsvarende drøftelser om stiftelse av sameie. Hvis kandidatene vil bygge sameie på at Per og Kari bl.a ble enige om å ta opp lån, bør en konsekvens av det være at Kari også er internt medansvarlig for lånet. Både avtaleelementet, og låneopptaket som forutsetning for anskaffelsen, gjør seg gjeldende på samme måte.
Det er imidlertid ingen automatikk i at stiftelse av sameie automatisk medfører medansvar for gjeld – se pkt 4.3.2 vedrørende forståelsen av saml.§ 9. Den enkelte sameiers ervervsbidrag må vurderes konkret.
I dette tilfellet ble boligen fullt ut lånefinansiert. Den enkelte parts bidrag skulle bestå i henholdsvis nedbetaling for Per og arbeid i hjemmet for Kari. Når samlivet oppheves etter så kort tid, kan det imidlertid vanskelig hevdes å foreligge balanse mellom ytelsene hvis Per skal finansiere hele lånet alene, mens Kari skal sies å ha ervervet en lik eierandel gjennom sin innsats i tiden fra Petter ble født (1994/95) til samlivsbruddet i 1998.
I dette tilfellet hvor en forutsatt ordning ikke er fullført – dvs at den enkelte ennå ikke har ytt sitt bidrag til ervervet som forutsatt, må vi gå tilbake til en nærmere analyse av ervervsbidragene.
Kari har ikke bidratt direkte til anskaffelsen. Hennes bidrag skulle være indirekte, ved at hun muliggjorde Pers inntekter – som igjen skulle brukes til å nedbetale lånet. Karis innsats har altså ikke muliggjort låneopptaket, men skulle muliggjøre nedbetalingen. Når således samlivsbruddet innebærer at Karis innsats opphører, må det også få betydning for Pers forpliktelser etter ordningen med partene.
Selv om partenes ytelser er av ulik karakter, må det likevel være et visst samsvar. Etter 20 års samliv ville det ha vært et visst samsvar mellom det at den ene har brukt tiden til å skaffe inntekter til å nedbetale lånet, mens den andre arbeidet i hjemmet for å muliggjøre inntjeningen. Men etter tre år foreligger ikke et slikt samsvar! Etter min mening kan ikke Per være forpliktet til å fortsette med sine ervervsbidrag i form av lånenedbetalinger, mens Kari etter samlivsbruddet er fritatt fra sine.
Som motargument kan det hevdes at Kari fortsetter sitt omsorgsarbeid ved å ta seg av barna, men dette treffer ikke helt etter min mening. Formelt sett gjør Per opp sin oppfostringsplikt gjennom barnebidrag. Gjeldsansvaret kan heller ikke avhenge av hvem barna blir boende hos.
Få kandidater går inn på en slik avveining av forpliktelser etter den inngåtte ordning, men er mest opptatt av om felles gjeldsansvar i det hele tatt er forutsatt. De fleste kommer således frem til at så lenge sameiet er stiftet med grunnlag i en felles enighet om lånefinansiering, så vil Kari være internt medansvarlig. Dette må etter min mening være tilstrekkelig, og jeg synes de fleste kommer greit ut av dette spørsmålet.
Et annet forhold, men som ikke kan forventes tatt opp, er sammenhengen mellom eierandeler og gjeldsansvar. I dette tilfellet foreligger det to betraktningsmåter. Vi kan for det første anlegge et slags nettoverdisynspunkt. De verdier som er anskaffet utgjør differansen mellom salgsverdi og restlån. Denne delen har Kari, i forståelse med Per, bidratt til ervervet av. Hun er derfor sameier i nettoandelen.[3]
Den annen måte å se det på er at Per og Kari både ble enige om å kjøpe huset sammen og å ta opp lånet sammen. Videre ble de enige om å bidra til nedbetalingen på hver sin måte. Avtalen kan sies å gå ut på at Per alene betaler på lånet, så lenge Kari tar seg av øvrige forpliktelser i familien. Samlivsbruddet innebærer at denne delen av avtalen må ”reforhandles”. Etter denne betraktningsmåte er Kari sameier for en halvpart, og medansvarlig for restlånet. Derimot kan ikke Per kreve noen form for regress for den del av lånet han allerede har nedbetalt – under samlivet.
4.4 Hva skjer med boligen?
Kandidatene bør raskt vise til at dersom Per er eneeier har han i utgangspunktet rett til å beholde boligen med hjemmel i el.§ 66.
Problemet er ikke reist i oppgaveteksten, men dersom Per får medhold i at Kari har en begrenset eierandel – fordi hun ikke er medansvarlig for gjelden, vil el.§ 66 også gi Per en særskilt utløsningshjemmel. Det er vanlig lære at ”fullt ut eller for det vesentlige eier” omfatter eierandeler på over ca 75%. Er Kari medeier for 10% kan altså Per med hjemmel i el.§ 66 ”tvangsutløse” hennes eierandel. Denne siden av el.§ 66 var neppe helt gjennomtenkt, men er vanskelig å komme utenom.
Er boligen i sameie – med noenlunde like eierandeler – er det ingen av dem som har noe fortrinn til å overta boligen, i kraft av å være eier. Siden Per i utgangspunktet hevder rett til å overta boligen, bør kanskje også el.§ 67 nevnes, men kan vel i liten grad hjelpe Per.
Enkelte kandidater vil kanskje påpeke at Per ikke er helt konsekvent i sine påstander når det gjelder boligen, og det er heller ikke meningen. Det Per egentlig hevder er at han vil beholde/overta boligen og selv bo der. Dersom Kari skulle få medhold i at hun skal bo der, krever han at hun også overtar eiendomsretten til boligen. Pers standpunkt er følgelig at borett og eierrett må følge hverandre, og det er jo ikke helt på jordet, selv om det kan være litt vrient å tilpasse Pers anførsler til de ulike hjemler i ekteskapsloven.
Endelig truer Per med å gjøre gjeldende sin salgsrett. Det han sikter til er el.§ 71, som jeg skal komme tilbake til nedenfor.
Kandidatene bør starte med å avgjøre om Kari bør gis bruksrett. Drøftelsen bør knyttes til spørsmålet om daglig omsorg. I utgangspunktet må det sies å foreligge særlige grunner som tilsier bruksrett. Det bør gis pluss til den som kan si noe fornuftig om sammenhengen mellom dette spørsmålet og eierforholdene.
Det spørsmål som konkret tas opp, er hvorvidt Per kan kreve at Kari isteden overtar boligen, eventuelt hans eierandel. Det ligger vel i kortene at Kari neppe har økonomisk mulighet til det. Det finnes ingen regler om dette, og er heller ikke sagt noe i forarbeidene (tror jeg). Dersom overtakelse ville vært mer rimelig enn bruksrett, ville vel dette i praksis kunne bli løst gjennom materiell prosessledelse, eventuelt som begrunnelse i premissene for å avslå bruksrettskravet. Til eksamen er det tilstrekkelig at kandidatene kan forstå problemstillingen, herunder at bruksrett i enkelte tilfeller kan være mer belastende for eier enn overtakelse.
Slik loven er formulert, vil Per etter el.§ 71 kunne kreve boligen solgt (dersom han selv får medhold i sitt krav på å beholde/overta den). Kari har ikke krevd overtakelse, og derfor faller tilfellet inn under ordlyden i el.§ 71. Det kan imidlertid utledes av forarbeidene at salgsretten etter el.§ 71 må vike for bruksrett etter el.§ 68. For de som ikke er kjent med dette, vil man vel kunne score på fornuftige resonnementer. Det bør også gis uttelling til de kandidater som får frem at det egentlig ikke er selve adgangen til å kreve salg som hindres av bruksretten, men det kan ikke foretas et salg som utelukker bruksrett. Det er selvfølgelig intet i veien for boligen selges påheftet bruksretten.
4.4.1 Klargjøring og oversikt
Som nevnt innledningsvis bør kandidatene se sammenhengen mellom eierforhold, skjevdelingskrav og rett til å beholde/overta eiendommen. Få bruker tid på å presisere dette, og enkelte forstår ikke hva det siktes til når Per krever å beholde huset. Noen oppfatter det sammenfallende med eierspørsmålet og noen få blander sammen med kravet om bruksrett. (Dvs at Pers krav om å beholde huset, betyr det samme som å bli boende – og det gjør det vel egentlig og!)
Oppgaveteksten kan kanskje virke noe forvirrende på dette punkt. Sett i sammenheng dreier tvistene seg både om hvem som i fremtiden skal være eier, og om hvem som kan bli boende i huset.
Pers primære krav er at han skal beholde både eierrett og bruksrett til det huset han hevder å være eneeier av. Dersom Kari skulle få medhold i sitt krav om å bli boende, oppgir Per sitt krav om å beholde eiendomsretten til huset, men vil i stedet selge – enten til Kari eller andre.
Karis krav går ut på at ektefellene eier huset sammen, slik at Per ikke har noen fortrinnsrett til overtakelse. Hun krever imidlertid ikke å løse ut Per. Karis krav går i enkelhet ut på å få bruksrett til det Per måtte eie av huset, enten det er hele eller en halvpart. Det fremkommer ikke uttrykkelig, men Karis interesse i eierforholdene i denne sammenheng, refererer seg til at det nok vil kreves mindre å få bruksrett til en sameiepart enn til hele huset.
Tvisten knyttet til Pers krav om å få selge, refererer seg i realiteten til bruksretten, og blir et spørsmål om hvilke av de to regelsett som har fortrinnsrett.
4.4.2 Pers krav om å beholde boligen
Som nevnt ovenfor, bør forutsetninger klargjøres. Sett i sammenheng med Pers øvrige påstander, er hans krav om i beholde boligen fremsatt under forutsetning av at han også selv får bo der. Det kan også drøftes om hans påstand om å beholde en bolig han mener er å være eneeier av, må oppfattes slik at han ikke krever å overta eventuell eierandel Kari måtte ha. Det siste kan det imidlertid ikke forventes at kandidatene skal ta opp.
Drøftelsen bør under nevnte forutsentinger gjøres kort. Dersom Per er eneeier, har han etter hovedregelen i el.§ 66 rett til å beholde huset som sin eiendom. (Om han må likedele noe av husets verdi med Kari etter el.§ 58 jfr § 59, er et annet spørsmål.)
Dersom Kari er sameiere – med mer enn en uvesentlig eierandel, er overtakelse av hele boligen etter el.§ 66 utelukket. Kari har således rett i at da har ingen av dem noen fortrinnsrett etter den regelen.
Hvis man derimot kommer til at Kari har en meget liten sameierandel, kommer spørsmålet opp om Per likevel kan overta fordi han eier den for det vesentligste. Jeg har ikke funnet noen kandidater som har tilkjent Kari en beskjeden andel. De som tar opp spørsmålet, holder som til hovedregelen i saml.§ 2, 1.ledd om like andeler. Enkelte kandidater nevner likevel hvordan begrepet ”for det vesentligste” er forstått.
Enkelte kandidater roter seg bort i drøftelser av om det ville være åpenbart urimelig om Per beholdt boligen. Kari har ikke anført det, og de som tar opp spørsmålet knytter det egentlig til eierforholdene – dvs at det er urimelig at Per er eneeier.
Noen få drøfter også hvorvidt Kari kan kreve overtakelse. Når dette bygges på el.§ 66 – fordi det er åpenbart urimelig at Per beholder huset, blir det helt galt. Urimelighet forhindrer bare den enes overtakelse – det gir ikke den annen tilsvarende rett. En slik rett måtte i så fall bygge på el.§ 67. Det blir også feil, idet Kari ikke har krevd overtakelse.
4.4.3 Kan Kari kreve bruksrett?
De fleste kandidater finner raskt frem til el.§ 68. De som har noenlunde oversikt over de ulike problemstillinger, klarer også raskt å finne frem til lovens antydning av momenter, og lar hensynet til barna være avgjørende.
Det har antakelig ikke avgjørende betydning, men kandidatene kan også her vise oversikt og oppgaveteknikk ved innledningsvis å klargjøre forutsetninger med hensyn til eierforhold og om Per har overtatt boligen.
Selv om ikke spørsmålene om vederlag (leie) eller varighet er tatt opp i oppgaven, må det gis pluss til de som viser til at dette er forhold som kan begrense urimeligheten for Per.
De største svakheter fremkommer hos kandidater som ikke skiller mellom rett til å forbli eier, og rett til å bli boende i huset.
4.4.4 Kan Per kreve salg, eventuelt at Kari overtar boligen?
Per har ingen hjemmel for å kreve at Kari løser ham ut, verken etter ekteskapsloven eller sameieloven. Av de som i det hele tatt ser denne påstanden fra Per, får de fleste frem forskjellen mellom den generelle salgsrett og at Kari overtar. Enkelte roter seg bort i ektefellens/sameierens forkjøpsrett etter el.§ 36/saml.§ 11. Jeg går ikke nærmere inn på disse spørsmål.
De fleste finner videre hjemmelen for Pers krav om salg i el.§ 71, og at denne kan komme i konflikt med Karis krav om bruksrett.
Salgsretten trenger nødvendigvis ikke utelukke bruksrett, idet boligen kan selges påheftet bruksretten. Det kan ikke forventes at kandidatene ser dette, og i praksis vil et slikt salg være vanskelig og bruksretten virker klart pristyngende.
Spørsmålet om konflikten mellom bruksrett og salgsrett er ikke løst i loven. Det fremgår imidlertid noenlunde klart av forarbeidene (NOU 1987:30 s.139, II) at en ektefelle kan pålegges å beholde sin bolig som den andre skal få bruksrett til. Bruksretten vil på denne måten stenge (eller suspendere) salgsretten. Spørsmålet er ikke særlig behandlet i læreboka.
De fleste kandidater drøfter spørsmålet på bakgrunn av reelle hensyn, og utviser etter min mening godt skjønn. De fleste kommer til at hvis en ektefelle først er gitt bruksrett, må det betinge at den andre ektefellen ikke kan kreve salg. Dette må gjelde enten Per eier hele eller bare en andel av huset.
5. Karakterfastsettelse
Under de enkelte drøftelser er det flere steder nevnt forhold av betydning for karakterfastsettelsen.
For å bestå må de fleste av oppgavens spørsmål være tatt opp og drøftet. Er drøftelsene gjennomgående svake, samtidig som kandidaten viser åpenbare hull om sentrale familierettslige spørsmål, som for eksempel felleseie, skjevdeling, særeie, sameie, eneeie, forskjellen på verdideling og gjenstandsfordeling osv, kommer man fort i faresonen.
Laud bør kunne gis til kandidater som på en tilfredsstillende måte besvarer de fleste spørsmål, og som viser et minimum av forståelse. Etter min mening bør helhetsforståelse vektlegges. Lauden bør etter min mening fortsatt kunne være i behold selv om man bommer på enkelte spørsmål, så lenge ikke kandidaten avslører manglende kunnskaper om sentrale eller åpenbare rettsregler.
Besvarelsen kan disponeres på flere måter. Etter min mening er det naturlig å starte med avklaring av eier- og gjeldsforhold, for deretter å drøfte skiftespørsmålene. Det kan videre være greit å drøfte skjevdelingskravet før spørsmål om overtakelse og bruksrett. Det avgjørende må imidlertid være i hvilken utstrekning kandidaten klarer å få frem en ryddig drøftelse, uten for mange gjentakelser eller motsigelser. Det må legges vekt på hvor godt disponert den enkelte drøftelse er, og i hvilken utstrekning kandidaten viser forståelse for sammenhengen i spørsmålene.
Dette er ment som en endelig versjon. Jeg vil likevel gjerne ha tilbakemeldinger, og vil i så fall eventuelt sende ut en korrigert veiledning. Fordi sensuren faller allerede 11.juni, må i så fall tilbakemeldingene gis ganske raskt.
Tromsø, 18.mai 1998