ENDELIG
3.AVDELING
HØSTEN
1994
"Panthavers
stilling under gjeldsforhandling og konkurs"
Pensum: Anbefalt litteratur
i emnet er først og fremst Andenæs, Konkurs (1993): kapittel 30 om
sikkerhetsretters stilling i boet og Brækhus, Omsetning og kreditt 1(1991):
spredte deler av kapittel 13 ‑ 15 om vilkår og virkninger av
gjeldsforfølgning. Tilleggslitteratur er Huser, Gjeldsforhandling og konkurs
(1987‑1993) bind 1‑3. Av annen litteratur som ikke er oppført i
litteraturlisten nevnes Sandvik, Lærebok i materiell konkursrett kapittel XX11,
Sandvik, Krager, Giertsen, Norsk panterett kapittel X og Falkanger, Tingsrett
kapittel XVI.
Etter å ha rettet omlag 1/3
av de besvarelser som jeg har hatt til gjennomgående sensur, følger nå den
endelige sensorveiledning. Det som er nytt iforhold til den foreløpige
sensorveiledning er understreket.
De mest sentrale
bestemmelser finner vi i dekningslovens(dl.) §§ 8‑14 ‑ 8‑17,
som med unntak av dl.§ 8‑15 gjelder både ved gjeldsforhandling og
konkurs, jfr. dl.§ 1‑6 og dl.§ 8‑15,2.ledd. Det er i første rekke
disse bestemmelser som skal drøftes.
I innledningen er det
naturlig at kandidatene sier noe generelt om pant og gjeldsforfølgning. Den
særstilling panthavere har ved gjeldsforfølgning forutsetter at panteretten er
gyldig, at den har oppnådd rettsvern og at den er uomstøtelig. Kand. må også
avgrense oppgaven og redegjøre for den videre disposisjon. Det lar seg forsvare
å ikke gå inn på omstøtelsesreglene, reglene om tredjemannspant og
rettsvernsreglene. Men de kandidater som får fram panthavers spesielle stilling
i forhold til omstøtelsesreglene, de prinsipielle linjer i forhold til
tredjemannspant og rettsvernsspørsmålene ved gjeldsforhandling, bør honoreres. De
aller fleste av kandidatene går ikke inn på disse spørsmål. Dette lar seg som
nevnt forsvare. Kandidater som får fram det prinsipielle, bør imidlertid få
uttelling.
Når det gjelder disponering
av oppgaven bør man være åpen for flere løsninger. Hverken en gjennomført
tredeling (frivillig gjeldsordning, tvangsakkord og konkurs) eller en
gjennomført fellesbehandling forekommer meg å være helt bra. Ved den
førstnevnte løsning vil besvarelsene trolig preges av gjentatte henvisninger
eller dobbeltbehandling. Ved den annen løsning er faren stor for at kand. ikke
klart får fram de prinsippielle forskjellene i panthavers stilling i de tre
relasjonene. E.m.m. bør man derfor først splitte komplekset i tre og få fram
det generelle og de prinsippielle forskjellene før man tar for seg reglene i
dl.§§ 8‑14 ‑ 8‑17. Ved den sistnevnte fellesbehandling kan
man så komme inn på de mer spesielle forskjeller i panthavers stilling ved
gjeldsforhandling og konkurs. De fleste av de besvarelser jeg: hittil har
gjennomgått legger opp til en gjennomført felles behandling. Problemet blir
som jeg antydet at kandidatene ikke får fram hva en gjeldsordning er, hvem den
er bindende for osv. De fleste får heller ikke fram panthavers stilling når en
forutgående gjeldsforhandling ender med konkurs. Og reglene om stemmerett osv.
blir plassert under avsnittet om realisasjon. Dette er ikke fullgodt. Det
sentrale må imidlertid være at kand. Får fram reglene. Men de som i tillegg
gjennomfører en god struktur må få uttelling for dette.
Frivillig gjeldsordning. Gjeldsforhandling
må begjæres av debitor(K § 1) og skifteretten avgjør om vilkårene for å åpne
forhandlinger er til stede (K § 4). Adgangen til å begjære konkurs og adgangen
til' å begjære utlegg og tvangsrealisasjon av pantebeheftede eiendeler, er
begrenset(K §§ 16 og 17). Etter K § 23.2 nr.2 kan en panthaver som har
betryggende panterett i debitors eiendeler, bli stående utenfor
gjeldsordningen. Dersom panthaver omfattes av gjeldsordningen, kan han vedta
eller forkaste forslaget til gjeldsordning, jfr. K§25.
Tvangsakkord. Resultatet
av gjeldsforhandlingene kan være at gjeldsnemda hjelper debitor med å utforme
et forslag til tvangsakkord (K § 22). Skifteretten må godkjenne begjæringen (K
§ 34), men tvangsakkorden er ikke bindende for panthavere som har betryggende
panterett i debitors eiendeler, jfr. K § 55. Dersom panteretten ikke gir
panthaver full dekning kan panthaver utøve stemmerett for det overskytende
beløp, jfr. K § 42.
Gjeldsforhandlingen kan i
en rekke tilfelle ende med konkurs. Panthavers rettigheter overfor konkursboet
vil bero på om panteretten har rettsvern og om den er uomstøtelig. Spørsmålet
blir om man ved en umiddelbart forutgående gjeldsforhandling skal la
konkurstidspunktet være avgjørende som fristdag eller om fristene forskyves.
Kand. bør kort redegjøre for dette, herunder regelen i tinglysingslovens § 23
og dl.§ 1‑2, 2.ledd. Konsekvensen ved tvangsakkord blir at den panthaver
som ikke har oppnådd rettsvern, ikke har betryggende sikkerhet og derfor må
finne seg i at fordringen blir omfattet av akkorden. Ved utlegg må rettsvernet
være brakt i orden senest tre måneder før akkordforhandlingen ble begjært
åpnet, for at utleggshaveren skal bli stående utenfor akkorden, (dl.§ 5‑8,
jfr § 5‑10). Ved kontraktspantsettelse av løsøre innebærer dl.§ 5‑7,
jfr. § 1‑1, 1.ledd og § 5‑10 at transaksjonen blir å betrakte som
pant for eldre gjeld dersom sikringsakten ikke er gjennomført ved
akkordforhandlingens åpning. Tilsvarende ved utlegg, jfr. dl.§ 5‑8 og §5‑10.
De kand. som får fram reglene og begrunnelsen for reglene på en kort og grei
måte, bør honoreres.
Konkurs. En
kreditor som har betryggende panterett i debitors eiendeler kan ikke begjære
debitor konkurs, jfr. K § 64.1 nr.l. Insolvensen vil ikke innebære noen risiko
for en panthaver som er betryggende sikret. Dersom panteretten ikke er
betryggende, kan panthaver kreve dividende av den delen som ikke dekkes av
pantet, jfr. nedenfor. Først da må panthaver melde sin fordring i boet, og han
får da stemmerett under bobehandlingen. Panthaver har altså kun stemmerett for
det beløp som ikke kan antas å bli dekket av pantesikkerheten, jfr. K § 95.1.
Panthavers dividenderett. Panthaver
vil normalt ha en personlig fordring mot debitor og han kan da kreve dividende
for den verdi som ikke dekkes av pantet, jfr. dl. § 8‑14. Dersom
panthaver ikke har noen personlig fordring (avtalt kun pantedekning eller
foreldet personlig fordring) har vedkommende ikke krav på noen dividende eller
delbetaling. Panthavers begrensede dividenderett gjelder kun for panterett
"som boet må respektere". Kand. må vise at de forstår hva som ligger
i dette og illustrere de ulike typetilfeller. Er panteretten gyldig, men uten
rettsvern, kan panthaver etter tradisjonell lære kreve dividende av den del av
pantekravet som vil dekkes av panteobjektets verdi. Kand. må også si noe
fornuftig om omfanget av panteretten, og de tilfeller hvor panteobjektet ikke
dekker hovedstolen med tillegg av renter og omkostninger. Kun de omkostninger
som påløper før boåpningen gir dividende, jfr. dl.§ 6‑1. Rente påløpt før
fristdagen gir dividende på ordinær prioritet, mens rente som påløper senere
blir etterprioritert, jfr. dl.§ 9‑7.
Gjennomgangen hittil har
vist at det blir heller lite av dette siste. Dette bør imidlertid den gode
kandidat få med seg,;
Kand. må også gjøre rede
for de tilfeller hvor det skal avsettes foreløpig dividende, jfr. dl.§ 8‑14,
2.ledd, få fram at tvil om pantets verdi skal komme panthaver til gode og at
utbetaling av dividenden først skjer når beløpet er endelig fastsatt. Reglene i
§ 8‑14 gjelder når panthaver har pant i eiendeler som "tilhører
skyldneren" på fristdagen. Kand. må her trekke opp grensen mot
tredjemannspant i § 8‑13. Skjæringspunktet er hvem som eier hva på
fristdagen. Kand. som får fram den legislative begrunnelsen for at lovgiver her
har valgt fristdagen og ikke konkursåpnings‑tidspunktet (hindre at
transaksjoner i den siste tiden forut for boåpningen påvirker
dividendeberegningen), bør få et lite pluss. Den gode kand. bør illustrere
grensen. De gode besvarelsene kjennetegnes nettopp av slike illustrasjoner. Dersom
debitor erverver et panteobjekt og han skal overta det personlige ansvar, må §
8‑14 likevel få anvendelse selv om ervervet finner sted etter fristdagen.
Pluss for kand. som får fram dette.
Rettsstillingen ved
realisasjon av pantet. Utgangspunktet og hovedregelen er at
panthavers dekningsrett er upåvirket av konkursen. Kand. må si noe om når
panthaver kan begjære tvangsrealisasjon, se tvangslovens § 4‑4 og få fram
regelen i pantelovens § 1‑9, 1.ledd bokstav c. Ved offentlig
akkordforhandling og konkurs utvides altså panthavers rett til å begjære
realisasjon. De færreste viser til tvangsloven. Dette er ikke noe man må
gjøre, men den gode kandidat kan her vise sin innsikt til systemet.
Kand. må også redegjøre for
sperrefristen på 6 måneder for å avholde tvangssalg over boets faste eiendom.
Kand. må få fram hva som omfattes av regelen og hva som er formålet med
sperrefristen. Sperrefristen gjelder både ved gjeldsforhandling og konkurs,
jfr. K §§ 17.2 og 117.2. Ved gjeldsforhandling løper fristen fra åpningen av
gjeldsforhandlingen, mens den i konkurstilfellene løper fra fristdagen. Ved en
umiddelbart forutgående gjeldsforhandling vil sperrefristen løpe fra
begjæringen om å åpne gjeldsforhandling, jfr. dl.§ 1‑2.2, og det er denne'
situasjonen regelen i K § 117 særlig tar sikte på. Pluss til de kand. som får
fram begrunnelsen for dette og den uenighet som i visse tilfeller har gjort seg
gjeldende ved tolkingen av K § 117.2. Den gode kandidat viser her sin
innsikt. Det kan også kort redegjøres for henholdsvis gjeldsnemdas og
bostyrets mandat i forbindelse med tvangsrealisasjonen.
Den panthaver som søker å
inndrive sitt krav, kan ikke protestere mot at boet når som helst foretar
utløsing, jfr. dl.§ 8‑16; 1.ledd. Kand. bør vise forståelse ved å få fram
formålet med denne regel, og redegjøre nærmere for regelens anvendelsesområde
og innhold. Kand. må få fram at utløsingsretten er defensiv og at den tilkommer
boet til pantets eier. Utløsingsretten gir klarligvis ikke de etterstående panthavere
opptrinnsrett. Opptrinn skjer heller ikke hvis boet istedet for utløsing velger
å innfri pantekravet, jfr. § 8‑16, 2.punktum.
Panthavers rett til å kreve
realisasjon skaper særlige problemer ved fellespant når panthaver velger et
panteobjekt som boet kan søke dekning i når han samtidig har panterett i et
objekt som er unntatt fra beslag. Panthaver kan fritt velge hvilket objekt han
vil søke dekning i. Boets stilling, og dermed også panthaverens stilling, er
regulert i dl.§ 8‑14.3 som gir pantelovens § 1‑12.2 tilsvarende
anvendelse. Dette innebærer at boet trer inn i panteretten i det objekt som er
unntatt for beslag for det beløp som boet kunne ha beslaglagt dersom panthaver
hadde fordelt pantekravet forholdsmessig. På denne måten vil ikke panthavers
vilkårlige valg av dekningsobjekt påvirke boets stilling.
Problemer oppstår også
dersom panthaver har pant i to objekter hvor det ene er sekundærpantsatt. Hvis
fellespanthaver for eksempel har panterett i den faste eiendom verdt 1 mill. og
i varelageret verdt 1 mill., og varelageret er sekundærpantsatt for 1 mill.,
vil sekundærpantsetteren ha regresspant i den faste eiendom for 500.000 dersom
fellespanthaveren velger å realisere varelageret. De siste 500.000 vil da etter
pantelovens § 1‑12(2) tilfalle boet. Hvis fellespanthaveren imidlertid
velger å realisere den faste eiendommen, vil sekundærpanthaver få full dekning
for sitt krav. Spørsmålet er om man kan statuere regresspant for boet også her.
Hensynene bak § 1‑12 taler for dette, men på den annen side vil dette
medføre at boet fortrenger en rettsvernet panterett. Vanlig oppfatning i
teorien er at boet ikke kan kreve regresspant i dette tilfellet. Boet må i
såfall enten utløse fellespanthaveren eller eventuelt bruke realisasjonssperren
i K § 117. De kandidater som får fram noe fornuftig om dette, bør honoreres. Det
går her et markant skille mellom de haudable og de laudable besvarelsene.
Kandidater som ikke klarer å få fram noe om fellespant utover lovsitering eller
omskrivning, makter heller ikke å illustrere noen andre av de finere juridiske
spørsmål.
Boets alminnelige rett til
å realisere pantet er regulert i K § 117.1. Kand. må få fram at realisasjonen
ikke har noen utslettende virkning for heftelser i objektet. Pantsatte aktiva
må selges med påhefte av panteretten, jfr. pantelovens § 1‑11(1). Boet
kan også kreve at namsmyndighetene foretar tvangssalg av pantebeheftede
eiendeler med utslettende virkning for udekkede panteheftelser etter § 8‑15.
Kand. må få fram formålet med denne regelen: å avklare omfanget av panthavers
dividenderett. Kand. må også få fram regelen i § 8‑15.2 og bakgrunnen for
bestemmelsen. Boets realisasjonsrett er stengt i de tilfeller hvor formålet med
Lledd ikke kan oppnås og det dessuten viser seg at boet ikke vil få noen andel
av salgsutbyttet. Boets realisasjonsrett gjelder ikke ved gjeldsforhandling,
jfr. § 8‑15.3. Hvor stor del som panthaver her kreve dekket utover
panteobjektet, vil ikke bli endelig klarlagt før panthaver selv søker dekning i
panteobjektet.
Abandonering og overføring
til panthaver. Dersom en eller flere av debitors eiendeler er
overbeheftet, representerer ikke disse noen aktivapost for boet. Boet kan da
beslutte å oppheve beslaget i forhold til debitor (abandonering). Dette
innebærer at rådigheten til tingen går tilbake til debitor. Boet kan også
beslutte å overføre panteobjektet til panthaveren med dennes samtykke. Det er
foreslått å lovregulere disse spørsmål.
Vurdering: Oppgaven
kan ikke betegnes som særlig vanskelig. Emnet er behandlet innenfor en klart
avgrenset del av pensum (hoveddelen i kapittel 30 i Andenæs, Konkurs), og
lovbestemmelsene er relativt klart formulert. De aller fleste kandidater vil
nok finne fram til de mest sentrale bestemmelsene, og få fram hovedinnholdet i
disse. Problemet vil bli å disponere oppgaven på en ryddig måte og få fram det
som er spesielt for panthavere ved gjeldsforhandling og konkurs. Mange vil nok
fristes til å ta med mer perifert stoff som de mener å beherske. Generelle
utredninger av omstøtelses‑ og rettsvernsreglene hører ikke hjemme i
oppgaven. Kandidater som faller for denne fristelsen og som ikke tilfører noe
særlig utover en omskriving eller gjengivelse av lovbestemmelsene i §§ 8‑14
flg., bør neppe stå. Oppgaven åpner imidlertid for en stor grad av
differensiering i bedømmelsen av kandidatenes prestasjoner. Den gode kandidat
får rikelig anledning til å vise sin klasse ved å trekke fram hensyn og
begrunnelser, og drøfte både de sentrale og de finere juridiske spørsmål på en
ryddig og innsiktsfull måte. Jeg har foran pekt på visse spørsmål som åpner for
honorering av den gode kandidat og forhåpentligvis vil vi få en del kandidater
som fortjener karakteren 2.55 eller bedre. Den gjennomgående sensur vil vise om
denne forhåpning blir gjort til skamme.
Jeg vil komme tilbake med en noe mer utfyllende veiledning etter å ha dannet
meg et inntrykk av kandidatenes prestasjoner.
Disse evalueringskriterier
har vist seg hensiktsmessige og prognosene har stort sett holdt stikk. Den gode
kandidat gir seg til kjenne ved sine gode illustrasjoner og sin innsikt. Kand.
trekker fram hensyn og begrunnelser, og viser også kjennskap til de nye
relgene(NOU 93:16) og diskusjonene i teorien(HuserBrækhus). Det skorter
imidlertid noe på strukturen.
De haudable besvarelser
mangler mye av dette og de dårligste får ikke fram noe nevneverdig ut over
omskrivning av lovteksten og det helt enkle
Jeg har hittil, etter å ha
gjennomgått 20 besvarelser, hatt to kandidater med karakter 2.55 eller bedre og
4 som neppe bør passere.
Bergen
28.11.94