S E N S O R V E I L E D N I N G

PRAKTIKUM 3. AVDELING VÅREN 1998

Nedenfor følger tilleggsbemerkninger til min sensorveiledning 06.05 98 basert på innspill fra eksamensformannen, en av de gjennomgående sensorene, samt egne betraktninger etter å ha rettet en del besvarelser.

Som kjent avholdes 3. avdeling etter studieordningen av 1997 og etter gammel ordning. Etter studieordningen av 1997 har studentene 9 timer til rådighet. Etter den gamle ordningen er det 7 timer. Praktikumsoppgavene er identiske så langt som oppgaven etter den gamle ordningen rekker. Det gjelder til og med Peders krav på steinhellene og pyntebassenget overfor Lauras konkursbo. Etter studieordningen av 1997 kommer i tillegg konkursboets krav på kr 10 000,‑ overfor Peder og Peders krav på motregning.

Sensorveiledningen dekker både oppgaven for såvel den nye som den gamle ordningen.

DEL I

Tvisten Peder Ås ‑ Ole Vold.

1. Peders krav på reparasionskostnadene kr 5000,‑.

Peder har hatt utgifter på kr 5000,‑ med tetting av taklekkasjen og krever dette erstattet av Ole Vold som selger av huset i foregående omsetningsledd.

Ole gjør for det første gjeldende at han ikke har noen avtale med Peder, og er derfor heller ikke ansvarlig overfor Peder.

Ole kan ikke få medhold på dette grunnlag. Det følger av avhl. § 4‑16 (1) at kjøperen kan "gjere krav på grunn av mangel gjeldande mot tidlegare seljar ..." Altså vil Ole i dette tilfellet kunne være ansvarlig for mangelen med taklekkasjen i forhold til Peder.

Spørsmålet er om de nærmere vilkår for et slikt direktekrav mot Ole er til stede.

§ 4‑16 (1) gjelder krav på grunn av "mangel". Peder krever reparasjonskostnadene på kr 5000,‑. Dette må sies å være et mangelskrav i relasjon til § 4‑16 (1). Reparasjonskostnadene har jo gått med for å utbedre taklekkasjen, som utvilsomt er en mangel i relasjon til § 4‑16, jf § 4‑12 (2) om at prisavslaget skal tilsvare reparasjonskostnadene.

Ole anfører videre at han hadde brukt byens beste håndtverkere da taket ble anlagt og at han hadde gått ut fra at alt var i orden.

Kjøperens rett på prisavslag er imidlertid et objektivt krav slik at Ole er ansvarlig selv om han hadde vært aktsom i forbindelse med omleggingen av taket og det etterfølgende salget av huset til Laura. Ole kan derfor ikke få medhold på grunnlag av denne anførselen.

Men i henhold til § 4‑16 (1) kan kjøperen (Peder) bare rette et direktekrav mot selgeren i det foregående salgsleddet (Ole) "i same grad som krav på grunn av mangelen kan gjerast gjeldande av seljaren". Bestemmelsen bygger således på det såkalte subrogasjonsprinsippet hvoretter kjøperen (Peder) trer inn i selgerens (Lauras) krav mot tildigere selgere (Ole). Et

vilkår for Peders direktekrav overfor Ole er derfor at Laura hadde et tilsvarende krav mot Ole i anledning hennes kjøp av huset.

Spørsmålet er derfor om Laura hadde noe prisavslagskrav overfor Ole.

Ole anfører at Laura kunne ha undersøkt taket før hun kjøpte huset. Det følger av § 3‑10 (1) og (2) at kjøperen kan miste retten til å påberope noe som mangel dersom kjøperen kjente eller måtte kjenne til forholdet da avtalen ble inngått eller dersom kjøperen burde ha oppdaget det ved en forhåndsundersøkelse.

Det kan hevdes at Laura hadde spesielle forutsetninger for å oppdage den aktuelle taklekkasjen. Hun kjøpte jo huset for å pusse det opp med tanke på videresalg. Hun opptrådte som næringskjøper og hadde både særlige forutsetninger for og interesse i å få taket nærmere undersøkt.

Men avhendingsloven er slik å forstå at kjøperen ikke har noen generell p1ikt til å undersøke eiendommen før kjøpet. Videre er det slik at det er den undersøkelsen som faktisk er gjennomført, eller som selgeren har oppfordret kjøperen til, som er utgangspunktet for vurderingen av hva kjøperen burde ha oppdaget. Oppgaven må forstås slik at Laura faktisk ikke undersøkte taket, og heller ikke ble oppfordret til det av Ole. Spørsmålet er da om Laura likevel hadde en særlig foranledning til slik undersøkelse, slik at en må gjøre et unntak fra det generelle utgangspunktet. Ole synes å være en vanlig "forbruker"‑selger. Det kan tale for at Laura ikke kan gjøre mangelen gjeldende. Det meste taler vel likevel for at Laura ikke har mistet prisavslagskravet som følge av manglende undersøkelse av taket. Etter § 3‑10 (1) er det bare mangler som kjøperen "måtte" ha kjent til som ikke kan gjøres gjeldende.

Det er heller ikke opplyst at eiendommen er solgt til Laura "som den er", jf § 3‑9. Laura er derfor ikke avskåret fra å kreve prisavslag på et slikt grunnlag. Men en må to i betraktning at det er et brukt/gammelt hus som blir kjøpt, slik at kjøperen må akseptere mangler som er påregnelige som følge av alder. En må kunne gå ut fra at Peder har reklamert så tidlig om taklekkasjen overfor Ole at det er reklamert innen den frist som gjelder i forholdet mellom Ole og Laura, jf § 4‑16 (2).

Konklusjonen blir altså at Laura hadde et prisavslagskrav mot Ole som følge av taklekkasjen, som ikke er gått tapt. Da må Peder kunne gjøre dette kravet gjeldende mot Ole i medhold av § 4‑16 (1) .

Til sist oppstår spørsmålet om størrelsen av prisavslagskravet. Peder krever dekket reparasjonskostnadene på kr 5000,‑. Ole gjør gjeldende at det ved fastsettelsen av prisavslaget må tas hensyn til at Laura bare hadde gitt kr 700 000,‑ for eiendommen. Peder kjøpte eiendommen for kr 1 100 000,

Det følger av § 4‑12 (1) at prisavslaget beregnes på den måten at kjøpesummen reduseres i samme forhold som eiendommens verdi er redusert på grunn av mangelen. Peder har derfor etter subrogasjonsbestemmelsen i § 4‑16 (1) ikke krav på et høyere prisavslag mot Ole enn det som Laura har. Prisavslaget må derfor begrenses til et forholdsmessig avslag av Lauras kjøpesum på kr 700 000,‑, og ikke et forholdsmessig avslag av de 1 100 000,‑ som Peder kjøpte eiendommen for.

Men etter § 4‑12 (2) skal likevel prisavslaget tilsvare reparasjonskostnadene, med mindre noe annet blir godtgjort. Ole hevder at reparasjonen var altfor dyr, og at han hadde en kjenning som kunne ha gjort dette for halve prisen. Spørsmålet blir da om Peders krav må begrenses til det Ole som selger ville ha kunnet utbedre mangelen for. Det er igjen et spørsmål

om Ole hadde rett til mangelsutbedring, hvilket forutsetter at han hadde krav på å bli orientert om taklekkasjen før Peder sørget for å utbedre den.

Etter § 4‑10 (1) har selgeren på visse vilkår rett til å utbedre en mangel. Det er klart at selgeren kan overlate arbeidet til andre (Bergsåker: Kjøp av fast eiendom s. 28788). § 4‑10 (1) innebærer at kjøperen må underrette selgeren om forestående reparasjoner før disse utføres, jf § 4‑10 (4) og § 4‑11. Det er først når mangelen ikke blir rettet at kjøperen kan kreve prisavslag.

Konsekvensen av dette er vel at Peders krav er begrenset til det som det ville ha kostet Ole å utbedre mangelen.

2. Peders krav på dekning av kr 20 000.‑ for skaden på herbariet.

Dette kravet går ut over det å kompensere selve mangelen. Kravet på kr 20 000,er et erstatningskrav på annet enn salgstingen selv, jf § 7‑1 (2) bokstav d). Men det er likevel et krav "på grunnlag av mangel". For så vidt må Peder kunne gjøre kravet gjeldende mot Ole etter § 4‑16 (1).

Men ettersom § 4‑16 (1) bygger på subrogasjonsprinsippet vil Peder likevel ikke kunne komme noen vei med hjemmel i § 4‑16

(1) Det er ikke Lauras herbarium som er skadet. Hun har derfor ikke noe slikt erstatningskrav mot Ole.

Dette bør likevel diskuteres. Dersom det foreligger et ansvarsgrunnlag for Ole i forhold til Laura, behøver det ikke være avgjørende at Laura ikke er påført et konkret tap når kjøpere i senere ometningsledd likevel påføres tap. Dersom Laura er ansvarlig overfor Peder for tapet av herbariet som følge av taklekkasjen, kan det betraktes slik at Oles ansvar også bør omfatte Lauras ansvar overfor sin suksessor, altså at Peder trer inn i Lauras regresskrav mot Ole.

Etter dette er det også oppfordring til å drøfte om ansvarsgrunnlaget etter avhl § 4‑14 er til stede. Ettersom skaden på herbariet er et indirekte tap, jf § 7‑1 (2) b), vil imidlertid Ole ikke være ansvarlig med mindre tapet har sin årsak i skyld fra hans side, jf § 4‑14 (2). Slikt skyldansvar foreligger neppe.

Imidlertid kan det spørres om Ole er skyldansvarlig for indirekte tap etter § 4‑14 (2) fordi han må identifiseres med håndverkernes uaktsomhet. Men ettersom håndverkerne fikk oppdraget fra Ole før og uavhengig av salget til Laura, taler vel det meste for at Ole ikke blir skyldansvarlig for det indirekte tapet. Ole blir nemlig heller ikke ansvarlig for håndverkernes feil i dette tilfellet etter kontrollansvaret for direktetap etter § 4‑14 (1), ettersom § 4‑5 (2) må forstås slik at identifikasjonen med tredjemenn ikke omfatter oppdrag som er gitt før det aktuelle salget. Det vises til Kruger, Kjøpsrett 3. utgave. s. 328 og 337‑338.

Konklusjonen blir derfor at Ole får medhold i at han ikke er ansvarlig for skaden på herbariet.

3. Peders krav på prisavslag på kr 100 000,‑ for dårlig naboskap.

Ettersom det her dreier seg om et prisavslagskrav kan Peder, som for prisavslag på grunn av taklekkasjen, rette kravet direkte mot Ole i medhold av § 4‑16 (1), se ovenfor under pkt. 1.

Men for det første oppstår spørsmålet om en verdireduksjon av eiendommen som følge av dårlig naboskap kan regnes som en "mangel ved eiendommen" som gir grunnlag for misligholdssanksjoner etter avhendingsloven.

Svaret på det synes å være bekreftende. Det følger av § 3‑7 at eiendommen har mangel dersom kjøperen ikke har fått opplysning om "omstende" ved eiendommen som selgeren kjente eller måtte kjenne til, og som kjøperen hadde grunn til å regne med å få, dersom disse opplysningen hadde vært motiverende for kjøperen. I følge oppgaven var Ole klar over det dårlige naboskapet da han solgte eiendommen til Laura. At det her er tale om så problematiske naboforhold at det hadde vært motiverende for Laura, synes også klart. Hun vart sint på Ole da hun ble klar over forholdet. At dårlig naboskap er "omstende" i relasjon til § 3‑7 synes også klart (se Bergsåker: Kjøp av fast eiendom s. 185) .

Men ettersom § 4‑16 (1) bygger på subrogasjonsprinsippet er det som nevnt et vilkår for at Peder kan rette kravet direkte mot Ole at Ole er ansvarlig for dette overfor Laura.

Det er tvilsomt om Ole er ansvarlig overfor Laura. Laura erklærte sommeren 1997 overfor Ole at hun ikke skal kreve noe av Ole som følge av det dårlige naboskapet. Det er likevel slik at Laura likevel hadde et slikt krav. Hun har nå "oppgitt kravet" etter at det er oppstått. Spørsmålet er om dette avskjærer kjøpere i etterfølgende omsetningsledd å gjøre et tilsvarende krav gjeldende overfor den tidligere selger. Formålet med § 4‑16 (1) taler mot en slik løsning, iallfall dersom kjøperen opptrer som forbruker. Selv om § 4‑16 (1) bygger på subrogasjonsprinsippet, slik at kjøperens direktekrav mot selger i tidligere omsetningsledd bygger på den tanke at kjøperen trer inn i sin selgers krav mot tidligere selger, må formålet også ha vært å styrke kjøpere generelt. Særlig gjelder det i tilfeller hvor siste selger ikke er søkegod, som i dette tilfellet.

Men Laura har i alle tilfelle ikke reklamert overfor Ole. Det er tvilsomt om Peder har reklamert over mangelen innen den frist som gjelder for Laura, hvilket er en forutsetning for at han beholder direktekravet mot Ole, jf § 4‑16 (2), jf § 4‑19 om reklamasjon innen rimelig tid. Peder reklamerte først da han satte fram prisavslagskravet i midten av desember 1997.

Det meste taler derfor for at Peder ikke får medhold i sitt prisavslagskrav direkte overfor Ole på kr 100 000,‑ for dårlig naboskap.

Subsidiært ‑ for det tilfelle at Peder får medhold i kravet ‑må prisavslaget begrenses til det Laura kunne kreve av Ole. Basis for utregningen av prisavslaget er derfor de kr 700 000,‑ som Laura ga for eiendommen, og ikke de 1 100 000,‑ som Peder gav.

4. Peders krav på kr 75 000,‑ for kjøp av biloppstillingsplassen med tilleqg av kostnader med fradeling av plassen.

Også dette er et mangelskrav (rettsmangler jf § 4‑17), og Peder kan derfor sette kravet fram direkte mot Ole i medhold av § 4‑16 (1) jf igjen ovenfor pkt. 1.

Men spørsmålet er først om Ole er ansvarlig for et slikt mangelskrav overfor Laura, som jo er en forutsetning for at Peder kan rette kravet direkte mot Ole etter § 4‑16 (1).

Ole hadde kjøpt biloppstillingsplassen av den tidligere naboen i 1990. I den anledning ble hekken mellom eiendommene flyttet, slik at den nå går i den nye grensen. Men det ble altså ikke ordnet med fradeling og tinglysing av fradelingen.

Det må legges til grunn at Ole var eier av biloppstillingsplassen og overførte denne sammen med den øvrige eiendommen til Laura. Laura hadde for så vidt ikke noe mer å kreve av Ole. Så langt har derfor heller ikke Peder noe krav overfor Ole.

Men Ole hevder også at Peder ikke kan gjøre gjeldende noe mangelskrav fordi han har ervervet biloppstillingsplassen fra Laura.

Spørsmålet er om den nye eieren av naboeiendommen ekstingverte Laures rett til biloppstillingsplassen da den nye eieren ervervet naboeiendommen i oktober 1997. Det som taler mot slik ekstingsjon er at tinglysingsloven § 27 bare er av betydning for eiendommens rettsforhold og ikke eiendommens utstrekning. At hjemmelsdokumentet (målebrevet) ikke gir uttrykk for de underliggende forhold med hensyn til eiendommens utstrekning, gir derfor ikke erververen større rett med hensyn til eiendommens utstrekning enn det selgeren hadde. Men for det tilfellet at et stykke av en eiendom blir solgt uten at fradeling og tinglysing skjer, er løsningen omtvistet. Lilleholt: Godtruerverv og kreditorvern s. 108‑9 hevder at en senere kjøper av hovedeiendommen ekstingverer den første kjøpers rett etter tinglysingslovens § 20, ettersom en bør se dette som spørsmål om dobbeltsuksesjon og ikke som et spørsmål om eiendommens areal. Falkanger: Tingsrett s. 471 er av den oppfatning at ekstingsjon ikke kan skje i disse tilfellene.

I tilknytning til dette er det oppfordring til å drøfte om den nye eieren av naboeiendommen har vært aktsom i henhold til tinglysingsloven § 21 (1) når hekken mellom eiendommene skulle vise at biloppstillingsplassen tilhører Lauras eiendom.

Men selv om retten til biloppstillingsplassen er ekstingvert fra Laura, var retten likevel i behold da eiendommen ble overført fra Ole til Laura. Utgangspunktet vil derfor fortsatt være at Laura ervervet det hun skulle ha fra Ole, og at Peder derfor heller ikke har noe mangelskrav som kan rettes mot Ole.

Men det kan likevel hevdes at det var en mangel ved salget fra Ole til Laura at ikke Ole gjorde Laura oppmerksom på at biloppstillingsplassen ikke var fradelt og tinglyst, og at Laura derfor manglet rettsvern for denne retten. Dette kan være "omstende" ved eiendommen etter § 3‑7 som Ole kjente til og som Laura hadde grunn til å regne med å få, og som derfor representerer en kjøpsrettslig mangel som Peder kan gjøre gjeldende direkte mot Ole i henhold til § 4‑16 (1). Selv om retten til biloppstillingsplassen ikke er ekstingvert, foreligger det likevel vanhjemmel etter § 4‑17 nr. 3, ettersom den nye naboen gjør krav på å eie plassen. Også under denne forutsetning kan altså Peder i kraft av § 4‑16 (1) rette mangelskravet direkte mot Ole.

Det er heller ikke reklamert for sent overfor Ole, jf § 4‑16 (2). Det var først da Peder rettet kravet mot Ole at den manglende fradeling og tinglysing ble kjent for Peder, og Laura hadde ikke tidligere blitt kjent med dette. Mangelskravet er derfor ikke tapt på grunn av manglende reklamasjon.

Når det gjelder omfanget av dette mangelskravet kan de kr 75 000,‑ som det koster å kjøpe biloppstillingsplassen, betraktes som "kostnadane ved å få mangelen retta" etter § 4‑12 (2). Det samme må kunne sies om kostnaden med fradelingen av stykket.

5. Eksamenskrav og dekningen i pensumlitteraturen.

Emnet gjelder salg av fast eiendom, og særlig om vilkårene for at kjøperen kan rette mangelskrav direkte overfor selgere i tidligere omsetningsledd. Salg av fast eiendom er ikke direkte omhandlet i pensumlitteraturen, men de rettsregler som regulerer de spørsmål som nærværende oppgave gjelder (avhendingsloven) er likevel godt kjent, og reglene er dertil utslag av alminnelige og ulovfestede regler. I hovedsak bygger reglene på de samme prinsippene som i løsørekjøpsloven fra 1988, og som bør være godt kjent fra tidligere, og som dertil hører med innenfor emnet "alminnelig obligasjonsrett".

Når det spesielt gjelder spørsmålet om kjøperen kan rette direktekrav mot selgeren i forutgående omsetningsledd, er emnet "springende regress" generelt behandlet i Kruger:

Kontraktsrett s. 841‑851. Dette er imidlertid tilleggslitteratur.

Når det gjelder de spørsmål som oppstår i forbindelse med ekstingsjon av biloppstillingsplassen, er dette omhandlet i Lilleholt og Falkanger, jf de henvisninger som er gjort ovenfor.

6. Vurderingen av besvarelsene.

Det vesentlige ved besvarelsen av del I er at kandidatene ser at Peders direktekrav mot Ole bygger på det såkalte subrogasjonsprinsippet, slik at Peders rett er avhengig av om Laura har rett overfor Ole, og at det også er reklamert overfor Ole innen de frister som gjelder for Laura. Dersom kandidatene ikke ser denne problemstillingen klart, og retter drøftelsene mot spørsmålet mot hvilke rettigheter Laura har, som Peder kan tre inn i, må det trekkes sterkt for dette.

Etter å ha rettet 20 besvarelser er det ingen kandidat som ser at Peders krav på reparasjonsomkostnadene kr 5000,‑ og kr 75 000,‑ for biloppstillingsplassen er krav på prisavslag, og ikke erstatningskrav. Det bør trekkes sterkt for dette. Selgerens "ansvar" for prisavslag er jo helt ut objektivt i motsetning til et erstatningsansvar. Når kravet betraktes som et erstatningskrav, ser heller ikke kandidatene den betydning Lauras kjøpesum på kr 700 000,‑ har for utmålingen av Peders krav, jf avhl. 5 4‑12.

DEL II

Tvisten Peder Ås ‑ Lauras konkursbo.

1. Peders krav på steinhellene og; pyntebassengtet.

Peders krav er grunnet på to alternative grunnlag, nemlig a) at steinhellene og pyntebassenget var omfattet av hans tinglyste rett til huset og b) at tingene lå hos Laura bare fordi han ikke kunne bruke tingene før til våren i noe fall.

1.1. Spørsmålet om tingene omfattes av Peders tinglyste rett til huset.

Spørsmålet er om Peders rett til steinhellene og pyntebassenget står seg overfor Lauras konkursbo. En rett "som har til gjenstand en fast eiendom", jf tinglysingsloven § 12, står seg overfor konkursboet dersom rettsstiftelsen er innført i dagboken senest dagen før konkursåpningen jf tinglysingsloven § 23. Temaet her er om steinhellene og pyntebassenget er rettigheter som har til gjenstand en fast eiendom, og som er tinglyst.

Skjøtet er tinglyst før konkursåpning. Spørsmålet er da om hellene/bassenget er rettigheter "som har til gjenstand" den eiendommen som Laura fikk skjøte på.

Tilbehør til en fast eiendom vil i relasjon til tinglysingsloven § 23, jf § 12 være en del av den faste eiendommen dersom tilbehøret følger med i en pantsettelse eller salg av eiendommen. Avhl. § 2‑5 vil være til veiledning. Ut fra dette vil steinhellene og pyntebassenget trolig være tilbehør til den faste eiendommen. Men vilkåret for dette må vel være at steinhellene /pyntebassenget er på plass ("fastmontert eller som er særskilt tilpassa bygningen"). Det er ikke tilfellet i vår sak.

1.2. Spørsmålet om Peder vinner rett til hellene/pyntebassenget fordi de var hos Laura i Peders interesse.

oppgaven må vel forstås slik at det ikke var hensiktsmessig for Peder å få hellene/pyntebassenget til eiendommen før til våren. Ut fra dette kan det være at Peder ut fra "interesselæren" likevel vinner rett til hellene/bassenget i forhold til konkursboet, jf Rt. 1910 s. 231 (Ku‑dommen) og Rt. 1912 s. 263 (Jernskrap‑dommen).

2. Boets krav på tapt fortjeneste kr 10 000,‑på avtalen om bygging av brygge/badehus .

Boets krav er et erstatningskrav som bygger på at Peder har misligholdt sin p1ikt til å medvirke til at boet trer inn i Lauras avtale med Peder om bygging av brygge og badehus. En forutsetning for boets krav er derfor at boet har rett til å tre inn i denne avtalen etter dekningsloven § 7‑3.

Når Laura ikke oppfyller kontrakten står det i direkte sammenheng med hennes insolvens/konkurs. Så langt synes vilkårene for boets rett til å tre inn i avtalen å være til stede. Videre synes ikke avtalen å forutsette at det er Laura personlig som skal være Peders medkontrahent. Boet benytter de samme underentreprenører som Laura ville ha gjort. De beste grunner taler derfor for at boet har rett til å tre inn i avtalen.

Neste spørsmål er om boet kan kreve erstattet sitt fortjenestetap ved at Peder ikke medvirket til boets inntreden i avtalen. Det finnes ingen bestemmelse i dekningsloven om at boets rett til å tre inn i skyldnerens avtaler kan konverteres i et erstatningskrav for det tilfellet at medkontrahenten ikke oppfyller sin p1ikt til å medvirke til boets inntreden. Men gode grunner taler for at boet får et slikt erstatningskrav. Alminnelige og ulovfestede kontraktsrettslige regler om misligholdsansvar, tilsier det. Dertil vil et slikt misligholdsansvar for konkursskyldnerens medkontrahent være en adekvat sanksjon for det tilfellet at medkontrahenten ikke medvirker til boets inntreden i skyldnerens avtaler. Uten et slikt misligholdsansvar, finnes det ingen sanksjoner bak bestemmelsen i dekningsloven § 7‑3.

Konklusjonen etter dette blir at boet kan kreve kr 10 000,‑ av Peder for tapt fortjeneste på avtalen om bygging av brygge og badehus.

3. Peders krav på motregning.

Peder ønsker å motregne med krav som han hadde mot Laura på grunn av huskjøpet. Men den fordring som Peder ønsker å motregne overfor, tilhørte ikke Laura, men er et massekrav som tilhører bomassen. Det generelle gjensidighetsvilkåret for motregning, nemlig at motfordring og hovedfordring består mellom de samme personer, foreligger derfor ikke. Motregning etter dekningsloven § 8‑1 er derfor utelukket. Det samme er tilfellet med Peders ønske om å motregne overfor bomassens krav.

Peder må derfor nøye seg med dividende av det krav han hadde mot Laura. Han får således ikke medhold i sitt krav om å motregne krone for krone med disse kravene.

Boet gjør gjeldende at Peder ikke har meldt kravet i boet før fristen var ute. Ved åpning av konkurs oppfordres kreditorene å anmelde sine krav innen en bestemt frist, jf kkl § 109. Men det følger av § 115 at en slik frist ikke er absolutt. Dertil er det en motregningsfordring Peder fremmer. Det er antatt at et slikt motregningskrav ikke går tapt, selv om motregningen er gjort gjeldende etter fristens utløp.

4. Eksamenskrav og dekningen i pensumlitteraturen.

I oppgavens del II oppstår spørsmålet om konkursboets beslagsrett overfor skyldnerens rettsetterfølgere som er utførlig behandlet i Andenes: Konkurs s. 136 flg. Det spesielle spørsmålet om tilbehør til fast eiendom, som på beslagstidspunktet ikke er inkorporert i eiendommen. er riktignok ikke spesielt behandlet.

Det samme gjelder spørsmålet om et konkursbo kan kreve erstatning for tapt fortjeneste som følge av at konkursdebitors medkontrahent ikke medvirket til boets rett til å tre inn i skyldnerens avtale etter dekningsloven § 7‑3 og om medkontrahenten eventuelt kan motregne med krav han har mot skyldneren.

5. Vurderingen av besvarelsene.

Når det gjelder spørsmålet om retten til hellene/pyntebassenget omfattes av Peders tinglyste rett til huset, er det viktig at kandidatene tar utgangspunkt i spørsmålet om hva som etter tinglysingsloven § 23 står seg overfor konkurs. Videre er det viktig at kandidatene viser at de er kjent med den såkalte "interesselæren".

Når det gjelder boets krav på dekning av fortjenestetapet på kr 10 000,‑ er det viktig at kandidatene ser at dette kravet kan begrunnes i Peders mislighold av plikten til å medvirke til boets inntreden etter dekningsloven 5 7‑3, eller at Peders forhold må regnes som "en avbestilling" som etter alminnelige regler gir medkontrahenten krav på fortjenestetapet.

Når det endelig gjelder motregningsspørsmålet er det avgjørende at kandidatene ser at dette er et spørsmål om gjensidighetsvilkåret for motregning foreligger.

Foreløbig vurderer jeg det slik at del I bør telle 70% og at del II bør telle 30%. de, 2 . mai 1998