UNIVERSITETET
I TROMSØ
DET JURIDISKE FAKULTET
3. avdeling høsten 2002
Ole Kirkerud eide en
vakkert beliggende, ubebygget tomt på ca. 3 1/2 mål ved Sjøstrand, et par timers
kjøretur fra Lillevik. Det var bilvei til tomtegrensen og tilrettelagt for
elektrisitet, vann og kloakk. Ole, som var enkemann og satt i uskiftet bo,
hadde to barn, Marte og Jon. Jon var interessert i å bygge fritidsbolig på
tomten. Ole inviterte Marte og Jon hjem til seg en søndag for å spise middag og
diskutere hva som skulle skje med tomten. Ole uttalte at han ønsket at tomten
skulle deles i to omtrent like store parseller og at Marte og Jon skulle overta
hver sin parsell vederlagsfritt. Verken Marte eller Jon hadde innvendinger mot
dette.
Parsellen Jon skulle få, lå
ved sjøen, nedenfor Martes parsell. Jon ville derfor ha behov for adkomst over
Martes parsell frem til bilveien. Da Jon tok opp spørsmålet om veirett, mente
Ole at Jon fikk klare seg med gangvei. Det godtok Jon. Marte lyttet i taushet
til samtalen mellom Ole og Jon om adkomst.
Da Ole noen uker senere
skulle skjøte parsellene over på barna, kom han imidlertid til at det kunne
være greit for Jon å ha rett til kjørevei over Martes parsell, og at det ikke
betydde så mye for Martes bruk av parsellen om Jon fikk slik rett. Ole tok
derfor inn en bestemmelse i skjøtet på Martes parsell om ”rett til kjørevei”
for Jons parsell. Verken Marte eller Jon ble varslet om denne endringen. Marte
mottok skjøte på parsellen sin etter at skjøtet var tinglyst. Hun leste
imidlertid ikke gjennom skjøtet, og oppdaget derfor heller ikke bestemmelsen om
kjørevei.
Jon begynte etter en tid å bygge hytte på sin parsell. Marte kom derimot til at hun hadde større behov for penger enn for en verdifull hyttetomt, og averterte parsellen sin til salgs. Peder Ås, som bodde i Lillevik, var glad i friluftsliv og hadde i lengre tid vært interessert i å skaffe seg en fritidseiendom. Da han leste salgsannonsen kontaktet han straks Marte. Etter besiktigelse av parsellen og et kort forhandlingsmøte ble Marte og Peder enig om at Peder skulle kjøpe parsellen for kr. 250.000.‑. Parsellen skulle overføres fri for pengeheftelser og enhver heftelse som ikke var tinglyst, bortsett fra rett til gangvei for Jons parsell.
Ikke lenge etter at Peder
hadde kjøpt tomten fra Marte nevnte Jon tilfeldigvis for Ole at det hadde vært
en fordel om han hadde hatt kjørevei frem til parsellen sin. Da svarte Ole at
"det har du jo", idet Ole fortalte hva han hadde gjort ved
skjøteutstedelsen. Jon ble begeistret og kontaktet Peder noen dager senere med
beskjed om at Jon ville anlegge kjørevei over Peders parsell og med forslag om
felles befaring med sikte på å bli enige om veitrasé. Peder svarte at Jon ifølge
avtalen mellom Marte og Peder bare hadde rett til gangvei, og at Jon kunne glemme
alle planer han måtte ha om å anlegge kjørevei over Peders eiendom. Peders
sterkt avvisende holdning irriterte Jon, som ble enda mer bestemt på at han
skulle anlegge kjørevei. Jon fremskaffet og oversendte Peder kopi av det
tinglyste skjøtet fra Ole til Marte, hvor bestemmelsen om rett til kjørevei
fremgikk. Peder, som kontaktet Marte for å høre hennes versjon av saken,
bestred at bestemmelsen i skjøtet kunne gi Jon rett til kjørevei over Peders
eiendom fordi slik rett var i strid med den rett Marte ervervet under møtet
mellom Ole, Jon og Marte. Peder viste dessuten til grunnboken, hvor det stod at
gnr. 4 bnr. 8 (Jons parsell) hadde "rett til vei" over Peders
eiendom. Selv om det tinglyste skjøtet inneholdt bestemmelse om ”rett til
kjørevei”, måtte Jons rett være begrenset i overensstemmelse med utdraget i
grunnboken, som måtte tolkes i samsvar med det Ole, Jon og Marte var blitt
enige om. Uansett måtte rett til kjørevei for Jon være utelukket fordi avtale
om kjørevei først ble inngått mellom Ole og Jon etter at Peder var blitt eier
av parsellen. Jon bestred Peders anførsler. Selv om Ole og Jon var enige om at
Jon bare skulle ha rett til gangvei, måtte Ole som eier av tomten kunne
ombestemme seg ved utstedelsen av skjøte og gi Jon rett til kjørevei. Ettersom
rett til kjørevei for Jon fremgikk uttrykkelig av det tinglyste skjøtet til
Marte, var det uten betydning at det stod "rett til vei" i
grunnboken. Det var også uten betydning at Jon først ble kjent med retten til
kjørevei etter at Peder var blitt eier av parsellen.
Peder reiste videre krav mot Marte om erstatning for tap som følge av Jons påståtte rett til kjørevei. Marte bestred ansvar. Hun viste til at ifølge avtalen mellom henne og Peder skulle parsellen overføres fri for enhver utinglyst heftelse, bortsett fra rett til gangvei for Jons parsell. Dersom Peder pliktet å respektere at Jon hadde rett til kjørevei, fulgte dette av at retten til kjørevei var tinglyst. Avtalen måtte tolkes slik at Peder skulle overta eiendommen med andre tinglyste heftelser enn pengeheftelser. Altså fulgte det av avtalen at rett til kjørevei ikke gav Peder noe krav mot Marte. Ansvar var også utelukket fordi Peder ville ha oppdaget at det tinglyste skjøtet inneholdt bestemmelse om rett til kjørevei dersom han hadde undersøkt det før kjøpet. Det gikk dessuten fire uker fra Peder ble kjent med skjøtets innhold til han reklamerte overfor Marte. Eventuelt erstatningskrav var da bortfalt pga. forsinket reklamasjon.
Peder opprettholdt
erstatningskravet. Avtalen mellom Marte og Peder måtte tolkes slik at Jon ikke
skulle ha rett til kjørevei. Peder bestred at erstatningskravet var bortfalt
pga. forsinket reklamasjon. Peder mente at han hadde reklamert innen rimelig
tid. Dessuten var Marte avskåret fra å påberope seg at Peder hadde reklamert
for sent, fordi Martes uvitenhet om bestemmelsen i skjøtet om at Jon hadde rett
til kjørevei var grovt uaktsom. For det tilfelle at Marte var
erstatningsansvarlig, var partene enige om erstatningskravets størrelse.
Peder drev
næringsvirksomhet med salg og reparasjon av motorvogner. Som følge av sterk
konkurranse og økende privatimport av motorvogner fra utlandet, ble Peders
økonomi etter hvert dårlig. Kassakreditten var trukket opp til kredittgrensen,
og Peder fikk problemer med å betale renter og avdrag på lån. Peders
bankforbindelse, Skillingsbanken, ba om et møte for å drøfte situasjonen. I
møtet gikk Peder med på å gi banken rett til å motregne i et kontoinnskudd som
Peder hadde i banken. Kontoen gjaldt midler som var avsatt til sikkerhet for
krav som bilimportøren Bilhuset AS har og får mot Peder. Skillingsbanken skulle
bare ha rett til å motregne i den del av kontoen som ikke gikk med til dekning av
krav for Bilhuset AS. Videre kunne motregning bare skje dersom Peder gikk
konkurs. Som motytelse fikk Peder rentereduksjon med 0,5 % p.a. på lånet i
banken, som var på
kr. 2 million, samt seks
måneders utsettelse med betaling av rente og avdrag på lånet.
To måneder etter møtet ble
Peder Ås slått konkurs etter begjæring av Skattefogden i Troms. Under
bobehandlingen viste det seg at Bilhuset AS hadde krav på kr. 1 million. Saldo
på kontoen i Skillingsbanken var kr. 1.2 million. Bilhuset AS fikk dekning i kontoen.
Skillingsbanken erklærte motregning i de resterende kr. 200.000.‑ på
kontoen.
Boet bestred at
Skillingsbanken hadde motregningsrett. Motregning måtte være utelukket fordi
det var avtalt at motregning bare kunne skje dersom Peder gikk konkurs. Videre
var motregning utelukket fordi avtalen om motregning måtte anses som en
sikkerhetsstillelse for eldre gjeld som ble omstøtelig etter deknl. § 5‑7.
Skillingsbanken
opprettholdt motregningen. Rett til motregning var gyldig avtalt før
boåpningen, jf. finansavtl. § 29 (1), som er deklaratorisk utenfor
forbrukerforhold, jf. § 2. At Skillingsbanken hadde gått med på at motregning
bare kunne skje hvis Peder gikk konkurs, kunne ikke ha betydning. Det var
heller ikke grunnlag for omstøtelse av den avtalte motregningsretten.
Omstøtelse av avtalt motregningsrett på objektivt grunnlag måtte eventuelt skje
etter deknl. § 5‑5. Vilkårene for omstøtelse etter deknl. § 5‑5 var
imidlertid ikke oppfylt, bl.a. fordi det beløp som gjenstod etter at Bilhuset
AS hadde fått dekning, kr. 200.000.‑, ikke var så stort at vilkåret om at
betalingen "betydelig forringet skyldnerens betalingsevne" var
oppfylt.
Deknl. § 5‑7 kunne ikke få anvendelse på avtalte motregningsretter. For det tilfelle at deknl. § 5‑7 ble ansett anvendelig på avtalte motregningsretter, måtte det gjøres unntak for et tilfelle som det foreliggende, hvor Peder hadde fått motytelse i form av rentereduksjon og betalingsutsettelse i forbindelse med inngåelsen av avtale om motregningsrett. Deknl. § 5‑7 kunne ikke være til hinder for slike avtaler som tok sikte på å hjelpe skyldneren å løse sine økonomiske problemer. Boet opprettholdt krav og anførsler. Boet var imidlertid enig med Skillingsbanken i at vilkårene for omstøtelse etter deknl. § 5‑5 ikke var oppfylt dersom det var denne regelen som regulerte objektiv omstøtelse av avtalte motregningsretter. Det var videre enighet mellom partene om at vilkårene for omstøtelse etter deknl. § 5‑9 ikke var oppfylt.
Under bobehandlingen
oppstod videre tvist mellom boet og Garantikreditt. Garantikreditt hadde stilt
kausjon for Elfac Finans sitt krav mot Peder i anledning kontrakt om leasing av
datautstyr fra Elfac Finans til Peder. Garantikreditt innfridde
kausjonsansvaret etter boåpningen og krevde regress i boet. Garantikreditt
gjorde videre gjeldende overfor boet at Garantikreditt ved innfrielsen trådte
inn i Elfac Finans sin rett til datautstyret. Boet bestred Garantikreditts
krav. Garantikreditts krav på regress måtte anses oppstått ved innfrielsen av
kausjonsansvaret, altså etter boåpningen. Krav på dividende var da utelukket,
jf. deknl. § 6‑1. Ettersom Elfac Finans ikke hadde overdratt sin rett til
datautstyret til Garantikreditt, hadde Garantikreditt heller ingen rett til
datautstyret. Garantikreditt innvendte at tidspunktet for innfrielsen av
kausjonsansvaret var uten betydning for dividenderetten i boet. Innfrielsen av
kausjonsansvaret måtte også anses å gi Garantikreditt rett til å tre inn i
Elfac Finans sin rett til datautstyret. Dette til tross for at Garantikreditt
erkjente at det ikke forelå avtale mellom Elfac Finans og Garantikreditt om
overdragelse av Elfac Finans sin rett til datautstyret. Det var enighet mellom
boet og Garantikreditt om at Elfac Finans etter innfrielsen av kausjonsansvaret
ikke lenger hadde krav verken mot boet eller mot Garantikreditt i anledning
kontrakten om leasing av datautstyr.
***
Om dette skal det skrives
en betenkning hvor samtlige spørsmål, både prinsipale og subsidiære, drøftes og
avgjøres.