SENSORVEILEDNING - TEORI NR. 2

PANTHAVERS STILLING NÅR SKYLDNER ER KONKURS

3. avdeling - høsten 2000.

Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø.

 

  1. EKSAMENSKRAV OG PENSUM

I konkursrett er følgende pensum:

Mads H. Andenæs, Konkurs (1999) med unntak av kap. 13, 14, 18 og 19.

I panterett er følgende pensum:

Jens Edvin A. Skoghøy, Panteretten med kommentarer, med unntak av kap. som fremkommer av pensumliste. (Jeg viser her til brev fra juridisk fakultet til sensorene.)

Thor Falkanger, Panteretten og andre sikkerhetsretter, Knophs oversikt over Norges rett (1993), s. 723-754.

Universitetet i Tromsø har ikke i motsetning til Bergen klart definerte eksamenskrav. Det forventes derfor at kand. har et kunnskapsnivå som gjenspeiles i pensum.

II.        FORSLAG TIL DISPOSISJON - MOMENTLISTE

Det er ikke tale om noen typisk "kapitteloppgave" og kand. må i stedet hente stoff fra forskjellige steder i konkurs- og panteretten. Oppgaven stiller således relativt store krav til oversikt over stoffet. Veiledningen er ikke ment som ment som noen bindende mal for besvarelsen, men en systematisering av de emner som jeg mener er forsvarlig å behandle.

Jeg har følgende forslag til disposisjon/ aktuelle tema:

  1. Innledning.
  2. Panthavers adgang til å begjære konkurs.
  3. Panthavers rettigheter i boets organer.
  4. Panthavers rett til dividende.
  5. Rettsvern for panteretten som grunnforutsetning for panthavers særstilling.
  6. Boet rett til å omstøte pantesikkerheter under konkursbehandlingen.
  7. Foreldelse av panterett under konkursbehandling.
  8. Boets rett til å oppgi beslag i eiendeler som er pantsatt - abandonering.
  9. Boets rett til å selge eiendeler som er beheftet med panterett under konkursbehandlingen. Utløsning av panthaver.

I det følende vil jeg foreta en gjennomgang av de mest sentrale spørsmål som kan nevnes i tilknytning til de ovennevnte hovedpunkter.

 

 

  1.             Innledning

Innledningsvis kan kand. kort si noe om panthaverrollen og konkursinstituttet. Lange utredninger om vilkårene for konkurs eller om pantesikkerhet generelt uten at dette knyttes til oppgaven tema må trekkes for.

Det kan også nevnes et konkurs for skyldneren medfører at ekstraordinært forfall av pantekravet etter pl. § 1-9 c). Det panterettslige legalitetsprinsipp gjelder selvsagt også i forhold til boet og innebærer at boet ikke trenger å respektere en pant i et objekt som det ikke finnes hjemmel for å pantsette, jf. pl. § 1-2 (2).

Poenget må være å få frem at formålet med en konkursbehandling er å realisere alle skyldnerens eiendeler for så å fordele utbyttet på kreditorene etter nærmere prioritetsregler i dekningslovens kap. 9. Fordelen med å ha kravet sitt sikret med pant er at "særretten til dekning" ikke endres selv om skyldneren går konkurs. Panthavers dekningsutsikter beror på hvor mye pantet utbringer ved realisasjon, og ikke på reglene i dl. kap. 9. En kreditor uten pantesikkerhet får først dekning etter at pantekreditor er innfridd fullt ut.

Etter min vurdering omfatter oppgaven de spørsmål som melder seg ved alle stiftelsesgrunnlag for pant, herunder avtale -, utleggs - og legalpant. En avgrensning til f. eks. bare avtalepanthaveren uten at dette begrunnes må trekkes for.

I konkurs- og panteretten oppstilles det undertiden en grunnregel som sier at "panthaver langt på vei er uberørt av en konkurs så langt pantet er egnet til å gi full dekning". Kjernen i denne oppgaven blir etter mitt skjønn å vise nærmere hva som ligger i dette, herunder belyse de særspørsmål som reiser seg for en pantekreditor under konkursbehandling.

  1.             Panthavers adgang til å begjære konkurs.

Oppgaven synes forutsette at konkurs er åpnet, jf. "skyldner er konkurs". Allikevel synes jeg det er forsvarlig å komme inn på de regler som gjelder selve konkursbegjæringen. Herunder at kreditor med betryggende pantesikkerhet ikke kan begjære konkurs, jf. kkl. § 64.

§ 64. Sikkerhetsstillelse og kausjon som konkurshindring.

Konkurs skal ikke åpnes etter begjæring av en fordringshaver dersom:

Hvis retten bare under tvil finner at det er ført tilstrekkelig bevis for eksistensen eller omfanget av fordringshaverens fordring, kan konkurs nektes åpnet dersom fordringen er sikret eller sikres ved betryggende panterett i tredjepersons eiendeler.

Likestilt med panterett er annen tilsvarende sikkerhetsrett. Likestilt med panterett i tredjepersons eiendeler er selvskyldnerkausjon.

Det forventes ikke at kand. foretar noen omfattende drøftelse av bestemmelsen, men det bør gi et pluss dersom hovedtrekkene nevnes. Hovedpoenget er i alle fall at så lenge pantesikkerheten er "betryggende" kan en panthaver ikke begjære skyldneren konkurs.

I note 67 til Karnov fremkommer bl. annet:

I § 64 er samlet reglene om i hvilke tilfelle tilbud om eller tidligere stilt sikkerhet for en fordring, er til hinder for at konkurs åpnes på grunnlag av den sikrede fordringen. § 64 1.-2. ledd gjelder pant, mens § 64 3. ledd gir reglene tilsvarende anvendelse også på annen sikkerhet. Inn under uttrykket pant går både avtalepant, utleggspant og legalpant. Legal eller avtalt tilbakeholdsrett og eiendomsoverføring i sikringsøyemed er annen sikkerhetsrett § 64 3. ledd, jf. Brækhus s. 110.

Det er et gjennomgående vilkår at sikkerheten er betryggende. I dette ligger

-- at panteretten må være gyldig og ha fått ordinært rettsvern,

-- at panteretten må være uomstøtelig, jf. deknl. § 5-7 og deknl. § 5-8. Også muligheten for omstøtelse deknl. § 5-9 må tas i betraktning,

-- at panteretten verdimessig må gi tilstrekkelig sikkerhet for rekvirentens fordring. Om kravene til bevis for at en panterett er betryggende, vises til Rt. 1956 s. 300, som uttaler at det må kreves "sterkt bevis for at pantet virkelig gir (fordringshaver) tilstrekkelig sikkerhet".

§ 64 nr. 1 fastslår at den fordringshaver som har fått betryggende pant i skyldnerens eiendeler, ikke kan begjære konkurs på grunnlag av fordringen. Panteretten må være etablert når begjæringen fremsettes. Et tilbud om slik sikkerhetsstillelse kan ikke avverge konkursen, idet en slik sikkerhetsstillelse vil være omstøtelig etter deknl. § 5-7 som pant for eldre gjeld. Det må også antas at heller ikke tidligere sikkerhetsstillelse som kan omstøtes hvis begjæringen tas til følge, kan være konkurshindring, jf. Brækhus s. 110 og Huser, bd. 2 s. 43-44. Det er vel imidlertid lite sannsynlig at en fordringshaver med slik sikkerhet vil se seg tjent med å fremme en konkursbegjæring.

  1.             Panthavers rett til dividende.

Kandidatene kan nevne de mest sentrale bestemmelser i kap. 6 og 8 i dekningsloven. Etter min vurdering er det tilstrekkelig å få med grunnprinsippet om at panthaver kun kan kreve dividende av det som ikke dekkes av pantesikkerheten, jf. dl. § 8-14 første ledd

Dl. § 8-14 annet ledd gjelder beregning av dividende før panteobjektet er solgt. Poenget å få frem her er at boet ikke

plikter å avsette midler til dividende på egen konto slik mange kand. synes mene.

I dl. § 8-14 tredje ledd gjøres visse unntak fra pl. § 1-12 som skal forhindre at boet lider tap som følge av valgretten ved realisasjon ved fellespantsettelse.

Det er ikke påkrevet at alle vilkår og sider av panthavers eventuelle dividenderett tas opp i full bredde. I det mange kand. skriver spalte opp og spalte ned om disse bestemmelsene kan det være greit å ta inn i veiledningen kommentarene fra Karnov, men ikke hvor å belyse hva som er påkrevet skal være med i besvarelsen.

Note 287) til dl. § 8-14 første ledd i Karnov hitsettes:

Hvis panteretten ikke er kombinert med en personlig fordring, har panthaveren ikke krav på dividende. Regelen forutsetter derfor at skyldneren også hefter personlig for pantegjelden, og medfører en viktig begrensning av den valgrett fordringshaveren vanligvis har mht. om han skal holde seg til pantet eller gå til inndrivelse av det personlige krav på skyldneren: Hvis skyldnerens bo kommer under insolvensbehandling, og pantet tilhører skyldneren på fristdagen, må kreditor først søke dekning av pantet. Bare av den del av fordringen som ikke blir dekket på denne måten, kan han kreve dividende.

Den begrensede dividenderetten gjelder ved panterett "som boet må respektere". Dersom panteretten er ugyldig, mangler rettsvern eller er omstøtelig, har fordringshaveren krav på dividende uten fradrag for det panteretten ville utbrakt.

Om sikkerhet i eiendeler som på fristdagen tilhører tredjemann, se § dl. 8-13

Note 288 i Karnov til § 8-14 annet ledd:

Situasjonen som reguleres, er hvor det ved dividendeutbetalingen ikke er brakt på det rene hvor stor del av fordringen som vil bli dekket av pantet. Det skal da foretas en foreløpig avsetning. Dette vil særlig være aktuelt ved foreløpige utlodninger, jf kkl. § 127. Regelen i § 8-15 vil oftest lede til at boet før slutningen får brakt på det rene hvor stor del av fordringen som faktisk blir dekket av pantet, og hvor stor del det skal betales dividende av.

Det skal avsettes dividende av den del av fordringen som overstiger det som pantet åpenbart gir dekning for. Det forlanges ikke at den dividende som avsettes, skal settes inn på separat bankkonto, slik som kkl. § 133 påbyr for omtvistede eller betingede fordringers vedkommende. Hvis panthaveren ikke anmelder sin fordring, skal det ikke avsettes dividende.

Note 289 til dl. § 8-14 tredje ledd:

Pantel. § 1-12 2. ledd hjemler direkte bare regress for panthavere og for eieren selv. Hvor de stilte pant tilhører forskjellige eiere, går regressretten over til den enkelte eiers bo, Sjur Brækhus, Omsetning og kreditt 2. Pant og annen realsikkerhet, Oslo 1988, s. 182. Derimot gir bestemmelsen neppe boet regressrett i tilfeller hvor samtlige pant tilhører skyldneren, Brækhus op. cit. s. 183 og Sandvik s. 179-180

§ 8-14 3. ledd gir imidlertid pantel. § 1-12 2. ledd tilsvarende anvendelse i ett slikt tilfelle: hvor fordringshaverens panterett i skyldnerens eiendeler omfatter eiendeler som inngår i boet, og eiendeler som boet ikke har rett til å søke dekning i. Eksempel på eiendel som kan pantsettes, men som ikke kan tjene til gjeldsdekning, er personforsikring, fal. § 15-8 og fal. § 16-1. Ved at pantel. § 1-12 2. ledd er gitt tilsvarende anvendelse, unngås at boet blir stilt dårligere hvis fordringshaveren velger å holde seg til det pantobjekt som etter sin art kan trekkes inn i massen.

 

  1.             Panthavers rettigheter i boets organer.

Selv om panthaver ikke kan begjære konkurs er det ikke uvanlig at pantekreditor blir valgt inn i boets organer. Med tanke på at panthaver ofte har stor innflytelse på bobehandlingen er det også svært praktisk at panthaver velges inn i kreditorutvalget. Panthavers stemmerett på skiftesamling kan også nevnes.

§ 83. Kreditorutvalg og bostyre.

Dersom boets størrelse eller vanskelighetsgrad eller forholdene for øvrig tilsier det, skal skifteretten oppnevne et kreditorutvalg på fra ett til tre medlemmer, som fortrinnsvis skal utvelges blant fordringshaverne eller deres representanter.

§ 95. Stemmerett på skiftesamling. Pantsikrede, fortrinnsberettigede og betingede fordringer.

Fordringer som er sikret ved panterett eller annen sikkerhetsrett i skyldnerens eiendeler, gir bare stemmerett for det beløp som ikke kan antas å ville bli dekket av sikkerheten.

 

 

 

  1.             Rettsvern for panteretten er en grunnforutsetning for panthavers stilling.

Kand. bør så tidlig som mulig i oppgaven stå fast en grunnforutsetning for panthavers særstilling er panteretten nyter rettsvern mot boet. En gjennomgang av hovedtrekkene for rettsvern ved avtalepant, utleggspant og legalpant er således en sentralt del av oppgaven.

For avtalepant kan det sondres mellom rettsvern ved underpant og håndpant. En annen måte å fremstille stoffet er å inndele etter panteobjekt.

Fellesnevneren for avtalepant er at aktuell rettsvernakt må være gjennomført før konkursåpning.

Rettsvern ved avtalepant:

For fast eiendom:         Tinglysning, pl. § 2-5, jf. tgl. § 23.

Real reg. løsøre:           Registrering i vedkommende register, jf. § 3-3.

Løsøre:                        Overlevering til panthaver før konkursåpning, jf. pl. § 3-2.

Driftstilbehør:               Tinglysning sammen med overførbar leierett, jf. pl. § 3-6.

Varelager:                    Tinglysing på eierens blad i Løsøreregisteret. jf. pl. § 3-12.

Salgspant:                    Formkrav til avtale som må være inngått før konkurs, jf. § 3-17.

Enkle pengekrav:         Notifikasjon til skyldner , jf § 4-5.

Factoringpant:              Tinglysing på den næringsdrivendes blad i Løsøreregisteret, jf. § 4-10.

Rettsvern ved utlegg:

Pantelovens kap. 5 oppstiller regler om dette og hovedregel er at rettsvernakt som beskrevet må være gjennomført før konkursåpning. Det er med andre ord ikke nok at selve utleggsforretningen er avholdt, men rettsvernsakt må også være gjennomført før konkursåpning.

Legalpant:

Rettsvern oppnås ved at kravet oppstår, og det oppstilles ingen særskilte krav til egen rettsvernsakt. I motsetning til andre panteretter kan en legalpant være gjenstand for foreldelse under en langvarig konkursbehandling, jf. pl. § 6-3.

---

For oversiktens skyld hitsettes regelen i tgl. § 23:

§ 23. For at en rett som er stiftet ved avtale skal kunne stå seg overfor konkurs, må rettsstiftelsen utenfor de tilfeller som er nevnt i § 21 tredje ledd og § 22 være innført i dagboken senest dagen før konkursåpningen. Har det vært åpnet forhandling om tvangsakkord under en umiddelbart forutgående gjeldsforhandling, jf lov om fordringshavernes dekningsrett § 1-4 sjette ledd, må rettsstiftelsen være innført i dagboken senest dagen før åpningen av forhandling om tvangsakkord. Når rettsstiftelsen er foretatt med samtykke av gjeldsnemnda, er likevel dens gyldighet overfor konkursboet ikke avhengig av tinglysing.

For at en rett som er stiftet ved avtale skal kunne stå seg ved tvangsakkord, må rettsstiftelsen utenfor de tilfeller som er nevnt i § 21 tredje ledd og § 22, være innført i dagboken senest dagen før åpningen av forhandling om tvangsakkord.

  1.             Boets rett til å omstøte pantesikkerheter under konkursbehandlingen.

Til tross for at en panterett har fått rettsvern før konkursåpning har boet et "hemmelig våpen" i reglene om omstøtelse i dekningslovens kap. 5. Omstøtelse kan typisk skje for eksempel ved at eldre gjeld sikres ved avtale - eller utleggspant kort tid før konkursåpning. Reglene om omstøtelse gir således boet det nødvendige verktøy for å sikre likebehandling av kreditorene så langt som mulig.

            6.1       Omstøtelse av avtalepant - dl. § 5-7

Etter denne bestemmelse kan boet omstøte avtalepant som er etablert til sikkerhet for eldre gjeld. Formålet med bestemmelsen er blant annet hensynet til likebehandling av uprioriterte kreditorer. Dersom kreditor ikke har betinget seg sikkerhet i skyldnerens eiendeler ved stiftelse av kravet skal han ikke kunne gjøre dette i ettertid kort tid før konkursåpning.

Pantsettelse for eldre gjeld er ikke kredittskapende, og står derfor legislativt svakt i en situasjon der den har ført til begunstigelse av en kreditor på de øvriges bekostning. Formodningen for illojalitet er sterk, særlig når pantsettelsen har skjedd i den siste kritiske tid før bobehandlingen.

Det sentrale er at kand. får frem hovedpoengene uten å henge seg opp i uvesentlige spørsmål.

§ 5-7. Sikkerhetsstillelse for eldre gjeld.

Pantsettelse eller annen sikkerhetsstillelse som skyldneren har foretatt senere enn tre måneder før fristdagen, kan omstøtes dersom:

Første ledd gjelder tilsvarende når sikkerhet til skyldnerens nærstående er stilt tidligere, men senere enn to år før fristdagen, dersom det ikke bevises at skyldneren fortsatt var utvilsomt solvent da sikkerhet ble stilt.

Er sikkerhetsrett som nevnt i første ledd gitt til fordel for skyldnerens ektefelle, ugifte samboende eller forlovede, kan den omstøtes dersom rettsvernet er brakt i orden senere enn to år før fristdagen.

Note 178 flg. i Karnov lyder:

Omstøtelse av sikkerhetsstillelse for eldre gjeld er et klassisk konkursrettslig tema, som det knytter seg mye praksis og teori til. Bestemmelsen rammer "pantsettelse og annen sikkerhetsstillelse", dvs. alle sikkerhetsretter som stiftes ved partenes disposisjoner. Utlegg faller dermed utenfor, jf. for så vidt § 5-8. "Annen sikkerhetsstillelse" vil i dag praktisk sett kun være tilbakeholdsrett (retensjonsrett).

Det er et vilkår at skyldneren har foretatt sikkerhetsstillelsen, med andre ord at skyldneren var den reelle eier av panteobjektet. Sikkerhet stilt av tredjemann rammes ikke. Som sikkerhet stilt av tredjemann har i praksis imidlertid også blitt ansett de situasjoner der kreditor i aktsom god tro trodde at tredjemann var eier av panteobjektet, mens debitor var den reelle eier, jfRt. 1913 s. 334, Rt. 1925 s. 158, NOU 1972: 20 s. 295, Brækhus s. 122-123 og Sandvik s. 46-47. Huser 3 s. 428 stiller seg kritisk til dette, både de lege ferenda og de lege lata.

Bestemmelsen rammer kun pant for debitors egen gjeld. Sikkerhetsstillelse for fremmed gjeld må eventuelt vurderes etter § 5-2. Begrepet gjeld omfatter både pengegjeld og annen gjeld. For øvrig reiser bestemmelsen en rekke tolkningsspørsmål, særlig med hensyn til når gjelden skal anses pådratt og de spørsmål som reiser seg ved ombytting av sikkerhet. Det er omdiskutert om sikkerhetsstillelsen kan rammes av § 5-7 hvis det gis et sikret lån som skal benyttes til innfrielse av eldre, usikret gjeld, Andenæs s. 272 er avvisende til dette, men annerledes Brækhus s. 112-113, Sandvik s. 45.

Det avgjørende tidspunkt er når pantet eller sikkerheten er "stilt". Det følger av ordlyden og motsetningsvis av § 5-7 1. ledd bokstav b at det her ikke er tale om rettsvernstidspunktet, jf§ 5-10, men det tidspunkt da avtalen om sikkerhet ble bindende mellom partene.

6.2      Omstøtelse av utleggspant - dl. § 5-8

Bestemmelsen i dl. § 5-7 må sees i sammenheng med denne regel. En kreditor som ikke betinger seg pantesikkerhet fra stiftelse av kravet må gå veien om utlegg dersom skyldneren ikke betaler ved forfall. Bestemmelsen oppstiller således en "siste frist" for å betinge seg utleggspant før konkursåpning.

§ 5-8. Utlegg.

Panterett stiftet ved utlegg hos skyldneren senere enn tre måneder før fristdagen har ingen rettsvirkning overfor boet. Utlegg som skyldnerens nærstående har ervervet tidligere, men senere enn to år før fristdagen, har ingen rettsvirkning overfor boet, dersom det ikke bevises at skyldneren fortsatt var utvilsomt solvent da utlegget ble gitt. Denne regel gjelder likevel ikke utlegg for forfalt underholdsbidrag til noen som på utleggstiden eller senere ikke har tilhørt skyldnerens husstand.

Etter mitt skjønn faller det for langt å kreve at kand. kommer inn på virkningene av omstøtelse av en panterett, jf. dl. § 5-11.

----

Av note 187 til Karnov fremkommer:

Utlegg vil alltid være pant for eldre gjeld, men rammes ikke av § 5-7. § 5-8 fører imidlertid i stor utstrekning til tilsvarende resultater. Med "utlegg" menes utlegg etter tvangsl. kap. 7 (i pantel. § 5-1 a betegnet som "namsutlegg"), herunder de utleggsformer som i tvangsl. 1915 ble betegnet som utpantning og avsetning. Arrest i henhold til tvangsl. kap. 14 omfattes ikke, idet en arresthaver ikke har rettsvern overfor saksøktes kreditorer.

Hvorvidt skifteutlegg (jfpantel. § 5-1 b) og utleggstrekk (jf. tvangsl. § 7-1) omfattes, er omtvistet, se Huser 3 s. 453 og Andenæs s. 275. På tross av at stiftelsen av et utlegg har fullgod notoritet, gjelder § 5-10 også her, slik at det avgjørende er om utlegget har fått rettsvern innenfor tremånedersfristen. Dette kan bl.a. begrunnes med den økede publisitet f.eks. tinglysing gir, slik at andre kreditorer gis mulighet til å begjære konkurs i tide.

Bestemmelsen anvender uttrykket "har ingen rettsvirkning overfor boet", i stedet for "kan omstøtes" som går igjen i de øvrige bestemmelser. Årsaken er bl.a. å markere at fristregelen i § 5-15 ikke skal gjelde for omstøtelse etter § 5-8, se NOU 1972: 20 s. 305-306. For øvrig skaper denne formuleringen en del tolkningsspørsmål, se Huser 3 s. 39-48 og Andenæs s. 277.

  1.             Foreldelse av panterett under konkursbehandling.

Hovedregelen er at en panterett ikke er gjenstand for foreldelse. Det oppstilles derimot to unntak fra dette som gjelder salgspant og legalpant. Et spørsmål som dermed kan reises er om disse panteretter kan bli gjenstand for foreldelse under en langvarig bobehandling.

    1. Foreldelse av salgspant.

Et salgspant er etter bestemmelsen i pl § 3-21 annet ledd allikevel ikke gjenstand for foreldelse under en konkursbehandling.

 

 

§ 3-21. Foreldelse.

(2) Fristene i første ledd avbrytes ved at begjæring om tvangssalg eller tilbakelevering etter tvangsfullbyrdelsesloven kommer inn til namsmyndigheten eller ved at det blir reist søksmål for å kreve tingen utlevert. Fristene avbrytes også når det er åpnet gjeldsforhandling eller konkurs hos skyldneren og salgspant uttrykkelig påberopes i fordringsanmeldelsen. Bestemmelsene i lov av 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer § 3 nr. 3, § 10, § 21 nr. 1 og § 22 nr. 1, jfr. § 15 nr. 1 og 2 og § 17 nr. 1 og 2, gjelder tilsvarende så langt de passer.

    1. Foreldelse av legalpant.

           

Tilsvarende regel som for salgspant finnes ikke for legalpant, og dette innebærer at et legalpant kan være gjenstand for foreldelse under en bobehandling.

§ 6-3. Foreldelse.

(1) Lovbestemt pant faller bort dersom det ikke senest to år etter at pantekravet skulle ha vært betalt, innkommer begjæring til namsmyndigheten om tvangsdekning, eller dersom dekningen ikke gjennomføres uten unødig opphold. Registrert lovbestemt pant faller bort dersom tvangsdekning ikke er begjært innen tre år etter at pantekravet skulle vært betalt, eller dersom dekningen ikke gjennomføres uten unødig opphold.

(2) Hvis pantekravet skal betales i to eller flere terminer årlig, blir fristen etter første ledd regnet fra det tidspunkt da den siste terminen skulle ha vært betalt.

  1.             Boets rett til å oppgi beslaget i eiendeler som er pantsatt - abandonering.

En meget sentral bestemmelse for får stor betydning for en panthaver er boets rett til å oppgi beslaget i en overbeheftet eiendel. Tidligere var regelen ulovfestet, men er nå nedfelt i konkurslovens regler.

Bestemmelsen i § 117 b) gjelder abandonering til fordel for eier, men annet ledd inneholder en varslingsplikt som skal ivareta panthaverens interesser. Mens § 117 b) regulerer abandonering til eier oppstiller § 117 litra c) en regel som gjelder abandonering til panthaver.

Den viktigste forskjell mellom bestemmelsene ligger i at abandonering til panthaver er betinget av samtykke, mens dette ikke gjelder i forhold til eier.

Formålet med begge regler er å frita boet for utgifter og ansvar for eiendeler som ikke bringer verdier til de uprioriterte kreditorer.

§ 117b. Abandonering.

Bostyreren kan beslutte å oppheve konkursbeslaget i en eiendel som er uten økonomisk interesse for boet. Beslutningen gjennomføres ved at bostyreren avgir en skriftlig erklæring til skyldneren om at eiendelen er abandonert. Erklæringen skal angi tidspunktet for abandoneringen. Eiendelen skal fra dette tidspunkt stilles til skyldnerens rådighet. Skyldneren overtar risikoen for eiendelen fra abandoneringstidspunktet.

Bostyreren bør varsle rettighetshavere i eiendelen før abandoneringen gjennomføres.

Bostyreren kan omgjøre en abandoneringsbeslutning dersom skyldneren har gitt uriktige opplysninger eller tilbakeholdt opplysninger av betydning for beslutningen. Dette gjelder likevel ikke dersom tredjeperson har ervervet en rett til eiendelen. Bostyreren kan inndra et eventuelt overskudd som skyldneren oppnår ved salg eller bortleie av eiendelen eller på annet vis.

Tilføyd ved lov 3 sep 1999 nr. 72 (i kraft 1 jan 2000 iflg. res. 3 sep 1999 nr. 983).

 

 

Av note 122 til § 117 b) i Karnov fremkommer følgende:

Bestemmelsen innebærer en lovfesting av boets adgang til å oppheve konkursbeslaget og gi skyldneren tilbake den faktiske og juridiske rådigheten over vedkommende eiendel, i prinsippet som om eiendelen har vært beslagsfri. Denne tilbakeføring av rådigheten benevnes abandonering og må ikke forveksles med det som ofte kalles "uegentlig abandonering", som innebærer at boet overlater en beheftet eiendel til panthaverne, jf§ 117c. § 117b har nærmere regler om gjennomføringen og virkningene av en abandonering. Om bakgrunnen for bestemmelsen som ble gitt ved lov 3. september 1999 nr. 72, i kraft fra 1. januar 2000, vises til Ot.prp. nr. 26 (1998-99) s. 104 flg.

2. ledd pålegger bostyrer en varslingsplikt overfor rettighetshavere i eiendelen. Unnlatt varsling berører ikke gyldigheten av abandoneringsbeslutningen, og varslingsplikten strekker seg ikke lenger enn at varsel skal kunne gis uten for store vansker.

Den sentrale bestemmelse er den som gjelder abandonering til panthaver.

§ 117c. Overføring til panthaver.

Bostyreren kan overføre en pantsatt eiendel som er uten økonomisk interesse for boet til en panthaver som samtykker i dette.

Overføringen skal skje til pantets antatte markedsverdi på overføringstidspunktet. Bostyreren foretar verdsettelsen og kan velge å legge til grunn det et salg av pantet innbringer. Verdsettelsen legges til grunn for beregning av panthavernes krav på dividende etter dekningsloven § 8-14 og for avregningen i skyldnerens gjeld til panthaveren.

Ønsker flere panthavere eiendelen overført til seg, skjer overføringen til den av panthaverne som har den dårligste prioritet innenfor eiendelens antatte markedsverdi på overføringstidspunktet.

Overføringen gjennomføres ved at bostyreren avgir en skriftlig erklæring til panthaveren om at eiendelen er overført. Erklæringen skal angi tidspunktet for overføringen. Eiendelen skal fra dette tidspunktet stilles til panthaverens disposisjon. Panthaveren overtar risikoen for eiendelen fra overføringstidspunktet. Omkostninger som påløper i forbindelse med overføringen, herunder krav på offentlige gebyrer og avgifter, dekkes av panthaveren.

-----

Av note 123 til Karnov fremkommer følgende:

Bestemmelsen lovfester ordningen med såkalt "uegentlig abandonering", en praktisk viktig form for avvikling av skyldnerens eiendeler, som innebærer at eiendelene overføres til panthavernes rådighet.

Uegentlig abandonering har vært brukt i konkursretten uten særskilt lovregulering og har ofte blitt forvekslet med den egentlige abandonering som nå er lovfestet § 117b. Bestemmelsen kom inn i loven ved lov 3. september 1999 nr. 72, i kraft 1. januar 2000.

Bestemmelsen er ingen uttømmende lovregulering av alle spørsmål som kan oppstå ved slik overføring til panthaver. I forarbeidene uttales det at "intensjonen er således bare å lovregulere de viktigste elementene i denne avviklingsform".

I hovedsak er reglene i bestemmelsen deklaratoriske og kan fravikes i avtalen mellom boet og panthaveren, men bestemmelsen i 2. ledd 3. punktum vil være bindende. Overføringen kan skje til en panthaver eller flere panthavere i fellesskap. Falkangerutvalget antar i NOU 1993: 16 at overføringen rettslig sett innebærer en overdragelse av eiendomsretten til eiendelen fra boet til panthaver i tråd med bostyrers kompetanse etter § 85.

Etter 1. ledd er det et vilkår for overføringsadgangen at bostyrer finner at den pantsatte eiendelen er uten økonomisk interesse for boet. Som ved abandonering må det oppfattes vidt, slik at ønsket om å spare boet for utgifter kan være tilstrekkelig, selv om salg av eiendelen isolert sett ville kunne medføre et visst overskudd. Det samme må kunne gjelde om eiendelen har et skadepotensiale som bostyrer vil unngå, jf. foran § 117b. Det er videre et vilkår at panthaver samtykker i overføringen. Spørsmålet om å foreslå en plikt for panthaver til å overta eiendommen ble drøftet NOU 1993: 16 s. 71-72, men slikt forslag ble ikke fremmet.

2. ledd fastsetter at overføringen skal skje til pantets antatte markedsverdi på overføringstidspunktet. Det er her den faktiske verdien uten fradrag for heftelser som legges til grunn. Bostyrer kan verdsette eiendelen selv eller kan velge å legge til grunn den prisen som faktisk oppnås ved det senere salg. Bostyrer må ha betydelig skjønnsfrihet på dette punkt, men hvis den faktiske oppnådde salgspris skal legges til grunn, må bostyrer forsikre seg om at panthaver foretar de nødvendige salgsforberedelser mv. for å oppnå best mulig pris på eiendelen. Det må også vurderes om det er hensiktsmessig av tidsmessige grunner å måtte vente på salget som panthaver skal foreta.

Verdsettelsen som foretas har betydning for beregning av det dividendekrav panthaver kan melde i boet etter deknl. § 8-14. Videre vil verdien bli lagt til grunn for avregningen i skyldnerens gjeld til panthaveren. Overføringen innebærer ingen tvangsmessig slettelse av heftelser som ligger utenfor den fastlagte verdi. Dersom det viser seg at overføringen bygger på en for lav verdsetting av eiendelen, vil panthavers restkrav kunne nedsettes etter reglene i pantel. § 1-15 dersom det senere søkes inndrevet mot pantets eier eller andre som hefter for kravet. Overføring til panthaver må anses som et "kjøp" etter pantel. § 1-15, jf. Ot.prp. nr. 26 (1998-99) s. 113.

3. ledd regulerer forholdet dersom det er flere panthavere som ønsker eiendelen overført til seg. Den er ment som en enkel og praktisk fremgangsmåte, som innebærer at tilbudet om overføring først rettes til den panthaver som har det dårligste pant innenfor eiendelens verdi beregnet etter 2. ledd. Det er tilstrekkelig at denne panthaver bare delvis har prioritet innenfor verdien. Ved overføring til denne panthaver, uttales det i NOU 1993: 16 at det vil være en fordel om bostyrer utformer avtalen slik at forholdet til de øvrige rettighetshavere er avklart

4. ledd 1.-4. punktum § 117b 1. ledd 2.-5. punktum. Det vises til kommentarer til den bestemmelsen. Ved overføring av fast eiendom vil bostyrers erklæring om overføring innebære et slikt "ubetinget eiendomserverv" som nevnt i tingl. § 14 2. ledd, jf. også § 13 2. ledd. Det betyr at det ikke er nødvendig med eget skjøte til panthaver for å få denne registrert som ny hjemmelshaver. Omkostninger ved overføringen, offentlige gebyrer og avgifter, skal dekkes av panthaver.

  1.             Boets rett til å selge eiendeler som er beheftet med panterett under      konkursbehandlingen.

Boet har et generelt vern mot at panthaver vil påtvinge en realisasjon av pantsatte eiendeler like etter konkursåpning gjennom regelen i kkl. § 117 annet ledd.

§ 117 2. ledd gir kkl. § 17 2. ledd tilsvarende anvendelse. I de første seks måneder etter fristdagen er boet vernet mot gjennomføring av tvangsdekning etter tvangsl. kapittel 8-12 etter begjæring fra en fordringshaver, såfremt bostyrer, eventuelt bostyret dersom kreditorutvalg er oppnevnt, ikke velger å gi samtykke til tvangsdekningen. Vernet gjelder alle boets aktiva og omfatter også tvangsbruk, jf. Ot.prp. nr. 26 (1998-99) s. 209. Regelen skal hindre at tvangsdekning tvinges frem i strid med boets interesser, fordi boet kan være bedre tjent med at eiendelene avhendes samlet, f.eks. i forbindelse med salg av hele virksomheten.

En annen måte å hindre at en pantsatt eiendel selger er at boet utløser panthaver uten at etterstående panthaver rykker opp, jf. dl. § 8-16. Denne regel har dog noe begrenset praktisk rekkevidde i det de aller fleste konkursbo ikke har midler til å utløse panthaver.

Boets øvrige rett til salg er regulert i følgende bestemmelser:

  1. Rett til enkeltvis salg reguleres av dl. § 8-15.

Begrunnelsen for denne ekstraordinære realisasjonsretten er dobbel, (jf. Falkanger s. 323): Boet har en legitim interesse i å få brakt på det rene om vedkommende beheftede eiendel vil kunne gi overskudd etter at panthaverne har fått sitt. Dersom det blir underskudd, er det ønskelig å få klarlagt hvilke dividendekrav panthaverne har, jf. § 8-14. Begrunnelsen setter også en skranke for når boet kan benytte retten etter § 8-15, jf. begrensningene i § 8-15 2. ledd

§ 8-15 2. ledd begrenser den realisasjonsrett som følger § 8-15 1. ledd. Unntaksregelen innebærer at salg uten samtykke av berørte rettighetshavere bare kan gjennomføres hvis enten boet får andel av salgsutbyttet eller salget kan begrunnes i ønsket om å få fastsatt omfanget av panthavernes dividenderett. Sistnevnte formål betinger at panthaverne skal ha dividende.

  1. Samlet realisasjon reguleres av kkl. § 117 A.

Et av bostyrers viktigste oppgaver er å realisere alle eiendelene til skyldneren og fordele utbytte av dette etter reglene i dl. kap. 9. Dette gjelder også eiendeler som er beheftet med panterett. I kkl. § 117 a) finnes en bestemmelse som regulerer dette. Det bør dog understrekes at bestemmelsen i kkl. § 117 a) kun blir aktuell i de tilfelle boet ikke velger å abandonere de overbeheftede aktiva.

§ 117a. Salg av overbeheftede eiendeler.

Bostyreren kan selge boets overbeheftede eiendeler med utslettende virkning for udekkede heftelser dersom

Ved salget overtas alle pengeheftelser som ligger innenfor kjøpesummen i den utstrekning heftelsene har rettsvern i forhold til konkursboet. Andre heftelser enn pengeheftelser i vedkommende gjenstand overtas av kjøperen utenfor kjøpesummen i den utstrekning vedkommende heftelse har rettsvern i forhold til konkursboet. Slike heftelser skal likevel settes til side i den utstrekning det er nødvendig for å gi dekning til pengeheftelser med bedre eller lik prioritet.

Ved salg av realregistrerte formuesgoder skal skifteretten stadfeste salget ved kjennelse dersom ikke alle berørte rettighetshavere har gitt skriftlig samtykke til salget. Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 11-29 til 11-35 gjelder i så fall tilsvarende så langt de passer.

Ved realisasjon av løsøre som ikke er realregistrert skal bostyreren sende skriftlig varsel til de rettighetshavere som kan bli berørt av salget, med opplysning om at beslutningen om å foreta et salg kan omgjøres av skifteretten etter § 99. Salget kan gjennomføres tidligst 14 dager etter at varselet ble gitt. Skifterettens avgjørelse kan ikke påkjæres.

Verdien av hvert enkelt pantobjekt skal spesifiseres i avtalen med kjøperen. Bostyreren mottar kjøpesummen fra kjøperen, og fordeler beløpet mellom rettighetshaverne i vedkommende gjenstand i samsvar med deres prioriteter. Tvangsfullbyrdelsesloven § 11-38 gjelder tilsvarende så langt den passer. Det overskytende beløp tilfaller boet.

---

Av note 127 til Karnov fremkommer følgende:

Bestemmelsen gir på visse vilkår boet adgang til å selge overbeheftede eiendeler med utslettende virkning for udekkede heftelser. En slik hjemmel finnes også deknl. § 8-15, men den setter visse begrensninger, bl.a. åpner den ikke for et samlet salg i bostyrers regi av flere eiendeler eller hele bedriften§ 117a, gitt ved lov 3. september 1999 nr. 72, i kraft 1. januar 2000, gir heller ingen generell adgang til salg av overbeheftede eiendeler med utslettende virkning for udekkede pantheftelser, men det åpnes for slikt salg i de to situasjonene som er angitt i 1. ledd nr. 1 og 2. Det er her et frivillig salg som finner sted og de heftelser som blir slettet er pantheftelser ut over pantets verdi. Boets salg er ikke avhengig av samtykke fra panthaver. Om bakgrunnen for lovbestemmelsen vises Ot.prp. nr. 26 (1998-99) s. 93 flg.

Etter mitt skjønn er det tilstrekkelig at kand. nevner hovedformålet med bestemmelsene og det kan ikke forventes noen detaljert gjennomgang.

 

  1. BEDØMMELSEN

Etter å ha lest alle besvarelsene er inntrykket heller skuffende. Det er få gode besvarelser, men derimot mange dårlige haud.

De fleste får med seg nok til å bestå, men det blir så som så med evnen til å reise gode problemstillinger. Det blir mye unyansert avskrift av lovtekst. For få forsøker innledningsvis å begrunne panthavers "særstilling" i konkurs. De som evner å si noe om dette bør belønnes.

Verre blir det dersom kand. overser at rettsvern er en grunnforutsetning for denne særstillingen. Alt for mange "glemmer" å drøfte hovedtrekkene i vilkår for panthavers rettsvern mot boet. Tidspunkt for rettsvernakt under rettsvern drøftes av et fåtall.

Forholdet mellom rettsvern og omstøtelse er som kjent at også et pant som har oppnådd rettsvern før konkurs kan bli gjenstand for omstøtelse. Alt for mange sier ikke dette, men synes legge til grunn at også panteretter uten rettsvern kan omstøtes. Det blir meningsløst, og kand. som skriver dette viser liten innsikt.

Behandlingen av dividenderett ender som regel i en endeløs opprams av lovtekst. Det samme gjelder boets rett til salg etter dl. § 8-15 og utløsning etter § 8-16. Svært få ser sammenhengen mellom dl. § 8-15 og kkl. § 117 A.

De fleste nevner abandonering og kjenner de nye bestemmelsene i kkl § 117 b) og c). Enkelte bommer litt her og hevder at abandonering til eier også medfører at panteretten bortfaller og det er mildt sagt en stor misforståelse.

Grensen mot stryk trekkes mot kand. som ikke evner stort annet enn å gjengi lovtekst. I den grad problemstillinger rundt rettsvern og omstøtelse, abandonering ikke er sett synes jeg kand. "lever farlig".

En klart flertall av besvarelsene ligger i området 2.90 - 3.15. Ikke fordi det som er anført er feil, men at kand. ikke evner å vise selvstendighet og forståelse. Spørsmål rundt rettsvern blir stemodig behandlet. Og presisjonsnivået er i det hele lavt.

For laud må det kreves at kand. viser evne til problematisering og juridisk analyse som hele tiden er forankret i rettskildeorientert tenkning. Det er i og for seg

enkelt lett å se hvem av kand. som viser innsikt og forståelse utover bare kunne gjenfortelle lovens ordlyd. De laudable besvarelser preges videre av ryddighet og en gjennomtenkt disposisjon. De grunnleggende hensyn er også alltid med.

Tromsø, 15.12.00