Oppgaven hører til kjernestoffet i panteretten. Det er et minimumskrav at kand. er klar over prinsippets to sider, panteobjektet må identifiseres og pantekravet må angis med et maksimumsbeløp. Kand. må også være kjent med et minimum m.h.t. prinsippets bakgrunn; generalpantforbudet, hensynet til en ordnet sekundærkreditt, og at man ikke lett skal kunne smugle nye og usikrede krav inn under en eldre pantsettelse (Falkanger s. 729 samt Skoghøy s. 63-64). På strykgrensen kan vi ikke kreve meget når det gjelder klarhet i fremstillingen av hensynene, annerledes på laudgrensen.

Noen kand. vil kanskje nevne historikk, spes.prins. har en interessant historie tilbake til panteloven av 1857. Historikk er intet krav, heller ikke for laud. En poengtert historisisk oversikt kan gi et pluss, særlig hvis kand. kan belyse gjeldende rett ved hjelp av den historiske utvikling.

Et minimumskrav er videre at kand. er klar over at vilkåret om identifikasjon av panteobjektet ikke fremgår av en generell bestemmelse, men av lovens system for pantsettelse av de ulike formuesgodene. For de flinkere kand. er det her atskillig å spille på; feks. tingsinnbegrep, utlegg, klarhetskravet ved tinglysing av pant i fast eiendom, håndpant i løsøre, enkle pengekrav, salgspant (Skoghøy s. 64-68). For laudgrensen kan vi selvsagt ikke kreve at alle disse poengene nevnes, noen få og treffende illustrasjoner kan være nok. Laudable kand. bør normalt også vite at kravet om individualisering av pantet er et gyldighetsvilkår (Skoghøy s. 66).

Et annet minimumskrav må være at kand. kjenner pantel. § 1-4 om angivelse av pantekravet. For å få bestått må vi kreve et minimum av forståelse når det gjelder denne bestemmelsen, hvor bl.a. ordet "rettsvern" ( i motsetning til gyldighet, Skoghøy s. 69) er sentralt. De flinkere kand. ser at § 1-4 er generell, d.v.s. at den bl.a. også gjelder utlegg, og i hvert fall de laudable kan tolke § 1-4 annet ledd. Kand. som nøyaktig og presist analyserer ordlyden i § 1-4 skal honoreres kraftig.

Flinke kand. ser også pantel. § 3-2 annet og tredje ledd, der det heter at § 1-4 ikke gjelder for håndpant i løsøre, jfr. også pantel. § 4-1 første ledd om håndpant i verdipapirer. Kand. som kan knytte noen poenger til dette (£eks. risikoen for at det etter håndpantsetterens konkurs anføres at visse krav er pantesikret, men der dette ikke fremgår av panteavtalen) kan få et stort pluss. De flinkere ser også at salgspantereglenes krav om å "særskilt nevne ... den kjøpesum" panteretten skal sikre har en side mot spes.prins., se pantel. § 3-17 fjerde ledd. Dyktige kavd. vet også at spesialitetsregelen ikke gjelder for enkeltvise pant i enkle pengekrav, se pantel. § 4-5 første ledd, men at spes.prins. derimot gjelder for samlet pantsettelse etter § 4-10.

En kand. kan få laud - også en god laud - selv om disse spesielle unntakene fra § 1-4 ikke er nevnt. Men her som ellers kan innsikt i spesialspørsmål gi et pluss.

At pantel. § 1-5 er forstått bør kanskje ikke høre til minimumskravene, men skal et brukbart resultat oppnås (H.ill. eller bedre) bør kand. kjenne bestemmelsen, og kunne fremstille dens hovedinnhold. Kjernen er at krav som dekkes av § 1-5 er pantesikret, også i tillegg til maksimum etter § 1-4. For de laudable kand., og for de virkelig dyktige, gir § 1-5 atskillig stoff og solide muligheter for å vise innsikt i lovtolking i sin alminnelighet og pantel. § 1-5 i særdeleshet. Vi kan for en normal laud ikke kreve at kand. går i dybden på alle tilleggskravene, kand. kan prioritere i sitt valg av emner. Renter er det i praksis viktigste tilleggskravet, og det vil derfor ofte være mindre skjønnsomt av kand. å prioritere bort denne kravstypen; motsatt må kand. som presist analyserer renteregelen i § 1-5 bokstav b) få et stort pluss.

Pantel. § 1-5 er i antall sider den delen av fremstillingen av spesialitetsprinsippet som har bredest plass i pensum (Skoghøy s. 71-85). Dette betyr ikke at det er et krav at kand. må bruke størsteparten av sin tid på § 1-5. Kand. har anledning til å prioritere. Kand. som i fremstillingen av pantekravet legger størst vekt på pantel. § 1-4 kan selvsagt få laud, forutsatt at kjernen i § 1-5 er forstått.

I litteraturen brukes mer plass på spes.prins. hva gjelder pantekravet enn panteobjektet. Kand. som bruker mest plass på individualisering av panteobjektet bør ikke nødvendigvis få trekk for dette. Også slike kand. kan vise modenhet og oversikt. Sensorene bør være romslige når det gjelder kandidatenes prioritering så fremt kand. viser oversikt og forståelse for hovedlinjene m.h.t. både pantekravet og panteobjektet.

Brækhus: Omsetning og kreditt 2 drøfter spes.prins. s. 169 flg. (pantet) og s. 216 flg. (pantekravet). Vi kan ikke kreve at studentene tar med i sine besvarelser problemer drøftet av Brækhus, men som ikke er nevnt i pensumlitteraturen. Men skulle dette skje, kan slike kand. få et stort pluss. Brækhus bruker atskillig plass på forskjeller mellom gjorte og reelle obligasjoner. Dette nevnes av Skoghøy s. 73. Verken for k.v.f.L. eller k.f.L. kan det være et krav at spørsmål knyttet til gjorte / reelle obligasjoner drøftes. Men innsiktsfulle drøftelser av slike spørsmål kan gi et stort pluss, og for toppresultater (St.t.L. og bedre) bør det vises forståelse for slike problemer.

Enkelte kand. som har lest meget har en tendens til å prioritere spesialspørsmål fremfor de brede hovedlinjene. For slike kand. vil innsikt i spesialspørsmål ofte gi mindre uttelling; sammenlignet med kavd. som både analyserer hovedregler og generelle linjer, for deretter å drøfte utvalgte enkeltspørsmål og detaljer.

Sensorene må premiere kand. som i sin drøftelse av pantel. §§ 1-4 og 1-5 viser evne til lovtolking. Eksempler er formulering av problemstillingene ved å ta tak i relevante ord i lovteksten, ved å koble drøftelsen til lovteksten (i motsetning til svake kavd. som ofte "glir ut" av lovteksten og henfaller til synsing), ved å analysere hva som følger av lovteksten etter en alminnelig språklig forståelse, kand. som foruten lovteksten også argumenterer med andre kilder skal honoreres (praksis, reelle hensyn, teori) etc. Skulle det dukke opp kand. som etter å ha formulert typetilfeller som klart faller innenfor lovteksten, angir typetilfeller som klart faller utenfor og deretter drøfter utvalgte grensetilfeller, må disse honoreres sterkt. Generelt gjelder at kand. som viser evne til juridisk problemløsning kombinert med en treffsikker og presis fremstillingsform - ofte bør få et særdeles godt resultat, selv om ikke "alt" som nevnes i lærebøkene er tatt med.

Selv ganske "tynne" besv. når det gjelder antall emner som nevnes kan få et godt resultat dersom kand. er språklig presis, viser evne til lovtolking, og viser oversikt ved en treffsikker fremstilling av spesialitetsprinsippets to sider. Det er en fare for at de senere års voldsomme vekst i tilgjengelig kildemateriale (stadig nye bøker og artikler, elektronisk tilgjengelig praksis etc.) medfører at sensorene -ofte ubevisst - stiller gradvis strengere krav til kandidatenes huskestoff. Juridisk embetseksamen er ikke først og fremst en kunnskapstest, men en test i evnen til å stille og drøfte rettsspørsmål. Slik evne kan en kand. vise uten å ta med meget huskestoff. Mitt inntrykk er at enkelte sensorer kanskje stiller litt for strenge krav for å gi K.f.L. og St.t.L.