Endelig utgave

SENSORVEILEDNING

TIL

PRAKTIKUM

3. AVDELING - VÅREN 2000

UNIVERSITETET I TROMSØ - DET JURIDISKE FAKULTET

I. INNLEDNING

Denne veiledningen er et hjelpemiddel for sensorene, og må ikke legges til grunn som en mal for hva som kan forventes av kandidatene. Henvisningen til juridisk litteratur er til bruk for sensorene, og er ikke veiledende i forhold til hva kand. bør kjenne til. For enkelthetens skyld har jeg inntatt relevant lovtekst i veiledningen, og andre rettskilde av relevans.

 

II. NÆRMERE OM OPPGAVEN

  1. Lillevik Elektro AS krever utlevert pengene som ble funnet i pengeskapet.

Boet bestrider dette, og mener pengene omfattes av beslagsretten.

Kand. må her komme inn på reglene for rettsvern ved kreditorbeslag og vilkårene for vindikasjon av penger fra et konkursbo. Utgangspunktet for beslagsretten er dl. § 2-2, men denne løser ikke hele problemet.

Dl. § 2-2. Hovedregel om beslagsretten.

Når ikke annet er fastsatt ved lov eller annen gyldig bestemmelse, har fordringshaverne rett til dekning i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger.

Denne regelen modifiseres av regler om rettsvern samt vindikasjonslæren for penger. I pensum omtales denne lære i Bergsåker, s. 290-292 samt Lilleholt s. 241-242.

Det første spørsmålet er om penger følger samme regel som løsøre. I så fall må Lillevik Elektro AS ha fått overlevert pengene før konkurs, Lilleholt, Godtruerverv og Kreditorvern, (1994) s. 173 flg.

Et poeng i faktum som bør nevnes er at det skjer en overlevering av pengene fra Lillevik Elektro AS v/ Marte Kirkerud, men at hun leverer dem tilbake for oppbevaring "over helga". Noen god notoritet gir derimot ikke en slik "overlevering", og taler klart imot at rettsvern er ervervet.

Det oppstilles uansett ikke et absolutt overleveringskrav dersom vilkårene for vindikasjon av penger er oppfylt. Det første vilkår av disse er at debitor må ha hatt plikt til å holde midlene adskilt fra sin egen økonomi, og det andre at dette faktisk er gjort. Begrunnelsen for dette er at det ikke må ha vært en usikret kreditt som har vært ytt til debitor. Bergsåker nevner at vilkårene til atskillelse er "myket" opp noe etter avgjørelsen i Rt. 1993 s. 679.

Ettersom vindikasjonslæren bygger på mange av de samme hensyn som gjør seg gjeldende i den såkalte "interesselæren" kan også denne anføres som et moment.

I forhold til spørsmålet om identifikasjon bør forholdet at det nå ligger kr. 115.000,- i konvolutten berøres. Det må i alle fall være klart at Lillevik Elektro AS ikke har krav på mer enn kr. 100.000,-.

Etter min vurdering er ikke kredittmomentet særlig fremtredende, og at pengene fortsatt er i selgers varetekt kommer av klanderverdige forhold på kjøpers side. Hvorvidt dette skal medføre at rettsvernet tapes må bero på en konkret vurdering.

Det vil være en fordel om kand. evner å foreta avveiningen utfra de grunnleggende hensynet bak reglene for rettsvern i konkurs.

Konklusjon: Begge løsninger kan forsvares. Det viktige er at kand. ser problemstillingene og evner å henføre disse under relevante rettslige grunnlag.

 

 

2. Boet hevder det ikke foreligger noen gyldig avtale om salgspant. Dette blir bestridt av Lillevik Elektro AS.

 

Da det har betydning for flere spørsmål i oppgaven bør kand. først slå fast om Lillevik Elektro AS har inngått gyldig avtale om salgspant.

Regler om rettsvern ved salgspant finnes i pl. § 3-17.

§ 3-17. Rettsvern.

(1) Ved forbrukerkjøp må avtale om salgspant for å rettsvern inngås skriftlig og senest samtidig med at salgstingen blir overgitt til kjøperen.

(2) Ved andrekjøp enn forbrukerkjøp må salgspant for å få rettsvern være avtalt senest samtidig med at salgstingen blir overgitt til kjøperen. Dersom avtalen ikke er skriftlig, må den bekreftes skriftlig av en av partene uten ugrunnet opphold etter overleveringen.

(4) Avtalen må særskilt nevne de ting som panteretten skal omfatte og den kjøpesum eller det innkjøpslån den skal sikre. Når flere ting er kjøpt med salgspant under ett, ansees panteretten å hefte på samtlige ting til sikkerhet for det samlede beløp kjøperen skylder.

Kand. må først ta stilling tilom det foreligger et forbrukerkjøp eller ikke. Av lovens forarbeider følger det at panteloven legger til grunn kjøpslovens forbrukerdefinisjon.

Jeg synes det fremstår som rimelig klart at det ikke er tale om noe forbrukerkjøp. Varene som er omfattet av salgspanteretten er ment brukt i en leiegård til inntekt for Holm Eiendom AS som en profesjonell utleier. At sluttbrukerne av varene er "forbrukere" er således ikke avgjørende.

Mer relevant er det å drøfte om vilkåret om salgspant er bekreftet skriftlig "uten ugrunnet opphold" etter overlevering, jf. pl § 3-17 annet ledd, annet pkt. Av faktum følger det at faktura ble sendt en uke etter at varene ble levert fra selger.

Kand. bør nevne at formålet med regelen om rettsvern ved salgspant er at selger ikke skal tilegne seg sikkerhet lenge etter at varer er overlevert. At avtalen om salgspant først bekreftes skriftlig etter en uke kan etter forholdene virke som lang tid, men utfra vanlig praksis ved utsending av faktura mellom næringsdrivende må tidsforløpet her sies være innenfor det akseptable, se Skoghøy s. 334-335.

Del-konklusjon: Avtalen om salgspant har rettsvern.

 

 

 

3. Lillevik Elektro AS krever tilbake hvitevarene som Olsen har fått overlevert fra Holm Eiendom AS i kraft av salgspantavtalen. Olsen bestrider kravet.

 

Lillevik Elektro AS har ikke fått hele kjøpesummen for varene og krever av den grunn tilbake de varer som er omfattet av salgspanteretten.

Utgangspunktet for tvisten at Olsen fikk overlevert hvitevarer av Holm Eiendom AS den 20.05.99. Altså før konkursåpningen den 25.06.99, og følgelig før pengene ble funnet i pengeskapet. Bakgrunn for overlevering av hvitevarer var at Holm Eiendom AS ikke hadde likvide midler å betale til Olsen, men tilbød i stedet hvitevarer.

Et salgspant i løsøre kan bli ekstingvert av godtroende erverver etter reglene i godtroloven, jf. §lnr.l-3.

Lov om godtroerverv av løsere § l:

1. Blir en løsøreting solgt av den som sitter med tingen og får mottakeren den overlevert til seg i god tro, hindrer det ikke rettsvinning etter avtalen at avhenderen mangler rett til å rå over tingen. Det samme gjelder ved annen avhending mot vederlag, hva enten det er til eie, bruk eller pant.

2. Mottakeren er i god tro når han ikke forstår at avhenderen mangler rett og heller ikke burde ha forstått det om han hadde vært så aktsom som det må kunne kreves etterforholdene ved avhendingen, tingens art og omstendighetene ellers.

3. Når eieren taper sin rett til tingen, faller også panterett og andre begrensede rettigheter i tingen bort så langt de kommer i strid med mottakerens rett.

Kand. må derfor foreta en "tradisjonell" godtrodrøftelse med utgangspunkt i ovennevnte bestemmelse. Det er min erfaring at kand. ikke alltid får frem at den aktsomme gode tro må knytte seg til den rett det er tale om å ekstingvere. I dette tilfelle blir det altså et spørsmål om Olsen kan nå frem men sin anførsel om at han på overleveringstidspunktet var i aktsom god tro med tanke på eksistensen av salgspanteretten.

Av faktum følger det at Olsen var kjent med at varene ikke var betalt, noe som kan tyde på at han burde ha undersøkt nærmere. Det er alminnelig antatt at høres med å ha vært i god tro ved å unnlate å undersøke nærmere. Den økonomiske situasjon i Holm Eiendom AS på tidspunktet for avtalens inngående og gjennomføring den 20.05.99 er ytterligere et moment som kan anføres før at Olsen burde sett seg bedre for.

Kand. bør også komme inn på om det foreligger et slikt omsetningserverv som er vernet av reglene i godtroloven. At det foreligger en overdragelse synes klart, men vederlaget består i sletting av gjeld. Det foreligger med andre ord ingen "klassisk" salgssituasjon, og det blir i stedet et spørsmål om det foreligger "annen avhending mot vederlag". Kand. som ser denne problemstillingen bør gis et pluss.

Konklusjon: De fleste momenter taler etter mitt skjønn for at Olsen ikke var i god tro og panthaver kan dermed gjøre panteretten gjeldene overfor ham.

Subsidiært under forutsetning at Lillevik Elektro AS' panterett ikke står seg.

 

4. Lillevik Elektro AS krever å få panterett i depositumsbeløpet på kr.15.000; . Dette bestrides av boet.

 

Drøftelsen forutsetter altså at panteretten til Lillevik Elektro AS blir ekstingvert.

Kand. bør rask slå fast at et avtalepant krever et rettslig grunnlag, jf. pl. § 1-2 annet ledd. Det bør slås fast at det ikke forelå noen opprinnelig avtale om pant i pengebeløpet.

Det blir derfor spørsmål om det er rom for å stifte panterett i pengebeløpet utfra surrogatrettslige betraktninger, jf. Johnny Johansen, Jussens Venner 1994, s. 341 flg. Artikkelen er ikke pensum, men nevnes for sensorene. Derimot har problemstillingen blitt behandlet i undervisningen.

Den opplyste kand. bør se at det ikke er tale om en slik situasjon som regelen om pant i surrogater tar sikte på å regulere. Det foreligger ikke noen økonomisk årsakssammenheng mellom salgspantet i hvitevarene og depositumsbeløpet. Pengene kommer ikke i stedet for varene. Hadde derimot pantets eier urettmessig solgt hvitevarer kunne det blitt et spørsmål om panteretten hadde gått over på kjøpesummen.

Problemstillingen er vanskelig å få tak i og det kan ikke ventes at alle ser denne. De kand. som evner å analysere problemstillingen bør gis god uttelling.

Konklusjon: Lillevik Elektro AS gis ikke panterett i depositumsbeløpet.

 

5. Boet krever å omstøte avtalen med Olsen om utlevering av hvitevarer. Dette bestrides av Olsen.

 

Også denne drøftelsen forutsetter at Olsen vinner fram med sin anførsel om godtroerverv av panteretten.

Boet trenger bare respektere de disposisjoner som har fatt rettsvern før konkursåpning. Ettersom overlevering har funnet sted før konkursåpning har Olsen i utgangspunktet skaffet seg rettsvern.

Eneste mulighet for boet blir da å få omstøtt disposisjonen etter reglene i dl. kap. 5.

Skyldneren Holm Eiendom AS har tilbakebetalt et pengekrav fra en leietaker ved å utlevere hvitevarer i stedet for kontanter.

Det synes derfor naturlig å vurdere om avtalen kan omstøtes etter dl. § 5-5 som gjelder ekstraordinær betaling.

Dl. § S-S Ekstraordinær betaling.

Betaling av gjeld som skyldneren har foretatt senere enn tre måneder før fristdagen, kan omstøtes hvis betalingen er foretatt med usedvanlige betalingsmidler, før normal betalingstid eller med beløp som betydelig har forringet skyldnerens betalingsevne, forutsatt at betalingen etterforholdene allikevel ikke fremtrådte som ordinær.

Er betaling som nevnt i første ledd skjedd til skyldnerens nærstående, kan den også omstøtes når den er foretatt tidligere, men senere enn to år før fristdagen dersom det ikke bevises at skyldneren fortsatt var utvilsomt solvent da betalingen skjedde.

Betaling som nevnt i første ledd til skyldnerens ektefelle, ugifte samboende eller forlovede kan omstøtes når den er foretatt senere enn to år før fristdagen.

Som betaling anses også pantsettelse og overdragelse i sikringsøyemed av enkle fordringer.

Vanligvis åpnes det konkurs samme dag som en oppbudsbegjæring kommer inn til skifteretten, jf. dl. § 1-2 første ledd, jf. kkl. §§ 60 og 62. Det kan derfor trygt legges til grunn at fristdagen her er sammenfallende med konkursåpningen den 25.06.99.

Disposisjonen det er tale om å omstøte ble foretatt 20.05.99 altså godt innenfor fristen på 3 måneder.

Dl. § 5-5 oppstiller flere alternative vilkår, men etter min vurdering er det mest riktig å drøfte vilkåret om "usedvanlig betalingsmiddel".

Note 166 til dl. § 5-5 i Karnov omtaler dette vilkår slik:

At betalingen har skjedd med "usedvanlige betalingsmidler" er ett av tre alternative grunnlag for omstøtelse, hvis vilkårene i bestemmelsen for øvrig er oppfylt.

Utgangspunktet må være at ethvert hjemlet betalingsmiddel ikke kan anses som usedvanlig. Det er selvsagt intet usedvanlig i å oppfylle som avtalt, jf. Huser 3 s. 267. Om betydningen av endringsavtaler om oppfyllelse med en annen ytelse enn opprinnelig avtalt, se Huser 3 s. 268-271, Olav Fr. Perland i JV 1993 s. 358 ff. på s. 367-368 og Andenæs s. 249 ved og i note 25. Det er videre antatt at penger eller betalingsmidler som i praksis sidestilles med penger, aldri kan anses som usedvanlige, uansett om forpliktelsen gikk ut på noe annet. De situasjoner som i praksis særlig har gitt opphav til tvil, er betaling ved overdragelse av en fordring på tredjemann, samt oppgjør ved levering av løsøre, fast eiendom e.l. -eventuelt ved at slike formuesgoder kjøpes på kreditt med en derpå følgende motregning. Se note 163 til kravet om at det må foreligge "betaling av gjeld" ovenfor.

Det må sannsynligvis kunne oppstilles som et utgangspunkt at et betalingsmiddel som i forholdet mellom partene er uhjemlet, anses som usedvanlig, jf. Huser 3 s. 267 og Arne Tjaum og Jan Einar Barbo, Dommer i materiell konkursrett med kommentarer, 2. utg., Oslo 1995, s. 33-34. Konsekvensen av et slikt syn er at den mer konkrete vurdering av om omstøtelse kan skje, må foretas i forhold til "ordinær"-reservasjonen senere i bestemmelsen, jf. note 169 nedenfor. Lovteksten taler for denne synsmåten, selv om den samsvarer dårlig med forarbeidenes forutsetning om at ordinærreservasjonen "neppe [sier] mer enn det som ligger i at betalingsmidlet skal være "usedvanlig"", NOU 1972: 20 s. 291. Oppfatningen til Andenæs s. 251 er således mer i tråd med forarbeidene. Jf. om problemstillingen også Kai Kriiger, Pengekrav, 2. utg., Bergen-Oslo-StavangerTromsø 1984, s. 132 og Olav Fr. Perland i JV 1993 s. 358 ff. på s. 368. Spørsmålet er dog vesentlig av terminologisk og systematisk art, og har neppe noen stor rettslig betydning, jf. Huser 3 s. 272, TjaumIBarbo op. cit. s. 34 og Perland I.c.

 

Poenget kand. bør se er at det foreligger et annet vederlag en opprinnelig avtalt. Det var ikke avtalt at depositumsbeløpet skulle tilbakebetales i annet enn penger. Det foreligger altså en endringsavtale med hensyn til betalingsmiddel. Dette omtales nærmere i Andenæs, Konkursrett, Oslo 1999, s. 248-249 som er kritisk til endringsavtaler mens omstøtelsesfristen løper.

Heller ikke reservasjonen om at betalingen "etterforholdene allikevel ikke fremtrådte som ordinær" synes jeg det er noen særlig rom for i dette tilfellet.

 

Note 169 til § 5-5 i Karnov omtaler dette slik:

 

Hensikten er at dette forbeholdet skal fange opp de betalinger som dekkes av de tre alternative omstøtelsesgrunner, men som på grunn av de konkrete omstendigheter ikke har noe ekstraordinært preg. Reservasjonen knytter seg således til alle de tre foregående alternativer som et kumulativt vilkår. Det er imidlertid noe omtvistet om ordinær-reservasjonen får særlig praktisk betydning i relasjon til alternativet "usedvanlige betalingsmidler". Se note 170 ovenfor.

Det foreligger tre høyesterettsdommer hvor ordinær-reservasjonen er drøftet: Rt. 1993 s. 289, _Rt. 1995 s. 222 og Rt. 1997 s. 1623. Se også drøftelsene i Huser 3 s. 262-266, 272-291, 295-300 og 328336, samt Andenæs s. 246-247, 251, 252-253 og 255-257.

 

At det litt over en måned før konkursen utleveres hvitevarer i stedet for penger fremstår ikke som ordinært selv om Olsen i og for seg var fornøyd med ordningen. Det er høyst uvanlig at et krav på tilbakebetaling av et depositum transformeres til et krav på utlevering av løsøre.

Konklusjon: Etter min vurdering rammes disposisjonen av dl. § 5-5 og blir følgelig

overleveringen av hvitevarer til Olsen omstøtt av boet.

 

 

Subsidiært:

Et annet grunnlag kan også være å drøfte disposisjonen etter den subjektive omstøtelsesregel i

dl § 5-9.

 

§ S-9. Omstøtelse hvor den annen part ikke har vært i god tro.

Disposisjoner som på en utilbørlig måte begunstiger en fordringshaver på de øvriges bekostning eller unndrar skyldnerens eiendeler fra å jene til dekning for fordringshaverne

eller forøker skyldnerens gjeld til skadefor dem, kan omstøtes dersom skyldnerens økonomiske stilling var svak eller ble alvorlig svekket ved disposisjonen, og den annen part

kjente eller burde kjent til skyldnerens vanskelige økonomiske stilling og de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig.

Disposisjoner som er fullbyrdet tidligere enn ti år før fristdagen, kan ikke omstøtes. Det som eventuelt kan drøftes er om avtalen om utlevering av hvitevarer i stedet for penger på en "utilbørlig måte begunstiger en fordringshaver på de øvriges bekostning".

 

For nærmere om "utilbørlighetskravet" hitsettes note 192 til § 5-9 i Kamov:

 

Et av de sentrale vilkår for omstøtelse etter § 5-9 er utilbørlighetskravet. § 5-9 rammer alle typer disposisjoner, derfor opereres det med et generelt utilbørlighetskriterium for å begrense deomstøtelige disposisjoner. For omstøtelse etter §5-22 til § 5-7 ligger det tilsvarende vilkår i

disposisjonstypen -- dette er disposisjoner av en slik art at de typisk er noe suspekte sett i relasjon til prinsippet om likebehandling av kreditorene.

Det er etter dekningsloven disposisjonen som sådan som på en utilbørlig måte må ha hatt den kreditorskadelige effekt. Utilbørlighetskravet er med andre ord objektivt, det er disposisjonens innhold som er avgjørende, jf. NOU 1972: 20 s. 298. Partenes, og da især kreditors, forhold trenger prinsipielt

ikke å kunne betegnes som utilbørlig for at omstøtelse skal kunne skje. Imidlertid vil bl.a. partenes motivasjon for å foreta disposisjonen kunne være et viktig moment i vurderingen, idet det i betegnelsen "utilbørlig" ligger islett av moralske/etiske vurderinger. Se til dette Sandvik s. 55-56, Huser 3 s. 491-500, Andenæs s. 282-290 og Thor Falkanger i JV 1998 s. 105 ff. Det foreligger to sentrale dommer om utilbørlighetskravet i §-§-9: Rt. 1994 s. 792 og Rt. 1995 s. 259.

Dommene er kommentert i Ame Tjaum og Jan Einar Barbo, Dommer i materiell konkursrett med kommentarer, 2. utg., Oslo 1995, s. 184-187 og s. 197-200 og av Christian H.P. Reusch i And og rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen, Oslo 1997, s. 831 ff. I tillegg er som tidligere nevnt en del

rettspraksis som knytter seg til rettstilstanden før dekningsloven fortsatt i stor utstrekning relevant, jf. især Rt. 1966 s. 636, Rt. 1967 s. 993, Rt. 1970 s. 52, Rt. 1982 s. 1232, Rt. 1986 s. 681, Rt. 1986 s. 889 og note 190 ovenfor.

 

Andenæs er som nevnt pensum og behandler "utilbørlighetsvilkåret" på s. 282-290.

På s. 284 nevnes bl. a. tilfelle hvor betalingsmiddel byttes om. Det utilbørlige ligger i at partene oppfyller avtalen med et helt annet betalingsmiddel enn det som var avtalt og ellers vanlig

At disposisjonen må "begunstige" en fordringshaver betyr at de øvrige kreditorer må lide tap, jf. Andenæs s. 287. Dette vilkår må sies være oppfylt i det overlevering av pantsatte varer medfører et tap for pantekreditor Lillevik Elektro AS.

Det er videre et vilkår at "skyldnerens økonomiske stilling var svak eller ble alvorlig svekket ved disposisjonen "

Dette vilkåret omtales i note 196 - 197 til § 5-9 i Karnov:

En disposisjon vil bare være til skade for kreditorfellesskapet dersom debitor er eller blir ute av stand til å dekke kreditorene, Sandvik s. 51. Tradisjonelt har det vært en betingelse at debitor var eller ble insolvent ved disposisjonen, og dette var også foreslått lovfestet i NOU 1972: 20. I proposisjonen ble dette imidlertid nedtonet til det som nå fremgår av ordlyden. Om bakgrunnen for dette og det nærmere innholdet av kravet, se Ot.prp. nr. 50 (1980-1981) s. 171, Sandvik s. 51-52, Huser 3 s. 552-555 og Andenæs s. 280.

Den svake økonomiske situasjon etc. må foreligge "ved disposisjonen", hvilket i praksis vil si rettsvernstidspunktet, jf. § 5-10. I dette ligger i realiteten et krav om adekvans. Hvis debitors økonomiske stilling ikke var svak på dette tidspunktet, er ikke skaden for kreditorene en tilstrekkelig nærliggende følge av disposisjonen, jf. Sandvik s. 52.

l tillegg må det innfortolkes et krav om årsakssammenheng i bestemmelsen. Det må kreves at "den konkurs mv. der omstøtelse blir påberopt, er en følge av de økonomiske vansker debitor befant seg i da vedkommende disposisjon ble foretatt", Sandvik I.c. Det må altså gjøres unntak for såkalt mellomkommende solvens. Jf. også Andenæs s. 280-281 og Huser 3 s. 554.

Av faktum følger det at den økonomiske situasjon i Holm Eiendom AS ble meget vanskelig etter brannen den 21. mars 1999. Disposisjonen ble foretatt den 20. mai 1999, og det er ingen holdepunkter i faktum for at skyldneren etter brannen befant seg i en mellomkommende solvens. Holm Eiendom AS slo seg selv konkurs 25. juni 1999. Det kan derfor legges til grunn at den økonomiske situasjon i Holm Eiendom AS var "svak" når hvitevarene ble overlevert Olsen i mai 1999.

Ytterligere vilkår for omstøtelse etter § 5-9 er at " den annen part kjente eller burde kjent til skyldnerens vanskelige økonomiske stilling og de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig ".

Dette kalles det subjektive element i § 5- 9 ettersom øvrige vilkår i bestemmelsen er objektive.

Note 198 - 199 i Karnov omtaler det subjektive vilkår slik:

Regelens navn og karakter er imidlertid bestemt av det subjektive vilkår, som svarer til skyldkravet i erstatningsretten. Slektskapet med den alminnelige culparegel trer her tydelig frem, jf. også bestemmelsen om rettsvirkningene av omstøtelse i 5-12.

Det ene element av det subjektive vilkår er at medkontrahenten var vitende eller uaktsomt uvitende om skyldnerens vanskelige økonomiske stilling. Kravet til aktsomhet var noe omstridt etter den tidligere ulovfestede regel, men det er etter 5-9 på det rene at simpel uaktsomhet hos medkontrahenten er tilstrekkelig for omstøtelse. Bevisbyrden for ond tro påhviler boet. Ved vurderingen av medkontrahentens aktsomhet kan det etter rettspraksis slås fast at debitors faste bankforbindelse og andre forretningsforbindelser som har en høy grad av oppfordring til å holde seg orientert om debitors økonomi, vil bli vurdert strengt. Jf. i denne forbindelse især Rt. 1970 s. 52 og Rt. 1986 s. 681 der det nærmest oppstilles presumsjoner for at debitors faste bankforbindelser kjente til debitors økonomiske stilling -- noe annet ville i alle fall måtte anses som uaktsomt. Tilsvarende gjelder når medkontrahenten står sentralt i ledelsen av debitorbedriften, jf. Rt. 1966 s. 636 og Rt. 1995 s. 259.

Om det subjektive vilkår, se Brækhus s. 131-139 for så vidt angår situasjonen før dekningsloven, og for øvrig Sandvik s. 53-55, Huser 3 s. 555-562 og Andenæs s. 291-293.

Det andre element av det subjektive vilkår er at medkontrahenten må ha vært vitende eller uaktsomt uvitende om "de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig". I dette ligger at han må ha kjent eller burde kjent til de faktiske forhold som objektivt sett fører til at disposisjonen anses utilbørlig. l praksis vil det følgelig være tilstrekkelig at medkontrahenten kjente til disposisjonens art, slik at dette vilkåret sjelden vil innebære noen praktisk begrensning av omstøtelsesadgangen. Om et tilfelle der vilkåret likevel hadde betydning, se Rt. 1986 s. 889: omstøtelse var her utelukket fordi kreditor på disposisjonstidspunktet trodde at han hadde betryggende pantesikkerhet for kravet. Dette viste seg imidlertid å være uriktig, og han var derfor aktsomt uvitende om det forhold som gjorde den ekstraordinære betaling utilbørlig. (Saken skulle løses etter rettstilstanden før dekningsloven, slik at den formelle begrunnelse i dommen er noe annerledes.)

Etter mitt skjønn fremstår det som rimelig klart at leietaker Olsen var kjent med den vanskelige økonomiske stilling som utleier kom i etter brannen. Olsen hadde ingen innvendinger mot at Holm Eiendom AS benyttet hvitevarer som betalingsmiddel i stedet for kontanter han er dermed "vitende " om " de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig ".

Konklusjon: Overleveringen av hvitevarer til Olsen kan omstøtes av boet etter dl. § 5-9.

 

 

6. Lillevik Bank krever å få kr. 100.000; overført til seg i kraft av sitt pant i utestående fordringer etter pl. § 4-10. Boet bestrider dette.

Den aktuelle bestemmelse lyder:

§ 4-l0. Factoring.

(1) En næringsdrivende kan slutte avtale om avhendelse, avhendelse i sikringsøyemed eller pantsettelse av de enkle pengekrav på vederlag for varer eller tjenester som han har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne. Det er ikke nødvendig at skyldnerne blir navngitt.

(2) Avtale som nevnt i første ledd får rettsvern ved tinglysing på den næringsdrivendes blad i Løsøreregisteret. Rett etter slik avtale kan allikevel ikke gjøres gjeldende mot den som i aktsom god tro har ervervet en konkurrerende rett til et krav som omfattes av avtalen, og som har fått rettsvern for sitt erverv etter § 4-5 eller etter lov av 17. februar 1939 om gjeldsbrev ,§ 29.

(3) Bestemmelsene i §§ 3-5, 4-4 annet ledd, 4-6, 4-7 og 4-8 gjelder tilsvarende for avtale etter nærværende paragraf.

Det subjektive vilkår skaper ingen problemer i det Holm Eiendom AS er at foretak som er registrert i Foretaksregisteret, jf. pl. § 3-5, jf. § 4-10 tredje ledd.

Derimot er det panteobjektet som må drøftes nærmere. Det kan videre slås fast at det utvilsomt foreligger tre enkle pengekrav på til sammen kr. 100.000,-.

  1. kjøpesummen kr. 50.000,
  2. b) renter kr. 10.000,

  3. saksomkostninger kr. 40.000,-

 

Problemstillingen blir om disse fordringer er å anse som "enkle pengekrav på vederlag for varer eller tjenester som han har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne ".

Kravet på kjøpesummen faller klart nok innenfor bestemmelsen anvendelsesområde i det dette er "vederlag for varer" solgt gjennom pantsettes virksomhet.

Kravet på morarenter oppstår som en følge av at kjøpesummen ikke er betalt i tide, jf. kjl. § 71. Det foreligger således en nær tilknytning mellom rentekravet og kjøpesummen for varene. Formålet med morarenter er bl. a. å erstatte kapitalavsavnet. Det beløpet morarenten utgjør skal altså gi kompensasjon for at kjøpesummen ikke kunne nyttes til avtalt tid.

Den nære tilknytningen til kjøpesummen taler for at morarentene omfattes av panteretten.

Slik også note 555 til § 4-10 i Karnov:

< Derimot vil erstatningskrav i forbindelse med irregulære oppgjør for varer eller tjenester kunne omfattes", f.eks. erstatningskrav i forbindelse med mislighold av kontrakter om kjøp eller salg av varer eller tjenester, se Ot.prp. nr. 53 (1990-91) s. 23, se Skoghøy 1995 s. 420-421, jf. Jens Edvin Andreassen, Aktuelle spørsmål vedrørende factoringpantordningen, LoR 1992, s. 166-167.

Videre finnes støtte for dette i Skoghøy, s. 421:

- "Både erstatnings- og tilbakebetalingskrav som oppstår i forbindelse med mislighold eller annen form for irregulær avvikling av kontrakter om kjøp eller salg av varer eller tjenester, knytter seg til omsetningen i virksomheten på en slik måte at det er rimelig at de i forhold til avtaler om factoringpant kommer i samme stilling som egentlige vederlagskrav ".

Hvorvidt saksomkostningene også skal falle inn under bankens panterett er etter min vurdering mer uklart. Saksomkostningene er i og for seg vederlag for en "tjeneste ". Spørsmålet blir derimot om det kan sies være oppstått som en naturlig følge av pantsetters "virksomhet ". Pengekravet oppstår vel her som følge av vunnet rettergang, og ikke som følge av salg av "varer eller tjenester ".

Et annet moment som kan nevnes er at formålet med lovendringen i 1992 var bl. a. å begrense rekkevidden av pl. § 4-10. Det må derfor foretas en avgrensning mot krav som ikke har en tilstrekkelig sammenheng med "kjerneområdet" for bestemmelsen.

Konklusjon: Det sentrale i drøftelsen er at kand. ser at rentekravet og

saksomkostningene reiser særlig problemer. Kandidater som ukritisk henfører

hele beløpet på kr. 100.000,- under pantet viser etter min mening liten oversikt.

 

 

7. Boet krever erstatning med kr. 5.000; for maskinen og kr. 750.000; for brannskadene. Lillevik Elektro AS bestrider ansvar.

Kand. bør innledningsvis rask slå fast at det har ingen betydning for et eventuelt erstatningsansvar at det var utstedt et gjeldsbrev i kontraktsforholdet mellom Holm Eiendom AS og Lillevik Elektro AS, jf. gbl. § 1.

 

Kand. bør kort nevne de tre grunnleggende vilkår for erstatning - økonomisk tap, ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng.

 

Ansvarsgrunnlag:

Det må finnes et rettslig grunnlag for at Lillevik Elektro AS er ansvarlig for de opplysninger budbilsjåføren ga om elektriske kurser.

Mulige grunnlag kan være:

a) Ansvar for opplysninger om salgsgjenstanden i medhold av kjl. § 18:

§ 18. Opplysning om egenskaper eller bruk.

(1) Reglene om mangler gjelder også når tingen ikke svarer til opplysninger som selgeren i sin markedsføring eller ellers har gitt om tingen, dens egenskaper eller bruk og som kan antas å ha innvirket på kjøpet.

(2) Reglene i første ledd gjelder tilsvarende når tingen ikke svarer til opplysning som noen annen enn selgeren har gitt på tingens innpakning, i annonse eller annen markedsføring på vegne av selgeren eller tidligere salgsledd. Utenfor forbrukerkjøp gjelder dette ikke om selgeren verken visste eller burde ha visst at opplysningen var gitt.

(3) Reglene i første og andre ledd gjelder ikke når opplysningen i tide er rettet på en tydelig måte.

Utdrag av note 80 fig. til § 18 i Karnov:

Skal opplysningene føre til ansvar for selgeren, må de være konkrete og noenlunde spesifiserte. Det er ikke avgjørende hvordan opplysningene er gitt. Se Wyller, s. 102-103 Kriiger, op. cit., s. 178-181 og Martinussen, s. 97-98.

Ansvaret gjelder ikke bare selgeren personlig, men også tilsatte, kontrakthjelpere og andre stedfortredere. Forutsetningen er at vedkommende har fullmakt til å gi opplysninger. Se nærmere om dette Martinussen, s. 57-58.

 

Etter min vurdering er kjl § 18 ikke anvendelig i det foreliggende tilfelle. For det første går budsjåførens oppdrag ut på å levere varen på vegne av selgeren. De opplysninger som sjåføren gir kan dermed ikke sies være avgitt "på vegne av selgeren". For det annet kommer ikke bestemmelsen ubetinget til anvendelse utenfor forbrukerkjøp, jf. § 18 annet ledd, 2.pkt.

 

 

b) Ansvar for kontraktsmedhjelpere i medhold av ulovfesta regler.

Dersom selger her skal bli ansvarlig må ansvaret i så fall bygges på de ulovfesta regler om ansvar for kontraktsmedhjelpere.

Dette er behandlet i Jo Hov, Avtalebrudd og partsskifte, Oslo 1997, s. 161-165. Hov skriver om vilkår for ansvar for selvstendige fraktførere på s. 162.

Anførselen om at ansvar ikke kan gjøres gjeldende fordi budbilsjåføren ikke var ansatt i Lillevik Elektro AS kan ikke føre frem da kontraktsmedhjelperansvaret går lengere enn det tradisjonelle arbeidsgiveransvar. Ansvar for Lillevik Elektro AS etter skl. § 2-1 er derimot ikke aktuelt ettersom sjåføren ikke var ansatt.

Av faktum følger det at selger hadde ansvar for transporten frem til kjøper. Budbilfirma har således ingen selvstendig stilling i forhold til selger, og det synes grunnlag for å foreta en identifikasjon.

At en budbilsjåfør utaler seg om elektriske kurser må kunne tilskrives ham som en uaktsom handling. Lillevik Elektro AS hefter for denne uaktsomhet i kraft av kontraktsmedhjelperansvaret.

Delkonklusjon: Det foreligger et ansvarsgrunnlag

Økonomisk tap:

At det foreligger et økonomisk tap synes ikke tvilsomt. Det er krevet erstatning for tap av maskinen med kr. 5.000,- og brannskadene med kr. 750.000,-.

Derimot må det drøftes om erstatning for brannskaden blir for fjern og avledet tap til at det nyter erstatningsrettslig vern.

 

Påregnelig tap - årsakssammenheng:

Alle problemer er ikke løst seg om det kan statueres et ansvarsgrunnlag og et økonomisk tap.

Det kontraktsrettslige erstatningsansvar begrenses også av den alminnelig lære om upåregnelige skadefølger, jf. Jo Hov, Oslo 1997, s. 166-171 (kap. 13).

At maskinen ødelegges fremstår etter min vurdering som en påregnelig følge de feilaktige opplysninger som uaktsomt avgis. Erstatnings for varen med kr. 5.000,- er etter min vurdering klart påregnelig.

Vanskeligere er det for brannskadene med kr. 750.000,-. Formålet med regelen om "adekvat tap" er nettopp å begrense rekkevidden av ansvaret der dette må sies å få urimelige følger. Momenter i denne vurderingen er skyldgraden og om et det foreligger "nærhet i årsaksrekken". At annet poeng er at tapet blir stort som følge av at huseier ikke har tegnet tilstrekkelige forsikringer. Dette er nok et forhold som vil kunne få betydning.

Om Lillevik Elektro AS blir ansvaret for brannskaden må derfor bero på en konkret vurdering.

Konklusjon: Det sentrale er at kand. evner å analysere problemstillingen samt vise sammenhengen mellom de kumulative vilkår for erstatning i kontrakt.

 

 

OM BEDØMMELSEN:

 

Beslagsretten:

Jeg synes at de fleste kand. kommer bra fra denne drøftelsen. De fleste synes være bra orientert om vindikasjonslæren. De som kun drøfter med grunnlag i dl. § 2-2 uten å knytte drøftelsen noe nærmere til ovennevnte forhold bør trekkes. Slike drøftelser blitt fort hengende i luften.

Rettsvern for salgspant:

Det bør trekkes for de som ikke drøfter alle vilkår for rettsvern. En del "glemmer" å drøfte betydningen av at faktura ble sendt en uke senere. Bra om forbrukerkjøp hos de fleste.

Ekstinksjon av salgspant:

Alt for mange drøfter vilkåret "god tru" uten å presisere hva Olsen må være i god tro om. Dessuten er det mange som ikke drøfter hvorvidt det foreligger et omsetningserverv som faller inn under lovens regler. Meget variabelt nivå og det bør gis pluss til kand. som viser oversikt og forståelse.

Pant i surrogat:

Gjennomgående lite givende om dette, og kun et fåtall kand. ser problemstillingen. Et klart pluss til kand. som viser evne til jur. analyse og problematisering.

Omstøtelse:

Variabelt nivå. De fleste finner frem til dl. § 5-5 og § 5-9, men kvaliteten på drøftelsene er meget stor. Mye ref. av lovtekst uten særlig evne til anvendelse av juridisk metode. Noe uskjønnsomt etter min mening å konkludere - som en del gjør - at det kan skje omstøtelse etter § 5-5 pga. "usedvanlige betalingsmiddel", men at dette ikke utgjør et utilbørlig forhold under § 5-9. Enkelte hederlige unntak.

Pantelovens § 4-10:

Kand. kan her finne en del veiledning i lovens ordlyd samt de hensyn som gjorde seg gjeldende ved lovendringen i 1991/92. Skuffende få evner å løfte drøftelsen utover en lett gjennomgang av vilkåret "vederlag for varer og tjenester". De som også ser at fordringen må ha oppstått som ledd i pantsetters virksomhet bør gis et pluss. .

Erstatning:

Dessverre mye grått om dette. Jeg er overrasket at mange kand. ikke engang evner å klargjøre de grunnleggende vilkår for erstatning i kontrakt. Svært få kand. ser sammenhengen mellom vilkårene. Til tross for at hele misfigholdslæren er en egen del av pensum på 3. avd. skinner det igjennom at den helhetlige forståelsen av faget kontraktsrett dessverre ikke er til stede. Oppdelingen av faget synes ikke å ha hatt den ønskelige effekt.

Det er f. eks. direkte svakt at kand. begynner å drøfte "kontrollansvar" uten først å ha slått fast om det foreligger en mangel eller en forsinkelse. Det aktuelle ansvarsgrunnlaget i denne saken er pensum, men nesten helt ukjent for de aller fleste.

Det blir ikke særlig bedre at noen anvender skl. § 2-1 analogisk eller hevder at et mulig ansvar kan lempes etter skl. kap. 5. Svært få vet at den alminnelige lære om påregnelighet er videreført for ansvar i kontrakt. Dette er endog et eget kapittel i pensum, jf. Jo Hov, Avtalebrudd og partsskifte, kap. 13.

Etter min vurdering er kontraktsretten og ikke minst misligholdslæren en meget sentral del av formueretten (som 3. avd. handler om). De som viser store huller i forståelsen av faget må trekkes for dette selv om kanskje årsaken til dels er den ovennevnte oppdelingen av faget som ikke har vært heldig.

Nivå:

Mange havner i det ordinære skikt rundt ca. 2.90 - 2.95. Strykprosenten blir ikke særlig høy. I andre enden av skalaen finnes noen hederlige unntak, men de fleste som havner i det laudable område ligger på ca. 2.65.

Tromsø, 31. mai 2000