Sensorveiledning UiTø JurFak 3. avd. juridisk embetseksamen november 2001

Insolvensbegrepet i konkursloven § 61

 

§ 61. Insolvens.

       Skyldneren er insolvent når denne ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, medmindre betalingsudyktigheten må antas å være forbigående. Insolvens foreligger likevel ikke når skyldnerens eiendeler og inntekter tilsammen antas å kunne gi full dekning for skyldnerens forpliktelser, selv om oppfyllelsen av forpliktelsene vil bli forsinket ved at dekning må søkes ved salg av eiendelene.

 

1          Litteratur

 

Oppgaven er særdeles sentral, og er solid dekket i Mads H. Andenæs: Konkurs (1999) s. 6 flg.  Huser: Gjeldsforhandling og konkurs er tilleggslitteratur, men vi kan ikke vente at studentene har lest dette verket.

 

2          Avgrensing og disposisjon

 

Oppgaven skulle ikke reise avgrensingsproblemer.  Det er likevel grunn til å anta at enkelte kandidater vil skrive en del om andre emner, bl.a. om insolvensbegrepets betydning i ulike sammenhenger, jf. Andenæs s. 5 nederst. En kort og treffende fremstilling av insolvensbegrepets betydning er OK, men en omfattende fremstilling vil lett gå på bekostning av oppgavens kjerne. Kand. som skriver meget om andre emner enn kkl. § 61 må få sin prestasjon bedømt i lys av hva de skriver om denne bestemmelsen.

 

For de fleste gir disposisjonen antagelig seg selv. Det er ofte naturlig å begynne med kravet om illikviditet i første pkt. (Andenæs s. 13-16), så ta kravet om insuffisiens i annet pkt. (Andenæs 7-13); og til slutt særspørsmålet når debitor er både illikvid og insuffisient, men når summen av eiendeler og inntekter antas å kunne gi full dekning, se om det siste Andenæs s. 16-17.  Disposisjonen er sjelden avgjørende på normale karakternivåer, men en elegant disposisjon kan for en toppkandidat bekrefte et høyt nivå.

 

3          Minimumskravene

 

Uten å ha lest noen besvarelser, er det ikke enkelt å formulere minimumskravene for å passere. Det er min erfaring at sensorene oftest er ganske enige mht. strykgrensen. Sensurpraksis og sensorskjønn gir her retningslinjer som det sjelden er dissens om.  For å bestå må kand. ha et minimum av selvstendig grep på stoffet. Bestått resultat må normalt kreve at kand. har forstått det grunnleggende knyttet til både første og annet pkt. i kkl. § 61. Vi kan for bestått neppe kreve at kand. bruker grunnbegrepene ”illikviditet”og ”insuffisiens”, men kand. som ikke forstår disse begrepene er antagelig i faresonen mht. den grunnleggende forståelse av lovteksten i kkl. § 61.

 

4          Laudable prestasjoner

 

Sensurpraksis og sensorskjønn gir også rimelig gode retningslinjer for når en kand. skal honoreres med laud. Av en laudabel prestasjon må vi normalt forvente at begrepene ”illikviditet” og ”insuffisiens” brukes på riktig måte, og vi må kunne forvente en del selvstendige drøftelser knyttet til noen av bestemmelsens skjønnstemaer. Hvor langt ned på skalaen en kand. kommer, vil bl.a. avhenge av hvor selvstendig kand. er i relasjon til bl..a. noen av disse problemene:

 

a)         Hvilke forpliktelser skal tas i betraktning i suffisiensvurderingen;

b)         Betydningen av omtvistede og/eller betingete forpliktelser samt regresskrav;

c)         Eiendelsbegrepet (beslagsfrie eiendeler, eiendeler i utlandet mv.);

d)         Likviditetsvurderingen: Forpliktelsenes forfallstid, forventede inntekter, ”forbigående” betalingsudyktighet mv.

 

For laud kan vi ikke kreve en solid behandling av alle temaene, kand. må ha atskillig frihet til

å prioritere hvilke emner som skal drøftes grundigere enn andre. Men for de særlig solide

lauder må vi også kreve bredde i utvalget av problemer som tas opp. Dette vil i hvert

fall gjelde for st.t.l-kandidater. Det er viktig at vi ikke er for streng med de beste kand.

Mer erfarne sensorer enn undertegnede mener å ha registrert en glidning i retning av større

strenghet i karakterfastsettelsen på de beste kandidatene den siste generasjonen. De beste skal

honoreres skikkelig hvis prestasjonen gir grunnlag for dette.

 

5          Halvdagsoppgave

 

Dette er en halvdagsoppgave, hvilket vil påvirke de krav som kan stilles til bredde og dybde

for å oppnå et toppresultat. Sensorene må stille kravene slik at det skal være mulig å oppnå et særdeles solid resultat selv med en relativt kort besvarelse av denne delen, så fremt kand. viser selvstendighet og et analysenivå utover det vanlige.

 

Betydningen av stryk på en halvdagsoppgave og bestått på den andre halvdelen er et klassisk tema på sensormøter når karakteren for den aktuelle dagen skal fastsettes (mat. snitt, mat. snitt fratrukket 1/10, eller andre mer eller mindre faste regler, evnt. bare vanlig sensorskjønn). Eventuelle retningslinjer bør her gis av eksamensformannen.

 

 Sensorveiledning, Universitetet i Tromsø høsten 2001, 3. avd. jus, internasjonal privatrett:

"Når benytter man ordre public-forbeholdet overfor utenlandsk rett?"

 

 

 

I. Innledning

 

1. Pensumdekning. Oppgavens tema er behandlet i Gaarders Innføring i Internasjonal privatrett ved Hans Petter Lundgaard, Oslo 2000 s. 99-118 (vedlagt).

Temaet ble også gjennomgått på forelesningene. For noen problemstillinger har jeg i forelesningene avveket litt fra det som skrives i læreboken.

 

2. Oppgaven. Slik som oppgaven er formulert forutsetter den at man vet hva ordre public er. Spørsmålet er i hvilke tilfeller det kan være aktuelt å gripe til ordre public-forbeholdet; hva er kriteriene for ordre public-stridighet.

Det må imidlertid aksepteres at kandidatene gjør rede for - kort - hva ordre public er.

 

3. Sensorveiledningen. Jeg har i sensorveiledningen gjort rede for momenter som bør berøres i en fullstendig og fullverdig besvarelse. Etter å ha lest besvarelsene ser jeg imidlertid at dette er mer enn den "ideale fordring". Men ulike kand. er innom noen av de problemstillinger jeg behandler. Derfor tar jeg dem med.

 

 

II. Generelt om ordre public

 

4. Utgangsposisjon. Rettsvalgsreglene er verdinøytrale.[1] De peker ut hvilken stats rett som kommer til anvendelse når et forhold har tilknytning til mer enn en stat.

Med en slik ordning risikerer man under tiden at den aktuelle saken skal avgjøres etter en i bokstavelig forstand fremmed rettsordning; så fremmed at en avgjørelse basert på dens rett ville vi anse som aldeles urimelig og forkastelig.

De uantagelige konsekvenser av rettsvalgsreglene må man gardere seg mot. En slik gardering har man i den internasjonale privatrett ved at rettsvalgsreglene er underlagt et generelt forbehold: Den fremmede rett som rettsvalgsreglene utpeker, anvendes ikke når resultatet av å anvende den fremmede retten strider mot viktige verdier i og formål med vår rettsorden; er i strid med vår ordre public (offentlige orden). Dette forbeholdet må man lese inn i enhver rettsvalgsregel. Dermed har man et nødrettsprinsipp som redder såvel rettsvalgsreglene som rettsanvenderne mot skammen ved å ende opp med skammelige avgjørelser.

 

5. Problemene. Ordre public-innsigelsen reiser to hovedproblemer. Det ene, og det grunnleggende, er hvor avvikende må den utenlandske retts løsning være for at vi vil si at den strider mot vår ordre public; med andre ord når kommer ordre public-innsigelser til anvendelse. Det andre problemet er hvilket lands rett man skal anvende når den utpekte fremmede retten er uakseptabel.

Oppgavens tema er den første av disse to problemstillinger.

 

6. Negativ og positiv ordre public. Tidligere skilte man mellom negativ og positiv ordre public.

 

Med negativ ordre public mener man å betegne de tilfellene der den fremmede rett som rettsvalgsreglene utpeker ikke blir anvendt fordi resultatet er ufordragelig; rettsvalgsreglene må forståes med et ordre public-forbehold.

Denne negative ordre public ble tidligere satt opp mot den man kalte positiv ordre public. Med dette siktet man til bestemmelser i lex fori (domstollandets rett) som umiddelbart kom til anvendelse uten hensyn til om saken også hadde en utenlandsk tilknytning. Disse imiddelbart anvendelige regler var bestemmelser i lex fori som hadde offentligerettslig karakter eller som skulle beskytte eller fremme bestemte sosial-, kultur- eller næringspolitiske interesser.

Positiv ordre public har vanligvis ikke inngått i det nordiske ordre public-begrepet. Det gjør den heller ikke lenger i utenlandsk rett. De "internasjonalt preseptoriske" regler det her er tale om behandles under problemstillingen inngrepsnormer (Eingriffsnormen) i germanistisk rett; de griper inn i rettsvalget. I romanistisk rett taler man om direkte anvendelige regler. (Lois d'application immédiate.)

I Gaarders bok opereres det fortsatt med positiv ordre public (s. 105 nederst flg.). Men forskjellen i forhold til den egentlige - den negative - ordre public kommer vel klart til syne.

Jeg har i forelesningene gjort rede for den "moderne" (fra 1970-årene) systematikk og terminologi. - Det må imidlertid være godt nok at kandidatene holder seg til det syn læreboken uttrykker.

Når noen kandidater henviser til lov om lovvalg i forsikring av 27. nov. 1993 nr. 101 § 5 er det tale om "inngrepsregler" (positiv ordre public) og som har en helt annen karakter enn (det negative) ordre public-forbeholdet.

Noen kandidater nevner også Romkonvensjonen av 1980 om rettsvalget i kontraktsforhold.

 

Denne konvensjonen gjelder i alle EU-stater, og den kan ikke ratifiseres av ikke-medlemsstater. Konvensjonens bestemmelser er imidlertid i hovedsak overensstemmende med hva som må antaes å være norsk rett for internasjonale kontrakter.

 

I konvensjonen fremkommer forskjellen mellom inngrepsregler, art. 7(2) og ordre public, art. 16.

 

7. Permissiv og prohibitiv ordre public. Et annet skille det opereres med, og som noen kandidater nevner, er permissiv og prohibitiv ordre public.

Med permissiv ordre public mener man de tilfellene der vi tillater noe som er forbudt i den utenlandske rett som skal anvendes.

Et brukt, men foreldet eksempel er forbudet i Nazi-Tyskland mot ekteskap mellom en tysk arier og en jøde. Et slikt forbud ville vi ikke godta. Det ville stride mot vår ordre public.

Et i dag mer relevant og aktuelt eksempel er forbudet i islamsk rett for muslimske kvinner til å gifte seg med ikke-muslimer; et forbud som er  tatt inn i en rekke muslimske staters lovgivning. Likeledes har man i israelsk rett forbud mot at en jøde gifter seg med en ikke-jøde.

Med prohibitiv ordre public forståes at vi forbyr noe som etter den fremmede rett som skal anvendes er tillatt.

Vi ville for eksempel ikke tillate et polygamisk ekteskap inngått her, selv om det var tillatt etter begge brudefolkenes hjemlandsrett.

Skillet mellom permissiv og prohibitiv ordre public har ingen rettslig betydning; det bidrar ikke til å løse ordre public-problemer.

 

8. Engelsk public policy. Public policy er den engelskspråklige betegnelsen på ordre public. Læren er/var mer omfattende enn den kontinentale ordre public. Under public policy behandles således at man ikke skal anvende utenlandsk "penal and fiscal law", heller ikke utenlandsk "administrative and procedure law", og den egentlige ordre public: utenlandsk rett som strider mot engelske rettslige og moralske verdier eller utenlandsk rett som "prejudicies the interests of the United Kingdom or its good relations with foreign powers". (Cheshire and North's: Private International Law, 13. utg. 1999 s. 127.) De statspolitiske elementer i public policy er nå blitt dempet ned, og man opererer med en ordre public-forståelse tilnærmet den kontinentale.

 

 

III. Oppgavens tema: Når benytter man ordre public

 

9. Oppgaveteksten: Ordre public-forbeholdet. Da temaet er angitt som ordre public-forbeholdet vil den som har god forståelse se at oppgaven gjelder den egentlige - den negative - ordre public. Det er nemlig tale om et forbehold i rettsvalgsreglene. Men det viser seg at det er for mye å vente slik forståelse hos kandidatene, selv om det sies i Gaarder s. 101. Noen trekker inn også inngrepsreglene uten å gjøre oppmerksom på forskjellen.

 

 

10. Hovedregelen. Ordre public-forbeholdet har ikke til oppgave å utelukke fremmed rett per se.Det er resultatet av å anvende den fremmede regel som må stride mot ordre public, ikke nødvendigvis regelen som blir anvendt.

At det er resultatet av å anvende en utenlandsk regel som må stride mot ordre public er internasjonalt anerkjent. Og må også antas som regelen etter norsk rett (Gaarder s. 103-04). Vi ville ikke tillate et polygamt ekteskap inngått her selv om begge brudefolkenes hjemlands rett tillot det; det ville stride mot vår ordre public. Er derimot et polygamt ekteskap gyldig stiftet i et utland vil vi godta at barn født av for eksempel hustru nr. 2 er født i ekteskap, og dermed umiddelbart arveberettiget etter faren, uten ytterligere farskapsfastsettelse: Det strider ikke mot vår ordre public at barn arver sin far.

Begrunnelsen for å begrense ordre public-innsigelsen til resultatet av å anvende en utenlandsk regel er at det er resultatet eller konklusjonen ved en avgjørelse som har virkninger; eventuelt ufordragelige virkninger. Og en stats myndigheter kan ikke fatte beslutninger som i sitt innhold og konsekvenser er i strid med de verdigrunnlag staten bygger på. Premissene for avgjørelsen - den utenlandske regel - er langt mindre synbare. Det er avgjørelsen som er den statlige handling, og som ikke kan stride mot ordre public.

At det er resultatet av å anvende en regel og ikke selve regelen som må være ordre public-stridig er så sentralt, at en kandidat som ikke får dette frem bør være i faresonen.

Det er imildertid ett snevert unntak fra denne hovedregel, og det er ved prosessuell ordre public, se pkt. 14 nedenfor.

Noen kandidater nevner ordre public-regelen i vår lov om mellomfolkeleg-privatrettslege reglar for lausøyrekjøp av 3. april 1964 nr. 1 § 6. Denne regelen ble imidlertid oversatt feil fra riksmål til nynorsk av saksordføreren i Justiskomitéen: Både Haagkonvensjonen av 1955, som loven bygger på, og proposisjonen sier det er resultat av den fremmede retten som må stride mot ordre public. Lovteksten sier derimot en "framand rettsregel", se også Gaarder s. 103-04.

 

 

11. Ordre public-innsigelsen er relativ. Læren om at det er resultatet av å anvende en utenlandsk regel som må være ordre public-anstøtelig gjør det naturligvis umulig å angi hva slags type regler som er ordre public-stridige. Avgjørende er hva regelen blir brukt til å begrunne. Ordre public-innsigelsen er derfor relativ; den må vurderes fra sak til sak.

 

12. Innlandstilknytning. Selv om resultatet av å anvende en utenlandsk regel støter an mot vår ordre public er det likevel ikke sikkert at vi avviser det. Resultatet er bare ufordragelig hvis det i hovedsak har en viss tilknytning eller relasjon til domstollandet nå. Dette er det såkalte kravet om innenlandstilknytning, som de fleste lands rett har overtatt fra tysk teori (Inlandsbeziehung). Læren har man også i norsk rett (Gaarder s. 107-08).

I kravet om at forholdet i hovedsak må ha tilknytning til domstollandet ligger at avgjørelsen må få virkning der; avgjørelsen har for eksempel betydning for en person bosatt der. Kravet om at det må være et -aktuelt rettsforhold tar hensyn til at ordre public-forestillingen endrer seg over tid.

Problemstillingen om at forholdet må ha innenlandstilknytning er i resultatet ofte sammenfallende med at det er den konkrete virkningen av den utenlandske regel og ikke regelen i seg selv som må stride mot ordre public.

 

13. Prejudisielle spørsmål. Ordre public-innsigelsen vil vanligvis ikke rekke inn i de prejudisielle spørsmål. Men mer enn en utgangsregel er dette ikke (Gaarder s. 108). Ved kravet om innlandstilknytning unngår man imidlertid for ordre public-spørsmålet å måtte trekke et skarpt og prinsipielt skille mellom prejudisielle spørsmål og hovedspørsmål.

 

14. Prosessuell ordre public. Et unntak fra læren om at det er resultatet av å anvende den utenlandske retten som må være ordre public-stridig, møter man i noen tilfeller på prosessrettens område: En utenlandsk rettsakt kan på ordre public-grunnlag nektes anerkjent, ikke bare fordi resultatet er anstøtelig, men også fordi det er fremkommet etter uakseptable prosessregler. De ordre public-forbehold som finnes i konvensjoner om anerkjennelse av utenlandske avgjørelser omfatter således også uakseptabel rettergang eller saksbehandling; slik også reservasjonen i tvml. § 167, 2. ledd.

 

 

Utenlandske prosess- og saksbehandlingsregler møtes med ordre public hvis de tilsidesetter grunnleggende prosessuelle prinsipper, som for eksempel uttrykt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 6: Ikke upartisk avgjørelsesmyndighet, eller at man ikke er gitt rett til å forsvare seg eller ta til motmære. Kort sagt, den utenlandske ordning er uforenlig med vår oppfatning om rettferdig rettergang; "fair trial".

Mange kandidater nevner Luganokonvensjonens art. 27(1). Her er det tale om å nekte å anerkjenne en dom fordi det i opprinnelseslandet er fulgt ordre public-stridige prosess-regler.

 

Et eksempel på prosessuell ordre public er EU-domstolens avgjørelse i Krombach-saken.[2] Tyskeren Krombach ble i 1995 dømt av Cour d'Assises de Paris for uaktsomt å ha drept franskmannen Bomberskis 14-årige datter i Tyskland. Krombach ble dømt til 15 års fengsle og til å betale en erstatning på FF 350.000. Erstatningsavgjørelsen ble søkt anerkjent og fullbyrdet i Tyskland etter Bruxelleskonvensjonen. Krombach bestred anerkjennelse og fullbyrdelse ved å påberope seg ordre public-bestemmelsen i konvensjonen art. 27, (1); samme art. i Luganokonvensjonen: Krombach hadde nektet å møte i rettssaken. Dette førte til at han ble nektet å la seg representere ved forsvarer.[3] Domstolen kom til at retten til forsvarer er et fundamentalt prinsipp i Fellesskapsretten og i nedlemsstatenes rett, jfr. henvisningen bl.a. i Unionstraktatens art. 6 (2) med henvisning til Den europeiske menneskrettighetskonvensjonen.

 

Noen kandidater nevner også anerkjennelse av utenlandske ekteskapsoppløsninger. Her er det ikke resultatet av å anvende en utenlandsk regel - skilsmissen - som er ordre public-stridig, men eventuelt skilsmisseprosessen, for eksempel den islamske forstøtelsesordning (talak); en privatskilsmisse.

 

 

IV. Oppgavens tema: Innholdet i ordre public

 

15. Ordre public skal beskytte grunnleggende (fundamentale) rettsforestillinger. Rettsforholdenes tilfeldige mangfoldighet og forandringer i verdiforestillingene over tid

 

gjør det vanskelig å behandle ordre public i sin alminnelighet annet enn som et general-forbehold.

Generelt kan man si: Ordre public-innsigelsen anvendes for å forsvare grunnleggende rettsforestillinger i lex fori mot fremmed rett.

 

16. Grunnleggende rettsforestillinger. Når man skal forsøke å forklare hva som er ordre public, kan det være nyttig først å skrelle bort noe av hva det ikke er.

Ordre public er ikke den preseptoriske retten i lex fori, heller ikke det man betegner som internasjonale preseptoriske regler ("positiv" ordre public, se foran pkt. 6). Disse siste kan gripe inn i rettsvalget, men da på selvstendig grunnlag. Heller ikke kommer ordre public på tale selv om resultatet av å anvende en utenlandsk rettsregel blir et annet enn om man hadde brukt en norsk regel, ikke engang om resultatet synes lite rimelig, eller ukjent, ut fra norsk rett.

Innholdet i ordre public er de mer grunnleggende prinsipper for en rettsorden. Som oftest er det de uuttalte fundamentale grunnsetningene en nasjonal rettsorden bygger på, slik som for eksempel personlig frihet eller prinsippene som ligger til grunn for ekteskapsinstitusjonen.

At innholdet i ordre public er de prinsippene, ofre uutalte og uskrevne, som vår rettsorden grunnleggende bygger på, kan man se i den lovgivning som formulerer ordre public-innsigelsen. Uttrykk som brukes er: "... åpenbart støtende (eller "åpenbart virke støtende") på norsk rettsorden",[4] "klart uforenlig med grunnleggende prinsipper i norsk rett om familie og barns rettsforhold", "ikke forenlig med grunnleggende prinsipper her i landet om vernet av menneskerettighetene", "virke støtende på rettsordenen" og "ikkje er samhøveleg med ålmennskipnaden".[5]

 

Hvis man hadde tenkt seg at vår ordre public er nedfelt i den skrevne og positive rett, ville det vært naturlig å formulere seg annerledes. Man ville da formodentlig ha brukt uttrykk som "i strid med" eller "i konflikt med" i stedet for "virke støtende på" og "uforenlig med". Ordre public-konfliktene er mer en opplevd konflikt enn en rettskonflikt, fordi det er den innenlandske "rettsfølelse" resultatet av å anvende en utenlandsk regel støter an mot.

 

Ved grunnlovbestemte rettigheter står man overfor spørsmålet om man skal formulere disse som uttrykk for prinsipper og da anvende ordre public, eller om man skal anvende reglene direkte.[6]

 

17. En europeisk ordre public. Formelt sett er ordre public del av hvert enkelt lands rett. Således er formuleringen i Luganokonvensjonens art. 27 typisk og treffende: En utenlandsk dom anerkjennes ikke hvis den "ville virke støtende på rettsordenen ("ordre public") i mottakerstaten". Man kan derfor tale om norsk ordre public, og for eksempel om italiensk ordre public.

Men innholdet i ordre public-begrepet har ikke, og bør ikke gies, et nasjonalt særpreg. For ordre public som samlebegrep for grunnverdiene i og for vår rettsorden har ikke sitt egentlige grunnlag i den nasjonale rett, men i den kultur retten er et uttrykk for. Og i denne sammenheng går det ikke na å tale om en norsk, eller forsåvidt nordisk, kultur. Grunnverdiene i og for vår rett finner vi i den felles-europeiske (retts-)kultur. Europeisk er her ikke geografisk fiksert, men betyr det europeiske kulturfellesskap.

I resultatet betyr dette at man i dag vanskelig kan forestille seg tilfeller der man må gripe til ordre public overfor retten i et annet land innenfor vår kulturkrets; ett eksempel er dog den foran nevnte Krombach-saken, pkt. 14.

 

 

18. Ordre public og internasjonale konvensjoner. Konvensjoner gir konvensjonsstatene bestemte og bindende uniforme reguleringer. Et ordre public-inngrep vil være en tilsidesettelse av konvensjonens uniforme regulering.

En internasjonal-privatrettslig konvensjon fortrenger en konvensjonsstats nasjonale rettsvalgsregler. Tillateligheten av å anvende ordre public må derfor følge av konvensjonen. Inneholder den ingen ordre public-klausul og kan et slikt forbehold heller ikke tolkes inn i konvensjonen, betyr det i prinsippet at ordre public er utelukket. Den eneste mulighet er da å forhandle frem en endring av konvensjonen eller å si den opp.

Også i de tilfellene en konvensjon henviser til nasjonal ordre public, slik Bruxelles- og Luganokonvensjonene gjør i art. 27, er det konvensjonen som bestemmer rommet for å gripe til ordre public.

19. Ordre public i Haagkommisjoner. Mye av den beskjedne lovgivning vi har om internasjonal privatrett bygger på konvensjoner fra Haagkonferansen for internasjonal privatrett.

Fra 1950-tallet har man inntatt en ordre public-klausul i disse konvensjonene. Men for å opprettholde den enhetlige regulering lengst mulig opereres det med et forsterket ordre public-krav: Bare når resultatet av å anvende en utenlandsk regel er klart (manifestement/manifestly) i strid med ordre public kan man gripe til ordre public.

 

 

V. Vurdering av besvarelsene

 

20. Generelt. Mitt inntrykk er at kandidatene ikke har tatt faget internasjonal privatrett alvorlig. Nivået kan umulig være så lavt i andre fag.

Det eneste sammenligningsgrunnlag jeg har er da internasjonal privatrett var valgfag til den tidligere 3. avd. i Oslo, med 60-70 studenter i semesteret. Prestasjonene var helt annerledes; også om man tar hensyn til tidens alminnelige forfall.

 

Etter min mening bør man imidlertid ikke justere karakterene (ned) i forhold til nivået på kandidatenes prestasjoner. Da aksepterer man at faget ikke behøver å taes alvorlig.

 

21. Karakterfastsettelsen. Ved så gjennomgående svake besvarelser blir karakterfastsettelsen høyst besværlig. Til og med strykgrensen er vanskelig å trekke.

Et minstekrav for å bestå må imidlertid være at kandidaten synes å vite hva ordre public er: At det er et alminnelig forbehold ved enhver rettsvalgsregel og anerkjennelsesregel, og at det er et forbehold i forhold til grunnleggende rettsforestillinger og kulturelle/etiske verdier.

Det bør ikke holde at kandidatene nøyer seg med - som noen gjør - å referere upoengtert noen ordre public-bestemmelser de tilfeldigvis har funnet i Lovsamlingen.

Det holder heller ikke å besvare oppgaven med tre-fire setninger, selv om de uttrykker noe som i og for seg er akseptabelt.

For å få laud må kandidatene i tillegg til det ovenfor nevnte helt grunnleggende, få poengert frem hovedregelen om at det er resultatet av å anvende den utenlandske retten som må være ordre public-stridig. Kandidatene bør også kunne peke på forskjellen mellom ordre public-forbeholdet (negativ ordre public) og inngrepsregler/internasjonalt preseptoriske regler (positiv ordre public).

Men selv med disse enkle "retningslinjer" blir karakterfastsettelsen vanskelig fordi kandidatene ikke problematiserer skikkelig det temaet de skal behandle, en svakhet som vel neppe bare finnes i besvarelsene av internasjonal privatrettsoppgaven.

 

                                                                                                                                                                                                                   

 

 

 

 

 



[1] Jeg bruker betegnelsen "rettsvalg" og ikke "lovvalg". Det er ikke bare de utenlandske lover man velger, men den utenlandske rett.

[2] 28.3. 2000, sak C-7/98: Dieter Krombach mot André Bamberski.

[3] Etter den franske straffeprosesslov art. 627 flg. kan en person som i strid med stevning ikke møteri retten nektes forsvarer.

[4] Henholdsvis lov av 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område, § 8 nr. 5 og lov av 2. juni 1978 nr. 38 om anerkjennelse av utenlandske skilsmisserog separasjoner § 2.

[5] Henholdsvis lov av 8. juli 1988 nr. 72 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m.v. og om tilbakelevering av barn, § 7a (Europarådskonv.), samme lov § 12 (Haagkonvensjonen), Luganokonvensjonen art. 27 og lov av 3. april 1964 nr. 1 om mellomfolkeleg-privatrettslege reglar for lausøyrekjøp § 6.

[6] At det mer er prinsippene i vår rett enn den skrevne regel det er tale om, ser man også av førstvoterende dommer Altens votum i Rt. 1934 s. 152 ("Aufwertungsdommen"): "Anerkjennelsen av en sådan tilbakevirkning ville stride måt en hovedgrunnsetning i vår rettsorden, som er kommet til uttrykk i Grunnlovens § 97,..." (min uth.). I Rt. 1937 s. 888 (Gullklausulsaken) uttrykte imidlertid dommer Boye seg annerledes. Han refererte direkte til Grl. § 97.