SENSORVEILEDNING TIL JURIDISK EKSAMEN VED UNIVERSITETET I BERGEN HØSTEN 1991

TEORIOPPGAVE NR. 3

I OPPGAVETEKST

"Hvor langt har en kontraktspart i vare‑ eller tjenestekontraktsforhold erstatningsansvar overfor medkontrahenten for tap som oppstår ved uforskyldt teknisk svikt under kontraktsavviklingen? (Særregler om erstatningsberegning behandles ikke)"

II EKSAMENSKRAV

"Grundig kjennskap til reglene om stiftelse av kontrakt på egne og andres vegne, ugyldighetslæren, grenser for kontraktsfriheten, regler om kontraktsavvikling og mislighold, lempning, bristende forutsetninger og annen kontraktsrevisjon."

III LITTERATUR

Tilrådd litteratur i kontraktsrett er Kruger "Norsk kontraktsrett (1989) §§ 1‑5, 7, 15, 18‑20, 23‑24, 30‑34, 38, 40, 42, 44‑45, 47‑48. Resten av boka er tilleggslitteratur.

Oppgavens tema behandles spesielt i § 47 , Grunnlag for erstatningsansvar ved mislighold. En vellykket besvarelse forutsetter forståelse av de grunnleggende kontraktsrettslige prinsipper og mekanismer, og krever at kandidaten har god kjennskap til vesentlige deler av læreboka.

Emnet er også berørt i kjøpsretten, som er l. avdelingsstoff. Kandidatene kan ikke forventes å ha kjennskap til Krugers nye "Norsk kjøpsrett" (1991), som inneholder adskillig av interesse for oppgavens tema.

Forøvrig vises til lærebokas utførlige litteraturhenvisninger.

IV GENERELT OM OPPGAVEN

Oppgaven tar opp et sentralt tema i misligholdslæren, en kontraktspants plikt til å betale erstatning når kontrakten ikke oppfylles som forutsatt. Det er situasjonen når prestasjonsforfeilingen har sin årsak i teknisk svikt som skal utpensles.

Det finnes i svært liten utstrekning særregler om erstatningsansvar for teknisk svikt. Kandidaten må derfor ta utgangspunkt i de alminnelige vilkår for erstatningsansvar i kontraktsretten, og forklare hvordan disse får anvendelse ved teknisk svikt. Skuffende mange kandidater har problemer med å få en helhetlig framstilling ut av dette. Det gis ofte mer eller mindre vellykkede generelle framstillinger om erstatningsansvar i kontraktsretten, gjerne påhengt en kommentar om at disse reglene også får anvendelse når det er teknisk svikt som har utløst den forsinkede eller manglende kontraktsoppfyllelse. Slike besvarelser framstår som ufullstendige, en viktig del av testen er å belyse teknisk svikt som utløsende faktor for erstatningsansvar i kontraktssammenheng.

Oppgaven gir kandidaten god anledning til å vise fram både konkrete kunnskaper, generell kontraktsrettslig forståelse og metodiske/systematiske evner. Den bør derfor skille godt, og gir de flinke kandidater mulighet for god uttelling. Jeg vil tro at oppgaven av mange kandidater blir oppfattet som vanskelig.

V AVGRENSNING AV OPPGAVEN

Oppgaveteksten angir klart at det er kontraktsrettslig erstatningsansvar som skal behandles. Dette innebærer at elementer fra alminnelig erstatningsrett bare skal tas opp i den utstrekning det kan kaste lys over eller berører det kontraktsrettslige erstatningsansvar. Et eksempel på dette kan være spørsmålet om hvordan de alminnelige regler om objektivt ansvar for farlig virksomhet m.v. går anvendelse i kontraktsforhold. Om dette vises til § 47,6 i læreboka, der også forholdet til produkt‑ og produsentansvar tas opp.

Dersom det sistnevnte forhold i det hele tatt skal tas opp, bør det gjøres kort, ettersom det i utgangspunktet ikke dreier seg om en kontraktsparts ansvar overfor medkontrahenten.

Kandidatene bør få fram at teknisk svikt kan lede til både forsinket og mangelfull kontraktsoppfyllelse.

Læren om erstatningsansvar i kontraktsforhold faller i to hoveddeler, hjemmels og grunnlagsspørsmål på den ene siden, og erstatningsberegningen på den andre. 1 læreboka er førstnevnte del behandlet i § 47 og den sistnevnte i § 48. Oppgaveteksten angir klart at den sistnevnte del ikke skal behandles. Likevel er det mange kandidater som omtaler dette i større eller mindre detalj. En kort presisering av at erstatningsansvaret i utgangspunktet ikke omfatter indirekte tap, kan etter min oppfatning ikke skade. Derimot må det føre til trekk om en kandidat bruker mye plass på en gjennomgang av de ulike tapsposter i et erstatningsoppgjør.

Oppgaveteksten angir også at det kun er ansvar for tap som oppstår ved uforskyldt teknisk svikt som skal behandles. Dette innebærer at culpa ansvaret ikke skal behandles. Det må likevel være forsvarlig om man for å få fram helheten kort presiserer at culpa ansvaret ligger "i bunn", gjerne med henvisning til de viktigste hjemlene for dette.

Noen få kandidater definerer "uforskyldt" slik at det automatisk er noe som faller utenfor kontrollansvaret etter f.eks. kjøpslovens § 27, 1. ledd. En slik definisjon er det ikke grunnlag for, og den tyder helst på manglende forståelse av hva kontrollansvaret innebærer. De kandidater som gjør denne feil, har dessuten svært lite igjen å skrive om.

Erstatningsansvar av den type det her er tale om, er mest praktisk ved manglende kontraktsoppfylling fra yter, men den oppfinnsomme kandidat vil også kunne konstruere eksempler som viser at teknisk svikt (f.eks. ved betalingsformidlingen) også kan være aktuelt på bestillersiden.

VI NÆRMERE OM HVA BESVARELSEN BØR INNEHOLDE

Kandidatene bør komme innom flest mulig av de momenter som er tatt opp i lærebokas § 47. Det som gjør oppgaven til noe mer enn en kapitteloppgave, er at kandidaten ved selvstendig innsats må innarbeide den tekniske svikt som utgangspunkt for framstillingen. Som tidligere påpekt, faller dette vanskelig for mange.

Det bør innledningsvis sies noe om erstatningsreglenes funksjon i kontraktsretten. Herunder bør kandidaten framheve de legislative hensyn, som ikke helt faller sammen med hensynene bak det alminnelige erstatningsansvar. Kandidatene bør spesielt framheve at oppmuntringshensynet står sentralt.

Videre bør kandidaten redegjøre for rettskildene på området. Det bør komme fram at erstatningsansvaret ofte er gjenstand for avtaleregulering (eks. NS 3401). Det vil være positivt om kandidaten får fram hvordan kontraktspraksis regulerer ansvarsspørsmålet, ikke minst som en reaksjon mot det objektive genusansvar i den gamle kjøpslovs § 24. Skrankene for kontraktsfrihet bør kort nevnes.

Det vil også være positivt om kandidaten får fram erstatningsansvarets funksjon sett i sammenheng med de øvrige beføyelser som kan medføre skadesløshet for den uskyldige kontraktspart. Det er naturligvis ikke grunnlag for å gå i dybden vedrørende regiene om fastholdelse/ naturaloppfylling, heving og prisavslag.

Kandidaten bør vise kjennskap til de alternative modeller for ansvar som er omtalt 1 lærebokas § 47.4. Kandidaten bør innrømmes adskillig frihet i sin måte å disponere denne del av oppgaven på. Det sentrale må være å få fram de ulike ansvarsmodeller og redegjøre for hvilke som kommer til anvendelse i hvilke tilfeller.

Et naturlig utgangspunkt er kjøpslovens regler, som på tjenestesiden har futt sin oppfølger i håndverkertjenesteloven. Et hovedelement i framstillingen vil være det såkalte kontrollansvaret, som er utførlig omtalt i lærebokas § 47.5 (Side 799‑810) . Et minstemål må vare at kandidaten får fram at kontrollansvaret går lengre enn skyldansvaret, men ikke så langt som det objektive ansvar. Forøvrig er det som framstillingen 1 læreboka viser ,mange tvilsomme spørsmål ved kontrollansvaret, og den flinke kandidat skulle her ha gode muligheter for å vise seg fram. Jeg går ut fra at dette temaet har vært viet atskillig oppmerksomhet i forelesningene i kontraktsrett.

Noen kandidater diskuterer utførlig hva som skal til for at det foreligger en "hindring" etter kontrollansvarsregel i kjøpslovens § 27, 1. ledd, 2. punktum. Etter min forståelse må man her ta utgangspunkt i kontraktspartens pretensjon om at det foreligger en hindring. Om denne kan føre til ansvarsfrihet, blir et spørsmål om hindringens forutsigbarhet og mulighetene for å unngå/ overvinne følgene av den påståtte hindring. Det blir dermed ikke nødvendig å drøfte særskilt hva som ligger i begrepet "hindring".

En kontraktsparts ansvar overfor medkontrahenten for prestasjonsforfeiling grunnet svikt hos kontraktsmedhjelperen og egne ansatte, bør kort nevnes, se f.eks. kjøpsloven § 27, 2. ledd.

Konsekvensene av manglende varsel til medkontrahenten om at teknisk svikt som kan få betydning for kontraktsoppfyllelsen har inntruffet, bør også kort påpekes, jfr. kjøpsloven § 28.

En god kandidat vil også drøfte om innføringen av kontrollansvaret på stadig flere rettsområder har ført til eller vil føre til, at tilsvarende regler også må legges til grunn for ansvarsvurderingen på ulovfestede områder. Det kan også drøftes hvilken innvirkning den nye, tunge bakgrunnsrett får ved anvendelsen av tilnærmede forcemajeure klausuler i kontraktspraksis. Utover det kontrollansvar som er nedfelt i kjøpsloven og håndverkertjenesteloven, bør kandidaten kunne vise til eksempler på lovregler som fastsetter strengere eller lempeligere ansvarsregler. Eksempler på det førstnevnte er bilansvarslovens § 5, veifraktlovens § 28, 2. ledd og sjølovens § 97, mens husleielovens § 18, 3. ledd, luftfartslovens § 136 og sjølovens § 118 er eksempler på ansvarsreguleringer som må karakteriseres som skyldansvar.

En kandidat som får sagt noe fornuftig om ansvar for teknisk svikt på bestillersiden, f.eks. ved betalingsformidlingen, bør få et lite pluss.

Det vil være positivt om kandidaten avslutningsvis gir tilkjenne noen rettspolitiske betraktninger, og herunder vurderer kontrollansvarets framtid som generelt utgangspunkt for ansvarsvurderinger i kontraktsretten. En tilsvarende regel er bl.a. på vei inn i den nye lov om avhending av fast eiendom.

VII EVALUERING

De besvarelser jeg hittil har lest, faller grovt sett i 3 kategorier:

a) Noen få som makter å gi en helhetlig framstilling av erstatningsansvar med utgangspunkt i teknisk svikt.

b) De mange som gir en grei, men generell framstilling av erstatningsansvar i kontraktsforhold, uten særlig adresse til teknisk svikt.

c) De skuffende mange som gir en svak og ufullstendig redegjørelse for kontraktsrettslig erstatningsansvar.

I den første kategori samles de perspektivrike og selvstendige kandidater. Av grunner som neppe er helt tilfeldige, er disse også de mest kunnskapsrike og forståelsesfulle. Her bør lauden sitte løst. Som tidligere nevnt, er dette en oppgave som gir den flinke kandidat gode utfoldelsesmuligheter, og hele karakterskalaens bredde bør kunne benyttes.

I den midterste kategori er det store forskjeller i kvaliteten. Noen presterer besvarelser som ville vært meget gode dersom oppgaven hadde spurt etter kontraktsrettslig erstatningsansvar generelt. Hvor meget som skal trekkes for den manglende forankring i/fokusering på teknisk svikt, er det vanskelig å si noe generelt om. Her må den enkelte sensor vurdere i lavilken utstrekning oppgaven framstår som et vellykket, middels vellykket eller mindre vellykket svar på oppgaven.

I den siste kategori finnes de kandidater som nok har hørt eller lest om kontrollansvaret, men ikke vet noe særlig om hva det går ut på. Disse nøyer seg ofte med til dels upresise lovreferat, lite treffende eksempler og mangelfull/mislykket disposisjon, i tillegg til den vanlige samling med misforståelser og mer eller mindre uforståelige formuleringer. Her må veien til strykkarakter være kort. Det kan ikke være tilstrekkelig for en bestått karakter at kandidaten finner fram til og foretar mer eller mindre korrekt avskrift av noen av de relevante lovbestemmelser.

Bergen, den 2. desember 1991

Tillegg til sensorveiledning ‑ teorioppgave nr.3/Tromsø.

I. Oppgaveteksten for Tromsø‑modellen er den samme som for Bergen, dog slik at "teknisk svikt" er byttet ut med "oppfyllelsessvikt". Av den grunn er jeg bedt om å lage et tillegg til den sensorveiledning.

II. Eksamenskrav ‑ samme som for Bergen.

III. Litteratur.

Det aktuelle er at Tromsø‑modellen benytter Viggo Hagstrøm, Fragmenter fra obligasjonsretten, som pensum innenfor det tema som oppgaven omhandler. Det vises særlig til kap.48.

IV. Generelt om oppgaven.

Tromsø‑oppgaven må vel sies å være noe lettere enn Bergen oppgaven idet kandidatene står fritt m.h.t. årsak til oppfyllelsessvikten. Samtidig er oppgaven noe videre, jfr.nedenfor.

V. Avgrensning av oppgaven.

Som for Bergen oppgaven, men begrepet oppfyllelsessvikt innebærer at det er naturlig å få frem en mer generell oversikt over objektivt ansvar i de aktuelle kontraktstyper, herunder vanhjemmel, pengemangel, villfarelse m.h.t. forpliktelsen og garanti.

Jeg er enig med bergenssensoren i at oppg. gir nokså grei beskjed om at erstatningsutmåling ikke skal med. Dette kunne nok ha kommet klarere frem, og utrykksmåten "Særregler om erstatningsberegningen osv)" har forvirret en del studenter. Etter min oppfatning må det brukes et visst skjønn her ved bedømmelsen av besvarelsen, noe jeg også forstår at bergenssensoren anbefaler. Også uttrykksmåten "tjenestekontraktsforhold" innbyr til en viss omtrentlighet. Håndverktjenesteloven er såvidt inngående behandlet av Hagstrøm at Tromsøstudentene ikke skulle ha noen vansker med å oppfatte kjernen i begrepet. At man også tar med entreprise, er strengt tatt utenfor oppg., men man er inne i en rettsutvikling hvor det er naturlig å trekke inn denne kontraktstypen i fremstillingen ‑ helt klart er dette i forbindelse med redegjørelse for kontrollansvarets fremmarsj og arbeidet med ny NS.

I Tromsø‑oppgaven er det også et poeng at k. innledningsvis får frem at det forutsettes at ikke den annen part er i kreditormora.

VI. Nærmere om hva besvarelsen bør inneholde.

I tillegg til det bergenssensoren nevner, kan det være grunn til å fremheve at Tromsø‑studentene har i fremstillingen til Hagstrøm en ajourført gjennomgåelse av kontrollansvar og genusansvar, objektivt ansvar med unntak for force majeure, hvor det er lagt hovedvekt på rettsutviklingen i retning av stadig øket innpass for kontrollansvar. For Tromsøstudentene er det derfor ikke grunn til å gi ekstra pluss for at studentene har dette med, snarere må dette ses som et kjernepunkt i besvarelsen.

Slik oppgave og pensum er utformet for Tromsøstudentene er det også grunn til fremheve medhjelperansvaret noe mer enn det bergenssenssoren anbefaler for Bergensoppgaven. Det er naturlig at Tromsøstudentene får med seg grunnlaget for medhjelperansvaret og behandler dette i relasjon til kpl.5 27.2.ledd og håndverktjl.§28,2.ledd.

VII. Evaluering.

Her har jeg intet å tilføye ut over det bergenssensoren har skrevet for Bergensoppgavene, og som jeg synes passer bra også for Tromsøoppgaven etter gjennomgang av ca. 50 besvarelser, for det meste Tromsøoppgaver. Det vises dog til særbemerkningene ovenfor.

Tromsø 7.desember 1991.