Sensorveiledning

Juridisk embedseksamen, 3. avd. høsten 1992 Universitetet i Bergen

Krav på naturaloppfyllelse ved ikke‑oppfylte kontrakter. (Reglene om tvangsfullbyrdelse skal ikke behandles).

I. Pensum: Kai Krager: Norsk Kontraktrett (1989 , herefter kalt K 1) § 42 og til dels § 38.

Kai Krager: Norsk Kjøperett , utg. 1991 (K 2) § 15 s. 267-279, særlig s. 267-271 og s. 271-278. I samme verk, §.9, særlig s. 186-198, får vi en sammenstilling over bristende forutsetning og Avl.§ 36 i kjøpeforhold, som kan være nyttig repetisjon, men den er mest myntet på erstatning

Viggo Hagstrøm: Fragmenter fra obligasjonsrett, IfP, Oslo, stensilserie nr. 143 § 44,og om avhjelp § 45, særlig s. 87‑90. Denne er anbefalt tilleggslitteratur.

Kjøperett er strengt tatt ikke pensum til 3.avd., men til 1.avd

De kavd. som nå går opp til 3. avd. har ikke hatt K 2 av 1991, men visse foreløpige arbeider, f.eks. Wyllers: "Nøtteskallet”, og en del limingsarbeide fra Erling Selvig. De har imidlertid hatt kjøperett, og plikter å følge med. Men det sikreste er kanskje å knytte minstekravene til Krugers K 1, men da er § 42 ikke tilstrekkelig, også § 38 må trekkes inn. (Forbausende nok er §§ 35-37 ikke pensum.)

Når jeg nedenfor kommer til hva en god oppgave bør innehold bygger jeg i all hovedsak på K 1 + K 2 + Hagstrøms fragmenter, §§ 44 og 45.

II. Jeg er bedt om spesielt å gjøre oppmerksom på at realkreditors avbestillingsrett ikke er pensum.

III. Jeg tar begredelighetene først, og så kommer nedenfor en mer systematisert gjengivelse, med noen utdypninger av den skisse som den gjennomgående sensorer tidligere har mottatt fra min hånd.

Nivået er meget svakt. Av min foreløpige gjennomgåelse av ca. 24 besvarelser, har jeg 8 klare stryk, og omtrent ingen på middels ren H. Det klumper seg sammen på 2.90/2.95, og med hovedtyngde på 3.00 og "videre oppover". Jeg har kun 1 besvarelse, hvor jeg er litt i tvil om den er til Laud eller ikke. Fortsetter det slik, kan det bli rene massakre, hvis ikke den enkelte sensor legger en spesiell julegodvilje til, og finner undskyldende momenter.

1. Den dominerende og forferdende mangel i de besvarelser jeg har rettet, er at de aller fleste ikke ser forskjell på erstatningsbortfall efter Kjl. § 27, og fritagelse fra naturaloppfyllelse efter § 23 (1).

De ser altså ikke forkjellen på de lempligere betingelser for å slippe naturaloppfyllelse, og de klart strengere betingelser for at erestatningskravet også faller bort; d.v.s. at i allpraktisk realitet: Avtalen i sin helhet er falt bort ! (Jeg ser bort fra tilbakesøkning, hvis senere erleggelse). Da har de feilet på det groveste i det mest sentrale tema i oppgaven. At hindringen fritar, selv om den er selvforskyldt, er ikke.

a)Det er ikke den eksplisitte sammenblanding mellom § 27 og § 23 som er poenget. Usedvanlig mange nevner overhodet ikke § 27.

Men når de gjennomgår § 23 (1)2.pkt. 1. alternativ,"hindring som selgeren ikke kan overvinne", får jeg hos de aller fleste som eks. krig, innførselsforbud etc. Ordlydende er dette utvilsomt riktig. Hvis også erstatningkravet faller bort, så er i alle fall plikten til naturaloppfyllelse falt bort. Av og til sier de ikke mer, hvilket muligens kan gi dem fordel av tvilen, hvilket igjen er lite tilfredsstillende, sett fra et sensursynpunkt. Noen, som har gitt disse ovennevnte eks., kommer et eller annet sted senere i besvarelsen, gjerne mot slutten, med en kort setning om at erstatningskravet er i behold og disse bør vil avgjordt få fordel av tvilen, men de må gis et stort trekk for ikke å sette § 23 i relieff i forhold til reglene om erstatningsbortfall.

b) Andre, som skal vise alt det de (ikke) kan, utbroderer, og forklarer meg at det må være objektivt umulig for realdebitor å oppfylle, og/eller det må skyldes en hindring som ligger utenfor hans kontroll, og som han ikke kunne vente å ha tatt i betraktning ved avtalens inngåelse. ‑ Altså direkte § 27 (1+ 2). Disse har i realiteten ikke forstått noen ting av oppgavens hovedtema. Jeg har konferert både med eksamensformannen og en del av mine medsensorer. Vi var enige om at da skulle det usedvanlig meget til for å stå på noe slikt.

Andre er mere vage, og da blir det jo straks et temperamentspørsmål hos sensorene, om de synes de kan finne noe formildende som tyder på at kand. er klar over at erstatningskravet er i behold. Det gjør vi jo helst hvis det er en del positivt hos kand. ellers, hvilket det sjelden er i disse besvarelser. Men det må i alle fall gis trekk for ikke å profilere § 23 i forhold til § 27. Verbalt er vi enige. Spørsmålet er hvordan den verbale enighetene nedfelles i den praktiske sensur.

c) I denne forbindelse er det nødvendig med et par presiseringer allerede her, i forhold til det materielle innhold, som jeg kommer til nedenfor. Jeg synes det er naturlig å ta med både Husleiel. § 13.6 og § 18.5. Mange tar med Sjøl. § 128 og § 135 hvilket er helt o.k. Men da jeg dikterte den opprinnelige skisse hadde jeg jo ikke regnet med denne grusomme svikt i forståelsen av forholdet mellom § 23 og § 27, og da er det nødvendig å presisere at efter Husleielovens ovennevnte regler, og efter de to sjølovsbestemmelsene, faller også erstatningsplikten bort. Det er med andre ord avtalebortfall. Dette står uttrykkelig i § 135, og følger klart av erstatningsbestemmelsene i § 118 og § 233. Jeg hadde ikke regnet med at det skulle være nødvendig å presisere noe slikt.

2. Kun et fåtall av mine behandler avhjelp/retting. Noen nevner det ikke; andre sier at ikkeoppfyllelse kun betyr total uteblivelse. Atter andre sier at ikkeoppfyllelse er lik mislighold, derfor vil de ikke behandle avhjelp og retting !

Efter konferanse med eksamensformannen, er vi enige om at unnlatelse av å behandle avhjelp til dels må settes på oppgavetekstens konto; særlig i de svakere besvarelser. I en god besvarelse vil det dog være et minus, idet det er tegn på sviktende analyse.

3. Andre svakheter, som nærmest blir for pirk å regne, hensett til pkt. 1 A ovenfor.

De færreste utdyper betingelse efter Kjl. § 23, Afael. § 4-2, og Hvtjl. § 14. Sjelden ser jeg noen si noe fornuftig om § 23 (2), og de færreste ser at Afael. § 4-2 ikke har noen tilsvarende bestemmelse. Ei heller Hvtjl. § 14. Det blir parafrase over lovteksten, og ingen (av mine hittil) får med at årsaken til hindringen meget godt kan være selvforskyldt. Her kommer igjen dette inn at man ikke ser at erstatningskravet oftest er i behold.

Spørsmålet om avtalefrihet og preseptivitet vis å vis forbrukere kommer sjelden frem.

Noe særlig om tidsbundne og stedbundne ytelser har jeg ikke sett og svært mange sondrer ikke mellom genus og specie, men her gjør en del det o.k. Jeg går ut fra det er Bergens‑undervisning som ligger bak den terminologi jeg har sett; man sondrer mellom gjenstandsforpliktelser og andre forpliktelser. Når jeg får dette, er jeg stadig like spent på hvor kand. plasserer entrepriser. Det er sjelden at disse nevnes, i alle fall med noen utdypning. Endelig, og det må være et kraftig minus, det er mange som ikke får noe med om tapsbegrensingsplikten, jfr. nedenfor. Noen nevner riktignok) tilfeldig, dekningskjøp, og det er kanskje litt formildende. Tapsbegrensningsplikten er nå aktuell adskillig ut over dekningskjøp !

Jeg har i gjennomgåelsen av det materielle innhold av besvarelse nedenfor, sagt at Kjl. § 23, Afael. § 4-2 og Hvtjl. § 14 er bygget over samme lest, hvilket de utvilsomt er. Imidlertid har jeg flått dette presentert slik at Afael. § 4-2 (1) og Hvtjl. § 14 (1) gir uttyrkk for de samme vurderinger. Dette er jo en klar misforståelse. Hva som skal legges i offerterskels/ misforholdsvurdering og uovervinnelighetsvurdering, vil jo bero på den enkelte kontraktstype, dog jo mere kontrakten er preget av personlig innsats, jo vanskeligere vil det være å gjennomføre tvang på oppfyllelse. Men dette blir vel stort sett pirk i en bedre besvarelse.

Sluttlig: Mitt hovedinntrykk, særlig for disse som roter med betingelsene for fritagelse fra naturaloppfyllelse, og fritagelse for erstatningsansvar er at de nok har lest eller hørt på en forelesning. En god del lovstoff har de fått med (innarbeidet lovsamling ?), men de makter ikke å få noe ut av det. Når de da har rotet med § 27, må jeg sette stryk.

Oppgavens materielle innhold (den opprinnelige skisse i en forhåpentlig noe bedre strukturert form, og med visse utdypninger

IV. Avgrensning av oppgaven.

1. Vårt tema er når realkreditor for de enkelte kontraktstyper, som naturlig hører inn under pensum, kan få dom på naturaloppfyllelse og når realkreditors primærinteresse må vike. Å trekke inn Avtl. § 36, vil oftest være en feil. De overser at § 36 går på bortfall/lempning av avtalen; med andre ord at avtalen er falt bort, også for såvidt angår erstatningsansvaret, i den grad den er lempet. De har da også, jfr. ovenfor, bommet på de klart strengere betingelser for lempning efter § 36, og bortfall av erstatning efter Kjl. § 27, i motsetning til de lavere terskler for fritak for naturaloppfyllelse, jfr. pkt. 2 i f.

Selgers krav på penger er ikke en del av vårt tema.

2. Realkreditors krav på retting, Kjl. § 34, Afael. § 4-10, Hvtjl. § 24, Norsk Standard (NS) 3430 § 32 pkt. 2, jfr. § 32 pkt. 5 er en forlengelse av realkreditors krav på naturaloppfyllelse, og hører med. Jeg viser til bemerkningene ovenfor. Det kan behandles summarisk. Poenget er bare at den gode kand. ser dette.

Realdebitors rett til avhjelp hører ikke med i oppgaven, selv om disse regler selvfølgelig supplerer realkreditors krav.

Den elegante besvarelse trekker paralleller, både mellom krav på avhjelp, rett til avhjelp, og § 36, så lenge det ikke skjer på bekostning av det sentrale, eller med misforståelser.

V. De prinsippielle betraktninger.

Jeg knytter an både til mangelsanmerkninger foran, og avgrens ningsdelen. Efter min oppfatning kommer den kand. best ut av det som forsøker relativt fyldig å si noe generelt om de prinsipper som må legges til grunn, og så tar en del kasuistikk senere. Men disse generelle prinsippene må ikke bli de rene luftigheter, som jeg enkelte ganger har truffet på.

1. Å skrive kun om Kjl. av 1988 blir for snevert, selv om de mest grunnleggende prinsipper da er kommet med.

Man må kunne forvente at de aller fleste får noe med om Afael., tilvirkningskontrakter og entrepriser (enkelte kand. Opplyser meg at NS § 3430 ikke er lovlig hjelpemiddel, men den gamle er det. Jeg legger dette til grunn). Noe om Håndverkstjenesteloven samt litt Husleielov bør komme med. Med den innretning mot sjøfart man har i Bergen, kommer en hel del med noe fra Sjøloven, men ikke alltid like vellykket. Jeg viser til bemerkningene ovenfor.

2. Kand. bør presisere at naturaloppfyllelse er avtalens primær formål, og skal gjennomføres så godt som mulig, men med ikke uvesentlige begrensninger. En del kand. knytter dette til NL. 5-1-1, og 5-1-2. Jeg har godtatt dette, selv om de vel i og for seg ikke sier så mye om når man fritas for naturaloppfyllelsesplikt.

Kand. bør få frem at noen ganger forbyr naturaloppfyllelse seg selv, andre ganger blir byrdene for realdibitor for store, i forhold til realkreditors interesser; at man av den grunn må la sistnevnte tape. K 2 s. 269-70 og s. 175 bruker her terskelgrensen/offergrensen/fastholdelsesterskelen. Hagstrøm s. 80 og 87 opererer med misforholdsbegrensningen.

Det er vesentlig å få frem at betingelsene for å slippe naturaloppfyllelse er vesentlig mildere mot realdebitor, enn betingelsen for å slippe erstatningsansvaret, jfr.ovenfor, og K 2 s. 269 og Hagstrøm s. 75. Vi skal ikke ha en besvarelse om kontrollansvare skyldansvaret, men avstanden til § 27, og tilsvarende bestemmelse i andre lover, må aksentueres i en god besvarelse. I samme forbindelse er det jo da vesentlig å få frem at betingelsene efter § 23 (1)meget vel kan være innfridd, selv om endringen skyldes realdibitor selv (K1 s. 752 og Hagstrøm s. 81). Her kommer jo erstatningen efter skyldansvaret inn med full tyngde, også for inndirekte tap. Disse forhold får vi altså svært lite om, jfr. begredelighetssituasjonen.

3. Kand. må få frem tapsbegrensningsplikten, som er vår alminnelige regel, og bl.a. knesatt i pensum, Kjl. § 70, Afael. § 7-2, og Hvtjl. § 30 (2). Forsømmes dette, får det i alle fall betydelige virkninger for det subsidiære erstatningskrav, hvis slikt eksisterer. Den kand. som får frem at realkreditors krav på primærytelsen er en selvfølgelighet efter norsk rett, og underbygges primært av behovet for forutberegnelighet, og at avtaler skal holdes, (man kan ikke drive business bare basert på erstatningskrav), men krysses bl.a. av hans egen plikt til å begrense tapet best mulig ved dekningskjøp, besørget retting av andre etc., vil jeg gi en svært god uttelling. Det har jeg ennå ikke gjordt.

At dom på naturaloppfyllelse i praksis er meget sjeldent forekommende, er et vesentlig pluss å få frem. Det. skyldes igjen både tapsbegrensningsplikten og realkreditors behov for å kunne prestere ytelser ved anskaffelse annet steds, for å kunne drive business. (Den kand. som ser at mange av oppgavens problemer eksklusivt skriver seg fra det forhold at norsk rett tillater at man avtaler salg av goder man ennå ikke har, vil jeg honorere).

4. For det generelle om uovervinnelighetskriteriet, og misforholdskriteriet, bør kand.,under de prinsippielle bemerkninger, innføre sondringen mellom fungible ytelser, individuelt bestemte ytelser, tidsbestemte ytelser, og stedbundne ytelser. Ved de to siste ligger det i sakens natur at naturalytelse kan være utelukket (drosjen kommer ikke til avtalt tid, og senere er det for sent. Det samme gjelder bryllupsmiddagen,: Og realkreditor er ikke lenger på det sted han trengte det.) Når det gjelder Husleiel. § 13.6.le § 18.5.ledd, Sjøl. § 128 og § 135, faller som nevnt avtalen bort.

Hva sondringens specie/art angår, kan igjen trekkes inn at det særlig er ved speciekjøp og ved individuelle ytelser at dom på naturaloppfyllelse er et vesentlig behov for realkreditor, idet han ved de mere fungible prestasjoner kan ordne seg ved dekningskontrahering. Betingelsen er imidlertid, se K1 s. 478,.."skal naturaloppfyllelse overhodet kunne diskuteres, må det foreligge en situasjon, der prestasjonen fortsatt er intakt i en eller annen form"!

5. Jo mere preget av tjenesteytelse, personlig innsats fra "realdibitors side, jo mindre vil man kunne kreve dom på naturaloppfyllelse, men erstatningsansvaret lurker stadig i bakgrunnen. Krav på en arbeidsprestasjon efter en alminnelig arbeidsavtale, kan ikke kreves tvangsgjennomført. Ei heller de personlige ytelser fra kunstmaleren, arkitekter, advokaten etc. En del kand. er klar over dette. Noe krav til saklig grunn for tilbaketreden kan neppe kreves, men er tilbaketreden tilstrekkelig ubegrunnet, kan det jo lurke et skyldansvar; et meget effektivt oppfyllelsespress.

1 denne forbindelse bemerker jeg at ved entreprise‑kontrakter, har Høyesterett tatt det standpunkt at entreprenøren i meget stor grad har naturaloppfyllelsesplikt, seRt.1972/449 på s. 455, og det er forutsatt i Hvtjl. (O.T.prp. nr. 29 1988/89) s.30 at håndverksytelsene skal kunne gjennomføres ved tvang i stor grad, se Hagstrøm s. 77.

Utenfor E.Y.‑'s forhold vil jo det meste kunne avtalereguleres, det er et vesentlig poeng, uten at man bør gå for mye i detaljene (K 2, s. 273-278 konsentrerer seg om større entreprisekontrakter, så kand. må ikke bomme her).

En del kand. trekker inn forholdet til "3. mann". Det må de gjerne gjøre. Kan de noe om årsaken til at certepartier ikke kan registreres efter Sjøl. § 20, er det utmerket. Dertil kan også konkurs trekkes inn, men enkelte gjør det i for stor grad. Det må kunne greie seg ,for balansen, å si noe om D1. § 7‑3, og § 7‑8. Skal det sies noe mer, måtte det jo være å konstatere at er realkreditor suksessor, må han ha fått rettsvern i selgers konkursbo, for å få naturaloppfyllelse. Boets rett til å tre inn hører ikke med i vårt tema.

6. I den utstrekning kand. trekker inn reklamasjonsreglene, i forbindelse med naturaloppfyllelse/krav på retting, må det vises nøyaktighet. En rekke kand. trekker inn dette, fordi de punktrekkefølgende gjennomgår Kjl. § 23, Afal.§ 4-2 og Hvjtl. § 14.

Her har jeg sett at kand. ofte bruker uttrykket "forsinkelse", som en fellesbetegnelse for full uteblivelse, og forsinket levering, og de behandler faktisk forsinket levering! Det er(i og for seg) utenfor vårt tema. Ved forsinket levering, er det oppfylt, og det er kun et eventuelt erstatningsoppgjør som står igjen. Vårt tema er kun total uteblivelse, og mangelfull prestasjon, og her er reklamasjonsreglene helt forskjellige:efter de gamle prinsipper i Gkjl. §§ 26 og 27. Retten til fastholdelse tapes, hvis man venter "urimelig lenge", Kil. § 23 (3), Afael. § 4-2 (2), og Hvtjl. § 14 (2). Selvfølgelig av den enkle grunn at når det fra begge sider er uoppfylt så er vedvarende taushet et tegn på at begge parter søker å glemme avtalen. Er det derimot prestert, men forsent, eller mangelfullt er kravet "rimelig tid" efter at man burde blitt oppmerksom på forholdet, se Kjl. § 35, Afael.§ 4-11, jfr. § 4-19, og Hvtjl. § 22. Altfor mange slurver her, og forteller meg sogar at reklamasjonsfristen efter Kjl. § 23 (3) er innen rimelig tid, stikk i strid med ordlyden i paragrafen. Vil man spinne videre, kan man selvfølgelig nevne noe om Kjl. § 29, og opplysningsplikten efter § 28.

VI. Mer konkret om kravet til umulighet, misforholdsbegrensningen.

Det meste er sagt foran, og særlig under begredelighetskapittelet. Det må altså ikke blandes med kontrollansvaret, og fritagelses grunnene der (Krager 11. § 9 s. 186‑198),gjennomgår i det vesentlige erstatningsbortfallet, som altså er uinteressant. Selv om man ikke roter, som nevnt i begredelighetskapittelet, der det lite opplysende kun å gi som uovervinnelighetseksempel krig, innførselforbud etc. Kand. bør se de selvforskyldte hindringer, og andre helt subjektive vanskeligheter av en så stor grad, og så sklir vi over i alternativ II., at ulempen/kostnaden for realdebitor står i vesentlig misforhold til kjøperens interesse av å få naturaloppfyllelse fra denne selger. Har de ikke gjort det før, får de kombinere med tapsbegrensningsplikten, og vise innsikt. Det meste har jeg nevnt foran, og jeg minner om Kruger 1. s. 748-750, jfr. s. 752-754, og K II. s. 269‑270, og Hagstrøm s. 78-82. Jeg minner om det tidligere jeg har sagt, og Rt. 1972/449, samt forutsetningen i motivene til Håndverkstjenste loven s. 30. Uovervinnelighetskriteriet og misforholdskriteriet i de senere tids lover er bygget over samme lest, Kjl. § 23 (1), Afael. § 4-2 (1) 2. pkt. og Hvtjl. § 14 (1).

Mens selvfølgelig blir vurderingene forskjellige, p.g.a. avtalegjenstanden og tjenesteytelsene. Dette er sagt foran. Jeg bemerker kun at dom på naturaloppfyllelse ved kjøp av fast eiendom kan være av vesentlig interesse for realkreditor. Det gir hjemmel efter Tgl. § 15, hvis rette person er saksøkt.

Er hindringen forbigående, har Kjl. § 23 (2) en særregel, som kane stort sett kun refererer. En viss egeninnsats burde være på sin plass, jeg henviser til lærebøkene. Poenget her er at Afael. og Hvtjl. ikke har tilsvarende regler. (Se K 11. s. 270 note 6), mer det er neppe grunn til fullstendig antitese her.

VII. Realkreditors krav på retting.

Igjen de samme prinsipper og rettingskravet (eventuelt omlevering ved fungible gjenstander) er den naturlige forlengelse av kravet på naturaloppfyllelse. Hvor langt man kan gå, er avhengig av den enkelte kontrakt og vurderingene. Det blir forskjellig, alt efter den forskjellige kontraktstype jfr. ovenfor. Men i utgangspunktet har realkreditor ved løsørekjøp et ubetinget, men objektivt betinget, krav på reparasjon/retting (H s. 86) § 34. Jeg viser også til Hvtjl. § 24, N.S. 3430, § 32 pkt. 2,JfRA 32 pkt. 5, og Afael. § 4-10, jfr. § 4-17 om rettsmangler. utbedringsplikten gjelder, selv om gjenstanden dermed blir mere verdifull, se O.T.prp. nr.66/ 1990/1991 s. 106, men den er relativt begrenset, idet retteplikt efter § 4-10 (2) kun gjelder den selger som har oppført huset for videre salg, altså i de profesjonelle forhold, ellers ikke. For meg står det som underlig at ikke realkreditor efter Afael. skal kunne kreve av den uprofesjonelle selger at han medvirker til f.eks. slettelse av en heftelse, som er i strid med avtalen. Jeg tror nok slikt må innfortolkes, men ellers er man henvist til erstatning/prisavslag efter § 4-14 (jfr. § 4-12), og § 4-17(2).

Et hovedpoeng er jo at retting skal skje uten utgifter for realkreditor, og det dreier seg da om alle transportutgifter, og andre utgifter, for alle de nevnte lover. Det er i så måte nok å vise til Kjl. § 3.3. ledd. Derfor er også misforholdsterklene de samme som for naturaloppfyllelse, og de samme momenter gjør seg gjeldende med ulike nyanser, alt efter fungibligtet, tjenesteytelse etc. Det kan være fare for sammenblanding her. Det Krager skriver i Kjøpsretten s. 274-278, går på avtaleregulering og garantiklausuler, hvor man altså må ha spesiell avtaleregulering og være utenfor F.Y.'situasjoner.

Om de ulike feil etc., viser jeg i det vesentlige til begredelighetsromertallet foran.

Oslo, den 2. desember 1992