SENSORVEILEDNING FOR PRAKTIKUMSOPPGAVENS DEL I

3. AVDELING HØSTEN 1992

UNIVERSITETET I TROMSØ

1. INNLEDNING

Ved 3. avdelings eksamen høsten 1992 er del I av praktikumsoppgaven forskjellig ved Universitetet i Tromsø og Universitetet i Bergen. Del II er derimot den samme.

Siden del II av praktikumsoppgaven er den samme ved Universitetet I Tromsø som ved Universitetet i Bergen, lager jeg bare sensorveiledning for del I. For del II viser jeg til den sensorveiledning som blir utarbeidet ved Universitetet i Bergen.

Jeg gjør også oppmerksom på at kandidatene ved Universitetet i Tromsø fra og med dette semester har 9 timer til å besvare praktikumsoppgaven på 3. avdeling, mens kandidatene ved Universitetet i Bergen har 7 timer.

Etter min mening er arbeidsmengden i del I og del II noenlunde den samme, og det kan derfor ved sensuren være rimelig å la de to delene telle omtrent likt.

I det følgende skal jeg gå gjennom de spørsmål oppgavens del I reiser.

Det kan selvsagt ikke kreves at kandidatene må ha vært innom alle spørsmålene for å stå.

2. TVISTEN MELLOM A/S TUNEMATS KONKURSBO OG BILFORUM A/S

I forholdet mellom A/S Tunemats konkursbo og Bilforum A/S er det spørsmål om Bilforum A/S kan gjøre tilbakeholdsrett gjeldende til sikkerhet for reparasjonsregningen.

For at tilbakeholdsrett skal kunne gjøres gjeldende, er det bl.a. et vilkår at kravet står i naturlig sammenheng med den etablerte besittelse (konneksitetskravet), jfr. Brækhus: Omsetning og kreditt 2. Pant og annen realsikkerhet (1988), s. 502 ff. I dette tilfellet kan det anføres at når Bilforum A/S ved konkursåpningen har bilen i sin besittelse, står det for så vidt i sammenheng med reparasjonsoppdraget. Bilen fungerte ikke som den skulle etter reparasjonen, og Bilforum A/S ved konkursåpningen hadde bilen i sin besittelse, var det fordi ar det var reklamert på utførelsen av reparasjonen. Bilforum A/S skulle imidlertid ikke ha noe ekstra for det arbeid som ble utført i anledning av at bilen ble innlevert for justering av styremekanismen, og bilfirmaets besittelse i anledning av utførelsen av selve reparasjonsoppdraget hadde firmaet frivillig oppgitt, idet bilen var blitt utlevert til A/S Tunemat 25. juni 1992. Ved slik frivillig oppgivelse av besittelsen vil tilbakeholdsretten opphøre, jfr. Brækhus, op. cit. s. 523 ff.

Riktignok gjorde Bilforum A/S opprinnelig tilbakeholdsrett gjeldende, og bilen ble utlevert 25. juni 1992 var det etter at Bilforum MS var blitt orientert om at finansieringen av bilreparasjonenen skulle ordnes ved salg av bilen til Nord Leasing A/S. Senere ble salgssummen ved salget av bilen til Nord Leasing A/S i sin helhet brukt til å dekke forfalt gjeld til Næringskreditt A/S. Næringskreditt A/S hadde imidlertid ikke fått noen form for sikkerhetsrett i oppgjøret fra Nord Leasing A/S, og når Bilforum A/S 25. juni 1992 utleverte bilen til A/S Tunemat i tillit til at reparasjonsregningen ville bli dekket, fikk Bilforum A/S stilling som alminnelig uprioritert kreditor.

Konklusjonen må derfor bli at Bilforum A/S ikke kan gjøre tilbakeholdsrett gjeldende til sikkerhet for reparasjonsregningen.

3. TVISTEN MELLOM KONKURSBOET OG BILFORUM A/S PÅ DEN ENE SIDE OG NORD LEASING A/S OG FORRETNINGSBANKEN A/S PÅ DEN ANNEN

3.1. Innledning

I tvisten mellom A/S Tunemats konkursbo og Bilforum A/S på den ene side og Nord Leasing A/S og Forretningsbanken A/S på den annen vil det først måtte tas stilling til leasingselskapets rett.

Deretter vil salgspanthaverens rettsstilling måtte diskuteres.

3.2. Foreligger det gyldig leasingavtale?

I dette tilfellet foreligger det en såkalt "sale and lease back"‑operasjon, idet A/S Tunemat hadde kjøpt og var blitt eier av bilen før den ble overdratt til Nord Leasing A/S og leaset tilbake.

For salgspant følger det av pantelovens § 3‑14 at salgspant bare kan etableres i forbindelse med "salg av løsøre", og i dette må det ligge et krav om at det foreligger et reelt salg. Om kjøperen er eier av gjenstanden fra før av, vil salgspant ikke kunne etableres gjennom en salgsog gjenkjøpsoperasjon. For leasing viser pantelovens § 3‑22 annet ledd annet punktum ikke til § 3‑14. Men i og med at en leasingavtale etter § 3‑22 annet ledd annet, jfr. første punktum forutsettes å være en avtale som "i realiteten tjener til å sikre et avhendelsesvederlag", må det etter min mening også for leasingavtaler være en gyldighetsbetingelse at leasingtakeren ikke er eier av leasinggjenstanden fra før av (annerledes SandviklKrugerlGiertsen: Norsk panterett, 2. utg. (1982), s. 366).

Etter min oppfatning må det derfor legges til grunn at det ikke foreligger noen gyldig leasingavtale.

3.3. Har leasingavtalen rettsvern?

Dersom man kommer til at det i forholdet partene imellom kan etableres en gyldig leasingavtale ved et "sale and lease back"‑arrangement, blir det neste spørsmål om avtalen har rettsvern.

I pantelovens § 3‑22 annet ledd annet punktum er det bl.a. henvist til bestemmelsen i § 3‑17. Etter § 3‑22 annet ledd annet punktum, jfr. § 3‑17 må leasingavtalen for å stå seg være inngått før leasinggjenstanden ble overlevert til leasingtakeren. Om man legger til grunn at et slikt "sale and lease backarrangement som det er tale om i denne saken, er gyldig partene imellom, vil forholdet i alle fall være uten rettsvern etter denne bestemmelse (slik også SandviklKrugerlGiertsen, op. cit. s. 366).

Etter dette vil det for løsning av oppgaven strengt tatt ikke være nødvendig å gå inn på spørsmålet om hvilken betydning det har at leasingavtalen ikke er tinglyst. Oppgaven er imidlertid lagt opp slik at kandidatene også må drøfte betydningen av manglende tinglysing.

Fra Nord Leasing A/S' side er det anført at spørsmålet om tinglysing ikke kan ha noe å si for spørsmålet om hvem som er eier av bilen. Denne anførsel er klart uholdbar. Ved financial leasing er leasingselskapets eiendomsrett av høyst formell karakter, og av pantelovens § 3‑22 annet ledd annet punktum, jfr. § 3‑17 tredje ledd fremgår at en leasingavtale må være tinglyst for å stå seg mot leasingtakerens kreditorer.

Konklusjonen er dermed klar: Leasingavtalen er under enhver omstendighet uten rettsvern i forhold til A/S Tunemats konkursbo.

3.4. Foreligger det gyldig salgspantavtale?

Etter pantelovens § 3‑14 bokstav b er det adgang til å sikre et innkjøpslån fra en utenforstående kredittgiver med salgspant.

I dette tilfellet er bilen ikke blitt finansiert ved et særskilt innkjøpslån, men ved trekk på A/S Tunemats kassekreditt. I avtalen med Forretningsbanken A/S er det fastsatt at salgspantet ikke bare skal sikre den del av kassekreditten som refererer seg til bilkjøpet. Salgspantet er her etablert som generell sikkerhet for kassekreditten. Dette vil klart nok ikke kunne aksepteres.

I tillegg kommer at det etter § 3‑22 bokstav b er et vilkår for at et innkjøpslån skal kunne sikres med salgspant, at lånebeløpet blir utbetalt direkte til selgeren. I dette tilfellet er kjøpesummen overført til Bilforum A/S' konto i Forretningsbanken A/S. Dette er i og for seg greit. Men beløpet blir overført fra A/S Tunemats kassekredittkonto. I og med at A/S Tunemat på denne måte har hatt rådighet over beløpet før det ble overført til Bilforum A/S, kan heller ikke vilkåret i § 3‑14 bokstav b om utbetaling fra kredittgiveren direkte til selgeren anses oppfylt.

Konklusjonen blir dermed at noen gyldig salgspantavtale ikke foreligger.

3.5. Har salgspantavtalen rettsvern?

Fra boets side er det ikke bare gjort innsigelse mot gyldigheten av salgspantavtalen, men også mot at den har rettsvern. Kandidatene må derfor subsidiært drøfte dette.

Av oppgaven fremgår at salgspantavtalen er tinglyst i Løsøreregisteret, og dermed vil hovedvilkåret for at salgspantavtalen skal ha rettsvern, være oppfylt, jfr. pantelovens § 3‑17 tredje ledd.

Boets anførsel om manglende rettsvern må derfor ha et annet grunnlag, og det som det kan siktes til, er spesifikasjonskravet i § 3‑17 fjerde ledd.

Etter § 3‑17 fjerde ledd skal en avtale om salgspant særskilt nevne den ting som panteretten skal omfatte og den kjøpesum eller det innkjøpslån den skal sikre. Av oppgaven fremgår at det ble avtalt salgspant i bilen, og dermed må kravet om angivelse av panteobjektet anses tilfredsstilt. Likeledes står det i oppgaven at det var kassekreditten som skulle sikres med salgspantet. Som det fremgår av pkt. 3.4 foran, vil salgspant ikke gyldig kunne etableres på denne måte. Men kravet i § 3‑17 fjerde ledd om spesifikasjon av innkjøpslånet, må i og for seg anses tilfredsstilt.

3.6. Prioriteten mellom tilbakeholdsretten og salgspantet

Dersom Bilforum A/S hadde kunnet gjøre tilbakeholdsrett gjeldende, og Forretningsbanken A/S hadde hatt et gyldig salgspant, ville det ha blitt spørsmål om prioritetsforholdet dem imellom.

Fra Forretningsbanken A/S' side blir det gjort gjeldende at salgspantet er blitt etablert før tilbakeholdsretten, og at salgspantet dermed må gå foran. Det er ikke oppgitt noen begrunnelse for denne anførsel, men begrunnelsen må åpenbart være bestemmelsen i pantelovens § 1‑13.

Av pantelovens § 1‑13 følger at prioriteten mellom flere panteretter som utgangspunkt skal avgjøres ut fra stiftelsestidspunktet for panterettene. Av bestemmelsen fremgår imidlertid at noe annet kan være avtalt eller følge av reglene om rettsvern. Og selv om det ikke er uttrykkelig sagt i bestemmelsen, vil noe annet også kunne følge av særlige rettsregler.

I alle tilfeller hvor tilbakeholdsrett blir utøvd til sikkerhet for vederlag for verdiøkende eller verdibevarende disposisjoner, vil det i mangel av holdepunkter for annet måtte legges til grunn at tilbakeholdsretten må gå foran alle andre heftelser i gjenstanden, jfr. Brækhus, op. cit. s. 515 ff. Antakelig må det samme gjelde selv om disposisjonen ikke har økt eller bevart tingens verdi, men hvor disposisjonen er berettiget i forhold til den eldre heftelse, jfr. Brækhus, op. cit. 514‑515. Dette er det imidlertid ikke nødvendig å gå inn på her, idet det her foreligger en disposisjon som øker bilens verdi, og dermed må tilbakeholdsretten under enhver omstendighet gå foran salgspantet, sml. også sjølovens § 247.

4. SPØRSMÅL SOM IKKE ER FORUTSATT DRØFTET

Utbetalingen av kr 360.000,‑ fra A/S Tunemat til Næringskreditt A/S reiser spørsmål om omstøtelse etter dekningslovens § 5‑5. Oppgaven legger imidlertid ikke opp til drøftelse av dette spørsmålet. Men om noen kandidater nevner dette uten å gjøre noe vesentlig ut av det, vil det selvsagt ikke kunne trekke ned.

Tromsø, 13. november 1992

PRAKTIKUM 3. AVD. H. 1992

Kun del II er aktuell.

I

Tvisten Peder As mot Lars Holm og Marte Kirkerud.

Kandidatene skal vite at sameielovens regel (§ 15) er at hver av sameierne har fri adgang til når .som helst å kreve sameiet oppløst, uten at dette krever noen spesiell grunn. De skal også vite at loven er deklaratorisk ( 1) ; den viker for avtale og serlege rettshøve.

Dette tilfellet er et vanlig tingsrettslig sameie som reguleres av loven. Det kan fastslås, men bør ikke gjøres til gjenstand for en lang drøftelse, at det ikke er tale om kompaniskap eller annen form for bundet sameie.

Det første problem blir altså om der finnes grunnlag for å fravike lovens hovedregel om fri oppløsningsrett. Kan der i omstendighetene ved opprettelsen av sameiet ligge en forutsetning om at det ikke fritt kan kreves oppløst ? De tre hadde jo kjøpt huset for å ha det sammen og bruke det til sine formål. I utgangspunktet må den som har gått inn i en slik avtale være bundet til å opprettholde sameiet. Men det synes klart at det ikke kan gjelde for all fremtid, slik at det blir spørsmål om hvorvidt det må være annerledes etter 13 år, De fleste mener det, og det må sikkert være rett. Men det må kunne spørres om der allikevel, på grunn av det særlige formål med sameiet, kan være grunn til å stille opp et krav om at der skal være en rimelig grunn, eller saklig grunn, for å kunne kreve oppløsning. Også helt uten sammenheng med formålet må det kunne spørres om ren sjikane eller rettsmisbruk kan tillates. ‑ Her er antydet regler og synspunkter som kan danne ramme for, drøftelse av de forskjellige momenter oppgaven gir, og som er av ulike typer : På den ene side de reelle vansker som var oppstått, på den annen at det kan se ut som Peder Ås vil se sitt snitt til å utnytte en noe betrengt stilling for medeierne. Det som dessverre svært mange kandidater gjør, er å drøfte de forskjellige argumenter for og imot på rent rimelighetsgrunnlag, selv om de begynner med å fastslå regelen om fri oppløsningsrett. Det får liten verdi når drøftelsen ikke knyttes til rettsregler. Enda verre, men ofte forekommende, er det at kandidaten ikke engang får tak i hovedregelen i § 15, men Trekker inn flertallsvedtak, innløsning og utløsning m. v.

spørsmålet om fristens lengde bør drøftes ut fra det synspunkt at medeierene skal ha tid til å områ seg, å skaffe seg andre tilfredsstillende lokaler. Deres behov for å få tid til å forberede seg til å finansiere egne bud må også kunne nevnes

Bankens brev til Peder Ås.

Dette er et særskilt lite spm. hvor man kanskje kunne si at det ikke skal kunne bety så meget om kandidatene ikke får noe tak på det og ser poengene. På den annen side er det omtalt i den tilrådde litteratur, nemlig i Nygard Ting og rettar, s. 292. Falkanger : Tingsrettslige arbeider, behandler spørsmålet noe fyldig s. 121‑2. Begge hevder den løsning at panteretten må falle bort som udekket så langt den overstiger den del av kjøpesummen ved auksjonen som faller på den sameieandel på hvilken panteretten hviler, ‑ altså at bankens oppfatning ikke er riktig. § 15 i sameieloven sier at reglene om tvangsauksjon gjelder så langt de høver, og stort sett finner kandidatene § 153 i tvangsfullbyrdelsesloven. Noen sier så at panteretten har prioritet foran oppløsningskravet, og gir banken medhold. Andre mener, som må være det riktige, at sameieforholdet, som inne brer en oppløsningsrett, er prioritert foran rettigheter i de enkelte ideelle andeler (unntatt rettigheter i andelen til den som krever oppløsning). Strengt tatt er ikke oppgavens spørsmål løst ved dette, ettersom § 153 bare gjelder så langt den høver. Til den fullstendige drøftelse hører derfor overveielser over sakens natur. Det er bra om man ser det poeng at skulle bankens syn vinne gehør, ville den enkelte sameier i mange tilfeller kunne hindre oppløsning ved å overbehefte sin andel. Om den udekkede del av panteretten faller bort, eller vedblir å hefte på vedkommende sameieandel, er det ikke spørsmål om i oppgaven. Det kan allikevel ikke være galt å komme inn på det, også om det, som tilfellet er for noen, ikke er direkte ledd i resonnementet om det som er spørsmålet. For de som kommer inn på dette, er det fint å se at skal panteretten fortsatt hefte på andelen, da kan det trykke prisen, slik at i virkeligheten de sameiere som ikke har beheftet sine andeler, taper til fordel for den som har overbeheftet sin.

Man skal ikke kreve all verden av drøftelsen om dette, men det må gi et minus å ikke klare noe fornuftig i det heie tatt. En henvisning til § 153 eller til argumentet om at sameiere ikke bør kunne hindre oppløsning ved å overbehefte, bør kreves.

II

Kikkinn & Ut A/S mot konkursboet til Sesam Bygg A/S: Kravet om å være berettiget til oppgjøret fra Tastad A/S.

Det grunnlag oppgaven angir til drøftelse, er at KU mente at det taktiske forhold var at KU hadde anskaffet takpyramidene for byggherrens (Tastad) regning, og at Sesam derfor ikke hadde rett til oppgjøret. Et annet grunnlag kan være det som i oppgaven påberopes for krav om utlevering‑ av pyramidene nemlig at Sesam tikk dem utlevert ved å føre KU bak lyset kombinert med at de er overtatt av Tastad. Det kan imidlertid ikke være noen mangel om dette siste ikke drøftes, slik oppgaven er formulert men uttrykkelig angivelse av grunnlagene for de krav som fremsettes. Man burde kunne belønne kandidater som ser spørsmålet, noe som imidlertid reiser den prinsipielle betenkelighet at der godt kan være kandidater som ser spørsmålet, men bevisst velger å ikke behandle det, ut fra den tankegang at oppgaven uttømmende angir hva som skal drøftes. Jeg vet ikke hvordan oppgaven er ment, men i hvert fall mener jeg at den nevnte tankegang må aksepteres, og ønsker at oppgavene formuleres slik at man unngår slike vanskeligheter. Jeg så helst at formuleringen var slik at det ble gjort klart for kandidaten at også andre mulige grunnlag enn de som eventuelt er angitt, kan drøftes.

Det er altså spørsmål om der rettslig var to salg, KU-Sesam og Sesam ‑Tastad, eller bare ett direkte fra KU til Tastad. Dette ser de aller fleste kandidater, hvilket også bare skulle mangle. De fleste klarer også å drøfte dette på noenlunde rimelig vis. Kandidatene bør honoreres for å se betydning av flere av de angitte momenter i oppgaven ; det er mindre tilfredsstillende å felle en kategorisk dom på grunnlag av ett eller et par momenter. Drøftelsen er en prøve på helhetsbedømmelse, som imidlertid ikke er på sitt beste om den bare består i å ramse opp flest mulig momenter med angivelse av hvilken retning de trekker i, og så konkludere, uten å forklare hva som finnes avgjørende. Dette er vanskelig, og gir en sondring mellom de flinke kandidater og de alminnelige. Hvilken løsning man kommer til, forekommer meg å være likegyldig.

Var det bare ett salg, direkte fra KU til Tastad, da skulle Sesam bare være en mellommann for betalingen, og KU får medhold. (Kravet mot Tastad var ikke en fordring som tilhørte Sesam og dermed inngikk i bomassen.)

Få kandidater er inne på betydningen av at Tastad avtalte med boet at dette skulle sluttføre kontrakten til den avtalte pris. Oppgaven bør vel helst leses slik at det var som et ledd i den avtalen at Tastad betalte til boet. Det riktige må være at det er uten betydning ; KU mister ikke sitt krav om Tastad feilaktig går ut fra at det ikke var KU som var berettiget. En annen sak er at Tastads disposisjon viser hans oppfatning av forholdet, hvilket kan ha betydning ved avgjørelsen av hva slags avtale det egentlig var som ble inngått om leveringen av pyramidene.

Noen kandidater begår den bommert å likestille innbetalingen til boet med en innbetaling til debitor før konkursen. I sistnevnte tilfelle har KU bare et krav på dividende, fordi penger ikke kan vindiseres (medmindre de var holdt i egen kasse?, mens de i førstnevnte har et massekrav. Feil om detta elementære må trekke ned.

Om det andre mulige grunnlag senere.

De samme parter : KUs krav om å få pyramidene utlevert.

Her er anført to grunnlag : at det var urimelig å gjøre gjeldende at KU ikke hadde forbeholdt seg salgspant, og at avtalen var ugyldig» fordi Sesam hadde gitt uriktige opplysninger. I begge tilfeller reises subsidiært innvending på grunnlag av inkorporasjon av en pyramide. En nærliggende innvending er ikke nevnt, nemlig at Tastad hadde ekstingvert en mulig rett til vindikasjon.

Jeg har visse vansker med det første grunnlaget, og det har åpenbart også mange kandidater. Hvis Sesam forhold er grovt nok, forekommer det meg at et direkte restitusjonskrav er den naturlige følge, og konstruksjonen med salgspant blir overflødig. Og er forholdet ikke så grovt, da er der heller ikke grunn til å fingere et salgspant. De fleste henviser til avtaleloven § 36, og det må vel i og for seg være mulig å legge et salgspant inn i avtalen ved hjelp av § 36. Det er imidlertid lite givende med bare løse alminnelige nærmest ujuridiske «rimelighetsbetraktninger» som svært mange hengir seg til, og som bare viser dårlig forståelse av § 36. Drøftelsen må struktureres, det er tale om en irregulær utvikling, forårsaket av Sesams klanderverdige forhold, hvilket bør sees og poengteres.

Bare få kommer inn på spørsmålet om det ville ha hjulpet KU å bruke standard fakturaen med forbehold om salgspant, på grunn av lovens krav om at salgspant skal være avtalt. Om dette se Brækhus : Omsetning og kreditt Il s. 89‑90

Jeg tror ikke at et salgspant kan legges inn i avtalen, men kandidater som kommer til det på grunnlag av en fornuftig drøftelse bør honoreres.

Det neste grunnlag har også mange kandidater vansker med, men det forekommer meg nokså uproblematisk å finne den juridiske ramme. Hvis Sesam kan sies å ha narret KU til å levere pyramidene, da er de tilvent på urettmessig vis, og er ikke blitt Sesams eiendom som boet kan legge beslag på etter dekningsloven § 2‑2. Dette blir ikke mindre gjeldende om der foreligger en avtale om kjøp, når kjøperen ved uriktige opplysninger lurer seg utenom betalingsvilkårene. Her kan naturligvis reises den samme innvending som nevnt ovenfor, at KU ville ha tatt forbehold om salgspant som ikke ville ha vært holdbart, og i allfall at KU ikke har annen rett til utlevering enn de ville hatt om der var tatt gyldig salgspant. Jeg mener at disse innvendingene ikke er gyldige. Var forholdet først at KU efter kontrakten ikke hadde plikt til å levere uten at kjøpesummen var sikret, ilag er tilegnelsen uten sikkerhet urettmessig og gir ingen eiendomsrett, og der er ikke plass for spekulasjoner om hva som villa ha skjedd hvis og såfremt. (Det kan i parentes bemerkes at får KU medhold, men utlevering fra boet ikke lar seg gjennomføre fordi pyramidene må anses A være overtatt av Tastad og KUs eiendomsrett ekstingvere efter løsøreloven av 1978, da må KU ha krav på kjøpesummen som Tastad har betalt til boet.)

Kandidatene går som regel ikke ærlig dypt i drøftelsene av utleveringskravet, som er vanskelig, og gode drøftelser her må honoreres. Noen kommer i vanskeligheter når de knytter drøftelsen av det siste grunnlag til avtalelovens ugyldighetsbestemmelser. Flere finner at disse ikke kan brukes fordi de gjelder ved avtaleinngåelsen, som jo er et tilbakelagt stadium. Det kan så være, men det er i allfall ikke bra å stoppe der, altså uten å drøfte realiteten om hvorvidt Sesam har opptrådt så grovt at pyramidene kan kreves tilbake. Om dette kan efter min mening begge svar forsvares, skjønt jeg er tilbøyelig til å mene at Sesam ikke kan vinne rett til pyramidene i og med at de ble levert på grunn av at Sesam gav en bevisst uriktig opplysning.

Utleveringskravet.

Dette oppstår både dersom KU får medhold i kravet om salgspant og om de får medhold i "ugyldighet». Det må drøftes subsidiært, helst for begge de alternative grunnlagene.

Som ovenfor nevnt er det et spørsmål om utlevering lar seg gjennomføre i forhold til Tastad. Forutsettes denne i god tro (og vi har ikke holdepunkter for annet) bortfaller KUs rett p.g.a. løsøreloven såfremt Tastad må anses å ha fått pyramidene overlevert til seg. Tastad erverver dem jo ved kjøp fra Sesam, og det er ikke nødvendig at betaling har skjedd for at Tastad skal ekstingvere. Det kan drøftes om overlevering har funnet sted i og med at pyramidene er kommet til byggeplassen. At byggeplassen er Tastads eiendom er ikke uten videre avgjørende. Mye taler for at det avgjørende må være at det vel er Sesam som råder over dem og andre byggematerialer inntil de er brukt på bygget. Efter dette resonnement skulle da den pyramiden som er montert anses levert til Tastad slik at den allerede av den grunn ikke kan kreves tilbakelevert til KU.

Subsidiært blir det da spørsmål om inkorporasjonen i seg selv stenger for utlevering. Se om dette for salgspant : Brækhus : Omsetning og kreditt II s. 83 fg, hvor på s. 85 behandles spørsmålet om å se alle delene som en helhet. KUs bibud om å bekoste utskillelsen, kan ikke ha betydning. Det er verdiforspillelse i seg selv som loven tar sikte på å unngå. ‑ Et vindikasjonskrav p.g.a. «ugyldighet» avskjæres også av inkorporasjon ; dette er ikke lovhjemlet

Det er del II som er den største og inneholder de største vanskeligheter, både med hensyn til rettsreglene og

med hensyn til å finne frem til konfliktene og sette dem i system. Del II bør derfor telle klart mer enn del 1 ved den samlede bedømmelse av besvarelsene.

Av den laudable kandidat bør det kreves at han eller hun i del I ikke tar feil av sameielovens hovedregel og at spørsmålet om unntak drøftes i tilknytning til rettsregler. Noe fornuftig bør presteres om bankens krav.

I del II bør det kreves noenlunde fyldig drøftelse av spørsmålet om avtalens art, en strukturert anvendelse av avtaleloven § 36 (eller andre rettsgrunnlag) på spørsmålet om salgspant og ugyldig avtale», og forståelse og fornuftig anvendelse av reglene om konkursbeslag, dividenderett, massekrav, ekstinksjon m, v.

Det må sees strengt på feil m. h. t. oppløsningsrettens hovedregel og sammenblanding med innløsning o. a. Det må også trekke ned å hengi seg til løse rimelighetsbetraktninger i konflikten mellom sameierne og i spørsmålene om KUs krav om salgspant og «ugyldighet» og utlevering. Kandidater som ikke har noen strukturert juridisk drøftelse om noe av dette, kan vanskelig bestå,. Det samme gjelder de som røper manglende forståelse av hovedreglene om sameie, konkurs, vindikasjon etc.

Bergen, 7. desember 1992