Sensorveiledning til 3.
avdeling H93 ‑ teori nr. 1. "Salgspant"
1. Eksamenskrav og
litteratur
Eksamenskravene i panterett
er formulert slik:
"Grundig
kjennskap til reglane om stifting av panterett, om rettshøvet mellom
panthavarane og skyldnaren, om rettsvern, prioritet og realisasjon."
Relevant,
anbefalt litteratur er Brækhus, Omsetning og kreditt 2. Pant og annen
realsikkerhet (1988), i første rekke kapittel 212.7 (s. 75‑99), selv om
også andre deler av fremstillingen vil ha interesse. Dekningen av emnet i
læreboken skulle gi godt grunnlag for besvarelse av oppgaven.
Det
er ikke oppgitt tilleggslitteratur i studieplanen, og man bør ikke forvente at
litteratur ut over den anbefalte er kjent.
2.
Generelt om oppgaven
Oppgaven
må sies å være sentral, og er i stor utstrekning en "kapitteloppgave".
Større avgrensningsproblemer burde ikke oppstå. Emnet er i stor grad
lovregulert, slik at kandidatene skulle ha et forholdsvis godt utgangspunkt for
behandlingen av de ulike spørsmål temaet reiser. Stoffet er ikke utpreget
vanskelig.
Disponeringen
av oppgaven skulle ikke by på vesentlige problemer for kandidatene. Enkelte
strukturerer sin besvarelse mer eller mindre direkte på grunnlag av lovens
systematikk, hvilket stort sett synes å være et resultat av svakere kunnskaper
og mangel på selvstendighet i forhold til stoffet. Særlig lite tiltalende er
det når besvarelsen legges opp som en summarisk lovkommentar. Bortsett fra at
en slik behandling selvsagt bør unngås, har det lite for å seg å oppstille noe
"standard‑opplegg". Avgjørende må være om besvarelsen har en
struktur, og at denne er ryddig og oversiktelig, og gir en noenlunde logisk
fremdrift.
3. Innledningen
Jeg
ser det som en fordel om kandidatene innledningsvis kort angir hva salgspant
er; avtalebasert panterett i solgte løsøregjenstander til sikkerhet for
salgsvederlaget, sml. pl. § 3‑14. Kandidatene kan gjerne relatert til
dette kort angi hva en panterett er mer i sin almindelighet, jfr. pl. § 1‑1
(1). Mer vidløftig utlegning bør imidlertid unngås. Det er også greit om
kandidatene påpeker at salgspant etablert ved utlegg eller ved legalpant ikke
er aktuelt. Dette siste følger forsåvidt av ordlyden i pl. § 3‑14, og av
lovens system forøvrig, jfr. bl.a. overskriften i kap. 3.
Innledningsvis
bør kandidatene også få frem at det er tale om underpantsettelse. Eieren (dvs.
kjøperen) har rådighet over det pantsatte (dvs. den ervervede løsøregjenstand).
Dette følger av at rettsvernsreglene i § 3‑17 ikke krever at pantsetter
fratas rådigheten, jfr. pl. § 1‑1 (2). Herigjennom skiller denne
pantetype seg fra det som ellers er hovedregelen ved pantsettelse av løsøre,
jfr. pl. § 3‑2. Enkelte kandidater synes å mene at ved salgspantsettelse
beror eiendomsretten til det solgte fortsatt hos selger (panthaver). Hvor
strengt man skal se på dette må bero på om det fremstår som en enkeltstående
begrepsforvirring eller en mer gjenomgående misforståelse.
Forholdet
til den eldre lære om "eiendomsforbehold" hører også naturlig med i
innledningen. Svært få synes imidlertid å få noe videre ut av dette. For
karakter på "topp‑nivå" bør man nok likevel kreve at denne
linjen påpekes. Poenget har ikke bare ren historisk interesse, men har også
betydning for forståelsen og anvendelsen av rettspraksis fra tiden før pl.
Relatert til dette vil det også være bra om kandidatene makter å knytte noen
kommentarer til det legislative grunnlaget for ordningen med salgspant.
4. Hvilke formuesgoder kan beheftes med salgspant?
Svært
mange kandidater går her rett på den negative avgrensning i pl. § 3‑15.
Dette må forsåvidt godtas, men etter min vurdering vil det være bedre å ta
utgangspunkt i pl. § 3‑14 hvor det heter at salgspant kan betinges i
løsøre, jfr. også overskriften i pl. kapittel 3.
Salgspant
‑ i formell forstand ‑ kan således ikke betinges i fast eiendom
eller immaterielle rettigheter. I løsøre som skal inngå som tilbehør til fast
eiendom kan likevel salgspant betinges, jfr. forutsetningsvis pl. § 3‑18,
konf. dog § 3‑19 om bortfall ved sammenføyning. Det følger av lovens
system forøvrig at selskapsandeler og andre verdipapirer ikke er dekket av
reglene om salgspant, jfr. også Ot.prp. nr. 39 (1977‑78) s. 118, første
spalte.
Etter
endring i pl. § 3‑15 (1) ved lov av 26. juni 1992 nr. 86 (i kraft fra 1.
januar 1993), kan det bare avtales salgspant i hele løsøretingen. Pantsettelse
av ideell andel er i følge nytt tredje punktum utelukket. Enkelte kandidater
nevner denne endring, og bør få en liten pluss for dette.
Bestemte
løsøreting er imidlertid uttrykkelig unntatt, og det må forventes at kandidatene
finner frem til disse.
For
løsøre som kan registreres i realregister kan salgspant etter pl. §§ 3‑14
flg. ikke avtales, jfr. § 3‑15 (1). Her siktes det i første rekke til
skibsregisteret og luftfartøyregisteret, jfr. pl. § 1‑1 (4). Deler av
eller tilbehør til realregistrerbart løsøre kan imidlertid ‑ forsåvidt på
samme måte som relatert til fast eiendom ‑ beheftes med salgspant, jfr.
pl. § 315 (1) andre punktum. Unntatt herfra er imidlertid som en hovedregel
tilbehør til eller deler av registrert skib, jfr. sjøl. § 260, konf. også §
319.
Etter
pl. § 3‑15 (2) er det heller ikke anledning til å etablere salgspant i
løsøre som kjøperen har rett til å selge videre før kjøpesummen er oppgjort med
selger. Dette gjelder dog ikke dersom tingen kan selges videre etter
bearbeidelse eller som tilbehør til eller del av en hovedgjenstand. Reelt sett
stenger bestemmelsen således kun for salgspant i ferdigvarer for videresalg.
Kandidater som påpeker at loven på dette punkt må anses som en kodifisering av
de prinsipper som ble utviklet i Scooter‑dommen (Rt. 1963 s. 109), bør
honnoreres for det. For de nærmere detaljer her vises til B ræ k h u s s. 80‑83.
Om tolkningen av § 3‑15 (2), se forøvrig Rt. 1992 s. 438 (dissens 3‑2).
Bilimportør hadde inngått avtale med forhandlerne om salgspant på bilene.
Forhandlerne hadde etter avtalen anledning til å inngå avtale om salg av
bilene, men var avskåret fra levering før importøren hadde fått oppgjør.
Importøren fikk ikke medhold i at salgspantet kunne gjøres gjeldende overfor forhandlernes
konkursbo og i forhold til kredittyter som hadde varelagerpant. Loven må tolkes
slik at den er til hinder for at salgspant avtales i tilfeller hvor gjenstanden
forutsettes videresolgt.
Kandidater
som får frem dette, og som også kjenner dommen, bør honoreres for det.
På
grunnlag av Rt. 1991 s. 575 må det tilsvarende forøvrig gjelde i forbindelse
med finansiell leasing, jfr. pl. § 3‑22 (2) andre punktum, selv om
sistnevnte bestemmelse ikke viser til pl. § 3‑15 (2). Man kan imidlertid
ikke forvente at kandidatene trekker frem dette.
Enkelte
kandidater nevner at det i NOU 1993:16 er foreslått endringer av § 3‑15
(2) mht. adgangen til å etablere salgspant i løsøre bestemt for videresalg,
jfr. særlig NOU 1993:16 s. 148‑150. Det er selvsagt et pluss, ikke minst
om kandidatene klarer å formulere noe av bakgrunnen for endringsforslaget.
5.
Når kan salgspant stiftes i slikt løsøre?
Kandidatene
må her få frem at et vilkår for etablering av salgspant er at dette etableres
"i forbindelse med salg av løsøre", jfr. pl. § 3‑14.
Kandidatene må være klar over at det her forutsettes at panteretten etableres
nettopp i det løsøre som er gjenstanden for salget, jfr. ordlyden i pl. § 3‑14
hvoretter salgspant kan etableres i "det solgte".
Det
nærmere innhold i lovens vilkår vil bero på et tolkning av hva som menes med
"i forbindelse med salg". Det må være tale om et reelt salg som
bringer kjøperen nye verdier, se nærmere Brækhus s. 78 hvor både det
legislative grunnlaget for dette, og ulike typetilfeller, drøftes. Jfr. også
Ot.prp. nr. 39 (1977‑78) s. 118 første spalte. De sterkere kandidater har
på dette punkt muligheter til å markere seg, bl.a. ved en drøftelse av
proforma, overdragelse innen samme konsern, og såkalt "sale and lease
back". Enkelte nevner også Rt. 1933 s. 79. Om disse spørsmål, se særlig
Brækhus s. 78‑79.
Det
vil være positivt om kandidatene i denne sammenheng påpeker at visse
disposisjoner sidestilles med ordinært salg. Dette gjelder for det første den
"klassiske" fremgangsmåte med bruk av eiendomsforbehold, jfr. pl. § 3‑22
(1). Dernest likestilles leieavtale hvor det er meningen at leieren skal overta
eiendomsretten til leiegjenstanden etter en viss leieperiode, og hvor leie‑konstruksjonen
reelt sett er foranlediget av Ønsket om sikkerhet for vederlaget, jfr. pl. § 3‑22
(2) første punktum. Kandidatene kan også her trekke inn pl. § 322 (2) andre
punktum som gir endel av de sentrale bestemmelser om salgspant tilsvarende
anvendelse også i tilfeller hvor det ikke er forutsetningen at eiendomsretten
skal overføres. Mer vidløftige utlegninger av leasing‑instituttet, bør
likevel unngås.
At
salgspantet må etableres i "forbindelse med" salget, har vel som
sådan liten selvstendig betydning ut over det som allerede er påpekt.
Sammenhengen i tid vil forøvrig allerede være sikret gjennom rettsvernsreglene
i § 3‑17. Den saklige sammenheng mellom pantet og pantekravet vil også
følge av § 3‑14 litra a) og b).
I
de besvarelser jeg har lest til nå, er det dessverre svært få som får noe
særlig ut av dette kravet om en "salgssituasjon". Kommer de sentrale
poengene frem gjennom den øvrige behandling får vi jo akseptere det. Men jeg
ser det som en klar svakhet om det nevnte ikke ‑ ett eller annet sted i
fremstillingen ‑ behandles med en viss klarhet.
6. Hvilke krav kan sikres ved salgspant?
Kandidatene
må få frem at det kun er salgsvederlaget (riktignok i vid forstand) som kan
sikres. Hertil bør kandidatene få frem at det er salgsvederlaget for den
aktuelle salgsavtale som kan sikres på denne måte. Det kan ikke skapes sikkerhet
for retten til salgsvederlaget etter en tidligere/senere salgsavtale, eller for
andre krav selger måtte ha på kjøper, jfr. Brækhus s. 76.
Den
nærmere angivelse av hvilke krav som kan sikres fremgår av pl. § 3‑14
litra a) og b).
For
det første kan selgerens krav på kjøpesummen sikres ved salgspant i det solgte.
Etter ordlyden synes det å være en forutsetning at det er tale om et pengekrav.
Man kan vel likevel ikke utelukke at oppgjør av kjøpet med krav på annet enn
penger i og for seg kan sikres på denne måten. Ingen av de besvarelser jeg har
lest til nå tar opp dette spørsmålet, og det man vel heller ikke forlange.
Omfattet
er også selgerens krav på rente, hvilket må omfatte både ordinært vederlag for
kreditt, samt eventuell morarente. Endelig omfattes omkostninger som selgeren
har, men som skal dekkes av kjøper (eksempelvis transport, forsikring,
montering osv.). Utenfor faller likevel omkostninger forbundet med mer varige
service‑forpliktelser, selv om oppgjør for disse er inkludert i
kjøpesummen, jfr. Brækhus s. 76.
Nytt
ved panteloven er at også tredjemanns finansiering av kjøpet kan sikres ved
salgspant, jfr. pl. § 3‑14 litra b). Omfanget av sikkerheten er angitt på
samme måte som i litra a). Loven oppstiller to vilkår. For
det første må lånet være innvilget kjøperen. Kreditt
som innvilges selgeren for å finansiere betalingskontrakter kan ikke av
tredjemann sikres ved salgspant (men selgeren selv kan selvsagt betinge seg
salgspant for kreditten etter litra a)). At
finansieringen formidles av selger på vegne av tredjemann, må imidlertid
aksepteres. Kandidatene bør også være oppmerksom på at en forutsetning for
pantesikkerhet for
tredjemanns finansiering er at lånet utbetales
direkte til selger. Bakgrunnen er å skape sikkerhet for at beløpet faktisk
medgår til oppgjør for den solgte gjenstand. Det avgjørende er således at
lånesummen hverken formelt eller reelt passerer kjøperens formuessfære.
Overeføring til selger via ordinære betalingskanaler, eller endog ved sjekk
formidlet av kjøper som bud, vil måtte godtas, jfr. Brækhus s. 77.
Endelig
bør kandidatene få frem at sikkerheten kan omfatte både selgers krav og
tredjemanns finansiering. Dette fremgår av ordlyden i pl. § 3‑14 litra
b), og er klart nok forutsatt i pl. § 3‑17 (5). Typetilfellet vil foreligge
hvor tredjemann bare delvis påtar seg finansieringen, og hvor selger må yte
kreditt for resten. Det kan være greit om kandidatene får frem at i slike
tilfeller vil de to ‑ med mindre annet er avtalt ‑ ha samme
prioritet, jfr. pl. § 3‑17 (5).
Mitt
inntrykk så langt er at flertallet av kandidatene ikke makter å få så svært mye
ut av dette spørsmål utover forholdsvis enkle konstateringer av det som står i
loven. For ofte blir det kun en enkel påpekning av at både selger og tredjemann
kan sikre sine krav, og det blir selvsagt tynt.
7.
Rettsvern
Rettsvernreglene
fremgår av pl. § 3‑17. Kandidatene bør først få frem de tre generelle
vilkår etter (1) og (2). Salgspant må betinges i hvert enkelt tilfelle. Få
kandidater påpeker dette. Salgspant kan ikke etableres ved ensidig forbehold
fra selgers side, men forutsetter at panteretten er akseptert av kjøper på
grunnlag av vanlige avtalerettslige regler. Endelig må avtale om salgspant være
inngått senest ved overleveringen av den eller de løsøregjenstander som pantet
skal hefte på. Kandidater som viser til Trestandard‑dommen (Rt. 1968 s.
1188) i forbindelse med kravene om aksept og avtaletidspunkt, bør få en pluss
for det.
Kandidatene
må deretter få frem at et tilleggsvilkår i forbrukertilfeller er at avtalen på
det avgjørende tidspunkt (altså senest ved overlevering) er gjort skriftlig,
jfr. pl. § 3‑17 (1). Begrepet forbrukerkjøp må forøvrig fastlegges på
samme måte som etter kjl. § 4 andre og tredje ledd, jfr. kredittkjl. § 3 nr. 3.
I andre tilfeller enn ved forbrukerkjøp er det tilstrekkelig at (den muntlige)
avtalen om salgspant bekreftes skriftlig av en av partene uten ugrunnet opphold
etter overleveringen, jfr. § 3‑17 (2). Enkelte kandidater drøfter nærmere
hva som ligger i kravet om "ugrunnet opphold" og må selvsagt
honoreres for det.
Kandidatene
må også nevne lovens krav til spesifikasjon av pantet og pantekravet, jfr. § 3‑17
(4) første punktum. Disse gjelder både i og utenfor forbrukerkjøps‑tilfellene.
Kandidater som påpeker sammenhengen med spesialitetsprinsippet (sml. pl. § 1‑3),
viser oversikt.
Kandidatene
bør videre få frem det nærmere innhold i det rettsvern som etableres på denne
måte. Dessverre blir det hos de mange nokså vagt eller mangelfullt på dette
punkt. Rettsvern etableres for det første overfor kjøperens almindelige
kreditorer mht. utlegg og konkursbeslag. Rettsvernet gjelder også i forhold til
tredjemann som kjøperen underpantsetter løsøret til, jfr. pl. § 3‑4 (3),
jfr. §§ 3‑8 (5), 3‑9 (5), 3‑10 (3) og 3‑11 (5).
Overfor
tredjemann som i god tro erverver gjenstanden som eier eller som håndpanthaver
etableres imidlertid ikke rettsvern, jfr. pl. § 12 (4) og godtrol. § 1.
Kandidater som påpeker at panthaver regelmessig heller ikke vil ha rettsvern
mot legalpant i den solgte gjenstand, viser oversikt. Poenget her er at
legalpant som en hovedregel etableres uten særskilt rettsvernsakt (jfr. pl. § 6‑2),
og legalpantet vil normalt skyve andre panterettigheter til side. Eksempel på
nærmere regulering av dette spørsmål finnes bl.a. i kringkastingsloven av 4.
desember 1992 nr. 127 § 8‑4. Se forøvrig Brækhus s. 162‑163.
Ved
siden av disse almene rettsvernregler, bør kandidatene nevne særregelen for
salgspant i motorvogn. I tillegg til de generelle vilkår er det en ytterligere
forutsetning for rettsvern i registrert motorvogn at salgspantet tinglyses på
kjøperens blad i Løsøreregisteret. Det kan være grunn til å fremheve at
rettsvernet her også gjelder overfor godtroende tredjemenn, jfr. pl. § 3‑17
(3) andre punktum, og godtrol. § 4 nr. 2.
Kandidatene
kan endelig nevne de særlige rettsvernreglene i pl. § 3‑18 som gjelder
for salgspant i deler eller tilbehør til hovedgjenstand som kan registreres i
realregister. De fleste gjør nokså lite ut av dette, hvilket etter min
vurdering er forsvarlig.
Avslutningsvis
‑ eller knyttet opp til de enkelte vilkår for rettsvern ‑ vil det
være bra om kandidatene kan si noe om i hvilken grad rettsvernsreglene ved
salgspant ivaretar de mer generelle hensynene bak rettsvernsregler; notoritet
og publisitet. De kandidater som påpeker sammenhengen mellom hvor godt (eller
dårlig) disse hensyn blir ivaretatt, og rettsvernets rekkevidde (særlig mht.
godtroerverv), viser innsikt.
8. Pantsetters rådighet over pantet
Inn
under den generelle angivelsen av oppgaven hører etter min mening også med noen
ord om pantsetters rådighet over pantet. Kandidatene bør likevel gjøre dette
kort, og helt utelatelse av spørsmålet bør vel ikke foranledige større trekk.
For
det første vil de almene regler bl.a. i pl. §§ 1‑6 til 1‑8 gjelde.
Behandlingen av disse regler er unntatt fra anbefalt litteratur, slik at
kandidatene ikke kan forventes å ha mye å komme med på dette punkt. Hertil
kommer imidlertid avhendelsesforbudet i pl. § 3‑16. Det er grunn til å
nevne dette siste all den tid det utgjør et unntak fra det som ellers gjelder
etter pl. § 1‑11 (1).
9. Panterettens bortfall
Salgspantet
kan tenkes bortfalt på flere ulike måter. Typetilfellet vil gjerne være at
pantet faller bort ved innfrielse av pantekravet. Endel kandidater overser
denne muligheten.
Av
de mer "irregulære" bortfallsgrunner er det flere som bør nevnes. Ved
siden av ekstingsjon av panteretten ved godtroerverv o bortfall pga.
konkurrerenede legalpanterett, er det særlig tre bortfallsgrunner som bør
behandles; sammenføyning, bearbeidelse/påkostning, og foreldelse. En viss
utdypning i forhold de to første ‑ dvs. §§ 3‑19 og 3‑20 ‑
bør man etter min mening kunne forvente på grunnlag av lærebokens relativt
fyldige omtale. Kandidatene kan på dette punkt vise kunnskaper og innsikt
utover det helt grunnleggende, og i de bedre besvarelser hører etter min mening
også med illustrasjoner fra rettspraksis. I læreboken nevnes en hel del. Når
det gjelder pl. § 3‑19 vises forøvrig til Rt. 1991 s. 909.
Problemet
for mange kandidater blir likevel at det begynner å bli sent på dagen. Hos
svært mange preges derfor fremstillingen av bortfallsgrunnene av tidsnød.
10.
Realisasjon
Enkelte
kandidater sier gjerne også noe om realisasjon av salgspantet. Slik oppgaven er
formulert må dette være forsvarlig, sml. også eksamenskravene hvor realisasjon
uttrykkelig er nevnt. Så svært mye bør man imidlertid hverken forvente eller
kreve på dette punkt. I den grad spørsmålet tas opp, bør fremstillingen være
konsentrert om tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 8 (tvangsalg) og 9
(tilbakelevering til panthaver), samt kredittkjl. kapittel IV.
Kandidatene
bør også være klar over at i tilfeller hvor flere gjenstander er omfattet av
salgsavtalen hviler sikkerheten på dem alle under ett, og for hele kravet, jfr.
pl. § 3‑17 (4) andre punktum, jfr. § 112 om fellespant.
11.
Karaktersettingen
Ved
siden av det som er påpekt ovenfor, er det enkelte forhold som har slått meg så
langt i sensureringen, og som jeg finner grunn til å fremheve her.
Presisjonsnivået er gjennomgående lavt, og kandidatene viser ofte forbausende
liten vilje og evne til problematisering og drøftelse. Mange av besvarelsene
blir nærmest kort refererende. Hertil kommer at få kandidater makter å anvende
relevant rettspraksis på en konstruktiv måte.
Ved
karaktersettingen må man ha for øyet at det er tale om en sentral oppgave, godt
behandlet i anbefalt litteratur, og hvor kandidatene har et håndfast
utgangspunkt i lovens reguleringer. Man må derfor kunne kreve at selv de
svakere kandidatene klarer å få frem hovedlinjene. Mitt inntrykk så langt er da
også at så godt som alle makter det. Flertallet av kandidatene kommer
imidlertid ikke særlig langt ut over dette, slik at vi nok må forvente en
opphopning av de midlere haudene.
Mulighetene
for god uttelling vil vel helst gå på evne til å vektlegge og å fremstille det
sentrale, vilje til problematisering og drøftelse, samt innsikt og
selvstendighet i forhold til stoffet. Oppgaven er likevel nokså omfattende, og
det kan ikke forventes ‑ ei heller fra de sterkere kandidatene ‑ at
salgspantintstituttet behandles med samme dybde "fra A til Å".
Dokumenterer kandidatene solid nivå i sentrale spørsmål, bør det ikke trekkes
så mye for enkelte mer overfladiske deler. Er det tale om besvarelser av noe
større omfang, bør man vel også ta noe høyde for den unskyldelige tidsnød.
Bergen 3. desember 1993.