Sensorveiledning til 3. avdeling H93 ‑ teori nr. 1. "Salgspant"

 

 

1. Eksamenskrav og litteratur

Eksamenskravene i panterett er formulert slik:

 

"Grundig kjennskap til reglane om stifting av panterett, om rettshøvet mellom panthavarane og skyldnaren, om rettsvern, prioritet og realisasjon."

 

Relevant, anbefalt litteratur er Brækhus, Omsetning og kreditt 2. Pant og annen realsikkerhet (1988), i første rekke kapittel 212.7 (s. 75‑99), selv om også andre deler av fremstillingen vil ha interesse. Dekningen av emnet i læreboken skulle gi godt grunnlag for besvarelse av oppgaven.

Det er ikke oppgitt tilleggslitteratur i studieplanen, og man bør ikke forvente at litteratur ut over den anbefalte er kjent.

 

2. Generelt om oppgaven

Oppgaven må sies å være sentral, og er i stor utstrekning en "kapittel­oppgave". Større avgrensningsproblemer burde ikke oppstå. Emnet er i stor grad lovregulert, slik at kandidatene skulle ha et forholdsvis godt utgangspunkt for behandlingen av de ulike spørsmål temaet reiser. Stoffet er ikke utpreget vanskelig.

Disponeringen av oppgaven skulle ikke by på vesentlige problemer for kandidatene. Enkelte strukturerer sin besvarelse mer eller mindre direkte på grunnlag av lovens systematikk, hvilket stort sett synes å være et resultat av svakere kunnskaper og mangel på selvstendighet i forhold til stoffet. Særlig lite tiltalende er det når besvarelsen legges opp som en summarisk lovkommentar. Bortsett fra at en slik behandling selvsagt bør unngås, har det lite for å seg å oppstille noe "standard‑opplegg". Avgjørende må være om besvarelsen har en struktur, og at denne er ryddig og oversiktelig, og gir en noenlunde logisk fremdrift.­

 

3. Innledningen

 

Jeg ser det som en fordel om kandidatene innledningsvis kort angir hva salgspant er; avtalebasert panterett i solgte løsøregjenstander til sikkerhet for salgsvederlaget, sml. pl. § 3‑14. Kandidatene kan gjerne relatert til dette kort angi hva en panterett er mer i sin almindelighet, jfr. pl. § 1‑1 (1). Mer vidløftig utlegning bør imidlertid unngås. Det er også greit om kandidatene påpeker at salgspant etablert ved utlegg eller ved legalpant ikke er aktuelt. Dette siste følger forsåvidt av ordlyden i pl. § 3‑14, og av lovens system forøvrig, jfr. bl.a. overskriften i kap. 3.

 

Innledningsvis bør kandidatene også få frem at det er tale om underpantsettelse. Eieren (dvs. kjøperen) har rådighet over det pantsatte (dvs. den ervervede løsøregjenstand). Dette følger av at rettsvernsreglene i § 3‑17 ikke krever at pantsetter fratas rådigheten, jfr. pl. § 1‑1 (2). Herigjennom skiller denne pantetype seg fra det som ellers er hovedregelen ved pantsettelse av løsøre, jfr. pl. § 3‑2. Enkelte kandidater synes å mene at ved salgspantsettelse beror eiendomsretten til det solgte fortsatt hos selger (panthaver). Hvor strengt man skal se på dette må bero på om det fremstår som en enkeltstående begrepsforvirring eller en mer gjenomgående misforståelse.

 

Forholdet til den eldre lære om "eiendomsforbehold" hører også naturlig med i innledningen. Svært få synes imidlertid å få noe videre ut av dette. For karakter på "topp‑nivå" bør man nok likevel kreve at denne linjen påpekes. Poenget har ikke bare ren historisk interesse, men har også betydning for forståelsen og anvendelsen av rettspraksis fra tiden før pl. Relatert til dette vil det også være bra om kandidatene makter å knytte noen kommentarer til det legislative grunnlaget for ordningen med salgspant.

 

4. Hvilke formuesgoder kan beheftes med salgspant?

 

Svært mange kandidater går her rett på den negative avgrensning i pl. § 3‑15. Dette må forsåvidt godtas, men etter min vurdering vil det være bedre å ta utgangspunkt i pl. § 3‑14 hvor det heter at salgspant kan betinges i løsøre, jfr. også overskriften i pl. kapittel 3.

 

Salgspant ‑ i formell forstand ‑ kan således ikke betinges i fast eiendom eller immaterielle rettigheter. I løsøre som skal inngå som tilbehør til fast eiendom kan likevel salgspant betinges, jfr. forutsetningsvis pl. § 3‑18, konf. dog § 3‑19 om bortfall ved sammenføyning. Det følger av lovens system forøvrig at selskapsandeler og andre verdipapirer ikke er dekket av reglene om salgspant, jfr. også Ot.prp. nr. 39 (1977‑78) s. 118, første spalte.

 

Etter endring i pl. § 3‑15 (1) ved lov av 26. juni 1992 nr. 86 (i kraft fra 1. januar 1993), kan det bare avtales salgspant i hele løsøretingen. Pantsettelse av ideell andel er i følge nytt tredje punktum utelukket. Enkelte kandidater nevner denne endring, og bør få en liten pluss for dette.

 

Bestemte løsøreting er imidlertid uttrykkelig unntatt, og det må forventes at kandidatene finner frem til disse.

 

For løsøre som kan registreres i realregister kan salgspant etter pl. §§ 3‑14 flg. ikke avtales, jfr. § 3‑15 (1). Her siktes det i første rekke til skibsregisteret og luftfartøyregisteret, jfr. pl. § 1‑1 (4). Deler av eller tilbehør til realregistrerbart løsøre kan imidlertid ‑ forsåvidt på samme måte som relatert til fast eiendom ‑ beheftes med salgspant, jfr. pl. § 315 (1) andre punktum. Unntatt herfra er imidlertid som en hovedregel tilbehør til eller deler av registrert skib, jfr. sjøl. § 260, konf. også § 319.

 

Etter pl. § 3‑15 (2) er det heller ikke anledning til å etablere salgspant i løsøre som kjøperen har rett til å selge videre før kjøpesummen er oppgjort med selger. Dette gjelder dog ikke dersom tingen kan selges videre etter bearbeidelse eller som tilbehør til eller del av en hovedgjenstand. Reelt sett stenger bestemmelsen således kun for salgspant i ferdigvarer for videresalg. Kandidater som påpeker at loven på dette punkt må anses som en kodifisering av de prinsipper som ble utviklet i Scooter‑dommen (Rt. 1963 s. 109), bør honnoreres for det. For de nærmere detaljer her vises til B ræ k h u s s. 80‑83. Om tolkningen av § 3‑15 (2), se forøvrig Rt. 1992 s. 438 (dissens 3‑2). Bilimportør hadde inngått avtale med forhandlerne om salgspant på bilene. Forhandlerne hadde etter avtalen anledning til å inngå avtale om salg av bilene, men var avskåret fra levering før importøren hadde fått oppgjør. Importøren fikk ikke medhold i at salgspantet kunne gjøres gjeldende overfor forhandlernes konkursbo og i forhold til kredittyter som hadde varelagerpant. Loven må tolkes slik at den er til hinder for at salgspant avtales i tilfeller hvor gjenstanden forutsettes videresolgt.

 

 

Kandidater som får frem dette, og som også kjenner dommen, bør honoreres for det.

 

På grunnlag av Rt. 1991 s. 575 må det tilsvarende forøvrig gjelde i forbindelse med finansiell leasing, jfr. pl. § 3‑22 (2) andre punktum, selv om sistnevnte bestemmelse ikke viser til pl. § 3‑15 (2). Man kan imidlertid ikke forvente at kandidatene trekker frem dette.

 

Enkelte kandidater nevner at det i NOU 1993:16 er foreslått endringer av § 3‑15 (2) mht. adgangen til å etablere salgspant i løsøre bestemt for videresalg, jfr. særlig NOU 1993:16 s. 148‑150. Det er selvsagt et pluss, ikke minst om kandidatene klarer å formulere noe av bakgrunnen for endringsforslaget.

 

5. Når kan salgspant stiftes i slikt løsøre?

 

Kandidatene må her få frem at et vilkår for etablering av salgspant er at dette etableres "i forbindelse med salg av løsøre", jfr. pl. § 3‑14. Kandidatene må være klar over at det her forutsettes at panteretten etableres nettopp i det løsøre som er gjenstanden for salget, jfr. ordlyden i pl. § 3‑14 hvoretter salgspant kan etableres i "det solgte".

 

Det nærmere innhold i lovens vilkår vil bero på et tolkning av hva som menes med "i forbindelse med salg". Det må være tale om et reelt salg som bringer kjøperen nye verdier, se nærmere Brækhus s. 78 hvor både det legislative grunnlaget for dette, og ulike typetilfeller, drøftes. Jfr. også Ot.prp. nr. 39 (1977‑78) s. 118 første spalte. De sterkere kandidater har på dette punkt muligheter til å markere seg, bl.a. ved en drøftelse av proforma, overdragelse innen samme konsern, og såkalt "sale and lease back". Enkelte nevner også Rt. 1933 s. 79. Om disse spørsmål, se særlig Brækhus s. 78‑79.

 

Det vil være positivt om kandidatene i denne sammenheng påpeker at visse disposisjoner sidestilles med ordinært salg. Dette gjelder for det første den "klassiske" fremgangsmåte med bruk av eiendomsforbehold, jfr. pl. § 3‑22 (1). Dernest likestilles leieavtale hvor det er meningen at leieren skal overta eiendomsretten til leiegjenstanden etter en viss leieperiode, og hvor leie‑konstruksjonen reelt sett er foranlediget av Ønsket om sikkerhet for vederlaget, jfr. pl. § 3‑22 (2) første punktum. Kandidatene kan også her trekke inn pl. § 322 (2) andre punktum som gir endel av de sentrale bestemmelser om salgspant tilsvarende anvendelse også i tilfeller hvor det ikke er forutsetningen at eiendomsretten skal overføres. Mer vidløftige utlegninger av leasing‑instituttet, bør likevel unngås.

 

At salgspantet må etableres i "forbindelse med" salget, har vel som sådan liten selvstendig betydning ut over det som allerede er påpekt. Sammenhengen i tid vil forøvrig allerede være sikret gjennom rettsvernsreglene i § 3‑17. Den saklige sammenheng mellom pantet og pantekravet vil også følge av § 3‑14 litra a) og b).

 

I de besvarelser jeg har lest til nå, er det dessverre svært få som får noe særlig ut av dette kravet om en "salgssituasjon". Kommer de sentrale poengene frem gjennom den øvrige behandling får vi jo akseptere det. Men jeg ser det som en klar svakhet om det nevnte ikke ‑ ett eller annet sted i fremstillingen ‑ behandles med en viss klarhet.

 

6. Hvilke krav kan sikres ved salgspant?

 

Kandidatene må få frem at det kun er salgsvederlaget (riktignok i vid forstand) som kan sikres. Hertil bør kandidatene få frem at det er salgsvederlaget for den aktuelle salgsavtale som kan sikres på denne måte. Det kan ikke skapes sikkerhet for retten til salgsvederlaget etter en tidligere/senere salgsavtale, eller for andre krav selger måtte ha på kjøper, jfr. Brækhus s. 76.

 

Den nærmere angivelse av hvilke krav som kan sikres fremgår av pl. § 3‑14 litra a) og b).

 

For det første kan selgerens krav på kjøpesummen sikres ved salgspant i det solgte. Etter ordlyden synes det å være en forutsetning at det er tale om et pengekrav. Man kan vel likevel ikke utelukke at oppgjør av kjøpet med krav på annet enn penger i og for seg kan sikres på denne måten. Ingen av de besvarelser jeg har lest til nå tar opp dette spørsmålet, og det man vel heller ikke forlange.

 

Omfattet er også selgerens krav på rente, hvilket må omfatte både ordinært vederlag for kreditt, samt eventuell morarente. Endelig omfattes omkostninger som selgeren har, men som skal dekkes av kjøper (eksempelvis transport, forsikring, montering osv.). Utenfor faller likevel omkostninger forbundet med mer varige service‑forpliktelser, selv om oppgjør for disse er inkludert i kjøpesummen, jfr. Brækhus s. 76.

 

Nytt ved panteloven er at også tredjemanns finansiering av kjøpet kan sikres ved salgspant, jfr. pl. § 3‑14 litra b). Omfanget av sikkerheten er angitt på samme måte som i litra a). Loven oppstiller to vilkår. For

det første må lånet være innvilget kjøperen. Kreditt som innvilges selgeren for å finansiere betalingskontrakter kan ikke av tredjemann sikres ved salgspant (men selgeren selv kan selvsagt betinge seg

salgspant for kreditten etter litra a)). At finansieringen formidles av selger på vegne av tredjemann, må imidlertid aksepteres. Kandidatene bør også være oppmerksom på at en forutsetning for pantesikkerhet for

tredjemanns finansiering er at lånet utbetales direkte til selger. Bakgrunnen er å skape sikkerhet for at beløpet faktisk medgår til oppgjør for den solgte gjenstand. Det avgjørende er således at lånesummen hverken formelt eller reelt passerer kjøperens formuessfære. Overeføring til selger via ordinære betalingskanaler, eller endog ved sjekk formidlet av kjøper som bud, vil måtte godtas, jfr. Brækhus s. 77.

 

Endelig bør kandidatene få frem at sikkerheten kan omfatte både selgers krav og tredjemanns finansiering. Dette fremgår av ordlyden i pl. § 3‑14 litra b), og er klart nok forutsatt i pl. § 3‑17 (5). Typetilfellet vil foreligge hvor tredjemann bare delvis påtar seg finansieringen, og hvor selger må yte kreditt for resten. Det kan være greit om kandidatene får frem at i slike tilfeller vil de to ‑ med mindre annet er avtalt ‑ ha samme prioritet, jfr. pl. § 3‑17 (5).

 

Mitt inntrykk så langt er at flertallet av kandidatene ikke makter å få så svært mye ut av dette spørsmål utover forholdsvis enkle konstateringer av det som står i loven. For ofte blir det kun en enkel påpekning av at både selger og tredjemann kan sikre sine krav, og det blir selvsagt tynt.

 

7. Rettsvern

 

Rettsvernreglene fremgår av pl. § 3‑17. Kandidatene bør først få frem de tre generelle vilkår etter (1) og (2). Salgspant må betinges i hvert enkelt tilfelle. Få kandidater påpeker dette. Salgspant kan ikke etableres ved ensidig forbehold fra selgers side, men forutsetter at panteretten er akseptert av kjøper på grunnlag av vanlige avtalerettslige regler. Endelig må avtale om salgspant være inngått senest ved overleveringen av den eller de løsøregjenstander som pantet skal hefte på. Kandidater som viser til Trestandard‑dommen (Rt. 1968 s. 1188) i forbindelse med kravene om aksept og avtaletidspunkt, bør få en pluss for det.

 

Kandidatene må deretter få frem at et tilleggsvilkår i forbrukertilfeller er at avtalen på det avgjørende tidspunkt (altså senest ved overlevering) er gjort skriftlig, jfr. pl. § 3‑17 (1). Begrepet forbrukerkjøp må forøvrig fastlegges på samme måte som etter kjl. § 4 andre og tredje ledd, jfr. kredittkjl. § 3 nr. 3. I andre tilfeller enn ved forbrukerkjøp er det tilstrekkelig at (den muntlige) avtalen om salgspant bekreftes skriftlig av en av partene uten ugrunnet opphold etter overleveringen, jfr. § 3‑17 (2). Enkelte kandidater drøfter nærmere hva som ligger i kravet om "ugrunnet opphold" og må selvsagt honoreres for det.

 

Kandidatene må også nevne lovens krav til spesifikasjon av pantet og pantekravet, jfr. § 3‑17 (4) første punktum. Disse gjelder både i og utenfor forbrukerkjøps‑tilfellene. Kandidater som påpeker sammenhengen med spesialitetsprinsippet (sml. pl. § 1‑3), viser oversikt.

 

Kandidatene bør videre få frem det nærmere innhold i det rettsvern som etableres på denne måte. Dessverre blir det hos de mange nokså vagt eller mangelfullt på dette punkt. Rettsvern etableres for det første overfor kjøperens almindelige kreditorer mht. utlegg og konkursbeslag. Rettsvernet gjelder også i forhold til tredjemann som kjøperen underpantsetter løsøret til, jfr. pl. § 3‑4 (3), jfr. §§ 3‑8 (5), 3‑9 (5), 3‑10 (3) og 3‑11 (5).

 

Overfor tredjemann som i god tro erverver gjenstanden som eier eller som håndpanthaver etableres imidlertid ikke rettsvern, jfr. pl. § 12 (4) og godtrol. § 1. Kandidater som påpeker at panthaver regelmessig heller ikke vil ha rettsvern mot legalpant i den solgte gjenstand, viser oversikt. Poenget her er at legalpant som en hovedregel etableres uten særskilt rettsvernsakt (jfr. pl. § 6‑2), og legalpantet vil normalt skyve andre panterettigheter til side. Eksempel på nærmere regulering av dette spørsmål finnes bl.a. i kringkastingsloven av 4. desember 1992 nr. 127 § 8‑4. Se forøvrig Brækhus s. 162‑163.

 

Ved siden av disse almene rettsvernregler, bør kandidatene nevne særregelen for salgspant i motorvogn. I tillegg til de generelle vilkår er det en ytterligere forutsetning for rettsvern i registrert motorvogn at salgspantet tinglyses på kjøperens blad i Løsøreregisteret. Det kan være grunn til å fremheve at rettsvernet her også gjelder overfor godtroende tredjemenn, jfr. pl. § 3‑17 (3) andre punktum, og godtrol. § 4 nr. 2.

 

Kandidatene kan endelig nevne de særlige rettsvernreglene i pl. § 3‑18 som gjelder for salgspant i deler eller tilbehør til hovedgjenstand som kan registreres i realregister. De fleste gjør nokså lite ut av dette, hvilket etter min vurdering er forsvarlig.

 

Avslutningsvis ‑ eller knyttet opp til de enkelte vilkår for rettsvern ‑ vil det være bra om kandidatene kan si noe om i hvilken grad rettsvernsreglene ved salgspant ivaretar de mer generelle hensynene bak rettsvernsregler; notoritet og publisitet. De kandidater som påpeker sammenhengen mellom hvor godt (eller dårlig) disse hensyn blir ivaretatt, og rettsvernets rekkevidde (særlig mht. godtroerverv), viser innsikt.

 

8. Pantsetters rådighet over pantet

 

Inn under den generelle angivelsen av oppgaven hører etter min mening også med noen ord om pantsetters rådighet over pantet. Kandidatene bør likevel gjøre dette kort, og helt utelatelse av spørsmålet bør vel ikke foranledige større trekk.

 

For det første vil de almene regler bl.a. i pl. §§ 1‑6 til 1‑8 gjelde. Behandlingen av disse regler er unntatt fra anbefalt litteratur, slik at kandidatene ikke kan forventes å ha mye å komme med på dette punkt. Hertil kommer imidlertid avhendelsesforbudet i pl. § 3‑16. Det er grunn til å nevne dette siste all den tid det utgjør et unntak fra det som ellers gjelder etter pl. § 1‑11 (1).

 

9. Panterettens bortfall

 

Salgspantet kan tenkes bortfalt på flere ulike måter. Typetilfellet vil gjerne være at pantet faller bort ved innfrielse av pantekravet. Endel kandidater overser denne muligheten.

 

Av de mer "irregulære" bortfallsgrunner er det flere som bør nevnes. Ved siden av ekstingsjon av panteretten ved godtroerverv o bortfall pga. konkurrerenede legalpanterett, er det særlig tre bortfallsgrunner som bør behandles; sammenføyning, bearbeidelse/påkostning, og foreldelse. En viss utdypning i forhold de to første ‑ dvs. §§ 3‑19 og 3‑20 ‑ bør man etter min mening kunne forvente på grunnlag av lærebokens relativt fyldige omtale. Kandidatene kan på dette punkt vise kunnskaper og innsikt utover det helt grunnleggende, og i de bedre besvarelser hører etter min mening også med illustrasjoner fra rettspraksis. I læreboken nevnes en hel del. Når det gjelder pl. § 3‑19 vises forøvrig til Rt. 1991 s. 909.

 

Problemet for mange kandidater blir likevel at det begynner å bli sent på dagen. Hos svært mange preges derfor fremstillingen av bortfallsgrunnene av tidsnød.

 

10. Realisasjon

 

Enkelte kandidater sier gjerne også noe om realisasjon av salgspantet. Slik oppgaven er formulert må dette være forsvarlig, sml. også eksamenskravene hvor realisasjon uttrykkelig er nevnt. Så svært mye bør man imidlertid hverken forvente eller kreve på dette punkt. I den grad spørsmålet tas opp, bør fremstillingen være konsentrert om tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 8 (tvangsalg) og 9 (tilbakelevering til panthaver), samt kredittkjl. kapittel IV.

 

Kandidatene bør også være klar over at i tilfeller hvor flere gjenstander er omfattet av salgsavtalen hviler sikkerheten på dem alle under ett, og for hele kravet, jfr. pl. § 3‑17 (4) andre punktum, jfr. § 112 om fellespant.

 

11. Karaktersettingen

 

Ved siden av det som er påpekt ovenfor, er det enkelte forhold som har slått meg så langt i sensureringen, og som jeg finner grunn til å fremheve her. Presisjonsnivået er gjennomgående lavt, og kandidatene viser ofte forbausende liten vilje og evne til problematisering og drøftelse. Mange av besvarelsene blir nærmest kort refererende. Hertil kommer at få kandidater makter å anvende relevant rettspraksis på en konstruktiv måte.

 

Ved karaktersettingen må man ha for øyet at det er tale om en sentral oppgave, godt behandlet i anbefalt litteratur, og hvor kandidatene har et håndfast utgangspunkt i lovens reguleringer. Man må derfor kunne kreve at selv de svakere kandidatene klarer å få frem hovedlinjene. Mitt inntrykk så langt er da også at så godt som alle makter det. Flertallet av kandidatene kommer imidlertid ikke særlig langt ut over dette, slik at vi nok må forvente en opphopning av de midlere haudene.

Mulighetene for god uttelling vil vel helst gå på evne til å vektlegge og å fremstille det sentrale, vilje til problematisering og drøftelse, samt innsikt og selvstendighet i forhold til stoffet. Oppgaven er likevel nokså omfattende, og det kan ikke forventes ‑ ei heller fra de sterkere kandidatene ‑ at salgspantintstituttet behandles med samme dybde "fra A til Å". Dokumenterer kandidatene solid nivå i sentrale spørsmål, bør det ikke trekkes så mye for enkelte mer overfladiske deler. Er det tale om besvarelser av noe større omfang, bør man vel også ta noe høyde for den unskyldelige tidsnød.

 

Bergen 3. desember 1993.