Universitetet i Bergen
Teori
nr. 3
"Motregning
i pengekrav" (motregning i konkurs skal ikke behandles.)
Tilrådd litteratur: Kai Kruger: "Pengekrav 2.
utg. 1984" § 34, for såvidt det er utenfor konkurs. Trygve Bergsåker:
"Pengekravsrett", utvalgte emner 1992 s. 140-167
Forøvrig er temaet særdeles grundig behandlet i eldre
litteratur, jfr. Arnholms "Streiftog i obligasjonsretten" fra 1939,
hans "Privatrett" 3", med tilsvarende kapittel, og Augdahls
"Obligasjon rett 5. utg.", motregningskapittelet.
Langt viktigere er tillegget til pensumslisten nr. 7
for 1993/94 av 6.10.193, se Kai Krugers "Kompendium", hvor
manusutkastet til den forventede 3. utg. av "Pengekravsrett" § 34 (NK
§ 34) er tatt inn. Se også i samme "Kompendium" polemikken mellom Ole
Johan Giertsen og H.P. Graver, samt Torvunds betalingsformidling. Antagelig
fører de siste for langt for vårt formål.
Hele poenget i vår forbindelse er Bobyggdommen, Rt.
1992/1474, og de refleksjoner Kruger gjør seg om denne i NK § 34 pkt. 5 s. 1322.
Eldre litteratur fanger ikke opp denne dom. Thor Falkanger:"Lov og Rett 1993"
s. 406-416 utdyper Bobyggdommen og har også et interessant avsnitt, pkt. 8, om
personkonti. Dette er ikke pensum, men studentene forventes jo å følge noe med.
Jeg er bedt om å gjøre oppmerksom på at årsaken til
kompendiet, skyldes at 1984‑utg. var utsolgt, og det var ment som
nødhjelp til de studenter som ikke kunne få fatt i den. Professor Kruger har
forelest over K i dette semester, men opplyser at kompendiet først forelå ca.
medio oktober, og hans kommentarer til Bobyggdommen kom nokså rett før eksamen.
De kand. som har lest NK § 34, burde ha en fordel. Det er likeledes sagt i
endring nr. 7 at det vil bli tatt hensyn til litteratursituasjonen sved
utarbeidelse av oppgavesettet. I oppgaveutvalget var det visstnok uenighet om
hvorvidt denne oppgave burde gis i dette semester. Jeg tror ikke forskjellen i
pensumlitteraturen medfører særlige problemer for sensuren. De fleste får lite
til om bankers motregningsrett, jfr. nedenfor, II.
Bortsett fra NK § 34, og Thor Falkanger: "LoR
1993", fanger ikke nyere litteratur opp Bobyggdommen. Stud.jur. Siri
Arntzen, Tfr 1992 s. 152-243 tar inngående for seg alle sider av bankers
motregningsrett. Hverken denne artikkel eller Falkanger er pensum, og Arntzens
artikkel må i beste fall betraktes som en kilde vedrørende rettspraksis.
I. Idet jeg viser til foranstående, er tema usedvanlig sentralt
pensum og de grunnleggende betingelser, herunder det meste om bankers
motregningsrett, er neppe vesentlig endret fra Krugers utg. 1984. Temaet er i
stor grad dobbeltbehandlet, både i "Obligasjonsretten" og
"Konkursretten", jfr. dl. § 8-1,2.ledd. Kand. skulle følgelig ha mye
å trekke på.
Il. Alminnelige erfaringer fra sensuren.
Nærværende
er diktert efter at jeg kun har rettet ca. 20 besvarelser men fristen for endelig veiledning, og andre
gjøremål gjør det nødvendig at jeg tar det så tidlig. Mine bemerkninger må sees
på bakgrunn av det relativt spinkle erfaringsmaterialet.
Oppgaven er åpenbart ment som en planke, og kanskje er
den det. Imidlertid krever man kunnskaper og resonerende evner også ved
besvarelse, av "planker", og jeg er ikke imponert over nivået. P.T.
har jeg 2 svakere Laud, svært mange mellom 2.80/2.85 og 3.00. Noen stryk, og
selvfølgelig noen på S.t.H. De fleste svikter sterkt i behandlingen av
kontanthensynet, og de spesielle forhold vedrørende bankers K. Det mangler helt
prinsippielle synspunkter; og vedrørende kontanthensynet blir det oftest kun
løsrevne lovreferater av meget slett art. Noen rød tråd i D1.'s regler, og de
vesentlige reservasjoner Aml. § 55 nr. 3 sees ikke, og det blir mest løsrevne
lovfragmenter uten linjeføring. Det samme gjelder i spørsmålet om banker har K;
hvor det syndes stort, og særlig da i situasjonsbeskrivelsen, og hvordan
prinsippene for begrensningene bør trekkes. Her har gammelt/nytt pensum liten
betydning. De fleste (dog med visse hederlige unntak) finner av
grunnbetingelser, kun komputablitet, gjensidighet og forfall/frigjøringstid,
som til dels utbroderes på det helt banale nivå. (Noen søker dog å forklare, og
innen visse grenser er dette positivt). Når det gjelder genus, er det smått
stell med Gbl. § 7. Noen ser valutarestriksjoner, men får lite ut av det. De
fleste ser det ikke, og noe om effektivklausul, med tilknyttet ytelsessted, har
jeg knapt nok sett. Vedrørende motregning knyttet til cesjon, er jo
hovedpunktene i § 18,l.,uttrykket "Måtte skjøna",som med sviktende
sprogsans og kunnskaper (Bal. § 7,3.ledd) oversettes med "burde
forstå". Tilsvarende unøyaktigheter efter Gbl. § 26 "nokon tanke om
henne". (Høydepunktet i Gbl.'s poesi). Noen ser foreldelse men får lite ut
av det. Omtvistede krav er knapt nevnt, og kun de beste får noe med om andre
hensyn som kan utelukke K; det jeg under V. har kalt "anstendighetshensynene",
og hensynet til separat oppgjør.
Efter
foranstående, fordi det er relativt meget å huske på, tar jeg det relativt
grundig efter denne disposisjon:
I III. behandles terminologi, avtalebasert K, K efter
sedvane og deklaratorisk rett, samt det innledende om virkninger.
I IV., de tradisjonelle grunnbetingelser.i stikkords
form, for så nærmere utdypning og eksemplifisering. I hele oppgaven gjelder at
gode eks. ofte belyser mer enn mange ord.
V. særregler for konnekse krav.
VI., særlige hensyn som utelukker K.
VII., særlig om bankers motregningsrett.
III.
Terminologi, avtaler, virkninger etc.
Terminologien
bør forklares. Den skriver seg fra den defensive K, hvorefter motkravet ble brukt som forsvar mot betaling av hovedkravet.
Denne terminologi er bibeholdt, trass i at den offensive K idag er den mest
alminnelige.
Det er betingelsene for ensidig krav om K (tvungen K)
som interesserer. Er partene enige på erklæringstidspunktet, er det kun en
oppgjørsmåte. Få får noe særlig ut av dette.
Uten avtale eller sedvane skjer K ikke automatisk.
Den må erklæres. Erklæringen er et påbud som binder adressaten, når det er
kommet frem til ham, og han har hatt tid til å lese det. Relativt mange får
dette med. Virkningene av K er bedre enn for en pantehaver. Den gir ikke bare en
særlig dekningsrett, men dekningen (realisasjonen) effektueres straks påbudet
er kommet frem og så langt det miste krav rekker. Få får dette særlig godt
frem, men mange snakker om"effektivt inkassomiddel.' Tidspunktet for
vurderingen av om bet, for K foreligger, er det tidspunkt erklæringen er
bindende for adressaten.
Avtaler som utvider eller begrenser K er ikke
ualminnelige. Den gode kand. bør påpeke dette, og at alt kan avtales innen
rammen av Avtl. § 36, og de Øvrige preseptoriske regler, men så holde seg til
de deklaratoriske regler. Det er forhåndsavtaler om K som er det betenkelige.
Er motregningssituasjonen blitt aktuell, skal det godt gjøres at partene ikke
kan avtale omtrent hva de vil. Noe om forutsetninger og motiver kan komme inn,
særlig ved opprettelse av konti i banker og bankers motregningsrett. Det bør
utstå til spesialbehandlingen.
IV.
Grunnbetingelsene for motregning.
Kand.
bør få frem at disse grunnbetingelser er kumulative. De fleste gjør heldigvis
det.
1. Krav og motkrav må være forfalt. Ved offensiv K,
må motkravet være forfalt, og frigjøringstiden for motkravet kommet (Gbl. § 5).
(Her utbroderes ofte altfor meget).
2.
Komputabilitet.
Med
oppgavens begrensning volder dette oftest ikke noe problem. Se dog under II.
Altfor mange får ikke med Gbl. § 7 (i det hele synes Gbl. kap. Lå være relativt
ukjent). Noen nevner ulik valuta men får lite ut av det, og intet om reelle
effektive klausuler.
3.
Samme ytelsested.
Ikke
så aktuelt ved pengekrav og dagens betalingsformidling, men Gbl. §§ 3 og 4 bør påpekes, kanskje også at i
realiteten skjer ingen betaling, så langt kravene dekker hverandre. Annet om
betalingsformidling bør komme under særkapittelet VII., om bankers
motregningsrett.
4.
Gjensidighet.
Krav
og motkrav må bestå mellom de samme personer, med visse unntak se nedenfor.. Om separat oppgjør, se VI.
5. Rettskraftig = ikke
foreldet, se Fl. § 26 med unntak, og for såvidt også Fl. § 8, for regresskrav
mot medskyldner.
6.
Motregning med omtvistede krav, se nedenfor.
7. Vi har i betydelig grad
særregler for konnekse krav, hvor ovennevnte grunnbetingelser dempes ned,
tildels faller bort, se V.
Ad. pkt. 4, gjensidighetskravet.
Bortsett fra kravet om konneksitet, er det
personskifte på kreditor siden, samt motregning med tredjemanns krav som skal
behandles. Om tidspunktet for vurderingen, se foran.
Gbl.
§ 26, jfr. § 25, må behandles med forståelse. De fleste ser ikke at § 26 bare
er en utdypning av § 25. Den kan anvendes på enkle krav, jfr. Sirkusteltdommen
av 1957. Det svikter relativt i meget av behandlingen av "nokon tanke om
henne". Det samme gjelder i Gbl. § 18 ,1, om "måtte skjøna", se
II. En del kand. Har ganske bra eks., og viser at de har forstått. For andre
viser eks. at intet er forstått. Adskillig færre vil vel komme inn på adgangen
til å motregne med tredjemanns krav (jeg kan ikke se at Kruger NK § 34
kommenterer dette.) Det er det enkle forhold at kausjonister, når de kan
kreves, plikter vis å vis hovedmannen, for å bevare regressen, å benytte hans
mulige motkrav mot hovedfordringen til reduksjon av egen betalingsplikt. Dermed
må de ha en tilsvarende rett overfor innehaver av hovedkravet. Annet kan
selvfølgelig avtales. Regelen om plikt for å bevare regressen, gjelder neppe i
alminnelige solidarforhold, men jeg vil tro at retten overfor kreditor vil være
den samme. Det er mulig man da trenger motkravsinnehaverens samtykke. De som
får frem noe om tredjemanns krav, bør honoreres særskilt.
Ad. pkt. 5, om rettskraft.
Bortsett fra de konnekse krav, kan de ikke motregnes
med foreldede krav. Her blir spørsmålet kun om påbudet må være kommet frem til
adressaten (konstitutive påbud), eller om det er tilstrekkelig et det er
forsvarlig avsendt (deklarative påbud). Efter F1. § 29 nr.3 må forsvarlig
avsendelse være nok, jfr. de tilsvarende regler i Kjl. § 82 og Avtl. § 40.
Forsendelsesrisikoen er altså hos motregningsdebitor. Ingen hos meg har sett
Fl. § 29.
Ad. pkt. 6, motregning med omtvistede krav.
Om Kruger overhodet nevner dette i NK § 34, er jeg
noe i tvil om, se s. 7 2. avsnitt, hvor han nærmest lager en blanding av
spørsmålet om eget mislighold kan instituere K, og motregning med omtvistede
krav. Vi får ta hensyn til dette. Ifølge min barnelærdom, (jfr. Falkanger: "loR
1993" 407 pkt. 4) må begge parter finne seg i å tåle motregning med et
krav han selv bestrider, og finne seg i at han eventuelt bare får differansen.
Dette
er ille, for hovedkravsinnehaveren, hvis motkravet viser seg å være oppspinn,
og innehaveren av oppspinnet også blir insolvent før tvisten er avklaret. Vi
har regelen fordi man er redd for at oppfordringen til å bestride et krav blir
større, hvis man nektet motregning med omtvistede krav. Se ellers under VI. nr.
1.
V.
Særregler for konnekse krav.
Regelen
om rettskraftighet gjelder ikke, se Fl. § 26. De fleste kan skoleeks. om
kjøpesum og mangelsinnsigelsen. Ved cesjon bortfaller kravet til "nokon
tanke om henne" i Gbl. § 26, d.v.s. uvitenheten om transporten, og efter
Gbl. § 18,2.ledd vil det kreves god tro efter Gbl. § 15 hos cesjonaren m.h.t.
motkravets eksistens, for å avskjære motregningsretten. En rekke kand. benytter
anledningen til å vise at de intet har forstått av referansen i noteverket til
§ 15. Antagelig dempes vel også kravet til effektiv‑klausuler og
komputablitet (Gbl. § 7) ved konnekse krav.
Alle
skal se at selv om grunnbetingelsene for K er oppfylt, kan særlig hensyn
utelukke K. Det gjør de aller fleste, men altså svært mangelfullt og
ustrukturert, se under II. Disse særlige forhold gjelder også for bankers
motregningsrett. Det som kommer under VII., vedrørende bankers K, er følgelig
kun en supplering av de hensyn jeg her kommer med. De tradisjonelle hensyn er
hensynet til separate oppgjør, og kontanthensynet (Arnholms opprinnelige terminologi).
Andre hensyn kan også utelukke K, og de behandles i teorien på de mest ulike
steder. Jeg har pleid å kalle disse for "anstendighetshensynet", og
tar dette først.
Man bør ikke lukrere på eget mislighold, eller egen
mislig adferd. I slike tilfelle vil man oppnå en motregningsposisjon man ellers
ikke ville hatt. Det er uenighet i teorien om motkravshaver kan komme i
motregningsposisjon ved å misligholde betaling av hovedkravet, inntil motkravet
er forfalt, og så motregne. Bergsåker Lc. s. 159 mener ja, og noe resignert
gjør Arnholms"streiftog" det samme. De som tar denne linje, bør dog
fremheve misligholdsreaksjonene. Kruger NK § 34 s. 7 er misfornøyd, men tar
ikke klart standpunkt. For konkurs er det klart at man ikke kan oppnå slik
posisjon, se Dl. § 8-1,2.ledd og Brækhus II. s. 214-216,så er det klart nei.
For mitt vedkommende viser jeg til regelen om adgang til å motregne med
omtvistede krav, og da faller problemet bort for meg. Man kan ikke oppnå
motregningssituasjon ved å misligholde sitt eget krav, men tvisten (vedrørende
det omtvistet krav) kan jo nettopp gå ut på om motkravet allerede er forfalt,
hvilket hovedkravsinnehaveren bestrider. Dermed oppnår man jo Bergsåkers og
Arnholms resultater.
Har man fått midler ved en feil, kan det selvfølgelig
ikke motregne Heller ikke hvis man har oppnådd sitasjonen ved selvtekt
(spørsmålet er bare hva som er selvtekt). For bankers vedkommende anser jeg det
som selvtekt om de, som et rent betalingsformidlingsoppgjør, får inn penger, og
beslaglegger disse for K. Betrodde midler, og midler til dekning av visse
spesifiserte formål, bør man heller ikke kunne motregne med i sin
alminnelighet. Depositarens krav må i såfall ha en spesiell tilknytning til
nettopp formålet ved deponeringen. Se ellers NK § 34 s. 23 B om detaljene.
2.
Hensynet til separat oppgjør.
Enkelte
kand. streifer dette, men det blir veldig vagt, og det er vanskelig å si hva de har forstått. Jeg viser
til NK s. 34 s. 3-5, hvor Kriger stiller seg meget lite positiv til noe krav om
separat oppgjør, når det gjelder
forholdet mellom private personers institusjoners adgang til K overfor de ulike
etater i kommunen.
Om
forholdet til staten viser jeg til læreboken.
Som Kruger nevner, har hensynet til separat oppgjør
vært forfektet av Arnholm, og også i forhold til kommunens enheter. Jeg gad se
hvor langt en adv. ville få medhold i retten, om han hadde et salærkrav mot
kommuneadvokatens kontor, og ville bruke dette til å motregne med kommunens
krav på kommunale avgifter. Når det gjelder forholdet mellom private, er det
vel naturlig å anta at den alminnelige borger ikke kan motregne med motkrav på
et annet selskap i samme konsern. De må betraktes som selvstendige enheter.
Ofte er dette ikke helt rimelig, og hvor det er oppdelt i "divisjoner"
og som for menigmann blir diffuse grenser (ofte er en divisjon bestående av en
rekke selvstendige aksjeselskaper). Da vil nektelse av K ofte virke urimelig.
Er de ikke organisert som egne A/S, men bare regnskapsmessige selvstendige
enheter internt, bør motregning avgjordt kunne skje.
Når det gjelder den motsatte situasjon, nemlig det
offentliges (tildels stat, men også kommune) adgang til å trekke (motregne) i
borgernes tilgodehavender, har jo "fanden tatt vare på sine".
Jeg minner om Skbtl. § 32 (og uten at jeg har fulgt
med, er et vel nå trekkadgang for skyldig bidrag). Noe særlig om hensynet til
separate oppgjør, kan ikke forventes, men de kand. som får sagt noe fornuft om
dette, bør honoreres.
3.
Kontanthensynet (likviditetshensynet‑forutsetningene for motkravet
oppståen).
Dette
er jo innført av professor Arnholm, og professor Augdahl var i sin tid ikke
særlig glad i denne systematisering. Det synes som de fleste greier seg bra med
kontanthensynet idag. Kand. bør få frem
(hvilket de fleste ikke gjør) at selv om minimumsbetingelsene
foran er oppfylt, kan hensynet til hovedkravs
innehaveren,
og hans behov for midler til den daglige drift av seg og familien tilsi at K ikke kan finne sted. Kand. får lire av
seg sjablonen at det er bra å bli kvitt gjeld, men det hjelper lite hvis man
sulter ihjel i mellomtiden. Ingen får noe frem om dette., det jeg har sett så
langt. Når det så gjelder den nærmere grensedragning for hovedkravsinnehaverens
behov, trekker man paralleller fra de
lovbestemmelser man har. Arnholm knyttet an til da gjeldende bestemmelser i TI.
§§ 70 ff., og det synes som teorien har
fulgt dette opp med henvisning til Dl. kap. 2. Sondringen utleggsfrihet/beslagsrett
i konkurs er nå ikke lenger så interessant, idet D1. § 8-1,2 ledd nettopp
henviser til betingelsene for K utenfor
konkurs. Vi skal ikke ha noen detaljgjennomgåelse av reglene i §§ 2‑4, 2‑5
og 2‑6 (en god del kand. nevner dem overholdet ikke!). De skal få frem
prinsippet om penger til livsfornødenheter, så som underholdsbidrag, og normal lønn, også i forbindelse med utbetalingen, og
at det er forbud i D1. § 2-9 mot forhåndsavtaler. Tråden i §§ 2-5 og 2-6, er at
det er det som er nødvendig for debitors
og familiens alminnelige underhold som er fritatt for K. Eksessene kan man
derimot motregne i. Ellers er det særlig Arbeidervern § 55 nr. 3, helst E.
(Både i 1984 utg. og i NK § 34 er det trykkfeil, det
står 2 i steden for 3). Kand. er her, og ofte ellers, altfor unøyaktig. Det kan
avtales skriftlig på forhånd at det skal kunne motregnes, og ved den grovt
uaktsomme og forsettelige skadetilføyelse, er det full adgang til K. Andre eks.
er A1. § 2-12, om K mot selskapets krav på innbetaling om aksjelov. Se også
Husleiel. § 11-3,6.ledd. Kommunel. § 54 nr. 2,gjelder bankers K. Ellers er det åpenbart
forelest over Fal. § 8-3 (1), og § 18-3 (1). Dette er nå helst eks. på konnekse
krav.
Så langt er intet sagt, som
ikke kan utledes av eldre litteratur, og Krugers 1984 utg.
VII.
Særlig om kontanthensynet i forhold til bankers adgang til motregning.
Jeg
viser til innledningen. Det er her forskjellen i pensum kan bety noe, og
enkelte vil ha fordeler av å ha fulgt ekstra godt med. Det er Krugers NK § 34,
særlig s. 13-21, Falkangers behandling
av Bobyggdommen i LoR 1993 s. 408-416 (Rt. 1992/1474.) Dette gjelder
fortrinnsvis næringsdrivende. Bankklagenemdas avgjørelser er vel også en
rettskilde, som jeg har mindre oversikt over. Jeg
har tilfeldigvis sett uttalelsene fra 1.1.-31.3.1993. På s. 118 er inntatt
klagesak 93021, hvor den nåværende sammensetning av Banklagenemda på
tradisjonell måte delte seg i to, på samme måte som i avgjørelser 91076 og
92014 (den siste er også nevnt av Falkanger s. 415). Det dreiet seg om SMS-konti,
hvor flertallet, med professor Hagstrøm i
spissen, nektet motregning i SMS-konti som var falt i det fri, i henhold til
reglene om beskatning, med den underlige begrunnelse at kontohaver har krav på
å få innskuddet utbetalt uten oppsigelsesfrist ! Mindretallet var sterkt uenig,
og efter det vi har sett om Bobygg‑dommen, blir spørsmålet virkelig interessant. Ingen av mine kand. har sett noe
om dette, selv om noen nevner Bobyggdommen. De får ofte lite ut av den.
Uten hensyn til pensum, bør kand. si noe fornuftig om
følgende:
1.Banker har motregningsrett. All vår rettspraksis
fra 1920 årene og fremover bygger på dette, når den inngående drøfter, og ofte
nekter motregningsrett av ulike grunner. (Se også Falkanger Lc. s. 411).
uansett pensum, er den annen Ruud & Ziener‑dom Rt. 1984/ 191klar nok,
selv om den er avleggs i relasjon til konkurs.
2.Kand. får klart få frem den spesielle situasjon som
oppstår. Primær er dette at motregningsposisjonene hyppigere etableres, idet
debitor/kreditor posisjonene forenes svært hyppig, uansett om tidens mote
tilsier at man må være kunde i banken for å få lån, eller ikke. Man opptar
vanligvis lån der man er kunde. Poenget er da om banken bør kunne dra fordel av
denne særlige posisjon eller opptre som alminnelig kreditor, og gå veien om
tvangsgrunnlag og utlegg.
3. At bankene har fått
motregne i ganske stor grad, nettopp som følge av deres særposisjon, er også
tålelig klart efter gjeldende rett.
4.
Likeledes bør kand. se at vi idag har en flora av innskuddskonti.
Det nytter ikke å gå efter navnene, eller efter om
kontoen kan disponeres i stor grad straks, og/eller med sjekk/giro. Mange
konti, som er formuesoppleggs konti, kan disponeres med giro, og man får ut
store beløp uten dekort.
De generelle synspunkter er jo at banker ikke bør
kunne avskjære åpne betalingskanaler, eller beslaglegge kassabeholdninger, som
er plassert i banken, i steden for å ha dem utsatt for tyver hjemme (på
kontoret).
5.
Allerede før Bobyggdommen var det klart nok at man kunne motregne i konti, som
representerte formuesopplegg. Disse vil gjerne, uansett en eller flere konti,
ha en høyere rente, ha en snittsaldo som representerer formue, og kanskje
stigende sådan, og man må gå meget konkret tilverks. Når det så gjelder de åpne betalingskanaler og
likviditetshensynet er det naturlig å
knytte an til reglene i Arbeidervernl. § 55, og D1. §§ 2 5 og 2-6.
Likeledes vil forutsetningen for kontoopprettelsen,
og formålet med den, kunne være en innskrenkende faktor (ofte er de jo båndlagt
til fordel for tredjemann sogar).
6.
Måten bankens krav er oppstått på er også av betydning. Og den gode kand. filosoferer over dette, både i
relasjon til åpne betalingskanaler og likviditetssynspunkter. Det er ikke
urimelig å legge til grunn at både en næringsdrivendes og en privatpersons livsfornødenheter bør ta høyde for korrekt
gjennomføring av renter og avdrag på lån man har i samme bank. Det er en del av
livs fornødenhetene, når man først har
satt seg i gjeld, selv om de kommer med større mellomrom. Mot dette står altså
problemet om å sulte ihjel mens man
betaler sin gjeld. Man har jo i lovreglene her fått klare hint om lovgivers
dyrevernssynspunkter i denne forbindelse. Er derimot bankens motkrav ervervet
utenifra, bør man lettere nekte K. Når det gjelder personkunder, er det jo
vanlig å snakke om at K nektes ved lønnskonti. Det er for unyansert. Ofte har
personkunden kun en konto, nemlig lønnskontoen og da får man gå efter det jeg
foran har sagt om saldoen, og hvorvidt denne synes å representere formuesopplegg.
Det jeg her har sagt, står da klart i strid med
Bankklagenemdas avgjørelser, men jeg minner også om Falkangers antagelig
bevisst insinuerende spørsmålstilling s. 416 siste avsnitt.
Hvilke resultater
kand. lander på, bare han ikke er for unyansert, og viser litt tankevirksomhet,
må være irrelevant for sensuren. Antagelig er professor Kruger meget uenig i en
del av det jeg her har sagt, se NK § 34 s. 21-22.
Det spesielle ved Bobyggdommen, Rt. 1992/1474, var jo
at Flertallet, overfor en næringsdrivende, tillot motregning i noe som nok
kunne kalles en driftskonto. Det spesielle var dog forutsetningene fra bankens
side om høy saldo, det var avtalt høy rente, og belastningene gjaldt bare
renter og avdrag, se nærmere Falkangers greie punktvise gjennomgåelse s. 412-413,
og hans konklusjoner s. 414-415. Det nye er altså at næringsdrivende, hvis
flertallets oppfatning følges, må tåle motregning i større grad enn det teorien
hittil har antatt, men synes å stemme relativt bra med de alminnelige
synspunkter jeg har gjordt gjeldende foran.
Når det gjelder de stakkers forbrukere (disse med
angrefrist, men stemmerett ved stortingsvalg uten angrefrist) viser jeg til
Falkanger s. 415-416, og det jeg foran har sagt om lønnskonti og saldo, som
synes å representere formuesopplegg. Trekker man store slutninger fra Bobyggdommen,
får man en markant motstrid mellom denne og Bankklagenemdas avgjørelse om de
tre SMS-konti, og her kan det være spennende ting på gang.
For sensuren blir svært lite spennende, idet de
færreste har fått med noe som helst av de grunnleggende synspunkter, både om
kontanthensynet, og de særlige hensyn for bankers K.
Om manglene ved besvarelsene viser jeg til II.
Får jeg andre inntrykk under sensuren, får jeg heller
sende en "tilleggsmelding".