Sensorveiledning for Juridisk embetseksamen 3 . avdeling høst 1995

Teoretisk oppgave nr. 1, fredag 24. november 1995.

"I hvilke tilfelle har kreditor krav på renter av sitt tilgodehavende i pengekravsforhold+”,

Oppgaven går på en sentral del av faget pengekrav.

Eksamenskrav i pengekrav: "Grundig kjennskap til reglane om pengekrav, tihøvet mellom debitor og kreditor, overføring av krav og skyldnarskifte. Kjennskap til reglane om tilhøve mellom sikra og usikra krav og om betalingsformidling gjennom bank og post."

Denne oppgave faller således inn under hva kandidatenes skal ha kjennskap til , og kravene til besvarelsene blir deretter.

Tilrådd litteratur hvor oppgavens emne er omtalt:

Trygve Bergsåker, Pengekravsett. 1994. Kapittel II , s. 49 flg.: Renter og rentesrenter, og kap. VIII (om forsinkelsesrenter) s. 175 flg.

Under tilleggslitteratur er oppgitt at det foreligge et kompendium fra 1994 (som fordeles ved Institutt for privatrett). Jeg har ikke hatt kompendiet for hånden da denne veiledning ble skrevet.

Da den foreløpige veiledning ble utarbeidet skrev jeg at oppgavens ordlyd var forståelig nok, men det kunne spørres om det likevel ligger an til forskjellige oppfatninger blant kandidatene, hvilket tiden ville vise. Spørsmålet var morarenter, eller som det nå skal kalles: forsinkelsesrenter, i oppgavesammenheng faller inn under begreper renter. I læreboken er forsinkelsesrenter behandlet separat på tradisjonelt vis i obligasjonsretten/pengekravsretten under følger av betalingsmislighold, kapittel VIII hos Bergsåker.

Videre har Bergsåker på side 5O/51 en "drøftelse" av forholdet mellom kredittrente, forsinkelsesrente og mellomformer (kap 1.2). Han påpeker at det både økonomisk og rettslig er forskjeller, hvilket en kan være enig i. Men spørsmålet er om en kan i oppgavesammenheng utelukke forsinkelsesrenter fra begrepet renter slik det brukes i oppgaveteksten. Jeg antok i den foreløpige veiledning at de fleste kun behandler ordinære renter" og avgrenser mot morarenter, men det ville bare en gjennomgang av oppgavene vise.

I den foreløpige veiledning kom jeg til at selv om en, avgrenset mot morarenter og fulgte den "tradisjonell " fremstilling, så burde en likevel trekke på forholdet til morarenter under drøftelsene osv.

Det viste seg imidlertid ganske tidlig under den gjennomgående sensur at de fleste kandidater har tatt med forsinkelsesrenter som del av oppgaven. Etter det som jeg har fått opplyst gjelder dette også kandidatene i Tromsø som visstnok har samme oppgave.

Dette ble tatt opp med de øvrige gjennomgående sensorer og sensuren skulle således være "samkjørt": Vi har således godtatt fremstillinger både med og uten forsinkelsesrenter som del av oppgaven. Men det stilles krav til en noenlunde fornuftig begrunnelse for avgrensing, evt hvorfor både kredittrente/ forsinkelsesrente / rentesrente tas med.

Etter min mening skulle det falle noe på siden å komme med noen større innledning med betraktninger om renter i sin alminnelighet ut fra mer samfunnsøkonomiske betraktninger. Antagelig kommer de best fra det som går rett på sak. Det her vist seg at ganske mange kommer med en slik generell innledning, gjerne noe sammensatt med hensynene bak renter/morarenter.

I en innledning bør også inngå en nærmere presisering (av oppgavetekstens forståelse?) og avgrensing, jfr bemerkningene ovenfor. Her kan man drøfte, slik som i læreboken forholdet mellom kredittrente, forsinkelsesrente evt mellomformer.

Det som skal besvares er når renter kan kreves. Det forutsettes selvsagt at en har et tilgodehavende, og da et tilgodehavende på penger i det som betegnes pengekravsforhold.

Kand bør derfor snarest etter en innledning komme over på det sentrale, om der er grunnlag for å kreve renter. Rettsgrunnlaget for renter og rentesrente ‑ (som Bergsåker behandler på s 52.). Det bør selvsagt her komme frem at er det avtalt renter så har en ikke noe større problem i denne sammenheng. Det kan selvsagt være et spørsmål om tolking og forståelse av avtaleklausuler etc, det ligger imidlertid på siden av denne oppgaven å ta opp tolkingslæren. Å helt å overse avtale som grunnlag for renter må det trekkes for.

Det kan være lovbestemmelser om renteplikt ‑ som Bergsåker påpeker ‑ de fleste lovreguleringer gjelder forsinkelsesrenter og mellomformer av forsinkelsesrenter/kredittrenter. En spesiell bestemmelse i så måte er kjøpslovens § 65 (2) hvoretter det pålegges renteplikt (morarente) når kjøpesum tilbakebetales etter heving ‑ bestemmelsen gjelder også ved , forskuddsbetaling og selv om hevingen skyldes forhold på kjøpers side. Tatt på ordet hjemler bestemmelsen det pørale rentetillegg som er innbakt i forsinkelsesrenten også ti1 den som evt er å bebreide for hevingen. vel vel, dette var et miniproblem i oppgavesammenhengen.

Det som er vanskelig mht renter er hva skjer når det ikke foreligger avtale (eller forholdet ikke er lovregulert). Det er her vanlig oppfatning i rettslitteraturen, og vel også blant domstolene, at det kreves særlig "hjemmel,, for renter. Det samme for rentesrente. Altså et spørsmål om det r hjemmel i avtale, lov eller sedvane. Her går Bergsåker langt i en annen retning, dvs han bygger langt på vei at en ut fra~reelle hensyn skulle kunne hjemle renter/rentesrente.

Slik som læreboken legger opp dette kapittel kan oppgaven vise seg å bli vanskelig for kandidatene. Bergsåker synes gå langt: i sin oppfatning av når renter skal kunne kreves (herunder rentesrente) og boken er vel til dels (på dette felt) et mer personlig "kampskrift" for å utvide mulighetene både for renter og rentesrente. Læreboken søker ved dette å ta for seg rettsvitenskapens syn slik det tradisjonelt har vært, og deretter gå inn i de reelle hensyn for renter, for så å "måle,, dette opp mot rettspraksis, hvoretter konklusjonen trekkes. For å kunne makte et lignende opplegg må studentene kunne ha inngående kjennskap til både litteratur utenfor pensum, men og en rekke dommer, som skal det komme noe fornuftig ut av det må kjennes til dels inngående.

Jeg frykter her at som lærebok blir det kanskje noe uheldig fremstillingsmessig på grunn av at forfatteren søker å fremheve sitt eget syn så sterkt slik det er gjort. Bare oppgaverettingen kan besvare følgene for kandidatene. (I denne sammenheng bør nevnes at ser en etter i den forrige lærebok på pensumlisten, Krugers "Pengekrav" fra 1984, er ikke rentekapittelet særlig mye bedre strukturert med tanke på kandidater og oppgaveskriving. Oppgaven er derfor antagelig vanskelig å besvare og sensuren får ta et visst hensyn til dette) .

En mulig disposisjon kan være med utgangspunkt i et hjemmelskrav for renter søker på forskjellige områder hvorvidt en kan finne slik hjemmel i basis av lov/sedvane/kutymer. videre om § 36 i avtaleloven kan hjemle renter. Kand tar da utg pk i avtalen, hjemler ikke den renter, er spørsmålet om der finnes lovregulering (stort sett ikke), så om sedvane /kutymer på området hjemler renter, evt særområder hvor retts rettspraksis tilsier det. Men ut fra lærebokens disposisjon, som jo er formet over en annen lest, kan det nok bli noe problematisk å sy sammen en slik disposisjon.

Det viser seg at mange kandidater følger en noenlunde disposisjon overensstemmende med dette, få prøver/klarer å følge tilsvarende opplegg som Bergsåker. Mange klarer en relativ bra disposisjon/fremstilling ‑ men gjennomgående svikter det på rettspraksis. Den er ofte nesten helt fraværende.

Med hensyn til rettspraksis har Bergsåker en relativt grundig gjennomgang av denne i lærebokene kapittel om renter og jeg finner ikke grunn til her å gi noe referat av dette.

Et spørsmål for seg er, når det først skal betales renter, hvor meget. Også her må en søke å ta utgangspunkt i hjemmelen,

men her kommer nok vederlags‑, berikelses‑ og tapsbetraktninger inn med større styrke enn for spørsmålet om

det skal betales renter. Imidlertid så er dette mindre sentralt i vår oppgave. Det kan egentlig neppe forlange at

problemet om rentens størrelse tas opp. Mange kandidater avgrenser da også mot rentens størrelse og jeg er enig i det.

Men om dette nevnes (kort) så er det i orden e.m.m.

De fleste behandler da først "vanlig" rente, dvs kredittrente. Så kommer i besvarelsen et kapittel om forsinkelsesrente ("mora"‑begrepet ble tatt ut ved revisjonen i 1993) Det som går igjen hos mange kandidater er at delen om forsinkelsesrente blir et slags lovreferat. Dvs en mer eller mindre nøyaktig gjengivelse og omskriving av de sentrale bestemmelsene i loven. Gjerne med en innledning om morarenter og hensynet bak loven. Dette kan gi liten uttelling. Likeså om en tar med alt som er i loven ‑ det må i alle fall gjøres en avgrensing som knyttes opp til oppgaveteksten.

Den sentrale bestemmelsen er § 2. Det skulle være unødvendig å gå i detaljer her om den. Men det som går igjen er som nevnt at bestemmelsen skrives av uten særlige drøftelser. Eksempelvis; få ser eller kommenterer påkravsregelens ordlyd: "har sendt", dvs det er avsendelsen og ikke mottakelsen som er bestemmende ‑ og den betydning dette får. Likeledes begrepet "en måned". Det siteres fra loven og dermed synes alle problemer løst

Avslutningsvis kan en ta opp "særproblemet" med rentesrente.

Her igjen er det spørsmål om avtalen gir grunnlag for rentesrente, hvis ikke trengs særlig hjemmel.

I Rt. 1994.1 (som også Bergsåker omtaler og tolker) uttaler førstevoterende om rentesrente: Her kommer i tillegg inn det moment at den vanlige oppfatning har vært at rentesrente krever et særskilt grunnlag, og at TJ derfor ikke kunne gå ut fra at VAE var innforstått med beregning av rentesrente". Det er vel nettopp det det er, at det er vanlig oppfatning e.m.m. inklusive Høyesterett som ikke tok avstand fra det ‑ at det kreves særskilt hjemmel for rentesrente. Igjen synes Bergsåker å prøve å redusere betydningen av de dommer som foreligger, noe jeg har vanskelig for å se berettigelsen av. MEN at kandidatene nok vil kunne synes i å gå langt i å hevde synspunkter om at rente/rentesrente kan kreves må en nok forvente og i en viss grad godta. Men her igjen som ved eksamensbesvarelser det er ikke konklusjonene som er det viktigste med drøftelsene.

Laudgrensen kan bli problematisk å trekke. Det må kunne kreves en innledning om renter og nærmere avgrensing av oppgaven.

I tilslutning til en avgrensing bør tas opp de forskjellige renteformer og skulle det skje at noen kun behandler morarenter må det for å godtas kreve en god begrunnelse. Skulle noen bare behandle forsinkelsesrenter er det i seg selv på grensen til ikke bestått.

Slik læreboken er lagt opp legger den stor vekt på både reelle hensyn for /mot renter/rentesrente. Likeledes er sentral rettspraksis gjennomgått på området og læreboken gir et referat fra rettsvitenskapens behandling av emnet. Læreboken behandler og drøfter hele emnet ganske mye under synsvinkelen rettskildelære og rettskildefaktorenes vekt osv. selv om også 3. avd kand bør ha et visst kjennskap til rettskildelæren. er det først på 4. avd en kan forvente at dette behandles i dybden.

De laudable ser selvsagt at et utg punkt er avtale/lovregulering og at hjemmel ut over dette først og fremst må søkes i sedvane/kutyme. Men følger en læreboken skulle reelle hensyn her i seg selv langt på vei være et slikt (og tilstrekkelig) rettsgrunnlag.

Strykgrensen er som regel lettere å "se', når en slik besvarelse påtreffes enn å beskrive i forkant. Som regel er strykbesvarelsene heller håpløse. Denne oppgaven kan by på problemer å disponere, og en noe uryddig fremstilling må

godtas et stykke på vei. Men ofte er det jo en sammenheng mellom innholdet og når disponeringen er slett. Mer

svadalignende fremstillinger om renter i sin alminnelighet og påpeking av at renter kan kreves uten at problemstillingene

kommer frem fører vel lett til stryk.

Bergen 26. november/ 28. desember 1995.