UNIVERSITETET I BERGEN

JURIDISK EMBETSEKSAMEN TREDJE AVDELING HØSTEN 1996

SENSORVEILEDNING

TIL

TEORIOPPGAVE NR 2:

"FORHOLDET MELLOM ANSVARSREGLER I OG UTENFOR

KONTRAKTSFORHOLD"

Oppgavens tema dekker erstatningsrettslige problemstillinger hentet både fra 2 og 3 avdeling ved Det juridiske fakultet, UiB. Selv om det først og fremst er tilrådd litteratur til 3 avdeling som danner grunnlaget for oppgaven, angis også eksamenskrav og tilrådd litteratur for faget skadebot II på 2 avdeling. Med grunnlag i basiskunnskapene fm 2 avdeling, skulle kandidatene ha forutsetninger for å reflektere over forholdet mellom ansvarsregler i og utenfor kontraktsforhold. I "pensumlitteraturen" er emnet eksplisitt behandlet av Hagstrøm, bl a på s 151‑52. Det bemerkes også at studentene ikke synes uforberedt på en slik oppgave i eksamenssammenheng, den er bl a gitt tidligere i en noe annen utforming.

Eksamenskravet i kontraktsrett (3 avdeling) er:

"Grundig Kjennskap til reglene om stiftelse av kontrakt på egne og andres vegne, regler om kontraktsavvikling og mislighold tilsidesettelse, lempning og kontraktsrevisjon ".

Litteratur:

I tilrådd litteratur er oppgavens tema behandlet i:

Viggo Hagstrøm, Fragmenter fra obligasjonsrett‑I, Ifp Ui0 Stensilserie nr 143 (1992) 3 utg (heretter Hagstrøm) kap 42‑49, (særlig kap 48 og 49)

I oppgitt tilleggslitteratur er oppgavens tema behandlet i:

Erling Selvig, Kontraktsretten i Knophs oversikt over Norges rett, 10 utg 1993 (heretter Selvig), § § 49‑60.

Kai Knuger, Norsk kontraktsrett, 1989 (heretter Knuger) kap 47 og 48

Annen litteratur som ikke er "tilrådd" eller oppgitt som "tilleggslitteratur":

Per Augdahl: Den norske obligasjonsretts almindelige del, 5 utg 1978 (heretter Augdalh), kap 19

Viggo Hagstrøm, TfR 1989 s. 196, Informasjonsansvar ‑ om villedning av annen enn kontraktspart (heretter Hagstrøm 1989)

Kai Knuger, Norsk kjøpsrett, 2 utg 1991 (heretter Kruger, Kjøpsrett)

Kai Knuger, JV 1992 s 337, Hindringsansvar ‑ ny kontraktsrettslig ansvarsfigur? (heretter Kruger 1992)

Bernhard Gomard, Obligationsret 2 Del, 1995 (heretter Gomard), kap 11

Karsten Gaarder, Forelesninger i kjøpsrett, 10 utg 1992, rev og omarb av Bjørn Stordrange heretter Gaardcr/Stordrange)

Eksamenskravet i skadebot Il (2 avdeling) er:

"Grundig kjennskap til vanlege skadebotreglar, særlig om ansvarsgrunnlag og årsakskrav. Kjennskap til lovregulert ansvar på sentrale livsområde ".

Litteratur:

Tilrådd litteratur: Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4 utg 1992 (heretter Nygaard), kap 4‑7, med unntak av kap 7, I‑II og VII. Anbefalt tilleggslitteratur oppgis ikke.

I Generelt om oppgaven

Oppgaven bør innledes med en generell del hvor kandidatene plasserer temaet i kontrakts‑ og erstatningsretten. Om stoffet samles i en relativt omfattende innledning eller oppdeles i en kortere innledning og deretter et kap II om sondringen i/utenfor kontraktsforhold, legislative hensyn el 1 er av mindre betydning, bare strukturen er fornuftig.

Nærmere om forståelsen av oppgaveteksten

Med "ansvarsregler" siktes til reglene om erstatningsansvar. Besvarelsen bør knyttes opp mot grunnvilkårene for erstatning: ansvarsgrunnlag, økonomisk tap, (faktisk) årsakssammeheng og adekvans. Kandidater som avgrenser "ansvarsregler" til kun å gjelde ansvarsgrunnlag, bør ha en god begrunnelse for dette. Det må antas at oppgavegiver bevisst har gitt oppgaveteksten en slik utforming at den omfatter ansvarsreglenes totalitet, og ikke kun ansvarsgrunnlag.

1 tillegg til grunnvilkårene kan spørsmål som medvirkning, lemping, foreldelse o a drøftes. På dette punkt bør det ikke forventes mye, bl a fordi fordypning her lett vil gå på bekostning av det sentrale i oppgaven.

Med formuleringen ”forholdet mellom" åpnes det for en bred vurdering. For det første inviteres kandidatene til å angi det saklige virkefeltet for ansvarsreglene. Når er det snakk om kontraktsansvar og når gjelder deliktsreglene? For det annet må det foretas en komparativ vurdering av reglenes innhold. Kandidatene bør tidlig påpeke at grunnvilkårene for erstatningsansvar er de samme i begge relasjoner. Utover dette har ansvarsreglene i og utenfor kontraktsforhold både betydelige rettslige og faktiske likheter og forskjeller. A redegjøre for disse blir den sentrale del av oppgaven. Det er her viktig at kandidatene er vilkårsorienterte.

Før en går inn på den komparative vurderingen, er det etter mitt syn helt avgjørende, på et tidlig stadium, å foreta en sammenligning av de situasjoner reglene skal anvendes på. Faktiske forskjeller mellom de tilfeller hvor kontrakts‑ og erstatningsreglene anvendes, og i nær sammenheng med dette, de forskjellige reelle hensyn som gjør seg gjeldende, bør benyttes til å forklare hvorfor vi sondrer mellom erstatningsansvar i og utenfor kontraktsforhold. Uten denne innledingen, vil oppgaven lett fortone seg som en oppramsing av likheter og forskjeller. Dc kandidater som dertil klarer å bruke situasjonsanalysen og de reelle hensyn til å begrunne likheten og forskjeller mellom ansvarsgrunnlag osv suksessivt i oppgaven må honoreres godt. Dette vitner om god forståelse av de rettslige sammenhengene; selv om erstatnings‑ og kontraktsrett er lagt til forskjellige avdelinger, er det på ingen måte vanntette skott mellom regelsettene.

Hvorfor sondre mellom erstatningsansvar i og utenfor kontraktsforhold?

Det er alment antatt at det er forskjell mellom erstatningskrav som oppstår som følge av at en part misligholder en forpliktelse som han særlig har påtatt seg, ved løfte til eller en avtale med en annen part, og erstatningskrav som oppstår som følge av brudd på almene rettslige nonner som gjelder for en bestemt gruppe personer. Sondringen har historiske røtter bl a tilbake til Justinians Institutiones, jfr Gomard s 140.

For det første er skadetypene gjennomgående ulike. Den alminnelige erstatningsrettens hovedområde er skader på personer og ting, s k integritetskrenkelser, mens mislighold av kontrakt (mangel eller forsinkelse) i regelen vil forårsake et rent formuestap, en ikke‑integritetskrenkelse. Hvorvidt rent formuestap gir grunnlag for økonomisk ansvar ved utenkontraktsrettslig skadeforvoldelse uten fysisk tap eller skade på skadelidtsiden, er mer tvilsomt og beror kanskje på hvor konkret og nærliggende vedkommende interesse er sett i forhold til det ansvarsbetingende eller ellers erstatningsbetingende forhold, jfr Kruger s 815.

En annen viktig faktisk forskjell er at kontraktsrettslig ansvar ofte bygges på en unnlatelse fra den ene kontraktspart, i form av forsinkelse, ikke‑levering, mangelfull levering etc. I deliktsretten oppstår erstatningskrav som hovedregel i kjølvannet av en skadegjørende handling. Kun i særlige tilfeller er det snakk om erstatningsansvar grunnet unnlatelse utenfor kontraktsforhold, se Gomard s 140‑41. Konsekvensen av dette er at debitor i et kontraktsforhold kan, sålenge kontrakten ikke er hevet, unngå å skulle svare full erstatning ved å prestere oppfyllelse in natura. 1 deliktsretten har skadevolder som hovedregel ikke krav på å slippe et erstatningskrav ved å tilby gjenopprettelse.

Mer generelt er erstatning i kontraktsretten bare en blant flere beføyelser mot kontraktsbrudd (i tillegg kommer fastholdelse/naturaloppfyllelse, heving, prisavslag m v). De øvrige misligholdsbeføyelser kan et stykke på vei fylle erstatningsansvarets reparative og preventive funksjon. Kruger, Kjøpsrett s 313 går så langt som å si at erstatningsreglenes effekt i kjøpsforhold ofte vil måtte ses som marginale i forhold til andre sanksjoner.

For det tredje er det ofte mulig å forhåndsregulere kontraktsansvaret ved avtale, mens denne utveien sjelden foreligger i den alminnelige erstatningsretten. Garantiklausuler kan gi krav på erstatning (objektivt ansvar) ut over det som følger av bakgrunnsretten, mens ansvarsfraskrivelser virker erstatningsregulerende og ‑begrensende i den grad rettsreglene er deklaratoriske. Parter i et kontraktsforhold kan også regulere følgene av erstatning utenfor kontrakt. Erstatningsansvaret i kontraktsforhold er ofte gjenstand for avtaleregulering, f eks gjennom NS 3430 kap 32 (ihht kontrakt) og kap 33 (utenfor kontrakt). Nærmere‑om skrankene for kontraktsfrihet i del VII.

I det hele vil det faktum at det foreligger et tilknytningsforhold mellom partene før skaden inntraff, med lojal utveksling av ytelser mot vederlag, føre til at ansvarsreglene normalt er strengere i kontraktsforhold enn utenfor.

Det kan også nevnes at det er forskjeller mellom erstatningsreglenes anvendelse i de ulike kontraktsforhold, og også innenfor den enkelte kategori av kontrakter. Det er altså ikke snakk om sammenligning mellom homogene masser.

Reelle hensyn

I forlengelsen av fremstillingen av faktiske forskjeller mellom de situasjoner erstatnings‑ og kontraktsretten regulerer er det naturlig å trekke frem hvilke hensyn som gjør seg gjeldende i de ulike relasjonene. Rettspolitiske hensyn kan tilsi ulik utforming av enkelthetene i ansvarsreglene.

Reparasjons‑ og prevensjonshensyn gjør seg gjeldende på begge felter, men i vekslende grad og utforming.

I den alminnelige erstatningsretten dreier det seg om å flytte et oppstått tap. Interesseavveiningen rommer en rekke samfunnsmessige hensyn. Ethvert skadetilfelle kan likevel i prinsippet behandles som et enkelttilfelle der primærsiktemålet er å finne den bests individuelle løsning. Reparasjonstanken er i deliktsretten mer i forgrunnen enn prvensjonshensynet. Erstatningsreglene i kontraktsretten har først og fremst til oppgave å skape et oppfyllelsespress. Prevensjonshensynet må altså omskrives til et oppmuntringshensyn i kontraktsforhold, jfr Kruger, Kjøpsrett s 312. Oppfyllelse er den primære målsetning i kontraktsforhold, erstatning den subsidiære, Men erstatningssanksjonen er det som først og fremst skaper oppfyllelsespresset; uten erstatning ingen forpliktelse.

Kontraktserstatningsretten kan mye oppfattes som en regulering av risikoen for brudd på avtalefestede normer. I kontraktsretten er det påkrevet at partene kan forutse sine forpliktelse, dvs vurdere er mulig erstatningsansvar på forhånd. Dette nødvendiggjør enklere og skarpere regler enn i deliktsretten hvor rimelighetshensyn er mer fremtredende. På den annen side fremhever Kruger s 779 at en adgang til full og ubegrenset misligholdserstatning lett kan forrykke den økonomiske risiko‑ og forventningsramme som kontrakten ellers ofte er uttrykk for; "Det består derfor et visst spenningsforhold mellom de resultater en rent erstatningsrettslig tankegang leder til og kontraktens ... økonomiske risiko og forventningsramme forøvrig". Som en forlengelse av dette er Augdahl s 222 n 7 forsiktig med å anvende omsetningshensyn som argument f eks for objektivt ansvar: økt sikkerhet for kjøper motsvares av økt usikkerhet for selger. Selvig s 800 hevder derimot at det utenfor kontraktsforhold kan være betenkelig med strenge ansvarsregler: hvor mye er egentlig vunnet ved at skadelidte kan velte tapet over på skadevolder, når denne i sin tur blir ruinert av ansvaret? Bildet er mao komplekst og kandidater som får frem noen av disse momentene blir honorert.

Endel kandidater viser til at skadelidte har større behov for beskyttelse ved integritetskrenkelser. På den annen side vil andre institutter, særlig trygd, redusere vekten av reparasjonshensynet noe utenfor kontraktsforhold.

Forsikringshensynet gjør seg gjeldende på litt forskjellig måte. Det er ikke vanlig å tilby forsikringer mot misligholdsansvar, mens derimot ansvarsforsikringer utenfor kontraktsforhold er alminnelige. I kontraktsforhold blir på den annen side pulveriseringshensynet viktig, i form av at tap og svinn innkalkuleres i driftsbudsjettet, samt at det vil kunne kreves skattefradrag for erstatningsutbetalinger og forsikringspremier i næringsforhold.

Sondringen erstatning i/utenfor kontraktsforhold

Helt avgjørende for å få noe ut av oppgaven er at kandidatene har klart for seg hva sondringen i resp utenfor kontraktsforhold innebærer

Kandidatene må som nevnt vite at erstatning i kontraktsforhold er en følge av manglende oppfyllelse av en kontraktsmessig forpliktelse, mens det utenfor kontrakt er en følge av voldt "skade". Om det foreligger et kontraktsbrudd beror på en fortolkning av kontraktsforholdet~ etter alminnelige avtalerettslige prinsipper. Mislighold forutsetter (1) oppfyllelsessvikt (2) som kan føres tilbake til forhold som debitor svarer for (avgrenses ofte negativt, mot forhold som kreditor har risikoen for, jfr Kjøpsloven 1988 (kjl) §§ 22, 30 og 51).

Det er ikke vanntette skott mellom erstatning i og utenfor kontraktsforhold, men i et stort flertall tilfeller er skillet nokså klart, jfr Selvig s 597. Nygaard s 20 nevner følgende eksempler: Forholdet mellom lege og pasient er en form for kontraktsforhold, men ansvar for en skade på pasienten under behandlingen blir regnet for ansvar utenfor kontraktsforhold. Forholdet mellom skip og passasjer er også et kontraktsforhold. Men skade på passasjeren ombord vil normalt gå under ansvar utenfor kontraktsforhold. Kontrakten gjelder å frakte en person fra et sted til et annet.

Ansvarsreglene i kontraktsforhold knyttes først og fremst til mislighold av hovedforpliktelsen. Ved mislighold av biforpliktelser kan spørsmålet bli noe mer usikkert. Nygaard s 19‑20 nevner som eksempel Lørenskogdommen, Rt 1967 s 1248 hvor en entrepreneør som hadde avtale om å støpe fundament til et hus ble klar over at grunn‑forholdene var for dårlige Det var ikke nok at han innfridde avtalen om å støpe fundamentet. Han hadde også en varslingsplikt overfor oppdragsgiver, og ble kjent erstatningsansvarlig etter deliktsreglene. Varslingsplikten sto i så nær sammenheng med kontrakten at det blir en flytende overgang i ansvarsreglene. De fleste kandidater vil holder seg til mislighold av hovedforpliktelsen.

Partene kan også påføre hverandre tap i forbindelse med avtaleinngåelsen, s k culpa in contrahendo. Det skal her bare kort nevnes at den som på uforsvarlig vis fremkaller et ugyldig løfte fra motparten, som påfører denne et tap når avtalen blir kjent ugyldig eller hevet, blir Ansvarlig etter de alminnelige erstatningsrettslige regler for slik culpa in contrahendo (tilsvarer den "negative kontraktsinteresse"), se Gomard s 148.

Ved en rekke overgangstilfeller kan subsumsjonen under det ene eller andre regelsett være diskutabel. Debitor kan volde skade på kreditors ting, og mangler ved gjenstanden kan føre til skade på kreditor eller kreditors eiendeler, men også på tredjemenn. Det er ofte et nødvendig ledd i oppfyllelsen av en kontrakt at den ene kontraktspart har den annens ting eller person i sin varetekt eller under behandling, f eks som transportør, forvarer, låntaker eller leier, som produsent eller reparatør eller som lege, tannlege, fysioterapeut eller frisør. Skadelidte kan kreve erstatning på kontraktsrettslig grunnlag av skader som oppstår i slike varetekts‑ eller behandlingsforhold, men som kunne vært unngått ved en faglig forsvarlig opptreden fra skadevolder. Men selv om skadene nok er oppstått fordi partene inngår i et kontraktsforhold, er avtaletilknytningen fjern og fellestrekkene med den alminnelige erstatningsrettens skader mange. Slike skader kan derfor være ansvarspadragende etter deliktsreglene, når den skadegjørende atferd er en krenkelse av alminnelige atferdsnonner, se Hagstrøm s 152 og Gomard s 146. Ansvar for en kontrahent kan i alminnelighet Ikke være mer lempelig enn det ansvar for lignende skader som f eks påligger en tilfeldig tredjemann: Alminnelig formuestap vil i slike tilfeller gjerne bli erstattet etter kontraktsrettens regler, mens erstatning for følgeskader, ved forvoldt person‑ eller tingsskade, vil kunne kreves etter reglene om erstatning utenfor kontraktsforhold. Et nytt emne i grenselandet mellom delikts‑ og kontraktsansvar er informasjonsansvaret, dvs ansvar for villedning av annen enn kontraktspart. Ansvaret kan eksempelvis bli aktuelt ved selskapskonkurs for styremedlemmer, revisor o a, men også ved alle andre typer betalingsformidling, såsom kredittopplysninger, takstdokumenter, sertifikater utstedt av klassifikasjonsselskaper osv, jfr Hagstrøm s 153, o6 mer utførlig, Hagstrøm I 989 s. 196 ff. Så langt har 3 av 38 kandidater gått inn på grensedragningen og kommet godt ut av det.

Av nyere rettspraksis kan det vises til RG 1996 s 687 (Frostating) hvor sondringen deliktansvar kontraktsansvar ble avgjørende for om kravet var foreldet eller ikke. Lagmannsretten la til grunn at erstatningskravet mot konsulentfirmaet~ grunnet konsulentens uriktige materialvalg, sprang ut av kontrakt, jfr Foreldelsesloven 1979 (fcl) § 9, 4 ledd.

Ved overlapping av regelsettene er utgangspunktet at skadelidte kan velge å reise krav om erstatning etter de regler som i det foreliggende tilfelle går lengst i retning av å pålegge skadevolder ansvar, jfr generelle uttalelser hos Gomard s 146 og Ot prp nr 80 (1986‑87) s 26 i relasjon til grensedragningen mellom kjøpsrettslig ansvar og produktansvaret

II Ansvarsgrunnlag i og utenfor kontraktsforhold

I lnnledning

Ansvarsgrunnlagene er det kandidatene har behandlet grundigst. Innledningsvis kan det være på sin plass å kommentere at det også her er likheten, men ikke minst betydelige forskjeller mellom regelsettene. Dels er det snakk om forskjellige ansvarsgrunnlag, dels er anvendelsesområdet for f eks culpaansvaret rent faktisk forskjellig på de to områdene, dels praktiseres parallelle regler ulikt i og utenfor kontraktsforhold.

2 Culpa

Den nominelle hovedregel, dvs det som "ligger i bunn", både 1 og utenfor kontraktsforhold, er culparegelen. Regelen kommer til anvendelse i alle skade‑/tapssituasjonene sålenge det ikke er hjemmel for å anvende en strengere erstatningsregel (eller unntaksvis en mildere).

1 kontraktsretten er imidlertid culparegelen så uthulet at det er uenighet i teorien om hva som er den reelle hovedregelen. Mens culpa ofte er nødvendig og tilstrekkelig utenfor kontraktsforhold, gjør tilgangen på andre ansvarsgrunnlag innenfor viktige områder at det praktiske virkefeltet for skyldansvaret er innskrenket. Fremstillingen av de øvrige ansvarsgrunnlagene hhv i kontrakts‑ og erstatningsretten vil illustrere dette poenget nærmere.

Nedenfor behandles to punkter hvor culpaansvaret i delikts‑ og kontraktsretten i særlig grad atskiller seg. Kandidatene bør for det første si noe om forholdet mellom den kontrakts‑ og erstatningsrettslige culpanormen (hva er "inngrepsterskelen"?), For det annet bør det knyttes noen kommentarer til bevisbyrdespørsmålet.

Kontraksforholdets betydning for culpavurderingen

Kontraktsculpa har mange fellestrekk med uaktsomhet i den alminnelige erstatningsrett ved at ansvaret forutsetter at debitor skulle og kunne ha handlet annerledes enn han har gjort.1 begge ansvarsformer er det en samfunnsmessig og ikke en moralsk dom som skal felles. Dette innebærer at samfunnsmessige vurderingsnormer uttrykt eksempelvis i lovgivningen eller ved faglige standarder kan gi premisser for bedømmelsen. Men det er også vesentlige forskjeller i ansvarsvurderingen fordi kontraktsansvaret har andre vilkår enn deliktsrettens skader.

Debitors oppfyllelsesplikt, i henhold til kontrakt eller annet særlig pliktforhold, stiller særlige krav til aktsomhet. Spørsmålet blir om debitor har utvist god faglig eller profesjonell innsats. Særlig for kontrakter inngått i næring vil aktsomhetsnormen være streng. Hagstrøm s 15'1‑54 trekker frem dommene i Rt 1988 s 7 ("Megler‑dommen") og Rt 1989 s 1318 ("Advokatdommen") for å illustrere poenget. Mange kandidater viser til rettspraksis og evner å anvende denne på en konstruktiv måte.

Avgjørende for å senke inngrepsterskelen etter kontraktsrettens culpanorm er for det første at realdebitor frivillig har påtatt seg en kontraktsforpliktelse, mot vederlag, og krav og forventninger må to utgangspunkt i hva kontrakten går ut på, ikke allmenne normer for aktsom opptreden. For det annet er fagets eller bransjens standard retningsgivende. For det tredje vil den generelle lojalitetsplikten i kontraktsforhold kunne påvirke aktsomhetsvurderingen. Uttrykt i alminnelig erstatningsrettslig terminologi blir rolleforventningen påvirket av at partene påtok seg forpliktelser i et kontraktsforhold.

1 den alminnelige erstatningsretten gjelder en alminnelig "bonus pater familias"‑standard. Hvilke krav til forsiktighet og omtanke gjelder på vedkommende livsområde? Aktsomhetsstandarden er også her objektiv. Men som Nygaard s 19 uttrykker det: ansvar etter vanlige erstatningsregler bygger ofte "på meir allment mellommenneskelege krav om aktsemd". Forskjellene fører i visse tilfeller til at likheten mellom de to regelsettene knyttet til culpavurderingen nærmest blir iv formell art, jfr Nygaard I c.

Bevisbyrde. I den alminnelige erstatningsrett må den som mener å ha et erstatningskrav ("skadelidte) føre bevis for alle de omstendigheter som gir grunnlag for å si at skadevolderen har opptrådt uaktsomt; skadelidte har "bevisbyrden" i denne henseende. Ved kontraktsbrudd har det tradisjonelle utgangspunktet vært at den som har brutt kontrakten må godtgjøre at misligholdet og skadens inntreden ikke kan legges ham til last, se Selvig s 599, Nygaard s 19 og Gomard s 142. Foruten at yter i utgangspunktet har bevisføringsplikten, er bevisbyrden også snudd. Endel lovbestemmelser om culpaansvar i kontraktsforhold gir uttrykk for at bevisbyrden for uaktsomhet er snudd, se f eks husll § 14, 5 ledd og § 15, hvtjl § 28, sjøl § 275, luftfartsl § 1020 m fl. Av bestemmelser hvor bevisbyrden ikke er snudd nevnes f eks kjl § 27 (5) og § 40 (3) a) og sjøl § 151.

Hvorvidt denne prinsippielle forskjellen mellom delikts‑ og kontraktsansvaret manifesterer seg i reell ulikhet beror på hvilke krav som stilles til bevistemaets omfang og til bevisets styrke, jfr Hagstrøm s 157, samt på antallet unntak fra utgangspunktene. Ved utviklingen av det ulovfestede objektive ansvaret ble beviskravene for aktsom opptreden praktisert så strengt at det i realiteten var tale om et objektivt ansvar. Omvendt bevisbyrde trenger på den annen side ikke å innebære annet enn at realdebitor må godtgjøre en rimelig sannsynlighetsovervekt for sin fremstilling. Etter hvtjl § 28, 3 ledd som oppstiller culpaansvar med omvendt bevisbyrde er det f eks tilstrekkelig at tjenesteyter godtgjør med rimelig sannsynliglietsovervekt at skadene ikke skyldes feil eller forsømmelse fra hans side. En nærmere redegjørelse gis av Hagstrøm s 157‑60 og Kruger 1992 s 358.

Det presiseres at den omvendte bevisbyrde for ansvarssubjektet vedrørende ansvarsgrunnlaget i praksis gjeme kombineres med skadelidtes bevisbyrde for tapsdokumentasjon og årsakssammenheng.

Av andre emner som kandidatene har behandlet under skyldansvaret er tidspunktet for aktsomhetsvurderingen. I deliktsretten er utgangspunktet det siste tidspunktet skadevolder kunne ha handlet annerledes for å avverge skaden (forutsatt en effektiv alternative handlemåte), i kontraktsretten er utgangspunktet avtaletidspunktet, men også andre stadier i kontraktsavviklingen kan være aktuelt.

3 Ansvar for medhjelpere; Arbeidsgiver‑ og kontraktshjelperansvar

Arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven 1969 (skl) § 2‑1 gjelder både i og utenfor kontraktsforhold, men er av mindre betydning i kontraktsforhold fordi kontraktshjelpeansvaret som regel fører lenger, jfr bl a Hagstrøm s 160. Kontraktshjelperansvaret er ikke bundet til de lovbestemte begrensninger i arbeidsgiveransvaret. Ifølge Kruger s 792 er den ubetinget viktigste særregel i forlengelsen av rent culpaansvar den som kan utledes av erstatningsrettslig identifikasjon.

Personelt er kontraktshjelperansvaret, i motsetning til bestemmelsen i skl § 2‑1, ikke begrenset til arbeidstakere. Mens arbeidsgiveransvarets problemstilling er heftelse for skader en annen har voldt, er kontraktshjelperansvarets problemstilling spørsmål om debitors kontraktsmessige , ansvar for riktig oppfyllelse forblir uforandret ved bruk av oppfyllelseshjelpere.

De kontraktsrettslige ansvarsreglene regulerer debitors ansvar både for hams egne og for hans hjelperes handlinger. Se vegfraktavtl § 6, jfr kjl § 27, 2 ledd (og §§ 40 og 57) og avhl §§ 4‑5, 414, 1 ledd, 5‑4, 1 og 2 ledd og hvtjl § 28. 2 ledd. Utgangspunktet er altså at kontrakten skal oppfylles og hvis den ene part velger å oppfylle sine forpliktelser ved å benytte seg av andre, er det ikke naturlig at han kan unngå et erstatningsansvar han ellers ville ha hatt under henvisning til at det ikke var han selv som var årsaken til at kontrakten ikke ble oppfylt.

Hovedregelen er at debitor hefter for sine oppfyllelseshjelpere enten det er ansatte eller underleverandører eller andre selvstendige oppdragstakere og deres folk han benytter ved oppfyllelsen av kontrakten, Selvig s 605. Når selvstendige oppdragstakerc omfattes av kontraktshjelperidentifikasjonen, jfr bl a vegfraktavtl § 6 og luftfartsl § 10‑25, jfr NS 3430 pkt 11 1, blir sondringen arbeidstakere ‑ selvstendige oppdragstakere dermed ikke avgjørende i kontraktserstatningsretten.

forutsetter arbeidsgiveransvaret etter ski § 2‑1 at skaden er voldt forsettlig eller uaktsomt, slik at også arbeidstakeren hefter direkte overfor skadelidte. Dette gjelder ikke kontraktshjelperansvaret. Problemstillingen er ikke om hjelperen har utvist culpa, men om medkontrahenten hadde gjort seg skyldig i uaktsomt mislighold om det var han som hadde foretatt seg det tilsvarende, se Hagstrørn s 167. Mens arbeidsgiveransvaret i utgangspunktet er en aksessorisk heftelse (modifisert bl a ved læren om ansvar for s k "kumulative og anonyme feil"), hjemler kontraktshjelperansvaret aktiv identifikasjon.

En tredje forskjell er at begrensningen i arbeidsgiveransvaret som er lovfestet i skl § 2‑1, 2 pkt ikke gjelder for kontraktshjelperansvaret, jfr "Læregutt‑dommen , Rt 1959 s 849. Forklaringen er at kreditor er nærmere til å bære følgene av oppfyllelseshjelperens sterkt irregulære handlinger fordi debitor frivillig har overlatt oppgaven til andre, jfr Hagstrøm s 168. At debitor har tildelt hjelperen en oppgave, angir på den amen side yttergrensen for identifikasjonen: arbeidet må være ledd i oppfyllelse av kontrakten, jfr Rt 1986 s 1386. Hagstrøm s 168‑69 oppsummerer slik: "Som det fremgår, vil det undertiden ha stor betydning om erstatningskrav bygges på alminnelige erstatningsrettslige eller kontraktsrettslige regler. Om en hotellgjest deponerer verdisaker hos portieren, vil hotelleieren formodentlig ikke hefte for underslag fra dennes side etter ski § 2‑1 (jfr Rt 1982 s 1349), men kan neppe unngå kontraktshjelperansvar, iallfall ikke om verdisaker regulært tas i depot'.

Endel kandidater er godt orientert og avgrenser mot s k "retroaktivt hjelperansvar" (med henvisning til Rt 1982 s 1357) og springende regress.

4 Objektive ansvarsregler

4.1 Innledning

Ved de objektive ansvarsgrunnlagene er det få likhetspunkter mellom regelsettene og dermed vanskelig å få til en fruktbar komparativ fremstilling. De store forskjellene skyldes bl a at utgangspunktet om at avtaler skal holdes tilsier skarpe og forutberegnelige regler. I kontraktsforhold anlegger man et forhåndsperspektiv hvor oppfyllelsespresset står sentralt. I deliktsretten foretas en mer rimelighetspreget interesseavveining i ettertid, knyttet til hvem som er nærmest til å bære risikoen. Mens vurderingen f eks ved kontrollansvaret knytter seg til vilkårene for ansvarsfritak, knytter den seg i deliktsretten til risikoens karakter (stadig, typisk og ekstraordinær Dette setter nødvendigvis sitt preg på vurderingene.

I og med at materien er svært vanskelig, må kandidatene innrømmes stor frihet i disponeringen av stoffet. De kandidater som forsøker å trekke paralleller mellom de objektive ansvarsgrunnlagene klarer ofte å få frem fornuftige momenter, men må honoreres selv om utbyttet blir heller magert. Enkelte kandidater holder dertil et klart laudabelt nivå. Et stort flertall kandidater forsøker ikke engang å trekke linjer og må trekkes for dette.

4.2 Det ulovfestede objektive deliktansvaret

Fra vannrørdommen i Rt 1905 s 715, er det idag på sedvanerettslig grunnlag utviklet et ulovfestet objektivt deliktansvar. Man kan ikke ansvarsfritt drive en virksomhet som etter alminnelig oppfatning må karakteriseres som farlig for omgivelsene. Det nærmere innhold i regelen er imidlertid ikke fullt ut fastlagt. "Gesims‑dommen", Rt 1939 s 766, må vel sies å danne et ytterpunkt for hvor langt en eier kan pålegges objektivt ansvar på ulovfeste.t grunnlag I nyere tid står "P‑pille‑dommen II", Rt 1992 s 64, sentralt.

Siden det her er tale om normal og lovlig drift, med en viss tillatt/akseptert risiko, er ikke prevensjonsmomentet så fremtredende. bortsett fra ved svikt og‑mangler som objektivt sett kunne vært eliminert ( ansvar for "teknisk svikt" og "uforsvarlig ordning"). Et "økonomisk ansvar" vil antakelig foranledige stadig bedre rutiner. Reparasjonstanken er imidlertid sentral. Ved det ulovfestede objektive ansvaret er interesseavveininger fremtredende: innehaveren av en virksomhet eller ting som skaper skaderisiko er nærmere til å bære tapet eim den tilfeldig skadelidte. Av andre hensyn nevnes pulverisering (inkl skattemessige fradrag for erstatningsutbetalinger og forsikringspremier i næring) og ekspropriasjonstanken, se Nygaard s 258.

Minstekravene for objektivt ansvar er at skaden er utslag av en risiko som er skapt ved virksomhet eller drift:, ting eller innretning, og som den påstått ansvarlige har sterk nok tilknytning til og dessuten at risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær

Nygaard s 259 deler videre inn i rent risikoansvar på den ene siden og teknisk svikt, uforsvarlig ordning og andre særvarianter av det ulovfestede objektive ansvaret. En nærmere redegjørelse faller utenfor Oppgavens rammer.

Litt om produktansvaret

Etter Produktansvarsloven 1988 (pal) § 1‑1 gjelder loven "det erstatningsansvar en produsent har for skade som voldes av produkt framstilt eller satt i omsetning som ledd i hans yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet". Nøkkelordet er "sikkerhetsmangel" etter pal § 2‑1. Produktansvaret er et deliktansvar (men med grenseflater mot kontraktsansvnret), og må anses en forlengelse og videreføring av det ulovfestede objektive ansvaret, jfr Nygaard s 445 flg,‑særlig på s 456. Hagstrøm mener i noe større grad at produktskadene hører til i grenselmidet mellom den alminnelige erstatningsrett og kontraktserstatningsretten.

Hvis f eks skaden er forvoldt hos en tredjemann som ikke står i kontraktsforhold med selgeren av produktet er tredjemann henvist til produktansvarslovens regler.

Det kjøpsrettslige ansvar for produktskader begrenses i hovedsak til skader på tingen selv og andre ting som står i nær fysisk og funksjonell sammenheng med denne og som har et omfang som er påregnelig på avtaletiden, se f eks direktetapsregelen i kjl § 67 (2) d). Det omfatter også tilfeller der de farlige egenskapene oppdages før det er inntruffet en fysisk skade. Ellers anvendes deliktsreglene. Ifølge Gaarder/Stordrange s 123 blir selger/produsent ansvarlig etter kjøpsrettslige regler såfremt produktet ikke har de egenskaper det skulle ha, men derimot ikke ansvarlig dersom varen har egenskaper den ikke skulle ha og disse egenskapene volder store, upåregnelige eller fjerne tap.

I den utstrekning et ansvar vil kunne bygges dels på kjøpsloven og dels på produktansvaret, synes det naturlig at kjøperen kan velge hvilket grunnlag han vil gjøre ansvar gjeldende på, forutsatt at ikke annet er gyldig avtalt, jfr Ot prp nr 80 (1986‑87) s 26. Når verken kjl eller pal regulerer forholdet, er skadelidte henvist til alminnelige erstatningsrettslige regler. Så langt har anslagsvis 20% av kandidatene vist til produktansvaret og blitt honorert for dette.

4.3 Kontroll /hindringsansvaret i kontraktsretten (og objektivt ansvar med unntak for force majeure)

Etter praksis og teori skal den hvis forpliktelse er generisk bestemt, ha et objektivt misligholdsansvar, med unntak for force majeure‑situasjoner. At ansvaret for genusselgeren tradisjonelt har vært strengt, skyldes både selgerens valgmulighet mht oppfyllelse og at kjøperen skal kunne foreta dekningskjøp for å forhindre at selgerens kontraktsbrudd brer seg til kjøperens medkontrahenter. Og dersom dekningstransaksjonen er forsvarlig foretatt må kjøper stole på at meromkostningene ved dekningstransaksjonen kan veltes over på den som misligholdt kontrakten, jfr Gaarder/Stordrange s 113. Slike betraktninger er ukjente i deliktsansvarsretten.

De nye objektive ansvarsreglene basert på kontrollansvaret er nå lovfestet på flere viktige kontraktsområder og omfatter både genus‑ og spesiesforpliktelser, jfr kjl 1988 §§ 27 og 40 vedr selgers og § 57 vedr kjøpers ansvar, jfr § 67, hvtjl 1989 §§ 28‑29 og § 31, avhl §§ 4‑5 og 4‑14, jfr § 7‑1, vphl § 56, tvangsl § 8‑18, 3 ledd, se også NS 3430 pkt 17 2. Ansvaret er objektivt i den forstand at debitor som hovedregel er erstatningspliktig uten hensyn til om kontraktsbruddet skyldes feil eller forsømmelse fra hans side. Men det objektive ansvaret er ikke unntaksfritt, og ansvarsfritakene dekker nettopp tilfelle hvor kontraktsbruddet "skyldes hindring utenfor hans kontroll som han ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller å unngå eller overvinne følgene av", jfr eksempelvis kjl § 27 (1).

Selv om kontroll‑/hindringsansvaret og det eldre objektive ansvaret med unntak for force majeure er klart kontraktsrettslige ansvarsformer som ikke har noen klar parallell i den alminnelige erstatningsrett, kan en viss behandling likevel forsvares fordi det kaster lys over den praktiske anvendelsen av kontraktsculparegclen og dermed også om forholdet mellom ansvarsregler i og utenfor kontraktsforhold. En viss parallell til kontroll‑/hindringsansvaret finnes også i utviklingen av det ulovfestede objektive ansvar i erstatningsretten. Kruger, JV 1992 s 338 gir en slik beskrivelse av forholdet: "det etablerte ansvar for menneskelig svikt blant egne ansatte og kontraktshjelpere utvides til å omfatte også teknisk svikt uten det tradisjonelle vilkår om at det skal foreligge feil og forsømmelse". Se også s 372 hvor Knuger tar til orde for å innlemme i kontraktsansvaret synsmåter som Høyesterett knesatte i Rt 1970 s 1192 ("Epileptiker‑dommen") vedr objektivt uforsvarlig ordning. Kontrollansvaret vil nettopp ofte dekke inn menneskelig og teknisk svikt.

Jeg nevner at det er uenighet i litteraturen på flere punkter når det gjelder kontroll‑/hindringsansvaret. Ifølge Ot prp nr 80 (1986‑87) s 73 og Kruger 1992 s 338 er vurderingstemaet om hindringen i prinsipp var utenfor selgers kontroll. Etter Hagstrøms oppfatning er de praktiske påvirknings‑ og kontrollmuligheter avgjørende, jfr særlig s 184. forklaringen på diskrepausen er forskjellige uttalelser i forarbeidene til kjl, hhv NU 1984: 5 og Ot prp nr 80 (1986‑87) s 37 fig.

Kruger synes videre å mene at hindringsansvaret bringer endel nytt i forhold ål tidligere. rettstilstand. Hagstrøm s 180 mener at forskjellene ikke er så store, og at kontrollansvaret kun er en videreføring av de eldre reglene, jf s 188.

Et interessant spørsmål er om innføringen av hindringsansvaret på stadig flere viktige rettsområder har ført til eller vil føre til at tilsvarende regler også må legges til grunn for ansvarsvurderingen på ulovfestede områder. Og det kan reises spørsmål om hvilken innvirkning den nye, tunge bakgrunnsrett får ved anvendelsen av tilnærmede force majeure .klausuler i kontraktspraksis. Knuger 1992 s 352 anser det som sannsynlig at kontroll‑/hindringsansvarct vil få en viss "smitteeffekt", men neppe føre til analogisering på alle områder, s 367. Hagstrøm s 170‑71 påpeker at hindringsansvarsregelen i kjl m fl er så positivrettslig at den ikke kan overføres på alle andre forhold, men godtar likevel en viss smitteeffekt ved generisk bestemte ytelser. Etter Selvigs oppfatning (s 603‑04) er kontroll‑/hindringsansvaret den alminnelige ansvarsregel i kontraktsforhold ved artsbestemte plikter, med reservasjon for sondringen direkte/indirekte tap som er utpreget positivrettslig og representerer noe markant nytt i norsk kontraktsrett. Ved erstatnings‑ansvar for kontraktsbrudd som gjelder individuelt bestemte plikter vil nok culpaansvaret fortsatt være den formelle hovedregel. Men det påpekes at på områder hvor det stilles meget strenge krav til debitors aktsomhet, vil ansvar basert på feil eller forsømmelse fra hans side neppe atskille seg mye fra kontrollansvaret. Selvig antar at domstolene vil være restriktive må å anvende kontroll‑/hindringsansvarsregler analogisk på dette punkt.

Når det gjelder praktiseringen av kontrollansvaret minnes det om al kontrollansvarsregelen er en standard som kan virke forskjellig etter de ulike forhold den anvendes på, jfr Ot prp nr 80 (198687) s 37. Ikke minst har kjøpets karakter betydning. Selgerens ansvar er strengere jo mer generisk forpliktelsen er. Dette sier også noe om hvilket spillerom culpaansvaret får.

4.4 Rent objektivt ansvar i kontraksretten

Det rent objektive misligholdsansvaret skiller seg fra genus‑ og kontrollansvaret ved at ansvaret ikke er knyttet til hva slags ytelse det gjelder eller til mulige ansvarsfritak, men til årsaken eller arten av kontraktsbruddet, jfr Hagstrøm s 190.

Mangler ytelsen ved kontraktsslutningen egenskaper som må anses , har debitor som regel objektivt ansvar uten unntak, se kjl § 40, 3 ledd, avhl § 4‑14, 2 ledd og husll § 14. Det dreier seg om et kontraktsfestet ansvarsgrunnlag, se nærmere Hagstrøm s 195‑200.

Også i tilfeller hvor det hefter rettsmangler ved ytelsen, kan debitors ansvar være helt objektivt, se kjl § 41, 2 ledd, avhl § 4‑17, 2 ledd (kun total rettmangel) og husll § 17. Begrunnelsen for et objektivt ansvar er at rettsmangelsansvaret bygger på en klar risikoforutsetning: overdrager har risikoen for egen hjemmel til kontraktsgjenstanden, se Kruger s 797. Men det foretas ingen helhetsvurdering slik som i deliktsretten. Omsetningshensyn står også sentralt ved ansvaret for rettsmangler.

Skyldes kontraktsbruddet at debitor har vært uvitende om eller hatt en uriktig oppfatning av hvor langt hans forpliktelser etter kontrakten rekker (s k "rettsvillfarelse") er ansvaret også objektivt. En effektiv beskyttelse av kontrakter tilsier at hver kontraktspart selv har risikoen for sin rettsoppfatning.

Skyldes manglende oppfyllelse pengemangel er ansvaret objektivt. Eneste unntak er hindringer ved selve betalingstransaksjonen, jfr kjl § 57. Regelen er streng, og har vært utsatt for en viss kritikk, bl a av Kruger s 798, jfr også Hagstrøm s 191. Må søkes grunngitt i at penger er det mest generiske omsetningsmiddel vi kjenner, at finansieringssvikt er det som ofte er mest påregnelig for en debitor, samt at kontrollmulighetene for utenforstående er vanskelige og det dermed ville være lett å misbruke systemet dersom ansvaret ikke var objektivt.

Noen vil kanskje rubrisere arbeidsgiver‑ og kontraktshjelperansvaret som et objektivt ansvar. Dette er riktig i den forstand at ansvaret er objektivt f eks for en arbeidsgiver, uten unntak, når arbeidstaker har utvist skyld og det er tilstrekkelig sammenheng mellom handlemåten og arbeidstakerens plikter. Det må imidlertid fremgå at det foreligger feil eller forsømmelse hos arbeidstakerne (evt etter prinsippene om anonyme og kumulativt feil).

4.5 Oppsummering om de objektive ansvarsgrunnlag

Objektivt ansvar med unntak for force majeure og kontroll‑/hindringsansvaret går på arten av ytelsen og vurderingen konsentreres rundt vilkårene for ansvarsfritak. Det rent objektive ansvaret i kontraktsforhold knytter seg til årsaken til kontraktsbruddet. Objektivt ansvar i deliktsretten går derimot på den skadevoldende tingen, innretningen eller virksomheten som medførte en kvalifisert risiko for skade. Selv om risikobetraktninger egentlig ligger til grunn for det rent objektive misligholdsansvaret, og dermed kan minne om deliktsretten, er forskjellen at det i. kontraktsforhold ikke foretas noen helhetsvurdering av risikoen og partenes interesser, ut fra ønsket om forutberegnelighet. En slår bare fast misligholdets årsak.

III Oversikt over øvrige vilkår for erstatning ‑ reglene om utmåling

På samme måte som i den alminnelige erstatningsretten har skadelidte som hovedregel krav på full tapsdekning, dersom ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng, adekvans og et erstatningsmessig tap foreligger. Vilkåret er som i deliktsretten også at skadelidte ikke har forsømt sin tapsbegrensingsplikt. Som Hagstrøm s 201 påpeker, er imidlertid utmålingsproblematikken i kontraktsforhold forskjellig fra den alminnelige erstatningsrett og krever dermed noen innledende kommentarer.

I den alminnelige erstatningsrett blir kravet om årsakssammenheng særlig konsentrert om samvirkende skadeårsaker o 1, mens kontraktsrettens hovedproblemer knytter seg til en sondring mellom den positive og den negative kontraktsinteresse. Adekvanslærens område i den alminnelige erstatningsrett er de uventede, eksepsjonelle hendelsesforløp etter en skadevoldende handling, mens det er andre adekvansspørsmål som har påkalt oppmerksomheten i kontraktserstatningsretten. Sett i sammenheng vil de to grunnvilkårene fastlegge hvilke tapsposter som står i adekvat årsakssammenheng med kontraktsbruddet og dermed er erstatningsmessige.

IV Vilkåret om (faktisk) årsakssammenheng

Både i og utenfor kontraktsforhold kreves en faktisk årsakssammenheng mellom den.skadevoldende omstendighet (kontraktsbruddet i kontraktsforhold) og tapet. Om årsakslærer i erstatningsretten, se Nygaard s 328 ilg.

Men kravet om årsakssammenheng blir i kontraktserstatningsretten gjerne konsentrert om sondringen mellom den positive og negative kontraktsinteresse. Den "positive kontraktsinteressen"/"oppfyllelsesinteressen" innebærer at skadelidte skal stilles økonomisk som om kontrakten var blitt fulgt fullt ut. Dette viser at fastholdelseloppfyllelse er det primære, mens et økonomisk surrogat er det subsidiære. Den "negative kontraktsinteresse" gir derimot en tapsdekning som stiller kreditor økonomisk som om avtalen ikke var inngått. Det dreier seg altså om to ulike årsaksperspektiver: den negative kontraktsinteresse dreier seg om følgene av å stole på en kontrakt som senere viste seg å være ugyldig, mens den positive gjelder følger av at kontrakten blir misligholdt.

Utgangspunktet er derfor enkelt: ved ugyldige avtaler her kreditor krav på erstatning for negativ kontraktsinteresse, mens kreditor etter en gyldig, men misligholdt, avtale må holde seg til den positive kontraktsinteresse. Det er i utgangspunktet ingen valgmulighet.

Herfra gjøres atskillige unntak, spesielt knyttet til at kreditor er mer interessert i å få dekket sine direkte utlegg enn å påberope seg en verdiløs avtale. Det nevnes spesielt at kreditor etter en gyldig avtale i visse tilfeller kan kreve erstatning for poster under den negative kontraktsinteresse pga mislighold av biforpliktelser, jfr Rt 1938 s 602 "blårevdommen" og Hagstrøm s 205.

I den grad kandidatene går inn på sondringen, er det av av gjørende betydning å få frem at "negativ"/"positiv" kontraktsinteresse idag bare oppfattes som rettsanvendelsesresultater. Grunnlaget for løsningene er juridiske årsaksbetraktninger, hvor en flerhet av faktorer som rettsavgjørelser, rettstradisjon, logikk og reelle hensyn gjør seg gjeldende;jfr Hagstrøm s 203. Når tapsdekningen formuleres som et årsaksspørsmål, blir hovedlinjene klare. Når det kreves erstatning for mislighold, må de poster som skal kompenseres stå i årsakssammenheng med kontraktsbruddet. Poster under den negative kontraktsinteressen kan ikke stå i forbindelse med mislighold av hovedforpliktelscn, men med at avtalen er kommet i stand, og at de gjerne også i tid er oppstått før mislighold blir aktuelt. Tapsposter som faller inn under den negative kontraktsinteresse kan derfor normalt ikke også falle inn under den positive. Om mer skjønnsmessige vurderinger, se Hagstrøm s 205 fig.

V Adekvans

Selv om det i utgangspunktet er ansvarsgrunnlag og faktisk årsakssammenheng, bør ikke ansvaret omfatte enhver skadefølge i det uendelige; både i erstatnings‑ og kontraktserstatningsretten uttrykkes det slik at tapet må være adekvat. Adekvanskravet formuleres også i kontraktserstatningsretten som et påregnelighetskrav; de enkelte tapspostcr må altså "stå i en rimelig nær sammenheng med misligholdet; tapet må ikke være for fjernt, avledet eller upåregnelig", jfr Rt 1983 s 205, på s 221. Dette betyr at de oppståtte tapsposter ikke etter sin art eller størrelse må være upåregnelige, jfr Hagstrøm s 208.1 praksis vil f cks skyldgraden få innvirkning på hvor grensen for erstatningsmessige tap skal trekkes, både i og utenfor kontraktsforhold

Det her vært hevdet at adekvanskravet er strengere i kontraktserstatningsretten enn i den alminnelige erstatningsrett, i den forstand at kontraktsrelaterte tap dekkes i mindre utstrekning enn i deliktsretten, jfr Hagstrøm s 208, bl a med henvisning til dommen i Rt 1912 s 299 som gjaldt Henrik Lunds raderplater. Etter mitt syn kan det på den annen side hevdes at tilknytningsforholdet mellom kontraktsparter gjør at skadevolder lettere kan ta i betraktning skadelidtes mer avledede tap. Det er idag ingen sikre holdepunkter for at adekvansvurderingen praktiseres annerledes i kontraktsforhold enn utenfor.

Når det gjelder kontroll‑/hindringsansvaret, vil kandidater med god oversikt kunne skille seg ut ved å holde utmålingsreglene f eks i kjl ut fra adekvansregelen slik denne er forsøkt kodifIsert i kjl § 67 (1) 2 pkt og avhl § 7‑1 (1) 2 pkt. Kruger, Kjøpsrett s 311 uttrykker det slik: Selger skal på tilnærmet objektivt grunnlag erstatte forutsigelige direkte tap dersom vilkårene for hindringsansvar er tilfredsstilt, mens et videregående ansvar for indirekte, men stadig forutsigeligc tap og skader forutsetter særskilte tilleggsgrunnlag i form av tilsikring eller culpa.

Casus mixtus‑tilfellene representerer et unntak fra kravet om påregnelighet i kontrakt, jfr Augdahl s 235 og Hagstrøm s 212. Med "cases mixtus" menes hendeligc følger av en rettsstridig frembrakt tilstand. Debitor har i slike tilfeller ansvar også for inadekvate tap.

VI Nærmere om vilkåret om økonomisk tap/utmåling

I kontraktserstatningsretten dekkes kun økonomisk tap. Fra den alminnelige erstatningsrett kjenner vi dekning av ikke‑økonotniske interesser som f eks oppreisning etter skl § 3‑5.

Utgangspunktet for all erstatningsrett er at ansvarssubjektet skal erstatte alt påregnelig kausalt voldt og dokumentert tap så langt det gjclder vernede interesser og tapspostenc ligger innenfor adekvansgrensen. Hovedregelen er at skadelidte skal stilles økonomisk som om skaden ikke var skjedd; i kontraktsretten skal skadelidte stilles som om avtalen var riktig oppfylt, økonomisk sett ("oppfyllelsesinteressen"). Her kommer også berikelsesgrunnsetningen inn. l prinsippet anvendcr man et differanseprinsipp: man sammenligner hvordan skadelidtes økonomiske stilling hadde vært (hypotetisk) om misligholdet tenkes borte, med den faktiske økonomiske stilling etter at misligholdet er inntruffet, se f eks Kruger s 818.

Kruger s 816 påpeker at utgangspunktet om full tapsdekning kan bli problematisk i kontraktserstatningsretten: det kan "oppstå et spenningsforhold mellom kontraktcns " ''normale'' økonomiske risiko‑ og interessesfære på den ene side ‑ og prinsippet om full erstatning ved dokumentert ansvarsgrunnlag på den annen". Forsikringsordninger vil her f eks kunne avhjelpe situasjonen. Se også nedenfor om tendensen til utvidelse av området for medvirkningsreglene.

Kreditor har bevisbyrden for tapet og dets omfang. Hvis tapet ikke lar seg fastlegge eksakt, foretas en skjønnsmessig vurdering.

Mange kandidater går inn på de spesielle utmålingsreglene for kontroll‑/hindringsansvaret. Utgangspunktet etter kjl § 67, 1 ledd er at en part har krav på å få erstattet hele det økonomiske tapet han lider ved at kontrakten er misligholdt. Han skal i størst mulig utstrekning stilles økonomisk som om kontrakten var blitt riktig oppfylt, mao ha erstattet den positive kontraktsinteressen, jfr Ot prp nr 80 (1986‑87) s 120. 1 kjl § 67, hvtjl § 31 og avhl § 7‑ler det imidlertid innført et skille mellom direkte og indirekte tap. Poenget er at det tilnærmede objektive kontroll‑/ hindringsansvaret bare omfatter deler av det fulle dokumenterte tapet. Begrunnelsen for sondringen er at den muliggjør en skjerpelse av ansvarsgrunnlaget, spesielt i spesiekjøp, jfr Ot prp nr 80 s 36.

VII Spesielle emner

Når det gjelder behandling av særemner, har kandidatene stor frihet. Et skjønnsomt utvalg av noen av de nedenforstående emner vil være et pluss i oppgaven

Får reglene i skl anvendelse også i kontraktserstatningsretten?

Lovens ordlyd avgrenser ikke virkeområdet mot erstatning i kontraktsforhold. Det er likevel alment antatt at erstatning ved kontraktsbrudd ikke reguleres av skl, men alminnelige kontrakts og obligasjonsrettslige regler. Det at det er inngått kontrakt fratar imidlertid ikke skadelidte rettigheter etter den alminnelige erstatningsrett, medmindre annet er avtalt. Selvig s 602‑603 uttrykker det slik: "Det ansvar som følger av erstatningslovens regler blir derfor et slags minimumsansvar for kontraktsforhold i sin alminnelighet, og dette ansvaret gjelder med mindre særlige lovregler skulle fastsette et mer eller mindre videregående ansvar (slik som feks. [gml] sjøl. § 118 annet ledd), jfr. skl. § 5‑5" (min firkantparentes).

Medvirkning skl § 5‑1

Det er i utgangspunktet ikke tale om bortfall eller reduksjon pga medvirkning i kontraktsforhold. Det kan nevnes at kreditors forhold evt fører til kreditormora, slik at det ikke foreligger kontraktsbrudd fra debitors side. 1 kontraktserstatningsretten oppstår spørsmålet om skadelidtes medvirkning først og fremst i forbindelse med tapsbegrcnsingsplikten, Hagstrøm s 202.

På den annen side synes det å være en tendens at medvirknings‑reglene anvendes til og med på perifere avtaleforpliktelser, jfr Hagstrøm 1989 s 218. Når det gjelder informasjonsansvaret nevner Hagstrøm 1989 s 217 konkret det tilfelle at skadelidtes tillit til tredjemanns villedende opplysninger har vært uaktsom. Etter kontraktsrettslige regler vil skadelidte tape ethvert krav om han har forsømt seg under forundersøkelser, mens en tilsvarende uaktsomhet normalt bare gjør skadelidte til medvirker og åpner for lemping av ansvaret om erstatningsrettslige prinsipper kommer til anvendelse. I Rt 1988 s 440 "Norsk Data" anvendte Høyesterett medvirkningsreglene. Forholdet var at ND utstedte fakturaer før utstyret var levert. Den angivelige kjøper betalte ikke, men benyttet faktuarene for innrapportering av momsoppgaver. Ved konkursen, ble Staten påført et økonomisk tap. ND ble pålagt ansvar for 2/3 av tapet, mens Staten måtte bære det resterende grunnet sviktende kontrollapparat. Det kan selvsagt ikke ventes at kandidatene kjenner til artikkelen eller dommen.

Lemping, skl § 5‑2

Lempingsregelen i skl § 5‑2 får i utgangspunktet ikke anvendelse i kontraktserstatningsretten, se f eks Nygaard s 256‑57 og s 393. Unntak kan gjelde ved skade på medkontrahentens person eller ting i forbindelse med en kontrakt, som like gjerne kunne vært voldt av en tredjemann.

Foreldelse

Krav på erstatning i kontraktsforhold går etter hovedregelen i fel 1979 § 2, mens deliktskrav foreldes etter regelen i fel § 9. Det vises til den tidligere nevnte dom, RG 1996 s 687 (Frostating).

Tapsbegrensningsplikt

Slik p1ikt foreligger både i og utenfor kontraktsforhold, men det kan nok diskuteres om de overordnede prinsippene om lojalitetsplikt i kontraktsforhold ikke blir styrende for førstnevnte gruppe. Lovfestet bl a i kjl § 70 og skl § 5‑1 nr 2.