PRAKTIKUM
3. AVD. Høst 1996.
Det første spørsmål i denne
del av oppgaven er om kjøpsavtalen i utgangspunktet er bindende for Peder Ås.
Den ble inngått mellom Jan Lund, som hadde mistanke om at klokken var
feilpriset, og Ivar Rud, som ikke var ansatt av Peder As til å passe butikken.
1 Var Ivar fullmektig for Peder ?
(Hov : Avtalerett s. 338‑81)
Kandidatene må se at § 10,
annet ledd, i avtaleloven ikke medfører at Ivar kan anses som Peders
fullmektig. Han var jo lkke i butikken efter avtale med Peder.
Et mulig grunnlag kan være
at han var Oles underfullmektig. Se om dette Hov s. 342, hvor det nevnes at en
fullmektig som regel ikke har rett til å ta underfullmektig hvor fullmektigen
har fått fullmakt fordi han er særlig skikket. Jeg vil tro der kreves særlig
skikkethet for å ekspedere i en urmakerforretning. Til avtl § 11, første ledd
er å si at det vel ligger utenfor de sedvanemessige beføyelser for en
butikkekspeditør å ta inn nytt personale. Det kan imidlertid hevdes at Oles
stilling var mer enn en vanlig ekspeditør. Det er opplyst at butikken
«betjentes» av Ole, og det må kunne argumenteres med at han var en slags
bestyrer til hvis vanlige gjøremål det hørte å engasjere butikkpersonale.
2. Et annet mulig grunnlag vil være det forhold
at Ivar befant seg i butikken med et skinn av rett. Av dette kan ikke uten
videre sluttes et fullmaktsforhold, som mange gjør uten tanke for at en
fullmakt må være gitt av den som skal bli bundet av fullmektigens handlinger.
En annen sak er at det kan diskuteres om der i dette Spesielle tilfelle kan
oppstå et fullmaktsforhold fordi Peder kan sies å ha lagt forholdene til rette
for at en tredjemann (Ivar) kan få innpass i butikken og se ut som en
fullmektig. Loven om godtroerverv av løsøre er nevnt. Jan var i god tro med hensyn
til Ivars rett til Å selge klokken (her ses foreløpig bort fra Jans mistanke om
fellprising), og klokken var ikke fravendt Peder på noen slik. måte som nevnes
i § 2 i loven.
Innvendingen om at
godtroerverv er utelukket fordi Ivar hadde opptrådt som fullmektig kan drøftes
ut fra spørsmålet om godtroloven gir godtroerverv når selgeren ikke opptrer som
eier, men som fullmektig. Få kandidater ser noe her, og det skal neppe ventes.
Spørsmålet berøres i lovens forarbeider (0.t.prop. 56 (1976‑77) s. 30, og
Lilleholt : Godtruerverv og kreditorvern, s. 144. Bedre kjent bør den
alminnelige setning være om at ekstinksjon forutsetter gyldig avtale. Det kan
spørres hvilke hindringer for gyldig avtale om rettserverv som den
legitimerende virkning av den foreliggende situasjon ("sitter" med
klokken i Peder sin butikk efter avtale med Peders fullmektig) er egnet til
& reparere. Det skal ikke tas tungt
på kandidater som ikke bar
noe om dette, som lovens ordlyd ikke antyder noe om.
3 Var det nu ikke skjedd en
feilprising ville Jan ha rett til å beholde klokken hvis Ivar anses som
fullmektig eller godtroloven kan finne anvendelse.
Hvis hverken fullmaktslæren
eller godtroloven kan anvendes på tilfellet, vindiserer Peder klokken. Den
videre drøfting blir i så fall subsidiær, idet det forutsettes at Ivar var i
slik posisjon at ban kunne inngå avtale med bindende virkning for Peder på
grunnlag av enten fullmakt eller godtroloven.
Begge grunnlag forutsetter
avtale som ikke kan rokkes.
4 Det kan spørres om Peder
kan nå frem med sitt krav på grunn av feilprisingen alene, uten å behøve å
trekke inn Jans mistanke og betydningen av denne. Hvis Jan hadde visst om at
der var en feilprising kunne ban ikke er‑verve noen rett, ‑ dette
sies også i avtl. § 32. Spørmålet blir da om re integra regelen i avtl. § 39
kan anvendes. Se om dette Hov s. 104‑6, 258, 226‑7. Det gikk bare
halvannen time før Jan fikk beskjed om sakens rette sammenheng.
5 Videre skal avtl. g 36
drøftes. (Hov s. :.'79‑300, særlig s. 281‑2 og 290 fg.) Forhold ved
"avtalens innhold» og «partenes stilling osv.» er den lave prisen og Jans
mistanke (om denne se noe i pkt. 6). Dessuten må drøftes betydningen av
feilprisingen og de ekstraordinære forholdene i butikken. Den korte tid som
gikk vil også kunne ha betydning ved vurderingen av om det vil «virke urimelig
... å gjøre den gjeldende», selv om man lkke finner å kunne anvende re integra
regelen.
Drøftelser av § 36 bar
erfaringsmessig en tendens til å bli kjedelige og stereotype oppramsinger.
Kandidatene bør honoreres for å ha de ovennevnte momenter med, og for alt som
når lenger enn til «efter en samlet vurdering».
6. Det skal neppe ventes at kandidatene drøfter
andre ugyldighetsbestemmelser, som avtl. §§ 32 og 33. Oppgaven nevner bare §
36, og denne innbefatter de andre.
Det er her spørsmål om
aktsom god tro, altså hva Jan burde vite». Se Hov s. 224‑6. At ban hadde
mistanke er ikke uten videre det samme som at ban burde vite, det blir et for
kort resonnement. men burde han ikke ha nevnt sin mistanke, for å få den bekreftet
eller avkreftet ? Kan Ivar hadde vel ikke kunnet gi noe svar ? Skal det ha
betydning at Jan ikke sa noe, selv om man måtte anta at han ville ha fått
mistanken avkreftet om han hadde spurt ? Her kan det lett bli spekulativt, og
vi skal lkke kreve at kandidatene går særlig dyrt. Kan de skal si noe om jans
forhold her, og om hans innsigelse om at Peder måtte ha risikoen.
Selv om det ikke skal
ventes at kandidatene drøfter andre ugyldighetsregler enn § 36 eksplisitt, må
de kjenne andre, spesielt § 33, for
innholdet av dem er bestemmende for forståelsen av § 36. Til en akseptabel
drøftelse hører derfor en drøfting av særlig kriteriene i § 33. De kandidater
som tar for seg § 33 (og §§ 32 og 39) uttrykkelig, viser derved forståelse som
det ellers kan være vanskelig å få frem.
7 Kandidatene bør vise at
de ser i hvilke tilfeller det kan bli tale om erstatning for negativ
kontraktinteresse. I utgangspunktet må vilkåret være at Jan finnes å ikke kunne
lastes for at han kjøpte tross sin mistanke, men allikevel må gi klokken fra
seg, jfr. pkt. 3 og 4 ovenfor, enten fordi hverken fullmaktsbestemmelsene eller
godtroloven kan anvendes, eller fordi prinsippet i avtl. § 39 kommer til
anvendelse. (Om neg. ktr.int. se Hov s. 150‑2.) Det er en svakhet ved de
fleste kandidaters drøftelse at de ikke klargjør noe her, men går rett 1øs på
betingelsene for arbeidsgiveransvar. Det er ikke givet at Peder blir ansvarlig
for en negativ kontraktinteresse dersom han ikke er å anse som fullmaktsgiver, ‑om
er oppgavens forutsetning for denne drøftelsen. I tillegg til det som er nevnt
ovenfor må Peder også kunne påføres ansvar efter erstatningsloven § 2‑1
(om denne, se Hov s. 381 og Nygard : Skade og ansvar 4. utg.s. 238‑9
o.v.).
Grunnlag for krav om
erstatning kan være Oles opptreden ved å la Ivar passe butikken. Selv om
erstatningsretten hører til 2. avd. må kandidatene beherske spørsmålene om i
tjenesten» og det som er rimelig å regne med» . Det kan spørres om
feilprisingen, som antas å være gjort av Peder eller Ole, kan gi grunnlag for
erstatningsplikt selv om Oles overlatelse av butikken til Ivar ikke finnes å gi
grunnlag for ansvar efter erst.l. § 2‑ 1, men det skal lkke ventes at det
behandles. Å drøfte om Peder har arbeidsgiveransvar for Ivar er en avsporing, i
verste fall avslørende.
Et spørsmål man heller ikke
skal vente noe om, er om arbeidsgiveransvar i det hele tatt kan komme inn som
supplement til fullmaktsreglene, noe som har vært omhandlet i teorien (Gomard
TfR 87 s. 266, Hagstrøm TfR 19913 s. 1, Hogs JV 1995 s. 353)
Del I gjelder sentralt
avtalerettslig stoff, og alle kandidater får noe ut av den. Den er den av
delene som synes & falle vanskeligst. Til en laudabel besvarelse bør det
kreves at kandidatene er stø i full maktslæren og har en noe fyldig drøfting av
§ 36, og ikke snubler, i godtroloven og arbeidsgiveransvaret. Det skal ikke
kreves at de går Inn i noen av de finere spørsmål som er antydet ovenfor, som
forholdet fullmakt ‑ godtrolov, dypere om mistanke, feilprisingens
betydning Isolert sett, kvasifullmakt, etc. etc, Vanlige besvarelser ti.l
ordinær haud behandler gjerne Jans mistanke som et ledd i vilkårene for
anvendelse av godtroloven, har en § 36‑‑drøftelse som begynner med
at «det skal mye til» og derefter tar for seg de «stikkord» som paragrafen
nevner, og has forøvrig lite fyldige drøftelser. De aller fleste har såpass at
de ikke skriver til stryk, men i faresonen er kandidater som ikke ser at det må
påvises en hjemmel for å anse Ivar som fullmektig. som er alt for tynne om §
36, som ikke ser at det er spørsmål om arbeidsgiveransvar for hva Ole gjør.
II
1 Spørsmålet om
flertallsvedtak kan binde mindretallet.
(Falkanger : Tingsrett s. 98‑100 og 104)
Veiloven § 54, som nevnes i
oppgaven, løser ikke spørsmålet. Det vil være naturlig å spørre seg om
sameieloven direkte eller analogisk kan komme til anvendelse. Den gjelder når
noen eier «noko» sammen. 1 Ot.prp. 13 (6465) s. 29, som er nevnt i en fotnote
hos Falkanger, sies det at loven kan brukes når omsynene er de samme som i
tingssameie. Det kan anføres at der er liten grunn til ulike regler alt
eftersom de veiberettigede eier veigrunnen eller «bare» has bruksrett til den.
Spørsmålet er nokså sentralt, og det må ventes at kandidatene has noe å bidra
med. Noe ikke alle ser, men som bør påskjønnes, er spørsmålet om de eier
veilegemet selv om de ikke eier grunnen under det, slik at det dermed er sameie
i en ting. Det argument at mindretallet kan trekke seg ut av fellesskapet hvis
de ikke liker flertallsvedtaket passer ikke her, hvor de er avhengig av å ha
vei.
Det er en mangel ved
besvarelsen å bare fastslå at sameielovens bestemmelse om flertallsvedtak
gjelder (eller ikke gjelder) uten noen drøftelse. Svært mange besvarelser
trekkes ned av dette.
Men oppgaven er ikke løst
ved å finne at flertallet kan binde mindretallet eller ikke. Ligger dette
konkrete tiltak i tilfelle innenfor hva flertallet kan bestemme ? Jfr.
sameieloven § 4. Omkostningene vet vi ikke noe om, bortsett fra at de gjorde
Peder betenkt. Kandidatene må tillates å ha sin mening om hvor kostbar asfaltering
er, noe som vil kunne ha betydning for hva flertallet kan bestemme. Er
asfaltering naturlig off ventelig i utviklingens medfør kan det synes naturlig
å spørre om. Er dette «utbedring» efter veiloven § 54,2. ledd '
2 Skal Peder i tilfelle betale 1/4, eller mere ?
Kandidatene må se at
veiloven § 54 er deklatorisk, og at det samme gjelder sameieloven § 9, som det
er bra å nevne. Noen uttrykkelig avtale foreligger ikke, og spørsmålet blir om
likedeling også av fremtidige kostnader må anses stilltiende avtaIt i og med at
de delte anleggskostnadene slik. Der er få opplysninger, utover at de delte
likt uten å reflektere noe særlig over det.
De tre spørsmål : om
flertallet i det hele tatt kan gjøre bindende vedtak, om vedtaket i dette
tilfelle i så fall ligger innenfor flertallets kompetanse, og fordelingen, må
alle behandles ! en laudabel besvarelse, og lovenes deklatoriske karakter må
ses.
III
Det forekommer meg at denne
del er den som gir størst muligheter for den virkelig dyktige, men det er få
kandidater som hever seg over det jevne.
(Andenæs : Konkurs s. 137,
148‑57, 223‑233)
1. Forutsetter vi at en
utskillelse ‑ en individualisering ‑ , er nødvendig og
tilstrekkelig for‑ at Marte skal ha separatistrett m. h. t. TVapparatet,
er det spørsmål om Lars' merking kan omstøtes, Oppgaven spør bare om objektiv
omstøtelse, og annet er der heller ikke rimelig grunnlag for å drøfte, Det er
en klar feil a drøfte omstøtelse på subjektivt grunnlag.
Bestemmelsen om sikkerhet
for eldre gjeld (dekn.l. § 5‑7) er nærliggende, men vi støter på den
eiendommelighet at sikkerheten jo er selve det som skal ytes. dg ifølge Andenes
: Konkurs s.226 må det foreligge avtalt realsikkerhet. Er det da nærmest å anse
som betaling (dekn.l. 5 5‑5) enda Marte ikke har fått apparatet ? Og kan
den omstøtes ? Det kan betaling av forfalt gjeld vanligvis ikke. Kandidatene
skulle ha litt å diskutere her. For å bruke § 5‑5 taler en viss parallell
til at overføring av skattetrekk til særskilt konto har vært ansett som
betaling, som kunne omstøtes <Rt.1993 s. 21393, Efter min mening må der
kunne resonneres fornuftig for omstøtelse efter begge bestemmelser. Dette så
meget mer som jeg personlig er i alvorlig tvil om hvorvidt noen av dem 1 det
hele tatt er anvendelig,
Den gode kandidat kan (bør
?) nemlig også reise spørsmålet om hvorvidt et krav om Individualisering som
vilkår for separistrett i seg selv må innebære at individualiseringen må være
skjedd uavhengig av, uten tanke på, nær forestående konkurs. Spesielt når som i
dette tilfelle debitor vet at der er begjært konkurs,
Det kan hevdes at dersom en
levering ville ha kunnet omstøtes, gir det liten sammenheng om transaksjonen
skal stå seg når der er gjort mindre. Resonnementet holder imidlertid ikke
særlig langt, idet begrunnelsen for dekn.l. § 5‑5 er at nettopp en
oppfy11e1se på uvanlig tid eller måte gir en presumsjon for noe galt.
De kandidater som avgjør
saken efter dekn.l. § 5‑5 eller § 5‑7, må naturligvis drøfte de
nærmere vilkår i den av disse bestemmelser de bruker. Hva ligger i «før normal
betalingstid» i § 5‑5 ? Om det anses unormalt å levere apparatet til
Marte på angjeldende tidspunkt, er det dermed sagt at det var et unormalt
tidspunkt for a sette det til side for henne ? Få får noe særlig til her.
2 Det må også drøftes om
individualisering er nok til å sikre Marte I følge Andenes er den alminnelig
antatte hovedregel at der kreves overlevering (s. 148), men med unntak. Sikker
rettspraksis er der imidlertid lkke, som Andenæs gjør oppmerksom på s. 149‑50.
Dette bør kandidatene vite, og de skal naturligvis kjenne de to dommene fra
1910 og 1912 om kyr og jernskrap, samt teoriens utlegning av dem. Stikkord : I
hvis interesse beholder selgeren tingen ? Er der et moment av kredittytelse ?
Oppgaven nevner uttrykkelig spørsmålet om en ensidig individualisering, som i
dette tilfelle , er tilstrekkelig. Det er den gjengse oppfatning i teorien.
(Andenæs s. 156, Falkanger Tingsrett s. 512).
3 Men det kan spørres om
individualisering i det hele tatt er nødvendig. al tså om det ikke iallefall må
være nok til å sikre Martes rett at TVapparater som kan brukes til å oppfylle
overfor henne befant seg i boet ved konkursåpningen. Som nevnt ovenfor er der
ingen strengt tatt avgjørende rettspraksis, noe som er presisert i læreboken.
Jeg venter ikke at mange
kandidater tar opp dette spørsmål, og det skal heller ikke forlanges, selv til
en god laud. Men hvis noen ser spørsmålet og drøfter det med forstand bør de
honoreres. Egentlig kan det være mye av en tilfeldighet om ett eksemplar av
flere er, merket eller skilt ut, eller om selgeren unnlater‑ det, kanskje
fordi han anser det unødvendig fordi han alltid har rikelig på lager. Men det
kan fremdeles spørres om Marte har ytet kreditt og derfor bør tape. Om dette
vet vi lite, men oppgaven kan forstås dithen at det var Lars som bad om
betaling før levering. Men må det ikke kreves noe mer ? Hadde Marte noen tanke
om kredittytelse ?
4 Marte fremmer et
subsidiært krav om å få betalingen tilbake. Meget taler for at hennes betaling
berodde på en ugyldig avtale, da Lars vitende om sin prekære stilling fikk
Marte til å betale på forskudd. Der er noe om emnet i Bergsåker :
Pengekravsrett, 1994, s. 290‑3, med henvisning til Opsabl i TfR 1953.
Betingelsen for å få et massekrav er at debitor pliktet å holde pengene i egen kasse,
og også gjorde det. Dette modifiseres dog adskillig, slik at det kanskje kan
sies at det er tilstrekkelig at pengene ikke er gått inn i. debitors
alminnelige økonomi. 1 vårt tilfelle har vi ikke opplysninger om annet enn at
Lars har brukt pengene fra Marte på samme måte som alle andre Innbtalinger.
Del I er den største, og
del II den minste, del III kanskje den mest interessante. Alle ligger i den
sentrale formuerett og krever såvidt jeg kan se resonnement men ikke store
mengder konkrete detaljkunnskaper for å kunne skrive godt. De ekstra dyktige
vil kunne innlegge sag fortjeneste av å kjenne til en del spesielle emner. Gir
derfor alt i alt grunnlag for å skille kandidatene.
.Jeg vil mane et en
laudabel kandidat skal ha en skikkelig drøftelse av § 36 i del I, foruten å
behandle spørsmålet om Ivar hadde fullmakt og om godtroloven fornuftig, uten å
behøve å gå i dybden. Han må vise at han kjenner reglene om negativ
kontraktinteresse, og drøfte arbeidsgiveransvar for at Ole «ansatte” Ivar.
Ytterligere subtiliteten skal ikke kreves, men får pluss.
I del II må det kreves en
skikkelig begrunnelse for at flertallsvedtak kan være bindende eller ikke, en
begrunnelse for hvorfor dette konkrete vedtak eventuelt binder eller ikke, og
kand. må se at veil. § 54 og sameiel § 9 er deklaratoriske og drøfte om der er
avtale eller lignende.
Til laud bør det i del III
ikke kreves mer enn at kand. med fornuft drøfter omstøtelse efter dekn.l. § 5‑5
eller § 5‑7. Han bør kunne høres med uten videre å forutsette at
individualisering er nødvendig og tilstrekkelig. Om kravet på tilbakebetaling
bør det ikke kreves mer enn at kand. ser et spørsmål om å holde pengene
adskilt, Den som med forstand går dypere i del III bør kunne belønnes godt for
det. For å bestå må kandidatene i allefall være innom et flertall av
spørsmålene i oppgaven på en måte som viser noen forståelse. Der er få stryk.
Grovt regnet kan det
kanskje sies at del I teller 50%, del 2 20%, og del III 30%.