SENSORVEILEDNING

PRAKTIKUM 3. AVDELING HØSTEN 1997

Utkast nr. 2 Er skrevet etter at jeg har rettet 15 praktikumsbesvarelser. Rettelsene er i hovedsak basert på innspill fra oppgaveforfatteren, førsteamanuensis Rune Sæbø. I forhold til utkast nr. 1 inneholder utkastet nr. 2 noe tillegg.

DEL I

Tvisten Marine ‑ Båtutrustning.

Spørsmålet er om Båtutrustning er forpliktet til å utføre innredningsarbeidet på båt nr. 2 til Prins Sukat, og i tilfelle om Båtutrustning er forpliktet til dette til den pris som Marine og Interiør hadde blitt enige om før Interiør overførte rettighetene og pliktene etter avtalen til Båtutrustning.

1. Spørsmålet om Båtutrustning er forpliktet til å utføre innredningsarbeidet på båt nr 2.

Grunnlaget for Båtutrustnings forpliktelse vil være den sentrale avtaleklausulen mellom Interiør og Båtutrustning, som har følgende ordlyd:

"Båtutrustning overtar Interiørs rettigheter og plikter overfor Marine i forbindelse med innredningsarbeider på nybygg til Prins Sukat."

Det er viktig å se at i utgangspunktet hviler Marines rettigheter overfor Båtutrustning bare på et løfte fra Båtutrustning til interiør om at Båtutrustning skal overta Interiørs forpliktelser overfor Marine, altså et tredjemannsløfte. Riktignok har Marine fått kopi av avtalen mellom interiør og Båtutrustning og godkjent at Båtutrustning trer inn i Interiørs sted. Men dette behøver bare å bety at Marine har fått en rett til å fremme sine krav direkte overfor Båtutrustning. Da vil det være slik at Marines rettsstilling helt ut vil være avhengig av innholdet i løftet fra Båtutrustning til Interiør, og altså en fortolkning av dette.

Det kandidatene videre bør drøfte er om det foreligger et løfte fra Båtutrustning direkte overfor Marine som etter alminnelige tolknings‑ og ugyldighetsregler har et annet innhold enn løftet fra Båtutrustning til Interiør, og slik'at det løftet som selskapet (eventuelt) har fått direkte fra Båtutrustning, går lenger enn det som følger av løftet fra Båtutrustning til Interiør.

Når det først gjelder spørsmålet om hva Båtutrustning har forpliktet seg til i avtalen med Interiør, vil det avgjørende være hva interiør som en alminnelig fornuftig adressat kan legge i løftet fra Båtutrustning (objektiv fortolkning). Det viktigste fortolkningsmomentet ‑ ut fra det oppgaven legger til grunn ‑ vil være den sentrale avtaleklausulen mellom Interiør og Båtutrustning hvoretter Båtutrustning overtar Interiørs rettigheter og plikter overfor Marine i forbindelse med innredningsarbeidet på "nybygg til Prins Sukat". Her står intet om innredningsarbeidet på bygg nr. 2. Selv om "nybygg" kan tolkes som to skip, taler vel ordlyden mest for at avtaleklausulen bare refererer seg til avtalen om bygging av båt nr. 1, og ikke til den særskilte kontrakten mellom Interiør og Marine om bygging av båt nr. 2. Dette taler for at Båtutrustning ikke er forpliktet til å utføre innredningsarbeidet på bygg nr. 2.

I samme retning trekker betydningen av partenes subjektive forhold. interiør hadde kjennskap til at Interiør forpliktelse til å innrede båt nr. 2 var inntatt i en særskilt avtale. Interiør hadde da en særskilt oppfordring til å gjøre dette kjent for Båtutrustning dersom meningen var at Båtutrustning skulle utføre tilsvarende arbeid på båt nr. 2. Det vil da følge av alminnelige tolkningsregler at avtalen må tolkes mot Interiør som burde ha sørget for klarhet i kontrakten. Dertil er det på det rene at Båtutrustning ikke hadde kjennskap til den særskilte avtalen om bygging av båt nr. 2. En kan gå ut fra at manglende kunnskap hos Båtutrustning på dette punkt ikke skyldes uaktsomhet. Det er Interiør som har gjort seg skyldig i uaktsom forsømmelse av informasjonsplikten. Også på dette grunnlag vil Båtutrustning måtte få medhold i at selskapet ikke som følge av kontraktsforholdet med Interiør er forpliktet til å utføre innredningsarbeidet på båt nr. 2.

Det kan tenkes at Interiør ikke var interessert i å overføre rettighetene med hensyn til båt nr. 2. Da vil Interiør og Båtutrustning ha den samme forståelse av avtalen, nemlig at den bare gjelder båt nr. 1. Ut fra alminnelige tolkningsregler vil det måtte være avgjørende, slik at Marine ikke ville kunne få medhold på grunnlag av tredjemannsløftet alene.

Spørsmålet blir da om oversendelsen av kontrakten mellom Interiør og Båtutrustning til Marine og den etterfølgende oppfyllelse av innretningsarbeidet i båt nr. 1 ikke bare har medført at Marine kan påberope seg tredjemannsløftet fra Båtutrustning til Interiør som grunnlag for å kreve at Båtutrustning foretar innredningsarbeidet på båt nr. 2, men at forholdet mellom Båtutrustning og Marine utgjør et selvstendig forpliktelsesgrunnlag, og slik at det avgjørende vil være hvordan Marine som en alminnelig fornuftig adressat vil forstå kontraktsforholdet.

Mye tyder på det. Når Båtutrustning påtar seg en så omfattende forpliktelse som å utføre innredningsarbeidet på båt nr. 1 og også oppfyller dette, kan Marine med god grunn gå ut fra at det er etablert et kontraktsforhold mellom Båtutrustning og Marine også med hensyn til båt nr. 2, og som ikke bare beror på en fortolkning av rettsforholdet mellom Interiør og Båtutrustning, men (også) på kontraktsforholdet mellom Båtutrustning og Marine. Som nevnt vil det avgjørende da være hva Marine som en alminnelig fornuftig adressat kan legge i kontraktsforholdet Båtutrustning ‑ Marine (objektiv fortolkning).

Av naturlige grunner vil ikke oppgaven kunne ta med alle de fortolkningsmomenter som vil være aktuelle i en slik situasjon. Ut fra oppgaven vil derfor den sentrale avtaleklausulen mellom Interiør og Båtutrustning fremdeles være det viktigste fortolkningsmomentet også i forholdet mellom Båtutrustning og Marine. Etter sin ordlyd trekker denne avtaleklausulen som nevnt i retning av at Båtutrustning ikke er forpliktet til å utføre innredningsarbeidene på båt nr. 2.

Også de subjektive forhold som taler for at Båtutrustning i forhold til Interiør ikke er forpliktet til å utføre arbeidene på båt nr. 2, trekker i samme retning ved spørsmålet om Båtutrustning har forpliktet seg til dette direkte overfor Marine. Forholdet er nemlig at også Marine hadde kjennskap til at byggingen av båt nr. 2 var regulert i en særskilt avtale‑ Når den sentrale avtaleklausulen mellom Interiør og Båtutrustning ikke nevnte noe om opsjonsavtalen med hensyn til båt nr. 2, hadde Marine en oppfordring til å reagere på ordlyden og forespørre Båtutrustning om firmaets forpliktelse også omfattet båt nr. 2. Det må fortsatt legges til grunn at Båtutrustning ikke var kjent med kontrakten om båt nr. 2.

Derfor taler gode grunner for at Båtutrustning ikke er forpliktet til å utføre arbeidene på båt nr. å ut fra alminnelige tolkningsregler. Subsidiært kan anvendelse av ulovfestede regler om villfarelse føre til samme resultat. Båtutrustning er i villfarelse med hensyn til omfanget av sin forpliktelse. Når løftemottakeren Marine er uaktsom kan selskapet ikke påberope løftet med et annet innhold enn det Båtutrustning legger til grunn.

Til dette innvender Marine at det er Båtutrustnings risiko at firmaet ikke sjekket nærmere med Marine hva rettsforholdet mellom Marine og Interiør gikk ut på. Spørsmålet er hvilken oppfordring Båtutrustning hadde til dette. Her gir ikke oppgaven så mange holdepunkt. Men det kandidatene bør se er at det er tvilsomt ‑ og omdiskutert i den juridiske litteratur ‑ om uaktsomhet alene fra løftavgivers side med hensyn til løftemottakers forståelse av løftet, kan medføre at løfteavgiver blir bundet av medkontrahentens forståelse. I dette tilfellet må en i tillegg kunne legge til grunn at i allefall Marine har forsømt sin opplysningsplikt overfor Båtutrustning ved ikke å gjøre det klart at kontraktsforholdet mellom Marine og Interiør også omfattet bygging av båt nr. 2. Båtutrustning vil da ikke være forpliktet, jf avtaleloven §33.

Det er likevel viktig at kandidatene ser at innholdet i kontraktsforholdet Interiør ‑ Båtutrustning og Båtutrustning ‑ Marine også er forskjellig, og at Båtutrustnings forpliktelse med hensyn til bygging av båt nr. 2 kan være mer omfattende som følge av de rettsstiftende rettsfakta som foreligger i sistnevnte rettsforhold.

For det første synes det åpenbart at Interiør hadde større oppfordring til å gjøre Båtutrustning kjent med den særskilte avtalen om bygging av båt nr. 2 enn Marine hadde til å gjøre Båtutrustning kjent med den same avtalen. I utgangspunktet må det ha vært god grunn for Marine å gå ut fra at Båtutrustning også var kjent med den særskilte opsjonsavtalen om bygging av båt nr. 2. Det eneste som i utgangspunktet burde skape mistanke om noe annet er selve formuleringen i den sentrale avtaleklausulen mellom Interiør og Båtutrustning. Men når Interiør i en slik sammenheng overfører sine rettigheter og plikter i kontrakten med Marine til Båtutrustning,

vil det være nærliggende å gå ut fra at overføringen gjelder hale avtalekomplekset med Prins sukat ‑ herunder også bygging av bår nr. 2.

Det kan da være grunnlag for den konklusjon at Marine tross alt ikke kan sies å ha vært uaktsom slik at Marine ut fra de alminnelige tolkningsregler og ugyldighetsreglene, kan påberope sag den forståelse av kontraktsforholdet at Båtutrustning er forpliktet til å foreta innredningsarbeidet på båt nr. 2.

Men under denne forutsetning ‑ nemlig at Marine ikke er avskåret fra å påberope seg en slik forståelse av kontraktsforholdet på grunn av egen uaktsom ‑ er det av betydning at Marine likevel utifra alminnelig tolkningslære ikke kan påberope seg en forståelse av kontraktsforholdet som Marine bare kunne få på grunn av omstendigheter som ikke var objektivt tilgjengelige for Båtutrustning. Når Marine har den oppfatning av kontraktsforholdet at Båtutrustning også er forpliktet til å utføre innredningsarbeidet på båt nr. 2, har dette sitt grunnlag i den særskilte avtalen mellom Marine og Interiør om båt nr. 2. Denne avtalen er som kjent Båtutrustning ikke kjent med. For så vidt bygger altså Marine sin oppfatning av kontraktsforholdet på en omstendighet som ikke var tilgjengelig for Båtutrustning. Det er oppfordring til å drøfte om dette derfor skal få den konsekvens at Båtutrustning ikke er forpliktet til å utføre arbeid på båt nr. 2.

Det var særlig i feiltelegraferingstilfellene at denne problemstillingen var aktuell. Løfteavgiveren er som kjent ikke bundet av det feiltelegraferte (avtaleloven §32). Når løfteadressaten aksepterer et slikt løfte blankt, vil han gå ut fra at han har avgitt et løfte med det innhold som det feiltelegraferte utsagn har. Den opprinnelige løfteavgiver vil imidlertid gå ut fra at medkontrahenten har akseptert et løfte med det opprinnelige innhold. Det er imidlertid på det rene at akseptanten ikke blir bundet av løftets opprinnelige innhold ettersom en slik forståelse bygger på omstendigheter som ikke var objektivt tilgjengelig for akseptanten (nemlig feiltelegraferingen). oppgaven oppfordrer kandidatene til en drøftelse av spørsmålet om tilsvarende skal gjelde i nærværende tilfelle fordi Båtutrustning var ukjent med særavtalen om bygging av båt nr. 2.

2. Spørsmålet om Båtutrustning er forpliktet til å utføre arbeidet på den nye båten til samme pris som for den første båten.

Båtutrustning anfører subsidiært at vederlaget for dette arbeidet måtte fastsettes særskilt selv om Marine og Interiør var enige om at prisen skulle være den samme som for den første båten.

Spørsmålet om Båtutrustning er forpliktet til å utføre arbeidet på båt nr. 2 for den samme pris som for båt nr. 1 vil i prinsippet komme i samme stilling som spørsmålet om Båtutrustning overhodet er forpliktet til å utføre arbeidet, og det vises for så vidt fremstillingen ovenfor. Det som gjør at vederlagsspørsmålet kommer i en noe annen stilling er at det ikke fulgte av ordlyden i opsjonskontrakten mellom Marine og interiør at prisen skulle være den samme for båt nr. 2 som for båt nr. 1, men at Marine og Interiør var enige om dette da opsjonskontrakten ble inngått.

Selv om Marine skal ha vært i aktsom god tro med hensyn til spørsmålet om Båtutrustning er forpliktet til å utføre selve arbeidet ‑ hvilket forusettes i drøftelsen om vederlaget ‑ kan det godt tenkes at en slik aktsom god tro ikke foreligger i forhold til spørsmålet om Båtutrustning ved avtaleinngåelsen med Interiør/Marine var klar over at det også forelå en avtale mellom Marine og Interiør om selve prisen for arbeidet.

Særlig dersom prisavtalen er muntlig, ville det ha vært sterkere grunn for Marine å forespørre Båtutrustning om selskapet var klar over denne avtalen før Marine godkjente Båtutrustning som underentreprenør.

3 . Eksamenskrav og dekning i pensumlitteraturen.

Det dreier seg her om kontraktsrett. Etter eksamenskravene skal kandidaten bl.a. ha grundig kjennskap til reglene om stiftelse av kontrakt. Nærværende oppgave stiller særlige krav til kunnskap om tredjemannsavtaler og hvilke fortolkningsmomenter som vil være avgjørende ved fastleggingen av innholdet i slike avtaler. Disse spørsmålene er ikke spesielt fremhevet i tilrådd litteratur og tilleggslitteratur. Men oppgaven del I må likevel kunne besvares tilfredsstillende ut fra den alminnelige kunnskap som studentene vil erverve om avtaletolkning og innholdsvillfarelse ved lesning av pensumlitteraturen

4. Vurderingen av besvarelsene

Den sentrale i besvarelsen av del I er å finne fram til og drøfte de fortolkningsmomentene som gjør seg gjeldende og betydningen av partenes subjektive forhold ‑ og at denne vurderingen vil være noe forskjellig alt ettersom Båtutrustning bare er forpliktet i henhold til tredjemannsavtalen med Interiør eller om det kan sies at Båtutrustning også er forpliktet i henhold til selvstendige løftevirkninger i forholdet Båtutrustning ‑ Marine.

Det avgjørende for en god drøftelse vil nødvendigvis ikke være om kandidatene ser at det her kan dreie seg om to forskjellige kontraktsforhold ‑ nemlig en tredjemannsavtale med Interiør og en direkte avtale med Marine. Det viktigste er at kandidatene makter å få fram de ulike fortolkningsmomentene. Men drøftelsen vil etter min vurdering Styrkes betydelig ved at kandidatene ser at det dreier seg om to forskjellige avtalekompleks, og at innholdet av disse kan være forskjellige.

DEL II.

Tvisten Handelsbanken ‑ Marines konkursbo

1. Spørsmålet om banken har motregningsrett ovenfor Marines driftskonto.

Det følger av dekningsloven § 8‑1, 2. ledd at en fordring som etter sin art er beskyttet mot motregning utenfor konkurs, heller ikke kan benyttes til motregning når debitor er konkurs. I vår sak motregner banken overfor en fordring (Marines driftskonto) som det etter deklaratoriske regler ikke er adgang til å motregne overfor utenfor konkurs. Det følger da som nevnt av dekningsloven § 8‑1. 2. ledd at bankers derfor heller ikke vil kunne motregne overfor Marines konkursbo.

Imidlertid følger det av avtale mellom bankers og Marine sops er inngått 2 måneder før fristdagen, at bankers likevel skal ha slik motregningsrett. Spørsmålet først er om motregningsreglen er deklaratorisk eller preseptorisk. Hovedargumentet for at regelen er preseptorisk er at den det motregnes overfor, må klare seg uten kontant oppgjør, slik at hang likviditet reduseres. Dette gjør seg særlig gjeldene dersom det motregnes overfor en driftskonto, som i tilfellet her. Men denne argumentasjonen har helst gyldighet når den det motregnes overfor er "forbruker". Det er ikke situasjonen her.

Dersom det forutsettes at motregningsregelen er deklaratorisk, oppstår spørsmålet om banken likevel er avskåret fra en slik motregningsrett overfor konkursboet etter reglene om motregning i konkurs. Dekningsloven §8‑1, 2. ledd regulerer ikke dette direkte. Den fastslår bare det negative, nemlig at når motregning er utelukket utenfor konkurs på grunn av fordringens beskaffenhet, er motregning også utelukket i konkurs. Her oppstår spørsmålet om den motregningsadgang som foreligger utenfor konkurs, også vil kunne gjennomføres overfor konkursboet.

Det alminnelige utgangspunktet er at dersom det er adgang til motregning utenfor konkurs, er det også adgang til å motregne selv om den det motregnes overfor er konkurs. Men spørsmålet er om en kan trakke dette utgangspunktet så langt i dette tilfellet når det etter de deklaratoriske regler ikke er adgang til å motregne, selv utenfor konkurs.

Spørsmålet bør drøftes på grunnlag av de legislative hensyn som begrunner motregningsreglene i konkurs. Utgangspunktet må da tas i begrunnelsen for motregningsadgangen utenfor konkurs. Det er mange hensyn som begrunner en slik adgang. Motregning innebærer en lettvint oppgjørsmåte og effektiv "inkasso". Mothensynet vil bl.a. være at den det motregnes overfor må klare seg uten kontant oppgjør, slik at hans likviditet reduseres. Dette gjør seg særlig gjeldende dersom det motregnes overfor en driftskonto.

Det må være et poeng at ingen av de hensyn for og mot motregning som her er nevnt, gjør seg særlig gjeldende når den hvis fordring det motregnes overfor, er gått konkurs. Når de lovfestede regler om motregning i konkurs ikke uttrykkelig regulerer nærværende tilfelle, taler dette for at spørsmålet bør kunne avgjøres på et ganske fritt grunnlag ‑ og frikoblet de hensyn som begrunner de lovfestede motregningsreglene utenfor konkurs.

Motregningsadgangen utenfor konkurs er også begrunnet i at motregningsadgangen vil ha en kredittskapende funksjon.

Dersom den kreditt som er gitt debitor (her det lån som banken har gitt Marine) er gitt fordi banken fra tidligere er i gjeld til Marine (her det driftskontoinnskudd som Marine har i banken), taler det for at banken også må kunne motregne overfor Marines fordring etter Marines konkurs. Motregningsadgangen tjener da som sikkerhet mot manglende betalingsevne hos marine og som etter alminnelige regler også kan gjøres gjeldende overfor debitor konkursbo.

Det er annerledes dersom banken har gitt Marine kreditt uten tanke på muligheten for motregning. Mye taler da for at banken ikke bør stå sterkere enn andre kreditorer og derfor må nøye seg med dividende av sin fordring.

I vår sak har Marine fått utsettelse av betaling av renter og avdrag på lånet fra banken mot at banken ble gitt rett til å motregne overfor Marines tilgodehavende på driftskontoen. Forutsetningen for selve betalingsutsettelsen er altså at banken er gitt utvidet motregningsadgang i forhold til det som følger av deklatoriske regler. Dette skulle tale for at banken også gis motregningsadgang overfor konkursboet.

Men særlig sterkt begrunnet er en slik motregningsadgang ikke. Det er bare selv utsettelsen av kreditten som begrunner bankens motregningsadgang overfor driftskontoen. Motregningsadgang gir banken en sikkerhet som langt overstiger den som banken opprinnelig hadde. Dette taler for at banken likevel ikke har motregningsadgang overfor konkursboet.

Et annet forhold trekker i samme retning. Utgangspunktet er at en avtale mellom kontraktsparter ikke bør regulere tredjemanns rettstilling. Således bør avtaler mellom kreditor og debitor ikke få den virkning at den reduserer debitors øvrige kreditorers stilling for det tilfellet at debitor går konkurs. Det er en motregningsavtale som, foreligger i vårt tilfelle. Banken og Marine fraviker bankens deklaratoriske rett til motregning ved å styrke denne på bekostning av de øvrige konkurskreditorer. Det er i strid med alminnelige regler.

Mye taler derfor for at banken ikke har videre motregningsadgang overfor konkursboet enn det som følger av den motregningsadgang som bankers hadde overfor Marine etter deklatoriske regler.

2. Spørsmålet om boet kan kreve motregningsavtalen omstøtt på objektivt grunnlag.

Dette må drøftes under den forutsetning at banken har adgang til å motregne overfor Marines driftskonto. Spørsmålet er om den motregningsavtale som ble inngått mellom banken og Marine, og som gir anledning til en slik motregning, likevel kan omstøtes på objektivt grunnlag.

Det er her dekningsloven §5‑5 eller §5‑7 som er de aktuelle grunnlag for omstøtelse.

Etter dekningsloven §5‑7, 1. ledd bokstav a) kan sikkerhetsstillelse for eldre gjeld omstøtes dersom sikkerhetsstillelsen er foretatt senere enn 3 måneder før fristdagen. I dette tilfelle er motregningsavtalen inngått 2 måneder før fristdagen slik at vilkårene for å omstøte avtalen for så vidt er til stede. Det må også være på det rene at det her er tale om eldre gjeld. Banken har utbetalt lånet/gitt Marine kreditt før motregningsavtalen ble inngått. Det eneste som er nytt og gjort i forbindelse med motregningsavtalen er utsettelsen av betalingen av renter og avdrag. Men her er det selve hovedfordringen (lånet) som banken søker dekket gjennom motregningen ‑ og denne gjelden er oppstått tidligere.

Avgjørende er om selve motregningen overfor driftskontoen kan regnes som "sikkerhetsstillelsen i relasjon til dekningsloven §5‑7. Bestemmelsen sikter i hovedsak til regulær panterett. Men også tilbakeholdsrett omfattes av bestemmelsen.

Reale grunner tilsier at også motregningsrett regnes som en sikkerhetsrett som kan omstøtes etter dekningsloven §5‑7. Det avgjørende er at den som gjør avtale om motregningsadgang i realiteten oppnår en dekningsadgang til fortrengsel for boet eller en særrett til å søke dekning for sitt krav i et bestemt formuesgode (her Marines driftskonto).

Etter dekningsloven §5‑5 kan ekstraordinær betaling omstøtet når den er foretatt senere enn 3 måneder før fristdagen. Det følger av §5‑5, siste ledd at som betaling anses også pantsettelse og overdragelse i sikringsøyemed av enkle fordringer. I oppgaven her er det en driftskonto som er gjenstand for motregningsretten. Dette er et enkelt pengekrav, og §5‑5 kommer for så vidt til anvendelse. Motregningsavtalen må vel ansees som ”pantsettelse/overdragelse i sikringsøyemed" av driftskontoen.

Dekningsloven §5‑5 og §5‑7 vil gjensidig utlukke hverandre, slik at nærværende tilfelle ikke vil kunne rammes av begge bestemmelser. §5‑7 rammer all sikkerhetsstillelse for eldre gjeld. §5‑5 rammer bare slik sikkerhetsstillelse dersom den er ekstraordinær. Det er derfor av betydning og forholdet rammes av §5‑5 eller §5‑7.

Bakgrunnen for at "pantsettelse ……av enkle fordringer" er medtatt i §5‑5, siste ledd, er å begrense omstøtelsesadgangen ved "egentlig" factoring, altså ved "løpende diskontering i følge avtale med et finansieringsselskap av en bedrifts kundefordringer". Grunnen var at dersom denne type factoring

skulle gå inn under den strengere regel i §5‑7, ville en risikere omstøtelse av de løpende oversendelser av nye

fordringer til factoringsselskapet. Dette var ikke ønskelig.

Huser (Omstøtelse s. 253‑254) lar dette være avgjørende, og Innskrenker derfor anvendelsesområdet for §5‑5. Andenæs (]Konkurs s. 204) er av en annen oppfatning, og peker på at ordlyden i §5‑5, siste ledd ikke inneholder noen begrensning.

Kandidatene inviteres til å si noe fornuftig om grensedragningen mellom §5‑5 og §5‑7.

Spørsmålet om motregningsavtalen er "ekstraordinær" vil bl.a. måtte bedømmes ut fra hva som er alminnelig, sedvanlig eller normalt innenfor den aktuelle næringsvirksomhet At det her gjelder en avtale som er i strid med deklaratoriske regler, og som derfor kanskje heller ikke er "alminnelig, sedvanlig eller normal", taler for at det er tale om ekstraordinær "betaling" som er omstøtelig etter §5‑5.

3. Eksamenskrav og dekningen i pensumlitteraturen

Emnet her gjelder motregning. Eksamenskravet i emnet pengekrav er bl.a. grundig kjennskap til reglene om pengekrav og forholdet mellom debitor og kreditor. I emnet gjeldsforfølgningsrett er eksamenskravet bla. grundig kjennskap til reglene om konkurs, samt de materielle reglene om omfanget til kreditorenes beslagsrett og de ulike kravs nærmere stilling. I tilrådd litteratur er motregningsadgangen utenfor konkurs utførlig behandlet i Trygve Bergsåker: Pengekraverett s. 238‑269, og hvor særlig bankers motregningsadgang er omhandlet på s. 265‑269. Forholdet mellom motregning utenfor konkurs og i konkurs er særlig nevnt på s. 268‑269. I tilrådd litteratur Mads Henry Andenæs: Konkurs, er spørsmålet om utvidet og/eller begrenset motregningsrett overfor boet behandlet på s. 315‑321, uten at den problemstillingen som oppgaven reiser er drøftet spesielt. En generell fremstilling av dekningsloven §5‑7 finnes på s. 223‑233, uten at spørsmålet om omstøtelse av motregningsavtale er spesielt behandlet. Det aktuelle om §5‑5 behandles på e. 204‑205.

4. Vurderingen av besvarelsene.

Når det gjelder motregningsspørsmålet bør kandidatene ta utgangspunkt i det alminnelige utgangspunktet, nemlig at dersom fordringshaveren har motregningsrett utenfor konkurs etter alminnelige motregningsregler, er utgangspunktet at motregningsretten gjelder også i forhold til konkursboet. Dekningsloven §8‑1 tar utgangspunkt i det samme for så vidt som motregningsadgangen er utelukket dersom motregning på grunn av fordringens art ville ha vært utelukket utenfor konkurs. Det er et vesentlig pluss dersom kandidatene ser at vårt spørsmål er et litt annet. nemlig om den motregning som er i behold utenfor konkurs også vil være det overfor konkursboet. Endelig er det viktig at kandidatene drøfter dette ut fra de legislative hensyn som begrunner motregningsreglene.

Når det gjelder omstøtelsespørsmålet vil det sentrale være at kandidatene ser at det er dekningsloven §5‑5 eller §5‑7 som er aktuell å anvende, og at en får sagt noe fornuftig om motregning kan betraktes som sikkerhetstillelse" i relasjon til bestemmelsen. Det er likevel meget får kandidater som ser §5‑5. siste ledd.

DEL III.

Tvisten mellom Marte Kirkerud og Peder Ås/Ivar Ruud.

1. Spørsmålet om Marte har krav på Ivars fortjeneste på utleievirksomheten.

Det dreier seg her om en utleievirksomhet som må betraktes som kontraktsstridig. Spørsmålet er om Marte da har krav på den fortjeneste som Ivar har tjent på den kontraktsstridige virksomheten.

Det kan legges til grunn at Marte ikke er påført noe økonomisk tap som følge av den kontraktsstridige utleievirksomheten. Det er derfor viktig å se at Marte ikke har krav på å få overført Ivars fortjeneste på grunnlag av erstatningsrettslige regler, som jo ikke gir noe mer enn tapsdekning.

ved løsningen av dette spørsmålet er det nærliggende å ta utgangspunkt i at Ivar har gjort seg skyldig i en kontraktsstridig bruk av Martes eiendom. Det følger da av alminnelige regler ‑ som også er nedfelt i Trollheimen‑dommen i Rt. 1981 s. 1215 (særlig s. 1227) ‑ at "utgangspunktet må være at den som bruker en annens eiendom med kjennskap til at han ikke har rett til det, må betale vederlag for bruken", og hvor det også heter at "et vederlag for den rettsstridige bruk må kunne tilkjennes uavhengig av om eieren er blitt påført noe tap, og da også uavhengig av størrelsen av det tap som måtte være blitt påført".

Dette er også i samsvar med læren om kvasi‑kontrakter. Dersom noen har gjort rettsstridig bruk av annens eiendom må det svares vederlag for dette som samsvarer med det vederlag som ville ha vært avtalt dersom partene hadde inngått avtale om bruken, selv om eieren ikke er påført noe tap som følge av den rettsstridige bruken. på grunnlag av dette må det i allefall fastslås at Marte har krav på vederlag for Ivars kontraktsstridige bruk ut over den avtalte leie på kr 1000 pr. år.

Det er mer tvilsomt om det er hjemmel for å gå lenger, slik at Marte kan kreve at Peder overfører hele sin fortjeneste til Marte. Det er viktig at kandidatene her ser at det er ulovfestede berikelsesregler som her eventuelt kommer til anvendelse. spørsmålet er om det følger av ulovfestede regler at en kontraktspart må gi fra seg til sin medkontrahent den berikelse han har hatt ved en kontraktsstridig bruk av medkontrahentens eiendom, selv om en slik berikelse ikke korresponderer med et tilsvarende tap hos medkontrahenten.

De alminnelige regler som er kommet til uttrykk i Trollheimendommen i Rt. 1981 s. 1215 og læren om kvasi‑kontrakter, går som nevnt ikke så langt. Men det er mulig at anvendelse av avtaleloven §36 kan gi grunnlag for å tilkjenne Marte den berikelse som Ivar har fått, ettersom §36 også gir hjemmel for å endre et kontraktsforhold. §36 gir anvisning på en rimelighetsvurdering. Konkret rimelighet kan i dette tilfelle tilsi at Marte tilkjennes Ivar berikelse.

Men liforbindelse med en slik drøftelse bør det også legges vekt på at berikelsesreglene synes å spille en tilbaketrukket rolle i norsk rett, se bl.a. Knuger: Kontraktsrett s. 817818. Men det er likevel ikke ukjent fra rettspraksis at en kontraktspart må avgi sin berikelse som alternativ til tapsdekning, se igjen Kruger s. 782 n. 8.

Under den forutsetning at Marte gis medhold i sitt krav på Ivars berikelse, er det oppfordring til å drøfte størrelsen av denne. Ivar har tjent kr 25 000. Materialkostnadene er kr 5 000. Marte krever derfor kr 20 000. Men Ivar har utført innredningen selv. Ivar krever at det også gjøres fradrag for hans egeninnsats, utmålt til kr 5 000 som det ville ha kostet å sette innredningsarbeidet bort til andre. Etter alminnelig erstatningsrett vil skadelidte ha krav på å få erstattet hva det ville ha kostet å sette bort reparasjonsarbeidet til andre, eventuelt hva gjenanskaffelsesverdien av det skadede ville ha vært Men her er det ikke tale om å kompensere skadelidtes tap. Her dreier det seg om hva som skal være gjenstand for en berikelse som Ivar må avgi. Ivars rettsstridige forhold bør kanskje tilsi at han bare kan gjøre fradrag for direkte økonomiske uttellinger.

2. spørsmålet om Peder er solidarisk ansvarlig for det vederlag Marte har krav på som følge av den kontraktsstridige utleievirksomheten.

Avtalen mellom Ivar og Peder går ut på at Peder skal ha enerett til 1. etg. og at Ivar skal ha enerett til 2. etg. Men overfor Marte er de solidarisk ansvarlig for hele leiebeløpet.

Det kan da anføre at Peder også bør være solidarisk ansvarlig for det leiebeløp/vederlag som skal svares som følge av Ivars kontraktsstridige bruk av naustet. For Marte var det et poeng at hun kunne holde seg til hvem hun ville for hele leiebeløpet. Når det nå må svares vederlag også for Ivars kontraktsstridige bruk, vil dette i prinsippet også være vederlag for leie ‑ i allfall så langt dette "leiebeløpet" er fastsatt på grunnlag av reglene om kvasi‑kontrakter. Martes begrunnelse for å kreve at leietakerne er solidarisk ansvarlig, blir ikke mindre overfor et slikt leiekrav. Desto større leiekravet er, desto større behov kan det være for at leietakerne er solidarisk ansvarlige.

Det som taler mot et solidaransvar så langt gjelder vederlaget for Ivars kontraktsstridige bruk, er at det her er tale om en bruk som har karakter av culpa. vederlaget har sitt grunnlag i Ivars uaktsomme forhold, som Peder ikke har noen skyld i. Så langt vederlagskravet alene har sitt grunnlag i en culpasanksjon vil det bare være Ivar som er ansvarlig. Problemet er at et slikt vederlag for kontraktsstridig bruk vil måtte svares uavhengig av om den kontraktsstridige bruken har sin årsak i culpa, slik som i kvasi‑kontraktstilfellene. Da blir det vanskeligere å argumentere for at Peder ikke skal være solidarisk ansvarlig.

3. Peder krav overfor Ivar på del av inntektene fra utleievirksomheten.

Dette skal drøftes under den forutsetning at Marte ikke får medhold i sitt krav på ekstra vederlag for utleievirksomheten.

Peders krav vil være avhengig av en fortolkning av kontraktsforholdet mellom han og Ivar ‑ eventuelt en utfylling av dette.

Dersom Ivar i forhold til Peder ikke har gått ut over den rådighet over naustet som følger av den interne avtalen mellom disse, må utgangspunktet være at han ikke er pliktig til å dele inntektene av utleievirksomheten. At Ivar skulle ha enerett til 2. etg. (og Peder enerett til 1. etg.), kan tyde på at Peder har rett til en slik eksklusiv bruk av sin etasje og at utleievirksomheten ikke representerer overskridelse av hans "rådighetsdel” Det er heller ikke opplyst at utleievirksomheten har hindret Peder i sin eksklusive bruk av 1. etg.

En fruktbar analogi kan en her trekke fra sameieloven §14 om bruksdeling og §9, 2. ledd om inntekt av sameietingen. Umiddelbart kan det synes urimelig at Peder ikke får del i Ivars "ekstrainntekter". Men skal Peders krav kunne forankres rettslig, må det være ut fra et synspunkt om bristende forutsetninger, nemlig at Peder ikke ville ha inngått den interne avtalen med Peder med bl.a. likedeling av leiebeløpet til Marte, dersom han hadde vært klar over at Ivar kunne hatt muligheten til/ville utnyttet 2. etg. til utleievirksomhet med utsikt til vesentlige inntekter. Et slikt resultat kan eventuelt forankres i avtaleloven §36.

4. Eksamenskrav og vurderingen av besvarelsene.

Oppgaven stiller krav til kunnskap innen alminnelig kontraktsrett. Kandidatene skal etter eksamenskravene ha grundig kjennskap til dette. oppgaven stiller likevel krav som ikke er spesielt omhandlet i pensumlittraturen. Det er her tale om evne til å anvende generelle prinsipper på konkrete tilfeller.

Falkanger: Tingsrett §38 behandler likevel spørsmålet om vederlagsplikt for urettmessig bruk av annens eiendom og på s. 131‑33 finnes noe om misbruk av rådighetene i sameieforhold.

Kandidatene bør finne fram til i allfall noen av de juridiske grunnlag for Martes krav på vederlag for Ivars rettsstridige bruk av naustet. Bommes det her, bør det trekke sterkt. Spørsmålet om Peder er solidarisk medansvarlig, vil trolig være vanskeligere for studentene å drøfte ‑ men de fleste bør kunne ta utgangspunkt i kontraktens solidaransvar. om Peder har krav på deler av Ivars ekstrainntekter er kanskje vanskeligst å besvare. Men det bør i allfall kreves at kandidatene ser at dette er et spørsmål om det interne kontraktsforhold mellom Peder og Ivar. Da bør en også kunne utlede noe av dette.

Umiddelbart synes jeg at del I og del III er likeverdige – iallefall med hensyn til omfang. Men kanskje stiller del III sterkere krav til kandidatene. Foreløpig vurderer jeg det slik at del I og del II bør telle likt ved karaktervurderingen. Del II bør vel telle noe mindre Foreløpig går jeg ut fra at del I teller 40%, del II 20% og del III 40%.