UNIVERSITETET I BERGEN

CAND. JUR. EKSAMEN

3. AVDELING HØSTEN 1998 / STUDIEORDNINGEN AV 1984

SENSORVEILEDNING

TIL

TEORIOPPGAVE NR. l ‑ MANDAG 23 NOVEMBER 1998

"BORTFALL AV SALGSPANTERETT"

Titrådd litteratur (studieordningen av 1984):

Sjur Brækhus, Omsetning og kreditt 2. Pant og annen realsikkerhet (2 utg 1994) unntatt kap. 211.4 ‑ 211.9, 212.5 ‑ 212.6, 217.2 ‑ 217.6, 222.2 ‑ 222.3, 223.2 ‑ 232.13 og 233 ‑ resten av boken.

Generelt om oppgaven.

Oppgavens tema er først og fremst behandlet i den tilrådde litteraturs kap. 212.7: "Salgspant" s. 75 ‑ 101, særlig s. 85 ‑ 94. Avhengig av hvordan oppgaven avgrenses (se nedenfor) vil kandidaten også kunne finne stoff om oppgaven i kap. 26: "Panterettens opphør". Dette kapittel faller imidlertid utenfor den tilrådde litteratur.

I det salgspant er grundig behandlet av Brækhus i et eget kapittel i den tilrådde litteratur, må oppgaven anses sentral. Reglene om salgspant er tidligere gitt som eksamensoppgave, men da som regel med krav om en helhetlig fremstilling av salgspantreglene. Oppgaven som er gitt denne gangen er begrenset til reglene om bortfall av salgspanteretten. I forhold til en oppgave om salgspanterett generelt, stilles følgelig større krav til dybdebehandling av reglene. Dermed stiller også større krav til kunnskap om reglene.

Reglene som skal behandles i oppgaven er stort sett lovregulert, og oppgaven er således en typisk lovtolkningsoppgave. Dette betyr etter min mening at oppgavens utfordring er å gi en metodisk og rettslig analytisk fremstilling av de lovtolkningsproblemer som oppstår. Min erfaring som sensor er at kandidatene ved lovtolkingsoppgaver får problemer med d gi en systematisk og analytisk fremstilling av spørsmålene som reiser seg, selv om de har kunnskaper om stoffet.

Nedenfor gis et forslag til oppgavens ramme, disposisjon og innhold. Vedrørende ramme og innhold er veiledningen ikke ment som en uttømmende fremstilling av relevante problemstillinger som kan drøftes, men den er uttrykk for hva jeg mener særlig bør vedlegges i en oppgave som denne.

Oppgaven kan videre disponeres på flere måter, og så lenge innhold og metode er bra må kandidaten gis fritt spillerom i så måte.

1. Innledning.

Kandidaten bør innledningsvis presisere hva en salgspanterett er, nemlig "en avtalepanterett i solgte løsøregjenstander til sikkerhet for salgssummen eller for lån til betaling av salgssummen", jfr brækhus s.75. Denne type panterett har klare særtrekk ved at den bare kan tjene som sikkerhet for kjøpesummen for gjenstanden som pantsettes. Det er også spesielt at selger som har betinget seg salgspant, som alternativ til realisasjon ved tvangssalg, kan ta salgsgjenstanden tilbake.

Videre bør det konstateres at reglene om salgspant finnes i panteloven §§ 3‑14 flg.

Selv om oppgaven er begrenset til bortfallsreglene, mener jeg at det innledningsvis er formålstjenlig å redegjøre kort for behovet for og hensynet bak denne type panterett. (Om dette tema behandles i et eget avsnitt har naturligvis ingen betydning.) Dette fordi de ulike bortfallsreglene delvis må forstås ut fra de generelle behov og hensyn som ligger til grunn for salgspantinstituttet. De spesielle hensyn bak de ulike bortfallsgrunner bør imidlertid behandles under drøftelsen av de ulike reglene. Etter min oppfatning kan det også være hensiktsmessig å knytte noen bemerkninger til utviklingen av salgspantinstituttet. Dette kan imidlertid ikke anses som et krav som oppgaven stiller.

Salgspantreglene er langt på vei en kodifikasjon av de tidligere ulovfestede reglene om eiendomsforbehold i sikringsøyemed. Denne type sikkerhet dukket opp i 1860‑70 årene, og kunne med rette sies å være en omgåelse av pantel. 1857 § 1, som slo fast at avtalepanterett i løsøre bare kunne stiftes ved håndpant. Sikkerhetsretten ble imidlertid raskt akseptert av domstolen og forutsetningsvis av lovgiver, og i dag blir slikt eiendomsforbehold regnet som salgspant, jf pl § 3-22 (1). Salgspantreglene må anses som et unntak frahovedregelen om at panterett i løsøre må stiftes ved håndpant, jfr § 3‑1.

Unntaket, som innebærer en vid adgang til underpant av løsøre, kan forsvares ved at kjøperens øvrige kreditorer ikke blir fratatt noe dekningsobjekt gjennom etablering av salgspanteretten. Dette fordi panteretten etableres i et formuesgode som ved salget innebærer at det bringes nye verdier i kjøpers formue. Videre er panteretten begrenset til dekning av salgssummen. Kjøperens formucsstilling blir heller ikke forringet, i det den pantesikrede del av kjøpesummen vil bli utlignet av verdien av det kjøpte formuesgode. Konflikten mellom realkreditt og personalkreditt er følgelig ikke like fremtredende ved denne type panterett. På den andre siden er det åpenbart et stort og reelt behov for denne type sikkerhet ved kredittkjøp.

Videre bør det i innledningen foretas en nærmere avgrensing av begrepet "bortfall". Dette kan reise tvil. "Bortfall" av salgspanterett omfatter etter sin ordlyd alle former for opphør av en etablert salgspanterett. Utenfor faller vilkår for etablering av salgspant, herunder reglene om ugyldige avtaler og pl. §3‑15. Noen kandidater drøfter også dette, og må etter min mening trekkes for det. Når det gjelder de ulike bortfallsgrunner, kan det være naturlig å skille mellom generelle bortfallsgrunner som er sammenfallende for alle typer panteretter, og de bortfallsgrunner som er spesielle for salgspanterett.

De spesielle bortfallsgrunner vil særlig være reglene i pl. § 3‑19 og 3‑20; som er behandlet i den tilrådde litteratur s 85 ‑ 91 (pkt 212.74 og pkt. 212.75). Det er åpenbart at disse reglene må stå sentralt i denne oppgaven.

De generelle bortfallsgrunner vil typisk være at pantefordringen blir betalt eller oppfylt, ettergivelse, akkord, konfusjon, foreldelse, preklusjon. (hevd). pantet går tapt eller blir unndratt partenes rådighet og tap av panteretten som følge av kollisjon med annen rett (ekstinksjon). Disse bortfallsgrunnene er stort sett behandlet 1 lærebokens kap. 26 som ikke omfattes av den tilrådde litteratur. Unntak fra dette er ekstinksjonsproblemene som delvis er behandlet i den tilrådde litteratur. under avsnittet om rettsvern, s. 91 ‑ 97.

Slik oppgavens ordlyd er formulert må vel både generelle og spesielle bortfallsgrunner omfattes av oppgaven. Det kan derfor ikke være tvil om at de generelle bortfallsgrunner er relevant for oppgaven.

Jeg mener likevel på bakgrunn av litteratursituasjonen at det må være forsvarlig å begrense oppgaven til en analyse av p1. § 3‑19 og § 3‑20 og ekstinksjonsreglene. Det vil vel også være naturlig at kandidaten ser det naturlige utgangspunkt om at salgspant faller bort ved innfrielse av kravet. Jeg er blitt informert om at også foreldelsesreglene i pl. § 3‑21 er Gjennomgått på forelesning, slik at det vil være naturlig at også dette behandles. På dette punkt kan man imidlertid ikke stille strenge krav.

Det må på den andre siden være greitt om kandidaten velger å behandle alle relevante bortfallsgrunner. Uansett avgrensning må det imidlertid stilles krav til en grundig behandling av bestemmelsene i § 3‑19 og § 3‑20. Dette må være kjernen i oppgaven.

Jeg vil i det følgende legge hovedvekten på analyse av pl. § 3‑19 og § 3‑20. Jeg vil imidlertid også knytte noen bemerkninger til andre bortfallsregler, særlig ekstinksjonsreglene.

2. Bortfall av salgspanterett på grunn av sammenføyning, jfr pl. § 3‑19.

Etter pl. § 3‑19 kan salgspanteretten falle bort dersom det solgte er "sammenføyet med en fast eiendom eller annen hovcdgjenstand". Vilkåret er at utskilling av pantet vil medføre "uforholdsmessig omkostninger" eller "urimelig verditap".

Begrunnelsen for denne regelen ligger i to plan. For det første kan det anføres at det vil være i strid med begrunnelsen for den vide adgang til salgspanterett, dersom en tiltredelse av pantet vil medføre for store omkostninger og/eller verditap. Omkostningene og verditapet vil nemlig forrykke kjøperens formuesstilling og de øvrige kreditorenes dekningsmuligheter. For det andre har regelen en samfunnsøkonomisk side, i det å hindre unødig verdispille er en målsetning i seg selv.

Det første tolkningsspørsmål som reiser seg er hva som skal til for å anse pantet som "sammenføyet" med en fast eiendom eller annen hovedgjenstand. Det er klart at bestemmelsen gjelder fysisk sammenføyning, slik at økonomisk samhørighet mellom det solgte og hovedgjenstanden ikke er til hinder for salgspant, jfr Brækhus, s. 87. Dette til tross for at slik samhørighet kan medføre at utskilling vil få like uheldige konsekvenser som den type utskilling som § 3‑19 er til hinder for. Utover dette reiser neppe vilkåret "sammcnføyet" særlig tolkningsproblemer. Det bør gis uttelling dersom kandidaten trekker frem ekscmplcr på slik sammenføyning

Med "fast eiendom" menes det samme som det som følger av pl. §2‑2. Med "hovedgjenstand" menes at det formuesgodet som blir sammenføyet med salgspantet må fremstå som hovedgjenstand i forhold til salgspantobjektet.

Dersom salgspantobjektet er sammenføyet med en hovedting faller panteretten bort dersom utskilling medfører "uforholdsmessig omkostninger" eller "urimelig verditap". Spørsmålet blir hva som ligger i disse vilkår. Kandidaten bør se at dette er alternative vilkår som begge er av svært skjønnsmessig karakter. Hensikten med lovtolkningen må i slike tilfeller viere å finne frem til hvilke generelle momenter som har vekt i den skjønnsmessige vurderingen.

At det i loven er brukt uttrykket "uforholdsmessig" som grensen for omkostninger, mens det er brukt "urimelig" som grense for verditapet, betyr ikke at det er tale om ulik standard. Dersom utskillingen medfører både omkostninger og verditap, er det den samlede effekt som er avgjørende.

Begrepet "uforholdsmessig omkostninger'' viser til omkostningene ved å fjerne pantet fra hovedgjenstanden. 1 Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i RT 1991 s 910, gis det retningslinjer for hvilke "omkostninger" som er relevante i vurderingen. Saken gjaldt salg i maskindeler som var blitt innmontert i gravemaskiner produsert av kjøper. I dommen slås fast at relevante omkostninger er kostnader ved demontering av maskindelene og montering av nye. Det er imidlertid ikke relevant å legge vekt på omkostninger som ville påløpt dersom salgspantet ville vært gjort gjeldende før sammenføyningen, eks. fraktugifter ved retur av delene til selger. Etter dette må man legge til grunn at relevante omkostninger i hovedsak er demonteringskostnader og monteringskostnader ved inkorporering av ny del i hovedtingen.

Vedrørende spørsmålet om omkostningene er "uforholdsmessig" må man vurdere forholdet mellom omkostningene og verdien av det utskilte. Det må være klart at dersom verdien av det utskilte er mindre enn omkostningene, må panthaver vike. Utover dette er det vanskelig å gi nærmere retningslinjer for skjønnet.

Vilkåret "urimelig vcrditap" sikter til skader på pantet eller hovedgjenstanden som oppstår ved utskill ingen. Nevnte kjennelse inntatt i Rt 1991 s 909 inneholder også retningslinjer for vurderingen av dette vilkår. Det slås nemlig fast at det er først og fremst fysisk skade og tap som omfattes av begrepet. At summen av verdiene av hovedtingen og delen hver for seg muligens er mindre enn verdien av begge til sammen, er ikke relevant. Brækhus nevner også at tap ved at mindre vesentlige komponenter ikke tar seg Fjerne må likestilles med skade på salgsgjenstanden, jfr s. 86.

1 vurderingen av om verditapet er "urimelig" må det legges vekt på verdien av hovedgjenstanden og salgspantobjektet før utskillelsen.

Det finnes en lang rekke rettspraksis før panteloven som er relevante for problemstillingen. Det viktigste må imidlertid være at kandidaten ser de generelle relevante momenter. Det bør imidlertid gis atskillig uttelling dersom kandidaten klarer å reise‑eksempler enten fra rettspraksis eller gjennom tenkte typetilfeller, og deretter vise hvordan de generelle momenter kan vektlegges.

Et særskilt problem som er tatt opp i teorien er et salg som omfatter flere selvstendige anlegg. Brækhus legger til grunn at hvert anlegg må vurderes for seg. men at det enkelte anlegg må vurderes samlet. Selv.om enkelte komponenter kan fjernes, bør det tas hensyn til komponenter som ikke kan fjernes uten uforholdsmessig stort tap eller kostnad. Dersom de gjenværende komponenter er uten verdi for kjøper, bør dette verditap anses som en del av kostnadene ved utskillelsen av de deler som det isolert sett er akseptabelt å ta tilbake. 1 den forbindelse er vist til en underrettsdom inntatt i RG 1951 s 608 som gjaldt leveranse av oljefyringsanlegg. Selgeren krevet er tilbakeført to brennere. Retten avviste kravet under henvisning til at det resterende del av oljefyringsanlegget som ikke kunne fjernes var uten nytteverdi når brennere ble fjernet. På den andre siden ble det vist til at brenneren hadde liten verdi uten forbindelse med oljefyringsanlegget.

Brækhus viser imidlertid til to høyesterettsdommer som er mer positiv til slik delvis utskillelse, jfr. RT 1926 s 788 og RT 1949 s 949. Kandidaten som ser og drøfter denne problemstilling bør honoreres.

I drøftelsen av § 3‑19 bør det ctter min mening også være relevant å peke på sammenhengen med § 3‑15 (2); forbudet mot salgspant i gjenstander som skal videreselges. 1 inkorporeringstilfellene er etter § 3‑15,(2) er det ikke til hinder for salgspant at gjenstanden skal videreselges. 1 disse tilfcllene er det § 3‑19 som i så fall medfører at salgspantet faller bort.

3. Bortfall av salgspant hvor det solgte er blitt bearbeidet eller påkostet av kjøperen, jfr pl. § 3‑20.

Otter denne bestemmelsen kan en salgspanterett falle bort dersom pantet blir bearbeidet eller påkostet av kjøperen. Vilkåret er at det er funnet sted "en ikke uvesentlig forandring av salgsgjenstandens karakter ellcr verdi", jfr § 3‑20.

Begrunnelsen for denne bortfallsregelen henger sammen med prinsippene bak salgspantinstituttet. Grunnen til at salgspanteretten kan forsvares er som tidligere nevnt at sikkerheten begrenses til verdier som blir tilført kjøperen ved salget. Dermed blir ikke hensynet til de øvrige kreditorer særlig tungtveiende. Dersom salgspanthaver får beholde sin panterett etter at pantet er bearbeidet og påkostet av kjøper, får han imidlertid en sikkerhetsrett som rekker lengre enn dennc begrunnelsen.

En løsning kunne da være å innrømme panthaver sikkerhet i deler av den "nye" gjenstandens verdi tilsvarende verdien før påkostningen/bearbeidelsen. Denne løsning er imidlertid rettsteknisk problematisk å gjennomføre: Hvordan skal verdiforholdet beregnes? 1 tillegg kommer at det ikke er skarpe skiller mellom inkorporasjonstilfellene, jfr § 3‑19, og bearbeidelses/påkostningstilfellene. Dette tilsier at man bør velge samme løsning i de to tilfellene, nemlig at salgspantet faller bort. ha er det ikke nødvendig å trekke et skarpt skille.

Et vilkår for bortfall etter § 3‑20 er at salgspantobjektet blir bearbeidet eller påkostet av kjøper etter overlevering av gjenstanden. Med "bearbeidelse" menes innsats som medfører fysisk forandring av salgsgjenstanden: med. "påkostning" menes forbedring av gjenstanden utover rent vedlikehold.

Etter § 3‑20 må videre denne bearbeidelse eller påkostning føre til "en ikke uvesentlig forandring av salgstingens karakter eller verdi", for at panteretten skal bortfalle. Spørsmålet er da hva som ligger i dette vilkår. Bestemmelsen legger opp til en skjønnsmessig, konkret vurdering. Skjønnstemaet er i stor grad det samme som før panteloven ble innført. Tidligere rettspraksis er således fortsatt relevant. I den forbindelse er særlig Vågå‑bruk saken, jfr Rt 1955 s 209 og "Smågris‑dommen", jlr Rt 1966 s 857, sentrale.

Vågå‑bruk saken gjaldt salg av et parti tømmer med eiendomsforbehold. Kjøperen saget opp tømmeret til skurlast, og spørsmålet var om selger kunne gjøre gjeldende sitt eiendomsforbehold etter at tømmeret var bearbeidet til skurlast. Råstoffverdien utgjorde ca. 50 % av den oppnådde pris etter salg av skurlasten. Høyesterett kom til at eiendomsforbeholdet ikke kunne gjøres gjeldende. Avgjørende var at "det ved produksjonen til skurlast hadde funnet sted en ikke ubetydelig forandring i råvarens karakter og verdi".

Smågrisdommen gjaldt salg av smågriser med eiendomsforbehold. Kjøperen oppforet grisene slik at de ble slakteferdige. Verdiøkningen som følge av oppforingen var ca. 160%. Her fikk selger medhold i at eiendomsforbeholdet kunne gjøres gjeldende. Høyesterett uttalte at: "Det er nok så at verdistigningen på grisene fra leveringen til de ble slakteferdige er betydelig. Men råvarens karakter kan ikke sies å være endret. Av dette følger at retten syntes å sette krav om både endring av verdi og karakter for at eiendomsforbeholdet skulle bortfalle. Retten uttalte også at denne type eiendomsforbehold var en fast etablert praksis i bransjen. Denne del av begrunnelsen er kritisert av Brækhus.

Dommene er interessante, i det høyesterett kom til forskjellig resultat med en begrunnelse som Brækhus finner kritikkverdig. Dommene er drøftet i den tilrådde litteratur, og det synes for meg naturlig at kandidaten redegjør for disse.

Det må bemerkes at dommene synes å hvile på en forutsetning om at salgsgjenstandens "forandring" både måtte omfatte gjenstandens "karakter" og "verdi". Panteloven §3‑20 setter imidlertid salgsgjenstandens "karakter" og "verdi" som alternative vilkår for bortfall. Resultatet i Smågris dommen ville derfor med dagens regler sannsynlig blitt et annet.

Når det gjelder det nærmere innhold i begrepet "forandring av salgstingens karakter" må Vågå‑bruk saken kunne anses som et illustrerende eksempel. I forarbeidene er videre nevnt et eksempel der salgspant i stålplater vil falle bort der stålplatene blir skåret for å passe inn i et skipsskrog.

Vedrørende vilkåret "forandring av salgstingens verdi" er Smågrisdommen et illustrerende eksempel. (Resultatet ville som nevnt blitt et annet i dag). Det er verdiøkning vilkåret sikter til. l forarbeidene er antydet at en verdiøkning på minst 20% vil medføre at panteretten faller bort.

En særlig problemstilling er de tilfeller der verdistigningen som skyldes kjøpers bearbeidelse, er oppveid av markedsbestemt prisfall. Dette var oppe i en kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i RT 1990 s 128 sin gjaldt smolt beheftet med salgspant. Kjøpers innsats hadde her medført vektøkning av fisken. Dette skulle normalt lede til verdiøkning, men på grunn av prisfall i markedet uteble verdistigningen . Kjæremålsutvalget uttalte her at det avgjørende må være om

"påkostningene har økt verdien ikke uvesentlig i forhold til det den ville ha vært uten disse påkostningcne". Selv om markedsverdien sank slik at verdistigningen uteble, hadde kjøpers påkostninger økt verdien av fisken i forhold til det den ville ha vært uten påkostningen. Salgspantet falt derfor bort. Vilkåret "ikke uvesentlig" må avgjøres skjønnsmessig. Etter forarbeidene lar begrepet seg "i det hele tatt ikke kvantifisere", jfr Innst. O. 1980 s 20.

Endring i karakter og verdi kan vurderes både samlet og isolert. Karakterendringcn kan således være tilstrekkelig for bortfall, selv om gjenstanden ikke er steget i verdi. Dette fordi verdiøkningen gjerne vil komme på et senere stadium i produksjonen.

Også på dette punkt er det relevant å nevne forholdet til forbudet mot salgspant i varer som skal videreselges. jfr pl. § 3‑15 (2). 1 tilfeller som rammes av § 3‑20, er det bearbeidelsen som i tilfelle gjør at salgspantet faller bort. Videresalgsmomentet får ingen betydning her, jfr § 3‑15 (2).

4. Bortfall ved ekstinksjon.

Å gå inn på de generelle rettsvernsregler for salgspant, jfr § 3‑17 faller etter min mening klart utenfor oppgaven. Det er imidlertid relevant å nevne at som utgangspunkt vil den spesielle rettsvernsakt forsalgspant beskytte mot kjøpers alminnelige kreditor og i forhold til tredjemenn som kjøperen underpantsetter det kjøpte til, jfr. pl. § 3‑4, 3 ledd, jfr §§ 3‑8 (5), 3‑9 (S), 3‑l0 (3) og 3‑11

Salgspanthaver som har sikret seg alminnelig rettsvern, er imidlertid ikke beskyttet mot senere godtroerverv etter godtroervervsloven (gel). Dette er spesielt for salgspant, i det vanlig håndpant av løsøre, jfr § 3‑1, vil sperre muligheten for overlevering som er et nødvendig vilkår for godtroerverv av løsøre, j fr gel. § 1. Unntak fra dette er pl § 3‑17 (3);salgspant i motorvogner registrert i Iøsørcregisteret.1 slike tilfeller er salgspanteretten beskyttet mot godtroerverv. Høyesterett har avsagt en dom inntatt i RT 1995 s 975 vedrørende spørsmål om bortfall av salgspanterett ved overdragelse av salgspantbeheftet bil. Forholdet var her at bilen ble overført til eierens samboer etter opphør av samboerforholdet. Samboeren overtok også restlånet som salgspanteretten var knyttet til. For å få den opprinnelige eier ut av låneforholdet ble det formelt opprettet et nytt 1ån på den nye eier som ble benyttet til å innfri det oppfinnelige lånet. Salgspanteretten ble omregistrert i til den nye eiers blad i løsøreregisteret. Høyesterett uttalte her at verken overdragclscn‑av bilen til samboeren eller omregisteringen av bilen og salgspanteretten til ny eiers blad i løsøreregisteret medførte at salgspanteretten falt bort.

Å gå nærmere inn på reglene i godtroervervsloven, må kunne forsvares, men kan ikke anses nødvendig i en oppgave som denne. Poenget er at salgspantet kan fulle bort ved godtroerverv.

Et særlig kollisjonstilfelle har tilknytning til rettsvern for salgspant i deler og tilbehør til fast eiendom mot andre heftelser i eiendommen. Dette er særskilt regulert i pl. § 3‑18, og gjelder salgspant i deler eller tilbehør i fast eiendom som ikke rammes av bortfallsreglene i § 3‑19 og § .20. Her oppstår en kollisjon mellom de alminnelige rettsvernsregler for salgspant og de rettsvernsregler som gjelder for fast eiendom, jfr tingl.l. §§ 12 flg.

I § 3‑18 (1) ledd bestemmes at en ikke tinglyst salgspanterett har rettsvern mot tidligere heftelser i eiendommen. Dette gjelder både avtalemessige heftelser og kreditorbeslag. Forutsetningen er naturligvis at de alminnelige rettsvernskrav etter § 3‑17 er oppfylt. Salgspanthaver trenger sålcdes ikke å tinglyse sin rett for å få beskyttelse mot de etablerte rettigheter i eiendommen. Begrunnelsen for dette må være at slike rettighetshavere i cicndommen ikke har noen begrunnet forventning om at deres heftelse skal omfatte de nye verdier som tilføres eiendommen gjennom salget.

Dersom panthaver skal være beskyttet mot "senere frivillige rettsstiftelser i god tro" og senere kreditorbeslag i eiendommen må salgspantet tinglyses, jfr § 3‑18 (2). Skjæringspunktet for stiftelsen må være når kjøper får tingen overlevert og tar den i bruk som tilbehør eller del av fast eiendom. 1 slike tilfeller vil den som senere får rettighet i eiendommen ha en begrunnet forventning om at også tilbehøret omfattes med mindre salgspanteretten fremgår av grunnboken. 1 forhold til kreditorbeslag er regelen begrunnet i notoritetshensyn.

Det som her er sagt om fast eiendom gjelder også for salgspant i deler eller tilbehør til hovedting som kan registreres i et realregister, jfr § 3‑18, 3 ledd.

Etter min oppfatning er det i utgangspunktet for perifert å gå i detalj i forhold til de ulike skjæringspunkter og tolkningsproblemer/konfikter som kan oppstå. Unntak bør gjøres dersom kandidaten har behandlet reglene i § 3‑19 og § 3‑20 grundig. Da bør kandidaten gis fritt spillerom.

5. Bortfall av salgspanterett ved foreldelse.

Foreldelse av panterett er generelt behandlet av Brækhus i avsnitt 263, særlig pkt 263.23, som ikke omfattes av den tilrådde litteratur. Foreldelse er imidlertid blitt gjennomgått på forelesningene. Det kan ikke forventes at kandidaten behandler dette temaet grundig. jfr. det som er sagt om dette ovenfor.

Etter foreldelsesloven § 27 er utgangspunktet at en panterett ikke foreldes. De lege ferenda er dette utgangspunktet betenkelig og er blitt kritisert, blant annet av Brækhus Det blir imidlertid for perifert å gå inn på dette i denne oppgaven.

Det er imidlertid gjort unntak fra hovedregelen i foreldelsesl. § 27, 2 ledd og pantel. § 3‑21 vedrørende salgspant. Begrunnelsen for unntaket er at behovet for en foreldelsesregcl er sterkere ved salgspant enn ved andre typer kontraktspant i løsøre. Salgspantet er nemlig et underpant som får rettsvern uten registrering eller andre former for notoritetsakt. Dette innebærer en risiko for tredjemenn. Før godtroervervsloven. var eiendomsforbehold i sikringsøyemed (nå salgspant) også sikret mot senere godtroerverv. Salgspanteretten var derfor "farl igere" før vi fikk regler som beskyttet godtroerververe mot salgspant.

Foreldelsesloven § 27, 2 ledd, hjemler en aksessorisk foreldelse av salgspanteretten. Panteretten faller bort ved foreldelse av kravet på kjøpesummen, det vil normalt si 3 år etter forfallstid for kjøpesummen. Fristen avbrytes imidlertid ved erkjennelse av forpliktelsen, og sikrer derfor ikke en effektiv sanering av gamle salgspant.

Pl. § 3‑21 viderefører denne beskyttelse av tredjemenn mot salgspant ved at bestemmelsen hjemler en selvstendig foreldelse av panteretten. Fristen er 1 år fra forfall av kjøpesummen og senest 5 år etter overtagelse av salgstingen. Fristen kan bare avbrytes ved at panthaver går til dekningsaksjon, jfr 3‑21,.2 ledd. En erkjennelse av forpliktelsen er følgelig ikke tilstrekkelig for å hindre foreldelse. Dette medfører at bestemmelsen i fl. § 27, 2 ledd i det vesentlige mister sin selvstendige betydning. Når foreldelse inntrer etter denne bestemmelse vil salgspantet allerede være foreldet etter pl. § 3‑21.

1 Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i RT 1997 s 285 ble det lagt til grunn at det heller ikke er fristavbrytende å melde utleveringskrav av salgsgjenstanden i kjøpers konkursbo.

Kjæremålsutvalget la avgjørende vekt på ordlyden.

6. Bortfall av salgspanteretten ved betaling eller annen oppfyllelse av pantefordringen

Brækhus behandler ulike problemstillinger rundt dette tema i avsnitt 261, som ikke omfattes av den tilrådde litteratur. I tillegg kommer at denne bortfallsgrunn gjelder all type panterett. Det må imidlertid kunne forventes at kandidaten ser og nevner det sentrale utgangspunktet at salgspantet faller bort når fordringen er betalt.

7. Bortfall av salgspanteretten ved ettergivelse, akkord, konfusjon, preklusjon. hevd, pantet går tapt eller unndras partenes rådighet.

Dette behandles i avsnitt 262, 263.5, 263.6, 264, som ikke er del av den tilrådde litteratur. Det kan ikke Forventes at dette behandles av kandidaten. Videre er dette generelle regler som ikke er typisk for salgspant (og heller ikke alltid aktuelt). Kand bør honoreres for behandling av disse bortfallsgrunner under forutsetning av at pl §§ 3‑19 og 3‑20 er grundig analysert.

8. Bedømmelsen av besvarelsene.

Det er vanskelig å gi konkrete retningslinjer for bedømmelsen, og det vises forsåvidt til de løpende kommentarer ovenfor.

For å passere må kandidaten etter min mening drøfte pl. § 3‑19 og § 3‑20, og se noen av de generelle momentene som er relevante for skjønnstemaene i bestemmelsene. Videre bør kandidaten se noen av hensynene bak salgspantinstituttet generelt og bortfallsgrunnene spesielt. Vet bør også trekkes vesentlig dersom kandidaten bruker mye energi på å behandle andre regler om salgspant enn bortfallsreglene. Særlig dersom dette går på bekostning av kjernen i oppgaven.

For å få laud bør kandidaten presentere en klar ramme for oppgaven, med presisering av temaet som skal behandles. Videre bør det kreves at kandidaten foretar en rettslig analyse av bestemmelsene. det vil si at problemstillingene presiseres, og at drøftelsene baseres på bruk av rettskilder. Særlig ved tolking av de skjønnsmessige vilkår må det kreves at kandidaten redegjør f or de relevante momenter som er retningsgivende for vurderingen. Her vil kandidater som er finke til

å eksempl ifisere eller hente stoff fra rettspraksis kunne skille seg ut.

Jeg har til nå rettet i overkant av 30 besvarelser. Av disse er 9 gitt laud. 4 er gitt strykkarakter og resten er gitt haud. En gjennomgående svakhet er at kandidatene bare i begrenset grad evner å begrunne de ulike bortfallsreglene. Videre er det svært varierende hvilke bortfallsregler som behandles. De aller fleste behandler dog §§ 3‑19 og 3‑20. Få kandidater begrunner sitt valg av hvilke bortfallsregler som drøftes. Så lenge de sentrale bestemmelser drøftes synes jeg ikke dette

bør trekke særlig ned. En annen gjennomgående svakhet (blant haudkandidatene) er en manglende systematisk analyse av de enkelte vilkår i bestemmelsene. Ofte fremkommer en rekke eksempler på bortfall ved inkorporasjon eller bearbeiding/påkostning, men de færreste klarer å bruke eksemplene til å illustrere det generelle innhold av vilkårene.