UNIVERSITETET
I BERGEN
CAND.
JUR. EKSAMEN
3.
AVDELING HØSTEN 1998 / STUDIEORDNINGEN AV 1984
TIL
TEORIOPPGAVE
NR. l ‑ MANDAG 23 NOVEMBER 1998
"BORTFALL
AV SALGSPANTERETT"
Titrådd litteratur (studieordningen av 1984):
Sjur Brækhus, Omsetning og kreditt 2. Pant og annen
realsikkerhet (2 utg 1994) unntatt kap. 211.4 ‑ 211.9, 212.5 ‑
212.6, 217.2 ‑ 217.6, 222.2 ‑ 222.3, 223.2 ‑ 232.13 og 233 ‑
resten av boken.
Generelt om oppgaven.
Oppgavens tema er først og fremst behandlet i den tilrådde
litteraturs kap. 212.7: "Salgspant" s. 75 ‑ 101, særlig s. 85 ‑
94. Avhengig av hvordan oppgaven avgrenses (se nedenfor) vil kandidaten også
kunne finne stoff om oppgaven i kap. 26: "Panterettens opphør". Dette
kapittel faller imidlertid utenfor den tilrådde litteratur.
I det salgspant er grundig behandlet av Brækhus i et
eget kapittel i den tilrådde litteratur, må oppgaven anses sentral. Reglene om
salgspant er tidligere gitt som eksamensoppgave, men da som regel med krav om
en helhetlig fremstilling av salgspantreglene. Oppgaven som er gitt denne
gangen er begrenset til reglene om bortfall av salgspanteretten. I forhold til
en oppgave om salgspanterett generelt, stilles følgelig større krav til
dybdebehandling av reglene. Dermed stiller også større krav til kunnskap om
reglene.
Reglene som skal behandles i oppgaven er stort sett
lovregulert, og oppgaven er således en typisk lovtolkningsoppgave. Dette betyr
etter min mening at oppgavens utfordring er å gi en metodisk og rettslig
analytisk fremstilling av de lovtolkningsproblemer som oppstår. Min erfaring
som sensor er at kandidatene ved lovtolkingsoppgaver får problemer med d gi en
systematisk og analytisk fremstilling av spørsmålene som reiser seg, selv om de
har kunnskaper om stoffet.
Nedenfor gis et forslag til oppgavens ramme,
disposisjon og innhold. Vedrørende ramme og innhold er veiledningen ikke ment
som en uttømmende fremstilling av relevante problemstillinger som kan drøftes,
men den er uttrykk for hva jeg mener særlig bør vedlegges i en oppgave som
denne.
Oppgaven kan videre disponeres på flere måter, og så
lenge innhold og metode er bra må kandidaten gis fritt spillerom i så måte.
1. Innledning.
Kandidaten bør innledningsvis presisere hva en
salgspanterett er, nemlig "en avtalepanterett i solgte løsøregjenstander
til sikkerhet for salgssummen eller for lån til betaling av salgssummen",
jfr brækhus s.75. Denne type panterett har klare særtrekk ved at den bare kan
tjene som sikkerhet for kjøpesummen for gjenstanden som pantsettes. Det er også
spesielt at selger som har betinget seg salgspant, som alternativ til
realisasjon ved tvangssalg, kan ta salgsgjenstanden tilbake.
Videre bør det konstateres at reglene om salgspant
finnes i panteloven §§ 3‑14 flg.
Selv om oppgaven er begrenset til bortfallsreglene,
mener jeg at det innledningsvis er formålstjenlig å redegjøre kort for behovet
for og hensynet bak denne type panterett. (Om dette tema behandles i et eget
avsnitt har naturligvis ingen betydning.) Dette fordi de ulike bortfallsreglene
delvis må forstås ut fra de generelle behov og hensyn som ligger til grunn for
salgspantinstituttet. De spesielle hensyn bak de ulike bortfallsgrunner bør
imidlertid behandles under drøftelsen av de ulike reglene. Etter min oppfatning
kan det også være hensiktsmessig å knytte noen bemerkninger til utviklingen av
salgspantinstituttet. Dette kan imidlertid ikke anses som et krav som oppgaven
stiller.
Salgspantreglene er langt på vei en kodifikasjon av
de tidligere ulovfestede reglene om eiendomsforbehold i sikringsøyemed. Denne
type sikkerhet dukket opp i 1860‑70 årene, og kunne med rette sies å være
en omgåelse av pantel. 1857 § 1, som slo fast at avtalepanterett i løsøre bare
kunne stiftes ved håndpant. Sikkerhetsretten ble imidlertid raskt akseptert av
domstolen og forutsetningsvis av lovgiver, og i dag blir slikt
eiendomsforbehold regnet som salgspant, jf pl § 3-22 (1). Salgspantreglene må
anses som et unntak frahovedregelen om at panterett i løsøre må stiftes ved
håndpant, jfr § 3‑1.
Unntaket, som innebærer en vid adgang til underpant
av løsøre, kan forsvares ved at kjøperens øvrige kreditorer ikke blir fratatt
noe dekningsobjekt gjennom etablering av salgspanteretten. Dette fordi
panteretten etableres i et formuesgode som ved salget innebærer at det bringes
nye verdier i kjøpers formue. Videre er panteretten begrenset til dekning av
salgssummen. Kjøperens formucsstilling blir heller ikke forringet, i det den
pantesikrede del av kjøpesummen vil bli utlignet av verdien av det kjøpte
formuesgode. Konflikten mellom realkreditt og personalkreditt er følgelig ikke
like fremtredende ved denne type panterett. På den andre siden er det åpenbart
et stort og reelt behov for denne type sikkerhet ved kredittkjøp.
Videre bør det i innledningen foretas en nærmere
avgrensing av begrepet "bortfall". Dette kan reise tvil.
"Bortfall" av salgspanterett omfatter etter sin ordlyd alle former
for opphør av en etablert salgspanterett. Utenfor faller vilkår for etablering
av salgspant, herunder reglene om ugyldige avtaler og pl. §3‑15. Noen
kandidater drøfter også dette, og må etter min mening trekkes for det. Når det
gjelder de ulike bortfallsgrunner, kan det være naturlig å skille mellom
generelle bortfallsgrunner som er sammenfallende for alle typer panteretter, og
de bortfallsgrunner som er spesielle for salgspanterett.
De spesielle bortfallsgrunner vil særlig være reglene
i pl. § 3‑19 og 3‑20; som er behandlet i den tilrådde litteratur s
85 ‑ 91 (pkt 212.74 og pkt. 212.75). Det er åpenbart at disse reglene må
stå sentralt i denne oppgaven.
De generelle bortfallsgrunner vil typisk være at
pantefordringen blir betalt eller oppfylt, ettergivelse, akkord, konfusjon,
foreldelse, preklusjon. (hevd). pantet går tapt eller blir unndratt partenes
rådighet og tap av panteretten som følge av kollisjon med annen rett
(ekstinksjon). Disse bortfallsgrunnene er stort sett behandlet 1 lærebokens
kap. 26 som ikke omfattes av den tilrådde litteratur. Unntak fra dette er
ekstinksjonsproblemene som delvis er behandlet i den tilrådde litteratur. under
avsnittet om rettsvern, s. 91 ‑ 97.
Slik oppgavens ordlyd er formulert må vel både
generelle og spesielle bortfallsgrunner omfattes av oppgaven. Det kan derfor
ikke være tvil om at de generelle bortfallsgrunner er relevant for oppgaven.
Jeg mener likevel på bakgrunn av
litteratursituasjonen at det må være forsvarlig å begrense oppgaven til en
analyse av p1. § 3‑19 og § 3‑20 og ekstinksjonsreglene. Det vil vel
også være naturlig at kandidaten ser det naturlige utgangspunkt om at salgspant
faller bort ved innfrielse av kravet. Jeg er blitt informert om at også
foreldelsesreglene i pl. § 3‑21 er Gjennomgått på forelesning, slik at
det vil være naturlig at også dette behandles. På dette punkt kan man
imidlertid ikke stille strenge krav.
Det må på den andre siden være greitt om kandidaten
velger å behandle alle relevante bortfallsgrunner. Uansett avgrensning må det
imidlertid stilles krav til en grundig behandling av bestemmelsene i § 3‑19
og § 3‑20. Dette må være kjernen i oppgaven.
Jeg vil i det følgende legge hovedvekten på analyse
av pl. § 3‑19 og § 3‑20. Jeg vil imidlertid også knytte noen
bemerkninger til andre bortfallsregler, særlig ekstinksjonsreglene.
2. Bortfall av
salgspanterett på grunn av sammenføyning, jfr pl. § 3‑19.
Etter pl. § 3‑19 kan salgspanteretten falle
bort dersom det solgte er "sammenføyet med en fast eiendom eller annen
hovcdgjenstand". Vilkåret er at utskilling av pantet vil medføre
"uforholdsmessig omkostninger" eller "urimelig verditap".
Begrunnelsen for denne regelen ligger i to plan. For det første kan det
anføres at det vil være i strid med begrunnelsen for den vide adgang til
salgspanterett, dersom en tiltredelse av pantet vil medføre for store
omkostninger og/eller verditap. Omkostningene og verditapet vil nemlig forrykke
kjøperens formuesstilling og de øvrige kreditorenes dekningsmuligheter. For det
andre har regelen en samfunnsøkonomisk side, i det å hindre unødig verdispille
er en målsetning i seg selv.
Det første tolkningsspørsmål som reiser seg er hva som skal til for å anse pantet som "sammenføyet" med en fast eiendom eller annen hovedgjenstand. Det er klart at bestemmelsen gjelder fysisk sammenføyning, slik at økonomisk samhørighet mellom det solgte og hovedgjenstanden ikke er til hinder for salgspant, jfr Brækhus, s. 87. Dette til tross for at slik samhørighet kan medføre at utskilling vil få like uheldige konsekvenser som den type utskilling som § 3‑19 er til hinder for. Utover dette reiser neppe vilkåret "sammcnføyet" særlig tolkningsproblemer. Det bør gis uttelling dersom kandidaten trekker frem ekscmplcr på slik sammenføyning
Med
"fast eiendom" menes det samme som det som følger av pl. §2‑2.
Med "hovedgjenstand" menes at det formuesgodet som blir sammenføyet
med salgspantet må fremstå som hovedgjenstand i forhold til salgspantobjektet.
Dersom salgspantobjektet er sammenføyet med en
hovedting faller panteretten bort dersom utskilling medfører
"uforholdsmessig omkostninger" eller "urimelig verditap".
Spørsmålet blir hva som ligger i disse vilkår. Kandidaten bør se at dette er
alternative vilkår som begge er av svært skjønnsmessig karakter. Hensikten med
lovtolkningen må i slike tilfeller viere å finne frem til hvilke generelle
momenter som har vekt i den skjønnsmessige vurderingen.
At det i loven er brukt uttrykket "uforholdsmessig"
som grensen for omkostninger, mens det er brukt "urimelig" som grense
for verditapet, betyr ikke at det er tale om ulik standard. Dersom utskillingen
medfører både omkostninger og verditap, er det den samlede effekt som er avgjørende.
Begrepet "uforholdsmessig omkostninger'' viser
til omkostningene ved å fjerne pantet fra hovedgjenstanden. 1 Høyesteretts
kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i RT 1991 s 910, gis det retningslinjer for
hvilke "omkostninger" som er relevante i vurderingen. Saken gjaldt
salg i maskindeler som var blitt innmontert i gravemaskiner produsert av
kjøper. I dommen slås fast at relevante omkostninger er kostnader ved
demontering av maskindelene og montering av nye. Det er imidlertid ikke
relevant å legge vekt på omkostninger som ville påløpt dersom salgspantet ville
vært gjort gjeldende før sammenføyningen, eks. fraktugifter ved retur av delene
til selger. Etter dette må man legge til grunn at relevante omkostninger i
hovedsak er demonteringskostnader og monteringskostnader ved inkorporering av
ny del i hovedtingen.
Vedrørende spørsmålet om omkostningene er
"uforholdsmessig" må man vurdere forholdet mellom omkostningene og
verdien av det utskilte. Det må være klart at dersom verdien av det utskilte er
mindre enn omkostningene, må panthaver vike. Utover dette er det vanskelig å gi
nærmere retningslinjer for skjønnet.
Vilkåret "urimelig vcrditap" sikter til
skader på pantet eller hovedgjenstanden som oppstår ved utskill ingen. Nevnte
kjennelse inntatt i Rt 1991 s 909 inneholder også retningslinjer for
vurderingen av dette vilkår. Det slås nemlig fast at det er først og fremst
fysisk skade og tap som omfattes av begrepet. At summen av verdiene av
hovedtingen og delen hver for seg muligens er mindre enn verdien av begge til sammen,
er ikke relevant. Brækhus nevner også at tap ved at mindre vesentlige
komponenter ikke tar seg Fjerne må likestilles med skade på salgsgjenstanden,
jfr s. 86.
1 vurderingen av om verditapet er
"urimelig" må det legges vekt på verdien av hovedgjenstanden og
salgspantobjektet før utskillelsen.
Det finnes en lang rekke rettspraksis før panteloven
som er relevante for problemstillingen. Det viktigste må imidlertid være at
kandidaten ser de generelle relevante momenter. Det bør imidlertid gis
atskillig uttelling dersom kandidaten klarer å reise‑eksempler enten fra
rettspraksis eller gjennom tenkte typetilfeller, og deretter vise hvordan de
generelle momenter kan vektlegges.
Et særskilt problem som er tatt opp i teorien er et
salg som omfatter flere selvstendige anlegg. Brækhus legger til grunn at hvert
anlegg må vurderes for seg. men at det enkelte anlegg må vurderes samlet.
Selv.om enkelte komponenter kan fjernes, bør det tas hensyn til komponenter som
ikke kan fjernes uten uforholdsmessig stort tap eller kostnad. Dersom de
gjenværende komponenter er uten verdi for kjøper, bør dette verditap anses som
en del av kostnadene ved utskillelsen av de deler som det isolert sett er
akseptabelt å ta tilbake. 1 den forbindelse er vist til en underrettsdom
inntatt i RG 1951 s 608 som gjaldt leveranse av oljefyringsanlegg. Selgeren
krevet er tilbakeført to brennere. Retten avviste kravet under henvisning til
at det resterende del av oljefyringsanlegget som ikke kunne fjernes var uten
nytteverdi når brennere ble fjernet. På den andre siden ble det vist til at
brenneren hadde liten verdi uten forbindelse med oljefyringsanlegget.
Brækhus viser imidlertid til to høyesterettsdommer som er mer positiv til slik delvis utskillelse, jfr. RT 1926 s 788 og RT 1949 s 949. Kandidaten som ser og drøfter denne problemstilling bør honoreres.
I drøftelsen av § 3‑19 bør det ctter min mening
også være relevant å peke på sammenhengen med § 3‑15 (2); forbudet mot
salgspant i gjenstander som skal videreselges. 1 inkorporeringstilfellene er
etter § 3‑15,(2) er det ikke til hinder for salgspant at gjenstanden skal
videreselges. 1 disse tilfcllene er det § 3‑19 som i så fall medfører at
salgspantet faller bort.
3. Bortfall av salgspant
hvor det solgte er blitt bearbeidet eller påkostet av kjøperen, jfr pl. § 3‑20.
Otter denne bestemmelsen kan en salgspanterett falle
bort dersom pantet blir bearbeidet eller påkostet av kjøperen. Vilkåret er at
det er funnet sted "en ikke uvesentlig forandring av salgsgjenstandens
karakter ellcr verdi", jfr § 3‑20.
Begrunnelsen for denne bortfallsregelen henger sammen
med prinsippene bak salgspantinstituttet. Grunnen til at salgspanteretten kan
forsvares er som tidligere nevnt at sikkerheten begrenses til verdier som blir
tilført kjøperen ved salget. Dermed blir ikke hensynet til de øvrige kreditorer
særlig tungtveiende. Dersom salgspanthaver får beholde sin panterett etter at
pantet er bearbeidet og påkostet av kjøper, får han imidlertid en
sikkerhetsrett som rekker lengre enn dennc begrunnelsen.
En løsning kunne da være å innrømme panthaver sikkerhet i deler av den "nye" gjenstandens verdi tilsvarende verdien før påkostningen/bearbeidelsen. Denne løsning er imidlertid rettsteknisk problematisk å gjennomføre: Hvordan skal verdiforholdet beregnes? 1 tillegg kommer at det ikke er skarpe skiller mellom inkorporasjonstilfellene, jfr § 3‑19, og bearbeidelses/påkostningstilfellene. Dette tilsier at man bør velge samme løsning i de to tilfellene, nemlig at salgspantet faller bort. ha er det ikke nødvendig å trekke et skarpt skille.
Et vilkår for bortfall etter § 3‑20 er at
salgspantobjektet blir bearbeidet eller påkostet av kjøper etter overlevering
av gjenstanden. Med "bearbeidelse" menes innsats som medfører fysisk
forandring av salgsgjenstanden: med. "påkostning" menes forbedring av
gjenstanden utover rent vedlikehold.
Etter § 3‑20
må videre denne bearbeidelse eller påkostning føre til "en ikke uvesentlig
forandring av salgstingens karakter eller verdi", for at panteretten skal
bortfalle. Spørsmålet er da hva som ligger i dette vilkår. Bestemmelsen legger
opp til en skjønnsmessig, konkret vurdering. Skjønnstemaet er i stor grad det
samme som før panteloven ble innført. Tidligere rettspraksis er således
fortsatt relevant. I den forbindelse er særlig Vågå‑bruk saken, jfr Rt
1955 s 209 og "Smågris‑dommen", jlr Rt 1966 s 857, sentrale.
Vågå‑bruk saken gjaldt salg av et parti tømmer
med eiendomsforbehold. Kjøperen saget opp tømmeret til skurlast, og spørsmålet
var om selger kunne gjøre gjeldende sitt eiendomsforbehold etter at tømmeret
var bearbeidet til skurlast. Råstoffverdien utgjorde ca. 50 % av den oppnådde
pris etter salg av skurlasten. Høyesterett kom til at eiendomsforbeholdet ikke
kunne gjøres gjeldende. Avgjørende var at "det ved produksjonen til
skurlast hadde funnet sted en ikke ubetydelig forandring i råvarens karakter og
verdi".
Smågrisdommen gjaldt salg av smågriser med
eiendomsforbehold. Kjøperen oppforet grisene slik at de ble slakteferdige.
Verdiøkningen som følge av oppforingen var ca. 160%. Her fikk selger medhold i
at eiendomsforbeholdet kunne gjøres gjeldende. Høyesterett uttalte at:
"Det er nok så at verdistigningen på grisene fra leveringen til de ble
slakteferdige er betydelig. Men råvarens karakter kan ikke sies å være endret.
Av dette følger at retten syntes å sette krav om både endring av verdi og
karakter for at eiendomsforbeholdet skulle bortfalle. Retten uttalte også at
denne type eiendomsforbehold var en fast etablert praksis i bransjen. Denne del
av begrunnelsen er kritisert av Brækhus.
Dommene er interessante, i det høyesterett kom til
forskjellig resultat med en begrunnelse som Brækhus finner kritikkverdig.
Dommene er drøftet i den tilrådde litteratur, og det synes for meg naturlig at
kandidaten redegjør for disse.
Det må bemerkes at dommene synes å hvile på en
forutsetning om at salgsgjenstandens "forandring" både måtte omfatte
gjenstandens "karakter" og "verdi". Panteloven §3‑20
setter imidlertid salgsgjenstandens "karakter" og "verdi"
som alternative vilkår for bortfall. Resultatet i Smågris dommen ville derfor
med dagens regler sannsynlig blitt et annet.
Når det gjelder det nærmere innhold i begrepet
"forandring av salgstingens karakter" må Vågå‑bruk saken kunne
anses som et illustrerende eksempel. I forarbeidene er videre nevnt et eksempel
der salgspant i stålplater vil falle bort der stålplatene blir skåret for å
passe inn i et skipsskrog.
Vedrørende vilkåret "forandring av salgstingens
verdi" er Smågrisdommen et illustrerende eksempel. (Resultatet ville som
nevnt blitt et annet i dag). Det er verdiøkning vilkåret sikter til. l
forarbeidene er antydet at en verdiøkning på minst 20% vil medføre at
panteretten faller bort.
En
særlig problemstilling er de tilfeller der verdistigningen som skyldes kjøpers
bearbeidelse, er oppveid av markedsbestemt prisfall. Dette var oppe i en
kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i RT 1990 s 128 sin gjaldt
smolt beheftet med salgspant. Kjøpers innsats hadde her medført vektøkning av
fisken. Dette skulle normalt lede til verdiøkning, men på grunn av prisfall i
markedet uteble verdistigningen . Kjæremålsutvalget uttalte her at det
avgjørende må være om
"påkostningene
har økt verdien ikke uvesentlig i forhold til det den ville ha vært uten disse påkostningcne".
Selv om markedsverdien sank slik at verdistigningen uteble, hadde kjøpers påkostninger
økt verdien av fisken i forhold til det den ville ha vært uten påkostningen.
Salgspantet falt derfor bort. Vilkåret "ikke uvesentlig" må avgjøres
skjønnsmessig. Etter forarbeidene lar
begrepet seg "i det hele tatt ikke kvantifisere", jfr Innst. O. 1980
s 20.
Endring i karakter og verdi kan vurderes både samlet
og isolert. Karakterendringcn kan således være tilstrekkelig for bortfall, selv
om gjenstanden ikke er steget i verdi. Dette fordi verdiøkningen gjerne vil
komme på et senere stadium i produksjonen.
Også på dette punkt er det relevant å nevne forholdet
til forbudet mot salgspant i varer som skal videreselges. jfr pl. § 3‑15
(2). 1 tilfeller som rammes av § 3‑20, er det bearbeidelsen som i
tilfelle gjør at salgspantet faller bort. Videresalgsmomentet får ingen
betydning her, jfr § 3‑15 (2).
4. Bortfall ved
ekstinksjon.
Å gå inn på de generelle rettsvernsregler for
salgspant, jfr § 3‑17 faller etter min mening klart utenfor oppgaven. Det
er imidlertid relevant å nevne at som utgangspunkt vil den spesielle
rettsvernsakt forsalgspant beskytte mot kjøpers alminnelige kreditor og i
forhold til tredjemenn som kjøperen underpantsetter det kjøpte til, jfr. pl. §
3‑4, 3 ledd, jfr §§ 3‑8 (5), 3‑9 (S), 3‑l0 (3) og 3‑11
Salgspanthaver som har sikret seg alminnelig
rettsvern, er imidlertid ikke beskyttet mot senere godtroerverv etter
godtroervervsloven (gel). Dette er spesielt for salgspant, i det vanlig
håndpant av løsøre, jfr § 3‑1, vil sperre muligheten for overlevering som
er et nødvendig vilkår for godtroerverv av løsøre, j fr gel. § 1. Unntak fra
dette er pl § 3‑17 (3);salgspant i motorvogner registrert i
Iøsørcregisteret.1 slike tilfeller er salgspanteretten beskyttet mot
godtroerverv. Høyesterett har avsagt en dom inntatt i RT 1995 s 975 vedrørende
spørsmål om bortfall av salgspanterett ved overdragelse av salgspantbeheftet
bil. Forholdet var her at bilen ble overført til eierens samboer etter opphør
av samboerforholdet. Samboeren overtok også restlånet som salgspanteretten var
knyttet til. For å få den opprinnelige eier ut av låneforholdet ble det formelt
opprettet et nytt 1ån på den nye eier som ble benyttet til å innfri det
oppfinnelige lånet. Salgspanteretten ble omregistrert i til den nye eiers blad
i løsøreregisteret. Høyesterett uttalte her at verken overdragclscn‑av
bilen til samboeren eller omregisteringen av bilen og salgspanteretten til ny
eiers blad i løsøreregisteret medførte at salgspanteretten falt bort.
Å gå nærmere inn på reglene i godtroervervsloven, må
kunne forsvares, men kan ikke anses nødvendig i en oppgave som denne. Poenget
er at salgspantet kan fulle bort ved godtroerverv.
Et særlig kollisjonstilfelle har tilknytning til
rettsvern for salgspant i deler og tilbehør til fast eiendom mot andre
heftelser i eiendommen. Dette er særskilt regulert i pl. § 3‑18, og
gjelder salgspant i deler eller tilbehør i fast eiendom som ikke rammes av
bortfallsreglene i § 3‑19 og § .20. Her oppstår en kollisjon mellom de
alminnelige rettsvernsregler for salgspant og de rettsvernsregler som gjelder
for fast eiendom, jfr tingl.l. §§ 12 flg.
I § 3‑18 (1) ledd bestemmes at en ikke tinglyst
salgspanterett har rettsvern mot tidligere heftelser i eiendommen. Dette
gjelder både avtalemessige heftelser og kreditorbeslag. Forutsetningen er
naturligvis at de alminnelige rettsvernskrav etter § 3‑17 er oppfylt.
Salgspanthaver trenger sålcdes ikke å tinglyse sin rett for å få beskyttelse
mot de etablerte rettigheter i eiendommen. Begrunnelsen for dette må være at
slike rettighetshavere i cicndommen ikke har noen begrunnet forventning om at
deres heftelse skal omfatte de nye verdier som tilføres eiendommen gjennom
salget.
Dersom panthaver skal være beskyttet mot "senere
frivillige rettsstiftelser i god tro" og senere kreditorbeslag i
eiendommen må salgspantet tinglyses, jfr § 3‑18 (2). Skjæringspunktet for
stiftelsen må være når kjøper får tingen overlevert og tar den i bruk som
tilbehør eller del av fast eiendom. 1 slike tilfeller vil den som senere får
rettighet i eiendommen ha en begrunnet forventning om at også tilbehøret
omfattes med mindre salgspanteretten fremgår av grunnboken. 1 forhold til
kreditorbeslag er regelen begrunnet i notoritetshensyn.
Det som her er sagt om fast eiendom gjelder også for
salgspant i deler eller tilbehør til hovedting som kan registreres i et
realregister, jfr § 3‑18, 3 ledd.
Etter min oppfatning er det i utgangspunktet for perifert å gå i detalj i forhold til de ulike skjæringspunkter og tolkningsproblemer/konfikter som kan oppstå. Unntak bør gjøres dersom kandidaten har behandlet reglene i § 3‑19 og § 3‑20 grundig. Da bør kandidaten gis fritt spillerom.
5. Bortfall
av salgspanterett ved foreldelse.
Foreldelse av panterett er generelt behandlet av
Brækhus i avsnitt 263, særlig pkt 263.23, som ikke omfattes av den tilrådde
litteratur. Foreldelse er imidlertid blitt gjennomgått på forelesningene. Det
kan ikke forventes at kandidaten behandler dette temaet grundig. jfr. det som
er sagt om dette ovenfor.
Etter foreldelsesloven § 27 er utgangspunktet at en
panterett ikke foreldes. De lege ferenda er dette utgangspunktet betenkelig og
er blitt kritisert, blant annet av Brækhus
Det blir imidlertid for perifert å gå inn på dette i denne oppgaven.
Det er imidlertid gjort unntak fra hovedregelen i
foreldelsesl. § 27, 2 ledd og pantel. § 3‑21 vedrørende salgspant.
Begrunnelsen for unntaket er at behovet for en foreldelsesregcl er sterkere ved
salgspant enn ved andre typer kontraktspant i løsøre. Salgspantet er nemlig et
underpant som får rettsvern uten registrering eller andre former for
notoritetsakt. Dette innebærer en risiko for tredjemenn. Før
godtroervervsloven. var eiendomsforbehold i sikringsøyemed (nå salgspant) også
sikret mot senere godtroerverv. Salgspanteretten var derfor "farl igere"
før vi fikk regler som beskyttet godtroerververe mot salgspant.
Foreldelsesloven § 27, 2 ledd, hjemler en aksessorisk
foreldelse av salgspanteretten. Panteretten faller bort ved foreldelse av
kravet på kjøpesummen, det vil normalt si 3 år etter forfallstid for
kjøpesummen. Fristen avbrytes imidlertid ved erkjennelse av forpliktelsen, og
sikrer derfor ikke en effektiv sanering av gamle salgspant.
Pl. § 3‑21 viderefører denne beskyttelse av
tredjemenn mot salgspant ved at bestemmelsen hjemler en selvstendig foreldelse
av panteretten. Fristen er 1 år fra forfall av kjøpesummen og senest 5 år etter
overtagelse av salgstingen. Fristen kan bare avbrytes ved at panthaver går til
dekningsaksjon, jfr 3‑21,.2 ledd. En erkjennelse av forpliktelsen er
følgelig ikke tilstrekkelig for å hindre foreldelse. Dette medfører at
bestemmelsen i fl. § 27, 2 ledd i det vesentlige mister sin selvstendige
betydning. Når foreldelse inntrer etter denne bestemmelse vil salgspantet
allerede være foreldet etter pl. § 3‑21.
1 Høyesteretts
kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i RT 1997 s 285 ble det lagt til grunn at
det heller ikke er fristavbrytende å melde utleveringskrav av salgsgjenstanden
i kjøpers konkursbo.
Kjæremålsutvalget la avgjørende vekt på ordlyden.
6. Bortfall av salgspanteretten ved betaling eller
annen oppfyllelse av pantefordringen
Brækhus behandler ulike problemstillinger rundt dette
tema i avsnitt 261, som ikke omfattes av den tilrådde litteratur. I tillegg
kommer at denne bortfallsgrunn gjelder all type panterett. Det må imidlertid
kunne forventes at kandidaten ser og nevner det sentrale utgangspunktet at
salgspantet faller bort når fordringen er betalt.
7. Bortfall av
salgspanteretten ved ettergivelse, akkord, konfusjon, preklusjon. hevd, pantet går tapt eller unndras partenes
rådighet.
Dette behandles i avsnitt 262, 263.5, 263.6, 264, som
ikke er del av den tilrådde litteratur. Det kan ikke Forventes at dette
behandles av kandidaten. Videre er dette generelle regler som ikke er typisk
for salgspant (og heller ikke alltid aktuelt). Kand bør honoreres for
behandling av disse bortfallsgrunner under forutsetning av at pl §§ 3‑19
og 3‑20 er grundig analysert.
8. Bedømmelsen av besvarelsene.
Det er vanskelig å gi konkrete retningslinjer for
bedømmelsen, og det vises forsåvidt til de løpende kommentarer ovenfor.
For å passere må kandidaten etter min mening drøfte
pl. § 3‑19 og § 3‑20, og se noen av de generelle momentene som er
relevante for skjønnstemaene i bestemmelsene. Videre bør kandidaten se noen av
hensynene bak salgspantinstituttet generelt og bortfallsgrunnene spesielt. Vet
bør også trekkes vesentlig dersom kandidaten bruker mye energi på å behandle
andre regler om salgspant enn bortfallsreglene. Særlig dersom dette går på
bekostning av kjernen i oppgaven.
For å få laud bør
kandidaten presentere en klar ramme for oppgaven, med presisering av temaet som
skal behandles. Videre bør det kreves at kandidaten foretar en rettslig analyse
av bestemmelsene. det vil si at problemstillingene presiseres, og at
drøftelsene baseres på bruk av rettskilder. Særlig ved tolking av de
skjønnsmessige vilkår må det kreves at kandidaten redegjør f or de relevante
momenter som er retningsgivende for vurderingen. Her vil kandidater som er
finke til
å eksempl ifisere
eller hente stoff fra rettspraksis kunne skille seg ut.
Jeg
har til nå rettet i overkant av 30 besvarelser. Av disse er 9 gitt laud. 4 er
gitt strykkarakter og resten er gitt haud. En gjennomgående svakhet er at
kandidatene bare i begrenset grad evner å begrunne de ulike bortfallsreglene.
Videre er det svært varierende hvilke bortfallsregler
som behandles. De aller fleste behandler dog §§ 3‑19 og 3‑20. Få
kandidater begrunner sitt valg av hvilke bortfallsregler som drøftes. Så lenge
de sentrale bestemmelser drøftes synes jeg ikke dette
bør
trekke særlig ned. En annen gjennomgående svakhet (blant haudkandidatene) er en
manglende systematisk analyse av de enkelte vilkår i bestemmelsene. Ofte
fremkommer en rekke eksempler på bortfall ved inkorporasjon eller
bearbeiding/påkostning, men de færreste klarer å bruke eksemplene til å
illustrere det generelle innhold av vilkårene.