Sensorveiledning
til juridisk embetseksamen ved Univereitetet i Tromsø 3. avdeling
høsten 1998 ~ studieordningen
av 1997 • teorioppgave nr. 3. Endelig
versjon. De endringer som er gjort pr.
11. desember 1998 er skrevet med kursiv.
Oppgavens ordlyd: "Gi en fremstilling og
vurdering av forarbeiders betydning som rettskildefaktor."
Denne veiledning er skrevet uten at jeg lest noen av
besvarelsene. Jeg har heller ikke gjcnnomgående sensor i Tromsø dette semester.
Derimot har jeg fåttt tilbakemelding fra gjennomgående
sensor. Hun har i et tosiders notat av 18. ds. gjort rede for sine erfaringer
under sensuren.
Disse erfaringer er stort sett at kandidatene
skriver om det som er tall med 1 sensorveiledningen, selvsagt med variasjoner
både m.h.t. innhold og kvalitet
Faget
rettskildelære er nytt som eget fag på 3. avdeling. Studentene er likevel
kommet så langt i studiet, at man må stifte krav om "full kunnskap"
om emnet.
Eksamenskrav
er ikke særkilt utformet, og de krav som stiftes må ansees innebygget i angivelsen
av pensum.
Pensum: Torstein Eckoff Rettskildelære, 4. utg.
(1997) v1 Jan Helgesen, unntatt kap. 6, 8 og 12, Mads Henry Andenæs,
Rettskildelære (1997), kap. 1, del III, kap. 19 og kap. 21 og Finn Arnesen,
Introduksjon til rettskildelæren i EF, 3. utg. (1995) side 10‑72.
Med forarbeider siktes i oppgaven ikke bare
til lovers forarbeider. Slik oppgaven er utformet,må den også anses å omfatte
forarbeider til forskrifter og kanskje også til enkeltvedtak. Jeg viser for illustrasjonens skyld til regjeringsinstruksen
av 1909 pgf 4 om "departements foredrag". En annen sak er at slike
forarbeider normalt ikke publiseres, og etter min mening er deres
rettskildemssige verdi derved betydelig svekket. Det er forsvarlig om
kandidaten holder seg utelukkende til
lovers forarbeider, men det bør vel trekkes noe for åt andre forarbeider ikke
engang sees å eksistere. De fleste har
holdt seg til lovforarbeider' Noen har også skrevet litt om forarbeider innen
EØS‑retten Uansett vil hovedtyngden måtte ligge på lovforarbeider, og
det vil være uskjønnsomt å legge for mye vekt på fremstilling av andre
forarbeider. Jeg holde meg i det følgende
til lovforarbeider. Ellers kan kandidaten også
nevne at enkelte standard
avtaler har forarbeider, men det ligger utenfor oppgaven å gå nærmere inn på
det.
.
Kandidaten må si noe om hva vi mener med forarbeider.
Det får bli noe om den vanlige prosedyre med lovkomite/sakkyndig lovutvalg,
oftest inntatt i en NOU, høringsuttalelser og departementsbetraktninger i
Ot.prp., stortingskomiteinstilling , og de derpå følgde debatter i henholdsvis
Odelsting og Lagting. Kandidaten bør vite at dette materialet finne i
"Forarbeid til lovene" og i "Stortingsforhandlinger". Han
bør også vite å knytte noen kommentarer til at disse skrifter ikke finnes i den
jevne rettsanvenders umiddelbare rekkevidde. Betydningen av dette faktum kan
kandidaten passende kommentere under
avsnittet om vi vekt forarbeider skal/bør ha. Jeg viser til det jeg sier
nedenfor om dette.
Skal det gi noen mening å snakke om forarbeider som
rettskilde, så må vi få vite noe om hva vi finner i denne rettskilden. Det er
dels beskrivelser av de livsforhold loven skal regulere, dels behovet
for/formålet med de nye lovregler/endringer, og dels en redegjørelse for
gjeldende rett inntil nå og dels nærmere redegjørelser til forståelse av de
enkelte nye reglers innhold. lnnenfor disse grupper av informasjon kan både
volum og kvalitet variere betydelig. Det må kandidaten vite, likesåvel som han
må vite at feks. "juridisk litteratur" ikke er ensartet hva gjelder
kvalitet.
Den flinke kandidat kan forventes å si noe om hvilke
rettsanvendere som i praksis bruker forarbeider. Dommere gjør det nok i
betydelig grad, særlig når loven er ny eller det av andre grunner er lite teori
og Høyesteretts praksis. Forvaltningstjenestemenn benytter formoden forarbeider
i langt mindre grad, med mindre det evt. er særlover som ligger innenfor
vedkommendes "kjerneområde". Men selv da må vi vel anta at mye av
rettsanvendelsen bygger på feks. rundskriv fra overordnede organer.
Skoleeksemplet er kanskje trygdeetaten. Ellers kan jo kandidaten utbrodere med
forskjellige eksempler på rettsanvendere. Poenget er å vise at det er
variasjoner og
forsøksvis forklare grunnene til det. I
Før eller senere
kommer kandidaten til rettskildelærens kjernespørsmål, nemlig rettskilde
faktorenes relevans, slutning og vekt. Slik har også omtrent alle
kandidatene disponert hoveddelen av oppgaven. I relevansdelen har mange også
talt med vurderingen av forarbeidenes betydning, mens andre har et eget avsnitt
om det.
Mht. relevansen, gjelder i
norsk tradisjon at forarbeider er klart relevante. Kandidaten kan godt
sammenligne med andre rettssystemer, ‑ det være seg andre nasjonale
systemer og traktatretten. For sistnevntes vedkommende er å si at forarbeider
på langt nær spiller den rolle de gjør i Norge. Jeg viser her til Finn Arnesens
bok på side 31 flg. Ellers forekommer det meg at i de store kontinentale
rettssystemer spiller forarbeider en noe mer tilbaketrukket rolle enn hos oss.
Det betyr ikke åt de ikke er relevante, men de får ikke den vekt som i norsk
rett. Jeg viser til det som er sagt nedenfor om vekt. Når det gjelder relevans
for øvrig, er vel det sentrale
poeng at forarbeider er relevante i samme fasong som lovregler i seg
selv. De er relevante når
de "angår" det rettsområde/rettsspørsmål rettsanvenderen står
overfor.
Slutning og vekt er det mere å si om. For det første
kan kandidaten godt knytte noen kommentarcr til ‑ som nevnt ovcnfor ‑
det faktum at forarbeider ikke er lett tilgjengelige rent fysisk.
Dernest
er de heller ikke intellektuelt lett tilgjengelige. Det krever en viss trening
finne frem til de aktuelle steder av interesse, og dessuten sammenholde og
avveie de evt. Motstridende signaler forarbeidene gir. Kanskje står det noe i
NOU'en og noe i Ot.prp.'en, og ytterligere uttales det noe i Odelstinget eller
Lagtinget. Stoffet skal finnes og signalene skal veies mot hverandre. Det
krever dessuten ikke bare trening, men også tid. Et stikkord her er jo: Hvem
skal betale for undersøkelsene? Ytterligere vanskelig blir det å finne frem til
de relevante
uttalelser i
forarbeidene hvis loven har vært endret flere ganger.
De fleste skiller greit mellom egenvekt og relativ vekt, men
behandlingen av relativ vekt er av varierende kvalitet.
Rent prinsipielt skal bruken av forarbeidene i
rettsanvendelsen gi kunnskap om hva "lovgiveren" har ment. Det er en
svakhet hvis kandidaten ikke får frem at "lovgiver" ikke er noe
entydig. Mange enkeltpersoner og grupper/komiteer har normalt vært delaktige i
lovens tilblivelse, og mye kan være sagt og skrevet. Hvem er
"lovgiveren"? Det som er sagt i Stortinget skulle formodentlig bety
mer enn det som sies av feks. departementet. Men samtidig vet vi at man også må
se hen til hvilket livsområde loven angår. Er det en rent teknisk juridisk
regel kan det stille seg annerledes enn hvor det er tale om en regel av f eks.
mere sosialpolitisk karakter. Og hva med stortingsdebatter med innslag av
politisk taktikk og spill for galleriet? Jeg nøyer meg med å vise til Eckhoffs
utlegninger om dette i læreboken
Forarbeidene kan være utslagsgivende hvis man har få
eller ingen andre holdepunkter. og hvis den løsning forarbeidene anviser, ikke
er for mye på kant med loves ordlyd. Vektspørsmålet kommer på spissen når forarbeidene
trekker i en annen retning en andre rettskildefaktorer. De kan være i direkte
strid med ordlyden. I slike tilfelle kan andre momenter bli avgjørende, feks
rimeligheten av det ene eller annet resultat. Vi har et par illustrerende
dommer der lovens ordlyd og forarbeidene trekker i hver sin retning. Jeg viser
til Rt. 1961 side 212(tannteknikerdommen) og Rt. 1978 side 991 (strl. pgf 418
som forskriftshjemmel).og til gir
forarbeidene så klart
tilkjenne hva Stortinget har ment, at lovens ordlyd må vike. Som eksempel
nevnes Rt. 1986 side 660 om minstestraff for promillekjøring. Hvis ordlyd og
forarbeider trekker i samme retning, skal det normalt mye til å komme til en
annen løsning. Se som eksempel Rt. 1982
side 745 (Nagell‑Erichsen‑dommen om skatt av underholdsbidrag).
På den annen side har vi
Rt. 1979 side 1079 om sinnsykes ankerett. Viktige og almene
rettssikkerhetshensyn slo igjennom i sistnevnte sak. Det kan vel være at dommer
Skattebøl i sin tid ikke var så langt fra sannheten‑ skjønt Høyesterett
av i dag er nok betraktelig mer lojal mot lovgiveren enn tidligere.
Ellers kan det å bemerke at rettskildefaktoren
«lovens formål" ‑ hvis det skal klassifiseres som en egen faktor ‑
ofte kan utledes av forarbeidene. Dette gjelder både hele lovers og de enkelte
paragrafers formål.
Lovens forhistorie i videre forstand kan også kaste
lys over lovforståelsen. Dersom eks. lovgiveren fant den tidligere
rettstilstand utilfredsstillende, og ønsket å endre den, så kan det være et
moment som taler for å tolke en ellers uklar bestemmelse ' den nye lov slik at
resultatet blir et annet enn det som gjaldt tidligere.
Oppgaven spør også etter en vurdering av forarbeider som rettskildefaktor. Det er en alvorlig svakhet hvis kandidaten utelater denne del av oppgaven. Vurderingene kan komme undervegs eller i et eget avsnitt, og den vises til det som er sagt ovenfor om erfaringene fra sensuren. Det viktigste er at vurderingene er med på en forstandig måte. Oppgaven ber vel her om kandidatens syn på i hvilken variant og med hvilken tyngde forarbeider bør ha relevans og vekt ved løsningen av rettsspørsmål.
Noen betenkeligheter kan anføres mot bruk ‑ i
alle fall utstrakt bruk ‑ av forarbeider. Ovenfor er nevnt deres
vanskelige tilgjengelighet. Legalitetsprinsippet og hensynet til
forutberegnelighet er et annet hensyn i forlengelsen av tilgjengelighet. Det
"lovgiver"vil si, bør ha derfor si i loven og ikke mer eller mindre
skjult og utilgjengelig "et sted i forarbeidene". På den annen side
har vi hensynet til overkommelige lovtekster i noenlunde kortfattet fasong.
Hvis lovgiver kan stole på lojale rettsanvendere, så kan lovteksten gjøres mere
kortfattet og ' overkommelig, mot at de finere nyanser kan uttrykkes i
forarbeidene. Det kan være en gevinst ved det. Det blir lettere å skaffe seg
oversikt og i alle fall et noenlunde bilde av rettsstillingen.
En annen betenkelighet er at for mange
lovbestemmelsers vedkommende har ikke teksten vært gjort til gjenstand for
nærmere politisk debatt eller gransking. Det kan f.eks. dreie seg om en
teknisk/juridisk paragraf i en større lov der andre paragafer enn den aktuelle
har stått i fokus under lovbehandlingen. Et eksempel er straffe‑ og
inndragningsbestemmelser i fiskerilovgivningen. Disse henges oftest bare på i
ren avskrift fra andre liggende lover. Bør da en uttalelse fra lovkomiteen
eller departementet få så stor vekt? Det er i alle fall diskutabelt. Stor
vektlegging av forarbeider kan også gjøre at lovgiver legger mindre arbeid i
utformingen av lovteksten. '
På et eller annet sted kan kandidaten godt få frem at
vi hos oss er litt for servile overfor forarbeider, og at vi overfor et
"rettskildefattig" rettsspørsmål litt for lett viser til en uttalelse
i forarbeidene, og avgjør spørsmålet på det grunnlag.,Dette uten å foreta for
det første en nøyere vurdering av vedkommende skriftsted osv. og for det andre
en bredere rettskildemessig vurdering, hvor ikke minst det brede spekter av
reelle hensyn kommer inn, ‑ ofte med tyngde.
Det må gi en viss uttelling om kandidaten kommer noe
inn på såkalte uniforme lover. Dem er det mange av innenfor sjøfart, luftfart
og diverse obligasjonsrett, som f. eks. kjøp, avtalerett og i kommisjon. De
knytter seg gjerne til tilsvarende internasjonale konvensjoner. Forarbeidene
til konvensjonene er annerledes enn for interne lover.
Gjennomføringen av ulike konvensjoner kan enten skje
ved transformasjon eller inkorporasjon. Selv ved transformasjon kan det være
nødvendig å ta betydelig hensyn til
forarbeidene til konvensjonen, slik at man oppnår en enhetlig praktisering
i de forskjellige land. Dette kan dog være betenkelig, f.eks. hvis vårt
legalitetsprinsipp tilsier at vi her til lands holder oss strengt til lovens
ordlyd for vedkommende tilfelle .
Lovens "etterarbeider" ligger utenfor
oppgavens ordlyd, men det kan ikke være feil å si noen ord også om disse.
"Etterarbeider" kan typisk være at det på et stadium etter lovens
tilblivelse kommer uttalelser fra lovgiver ‑ fortrinnsvis Stortinget i
denne sammenheng ‑ som kaster lys over hva som i sin tid var ment med
vedkommende lovbud. Men man må være varsom med å tillegge slike utspill for
stor betydning, og huske at hvis lovgiver vil endre/klargjøre rettstilstanden
så har lovgiver sin lovgivningskompetanse til disposisjon.
Rent generelt er
rettskildelære vanskelig og ikke så rent lite abstrakt. Sensorene bør derfor
ikke være for strenge. Det vesentlige er om kandidaten har forstått selve den
juridiske metode, ikke om han har med alle momenter, varianter, dommer osv. Men
han skal selvsagt ikke skrive, løst og
fast om metode, men derimot relatert til forarbeider. Og rettskildelære er
grunnleggende, så grov svikt i metodeforståelsen skal ikke passere. Fra sensuren er inntrykker at de fleste her har
god forståelse for emnet og gode kunnskaper.
Her som ellers i sensuren må den flinke kandidat få
uttelling. Kandidatene må ha rimelig frihet til selv å disponere oppgaven.