Sensorveiledning til juridisk embetseksamen ved Univereitetet i Tromsø 3. avdeling

 

høsten 1998 ~ studieordningen av 1997 • teorioppgave nr. 3. Endelig versjon. De endringer  som er gjort pr. 11. desember 1998 er skrevet med kursiv.                                                                                                                                                                                

 

Oppgavens ordlyd: "Gi en fremstilling og vurdering av forarbeiders betydning som rettskildefaktor."

 

Denne veiledning er skrevet uten at jeg lest noen av besvarelsene. Jeg har heller ikke gjcnnomgående sensor i Tromsø dette semester. Derimot har jeg fåttt tilbakemelding fra gjennomgående sensor. Hun har i et tosiders notat av 18. ds. gjort rede for sine erfaringer under sensuren.

 

Disse erfaringer er stort sett at kandidatene skriver om det som er tall med 1 sensorveiledningen, selvsagt med variasjoner både m.h.t. innhold og kvalitet

                                                                                                  

Faget rettskildelære er nytt som eget fag på 3. avdeling. Studentene er likevel kommet så langt i studiet, at man må stifte krav om "full kunnskap" om emnet.

Eksamenskrav er ikke særkilt utformet, og de krav som stiftes må ansees innebygget i angivelsen av pensum.            

 

Pensum: Torstein Eckoff Rettskildelære, 4. utg. (1997) v1 Jan Helgesen, unntatt kap. 6, 8 og 12, Mads Henry Andenæs, Rettskildelære (1997), kap. 1, del III, kap. 19 og kap. 21 og Finn Arnesen, Introduksjon til rettskildelæren i EF, 3. utg. (1995) side 10‑72.

  Med forarbeider siktes i oppgaven ikke bare til lovers forarbeider. Slik oppgaven er utformet,må den også anses å omfatte forarbeider til forskrifter og kanskje også til enkeltvedtak. Jeg       viser for illustrasjonens skyld til regjeringsinstruksen av 1909 pgf 4 om "departements­ foredrag". En annen sak er at slike forarbeider normalt ikke publiseres, og etter min mening er deres rettskildemssige verdi derved betydelig svekket. Det er forsvarlig om kandidaten holder     seg utelukkende til lovers forarbeider, men det bør vel trekkes noe for åt andre forarbeider ikke engang sees å eksistere. De fleste har holdt seg til lovforarbeider' Noen har også skrevet litt om forarbeider innen EØS‑retten Uansett vil hovedtyngden måtte ligge på lovforarbeider, og det vil være uskjønnsomt å legge for mye vekt på fremstilling av andre forarbeider. Jeg holde meg i det følgende til lovforarbeider. Ellers kan kandidaten også  nevne at enkelte standard avtaler har forarbeider, men det ligger utenfor oppgaven å gå nærmere inn på det.

                                                                                                                                               .

 

Kandidaten må si noe om hva vi mener med forarbeider. Det får bli noe om den vanlige prosedyre med lovkomite/sakkyndig lovutvalg, oftest inntatt i en NOU, høringsuttalelser og departementsbetraktninger i Ot.prp., stortingskomiteinstilling , og de derpå følgde debatter i henholdsvis Odelsting og Lagting. Kandidaten bør vite at dette materialet finne i "Forarbeid til lovene" og i "Stortingsforhandlinger". Han bør også vite å knytte noen kommentarer til at disse skrifter ikke finnes i den jevne rettsanvenders umiddelbare rekkevidde. Betydningen av dette faktum kan kandidaten passende kommentere  under avsnittet om vi vekt forarbeider skal/bør ha. Jeg viser til det jeg sier nedenfor om dette.

 

Skal det gi noen mening å snakke om forarbeider som rettskilde, så må vi få vite noe om hva vi finner i denne rettskilden. Det er dels beskrivelser av de livsforhold loven skal regulere, dels behovet for/formålet med de nye lovregler/endringer, og dels en redegjørelse for gjeldende rett inntil nå og dels nærmere redegjørelser til forståelse av de enkelte nye reglers innhold. lnnenfor disse grupper av informasjon kan både volum og kvalitet variere betydelig. Det må kandidaten vite, likesåvel som han må vite at feks. "juridisk litteratur" ikke er ensartet hva gjelder kvalitet.

 

Den flinke kandidat kan forventes å si noe om hvilke rettsanvendere som i praksis bruker forarbeider. Dommere gjør det nok i betydelig grad, særlig når loven er ny eller det av andre grunner er lite teori og Høyesteretts praksis. Forvaltningstjenestemenn benytter formoden forarbeider i langt mindre grad, med mindre det evt. er særlover som ligger innenfor vedkommendes "kjerneområde". Men selv da må vi vel anta at mye av rettsanvendelsen bygger på feks. rundskriv fra overordnede organer. Skoleeksemplet er kanskje trygdeetaten. Ellers kan jo kandidaten utbrodere med forskjellige eksempler på rettsanvendere. Poenget er å vise at det er

variasjoner og forsøksvis forklare grunnene til det.                                                                                                                                 I

 

Før eller senere kommer kandidaten til rettskildelærens kjernespørsmål, nemlig rettskilde­ faktorenes relevans, slutning og vekt. Slik har også omtrent alle kandidatene disponert hoveddelen av oppgaven. I relevansdelen har mange også talt med vurderingen av forarbeidenes betydning, mens andre har et eget avsnitt om det.

 

Mht. relevansen, gjelder i norsk tradisjon at forarbeider er klart relevante. Kandidaten kan godt sammenligne med andre rettssystemer, ‑ det være seg andre nasjonale systemer og traktatretten. For sistnevntes vedkommende er å si at forarbeider på langt nær spiller den rolle de gjør i Norge. Jeg viser her til Finn Arnesens bok på side 31 flg. Ellers forekommer det meg at i de store kontinentale rettssystemer spiller forarbeider en noe mer tilbaketrukket rolle enn hos oss. Det betyr ikke åt de ikke er relevante, men de får ikke den vekt som i norsk rett. Jeg viser til det som er sagt nedenfor om vekt. Når det gjelder relevans for øvrig, er vel det sentrale

poeng at forarbeider er relevante i samme fasong som lovregler i seg selv. De er relevante når

de "angår" det rettsområde/rettsspørsmål rettsanvenderen står overfor.

 

Slutning og vekt er det mere å si om. For det første kan kandidaten godt knytte noen kommentarcr til ‑ som nevnt ovcnfor ‑ det faktum at forarbeider ikke er lett tilgjengelige rent fysisk.

 

Dernest er de heller ikke intellektuelt lett tilgjengelige. Det krever en viss trening finne frem til de aktuelle steder av interesse, og dessuten sammenholde og avveie de evt. Motstridende signaler forarbeidene gir. Kanskje står det noe i NOU'en og noe i Ot.prp.'en, og ytterligere uttales det noe i Odelstinget eller Lagtinget. Stoffet skal finnes og signalene skal veies mot hverandre. Det krever dessuten ikke bare trening, men også tid. Et stikkord her er jo: Hvem skal betale for undersøkelsene? Ytterligere vanskelig blir det å finne frem til de relevante

uttalelser i forarbeidene hvis loven har vært endret flere ganger.

De fleste skiller greit mellom egenvekt og relativ vekt, men behandlingen av relativ vekt er av varierende kvalitet.

 

Rent prinsipielt skal bruken av forarbeidene i rettsanvendelsen gi kunnskap om hva "lovgiveren" har ment. Det er en svakhet hvis kandidaten ikke får frem at "lovgiver" ikke er noe entydig. Mange enkeltpersoner og grupper/komiteer har normalt vært delaktige i lovens tilblivelse, og mye kan være sagt og skrevet. Hvem er "lovgiveren"? Det som er sagt i Stortinget skulle formodentlig bety mer enn det som sies av feks. departementet. Men samtidig vet vi at man også må se hen til hvilket livsområde loven angår. Er det en rent teknisk juridisk regel kan det stille seg annerledes enn hvor det er tale om en regel av f eks. mere sosialpolitisk karakter. Og hva med stortingsdebatter med innslag av politisk taktikk og spill for galleriet? Jeg nøyer meg med å vise til Eckhoffs utlegninger om dette i læreboken

 

Forarbeidene kan være utslagsgivende hvis man har få eller ingen andre holdepunkter. og hvis den løsning forarbeidene anviser, ikke er for mye på kant med loves ordlyd. Vektspørsmålet kommer på spissen når forarbeidene trekker i en annen retning en andre rettskildefaktorer. De kan være i direkte strid med ordlyden. I slike tilfelle kan andre momenter bli avgjørende, feks rimeligheten av det ene eller annet resultat. Vi har et par illustrerende dommer der lovens ordlyd og forarbeidene trekker i hver sin retning. Jeg viser til Rt. 1961 side 212(tannteknikerdommen) og Rt. 1978 side 991 (strl. pgf 418 som forskriftshjemmel).og til gir

 

forarbeidene så klart tilkjenne hva Stortinget har ment, at lovens ordlyd må vike. Som eksempel nevnes Rt. 1986 side 660 om minstestraff for promillekjøring. Hvis ordlyd og forarbeider trekker i samme retning, skal det normalt mye til å komme til en annen løsning. Se som  eksempel Rt. 1982 side 745 (Nagell‑Erichsen‑dommen om skatt av underholdsbidrag).

På den annen side har vi Rt. 1979 side 1079 om sinnsykes ankerett. Viktige og almene rettssikkerhetshensyn slo igjennom i sistnevnte sak. Det kan vel være at dommer Skattebøl i sin tid ikke var så langt fra sannheten‑ skjønt Høyesterett av i dag er nok betraktelig mer lojal mot lovgiveren enn tidligere.

 

Ellers kan det å bemerke at rettskildefaktoren «lovens formål" ‑ hvis det skal klassifiseres som en egen faktor ‑ ofte kan utledes av forarbeidene. Dette gjelder både hele lovers og de enkelte paragrafers formål.

 

Lovens forhistorie i videre forstand kan også kaste lys over lovforståelsen. Dersom eks. lovgiveren fant den tidligere rettstilstand utilfredsstillende, og ønsket å endre den, så kan det være et moment som taler for å tolke en ellers uklar bestemmelse ' den nye lov slik at resultatet blir et annet enn det som gjaldt tidligere.

 

Oppgaven spør også etter en vurdering av forarbeider som rettskildefaktor. Det er en alvorlig svakhet hvis kandidaten utelater denne del av oppgaven. Vurderingene kan komme undervegs eller i et eget avsnitt, og den vises til det som er sagt ovenfor om erfaringene fra sensuren. Det viktigste er at vurderingene er med på en forstandig måte. Oppgaven ber vel her om kandidatens syn på i hvilken variant og med hvilken tyngde forarbeider bør ha relevans og vekt ved løsningen av rettsspørsmål.

 

Noen betenkeligheter kan anføres mot bruk ‑ i alle fall utstrakt bruk ‑ av forarbeider. Ovenfor er nevnt deres vanskelige tilgjengelighet. Legalitetsprinsippet og hensynet til forutberegnelighet er et annet hensyn i forlengelsen av tilgjengelighet. Det "lovgiver"vil si, bør ha derfor si i loven og ikke mer eller mindre skjult og utilgjengelig "et sted i forarbeidene". På den annen side har vi hensynet til overkommelige lovtekster i noenlunde kortfattet fasong. Hvis lovgiver kan stole på lojale rettsanvendere, så kan lovteksten gjøres mere kortfattet og ' overkommelig, mot at de finere nyanser kan uttrykkes i forarbeidene. Det kan være en gevinst ved det. Det blir lettere å skaffe seg oversikt og i alle fall et noenlunde bilde av rettsstillingen.

 

En annen betenkelighet er at for mange lovbestemmelsers vedkommende har ikke teksten vært gjort til gjenstand for nærmere politisk debatt eller gransking. Det kan f.eks. dreie seg om en teknisk/juridisk paragraf i en større lov der andre paragafer enn den aktuelle har stått i fokus under lovbehandlingen. Et eksempel er straffe‑ og inndragningsbestemmelser i fiskerilovgivningen. Disse henges oftest bare på i ren avskrift fra andre liggende lover. Bør da en uttalelse fra lovkomiteen eller departementet få så stor vekt? Det er i alle fall diskutabelt. Stor vektlegging av forarbeider kan også gjøre at lovgiver legger mindre arbeid i utformingen av lovteksten. '

 

På et eller annet sted kan kandidaten godt få frem at vi hos oss er litt for servile overfor forarbeider, og at vi overfor et "rettskildefattig" rettsspørsmål litt for lett viser til en uttalelse i forarbeidene, og avgjør spørsmålet på det grunnlag.,Dette uten å foreta for det første en nøyere vurdering av vedkommende skriftsted osv. og for det andre en bredere rettskildemessig vurdering, hvor ikke minst det brede spekter av reelle hensyn kommer inn, ‑ ofte med tyngde.

 

Det må gi en viss uttelling om kandidaten kommer noe inn på såkalte uniforme lover. Dem er det mange av innenfor sjøfart, luftfart og diverse obligasjonsrett, som f. eks. kjøp, avtalerett og i kommisjon. De knytter seg gjerne til tilsvarende internasjonale konvensjoner. Forarbeidene til konvensjonene er annerledes enn for interne lover.

Gjennomføringen av ulike konvensjoner kan enten skje ved transformasjon eller inkorporasjon. Selv ved transformasjon kan det være nødvendig å ta betydelig hensyn til  forarbeidene til konvensjonen, slik at man oppnår en enhetlig praktisering i de forskjellige land. Dette kan dog være betenkelig, f.eks. hvis vårt legalitetsprinsipp tilsier at vi her til lands holder oss strengt til lovens ordlyd for vedkommende tilfelle .

 

Lovens "etterarbeider" ligger utenfor oppgavens ordlyd, men det kan ikke være feil å si noen ord også om disse. "Etterarbeider" kan typisk være at det på et stadium etter lovens tilblivelse kommer uttalelser fra lovgiver ‑ fortrinnsvis Stortinget i denne sammenheng ‑ som kaster lys over hva som i sin tid var ment med vedkommende lovbud. Men man må være varsom med å tillegge slike utspill for stor betydning, og huske at hvis lovgiver vil endre/klargjøre rettstilstanden så har lovgiver sin lovgivningskompetanse til disposisjon.

 

Rent generelt er rettskildelære vanskelig og ikke så rent lite abstrakt. Sensorene bør derfor ikke være for strenge. Det vesentlige er om kandidaten har forstått selve den juridiske metode, ikke om han har med alle momenter, varianter, dommer osv. Men han skal selvsagt ikke skrive, løst         og fast om metode, men derimot relatert til forarbeider. Og rettskildelære er grunnleggende, så grov svikt i metodeforståelsen skal ikke passere. Fra sensuren er inntrykker at de fleste her har god forståelse for emnet og gode kunnskaper.

 

Her som ellers i sensuren må den flinke kandidat få uttelling. Kandidatene må ha rimelig frihet til selv å disponere oppgaven.