Endelig utgave

SENSORVEILEDNING 3. AVDELING

UNIVERSITETET I TROMSØ ‑ HØST 98

PRAKTIKUM

Del I

TVIST nr. 1 ‑ LARS HOLM ‑ SKILLINGSBANKEN

Banken påstår det er avgitt en selvskyldtnerkausjon. Holm bestrider dette og anfører at han kun har avgitt en simpelkasujon.

Problemstillingen blir da hvilket kausjon som foreligger.

Utgangspunktet vil være avtalen, og en tolkning av kausjonsløftet. Kausjonsløftet gjelder "enhver forpliktelse", men dette kan ikke tas til inntekt for en bestemt løsning. Bergsåker nevner på s. 157 at bankene i praksis bruker standardblankett ved etablering av kausjon hvor kausjonsformen fremgår av overskriften. Enkelte kandidater nevner dette, men poenget må være at en selvskyldnerkausjon kan etableres selv om ikke bankenes standardformular benyttes.

Kandidatene bør etter min vurdering relativt raskt komme frem til at avtalens ordlyd ikke regulerer spørsmålet, og at det da kan oppstilles en presumsjon for simpel kausjon. Bergsåker behandler dette på s. 158.

Konklusjon blir da at det foreligger en simpel kausjon.

Tvist nr. 2 ‑ SKILLINGSBANKEN ‑ LARS HOLM

Banken krever å motregne i kjøpesummen for seilbåten. Holm bestrider dette, og anfører at vilkårene for motregning ikke foreligger.

Reglene om motregning er behandlet i Bergsåker på s. 238 flg. For denne tvisten har særlig s. 265‑270 relevans ettersom det er tale om bankers motregningsrett.

Kandidatene bør kort redegjøre om vilkår og hjemmel for regler om motregning utenfor konkurs. Det kan slås fast at det ikke foreligger avtalt motregningsrett, og at løsningen dermed vil bero på om vilkårene for tvungen motregning er til stede. Nærmere om de kumulative vilkår for tvungen motregning.

Gjensidighet:

Hovedkrav og motkrav må bestå mellom de samme parter. Det krav som motregneren (banken) krever å motregne med er regnes som motkravet, dvs. kausjonsansvaret. Hovedkravet er kravet motparten (Lars Holm) har på motregneren (banken), dvs. overføring av kjøpesummen for seilbåten. Vilkåret er oppfylt.

Forfall:

Motregningsadgangen vil i og for seg ikke være betinget av at det foreligger en bestemt kausjonsform. Dog bør de kand. kommer frem til at det foreligger en simpel kausjon i tvist nr. 1 forutsette at banken har uttømt sine dekningsmuligheter mot Peder Ås slik at banken har et krav mot kausjonist Lars Holm. Er dekningsmulighetene uttømt forfaller en simpel kausjon ved påkrav til kausjonisten. Motkravet ‑ bankens krav ‑ er dermed forfalt. Frigjøringstiden for hovedkravet er kommet siden Holm har rett til å få overført kjøpesummen som banken har innfordret på hans vegne.

Komputabilitet:

Begge krav er pengekrav, og vilkåret er utvilsomt oppfylt.

Begrensninger i adgangen til tvungen motregning:

Kandidatene bør her komme inn på de særspørsmål som reises om bankers motregningsrett i kunders bankkonti., jf. Bergsåker s. 265 fig. En sentral dom er her Rt. 1992 s. 1474 Bobygg hvor høyesterett under dissens (3‑2) kom frem til at motregning var avskåret overfor midler på en "typisk betalingsformidlingskonto". Begrunnelsen for dette var særlig kontanthensynet, og behovet for tilgjengelige likvide midler for skyldnerens underhold, jf. dl. § 2‑5. Flertallet i Bobygg‑doormen fant også støtte i praksis fra bankklagenemnda.

I teorien har Torvund til ordet for at det ikke er tilstrekkelig at det foreligger en konto som kan brukes som "kontantkasse", men at den faktisk blir brukt til dette. Torvund mener kontanthensynet trekkes for langt. Rekkevidden av bankers motregningsrett i ovennevnte tilfelle er også blitt gjenstand for dissens i banklovkommisjonens forslag, jf. NOU 1994:19 s. 137‑138.

Banken ordnet med salget og det eneste som gjenstår er å overføre kjøpesummen til Holms private bankkonto. Det synes dermed at kjøpesummen skal benyttes til underhold av husstanden. Hensynet til isolert oppgjør tilsier dessuten at banken ikke bør gis adgang til tvungen motregning i et omstridt mellomværende. Synsvinkelen "konnekse krav" er etter mitt skjønn ikke treffende all den tid kravene springer ut av helt forskjellige kontraktsforhold.

Konklusjon: Begge løsninger kan etter mitt skjønn forsvares: Det sentrale er at kand. foretar en balansert drøftelse utfra de motstridende hensyn.

Tvist nr. 3 ‑ SKATTEFOGDEN ‑ PEDER ÅS Skattefogden krever Peder Ås tatt under skifterettens behandling som konkursbo. Peder Ås besirider at han er insolvent.

Kandidatene må finne fram til reglene i konkurslovens § 60 flg. I pensum omhandles disse av Mads Andenæs, Konkurs, s. 7‑21.

Kandidatene bør innledningsvis nevne forskjellen mellom en insolvens‑presumsjon og insolvensvilkåret i kkl. § 6, jf. § 60. Dersom skyldneren tar til motmæle og sier seg solvent, er det ikke tilstrekkelig at det foreligger en insolvenspresumsjon etter kkl. § 63. En insolvenspresumsjon er kun en bevisregel, og ikke en selvstendig konkursgrunn, jf. Mads Andenæs s.18.

Hovedspørsmålet blir dermed om Peder Ås er "insolvent", jf. kkl. § 61, jf. § 60.En legaldefinisjon av "insolvensvilkåret" følger av kkl. 61 og inneholder to elementer, nemlig "illikviditet" og "underbalanse/ insuffisiens"

Det er på det rene at Peder Ås er illikvid ettersom han ikke er i stand til å betjene sin gjeld ved forfall. Spørsmålet er imidlertid om denne er "forbigående". Den første problemstillingen er hvilken betydning lånetilsagnet fra Benny Ohlsen f°ar ved insolvensvurderingen.

Dette behandles av Andenæs på s. 16. Det fremgår ikke uttrykkelig av faktum hvilken nedbetalingsplan som er avtalt, men det skal løpe 20 % rente i året. Lånet fra Ohlsen endrer ikke Peder Ås' totale gjeldssituasjon ettersom han konverterer forfalt gjeld i meget dyr kreditt. Lånet vil altså koste Peder Ås kr. 40.000,‑ i renteutgifter pr. år. Derimot vil kortsiktig gjeld som konverteres i ny langsiktig gjeld bedre situasjonen. Dette synes dog ikke være tilfellet her.

Videre må det tas stilling til om tidsrommet på 14 dager er å regne som "forbigående" etter kkl. § 61. Hva som regnes som "forbigående" fremgår ikke av loven, og det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Avgjørende er bl. a. hvor lang tid i forveien misligholdet har vart, og til dels også hvor sikre utsiktene til en bedring i skyldnerens økonomi fremstår? Undertiden kan også beløpets størrelse ha viss vekt. Desto mindre beløp det er tale om desto lettere vil det kunne hevde at det foreligger en forbigående situasjon. Under lovforberedelsen var det dissens om inneholdet i dette vilkår, og flertallet la til grunn at et tidsrom på "noen dager eller uker" var å regne som forbigående.

Et moment som derimot svekker betydningen av ny kreditt er om betaling til skattefogden vil kunne bli gjenstand for omstøtelse i en etterfølgende konkurs. Betalingen vil kunne komme i konflikt med reglene for subjektiv omstøtelse i dl. § 5‑9. Siden dette ikke er anført av partene kan det ikke forventes at dette drøftes nærmere.

Det neste spørsmål blir hvilken betydning tilsagnet om økonomisk bistand fra Dorthe Holm far ved insolvensvurderingen.

Det er på det rene at Peder Ås har en gjeld på kr. 900.000,‑ som han ikke kan innfri. Det har i denne sammenheng ingen betydning at hele gjelden må innfris etter "ekstraordinært forfall". At Peder Ås i første omgang blir avhjulpet av en kausjonist har ingen betydning for insolvensvurderingen, all den tid kausjonisten har et tilsvarende regresskrav mot Peder Ås som han kan melde i boet, jf. dl. § 6‑3, jf. Andenæs s. 9.

Spørsmålet blir om Peder Ås er i stand til å betale regresskravet ved forfall. Her må kandidatene to stilling til betydningen av gaveløftet fra Dorthe Holm.

Andenæs legger til grunn at "muligheter for å få støtte fra f eks. slekt og venner, kan neppe tas i betraktning med mindre det foreligger et konkret løfte ", jf. s. 15. Det er ikke omstridt at Dorthe Holm er i stand til å betjene dette kravet ved forfall. Gode grunner taler derfor for at gaveløftet fra svigermoren må regnes som et aktivum i boet. At det ikke uttrykkelig er stillet til hans kreditorer kan etter mitt skjønn ikke alene være avgjørende. Problemstillingen blir om gaveløftet er å regne som et dispositivt utsagn som Peder Ås kan bygge rett på. Dersom gaveløftet ikke er tilstrekkelig klart er det på det rene at Peder Ås er i underbalanse med kr. 900.000,‑. Det var som kjent enighet at verdien på varelager og øvrig gjeld utlignet hverandre.

Konklusjon: Det er etter min vurdering noe underordet hvilken løsning kand. kommer til. Evnen til å analysere og reise gode problemstillinger knyttet til insolvensvilkåret må etter mitt skjønn bli avgjørende for uttellingen.

Tvist nr. 4 ‑ STOREVIK INKASSO ‑ LARS HOLM Storevik inkasso krever Lars Holm som kausjonist. Lars Holm bestrider kravet, og anfører at han kun har kausjonsansvar overfor Skillingsbanken.

Problemstillingen blir om en kausjonserklæringen følger med ved overdragelse av et enkelt gjeldsbrev.

Den ulovfestede deklaratoriske hovedregel er at en kausjon overdras sammen med hovedfordringen såfremt annet ikke er avtalt. (Regelen er foreslått lovfestet i NOU 1994: l9 § 4‑2 om forslag til lov om finansavtaler og ‑oppdrag.) Det avgjørende blir dermed en fortolkning av kausjonstilsagnet.

Ettersom kausjonserklæringen er knyttet til et enkelt gjeldsbrev skjer det ingen ekstinksjon av debitors innsigelser ved overdragelsen, jf. gbl. § 25. Også dette kan anføres til støtte for at kausjonen følger med. Kausjonisten risikerer altså ikke at innsigelser debitor kunne fremmet mot det underliggende rettsforhold går tapt ved overdragelsen.

Konklusjon: Begge løsninger kan forsvares, men kand. bør få frem den deklaratoriske hovedregel.

Tvist nr. 5 ‑ STOREVIK INKASSO ‑ SKILLINGSBANKEN Storevik inkasso krever å heve kjøpet av fordringen. Banken bestrider kravet. (Forutsetningen for tvisten: Kausjonserklæringen fulgte ikke med.)

Kommer kjøpslovens til anvendelse?

Det er forutsatt i kjøpslovens forarbeider at loven kommer til anvendelse ved kjøp av fordringer. Dette følger også forutsetningsvis av bestemmelsen i kjl. § 4 annet ledd, siste pkt.

Er vilkårene for heving etter kjøpsloven til stede?

Det var avtalt mellom Skillingsbanken og Storevik Inkasso at kausjonen skulle følge med ved overdragelsen av kravet. Når det nå viser seg at dette ikke er tilfelle er det åpenbart at dette representerer en mangel etter kjl. § 17 første ledd.

Spørsmålet er om mangelen representerer et "vesentlig kontraktsbrudd" etter kjl § 39 (1).

Storevik inkasso har betalt kr. 750.000,‑ for en usikret fordring på kr. 900.000,‑. Formålet med kjøpet var å inndrive det utestående fra kausjonisten. Dersom denne muligheten bortfaller bør det være rimelig klart at mangelen er vesentlig. I tillegg vil ikke kjøper bli avhjulpet med andre misligholdsbeføyelser såsom f. eks. et prisavslag. Disse forhold taler etter mitt skjønn for at den manglende kausjonen representerer et "vesentlig kontraktsbrudd".

Konklusjon: Storevik inkasso kan heve kjøpet, og har krav på tilbakeføring av kjøpesummen på kr. 750.000,‑.

Subsidiært:

Storevik inkasso krever å heve kjøpet på annet grunnlag enn kjøpslovens regler.

Ved cesjon av fordringer har cedenten ‑ Skillingsbanken ‑ et såkalt veritasansvar etter gbl. § 9. Dette innebærer at banken står inne for at kravet er til, herunder at dets kravsegenskaper følger med ved overdragelsen såsom f. eks. kausjon. Ettersom det viser seg at kausjonen ikke fulgte med foreligger et vanhjemmelsansvar for banken.

Det er en alminnelig kontraktsrettslig regel at en avtale kan heves ved "vesentlig mislighold". Det vanhjemmelsansvar for foreligger ved at kausjonen ikke følger med må også her regnes som et "vesentlig mislighold" som gir rett til å heve kjøpet.

Forskjellen til hevingsoppgjør etter kjøpslovens regler viser seg ved at veritasansvaret etter gbl. § 9 er et objektivt erstatningsansvar. Storevik inkasso kan heve kjøpet og kreve erstatning etter gbl. § 9. De trenger dermed ikke begrense sitt krav til kun kjøpesummen. Dersom det legges til grunn at fordringen uten kausjon er verdiløs, kan Storevik inkasso kreve erstattet det tap de blir påført. I dette tilfellet hele fordringens pålydende kr. 900.000,‑ siden kausjonisten var søkegod.

Konklusjon: Storevik kan heve kjøpet og kreve erstatning etter gbl. § 9.

DEL II

Tvist nr. 6 ‑ DATAUTSTYR ‑ MARTE KIRKERUD

Datautstyr krever datamaskinen tilbakelevert fra Marie Kirkerud Hun bestrider kravet, og anfører at salgspantet ikke kan gjøres gjeldende overfor henne.

Marte anfører at salgspantavtalen mellom Vold og selger ikke var gyldig eller hadde rettsvern, og derfor ikke kunne påberopes.

Utgangspunktet er avtalen mellom Ole Vold AS og Datautstyr AS ikke er å regne som et forbrukerkjøpet siden datamaskinen ikke var til personlig bruk, men til bruk i næringsvirksomhet, jf. kjl. § 4 annet ledd.

Et grunnvilkår for at en avtale om salgspant er gyldig er at vilkåret om salgspant må være avtalt "senest samtidig med at tingen blir overgitt til kjøper ", jf, pl. § 3‑17 annet ledd. Formålet med denne bestemmelsen er å hindre at det i ettertid etableres sikkerhet i det solgte for kjøpesummen. Er det fra først av ytet usikret kredit kan det ikke etter overlevering avtales salgspant i tingen. Bestemmelsen skal ivareta kjøperens kreditorer ved at ting som allerede er overtatt ikke påheftes et etterfølgende salgspant.

Problemstillingen blir hvordan vilkåret "overgitt til kjøper" i pl. § 3‑17 annet ledd skal fortolkes. Formålet med bestemmelsen tyder må at tingen må være "overgitt kjøper" med tanke på salg. I dette tilfellet blir datamaskinen overgitt kjøper med tanke på hjemlån for mulig salg.

Avtalen om å kjøpe datamaskinen ble inngått med Datautstyr AS 1 uke senere over telefon, og det ble da opplyst at de ville betinge seg salgspant. Frem til avtalen om kjøp ble inngått er det på det rene at maskinen tilhørte selger. Den var derfor ikke gjenstand for beslag av kjøpers kreditorer, jf. dl. § 2‑2. Dermed taler reelle hensyn, og formålet med regelen at avtalen om salgspant må anses inngått samtidig med at Ole Vold "overtok" datamaskinen. Det kan ikke oppstilles et absolutt vilkår om fysisk overlevering selv om den først var på hjemlån.

Del‑konklusjon: De beste grunner taler etter mitt skjønn for at panteavtalen er gyldig.

Det neste blir dermed om avtalen har rettsvern?

Regler om dette finnes i pl. § 3‑17 annet ledd og vilkåret er at dersom avtalen ikke er skriftlig må den "bekreftes skriftlig av en av partene uten ugrunnet opphold etter overlevering" Av faktum følger det at regningen med salgspanteklausulen kom "noen få dager senere". At salgspanteklausulen kom til uttrykk på en faktura reiser ingen spesielle problemer da loven ikke oppstiller spesielle formkrav til avtaledokumentet. Det tidsrom som er angitt må også sies å ligge innenfor lovens frister. Det er også godtatt i praksis at næringsdrivende bekrefter salgspantklausulen i faktura. Vilkårene for rettsvern er oppfylt.

Del‑ konklusjon: Det foreligger et gyldig salgspant i forholdet mellom Datautstyr AS og Ole Vold AS.

Subsidiært påstår hun at salgspantet er ekstingvert på grunn av godtroerverv.

Det rettslige grunnlaget for anførselen er godtrolovens § I første ledd. At en panterett kan ekstingveres av godtroene erverver følger av pl. § 1‑2 (4).

Det foreligger et avtaleerverv av løsøre mellom Ole Vold AS og Marte Kirkerud. Spørsmålet blir om hun er i aktsom god tro med hensyn til salgspantet som påhviler datamaskinen?

Falkanger nevner på s. 483 at sentrale momenter i god tro vurderingen er "tid, sted, tidligere kjennskap til avhender, gjenstandens art og tilstand, profesjonalitet, osv ".

Momenter av fra faktum:

‑ Kirkerud fikk opplyst at datamaskinen ikke var betalt av Ole Vold AS. Hun kunne dermed med enkle midler undersøkt nærmere om eventuelt salgspant var etablert. Dette taler for at hun ikke er i aktsom god tro. Hennes kjennskap til Ole Vold gjorde at hun ikke undersøkte nærmere. At hun kjente Vold bør ikke trekkes for langt all den tid hun med enkle midler selv kunne undersøkt. Det er heller ikke upåregnelig at kostbart datautstyr, som ikke er mottatt med tanke på videreslag, er påheftet salgspant.‑ Betydningen av merkelappen. Denne forteller intet om salgspantet, og kan heller ikke anses som et eiendomsforbehold etter pl. § 3‑22.

‑ Hvilken konklusjon kand. kommer til et ikke så avgjørende, også her er det viktig at de motstridende hensyn kommer frem.

Tvist nr. 7 ‑ DATAUTSTYR ‑ TOBIAS/ MARTE KIRKERUD

Datautstyr krever datamaskinen tilbake av Tobias. Dette bestrides av Tobias som hevder å være eier av maskinen.

Forutsetning for drøftelsen er at Tobias ikke er kjent med tvisten mellom Marte Kirkerud og Datautstyr AS.

Problemstillingen blir om Tobias har fait overlevert datamaskinen fra Kirkerud i god tro, jf. godtrolovens § 1. Kjøpesummen er allerede betalt. Det som skal drøftes er om vilkåret "overlevering" er oppfylt ved at Tobias sender kameraten Nils for å hente maskinen. Kameraten er etter min vurdering å regne som et bud, og hans overtakelse må etter mitt skjønn likestilles med en overlevering til kjøper. Det sentrale er at avhender fratas rådigheten av tingen. Tobias oppnår altså rettsvern ved overlevering til tredjemann i god tro som oppbevarer tingen på hans vegne. Det er ikke omtvistet at Nils var i god tro.

Forutsetningen for godtroerverv i forholdet mellom Tobias og Marte Kirkerud er at det ikke foreligger en ugyldighetsgrunn som kan gjøres gjeldende mot kjøper. At kjøper er umyndig er ikke en absolutt ugyldighetsgrunn. I alle fall er det ikke et forhold som kan påberopes av selger. Den umyndige kjøper har ikke fremmet noen innsigelser mot avtalen. At Tobias er 14 år er derfor uten betydning. Hadde Tobias stått som selger ville IØsningen blitt en annen.

Konklusjon blir Datautstyr AS ikke kan kreve datamaskinen utlevert av Tobias.

Datautstyr krever at Marie Kirkerud overleverer konvolutten med kontanter hun fikk av Tobias. Marte bestrider kravet.

Denne tvisten forutsetter at Marte Kirkerud ikke er i god tro med hensyn til salgspantet.

Problemstillingen blir om panthaver kan kreve pengebeløpet som et surrogat for den pantsatte datamaskinen? Banken krever med andre ord å vindisere pengebeløpet som ligger i en konvolutt i Martes pengeskap.

Adgangen til å vindisere i disse tilfellene beror først og fremst på ulovfestede regler. En grundig fremstilling av disse regler finnes i Lov & Rett, nr.3 og 4 for 1994, Johnny Johansen, s. 242 fig. Artikkelen er ikke pensum, men tar utgangspunkt i en sentral dom fra pensum Rt. 1993 s. 679 Høyfjellsutvikling.

Høyesterett bemerker i dommen at det ikke kan oppstilles en generell regel og at det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.Momenter som kan være av betydning er: ‑ om det er en økonomisk årsakssammenheng mellom panteobjektet (datamaskinen) og surrogatet (pengene i konvolutten)? ‑ om debitor opptrer rettsstridig ved å ikke holde pengene adskilt fra sin øvrige midler? ‑ om surrogatet faktisk lar seg identifisere? ‑ har ondtroende avhender en begrunnet forventning om å beholde pengene?

Jeg antar at dette siste spørsmål er det mest krevende, og av hensyn til tiden mot slutten erfaringsmessig er knapp kan det ikke ventes særlig mye. Det bør honoreres om problemstillingen er sett, og legges mindre vekt på hvor omfattende drøftelsen blir.

III. BEDØMMELSEN

Etter gjennomgangen av besvarelsene vil jeg peke på følgende gjennomgående forhold:

Om kausjonsform: Mange kjenner ikke den deklaratoriske hovedregel hvilket medfører at enkelte kandidater stiller seg noe frirettslig til problemet. I tillegg er det for få som tar utgangspunkt i kausjonsløftets ordlyd. Det bør honoreres for korte poengterte drøftelser som tar utgangspunkt i hovedregelen.

Om motregning: Skuffende få ser at det er de særspørsmål som knytter seg til bankers motregningsrett som skal drøftes. Laudable kandidater utmerker seg ved at de kjenner til relevant rettspraksis og de bærende hensyn.

Om Insolvens: Det må trekkes for kand. som ikke sier noe om forholdet mellom insolvenspresumsjon og insolvensvilkåret. Mange "avslører" huller i forståelsen av vilkårene for konkursåpning. Gode poengterte drøftelsen bør gi ekstra pluss. Det er dessuten overraskende å se at veldig fa merker at kreditten fra Ohlsen samtidig er ny gjeld.

Om cesjon av kausjon: I likhet med første drøftelse er det mange som ikke kjenner den deklaratoriske hovedregel. Dog noe bedre nivå her enn om kausjonsform. Dette spørsmål anser jeg ikke bør gis for stor spalteplass. Den sikre kand. kommer rakst til poenget her.

Om mangelsansvar Det er noe overraskende å notere at 3. avd. stud. virker ustødig i kjøpslovens regler. Dette gjelder både spørsmålet om lovens anvendelse på fordringer samt mangelslæren. Den laudable kand. bør ikke være ustødig på slike sentrale spørsmål. Det er få kand. som ser at spørsmålet om kjl anvendelse indirekte kommer til uttrykk i kjl. § 4 annet ledd, siste pkt.

Om subsidiært grunnlag: Spørsmålet om gbl. § 9 anvendelse er vanskelig og det er få kand. som kjenner til at bestemmelsen også oppstiller et veritasansvar for kravsegenskaper. De som derimot anfører bestemmelsen bør gis et pluss selv om ikke hovedpoenget om vanhjemmelsansvar kommer klart frem.

DEL II

Om salgspant: Det er en svakhet at kand. ikke understreker at tidspunktet for avtalens inngåelse er sammenfallende for spørsmål om rettsvern og gyldighet. Poenger er for både rettsvern og gyldighet at det ikke etableres pant for en eldre forpliktelse. Få kand. understreker dette. Mange avgjør spørsmålet med å anføre at Ole Vold AS ikke hadde tillatelse til å selge PC en videre. Poenger er at en slikt pliktbrudd ikke er til hinder for godtroerverv, jf. Pl. § 1‑2(4).

I tillegg er det mange som bringer inn spørsmålet om rett til videresalg. Jeg kan ikke se at dette er tema eller noe problem i vår oppgave ettersom må anses som sikker rett at det avgjørende er om "varen er overtatt med sikte på videresalg", jf. Rt. 1992 s. 438. Det fremkommer klart av faktum at Ole Vold AS ikke er i en slik stilling.

De fleste kommer brukbart fra drøftelsen av vilkåret "god tro" i ekst. § 1, men kun de mest våkne understreker hva Marte må være i aktsom god tro om ‑ nemlig salgspantet.

Om Tobias: En del kand. går i "fella" og drøfter vgml regler om umyndiges evne til å binde seg ved avtaler. Mange kand ser ikke poenget at det er tale om en relativ ugyldighetsgrunn, og at kjøper ‑ Tobias ‑ikke påberoper seg ugyldighet. Andre igjen ser ikke oppgavens hovedspørsmål som er om overlevering til tredjemann ‑ Nils‑ oppfyller godtrolovens vilkår om overlevering til erverver.

Om Pant i surrogat: Tiden begynner nå å bli knapp og det bør honoreres for de som ser problemstillingen. Det kan ikke forventes mye på dette spørsmål, og det er en mulighet til å vise oversikt for de aller flinkeste.

Konklusjon: Oppgaven skiller godt, og det synes bli en "enten‑ / eller" eksamen. Evnen til å stille klare problemstillinger, samt finne det korrekte rettslige utgangspunkt bør honoreres. Erfaringsmessig viser det seg at god juridisk metode kan redde lauden, selv om ikke alle momenter og "detaljer" er med. Det ble relativt lite stryk, mange "midt på treet", og en liten gruppe som utmerket seg positivt ‑ dog uten de definitive toppresultater.