Oppgaven er en klassiker blant juridiske
eksamensoppgaver. Dekningen i pensum og
undervisning er god. Vi må derfor kunne
forvente et visst nivå hos kandidatene.
Pensum er Lilleholt: Godtruerverv og kreditorvern
(3. utg. 1999). Spørsmål knyttet til
legitimasjon er behandlet på en rekke steder i boken, men se særlig s. 27 (bl.a.
om sammenhengen med kravet om god tro, om dette også s. 148-150), s. 44 og s.
105 (fast eiendom), s. 68 og s. 114 (løsøre), s. 81 og s. 121 (verdipapirer),
samt s. 139-148. Særlig s. 139 flg. er
helt sentralt. Bergsåker:
Pengekravsrett (1994) behandler legitimasjon ved omsetningsgjeldsbrev s.
111-113.
Hovedpoenger er at studentene
a)
viser at det vet at legitimasjon er et av flere
kumulative vilkår som må foreligge dersom et godtroerverv skal skje;
b)
har kjennskap til ulike hovedtyper av legitimasjon
(i hvert fall grunnbokshjemmel ved fast eiendom, besittelse ved løsøre);
c)
kan se sammenhenger med de øvrige vilkår for
godtroerverv, særlig sammenhengen med kravet om god tro;
d)
kan si noe fornuftig om hvorfor avhenderen må være
legitimert for at erververen skal kunne ekstingvere.
Kandidater som svikter mht. disse grunnleggende
kravene må ofte antas å være i faresonen.
Det studentene ikke skal, er å skrive generelt om
alle vilkår for godtroerverv. Basert på
sensur av lignende oppgaver tidligere, er det grunn til å tro at vi får noen
slike besvarelser. Disse kand. må
vurderes etter hva de skriver om legitimasjon.
Er dette tynt fordi andre og for oppgaven utenforliggende emner prioriteres,
er kand. i faresonen. Når det gjelder
mer alminnelige betraktninger, er det derimot relevant – og som regel et pluss
– at kand. fremhever at godtroerverv er unntak fra de generelle regler om at
”ingen kan overføre større rett enn en selv har” og ”først i tid, best i rett”.
Erfaringsmessig vil noen studenter slite med
begrepet ”godtroerverv”, og vil – ofte helt unødvendig – bruke mye tid på
dette. Slike drøftelser gir lite. Men poengterte og velbegrunnede avgrensinger
med utgangspunkt i dette begrepet er et pluss.
Kand. må ha stor frihet mht. opplegget. En mulig disposisjon er den Lilleholt
følger; å disponere etter partsforhold (dobbeltsuksesjon B-S og
hjemmelsmannskonflikt H-B), for deretter å avslutte med noen allmenne synsmåter
(jfr. om det siste Lilleholt s. 139 flg.).
Det er også mulig å disponere etter typer av formuesgode; først fast
eiendom (begge konflikttyper), så løsøre (begge konflikttyper) etc. Kjennetegnet på en god disposisjon er ofte
at dobbeltbehandling unngås, og at leseren slipper stadige interne henvisninger
i fremstillingen. I dette temaet er det
vanskelig å unngå dobbeltbehandling, bl.a. fordi kravene til legitimasjon ofte
er de samme i de to nevnte partsforhold.
Men kand. som – tross faren for dobbeltbehandling – har en elegant
disposisjon, skal selvsagt ha et stort pluss.
Noen studenter vil, foruten partsforholdene H-B og
B-S, trolig drøfte legitimasjon ved andre god tro-regler (jfr. Lilleholt s. 32
flg.). Dette er OK, vi må ikke ha et
rigid syn på hva som skal falle innenfor og utenfor oppgaveteksten. Men hvis konflikttypene Lilleholt drøfter s.
32 flg. blir hovedtemaet, er dette et minus hvis kand. ikke ser de klassiske
konflikter H-B og B-S.
Kreditorbeslag er intet godtroerverv, for
kreditorenes beslagsrett er det i all hovedsak irrelevant om kreditor /
kreditorene var i god eller ond tro om debitors disposisjoner. Kand. som sier dette, får et pluss. Men omfattende drøftelser av kreditorbeslag
viser faglig usikkerhet.
Temaet er stort både mht. antall formuesgoder (se
Lilleholts bok kap. 3 og 4 der han inndeler etter formuesgoder) og mht. ervervsmåter
(se f.eks. Lilleholt kap. 3.12 og 5.2).
Studenter som pga. stoffmengden ikke klarer å få frem hovedlinjene, er
ofte på et haudabelt nivå. Studenter
som på den annen side kun drøfter de viktigste formuesgodene (fast eiendom,
løsøre) og de viktigste ervervsmåtene (kjøp) kan få et toppresultat dersom de
viser solid innsikt om legitimasjon (og ofte et toppresultat selv om
besvarelsen er på godt under ti sider). Vi må som sensorer ikke kreve at
studentene – gitt tidsrammen på eksamen på seks timer – skal behandle et stort
antall spesialspørsmål.
Omsetningsgjeldsbrevene har spilt en stor rolle i
rettsteoriens analyser om godtroerverv, og gbl. § 14, jfr. § 13 faller klart
innenfor oppgavens tema. Men som
praktisk forekommende problem forekommer dette sjelden (min far arbeidet med
jus i bankvesenet i 40 år, og registrerte aldri et spørsmål knyttet til
godtroerverv ved omsetningsgjeldsbrev).
Studentene må kunne få et toppresultat selv om omsetningsgjeldsbrevene
ikke drøftes, fordi grunnspørsmålene ved legitimasjon kan belyses ved fast
eiendom og løsøre. På den annen side
kan studenter som analyserer legitimasjonskravene i gbl. § 13 vise atskillig
innsikt, hvilket skal honoreres.
Noen momenter som kan skille de solide fra de
svakere vil bl.a. være:
a)
om kand. selvstendig kan analysere de viktigste
kildene (eks. ordene ”sitter med” i ekstl. § 1);
b)
ser sammenhenger med øvrige ekstinksjonsvilkår;
c)
kan reise spørsmål knyttet til tidspunktet for når
legitimasjonen må foreligge (Lilleholt s. 142);
d)
kan forklare leseren hva ”grunnbokshjemmel” er
(tingl. § 27, jfr. § 14);
e)
kan si noe om hvorfor lovgiveren krever
registrering mht. noen formuesgoder (typisk fast eiendom), men ikke for andre
(økonomiske hensyn);
f)
om kand. kan si noe fornuftig om legitimasjon ved
godtroerverv på ulovfestet grunnlag (Lilleholt s. 126 flg., se bl.a. s. 128 om
legitimasjon);
g)
om partsforholdene / konflikttypene er presentert
tydelig;
h)
om hovedpørsmålene knyttet til de viktigste
formuesgodene (fast eiendom, løsøre) er drøftet;
i)
om fremstillingsformen er problematiserende, med en
selvstendig formulering av spørsmålsstillingene, i motsetning til en
refererende form;
j)
om kand. argumenterer selvstendig med rettslige
kilder og ikke ved privat synsing;
k)
om kand. ser noen grensetilfeller, og kan si noe
fornuftig om disse;
l)
om kand. skriver poengtert fremfor langt og
omstendelig.