3.
avdeling vår 2002.
”Opphør og endring av kontrakter på grunn av irregulær utvikling (bristende forutsetninger). Reglene om mislighold og dets virkninger behandles ikke.”
1.
Relevant pensum i Kontraktsrett II er Hov: Avtaleslutning og
ugyldighet 2. utg. (1998) kap. 6-16, Hov Avtalebrudd og partsskifte (1997).
Tilleggslitteratur av betydning er Hagstrøm, fragmenter fra obligasjonsretten I
og II samt Krüger Kontraktsrett.
Hov har ingen samlet
fremstilling av bristende forutsetninger. Temaet behandles så vidt under avtl.
§ 36 – urimelighet pga etterfølgende forhold
i Avtaleslutning og ugyldighet, samt under kap. II side 22 flg. i
Avtalebrudd og partsskifte.
Den grundigste, samlede behandling
av temaet er i Krüger, Kontraktsrett side 655 flg. (kap IX) – foruten Augdahl,
Den norske obligasjonsrett alminnelig del. Jeg tror ikke det uten videre kan
forventes at kandidatene har søkt særlig langt ut over Hovs fremstilling.
2.
Spørsmålet om opphør,
eventuelt endring av kontrakter grunnet irregulær utvikling (bristende
forutsetninger) ligger typisk og tradisjonelt i tid etter avtalens inngåelse.
Det er de etterfølgende forholds innflytelse på de stiftede rettigheter og
plikter som er det sentrale tema.
Slik oppgaven er formulert
skal det klart avgrenses mot den irregulære utviklings innflytelse på det
konkrete avtaleforhold og virkningene av dette. Irregulariteten vil være en
funksjon av partenes forutsetninger og ikke kontraktens ordlyd eller fortolkede
innhold. Derved avgrenses det mot misligholdslæren.
Kandidatene bør nokså raskt
komme inn i en drøftelse hvor det sentrale tema er forholdet mellom hvilken
forutsetning, kunnskap, tro eller – for den saks skyld – håp kontraktspartene
har lagt inn i sin aksept av kontraktsforholdet og den senere irregulære
utvikling av kontrakten.
3.
Kandidatene må allerede
innledningsvis få klart frem at læren om bristende forutsetninger er et
alminnelig kontraktsrettslig prinsipp, og altså en sedvanerett. Videre bør
kandidatene se at deler av denne læren har fått sitt utslag i kodifisering i
ulike lovbestemmelser. Avtalelovens §
36 må nevnes, men uten at besvarelsen kun omhandler drøftelse av denne
bestemmelsen, se nedenfor i pkt. 7.
De forhold som kan influere
på kontraktsoppfyllelsen kan grovt deles i to. Det ene er de forhold som var
til stede på avtaletidspunktet – de opprinnelige, uriktige forutsetninger, jf.
bl.a. avtalelovens §§ 30 og 33. Det andre er de forhold som senere utviklet seg
og som parten ikke visste eller burde vite ville utvikle seg. Oppgaven spør kun
etter en drøftelse av den etterfølgende irregulære utvikling – de bristende
forutsetninger. De opprinnelig uriktige forutsetninger skal ikke behandles.
4.
Det er tradisjonelt stilt
opp en del vilkår for at bristende forutsetninger skal tillegges vekt i
relasjon til opphør eller revisjon av kontrakter, og det må kreves at
kandidatene berører følgende sentrale punkter:
Utgangspunktet er at enhver kontraktspart bærer egenrisikoen for
sine spesielle forutsetninger som ikke er nedfelt i kontrakten eller på annen
måte kommer klart til uttrykk som en del av kontraktsforholdet.
Kausal er forutsetningen når løftet ikke ville vært avgitt
eller avtalen ikke ville blitt inngått på de samme vilkår eller overhodet,
dersom løftegiveren eller parten hadde kjent til det forhold som senere gis
karakteristikken ”irregulær utvikling”.
Synbarhet er vilkåret om at forutsetningen knyttet den senere
utvikling må være synbar for å få virkning overfor denne annen part. Dette
henger sammen med det nominelle utgangspunktet om partenes egenrisiko for sine
særlige forutsetninger. Det ville stride mot det rimelige og rettferdige om man
skulle tillegge en kontraktsparts særegne og skjulte subjektive forutsetninger
rettsvirkninger for avtaleforholdet dem i mellom.
Relevant er forutsetningen når den eller de aktuelle forhold
som utgjør forutsetningsbristen er tillagt følger for rettsvirkningen av løftet
eller det dispositive utsagn. Det vil si at relevansen har status som
frigjøringsgrunn, men da slik at forutsetninger som ikke er kausale heller ikke
kan være befriende i forhold til løftet eller det dispositive utsagn. Den har
ikke krav på beskyttelse som ville avgitt sitt utsagn selv om han hadde kjent
til den irregulære utvikling. Som et ledd i relevansvurderingen bør berøres:
Uaktsomhet fra løftegiveren – altså at løftegiveren burde ha
skjønt at det i forhold til ham irregulære forhold forelå eller utviklet seg –
vil ikke gi noe berettiget krav på frigjøring eller endring av kontrakten. Det
samme gjelder dersom løftegiveren innså eller burde ha innsett dette som en
nærliggende mulighet. Det vil normalt ikke komme løftegiveren til unnsetning at
den annen part også hadde innsett muligheten, dersom denne var så vidt nærliggende
at motparten måtte kunne gå ut fra at løftegiveren, ved å avgi sitt utsagn uten
forbehold, derved mente å ta risikoen selv. På den annen side, dersom
løftemottakeren skjønte at løftet var avgitt under en forutsetning, og senere
fikk kunnskap om at denne brast, vil spørsmålet om løftet vil være uforbindende
etter avtaleloven § 30 eller § 33 kunne dukke opp for så vidt motparten tross
sin kunnskap fortsatt fastholder kontrakten. Også at løftemottakeren burde ha
skjønt dette, vil – etter omstendighetene – gjøre løftet utforbindende, men her
er grensene hårfine mot de opprinnelige uriktige forutsetninger, og derunder en
generell drøftelse av avtalelovens ugyldighetslære som altså ikke skal
omhandles.
Her
kan det være stort rom for drøftelser. Mottakeren kan ha fremkalt den
motiverende feiltro hos løftegiveren eller han kan ha gjort det klart at han
ikke deler løftegiverens tro, men likevel inngå avtalen. Dette behøver ikke
være klart uttrykt, men kan ligge implisitt i det at løftemottakeren innlater
seg på avtalen tross sin skepsis til avgiverens tro, eller motsatt.
5.
Kandidatene bør gi
eksempler til illustrasjon av hvilke typer bristende forutsetninger som
regulært anerkjennes som relevante og irrelevante bristende forutsetninger,
herunder noe om forholdet mellom gjensidig bebyrdende avtaler på den ene side
og gaveløfter på den annen side.
Gavetilsagn bør nevnes særskilt. En rimelighetsvurdering vil ofte
føre til at bristende forutsetninger tillegge større vekt ved gavetilsagn enn
ellers.
Pengemangel vil etter sikker rettspraksis ikke være noen relevant
bristende forutsetning, og denne type forutsetningsbrist bør nevnes.
Prisstigning er heller ingen faktor som rettspraksis har vært
villig til å anerkjenne som relevant bristende forutsetning. Dette er ofte den
type forhold som partene, spesielt i næringslivet , vil måtte tåle å ha
risikoen for idet konjunktursvingninger ofte vil være en del av det påregnelige
risikobildet. Det skal imidlertid ikke utelukkes at prisstiging kan utgjøre en
relevant bristende forutsetning, og tidligere måtte den, i alle fall slik
Augdahl fremstiller det, være ”exorbitant”. Etter nyere rettspraksis, jf.
særlig Røstad-dommen, Rt 1988 286, er nok bildet mer nyansert og en vil lettere
kunne se prisstigning som relevant bristende forutsetning.
Naturforhold og annen force majeure er nettopp slike
forhold som for de fleste vil fremstå som irregulære utviklingsmomenter i
forhold til et forventet normalforløp av en kontrakt. Endringer i
naturforholdene som ligger innenfor det normalt påregnelige vil uansett ikke
kunne påberopes som bristende forutsetninger, selv om det eventuelt skulle
medføre til dels markerte fordyrelser i en leveranse.
Hvis naturforhold i seg
selv skulle være relevante i relasjon til et kontraktsforløp, mener jeg det må
kunne kreves at endringene i forholdet står i sammenheng med nettopp den
aktuelle kontraktsoppfyllelsen, og ikke slik at den eventuelt ville ha samme
virkning på nær sagt enhver oppfyllelse av lignende kontrakter. Eksempelvis vil
en kontrakt om fløting av tømmer langs en elv som uventet og upåregnelig
overflømmes og umuliggjør transporten lettere kunne sies å utvikle seg
irregulært i denne sammenheng enn tilfellet vil være for alminnelig
godstransport langs andre, ikke definerte transportruter.
Det samme vil gjelde for de
tradisjonelle force majeure-tilfellene, hvor krig, blokade eller
katastrofetilstander normalt vil ramme generelt og ikke spesielt for denne
aktuelle kontrakten hvor løftegiver påberoper seg bristende forutsetninger. På
den annen side kan det ikke sies noe helt generelt om disse tilfellene, men jeg
vil mene at en løftegiver regulært vil ha vansker med å kreve opphør eller
endring av kontrakt som følge av slike forhold.
Svikt i forventningene
hos den ene kontraktspart vil normalt
ikke føre til endring eller bortfall med grunnlag i læren om bristende
forutsetninger. Kontraktspartenes forventninger til kontraktsoppfyllelsen vil
regulært høre til misligholdslærens område. Dersom forventningene er den ene
partens subjektive oppfatning, og dette ikke har fått uttrykk i selve
kontrakten, kan jeg ikke se noen grunn til at de skal være beskyttet. Slike
”brist” vil regulært knytte seg til tingens egenskaper, bruk eller tid for
levering, og da er man utenfor rekkevidden av den irregulære kontraktsutvikling
slik oppgaven her spør etter.
6.
Virkningen av den relevante bristende forutsetning vil regulært
være at løftegiveren blir fri sine forpliktelser, eller han får lempet avtalen
slik at den korresponderer med hans forutsetninger på en rimelig måte. Endring
i kontraktsoppfyllelsen kan bestå i tilnærmet uendelig mange muligheter, alt
avhengig av hvilken irregulær utvikling man står overfor. Som hovedregel kan
man likevel dele dette inn i endringer i tid for oppfyllelse, mengde som skal
oppfylles eller kontraktsmessighet (kvalitet) på det som skal oppfylles. All
den tid pengemangel regulært ikke vil høre inn under de relevante bristende
forutsetninger, vil disse modifikasjoner i oppfyllelsesplikten klebe seg til
naturaldebitor.
Selv om man rimeligvis ikke
vil bedømme forutsetningsbristen som befriende eller som grunnlag for
kontraktsrevisjon, kan resultatet bli dette hvis det – forholdene tatt i
betraktning likevel vil være særlig byrdefullt for naturaldebitor å oppfylle,
eller han på annen måte påføres så stor ulempe eller så vidt store omkostninger
at en oppfyllelse vil stå i vesentlig misforhold til den berettigedes interesse
i å kreve oppfyllelse. Disse tilfellene vil oftest falle innenfor rekkevidden
av avtaleloven § 36, og kan best drøftes i lys av denne bestemmelsen.
7.
Kandidatene må se at læren
om bristende forutsetninger var et herskende kontraktsrettslig prinsipp
allerede før avtaleloven § 36 kom i sin nåværende form, og før lovgiver fikk
fart på kontraktslovgivningen ut over, og mot slutten av ’80-tallet. De må
videre ha en klar formenig om at dette prinsippet lever den dag i dag, og at
avtaleloven § 36 er en kodifisering av læren og ikke dens opprinnelse.
Etter min mening må
kandidatene stå temmelig fritt med hensyn til både innhold og disposisjon. For
å bestå må de klassiske vilkårene om relevans, kausalitet og synbarhet være
med. Videre må det rettslige grunnlag for regelen komme frem samt at det må
sies noe om virkningene av slik forutsetningsbrist. Drøftelsen bør knyttes opp
mot avtaleloven §, men ikke alene bestå i en tolkning av denne bestemmelsen. I
alle fall må kandidaten se at læren om bristende forutsetninger kun utgjør ett
av flere vilkår for kontraktsrevisjon i § 36.
Det er imidlertid vanskelig
å si noe om forventinger og erfaringer til besvarelsene før disse er rettet av
gjennomgående sensor. Jeg ber derfor om kommentarer til både denne foreløpige
veiledningens innhold så vel som erfaringer fra sensuren.
Tromsø den 7. mai 2002