Sensorveledning teori 1.

3. avdeling vår 2002. 

Det Juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø

 

 

 

”Opphør og endring av kontrakter på grunn av irregulær utvikling (bristende forutsetninger). Reglene om mislighold og dets virkninger behandles ikke.”

 

1.

Relevant pensum i Kontraktsrett II er Hov: Avtaleslutning og ugyldighet 2. utg. (1998) kap. 6-16, Hov Avtalebrudd og partsskifte (1997). Tilleggslitteratur av betydning er Hagstrøm, fragmenter fra obligasjonsretten I og II samt Krüger Kontraktsrett.

 

Hov har ingen samlet fremstilling av bristende forutsetninger. Temaet behandles så vidt under avtl. § 36 – urimelighet pga etterfølgende forhold  i Avtaleslutning og ugyldighet, samt under kap. II side 22 flg. i Avtalebrudd og partsskifte.

 

Den grundigste, samlede behandling av temaet er i Krüger, Kontraktsrett side 655 flg. (kap IX) – foruten Augdahl, Den norske obligasjonsrett alminnelig del. Jeg tror ikke det uten videre kan forventes at kandidatene har søkt særlig langt ut over Hovs fremstilling.

 

2.

Spørsmålet om opphør, eventuelt endring av kontrakter grunnet irregulær utvikling (bristende forutsetninger) ligger typisk og tradisjonelt i tid etter avtalens inngåelse. Det er de etterfølgende forholds innflytelse på de stiftede rettigheter og plikter som er det sentrale tema.

 

Slik oppgaven er formulert skal det klart avgrenses mot den irregulære utviklings innflytelse på det konkrete avtaleforhold og virkningene av dette. Irregulariteten vil være en funksjon av partenes forutsetninger og ikke kontraktens ordlyd eller fortolkede innhold. Derved avgrenses det mot misligholdslæren.

 

Kandidatene bør nokså raskt komme inn i en drøftelse hvor det sentrale tema er forholdet mellom hvilken forutsetning, kunnskap, tro eller – for den saks skyld – håp kontraktspartene har lagt inn i sin aksept av kontraktsforholdet og den senere irregulære utvikling av kontrakten.

 

 

3.

Kandidatene må allerede innledningsvis få klart frem at læren om bristende forutsetninger er et alminnelig kontraktsrettslig prinsipp, og altså en sedvanerett. Videre bør kandidatene se at deler av denne læren har fått sitt utslag i kodifisering i ulike lovbestemmelser. Avtalelovens §  36 må nevnes, men uten at besvarelsen kun omhandler drøftelse av denne bestemmelsen, se nedenfor i pkt. 7.

 

De forhold som kan influere på kontraktsoppfyllelsen kan grovt deles i to. Det ene er de forhold som var til stede på avtaletidspunktet – de opprinnelige, uriktige forutsetninger, jf. bl.a. avtalelovens §§ 30 og 33. Det andre er de forhold som senere utviklet seg og som parten ikke visste eller burde vite ville utvikle seg. Oppgaven spør kun etter en drøftelse av den etterfølgende irregulære utvikling – de bristende forutsetninger. De opprinnelig uriktige forutsetninger skal ikke behandles.

 

4.

Det er tradisjonelt stilt opp en del vilkår for at bristende forutsetninger skal tillegges vekt i relasjon til opphør eller revisjon av kontrakter, og det må kreves at kandidatene berører følgende sentrale punkter:

 

Utgangspunktet er at enhver kontraktspart bærer egenrisikoen for sine spesielle forutsetninger som ikke er nedfelt i kontrakten eller på annen måte kommer klart til uttrykk som en del av kontraktsforholdet.

 

Kausal er forutsetningen når løftet ikke ville vært avgitt eller avtalen ikke ville blitt inngått på de samme vilkår eller overhodet, dersom løftegiveren eller parten hadde kjent til det forhold som senere gis karakteristikken ”irregulær utvikling”.

 

Synbarhet er vilkåret om at forutsetningen knyttet den senere utvikling må være synbar for å få virkning overfor denne annen part. Dette henger sammen med det nominelle utgangspunktet om partenes egenrisiko for sine særlige forutsetninger. Det ville stride mot det rimelige og rettferdige om man skulle tillegge en kontraktsparts særegne og skjulte subjektive forutsetninger rettsvirkninger for avtaleforholdet dem i mellom.

 

Relevant er forutsetningen når den eller de aktuelle forhold som utgjør forutsetningsbristen er tillagt følger for rettsvirkningen av løftet eller det dispositive utsagn. Det vil si at relevansen har status som frigjøringsgrunn, men da slik at forutsetninger som ikke er kausale heller ikke kan være befriende i forhold til løftet eller det dispositive utsagn. Den har ikke krav på beskyttelse som ville avgitt sitt utsagn selv om han hadde kjent til den irregulære utvikling. Som et ledd i relevansvurderingen bør berøres:

 

Uaktsomhet fra løftegiveren – altså at løftegiveren burde ha skjønt at det i forhold til ham irregulære forhold forelå eller utviklet seg – vil ikke gi noe berettiget krav på frigjøring eller endring av kontrakten. Det samme gjelder dersom løftegiveren innså eller burde ha innsett dette som en nærliggende mulighet. Det vil normalt ikke komme løftegiveren til unnsetning at den annen part også hadde innsett muligheten, dersom denne var så vidt nærliggende at motparten måtte kunne gå ut fra at løftegiveren, ved å avgi sitt utsagn uten forbehold, derved mente å ta risikoen selv. På den annen side, dersom løftemottakeren skjønte at løftet var avgitt under en forutsetning, og senere fikk kunnskap om at denne brast, vil spørsmålet om løftet vil være uforbindende etter avtaleloven § 30 eller § 33 kunne dukke opp for så vidt motparten tross sin kunnskap fortsatt fastholder kontrakten. Også at løftemottakeren burde ha skjønt dette, vil – etter omstendighetene – gjøre løftet utforbindende, men her er grensene hårfine mot de opprinnelige uriktige forutsetninger, og derunder en generell drøftelse av avtalelovens ugyldighetslære som altså ikke skal omhandles.

 

Her kan det være stort rom for drøftelser. Mottakeren kan ha fremkalt den motiverende feiltro hos løftegiveren eller han kan ha gjort det klart at han ikke deler løftegiverens tro, men likevel inngå avtalen. Dette behøver ikke være klart uttrykt, men kan ligge implisitt i det at løftemottakeren innlater seg på avtalen tross sin skepsis til avgiverens tro, eller motsatt.

 

 

 

 

5.

Kandidatene bør gi eksempler til illustrasjon av hvilke typer bristende forutsetninger som regulært anerkjennes som relevante og irrelevante bristende forutsetninger, herunder noe om forholdet mellom gjensidig bebyrdende avtaler på den ene side og gaveløfter på den annen side.

 

Gavetilsagn bør nevnes særskilt. En rimelighetsvurdering vil ofte føre til at bristende forutsetninger tillegge større vekt ved gavetilsagn enn ellers.

 

Pengemangel vil etter sikker rettspraksis ikke være noen relevant bristende forutsetning, og denne type forutsetningsbrist bør nevnes.

 

Prisstigning er heller ingen faktor som rettspraksis har vært villig til å anerkjenne som relevant bristende forutsetning. Dette er ofte den type forhold som partene, spesielt i næringslivet , vil måtte tåle å ha risikoen for idet konjunktursvingninger ofte vil være en del av det påregnelige risikobildet. Det skal imidlertid ikke utelukkes at prisstiging kan utgjøre en relevant bristende forutsetning, og tidligere måtte den, i alle fall slik Augdahl fremstiller det, være ”exorbitant”. Etter nyere rettspraksis, jf. særlig Røstad-dommen, Rt 1988 286, er nok bildet mer nyansert og en vil lettere kunne se prisstigning som relevant bristende forutsetning.

 

Naturforhold og annen force majeure er nettopp slike forhold som for de fleste vil fremstå som irregulære utviklingsmomenter i forhold til et forventet normalforløp av en kontrakt. Endringer i naturforholdene som ligger innenfor det normalt påregnelige vil uansett ikke kunne påberopes som bristende forutsetninger, selv om det eventuelt skulle medføre til dels markerte fordyrelser i en leveranse.

 

Hvis naturforhold i seg selv skulle være relevante i relasjon til et kontraktsforløp, mener jeg det må kunne kreves at endringene i forholdet står i sammenheng med nettopp den aktuelle kontraktsoppfyllelsen, og ikke slik at den eventuelt ville ha samme virkning på nær sagt enhver oppfyllelse av lignende kontrakter. Eksempelvis vil en kontrakt om fløting av tømmer langs en elv som uventet og upåregnelig overflømmes og umuliggjør transporten lettere kunne sies å utvikle seg irregulært i denne sammenheng enn tilfellet vil være for alminnelig godstransport langs andre, ikke definerte transportruter.

 

Det samme vil gjelde for de tradisjonelle force majeure-tilfellene, hvor krig, blokade eller katastrofetilstander normalt vil ramme generelt og ikke spesielt for denne aktuelle kontrakten hvor løftegiver påberoper seg bristende forutsetninger. På den annen side kan det ikke sies noe helt generelt om disse tilfellene, men jeg vil mene at en løftegiver regulært vil ha vansker med å kreve opphør eller endring av kontrakt som følge av slike forhold.

 

Svikt i forventningene hos den ene kontraktspart vil normalt ikke føre til endring eller bortfall med grunnlag i læren om bristende forutsetninger. Kontraktspartenes forventninger til kontraktsoppfyllelsen vil regulært høre til misligholdslærens område. Dersom forventningene er den ene partens subjektive oppfatning, og dette ikke har fått uttrykk i selve kontrakten, kan jeg ikke se noen grunn til at de skal være beskyttet. Slike ”brist” vil regulært knytte seg til tingens egenskaper, bruk eller tid for levering, og da er man utenfor rekkevidden av den irregulære kontraktsutvikling slik oppgaven her spør etter.

 

 

 

6.

Virkningen av den relevante bristende forutsetning vil regulært være at løftegiveren blir fri sine forpliktelser, eller han får lempet avtalen slik at den korresponderer med hans forutsetninger på en rimelig måte. Endring i kontraktsoppfyllelsen kan bestå i tilnærmet uendelig mange muligheter, alt avhengig av hvilken irregulær utvikling man står overfor. Som hovedregel kan man likevel dele dette inn i endringer i tid for oppfyllelse, mengde som skal oppfylles eller kontraktsmessighet (kvalitet) på det som skal oppfylles. All den tid pengemangel regulært ikke vil høre inn under de relevante bristende forutsetninger, vil disse modifikasjoner i oppfyllelsesplikten klebe seg til naturaldebitor.

 

Selv om man rimeligvis ikke vil bedømme forutsetningsbristen som befriende eller som grunnlag for kontraktsrevisjon, kan resultatet bli dette hvis det – forholdene tatt i betraktning likevel vil være særlig byrdefullt for naturaldebitor å oppfylle, eller han på annen måte påføres så stor ulempe eller så vidt store omkostninger at en oppfyllelse vil stå i vesentlig misforhold til den berettigedes interesse i å kreve oppfyllelse. Disse tilfellene vil oftest falle innenfor rekkevidden av avtaleloven § 36, og kan best drøftes i lys av denne bestemmelsen.

 

7.

Kandidatene må se at læren om bristende forutsetninger var et herskende kontraktsrettslig prinsipp allerede før avtaleloven § 36 kom i sin nåværende form, og før lovgiver fikk fart på kontraktslovgivningen ut over, og mot slutten av ’80-tallet. De må videre ha en klar formenig om at dette prinsippet lever den dag i dag, og at avtaleloven § 36 er en kodifisering av læren og ikke dens opprinnelse.

 

Etter min mening må kandidatene stå temmelig fritt med hensyn til både innhold og disposisjon. For å bestå må de klassiske vilkårene om relevans, kausalitet og synbarhet være med. Videre må det rettslige grunnlag for regelen komme frem samt at det må sies noe om virkningene av slik forutsetningsbrist. Drøftelsen bør knyttes opp mot avtaleloven §, men ikke alene bestå i en tolkning av denne bestemmelsen. I alle fall må kandidaten se at læren om bristende forutsetninger kun utgjør ett av flere vilkår for kontraktsrevisjon i § 36.

 

Det er imidlertid vanskelig å si noe om forventinger og erfaringer til besvarelsene før disse er rettet av gjennomgående sensor. Jeg ber derfor om kommentarer til både denne foreløpige veiledningens innhold så vel som erfaringer fra sensuren.

 

 

Tromsø den 7. mai 2002