SENSORVEILEDNING - TEORI NR. 2

Om omstøtelse av betaling med beløp som har forringet skyldnerens betalingsevne betydelig.

3. avdeling – våren 2002

Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø.

I. PENSUM

Pensumlitteratur:

Mads Henry Andenæs: Konkurs (1999) med unntak av kap 7.2 – 7.5, 8.2 – 8.6 og 11.2 – 11.8, samt kapitlene 13,14,18,19 og 33.

Av særlig interesse for denne oppgaven er Andenæs kap. 22, 24, og 28 (samt noe fra kap. 29 og 30).

Tilleggslitteratur:

Arne Tjaum og Jan Einar Barbo: Dommer i materiell konkursrett 2.utg (1995)

Kristian Huser: Gjeldsforhandling og konkurs bind I (1987), II (1988) og III (1993)

II. OM OPPGAVEN

Ordlyden i oppgaven burde etter mitt skjønn ikke reise spesielle tolkningsproblemer. Reglene om omstøtelse i dekningslovens kap. 5 er en sentral del av pensum, og det burde være kjent stoff for de fleste kandidater.

En avgrensning av oppgaven mot de objektive regler i dl. § 5-5 blir etter min vurdering for snever, og kand. bør også behandle den subjektive regel i dl. § 5-9.

Motregning er også en form for ”betaling”, men det må være forsvarlig å avgrense mot reglene i dl. § 5-6. Dette fordi motregning reise andre problemstillinger enn en ”ren” omstøtelig pengeutbetaling.

III. SENTRALE PROBLEMSTILLINGER

Kandidatene bør etter mitt skjønn behandle følgende problemstillinger:

1. Grunnleggende vilkår for omstøtelse.

Reglene om omstøtelse gjelder kun hvor skyldneren enten er under tvangsakkord, ved konkurs og ved offentlig skifte av insolvent dødsbo, jfr. dl § 5-1.

Disposisjonen som skal kreves omstøtt har fått rettsvern overfor boet. Dersom disposisjonen ikke har fått rettsvern trenger boet ikke respektere denne. En kort redegjørelse over reglene for rettsvern ved forskjellige betalingsakter kan dermed være på sin plass. Hovedregel er her at betaling er ugjenkallelig når denne er ”kommet fram”, og skjæringstidspunktet vil avhenge av betalingsform. Kandidatene må her bygge på kunnskaper fra undervisningen i dynamisk tingsrett og pengekravsrett.

2. Formål og hensyn bak reglene for omstøtelse

2.1 Generelt om hensyn bak omstøtelsesinstituttet.

Boets ”verktøy” for å omgjøre kreditorskadelige disposisjoner som har oppnådd rettsvern kort tid forut for konkurs. Sondringen mellom objektive og subjektive regler.

2.2 Spesielt om hensyn bak regler om omstøtelige betalinger.

Presumsjon for at en større pengeutbetaling kort tid forut for boåpning bryter med prinsippet om likebehandling. Gjenopprettelse – og prevensjon. Klare objektive regler er ment å hindre prosess. Forutberegnelighet med objektive regler. Mer om hensyn, se Andenæs, s. 215-220.

3. Vilkår for omstøtelse av ”betaling med beløp som har forringet skyldneren betalingsevne betydelig”.

3.1 Beskrivelse av problemstilling

Det er foretatt en utbetaling av et pengebeløp – kontant eller fra bank – til en kreditor som har fått rettsvern for betalingen samt at de øvrige ”grunnvilkår” som beskrevet ovenfor er til stede. Oppgaven for kand. blir da å redegjøre for hvilke rettslige grunnlag som kan gi boet rett til å pålegge betalingsmottaker å tilbakeføre beløpet til boet, herunder vilkårene for dette.

3.2 Objektive regel i dl. § 5-5.

-Beregning av objektive frister, jfr. dl § 1-2 og § 1-3, jfr. dl § 5-10.

Bestemmelsen oppstiller krav om at betalingen må har vært foretatt i en nærmere avgrenset tidsrom forut for konkursen. Særreglene for ”nærstående” bør nevnes og begrunnes.

-Dl. § 5-5 inneholder tre alternative vilkår, hvoretter kun tredje alternativ skal drøftes.

Det er ingen svakhet om kand. kort redegjør for sammenhengen mellom de alternative vilkår. Derimot bør oppgaven ikke få en slagside mot øvrige alternative vilkår i § 5-5.

-Nærmere om vilkåret ”betaling”

Om begrepene «betaling» og «gjeld», se Andenæs s. 240-245 og Huser III s. 221-260.

”Betaling av gjeld” forutsetter «primær dekningshensikt» fra debitors side. I praksis vil det nok være vanskelig å hevde at en pengeoverføring ikke innebar noen slik dekningshensikt.

Mer interessant er det å merke seg at det kan foreligge ”betaling av gjeld” selv om transaksjonen fremstår som et kjøp fra debitor på kreditt. Et slikt kjøp skaper en hovedfordring som kreditor deretter kan bringe i motregning med sin motfordring på debitor.

I relasjon til dl § 5-5 kan en slik gjeldsstiftelse bli å anse som betaling, men vil da måtte vurderes etter alternativet om ”usedvanlig betalingsmiddel” hvilket faller utenfor vår fremstilling jf. Rt. 1919 s. 845.

Innbetaling på skattetrekkskonto anses i relasjon til § 5-5 som betaling til skattekreditor, og kan derfor etter omstendighetene omstøtes hvis de øvrige vilkår er oppfylt. Se Rt. 1992 s. 1144 og Rt. 1993 s. 289.

- Nærmere om vilkåret ”betydelig”

Se Andenæs, s. 253-257.

Det må foretas en objektiv bedømmelse, hvor beløpets størrelse ses i forhold til debitors omsetning og vanlige likviditet. Andenæs fremhever at vurderingstemaet bør være i hvilken grad betalingen reduserer debitors beslagbare formuesgoder på betalingstidspunktet, se s. 254 og Huser III s. 312.

Andenæs fremhever at det i vurderingen videre må sees bort i fra beslagsfrie formuesgoder uten at dette begrunnes noe nærmere. Tanken synes være at dersom skyldneren anskaffer et beslagsfritt formuesgode på kreditt skal ikke en ekstraordinær nedbetaling på dette medføre omstøtelse ettersom dette uansett ikke vil ha gått inn i boet. Begrunnelsen er etter mitt skjønn diskutabel.

Dette innebærer blant annet at betaling til en panthaver med fullgod sikkerhet ikke er egnet til gi en ”betydelig” svekket betalingsevne. En stor nedbetaling på pantegjeld i enkelte tilfeller tenkes være til fordel for øvrige uprioriterte konkurskreditorer i den grad dette medfører at panthaver ikke trenger å ta seg dekket i hele pantet.

Beløpets absolutte størrelse vil normalt ikke være av betydning, vurderingen må skje ut fra beløpets relative størrelse. Huser antyder at grensen kan ligge et sted i intervallet 10-25%, men det må understrekes at det foreligger begrenset praksis som kan gi noen sikker antydning om en slik eventuell grense, jfr s. 314. I Rt. 1999 s. 64 ble det derimot lagt større grad vekt på friere likviditetsbetraktninger, under henvisning til lovens uttrykk «betalingsevne» og at det var tale om en lite kapitalkrevende virksomhet med god likviditet.

Det har særlig vært drøftet om det i formuleringen «betydelig har forringet skyldnerens betalingsevne» ligger et vilkår om at kreditorene må lide et tap. Se generelt om dette Huser III s. 327 og Arne Tjaum og Jan Einar Barbo, Dommer i materiell konkursrett, s. 53-54.

I Rt. 1995 s. 222 ble det tatt standpunkt til et tidligere omtvistet spørsmål. Det kan anses som en betaling som betydelig forringer skyldnerens betalingsevne, selv om betaling skjer til en allerede negativ kassekredittkonto.

-Nærmere om ”reservasjonen for ordinær betaling”

Se Andenæs, s. 246 og s. 255-257

Hovedpoenget som kand. bør få frem er at formålet med denne reservasjon er å hindre at ikke enhver større betaling innenfor omstøtelsesfristen rammes av dl § 5-5. I motsatt fall ville man få en for ”statisk” regel som kunne få uheldige utfall.

Under § 5-5 må reservasjonen drøftes særskilt i tilknytning til det aktuelle alternative som påberopes som grunnlag for omstøtelse.

Tre problemstillinger kan videre reises under dette (Se Andenæs, s. 256):

a) Betydningen av hvor lenge fordringen har vært forfalt?

b) Typen gjeld som blir betalt?

c) Betaling til nærstående allikevel ordinær?

Sentrale dommer i tilknytning til ovennevnte er (Andenæs s. 255-256):

- Rt 1993 /289: Gamvikfisk AS – kbo.

- Rt 1995 / 222: Direkte Reklame – kbo.

- Rt 1997 / 1623: Royal Christiania AS – kbo.

3.2 Den subjektive regel i dl. § 5-9.

Før kand. ”kaster” seg over den subjektive regel vil det være en stor fordel om de evner å si noe om forholdet mellom § 5-5 og § 5-9 med hensyn til store pengeutbetalinger. Særlig i forhold til betalinger som er foretatt utenfor de objektive frister i § 5-5. Videre om en omstøtelig betaling etter § 5-5 alltid vil rammes av § 5-9 og omvendt. Kand. som trekker videre paralleller til forskjell i virkninger etter § 5-11 og § 5-12 bør honoreres. Andenæs berører mange av disse problemstillinger i kap. 28.

*Beregning av frister, se dl § 5-9 annet ledd, jfr. § 5-10.

*Kan betaling være en ”disposisjon” etter § 5-9?

Andenæs besvarer dette klart bekreftende, se s. 278-279.

Vilkår for at en ”betaling med beløp som har forringet skyldnerens betalingsevne betydelig” kan rammes av dl § 5-9.

i. Skyldnerens økonomiske stilling og virkninger av betalingen

”skyldnerens økonomiske stilling var svak eller ble alvorlig svekket”

*en sammenligning av ordlyden i § 5-5 ”forringet skyldneren betalingsevne betydelig” kan være av verdi. Noen få kand. gjør dette på en forbilledlig måte.

*ikke krav til at insolvens må inntre, i motsatt fall er vilkåret klart oppfylt.

*Andenæs taler på s. 280 om ”insolvenslignende økonomisk stilling”

*krav til årsakssammenheng mellom utbetalingen og skyldnerens økonomiske stilling.

ii. Utilbørlighetsvilkåret - utilbørlig kreditorbegunstigelse

”utilbørlig måte”

*Generelt om dette i Andenæs, s. 282.

*teori og praksis oppfattes vilkåret ”illojalt” som synonymt med ”utilbørlig”.

*I vilkåret ”utilbørlig” kan det oppstilles et krav om en ”kvalifisert kreditorskadelig disposisjon”.

*Relevante momenter i denne vurderingen fremkommer på s. 286 i Andenæs.

iii. Det subjektive vilkår hos betalingsmottakeren

”den annen part kjente eller burde kjent til skyldnerens vanskelige økonomiske stilling og de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig”.

*Andenæs, s. 291-292.

*Hva burde betalingsmottakeren forstått?

*Sondringen positiv kunnskap og burde forstått? Villfarelse?

*Hvem burde forstått? Betydningen av bruk av fullmektig eller annen partsrepresentant / juridisk person?

4. Andre spørsmål som kan behandles

4.1 Virkning av omstøtelse

Rettsvirkninger av objektive omstøtelse etter dl § 5-5 følger av dl § 5-11. Rettsvirkninger av subjektiv omstøtelse etter dl § 5-9 følger av dl § 5-12. Se Andenæs, kap. 30

Kand. bør komme inn på sondringen mellom tilbakeføring av ”berikelsen” etter dl § 5-11, og ”erstatningsregelen” i dl § 5-12. Ved omstøtelse av en større pengeutbetaling vil hovedregelen etter begge bestemmelser være at det mottatte beløp skal tilbakeføres i sin helhet.

Berikelsesbegrensningen i dl § 5-11 blir etter mitt skjønn aktuell hvor det eksempelvis er betalt kontakt med utenlandsk valuta som senere har sunket i verdi eller hvor det beløp som er mottatt senere er gått tapt ved handling som er utenfor betalingsmottakerens kontroll (tyveri).

Hvor beløpet er transformert i annet aktiva reises spesielle problemstillinger.

4.2 Renter av omstøtelseskrav

Morarenter av omstøtelseskravet kan i utgangspunktet kreves fra 1 måned etter skriftlig påkrav, jfr. rentelovens § 2.

Renteinntekter (avkastning av mottatt pengebeløp) som betalingsmottaker har ervervet i god tro kan ikke kreves tilbake etter den objektive regel i dl § 5-5 fra tidspunktet før stevning inngis. Tilsvarende gjelder ikke for renteinntekter ved subjektiv omstøtelse etter dl § 5-9.

For rentetap som ikke dekkes av morarente kan det reises spørsmål om ikke en ny upublisert dom fra Høyesterett (HR-2001-00969) åpner for at det også kan kreves erstatning for rentetap før påkravsrente starter å løpe. Det kan ikke forventes at kand. kjenner denne, men det bør gi et stort pluss for kand. som viser at de er oppdatert (se vedlegg til veiledning).

4.3 Bortfall av omstøtelseskrav.

Boets krav på omstøtelse må videre ikke være foreldet etter dl. § 5-15. I praksis vil nok denne bestemmelsen vurderes i forkant om boet i det hele har noen mulighet får å nå frem med et omstøtelseskrav. Kandidater som nevner dette bør gis et pluss.

På samme måte som andre pengekrav vil boets krav på omstøtelse også bortfalle dersom innfrielse skjer f. eks. ved at betalingsmottaker inngår et bindende forlik med boet om delvis tilbakebetaling. Det samme vil gjelde ved eventuell intervensjonsbetaling fra tredjemann.

Videre kan boets rett til omstøtelse bortfalle ved at det skjer en rettsovergang på

betalingsmottakerens side ved ekstinksjon, se Andenæs s. 302-303. Det er derimot alminnelig antatt at betalingsmottaker ikke kan motregne i et omstøtelseskrav med et mulig motkrav han har mot boet.

4.4 Andre kreditores rett til å forfølge mulig krav på omstøtelse som ikke fremmes av boets organer.

Etter konkurslovens § 118 kan en konkurskreditor forfølge et omstøtelseskrav som boets organer ikke finner grunnlag for å reise sak om. Kokurskreditoren må i så fall selv bære ansvar for mulige omkostninger ved saken, se Andenæs, s. 51-52.

III. BEDØMMELSEN

For laud:

Kand. bør ha evne til å oppstille en rettsregel i lys av de relevante rettskildefaktorer. Hensyn nevnes i forsvarlig omfang. Kand. er i stand til å ”bryte opp” ordlyden i bestemmelsen å drøfte enkeltvilkår i et relevant rettslig perspektiv. Markert fravær av løst ”prat” rundt lovens ordlyd. Rettskildeorientert tankegang og ryddig disposisjon. Kand. evner videre å se sammenhengen mellom § 5-5 og 5-9. Ryddig om virkninger samt at bestemmelsen om foreldelse i dl § 5-15 er sett. Sist, men ikke minst at forholdet mellom rettsvern og omstøtelse er sett og forstått.

For haud:

Rettskildebruken er markert dårligere. Mye løst prat rundt lovens ordlyd, og kand. evner i for liten grad å ”komme inn” i problemstillingene. Lett om hensyn. Forholdet til rettsvernreglene nevnes ikke. Mye lovref. uten større verdi.

Ikke bestått:

Kand. drøfter alle vilkår i dl § 5-5, og bruker spalteplass på vilkår som klart faller utenfor oppgavens tema. Hevder at vilkårene i bestemmelsen i kumulative og ikke alternative. Kand. mener videre at rettsvern hindrer omstøtelse. Hensyn nevnes ikke eller i svært begrenset omfang. Markert fravær av drøftelse under et rettslig grunnlag, og besvarelsen får en slagside mot såkalte ”frirettslige vurderinger”. Avslørende enkle eksempler som ofte grenser mot rene banaliteter. Hevder omstøtelse også kan skje utenfor konkurstilfellene.

Om nivået:

Mange gode besvarelser som skulle tyde på at det er tale om kjent stoff som også har vært godt behandlet i undervisningen. Flere på ”k.f.l.” nivå, samt en omfangsrik besvarelse som utmerket seg i særdeleshet. Egentlig ikke mange kand. hvor det har vært tvil om grensen bestått – ikke bestått. Derimot en del besvarelser i den ”grå masse” som reiste spørsmål om den skulle havne på ”rett side” av tretallet.

Tromsø, 27. mai 2002

VEDLEGG TIL SENSORVEILEDNING –RELEVANT LOVTEKST

§ 5-5. Ekstraordinær betaling. (min uthev).

Betaling av gjeld som skyldneren har foretatt senere enn tre måneder før fristdagen, kan omstøtes hvis betalingen er foretatt med usedvanlige betalingsmidler, før normal betalingstid eller med beløp som betydelig har forringet skyldnerens betalingsevne, forutsatt at betalingen etter forholdene allikevel ikke fremtrådte som ordinær.

Er betaling som nevnt i første ledd skjedd til skyldnerens nærstående, kan den også omstøtes når den er foretatt tidligere, men senere enn to år før fristdagen dersom det ikke bevises at skyldneren fortsatt var utvilsomt solvent da betalingen skjedde.

Betaling som nevnt i første ledd til skyldnerens ektefelle, ugifte samboende eller forlovede kan omstøtes når den er foretatt senere enn to år før fristdagen.

Som betaling anses også pantsettelse og overdragelse i sikringsøyemed av enkle fordringer.

§ 5-9. Omstøtelse hvor den annen part ikke har vært i god tro.

Disposisjoner som på en utilbørlig måte begunstiger en fordringshaver på de øvriges bekostning eller unndrar skyldnerens eiendeler fra å tjene til dekning for fordringshaverne eller forøker skyldnerens gjeld til skade for dem, kan omstøtes dersom skyldnerens økonomiske stilling var svak eller ble alvorlig svekket ved disposisjonen, og den annen part kjente eller burde kjent til skyldnerens vanskelige økonomiske stilling og de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig.

Disposisjoner som er fullbyrdet tidligere enn ti år før fristdagen, kan ikke omstøtes.

§ 5-11. Virkningen av omstøtelse etter §§ 5-2 til 5-8.

Dersom vilkårene for omstøtelse etter §§ 5-2 til 5-8 foreligger, kan boet kreve at den annen part fralegger seg den berikelse han har oppnådd ved den omstøtelige disposisjon. Boet kan likevel ikke kreve tilbakeført det utbytte som den annen part i god tro har vunnet av den mottatte ytelse før kravet om omstøtelse ble gjort gjeldende ved søksmål. Dersom det mottatte helt eller delvis er gått tapt, kan mulig ansvar overfor boet nedsettes eller eventuelt helt falle bort etter regelen i § 5-12 annet ledd første punktum.

Når noen av partene krever det, skal oppgjøret skje ved at hver leverer tilbake det mottatte, for så vidt dette er i behold og tilbakelevering kan skje uten urimelig verdispille, idet den nødvendige utligning skjer ved betaling fra en av sidene.

Har den annen part overdratt det mottatte til en tredjeperson som kjente eller burde kjenne de forhold ved den annen parts rettserverv som kunne føre til omstøtelse, gjelder første og annet ledd tilsvarende overfor tredjeperson.

Reglene i denne paragraf gjelder ikke for så vidt annet følger av vedkommende bestemmelse om omstøtelse.

Endret ved lov 3 sep 1999 nr. 72 (i kraft 1 jan 2000 iflg. res. 3 sep 1999 nr. 983).

§ 5-12. Virkningen av omstøtelse etter § 5-9.

Foreligger vilkårene for omstøtelse etter § 5-9, kan boet kreve at den annen part erstatter boet det tap det er blitt tilføyd ved den omstøtelige disposisjon. Dersom boet forlanger det, skal oppgjøret skje ved at hver av partene leverer tilbake det mottatte, for så vidt dette er i behold og tilbakelevering kan skje uten urimelig verdispille.

Boet kan da også kreve at den annen part erstatter ytterligere tap som boet er blitt tilføyd ved den omstøtelige

disposisjonen.

Dersom den annen part bare har vist uaktsomhet, kan dennes ansvar overfor boet nedsettes eller eventuelt helt falle bort, såfremt betaling av full erstatning under hensyn til den annen parts forhold ville være urimelig byrdefull eller det for øvrig er særlige grunner til det. Den annen part kan likevel ikke stilles gunstigere enn vedkommende ville vært stilt etter § 5-11.

(Endret ved lov 3 sep 1999 nr. 72 (i kraft 1 jan 2000 iflg. res. 3 sep 1999 nr. 983).

§ 5-15. Frist for gjennomføring av omstøtelse.

Boets rett til å kreve omstøtelse foreldes ett år fra åpning av konkurs eller forhandling om tvangsakkord. Fristen beregnes fra åpningen av akkordforhandlingen også hvor akkordforhandlingen er gått over til konkurs i samsvar med konkursloven § 57. Rett til omstøtelse foreldes likevel tidligst seks måneder fra det tidspunkt da boet eller gjeldsnemnda fikk eller burde ha fått kjennskap til de omstendigheter som ligger til grunn for kravet om omstøtelse, begrenset til 10 år fra åpning av konkurs eller forhandling om tvangsakkord. Medkontrahentens rett etter § 5-13 første ledd foreldes seks måneder regnet fra det tidspunkt da medkontrahenten fikk kjennskap til at omstøtelse ville bli gjort gjeldende mot vedkommende.

Reglene i første ledd gjelder ikke når boet gjør omstøtelse gjeldende som innsigelse mot anmeldt fordring eller annet krav mot boet.

Konkurslovens § 118. Tvist om omfanget av boets beslagsrett.

Dersom bostyreren, eller bostyret hvor det er oppnevnt kreditorutvalg, finner det tvilsomt om boet bør søke å gjøre gjeldende en rett som antas å tilkomme det, skal spørsmålet forelegges skiftesamlingen til avgjørelse.

Beslutter skiftesamlingen at boet ikke skal forfølge sin mulige rett, kan enhver fordringshaver som har stemt mot vedtaket, ta opp saken på boets vegne innen en frist som skifteretten fastsetter, dersom det ikke er inngått forlik mellom boet og vedkommende motpart. Fordringshaveren må i tilfelle påta seg ansvar og stille slik sikkerhet som skifteretten fastsetter for det tap boet måtte bli tilføyd ved at saken blir fremmet.

Fordringshaveren må bære omkostningene ved forfølgingen, men om den fører til at bomassen øker, kan fordringshaveren kreve rimelige omkostninger dekket forlodds av det innvunne beløp.

Reglene i annet og tredje ledd gjelder tilsvarende hvor det er spørsmål om å bruke rettsmidler mot en avgjørelse om boets rett.

Endret ved lov 3 sep 1999 nr. 72 (i kraft 1 jan 2000 iflg. res. 3 sep 1999 nr. 983).

DOMMER:

INSTANS: Høyesterett - Dom.
DATO: 2002-01-18
PUBLISERT: HR-2001-00969
STIKKORD: Advokatrett. Erstatningsrett. Renter av erstatningsbeløp.

SAMMENDRAG: En advokat var i lagmannsretten dømt til å betale erstatning til oppdragsgiver etter å ha handlet uforsvarlig i forbindelse med innløsning av en festekontrakt, en dom som ble rettskraftig da anken ble nektet fremmet. Ankesaken gjaldt nå spørsmål om plikt til å betale rente av erstatningsbeløpet for tiden før påkrav. Høyesterett kom til at tilfellet ikke kom inn under forsinkelsesrenteloven §3 tredje ledd, som kun gjelder erstatningskrav for perioden etter påkrav. Høyesterett fant ikke grunn til å opprettholde den tradisjonelle lære om at renter krevde særskilt hjemmel. I dette konkrete tilfellet var ikke bare de tapspostene lagmannsretten ga dom for, men også det rentetapet som fulgte med, å anse som påregnelige erstatningsposter.

Henvisninger: lov-1976-12-17-100-§3 (Rentelov §3).