Universitetet i
Bergen og Tromsø
Teoretisk oppgave nr. 1:
Spesialitetsprinsippet
i panteretten
Nærværende bygger på en skisse av 3.5.d.å., med
supplement av 13.5., som er sendt de gjennomgående sensorer og eksamenskommisjonens
formann. Jeg følger i hovedtrekkene oppbygningen i denne skisse, men det kommer
sensurkommentarer til slutt, og dels også i den løpende fremstilling.
I. Oppgaven er vel noe av
det mest sentrale i panteretten. Eksamenskravene for vårt tema er "grundig
kjennskap".
Stoffet er dels samlet, dels spredt i hele pensum.
Jeg tar hovedpensum først, og fletter heller inn den mer spesielle
litteraturhenvisning i pensum under de enkelte punkter.
Først bør det imidlertid bemerkes følgende, som har
gitt meget store utslag under min gjennomgående sensur.
Efter at den første skisse var sendt rundt, fikk jeg
elskverdig kommentarer fra eksamensformannen, som spesielt anførte: "
Kand., som ikke ser at prisippet har to sider, er i den " absolutte
faresonen, som oftest på den gale siden. Kand. som " ikke kan si noe om
bakgrunn og formål, får et svakt resultat, " selv om mange relevante
lovtolkningsproblemer er drøftet.
Dette med at begge sider av spesialitetsprinsippet
måtte sees og behandles skikkelig, tok jeg som en selvfølge, og er selvfølgelig
helt enig i. Imidlertid viser det seg at svært mange kand. overhodet ikke ser
kravet til forhåndsidentifisering av panteobjektene. Besvarelsen blir ikke kort
av den grunn.
"Spesialitetsprinsippet står i P1. § 1‑4."
Derefter kommer en hodeløs oppramsning av paragrafer fra kap. 2 (§2‑ til
§ 2‑5, også § 3‑4, jfr. § 3‑6 og §§ 3‑til 3‑10 og
§ 3‑11),uten den minste tilknytning til panteobjektene og identifisering
av disse, eller mangel på sådan. Selv noen som refererer Sjøl. § 256 fullt, og
fremhever at objektet skal identifiseres, kommer ikke videre. Noen sier sogar
at dette er et tilleggskrav i Sjøl. Jeg har forelagt dette i dag for
eksamenskommisjonen formann, idet jeg av 36 rettede besvarelser har 19 klare
stryk, hvorav ca. 90/av stryk‑karakterene skyldes at objektregelen er
oversett.
Vi er enige om at de ovennevnte krav må
opprettholdes. De kand som ikke vet noe om forhåndsidentifisering av objektene,
må jo ha hoppet over store deler av pensum.
I samme forbindelse tar jeg et annet sensurmessig
problem. Mang snakker om "spesialitetsprinsippet", altså i entall,
angir § 1-4, kanskje § 1‑3, noen sogar § 1‑2 (2)!, og fortsetter
senere kun å snakke om spesialitetsprinsippet. Så får vi samme oppramsning fra
kap. 2 og kap. 3, kanskje kap. 4 i P1, uten klar relatering til identifisering
av objektene. Oftest fremgår det jo til slutt at de ikke har sett
objektregelen, og da er de i samme kategori som ovenfor. I visse tilfelle har
jeg vært i alvorlig tvil, og hatt en tendens til å la tvilen komme kand. til
gode.
II.
Pensum er: Brækhus: Omsetning og Kreditt 2 1988 (B). Tilleggslitteratur er Sandvik, Krager og Giertsen, hvor jeg
dessverre bare har utgaven fra 1980, og jeg skal forsøke å angi betegnelsene
som brukes. Hovepensumet finnes i B. s. 206, om pantekravet. S. 163‑167, om identifisering av panteobjektene. S. 206‑212,om
maksimering av pantekravet. Her finnes vesentlig tilleggsstoff vedrørende § 1‑5 s. 224‑233, om renter og
andre tilleggsomkostninger.
S.
238‑239 er også av interesse. Utlegg (og legalpant) som selvfølgelig også hører med, står i B. s. 153‑158.
Noe om tolkningsproblemer s. 266‑273, særlig s. 268‑273 kan være av
interesse. Ellers salgspant, se s. 90‑98,
særlig s. 90‑93 og s. 95‑98. Når det gjelder factoring, særlig
efter Enok‑ og Eltema‑dommen
av 1987, se B. s. 143‑145, jfr. s. 138.
Tilleggslitteratur: Sandvik, Krager, Giertsen, Norsk
Panterett utgave 1980. Utgave 2, III. B. (s. 53‑61), del 2 IV. A + B
Tilføyelse 27. mai 1991.
Det
henvises til de innklamrrede avsnitt s. 1 nedre del, og s. 2 øvre del. Efter at
mine foreløpige resultater var blitt gjort kjent av eksamenskommisjonens
formann, og også meddelt de øvrige gjennomgående sensorer ved brev av 22.5., er
man blitt enige om å utpensle, og dempe noe ned de innklammede avsnitt.
Reaksjonene
kom dessverre for sent til å komme med i utgaven datert 22.5.d.å. Man er enige
om følgende mer avdempede, veiledende retningslinjer:
...."Spesialitetsprinsippet
var lovfestet i P1. av 1857 § 4, med krav til fiksering av pantekravet, og
identifisering av panteobjektet. Nå er vesentlige sider av kravet til identifisering av panteobjektet flyttet over
i særlovgivningen vedrørende rettsvern. Det
har under den gjennomgående sensur vist seg at mange kand nesten bare skriver
om fiksering av pantekravet. For disse kan
det i noen tilfelle være vanskelig å fastsette strykgrensen.
1.Kand. som overhodet ikke viser kjennskap til kravet
om identifisering av panteobjektet, avslører ofte så dårlige kunnskaper om
prinsippets annen side at resultatet som regel blir stryk.
2.Kand.som, selv om det bare er korte glimt, viser at
de vet at prinsippet har to sider, bør kunne få ståkarakter, såfremt
behandlingen av pantekravet er realtivt god. Eller det er andre særlige
plussmomenter.
3.Grenstilfellene kan være kand. som skriver brukbart
om fiksering av pantekravet, men som overhodet ikke antyder at der kreves
identifisering av objektet. For disse kand. må resultatet bero på vanlig
sensorskjønn. Blir det i disse tilfellene ståkarakter. vil karakteren oftest
bli meget svak
Forfatteren tilføyer: Man har valgt å ta dette som en
tilføyelse til veiledningen av 22.5.1991, i stedet for å omarbeide s. 1 og s.
2. Årsaken er at forandringene kommer såvidt sent i den gjennomgående sensur at
de gamle direktiver, som også var meddelt de gjennomgående sensorer meget
tidlig under den gjennomgående sensur, nok kan ha virket inn på
karaktersettingen fra de gjennomgående sensorers side. At de må ha gjort det
for visse gjennomgående sensorer, er på det rene. Jeg har bl.a. for lengst
mottatt anpart av kommisjonsbunke fra en av dem.
Forøvrig vil jeg bemerke: Kritikken s. 2, de syv
første linjer, har fortsatt interesse, og viser svikten.
For mitt vedkommende, har de mere neddempede
formuleringer neppe hatt betydning for grensen stå/stryk ‑ heller ikke
for de besvarelser jeg har sendt fra meg den 27 ds. De fleste av disse faller
inn under 1 ovenfor. Derimot kan det for mitt vedkommende ha influert på de
kand. som har fått ståkarakter, og med god margin. Det kan være et spørsmål om
å flytte noen av disse frem, for å markere avstanden til de helt dårlige.
Sluttlig bemerkes, som et punkt 4 ovenfor, at den
laudable besvarelse selvfølgelig som oftest må inneholde en redegjørelse for
begge sidene av prinsippet, en skikkelig drøftelse av bakgrunn og formål, samt
en drøftelse av de mest aktuelle lovregler. Men denne regel er heller ikke uten
unntagelse. Jeg har satt en kand. på grense Haud/Laud. Han var fullt klar over
kravet til identifisering av panteobjektet, men avgrenset positivt mot dette
problem, og gikk derved glipp av muligheten til å score en rekke steder i
besvarelsen forøvrig. Imidlertid var behandlingen av forhåndsmaksimering av
pantekravet, med alle tilleggsfinesser, så god at jeg fant karakteren
forsvarlig.
Jeg beklager alle disse forandringer.
(s. 122‑127 om panterett), særlig s. 126.
Utlegg i krav del 3 XIII. B. (s. 332).Salgspant s. 309‑310.
1.
Oppgaven er stor, og de beste besvarelser gir i en nokså om fattende innledning en klar oversikt over
hovedreglene. Så kommer kasuistikken, særlig vedrørende identifisering av objektene, med en del detaljer. En fare er at det er lett å falle over i en ren
rettsvernsbesvarelse. I det følgende tar
jeg hovedpunktene for det innledende, så kasuistikken for objektene og for
pantekravet, slik som i den opprinnelige skisse
1. Kand. bør straks kort
angi hovedregelen i P1. § 1‑4,1.ledd, sammenholdt med § 1‑3,1.ledd,
og nevne at vi har vesentlige unntak i § 1‑5.
2.
Kand. må overbevisende få frem at spesialitetsprinsippet tradisjonelt har to
sider, nemlig forhåndsmaksimering av pantekravet, og forhåndsidentifisering av
panteobjektene. Regelen om panteobjektene er formelt fjernet i den nye P1. Det
eneste vi har er § 1‑3,1.ledd, og
den gir ingen hjemmel for innholdet av kravet til forhåndsidentifisering (mange
søker hjemmelen her, det sies så senere at er
"spesialitetsprinsippet" krenket, medfører det bare at partene ikke
får rettsvern, men at det er gyldig interpartes. At § 1‑3,1.ledd
statuerer ugyldighet ved krenkelse av denne,
tas det ikke smålige hensyn til.)
3.
Kand. må straks få frem at det er forhåndsbestemmelser av de to sider ved underpant i fast eiendom og
løsøre/fordringer, som kan oppnå rettsvern ved registrering i realregister
eller i løsøreregister. Så enkelt er det.
Om man vil kalle registering i Verdipapirsentralen for underpant, er vel mere
tvilsomt, men se Vpsl. § 4‑4 F. Det er det avtalte registrerbare
underpant det dreier seg om, resten får
komme i kasuistikken. Det er forhåndsbestemmelsen som er et sentralt moment.
Før eller senere må partene i alle tilfelle finne ut hvilke objekter som er
pantsatt, og hvilke beløp det dreier seg om, men da er man gjerne kommet
til realisasjonstidspunktet. Det er
kravet til notorietet og publisitet som ligger bak kravene til forhåndsbestemmelsen.
Hensynet til ordnet sekundærpantsettelse, samt å motvirke omgåelse når konkurs
nærmere seg, ved å putte en rekke nye krav inn under et ikke forhåndsmaksimert
pantekrav, er det vesentlige, jfr. pensum (B. bruker ofte ordet "pantefordring",
se s. 206). Den kand. som ikke får frem
noe om disse helt elementære legislative hensyn, arbeider i motbakke, se
ovenfor.
Utlegg og legalpant hører også med under oppgavens
ordlyd, ren det bør kommenteres senere. l innledningen kan det godt antydes at
P1. § 1‑4 ikke gjelder hvor rettsvern oppnås på annen måte så som efter Pl. § 3‑2, § 4‑1, jfr. § 4‑5.
Hvor rettsvern kan oppnås på alternative måter, er det den måte partene har
valgt som er avgjørende for om Pl. § 1‑4 kommer til anvendelse. (Jfr.
f.eks. håndpantsettelse av motorvogn, i stedet for enkeltstående
underpantsettelse efter Pl. § 3‑8. Det samme gjelder selvfølgelig
vedrørende objektene i P1. § 3-9 til § 3‑11.
4. Knyttet til P1. § 1‑4,
er det naturlig allerede her å signalisere at krenkelse av denne medfører at
rettsvern ikke oppnås, gyldighet interpartes er på det rene, se B. s. 210 og s.
255256, og Skg. 1980/126, jfr. s. 61.
5.
Vedrørende identifisering av pantobjektene, kan det være en fordel, men ikke
nødvendig,allerede her å antyde at identifisering av disse skjer via de
rettsvernsregler som gjelder for de enkelte objekt, f.eks. for realregistrene,
Tgl. § 8 og Sjøl. § 256, jfr. Luftfartsl. For utlegg får vi begge sider fra
"namsmannsprotokollen" T1. §§ 82 og 85, og for det uregistrerte
underpant i løsøre, som salgspantet representerer i § 3‑17, 4. ledd, jfr.
1. og 2. ledd. I Vpsl. står begge sider av reglen i § 4‑4, henholdsvis E. og 3. ledd. Det er i forbindelse med
identifisering av panteobjektene at det oftes syndes grovt ved referanse til P1. § 1‑1, 1. ledd, og til
§ 1‑2 (2), idet disse brukes som hjemmel for å identifisere objektene,
jfr. ovenfor.
6.
Et eller annet sted bør uttrykket tingsinnbegrep defineres, f .eks. som pant i strøm av gjenstander,
betegnet efter begrepet (dets formål), og her eller senere bør det sies noe om
betenkelighetene ved en slik identifikasjon av objektene.
Den kand. som har fått til såvidt meget i en
innledning eller oversikt, er kommet svært langt. Men den gode kand. går nå
nærmere inn på kasuistikken, for å vise hvordan de to sider av
spesialitetskravet er gjennomført i de enkelte situasjoner.
Jeg velger å ta panteobjektene først.
III. 1.Panteobjektene. En svakhet ved mange
besvarelser, jfr. foran s. 2, 3. avsnitt, er at kand. ikke sondrer klart nok
mellom når de skriver om forhåndsmaksimering og når de skriver om
forhåndsidentifisering. Med forbehold for Pl. § 4‑10, gjelder kravet til
forhåndsmaksimering av pantekravet ved alt avtalt underpant, hvor rettsvernet
er etablert ved registrering i et av de registrene nevnt i § 1‑4. Det
kommer sjelden klart frem, og så blir det kluss når vi kommer utenfor området
for § 1‑4.
Det er primært identifisering av objektene som
interesserer i denne kasuistikk.
Registering i realregisteret gjelder fast eiendom P1.
§ 2‑1,(2) fr. Tgl. § 8 (eventuelt § 12 A, jfr. Delingsl. § 4‑1, om
(offisiell registreringsbetegnelse "), Sjøl. § 256 og Luftfartsl. § 24. 1
Sjøl. § 256 tas det hånd om begge sider av spesialitetsprinsippet, mens man for
fast eiendom og luftfartøyer må gå både til Pl. § 1‑4 og til de to lover,
henholdsvis § 8 og § 24. hår det gjelder de Øvrige bestemmelser i Pl. kap. 2,
skal vi ikke ha en oppramsning av alt mulig som kan pantsettes etc. Det skal
kort gis en referanse til at det er en del tilbehør til fast eiendom, det
tinglyses på samme måte som rettigheter i den faste eiendom, men det er pant i
tingsinnbegrep. Jeg velger ta tingsinnbegrepet under driftsløsøre, jfr. 11.
punkt 6 ovenfor. Jeg kaller det driftstilbehør når det er knyttet til realregisteret,
og driftsløsøre når det er knyttet til registering i Løsøreregisteret.
2. Driftsløsøre = pant i tingsinnbegrep, P1. §§ 3‑8
til 3‑10, jfr. 3‑7. Det samme gjelder § 3‑11, om
varelagerpant. Kravet til forhåndsmaksimering av pantekravet gjelder uavkortet,
men angivelsen av panteobjektene blir nokså umulig. Jfr. Om defiinisjonen og
problematiseringen under II. ovenfor. Den
flinke
kand. bør her problematisere og drøfte i forhold til identifiseringskravet. En
hel del kommer også inn på forholdet til § 1‑3 (1), og det er o.k. Om
tingsinnbegrep viser jeg forøvrig til B. s. 164‑165.
3.
For håndpantsettelse av løsøre og verdipapirer, jfr. § 3‑2 og § 4‑1, bortsett fra f ondsaktiver, får
P1. § 1‑4 ikke anvendelse. Det samme gjelder ved notifikasjon efter § 4‑5.
Identifikasjon av objektene er vel i og for seg godt tatt hånd om via
besiddelse berøvelse eller underretning til tredjemann/debitor cessus, men
forhåndsmaksimeringen av pantekravet er ikke tilfredsstill ende. Man har slått seg til ro med at pantets
maksimale verdi her får være tilstrekkelig. Jeg viser til B. s. 209‑210,
og litt s. 238‑242. Den flinke kand. problematiserer dette litt, de lege
feranda .Her treffer jeg på en del underlige feil.
Noen
tror at notifikasjonen efter § 4‑5 nøyaktig må angi både objektet og
pantekravet. At objektet må angis, følger av behovet for å frata pantsetter
kvitteringslegitimasjon ved betaling, men noe maksimering av de krav
fordringene er pantsatt for, skyldes misforståelse. Antagelig blander de med
pant i fremtidigefordringer, mer, det blir galt likevel.
Verre synes jeg det er når en del trykker
håndpantregelen, § 3‑2 til sitt bryst. Identifiseringen av objektene er
o.k., og maksimering av pantekravet er det tatt godt nok hånd om, for i og med
at besiddelsen er berøvet pantsetter, så er det umulig for ham å pantsette på
sekundær prioritet! Noen sier sogar at da har han ikke legitimasjon, derfor kan
han ikke gjøre det. Hva kortslutningen skyldes, vet jeg ikke, men § 3‑2
(3) kan kand. ikke ha lest.
4.
For fondsaktiver: Aksjer registrert på norsk børs, samt norske ihendehaverobligasjoner etc., Vpsl.§ 1‑2
skal registreres. I § 1‑3 er det fondsaktiver som kan registeres.
Hvorvidt verdipapirene går efter håndpantregelen eller Vpsl., beror på om de
verdipaprier som er nevnt i § 1‑3 faktisk er registeret. I Vpsl. § 4‑4 er begge sider av
spesialitetsprinsippet tatt hånd om, se §
4‑4 E og § 4,3.ledd. Jeg viker litt tilbake for å kalle dette et
realregister. Riktignok har hver aksjegruppe i det enkelte aksjeselskap sitt
eget VPS‑nummer, men aksjene innbyrdes er ikke identifisert. For meg kan
det være hipp som happ, jeg har ingen følelser på dette punkt. (Læreboken fra
1988 har ikke fanget opp referansen i P1. § 1‑4 til Verdipapirsentralen,
naturlig nok).
5.
Factoring.
Efter
§ 4‑10, 3. ledd gjelder kravet til forhåndsmaksimering av pantekravet ikke her, og når det gjelder
identifisering av objektene, er det vel så umulig som ved underpant i driftsløsøre.
Identifiseringen foregår vel helst på den måte at er det registeret § 4‑1o‑
pant, så har alle andre en oppfordring til å holde seg unna. Dette var ikke så
problematisk så lenge det gjaldt tradisjonell factoring,
men efter Eltema‑dommen, Rt. 1987/35 og Enok‑dommen 1987/948, synes
det som en næringsdrivendes samtlige utestående fordringer, selv om de ikke er
kundefordringer, kan pantsettes. Da kunne
det være behov for en forhåndsmaksimering av pantekravet. Jeg viser til B. s.
143‑145, jfr. s. 138.Jeg har ikke sett noen som kommer inn på de
problemer Brækhus drøfter i forbindelse med de to dommer. Det kan vel heller
ikke ventes. Forøvrig er det selvfølgelig adgang til særpantsettelse av enkle
krav, kundefordringer, jfr. Rt. 1989/1209.
Om dette punkt om factoring tas inn under
identifisering av objektene, eller plasseres under spørsmålet om
forhåndsmaksimering av pantekravet, er for såvidt hipp som happ.
6.
Salgspant.
Pl.
§ 3‑17, 1. og 2. ledd, jfr. 4. ledd, tilfredsstiller fullt ut begge sider
av spesialitetsprinsippet, men få ser at det er uregistrert underpant i løsøre.
Særregelen i § 3‑17, 3. ledd bør kanskje også nevnes, men da kort. § 3‑18
er efter min mening perifer. Brækhus behandler slagspant s. 90‑93, og s.
95‑98. En referanse til Pl. § 3‑4 (3) gjør seg også, men er ikke
nødvendig. Et lite pluss er det vel.
7.
Utlegg, herunder immatrialretter.
Vi
er utenfor avtalepant, men spesialtitetsprinsippet ved utlegg er godt ivaretatt
ved T1. §§ 82 og 85.
Det
er de alternative rettsvernsmåter saksøkeren velger, eller namsmannen velger,
jfr. §§ 5‑2 til 5‑5, jfr. %‑7 og %‑9, som kan nevnes.
Jeg er redd det blir mye oppramsing her. Her kommer jo også rettsvernregelen i
Tgl. § 20, 2.ledd og § 23 inn. Om hos hvem utlegg kan tas, og
rettsvernsreglene, se Rt. 1961/758 og 1986/301 og 302. Se B. s. 153‑158.
Litt om legalpant er det fint å få med, men det er et spørsmål om volum nå.
IV.
Maksimering av pantekravet (pantefordringen) B. s 206‑212.
Men
her kommer alt det vesentlige om unntakene i Pl. § 1‑5, se B. s. 224‑233,
jfr. 238‑239. Noe om tolkningsproblemer står også s. 268‑273. Er hovedreglene
skikkelig presisert innledningsvis, vil det særlig være unntakene i § 1‑5,
om renter og eventuelt noe vedrørende factoring som er av interesse. Det har
åpenbart vært forelest i tvangsfullbyrdelse, og mange skriver meget om P1. § 1‑5
A. Da bør de jo ha klart for seg hva kjøperen må overta utenom kjøpesummen, og
hva han må overta innenfor kjøpesummen. Det er kun det siste som interesserer i
vår sammenheng. se ellers TI. §§ 132 og 133. Kand. må skikkelig få frem at § 1‑5
representerer ikke ubetydelige unntak fra hovedregelen i § 1‑4, og få
skjæringspunktet ofte en bedre L. Jeg har så langt ingen gode L., men del i
K.v.f.L., og litt flere jeg har satt til god/ middels ren H., fordi de har
rotet seg bort på en eller annen måte, men ellers er relativt bra orientert.