SENSORVEGLEDNING

 

UNIVERSITETET I BERGEN  OG i TROMSØ, DET JURIDISKE FAKULTET

 

CAND. JUR. ‑ EKSAMEN

 

3. Avdeling ‑ våren 1991, Teoretisk oppgave nr. 2, tirsdag 7. mai 1991.

 

Oppgavetekst: Gi en oversikt over de rettslige muligheter en lønnstaker i gjeldskrise har til å løse sine problemer. Gjør særlig rede for de muligheter og begrensninger som ligger i rettsneglene om pengeforpliktelser, lovgivningen om gjeldsforhandling og konkurs, lovgivningen om fordringshavernes dekningsrett og tvangsfullbyrdelsesloven. Ser du behov for endringer eller suppleringer av lovverket på dette området?

 

I

 

Nærværende sensorvegledning er utarbeidet på basis av et utkast datert 7. mai 1991 som ble utsendt til og drøftet med fagansvarlig, eksamensformann og de øvrige gjennomgående sensorer.

 

Oppgaven krever at kandidatene skal hente stoff fra et bredt register innen gjeldende rett, men med særlig vekt på sentrale deler av avtale‑ og pengekravsretten, konkursretten og panteretten. Med hensyn til eksamenskrav og litteratur i de nevnte emner nøyer jeg meg med å vise til vedlegg fra fakultetet. En del relevante litteraturhenvisninger vil bli foretatt nedenfor.

 

Oppgaven stiller store krav til kandidatenes evne til å ordne fremstillingen på en fornuftig måte og til å foreta en avveining mellom sentrale og mindre sentrale regler. Ettersom det kreves en oversikt over rettslige muligheter/begrensninger, skal kandidatene i første rekke gi et dekkende helhetsbilde, hvor det, hensett til den disponible tid, vel nær sagt nødvendigvis må mangle en del detaljer, men hvor kandidatene i alle fall bør unngå vesentlige huller. På en del punkter bør kandidatene gå noe i dybden; de flinke kandidatene vil gå i dybden i de sentrale regler, men hvilke sentrale regler kandidatene konsentrerer seg om vil og bør kunne variere. I den utstrekning kandidatene ser sammenhengen i rettsreglene, såvel innenfor de enkelte emner som innenfor større deler av rettssystemet, vil det måtte gi pluss ved bedømmelsen.

 

Oppgaven inneholder en oversiktsdel og en vurderingsdel. Flinke kandidater integrere gjerne i alle fall deler av vurderingene i oversiktsdelen. I motsatt fall vil det lett kunne bli problematisk å plukke opp tråden fra oversiktsdelen uten å måtte ty til upresise henvisninger eller uheldige gjentagelser, spørsmålet om

endringer og suppleringer av lovverket skal jo nettopp knyttes til det kandidatene behandler i oversikten. Kandidater som behandler delene mer atskilt og som mestrer de nevnte problemer, skal selvsagt ikke ha trekk for valg av systematikk. Og under enhver omstendighet synes det ikke bare forsvarlig, men også heldig, at eventuelle forslag om større endringer og suppleringer av det aktuelle lovverket, behandles atskilt fra oversiktsdelen. I motsatt fall vil lett oversiktsdelen kunne bli springende og usammenhengende, med de problemer det vil kunne føre til i kandidatenes eventuelle bestrebelser på å vise sammenhengen i rettssystemet, noe som jo ovenfor er fremhevet som særlig verdifullt.

 

II

 

Så til det materielle innhold. Først noen ord om innledningssetningen. Når oppgaven sier "rettslige muligheter" betyr det at kandidaten skal konsentrere seg om å behandle rettsregler og unnlate å gå nærmere inn på faktiske muligheter. Noen helt skarp avgrensning mellom rettslige og faktiske muligheter, er neppe lett å foreta og vel heller ikke udelt ønskelig. Det må således være ikke bare akseptabelt men endog positivt at kandidatene nevner at en lønnstager i gjeldskrise i mange tilfelle vil kunne løse sine problemer gjennom frivillige forhandlinger med kreditor om inngåelse av (endrings)avtale hvor kreditor ettergir gjeld helt eller delvis og/eller gir betalingsutsettelse. Å si særlig mer enn dette om "faktiske muligheter", er imidlertid utenfor oppgaven. Med rettslige muligheter må nærmere forstås de juridiske rettigheter et rettighetssubjekt har, samt vilkår for og avgrensning av rettighetene.

 

Den gruppe rettighetssubjekt nærværende oppgave omhandler, er lønnstagere i gjeldskrise. Det er neppe påkrevet med noen særskilt avgrensning av "lønnstager" i besvarelsen, utover det som mer indirekte vil fremgå av innholdet av kandidatenes oversikt. Kandidatene skal ikke nøye seg med å behandle rettslige muligheter som bare lønnstagere har. Tilføyelsen "i gjeldskrise" fører til at det, om enn ikke nødvendigvis uttrykkelig, skal avgrenses mot det klassiske fattigdomsbegrep; tilfelle hvor inntekter og midler for øvrig ikke strekker til, men uten at dette skyldes gjeld. Gjeldskrise vil etter omstendighetene kunne konstateres alt ved skyldners illikviditet.

 

De rettslige muligheter lønnstigeren i gjeldskrise skal ha, må gå ut på at han skal kunne "løse sine problemer". Det kan da være tale om fem grupper rettslige muligheter.

  1. Krav på økonomiske eller andre ytelser som setter lønnstageren i bedre stand til å betjene sine gjeldsforpliktelser.
  2. Krav på å oppnå utsettelse med betaling av større eller mindre deler av gjelden.
  3. Krav på å oppnå gjeldsreduksjon eller gjeldsbortfall.
  4. Rettsregler som tar sikte på å forhindre at realisasjon av skyldnerens eiendeler skjer på måte som fører til at skyldnerens problemer blir større enn nødvendig.
  5. Rettsregler som gir skyldneren mulighet til å forhindre at han blir satt økonomisk på bar bakke som følge av udekket gjeld.

 

ad 1. Her kan nevnes rettigheter etter Sosialomsorgsloven § 3, nr. 1. Bestemmelsens nr. 2 kan også nevnes som en rettslig mulighet, selv om det som utgangpunkt her ikke er tale om en ytelse søkeren har rettslig krav på å få. Videre kan nevnes rettigheter etter Folketrygdloven, særlig kap 3‑5, 8 og 10‑11.

 

De fleste kandidater overser de rettslige muligheter det her er tale om, dels på grunn av oppgavens vektlegging på sentrale formuerettslige emner, dels på grunn av at kjennskap til Sosialomsorgsloven først kreves til 4. avdeling. Det kan ikke oppstilles som noe egentlig krav at kandidatene behandler slike regler og kandidatene skal uansett ikke gå grundig inn på nevnte regler. Kandidater som nevner at problemene kan løses gjennom utnyttelsen av slike rettslige muligheter skal imidlertid honoreres.

 

Den videre gjennomgang av aktuelle rettsregler vil ikke bli knyttet direkte til oppdelingen i grupper av rettslige muligheter som foretatt ovenfor. For noen rettsreglers vedkommende vil det imidlertid bli vist til hvilken gruppe reglene faller inn under.

 

Innenfor rettsreglene om pengeforpliktelser bør kandidatene se at den sentrale problemstillingen er i hvilken utstrekning debitor kan kreve utsettelse med betaling av gjeld og/eller gjeldsreduksjon/gjeldsbortfall. Dersom gjeldsforpliktelsen grunner seg på avtale, vil, i mangel av rettslige muligheter i avtalen selv, avtl § 36 i dag utgjøre et naturlig utgangspunkt for et krav om utsettelse/gjeldsreduksjon; jfr. bestemmelsens formulering "helt eller delvis settes til side eller endres" og nærmere i bl.a. Huser: Avtalesensur s. 50‑51. Læren om bristende forutsetninger kan behandles særskilt, jfr. herom Kruger: Kontraktsrett s. 680 flg, men det er minst like akseptabelt at kandidatene nøyer seg med å behandle avd § 36 som formelt grunnlag og herunder trekker inn læren om bristende forutsetninger som deldrøftelse. Kandidaten skal ved behandlingen av avtl § 36 (og bristende forutsetninger) konsentrere seg om det som er sentralt for nærværende oppgave. Behandlingen bør knyttes til teoretiske fremstillinger og rettspraksis omkring revisjon av pengeforpliktelser. Det sentrale vil være debitors risiko for egen evne til oppfyllelse av pengeforpliktelse, en risiko debitor ikke uten særskilt grunnlag kan velte over på kreditor med den begrunnelse at etterfølgende pengemangel er en bristende forutsetning. Dom inntatt i Rt 1959.248 illustrerer hovedregelen på en utmerket måte. I Rt 1959.1048 ble imidlertid resultatet at pengedebitor ble kjent uforbindende av inngått avtale om kjøp av gårdseiendom. Kandidatene kan med fordel trekke frem det tradisjonelt strenge ansvaret for pengemangel, jfr. Augdahl: Den norske obligasjonsretts alminnelige del, 5. utg. s. 226‑27 og Kruger: Kontraktsrett s. 798 om pengemangel som grunnlag for erstatningsansvar uten skyld. Flinke kandidater har gode muligheter til å problematisere avtl § 36 både i forhold til ulike typer pengeforpliktelser og ulike årsaker til gjeldskrisen. Utover læren om bristende forutsetninger må avtl § 36 imidlertid antas bate i begrenset utstrekning å komme lønnstager i gjeldskrise til hjelp. Mange kandidater er meget enkle og overfladiske om avtl § 36 og gjør nærmest gjeldende at det er kurant å få medhold i påberopelse av avtl § 36 i slike tilfelle. Det må betraktes som en betydelig feil. I den utstrekning avtl § 36 konkret vil være anvendelig til fordel for lønnstager i gjeldskrise, vil det være lettere å få imøtekommet er krav om hel eller delvis utsettelse med betaling av gjeld enn et krav om gjeldsreduksjon eller gjeldsbortfall.

 

Under rettsreglene om pengeforpliktelser behandler mange kandidater plikten til å betale morarenter ved forsinket betaling. Særlig behandles morarentel § 4. Dette er godkjent, men kandidatene bør ikke gå svært detaljert til verks her. Noen kandidater nevner Pantel § 1‑9 som en regel som innskrenker lønnstagers muligheter til å løse sine problemer. Dette er riktig. Noen kandidater trekker her inn Dl § 2‑10 og viser at danne kommer lønnstager til unnsetning ettersom unntaket i § 2‑10, 3. ledd som hovedregel ikke gjelder ved opprettholdt fullbyrdelse av den del av det samlede krav som overstiger forfalte (men under fullbyrdelsen betalte) renter og avdrag. Å nevne dette gir vesentlig pluss.

 

Mange kandidater har problemer med å se relevante problemstillinger innen rettsreglene om pengeforpliktelser. Dette fører til en tilsynelatende vilkårlig rundtur i store deler av avtale‑ og pengekravsretten hvor gjerne avtl § 36 også trekkes inn, men uten tilfredsstillende vinkling. I tillegg til at denne del av besvarelsen da ikke får noen plussverdi, vil dette føre til et visst trekk, avhengig av hvor dårlig sammenheng det er mellom oppgaveteksten og det som behandles samt av hvor meget plass som brukes på perifere/irrelevante drøftelser.

 

Konkursloven inneholder bestemmelser som på forskjellig måte kommer den gjeldstyngede lønnstager til gode. Følgende nevnes:

 

Adgangen til forhandling om frivillig gjeldsforhandling og tvangsakkord. Kkl § 1 samt kkl § 3 bør nevnes. Noen få kandidater hevder at lønnstagere ikke kan benytte seg av gjeldsforhandlingsinstituttet. Det er en alvorlig feil. Derimot er det helt på sin plass å nevne at reglene om gjeldsforhandling er formet med sikte på næringsdrivende. Videre kan § 4, 1. ledd 3) nevnes. Mange kandidater leser denne bestemmelsen som om det stod at skifteretten, for å åpne gjeldsforhandling, må finne det sannsynlig at skyldneren vil kunne oppnå frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord. Hensett til at det er vanskelig på forhånd å si noe om utfallet av en eventuelt forestående gjeldsforhandling, innebærer denne feillesningen en betydelig realitetsforskjell sammenholdt med lovens ordlyd. Det bør som utgangspunkt gis klart trekk for denne feilen.

 

Kandidatene kan nevne forhandlingenes konkursavvergende funksjon, jfr. kkl § 16, jfr. dog unntak i 2., 3. og 5. ledd, og skal nevne bestemmelsene i kkl § 23 (ikke uttømmende) og kkl § 30 (uttømmende) om hva henholdsvis en frivillig gjeldsordning og en tvangsakkord kan gå ut på. Begrensninger i adgang til å oppnå gjeldsforhandling/tvangsakkord bør behandles, herunder dels bestemmelser som begrenser adgangen til å åpne slike forhandlinger, jfr. kkl §§ 3 og 4 (jfr. ovenfor) samt § 34, villkåret om gjeldsnemndas medvirkning, jfr. kkl § 22, 2. ledd, § 24,1. ledd og § 32, og § 31 om nødvendig forhåndssamtykke ved begjæring om åpning av tvangsakkord. Noe om vedtagelsen bør også nevnes, jfr. kkl § 25 og § 43. Mange kandidater synes å tro at § 31 er regelen om vedtagelse av tvangsakkord. Det må føre til klart trekk..

 

Under gjeldsforhandling og konkurs gis lønnstageren et tidsbegrenset vern mot avholdelse av tvangsauksjon over sin faste eiendom, jfr. kkl § 17, 2. ledd og § 117, 2. ledd.

 

Under konkurs gis lønnstager en viss hjelp i reglene i kkl § 106, §§ 123‑125, § 136 og § 141. Disse reglene er imidlertid mindre sentrale og overses av de fleste kandidater, uten at det er grunn til å tillegge det nevneverdig vekt.

 

Tilrådd litteratur om ovennevnte regler: Brækhus: Omsetning & Kreditt 1, særlig s.9‑17, s. 21‑39 og s. 149‑50.

 

Dekningsloven kap 2 er sentral i nærværende oppgave. Noen kandidater gjør gjeldende at reglene om beslagsfrihet er irrelevante fordi de ikke fører til gjeldsreduksjon. Dette er en altfor snever forståelse av oppgaveteksten, jfr. de fem gruppene av "rettslige muligheter" som nevnt ovenfor. De enkelte reglers virkeområde, jfr. § 2‑1, bør presiseres. Et pluss til kandidater som nevner at reglene om beslagsfrihet ikke gir beskyttelse mot avtalepanthaver, noe som for lønnstagere er særlig aktuelt i relasjon til salgspanthavere. Utgangspunktet bør så tas i § 2‑2.1 tilknytning til at § 2‑2 behandles er det naturlig å nevne Dl § 6‑6 for det tilfelle at lønnstagerens bo tas under behandling som konkursbo. Konkurs er således ingen "løsning" for skyldneren.

 

De enkelte reglene om beslagsfrihet må i relasjon til oppgaven forstås som regler som nevnt under pkt. 5. ovenfor. Behandlingen av §§ 2‑3 ‑ 2‑6, og begrensningene i §§ 2‑7 ‑ 2‑8, bør begrenses til å gjelde hovedregler og prinsipper. Et pluss til kandidater som nevner at skrankene i §§ 2‑5 og 2‑6 antas å gjelde ved motregning i og utenfor konkurs, jfr. Krager: Pengekrav s. 346. I denne sammenheng bør også Aml § 55 nr. 3 nevnes. Det er videre positivt dersom kandidatene nevner Dl § 3‑9 som en utvidelse i tid av det vern Dl § 2‑5 d til h gir skyldneren. Lønnstagers begrensede mulighet til å beskytte seg mot skattekreditors pågang, jfr. Dl § 2‑8,1. ledd c), jfr. også Skattebetl § 32 nr 2 og § 33, kan nevnes særskilt.

 

Dl § 2‑10 er en viktig regel til beskyttelse av lønnstager i gjeldskrise. Dette er en bestemmelse som særskilt egner seg for dyperegående behandling. Det skal sees at bestemmelsen ikke gir beslagsfrihet, men alene beskyttelse i visse tilfelle mot å bli stående uten "nødvendig bolig for seg og sin familie", jfr. § 2‑1, 3. ledd.

 

Kandidatene bør videre se at bestemmelsen er av begrenset verdi for lønnstagere i gjeldskrise, jfr. særlig 3. ledd. Gjeldskrisen manifesterer seg som regel ved at debitor ikke makter å betale løpende avdrag og rente, og da gir nettopp regelen ikke hjelp. Forbløffende mange kandidater nøyer seg med å gjengi hovedinnholdet av § 2‑10,1. ledd, 1.pkt, slik at det nærmest gis inntrykk av at regelen er unntaksfri. Det er svært misvisende.

 

Begrensningen av beslagsadgangen for skyldnerens lønnsinntekter under konkurs i § 2‑11 kan også betraktes som en rettslig mulighet i lønnstagers favør. Om Dl kap 2; se Krager: Pengekrav s. 334‑339 samt sporadisk på s. 342‑350.

 

Reglene om private beslagsforbud i Dl kap 3 kan også sies å bidra til å løse en lønnstagers problemer. Det kan ikke kreves at kandidatene kommer inn på reglene ettersom disse ikke behandles i tilrådd litteratur/tilleggslitteratur. Kandidater som kommer inn på reglene bør imidlertid honoreres. Innfallsvinkelen bør da være at reglene muliggjør vern mot kreditorpågang i midler som debitor måtte ha fått seg overført uten vederlag. De kandidater som overhodet nevner reglene i Dl kap 3 bør ikke bruke forholdsmessig mye plass på disse. §§ 3‑1‑ 3‑4 samt § 3‑7 synes å være mest sentrale.

 

Tvangsfullbyrdelseslovens regler kan i relasjon til vårt tema sies dels å inneholde bestemmelser som gir debitor krav på utsettelse med fullbyrdelse av pantekrav, dels bestemmelser som gir vern mot at fullbyrdelsen skjer på en slik måte at debitors problemer blir større enn nødvendig.

 

Om regler som gir debitor adgang til å kreve utsettelse med tvangsfullbyrdelsen, se tvfl § 111 og 195, jfr. § 36 i sin alminnelighet om at fullbyrdelsen ikke bør utsettes med mindre det bl.a. "findes nødvendig av hensyn til en parts...tarv".

 

Om regler som gir debitor vern mot inndrivelse som fører til at hans problemer blir større enn nødvendig, se bl.a. tvfl § 67, § 83, 1. ledd, jfr dog begrensninger i 2. og 4. ledd, jfr. 3. ledd, § 119, 2. ledd, § 141, § 154, 1. og 2. ledd, § 158, 1. ledd, jfr. dog begrensning i 3. ledd og § 176 a), 3. ledd. Jeg unnlater å gå nærmere inn på bestemmelsenes innhold. Jfr. videre interessant dom inntatt i Rt 1990.94 hvor Høyesterett slår ned på den praksis at flere avgir likelydende høyeste bud på et nivå som ligger vesentlig under eiendommens verdi.

 

Det kan kanskje være noe tvilsomt om en skal betrakte reglene om tvangsgrunnlag, oppnåelse av tvangsgrunnlag og tvangskraft som "rettslige muligheter" i henhold til oppgaveteksten. Det kunne hevdes at både reglene om hva som utgjør tvangsgrunnlag, jfr. tvfl § 3, reglene om hvordan slike tvangsgrunnlag oppnås, samt reglene om hvordan kreditor i henhold til et tvangsgrunnlag skal gå frem for å få dekning, kan betraktes som "rettslige muligheter" for lønnstager til å løse sine problemer i den utstrekning reglene gir lønnstageren mulighet til å oppnå faktisk utsettelse med dekningen av kreditors tilgodehavende. Ut fra en slik synsvinkel vil den lønnstager som i og for seg, om enn ikke for domstolene, erkjenner sin gjeldsforpliktelse, kunne oppnå faktisk betalingsutsettelse ved å tvinge kreditor hele veien fra uttak av forliksklage til rettskraftig dom i en høyere domstol, og videre i form av innvendinger av ulik karakter mot fullbyrdelsen. Etter min mening faller slike bestemmelser utenfor oppgavens ramme. Det er bestemmelser som etter sitt formål og innhold skal gi debitor vern og bistand til å løse problemer som skyldes gjeldskrise som skal behandles. Det er den lojale og rettmessige debitors virkemidler som er temaet. Det er imidlertid akseptabelt dersom kandidatene kort nevner noen regler som tjener som middel for debitor til å oppnå slik faktisk utsettelse med gjeldsdekning uten at reglene har dette formål. I en større sammenheng kan det endog være positivt at kandidatene berører dette. Under ingen omstendigheter bør kandidatene behandler slike regler inngående.

 

Kandidatene skal så svare på om de ser behov for endringer eller suppleringer av lovverket "på dette området". Det siste må forstås som det området som er beskrevet i oppgavetekstens 2. pkt.

 

En rekke av de tiltak som kunne tenkes iverksatt for å hjelpe lønnstagere i gjeldskrise, faller utenfor "lovverket på dette området", eks rentereguleringer, skatterettslige regler om rentefradrag eller generelle skattelettelser, økede utlånsrammer og endrede kriteriet for tildeling av lån i statsbanker, økte lønninger, utbygging av økonomisk og juridisk eksptertise ved sosialkontorene m.v. En selvstendig behandling av slike tiltak faller utenfor oppgaven. Derimot må det være fullt akseptabelt at kandidatene i fleng nevner slike mulige tiltak i tillegg til endringer og suppleringer av lovverket på oppgavens område. Det har vært hevdet i den pågående debatt om gjeldskriseproblemene at det nettopp er slike tiltak som må iverksettes for å gi effektiv hjelp til lønnstagere i gjeldskrise.

 

Slik oppgaveteksten er formulert skulle det kanskje i prinsippet måtte godtas som et svar på det avsluttende spørsmålet at kandidaten ikke ser behov for endringer og suppleringer av lovverket på det aktuelle området. Men kandidaten kan ikke nøye seg med å si dette; han skal jo benytte besvarelsen til å vise kunnskaper og forståelse om juridiske spørsmål. Det bør som utgangspunkt stilles de samme krav til en besvarelse hvor kandidaten ikke ser behov for endringer/suppleringer av det aktuelle lovverket, som en besvarelse hvor kandidaten ser slikt behov. Den kandidaten som således ikke har noen konkrete forslag å fremsette, bør i stedet enten ta for seg og begrunne hvorfor en del mulige forslag til endringer/suppleringer ikke foreslås, eller på annen hensiktsmessig måte begrunne sitt standpunkt og derigjennom vise kunnskaper og forståelse om positive og negative virkninger av gjeldende rett innenfor det aktuelle området.

Kandidatene har vesentlig spillerom med hensyn til hvilke forslag de ønsker å fremsette om endringer/suppleringer av det aktuelle lovverket. Mange nevner ett eller flere av de forslag som ble fremsatt av Graver‑utvalget 2. mai 1991, og da særlig det også tidligere mye omtalte forslaget om innføring av en gjeldssaneringsordning. Det kan ikke forventes at kandidatene har kunnskaper om selve utvalgsforslaget utover det som må anses å være blitt alminnelig kjent gjennom massemedia de siste få dagene før eksamen. Slik kunnskap er da heller ikke påkrevet; kandidatene skal fremsette egne forslag og ikke nøye seg med å referere andres forslag.

 

Det bør kreves av de kandidater som foreslår innføring av en gjeldssaneringsordning at de er i stand til å se forslaget i forhold til gjeldende rett, således at det forklares hvilke mangler ved gjeldende rett forslaget er ment å avbøte. Ettersom gjeldssanering allerede i dag er en mulighet, jfr. kkl regler om gjeldsforhandling som nevnt ovenfor, særlig §§ 23 og 30, må poenget være at tiltaket i større utstrekning enn någjeldende regler hjemler skal tvinge motvillige kreditorer til å godta gjeldssanering, herunder såvel på den måte at ordningen ikke krever samme oppslutning blant kreditorene som dagens, jfr. kkl § 25 og § 43, og at gjeldssaneringen kan kreves gjennomført med lavere dekning enn i dag, jfr. igjen kkl § 43. Mange foreslår innføring av en forenklet gjeldsforhandling. Kostnadene med gjeldsforhandling vil i dag være prohibitive for mange lønnstagere.

 

Mange kandidater foreslår endringer av realisasjonsformene i tvfl. Kandidater som tar opp dette får gjennomgående relativt mye ut av drøftelsene. Noen kandidater foreslår endringer av Dl kap 2, herunder særlig § 2‑10, 2. og 3. ledd. Et forslag om at debitors beskyttelse etter § 2‑10 bør utstrekkes til å omfatte

tilfelle hver inndrivelsen skjer til dekning også av regulært forfalte renter og avdrag reiser spørsmålet om boligen overhodet er tjenlig som panteobjekt , med de skadevirkninger dette ville kunne ha for lånefinansiering av boligkjøp. Det vil etter min mening være en klar mangel dersom et slikt forslag fremsettes uten at det følger av begrunnelsen m.v. at dette problemet er sett.

 

Kandidater som sondrer mellom ulike kreditorer etter kravenes grunnlag og sier noe av verdi i denne sammenheng, bør honoreres. Bør feks. en gjeldssaneringsordning likestille samtlige kreditorer, herunder feks. frivillige kreditorer (med og uten pantesikkerhet) og kreditorer som bygger sitt krav på erstatningsbetingende forhold på debitors hånd? Ufrivillige kreditorer bør vel ha sterkere vern enn frivillige kreditorer?

 

Det følger av alminnelig oppgaveteknikk at kandidatenes forslag til endringer/suppleringer av lovverket skal begrunnes. Kandidatene skal forklare hva som kan forbedres ved någjeldende regler og da også hvorfor endringene/suppleringene fører til bedre regler. Gjennom begrunnelsen er da kandidatene med ett kommet over til å si noe om virkningene av de endringer/suppleringer som måtte være foreslått. Og selv om det ikke sies uttrykkelig i oppgaveteksten må det kreves at kandidaten i sin begrunnelse ikke bare sier noe om de antatt positive virkningene av endringene/suppleringene, men også at motforestillinger/negative sider trekkes frem, jfr. f.eks. ovenfor om Dl § 2‑10. Bedømmelsen må imidlertid skje i lys av oppgaveteksten; den ber ikke kandidaten redegjøre for mulige virkninger av de forslag kandidaten har og en bør således akseptere at kandidatenes virkningsanalyser begrenser seg til det som med rimelighet kan kreves av en forstandig begrunnelse for et endrings/suppleringsforslag.

 

Ved bedømmelsen må det gis vesentlig rom for kandidatenes egne valg både med hensyn til utforming av oversikt og herunder hvilke regler/regelsett som eventuelt særlig utdypes, og med hensyn til hvilke forslag til endringer/suppleringer av lovverket som fremsettes. De enkelte kandidaters vektlegging av henholdsvis oversiktsdel og vurderingsdel varierer svært meget. Som et nominalutgangspunkt bør oversiktsdelen og vurderingsdelen vektlegges 2:1. Utgangspunktet kan fravikes i retning 1:1 for kandidater som bruker mest tid på vurderingsdelen.

 

De fleste besvarelser inneholder imidlertid svært lite i vurderingsdelen, f.eks. gjerne bare 1‑2 sider, jfr. nedenstående "typebesvarelse" fra det svakere/svakeste nivå. Det bør neppe praktiseres en firkantet 2:1 regel i slike tilfelle og en meget svak/verdiløs vurderingsdel bør ikke automatisk føre til stryk. Som veiledende utgangspunkt bør en nøye seg med å foreta en helhetsvurdering av slike besvarelser, hvor meget snaue og for øvrig svake vurderingsdeler vil måtte trekke til dels vesentlig ned i det en legger vekt på at oppgaven stiller krav om faglig akseptable prestasjoner av noe omfang også i vurderingsdelen. Nærmere om helhetsvurderingen nedenfor.

 

Som utgangspunkt bør en laudabel besvarelse i oversiktsdelen omhandle de viktigste reglene som nevnes ovenfor i kkl. dl og tvfl, og i alle fall på noen sentrale punkter gå noe i dybden. Videre bør kandidaten se og behandle i alle fall hovedpunktene i den sentrale avtale‑ og pengekravsrettslige problemstillingen. Den laudable besvarelsen bør i oversikten være godt strukturert og gi uttrykk for at kandidatene både har gode kunnskaper og forståelse om de aktuelle rettsreglene. Dersom kandidaten vektlegger og lykkes med å behandle prinsippene den relevante lovgivning bygger på, reduseres kravene til behandling av enkeltregler. I vurderingsdelen bør det kreves noen velbegrunnede forslag for endringer og suppleringer av det aktuelle lovverk, alternativt gode begrunnelser for hvorfor mulige endringer og suppleringer ikke bør foretas.

 

For at en besvarelse skal havne på riktig side av strykgrensen bør kandidaten som utgangspunkt nevne og vise i alle fall noe kunnskap og forståelse om noen av de ovennevnte reglene om gjeldsforhandling, beslagsfrihet, Dl § 2‑10 og tvangsfullbyrdelse. Vurderingsdelen bør inneholde tilstrekkelig til at kandidaten dokumenterer et visst minste kunnskap om positive og negative virkninger av någjeldende regler, samtidig som dette knyttes til ett eller flere forslag/mulige forslag om endringer/suppleringer av det aktuelle lovverket. Feil og misforståelser på ett eller flere punkter skjerper kravene til besvarelsen for øvrig for at den skal passere.

 

I praksis inneholder svært mange besvarelser lite eller intet mer enn følgende: Perifere/irrelevante drøftelser av rettsregler om pengeforpliktelser, kanskje med en hurtig tur innom avtl § 36 i sin alminnelighet, overfladiske og ufullstendige referat av en del relevante regler om gjeldsforhandling, helt summarisk (gjerne ikke mer enn 1/2 spalte med utgangspunkt i paragrafoverskrifter) om hovedreglene i Dl kap 2, en kort innføring i tvangsfullbyrdelseslovens hovedtrekk (helt løsrevet fra oppgaveteksten), samt 1‑ 1 1/2 spalte om endringer/suppleringer av lovverket, inneholdende nesten bare "synsing" og prat om hvor ille det er å være lønnstager i gjeldkrise og at disse må hjelpes av stat og bankvesen. Slike besvarelser er i mine øyne uakseptable. Helhetsinntrykket, jfr. foregående og neste avsnitt, blir gjerne avgjørende for om besvarelsen settes til stryk eller blir stående på svakeste karakter.

 

Bedømmelsen av vurderingsdelen bør i sin alminnelighet påvirkes av at oppgavens tema er høyaktuelt og at massemedia har undergitt såvel temaet som forslag til ulike tiltak bred oppmerksomhet. Samtlige kandidater må allerede som alminnelig informerte samfunnsmedlemmer forventes å ha et visst minimum av kunnskap herom.

 

Bergen, 22. mai 1991