SENSORVEGLEDNING
UNIVERSITETET I
BERGEN OG i TROMSØ, DET JURIDISKE
FAKULTET
CAND. JUR. ‑
EKSAMEN
3. Avdeling ‑ våren 1991, Teoretisk oppgave nr.
2, tirsdag 7. mai 1991.
Oppgavetekst: Gi en oversikt over de rettslige
muligheter en lønnstaker i gjeldskrise har til å løse sine problemer. Gjør
særlig rede for de muligheter og begrensninger som ligger i rettsneglene om
pengeforpliktelser, lovgivningen om gjeldsforhandling og konkurs, lovgivningen
om fordringshavernes dekningsrett og tvangsfullbyrdelsesloven. Ser du behov for
endringer eller suppleringer av lovverket på dette området?
I
Nærværende sensorvegledning er utarbeidet på basis av
et utkast datert 7. mai 1991 som ble utsendt til og drøftet med fagansvarlig,
eksamensformann og de øvrige gjennomgående sensorer.
Oppgaven krever at kandidatene skal hente stoff fra
et bredt register innen gjeldende rett, men med særlig vekt på sentrale deler
av avtale‑ og pengekravsretten, konkursretten og panteretten. Med hensyn
til eksamenskrav og litteratur i de nevnte emner nøyer jeg meg med å vise til
vedlegg fra fakultetet. En del relevante litteraturhenvisninger vil bli
foretatt nedenfor.
Oppgaven stiller store krav til kandidatenes evne til
å ordne fremstillingen på en fornuftig måte og til å foreta en avveining mellom
sentrale og mindre sentrale regler. Ettersom det kreves en oversikt over
rettslige muligheter/begrensninger, skal kandidatene i første rekke gi et
dekkende helhetsbilde, hvor det, hensett til den disponible tid, vel nær sagt
nødvendigvis må mangle en del detaljer, men hvor kandidatene i alle fall bør
unngå vesentlige huller. På en del punkter bør kandidatene gå noe i dybden; de
flinke kandidatene vil gå i dybden i de sentrale regler, men hvilke sentrale
regler kandidatene konsentrerer seg om vil og bør kunne variere. I den
utstrekning kandidatene ser sammenhengen i rettsreglene, såvel innenfor de
enkelte emner som innenfor større deler av rettssystemet, vil det måtte gi
pluss ved bedømmelsen.
Oppgaven inneholder en oversiktsdel og en
vurderingsdel. Flinke kandidater integrere gjerne i alle fall deler av
vurderingene i oversiktsdelen. I motsatt fall vil det lett kunne bli
problematisk å plukke opp tråden fra oversiktsdelen uten å måtte ty til
upresise henvisninger eller uheldige gjentagelser, spørsmålet om
endringer og suppleringer av lovverket skal jo
nettopp knyttes til det kandidatene behandler i oversikten. Kandidater som
behandler delene mer atskilt og som mestrer de nevnte problemer, skal selvsagt
ikke ha trekk for valg av systematikk. Og under enhver omstendighet synes det
ikke bare forsvarlig, men også heldig, at eventuelle forslag om større
endringer og suppleringer av det aktuelle lovverket, behandles atskilt fra
oversiktsdelen. I motsatt fall vil lett oversiktsdelen kunne bli springende og
usammenhengende, med de problemer det vil kunne føre til i kandidatenes
eventuelle bestrebelser på å vise sammenhengen i rettssystemet, noe som jo
ovenfor er fremhevet som særlig verdifullt.
II
Så til det materielle innhold. Først noen ord om
innledningssetningen. Når oppgaven sier "rettslige muligheter" betyr
det at kandidaten skal konsentrere seg om å behandle rettsregler og unnlate å
gå nærmere inn på faktiske muligheter. Noen helt skarp avgrensning mellom
rettslige og faktiske muligheter, er neppe lett å foreta og vel heller ikke
udelt ønskelig. Det må således være ikke bare akseptabelt men endog positivt at
kandidatene nevner at en lønnstager i gjeldskrise i mange tilfelle vil kunne
løse sine problemer gjennom frivillige forhandlinger med kreditor om inngåelse
av (endrings)avtale hvor kreditor ettergir gjeld helt eller delvis og/eller gir
betalingsutsettelse. Å si særlig mer enn dette om "faktiske
muligheter", er imidlertid utenfor oppgaven. Med rettslige muligheter må
nærmere forstås de juridiske rettigheter et rettighetssubjekt har, samt vilkår
for og avgrensning av rettighetene.
Den gruppe rettighetssubjekt nærværende oppgave
omhandler, er lønnstagere i gjeldskrise. Det er neppe påkrevet med noen
særskilt avgrensning av "lønnstager" i besvarelsen, utover det som
mer indirekte vil fremgå av innholdet av kandidatenes oversikt. Kandidatene
skal ikke nøye seg med å behandle rettslige muligheter som bare lønnstagere
har. Tilføyelsen "i gjeldskrise" fører til at det, om enn ikke
nødvendigvis uttrykkelig, skal avgrenses mot det klassiske fattigdomsbegrep;
tilfelle hvor inntekter og midler for øvrig ikke strekker til, men uten at
dette skyldes gjeld. Gjeldskrise vil etter omstendighetene kunne konstateres
alt ved skyldners illikviditet.
De rettslige muligheter lønnstigeren i gjeldskrise
skal ha, må gå ut på at han skal kunne "løse sine problemer". Det kan
da være tale om fem grupper rettslige muligheter.
ad 1. Her kan nevnes rettigheter etter
Sosialomsorgsloven § 3, nr. 1. Bestemmelsens nr. 2 kan også nevnes som en
rettslig mulighet, selv om det som utgangpunkt her ikke er tale om en ytelse
søkeren har rettslig krav på å få. Videre kan nevnes rettigheter etter
Folketrygdloven, særlig kap 3‑5, 8 og 10‑11.
De fleste kandidater overser de rettslige muligheter
det her er tale om, dels på grunn av oppgavens vektlegging på sentrale
formuerettslige emner, dels på grunn av at kjennskap til Sosialomsorgsloven
først kreves til 4. avdeling. Det kan ikke oppstilles som noe egentlig krav at
kandidatene behandler slike regler og kandidatene skal uansett ikke gå grundig
inn på nevnte regler. Kandidater som nevner at problemene kan løses gjennom
utnyttelsen av slike rettslige muligheter skal imidlertid honoreres.
Den videre gjennomgang av aktuelle rettsregler vil
ikke bli knyttet direkte til oppdelingen i grupper av rettslige muligheter som
foretatt ovenfor. For noen rettsreglers vedkommende vil det imidlertid bli vist
til hvilken gruppe reglene faller inn under.
Innenfor rettsreglene om pengeforpliktelser bør
kandidatene se at den sentrale problemstillingen er i hvilken utstrekning
debitor kan kreve utsettelse med betaling av gjeld og/eller
gjeldsreduksjon/gjeldsbortfall. Dersom gjeldsforpliktelsen grunner seg på
avtale, vil, i mangel av rettslige muligheter i avtalen selv, avtl § 36 i dag
utgjøre et naturlig utgangspunkt for et krav om utsettelse/gjeldsreduksjon;
jfr. bestemmelsens formulering "helt eller delvis settes til side eller
endres" og nærmere i bl.a. Huser: Avtalesensur s. 50‑51. Læren om
bristende forutsetninger kan behandles særskilt, jfr. herom Kruger:
Kontraktsrett s. 680 flg, men det er minst like akseptabelt at kandidatene
nøyer seg med å behandle avd § 36 som formelt grunnlag og herunder trekker inn
læren om bristende forutsetninger som deldrøftelse. Kandidaten skal ved
behandlingen av avtl § 36 (og bristende forutsetninger) konsentrere seg om det
som er sentralt for nærværende oppgave. Behandlingen bør knyttes til teoretiske
fremstillinger og rettspraksis omkring revisjon av pengeforpliktelser. Det
sentrale vil være debitors risiko for egen evne til oppfyllelse av
pengeforpliktelse, en risiko debitor ikke uten særskilt grunnlag kan velte over
på kreditor med den begrunnelse at etterfølgende pengemangel er en bristende
forutsetning. Dom inntatt i Rt 1959.248 illustrerer hovedregelen på en utmerket
måte. I Rt 1959.1048 ble imidlertid resultatet at pengedebitor ble kjent
uforbindende av inngått avtale om kjøp av gårdseiendom. Kandidatene kan med
fordel trekke frem det tradisjonelt strenge ansvaret for pengemangel, jfr.
Augdahl: Den norske obligasjonsretts alminnelige del, 5. utg. s. 226‑27
og Kruger: Kontraktsrett s. 798 om pengemangel som grunnlag for
erstatningsansvar uten skyld. Flinke kandidater har gode muligheter til å
problematisere avtl § 36 både i forhold til ulike typer pengeforpliktelser og
ulike årsaker til gjeldskrisen. Utover læren om bristende forutsetninger må
avtl § 36 imidlertid antas bate i begrenset utstrekning å komme lønnstager i
gjeldskrise til hjelp. Mange kandidater er meget enkle og overfladiske om avtl
§ 36 og gjør nærmest gjeldende at det er kurant å få medhold i påberopelse av
avtl § 36 i slike tilfelle. Det må betraktes som en betydelig feil. I den
utstrekning avtl § 36 konkret vil være anvendelig til fordel for lønnstager i
gjeldskrise, vil det være lettere å få imøtekommet er krav om hel eller delvis
utsettelse med betaling av gjeld enn et krav om gjeldsreduksjon eller
gjeldsbortfall.
Under rettsreglene om pengeforpliktelser behandler
mange kandidater plikten til å betale morarenter ved forsinket betaling. Særlig
behandles morarentel § 4. Dette er godkjent, men kandidatene bør ikke gå svært
detaljert til verks her. Noen kandidater nevner Pantel § 1‑9 som en regel
som innskrenker lønnstagers muligheter til å løse sine problemer. Dette er
riktig. Noen kandidater trekker her inn Dl § 2‑10 og viser at danne
kommer lønnstager til unnsetning ettersom unntaket i § 2‑10, 3. ledd som
hovedregel ikke gjelder ved opprettholdt fullbyrdelse av den del av det samlede
krav som overstiger forfalte (men under fullbyrdelsen betalte) renter og
avdrag. Å nevne dette gir vesentlig pluss.
Mange kandidater har problemer med å se relevante
problemstillinger innen rettsreglene om pengeforpliktelser. Dette fører til en
tilsynelatende vilkårlig rundtur i store deler av avtale‑ og
pengekravsretten hvor gjerne avtl § 36 også trekkes inn, men uten
tilfredsstillende vinkling. I tillegg til at denne del av besvarelsen da ikke
får noen plussverdi, vil dette føre til et visst trekk, avhengig av hvor dårlig
sammenheng det er mellom oppgaveteksten og det som behandles samt av hvor meget
plass som brukes på perifere/irrelevante drøftelser.
Konkursloven inneholder bestemmelser som på
forskjellig måte kommer den gjeldstyngede lønnstager til gode. Følgende nevnes:
Adgangen til forhandling om frivillig
gjeldsforhandling og tvangsakkord. Kkl § 1 samt kkl § 3 bør nevnes. Noen få
kandidater hevder at lønnstagere ikke kan benytte seg av
gjeldsforhandlingsinstituttet. Det er en alvorlig feil. Derimot er det helt på
sin plass å nevne at reglene om gjeldsforhandling er formet med sikte på
næringsdrivende. Videre kan § 4, 1. ledd 3) nevnes. Mange kandidater leser
denne bestemmelsen som om det stod at skifteretten, for å åpne
gjeldsforhandling, må finne det sannsynlig at skyldneren vil kunne oppnå
frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord. Hensett til at det er vanskelig på
forhånd å si noe om utfallet av en eventuelt forestående gjeldsforhandling,
innebærer denne feillesningen en betydelig realitetsforskjell sammenholdt med
lovens ordlyd. Det bør som utgangspunkt gis klart trekk for denne feilen.
Kandidatene kan nevne forhandlingenes
konkursavvergende funksjon, jfr. kkl § 16, jfr. dog unntak i 2., 3. og 5. ledd,
og skal nevne bestemmelsene i kkl § 23 (ikke uttømmende) og kkl § 30
(uttømmende) om hva henholdsvis en frivillig gjeldsordning og en tvangsakkord
kan gå ut på. Begrensninger i adgang til å oppnå gjeldsforhandling/tvangsakkord
bør behandles, herunder dels bestemmelser som begrenser adgangen til å åpne slike
forhandlinger, jfr. kkl §§ 3 og 4 (jfr. ovenfor) samt § 34, villkåret om
gjeldsnemndas medvirkning, jfr. kkl § 22, 2. ledd, § 24,1. ledd og § 32, og §
31 om nødvendig forhåndssamtykke ved begjæring om åpning av tvangsakkord. Noe
om vedtagelsen bør også nevnes, jfr. kkl § 25 og § 43. Mange kandidater synes å
tro at § 31 er regelen om vedtagelse av tvangsakkord. Det må føre til klart
trekk..
Under gjeldsforhandling og konkurs gis lønnstageren
et tidsbegrenset vern mot avholdelse av tvangsauksjon over sin faste eiendom,
jfr. kkl § 17, 2. ledd og § 117, 2. ledd.
Under konkurs gis lønnstager en viss hjelp i reglene
i kkl § 106, §§ 123‑125, § 136 og § 141. Disse reglene er imidlertid
mindre sentrale og overses av de fleste kandidater, uten at det er grunn til å
tillegge det nevneverdig vekt.
Tilrådd litteratur om ovennevnte regler: Brækhus:
Omsetning & Kreditt 1, særlig s.9‑17, s. 21‑39 og s. 149‑50.
Dekningsloven kap 2 er sentral i nærværende oppgave.
Noen kandidater gjør gjeldende at reglene om beslagsfrihet er irrelevante fordi
de ikke fører til gjeldsreduksjon. Dette er en altfor snever forståelse av
oppgaveteksten, jfr. de fem gruppene av "rettslige muligheter" som
nevnt ovenfor. De enkelte reglers virkeområde, jfr. § 2‑1, bør
presiseres. Et pluss til kandidater som nevner at reglene om beslagsfrihet ikke
gir beskyttelse mot avtalepanthaver, noe som for lønnstagere er særlig aktuelt
i relasjon til salgspanthavere. Utgangspunktet bør så tas i § 2‑2.1
tilknytning til at § 2‑2 behandles er det naturlig å nevne Dl § 6‑6
for det tilfelle at lønnstagerens bo tas under behandling som konkursbo.
Konkurs er således ingen "løsning" for skyldneren.
De enkelte reglene om beslagsfrihet må i relasjon til
oppgaven forstås som regler som nevnt under pkt. 5. ovenfor. Behandlingen av §§
2‑3 ‑ 2‑6, og begrensningene i §§ 2‑7 ‑ 2‑8,
bør begrenses til å gjelde hovedregler og prinsipper. Et pluss til kandidater
som nevner at skrankene i §§ 2‑5 og 2‑6 antas å gjelde ved
motregning i og utenfor konkurs, jfr. Krager: Pengekrav s. 346. I denne
sammenheng bør også Aml § 55 nr. 3 nevnes. Det er videre positivt dersom
kandidatene nevner Dl § 3‑9 som en utvidelse i tid av det vern Dl § 2‑5
d til h gir skyldneren. Lønnstagers begrensede mulighet til å beskytte seg mot
skattekreditors pågang, jfr. Dl § 2‑8,1. ledd c), jfr. også Skattebetl §
32 nr 2 og § 33, kan nevnes særskilt.
Dl § 2‑10 er en
viktig regel til beskyttelse av lønnstager i gjeldskrise. Dette er en
bestemmelse som særskilt egner seg for dyperegående behandling. Det skal sees
at bestemmelsen ikke gir beslagsfrihet, men alene beskyttelse i visse tilfelle
mot å bli stående uten "nødvendig bolig for seg og sin familie", jfr.
§ 2‑1, 3. ledd.
Kandidatene bør videre se
at bestemmelsen er av begrenset verdi for lønnstagere i gjeldskrise, jfr.
særlig 3. ledd. Gjeldskrisen manifesterer seg som regel ved at debitor ikke
makter å betale løpende avdrag og rente, og da gir nettopp regelen ikke hjelp.
Forbløffende mange kandidater nøyer seg med å gjengi hovedinnholdet av § 2‑10,1.
ledd, 1.pkt, slik at det nærmest gis inntrykk av at regelen er unntaksfri. Det
er svært misvisende.
Begrensningen av
beslagsadgangen for skyldnerens lønnsinntekter under konkurs i § 2‑11 kan
også betraktes som en rettslig mulighet i lønnstagers favør. Om Dl kap 2; se
Krager: Pengekrav s. 334‑339 samt sporadisk på s. 342‑350.
Reglene om private
beslagsforbud i Dl kap 3 kan også sies å bidra til å løse en lønnstagers
problemer. Det kan ikke kreves at kandidatene kommer inn på reglene ettersom
disse ikke behandles i tilrådd litteratur/tilleggslitteratur. Kandidater som
kommer inn på reglene bør imidlertid honoreres. Innfallsvinkelen bør da være at
reglene muliggjør vern mot kreditorpågang i midler som debitor måtte ha fått
seg overført uten vederlag. De kandidater som overhodet nevner reglene i Dl kap
3 bør ikke bruke forholdsmessig mye plass på disse. §§ 3‑1‑ 3‑4
samt § 3‑7 synes å være mest sentrale.
Tvangsfullbyrdelseslovens
regler kan i relasjon til vårt tema sies dels å inneholde bestemmelser som gir
debitor krav på utsettelse med fullbyrdelse av pantekrav, dels bestemmelser som
gir vern mot at fullbyrdelsen skjer på en slik måte at debitors problemer blir
større enn nødvendig.
Om regler som gir debitor
adgang til å kreve utsettelse med tvangsfullbyrdelsen, se tvfl § 111 og 195,
jfr. § 36 i sin alminnelighet om at fullbyrdelsen ikke bør utsettes med mindre
det bl.a. "findes nødvendig av hensyn til en parts...tarv".
Om regler som gir debitor
vern mot inndrivelse som fører til at hans problemer blir større enn nødvendig,
se bl.a. tvfl § 67, § 83, 1. ledd, jfr dog begrensninger i 2. og 4. ledd, jfr.
3. ledd, § 119, 2. ledd, § 141, § 154, 1. og 2. ledd, § 158, 1. ledd, jfr. dog
begrensning i 3. ledd og § 176 a), 3. ledd. Jeg unnlater å gå nærmere inn på
bestemmelsenes innhold. Jfr. videre interessant dom inntatt i Rt 1990.94 hvor
Høyesterett slår ned på den praksis at flere avgir likelydende høyeste bud på
et nivå som ligger vesentlig under eiendommens verdi.
Det kan kanskje være noe tvilsomt om en skal betrakte
reglene om tvangsgrunnlag, oppnåelse av tvangsgrunnlag og tvangskraft som
"rettslige muligheter" i henhold til oppgaveteksten. Det kunne hevdes
at både reglene om hva som utgjør tvangsgrunnlag, jfr. tvfl § 3, reglene om
hvordan slike tvangsgrunnlag oppnås, samt reglene om hvordan kreditor i henhold
til et tvangsgrunnlag skal gå frem for å få dekning, kan betraktes som
"rettslige muligheter" for lønnstager til å løse sine problemer i den
utstrekning reglene gir lønnstageren mulighet til å oppnå faktisk utsettelse
med dekningen av kreditors tilgodehavende. Ut fra en slik synsvinkel vil den
lønnstager som i og for seg, om enn ikke for domstolene, erkjenner sin
gjeldsforpliktelse, kunne oppnå faktisk betalingsutsettelse ved å tvinge
kreditor hele veien fra uttak av forliksklage til rettskraftig dom i en høyere
domstol, og videre i form av innvendinger av ulik karakter mot fullbyrdelsen.
Etter min mening faller slike bestemmelser utenfor oppgavens ramme. Det er
bestemmelser som etter sitt formål og innhold skal gi debitor vern og bistand
til å løse problemer som skyldes gjeldskrise som skal behandles. Det er den
lojale og rettmessige debitors virkemidler som er temaet. Det er imidlertid
akseptabelt dersom kandidatene kort nevner noen regler som tjener som middel
for debitor til å oppnå slik faktisk utsettelse med gjeldsdekning uten at
reglene har dette formål. I en større sammenheng kan det endog være positivt at
kandidatene berører dette. Under ingen omstendigheter bør kandidatene behandler
slike regler inngående.
Kandidatene skal så svare på om de ser behov for
endringer eller suppleringer av lovverket "på dette området". Det
siste må forstås som det området som er beskrevet i oppgavetekstens 2. pkt.
En rekke av de tiltak som kunne tenkes iverksatt for
å hjelpe lønnstagere i gjeldskrise, faller utenfor "lovverket på dette
området", eks rentereguleringer, skatterettslige regler om rentefradrag
eller generelle skattelettelser, økede utlånsrammer og endrede kriteriet for
tildeling av lån i statsbanker, økte lønninger, utbygging av økonomisk og
juridisk eksptertise ved sosialkontorene m.v. En selvstendig behandling av
slike tiltak faller utenfor oppgaven. Derimot må det være fullt akseptabelt at
kandidatene i fleng nevner slike mulige tiltak i tillegg til endringer og suppleringer
av lovverket på oppgavens område. Det har vært hevdet i den pågående debatt om
gjeldskriseproblemene at det nettopp er slike tiltak som må iverksettes for å
gi effektiv hjelp til lønnstagere i gjeldskrise.
Slik oppgaveteksten er formulert skulle det kanskje i
prinsippet måtte godtas som et svar på det avsluttende spørsmålet at kandidaten
ikke ser behov for endringer og suppleringer av lovverket på det aktuelle
området. Men kandidaten kan ikke nøye seg med å si dette; han skal jo benytte
besvarelsen til å vise kunnskaper og forståelse om juridiske spørsmål. Det bør
som utgangspunkt stilles de samme krav til en besvarelse hvor kandidaten ikke
ser behov for endringer/suppleringer av det aktuelle lovverket, som en
besvarelse hvor kandidaten ser slikt behov. Den kandidaten som således ikke har
noen konkrete forslag å fremsette, bør i stedet enten ta for seg og begrunne
hvorfor en del mulige forslag til endringer/suppleringer ikke foreslås, eller
på annen hensiktsmessig måte begrunne sitt standpunkt og derigjennom vise
kunnskaper og forståelse om positive og negative virkninger av gjeldende rett
innenfor det aktuelle området.
Kandidatene har vesentlig spillerom med hensyn til
hvilke forslag de ønsker å fremsette om endringer/suppleringer av det aktuelle lovverket.
Mange nevner ett eller flere av de forslag som ble fremsatt av Graver‑utvalget
2. mai 1991, og da særlig det også tidligere mye omtalte forslaget om innføring
av en gjeldssaneringsordning. Det kan ikke forventes at kandidatene har
kunnskaper om selve utvalgsforslaget utover det som må anses å være blitt
alminnelig kjent gjennom massemedia de siste få dagene før eksamen. Slik
kunnskap er da heller ikke påkrevet; kandidatene skal fremsette egne forslag og
ikke nøye seg med å referere andres forslag.
Det bør kreves av de kandidater som foreslår
innføring av en gjeldssaneringsordning at de er i stand til å se forslaget i
forhold til gjeldende rett, således at det forklares hvilke mangler ved
gjeldende rett forslaget er ment å avbøte. Ettersom gjeldssanering allerede i
dag er en mulighet, jfr. kkl regler om gjeldsforhandling som nevnt ovenfor,
særlig §§ 23 og 30, må poenget være at tiltaket i større utstrekning enn
någjeldende regler hjemler skal tvinge motvillige kreditorer til å godta
gjeldssanering, herunder såvel på den måte at ordningen ikke krever samme
oppslutning blant kreditorene som dagens, jfr. kkl § 25 og § 43, og at
gjeldssaneringen kan kreves gjennomført med lavere dekning enn i dag, jfr.
igjen kkl § 43. Mange foreslår innføring av en forenklet gjeldsforhandling.
Kostnadene med gjeldsforhandling vil i dag være prohibitive for mange
lønnstagere.
Mange kandidater foreslår
endringer av realisasjonsformene i tvfl. Kandidater som tar opp dette får
gjennomgående relativt mye ut av drøftelsene. Noen kandidater foreslår
endringer av Dl kap 2, herunder særlig § 2‑10, 2. og 3. ledd. Et forslag
om at debitors beskyttelse etter § 2‑10 bør utstrekkes til å omfatte
tilfelle hver inndrivelsen
skjer til dekning også av regulært forfalte renter og avdrag reiser spørsmålet
om boligen overhodet er tjenlig som panteobjekt , med de skadevirkninger dette
ville kunne ha for lånefinansiering av boligkjøp. Det vil etter min mening være
en klar mangel dersom et slikt forslag fremsettes uten at det følger av begrunnelsen
m.v. at dette problemet er sett.
Kandidater som sondrer
mellom ulike kreditorer etter kravenes grunnlag og sier noe av verdi i denne
sammenheng, bør honoreres. Bør feks. en gjeldssaneringsordning likestille
samtlige kreditorer, herunder feks. frivillige kreditorer (med og uten
pantesikkerhet) og kreditorer som bygger sitt krav på erstatningsbetingende
forhold på debitors hånd? Ufrivillige kreditorer bør vel ha sterkere vern enn
frivillige kreditorer?
Det følger av alminnelig oppgaveteknikk at kandidatenes
forslag til endringer/suppleringer av lovverket skal begrunnes. Kandidatene
skal forklare hva som kan forbedres ved någjeldende regler og da også hvorfor
endringene/suppleringene fører til bedre regler. Gjennom begrunnelsen er da
kandidatene med ett kommet over til å si noe om virkningene av de
endringer/suppleringer som måtte være foreslått. Og selv om det ikke sies
uttrykkelig i oppgaveteksten må det kreves at kandidaten i sin begrunnelse ikke
bare sier noe om de antatt positive virkningene av endringene/suppleringene,
men også at motforestillinger/negative sider trekkes frem, jfr. f.eks. ovenfor
om Dl § 2‑10. Bedømmelsen må imidlertid skje i lys av oppgaveteksten; den
ber ikke kandidaten redegjøre for mulige virkninger av de forslag kandidaten
har og en bør således akseptere at kandidatenes virkningsanalyser begrenser seg
til det som med rimelighet kan kreves av en forstandig begrunnelse for et
endrings/suppleringsforslag.
Ved bedømmelsen må det gis vesentlig rom for
kandidatenes egne valg både med hensyn til utforming av oversikt og herunder
hvilke regler/regelsett som eventuelt særlig utdypes, og med hensyn til hvilke
forslag til endringer/suppleringer av lovverket som fremsettes. De enkelte
kandidaters vektlegging av henholdsvis oversiktsdel og vurderingsdel varierer
svært meget. Som et nominalutgangspunkt bør oversiktsdelen og vurderingsdelen
vektlegges 2:1. Utgangspunktet kan fravikes i retning 1:1 for kandidater som
bruker mest tid på vurderingsdelen.
De fleste besvarelser inneholder imidlertid svært
lite i vurderingsdelen, f.eks. gjerne bare 1‑2 sider, jfr. nedenstående
"typebesvarelse" fra det svakere/svakeste nivå. Det bør neppe
praktiseres en firkantet 2:1 regel i slike tilfelle og en meget svak/verdiløs
vurderingsdel bør ikke automatisk føre til stryk. Som veiledende utgangspunkt
bør en nøye seg med å foreta en helhetsvurdering av slike besvarelser, hvor
meget snaue og for øvrig svake vurderingsdeler vil måtte trekke til dels
vesentlig ned i det en legger vekt på at oppgaven stiller krav om faglig
akseptable prestasjoner av noe omfang også i vurderingsdelen. Nærmere om
helhetsvurderingen nedenfor.
Som utgangspunkt bør en laudabel besvarelse i
oversiktsdelen omhandle de viktigste reglene som nevnes ovenfor i kkl. dl og
tvfl, og i alle fall på noen sentrale punkter gå noe i dybden. Videre bør
kandidaten se og behandle i alle fall hovedpunktene i den sentrale avtale‑
og pengekravsrettslige problemstillingen. Den laudable besvarelsen bør i
oversikten være godt strukturert og gi uttrykk for at kandidatene både har gode
kunnskaper og forståelse om de aktuelle rettsreglene. Dersom kandidaten
vektlegger og lykkes med å behandle prinsippene den relevante lovgivning bygger
på, reduseres kravene til behandling av enkeltregler. I vurderingsdelen bør det
kreves noen velbegrunnede forslag for endringer og suppleringer av det aktuelle
lovverk, alternativt gode begrunnelser for hvorfor mulige endringer og
suppleringer ikke bør foretas.
For at en besvarelse skal havne på riktig side av
strykgrensen bør kandidaten som utgangspunkt nevne og vise i alle fall noe
kunnskap og forståelse om noen av de ovennevnte reglene om gjeldsforhandling,
beslagsfrihet, Dl § 2‑10 og tvangsfullbyrdelse. Vurderingsdelen bør
inneholde tilstrekkelig til at kandidaten dokumenterer et visst minste kunnskap
om positive og negative virkninger av någjeldende regler, samtidig som dette
knyttes til ett eller flere forslag/mulige forslag om endringer/suppleringer av
det aktuelle lovverket. Feil og misforståelser på ett eller flere punkter skjerper
kravene til besvarelsen for øvrig for at den skal passere.
I praksis inneholder svært mange besvarelser lite
eller intet mer enn følgende: Perifere/irrelevante drøftelser av rettsregler om
pengeforpliktelser, kanskje med en hurtig tur innom avtl § 36 i sin
alminnelighet, overfladiske og ufullstendige referat av en del relevante regler
om gjeldsforhandling, helt summarisk (gjerne ikke mer enn 1/2 spalte med
utgangspunkt i paragrafoverskrifter) om hovedreglene i Dl kap 2, en kort
innføring i tvangsfullbyrdelseslovens hovedtrekk (helt løsrevet fra
oppgaveteksten), samt 1‑ 1 1/2 spalte om endringer/suppleringer av
lovverket, inneholdende nesten bare "synsing" og prat om hvor ille
det er å være lønnstager i gjeldkrise og at disse må hjelpes av stat og bankvesen.
Slike besvarelser er i mine øyne uakseptable. Helhetsinntrykket, jfr.
foregående og neste avsnitt, blir gjerne avgjørende for om besvarelsen settes
til stryk eller blir stående på svakeste karakter.
Bedømmelsen av vurderingsdelen bør i sin alminnelighet
påvirkes av at oppgavens tema er høyaktuelt og at massemedia har undergitt
såvel temaet som forslag til ulike tiltak bred oppmerksomhet. Samtlige
kandidater må allerede som alminnelig informerte samfunnsmedlemmer forventes å
ha et visst minimum av kunnskap herom.
Bergen,
22. mai 1991