Universitetet i Bergen

Juridisk embedseksamen 3. avd. våren 1992

Teori nr. 1: Kreditorenes beslagsrett i konkurs.

Reglene om private beslagsforbud, behandles ikke.

Nærværende opus bygger på foreløpige refleksjoner, sendt de gjennomgående sensorer og eksamensformannen. Det er i sin form bedre samarbeidet enn det første råutkast, og jeg forsøker å flette inn de erfaringer vi så langt har fra sensuren. Jeg har konferert på et noe tidligere tidspunkt med flere av de gjennomgående sensorer, og verbalt synes vi i alle fall å være svært enige.

Oppgaven hører til de mest sentrale deler av matriell konkursrett og dynamisk tingsrett. Noen samlet litteraturoversikt er det vanskelig å gi, men jeg forsøker nedenfor å gi visse litteraturreferanser under behandlingen av de forskjellige relasjoner.

Ifølge studieplanen kreves det grundig kjennskap til alle de temaer som oppgaven omfatter, og det er opplyst at der både i vårsemester er forelest og manudusert over nettopp dette tema. Grunnlaget skulle således være det beste.

Dette er en typisk oversiktsoppgave, og hovedprøven for kand. er å vise sensorene at de har "forstått systemet", og greier å gi en nogenlunde balansert fremstilling av de forskjellige relasjoner, med utdypning av de helt sentrale begreper. Det er hovedreglene med belysende eksempler vi må kunne kreve. En god og klar disposisjon er derfor et vesentlig pluss. Detaljer er interessante, og bør nok komme med i de virkelig gode besvarelser men man må passe på at det ikke bringer ubalanse. Efter samtlige berørtes oppfatning, skulle disposisjonen, rent skjematisk, være svært grei, men det bør avgrenses mot boets rett til å tre inn efter Dl. kap. 7. Ellers vil rammene bli sprengt. Jeg har heller ikke sett noen som tar det opp. At boets rett til inntreden kommer inn, er et stort pluss, hvis det plasseres riktig i en ellers fyldig besvarelse.

Skjemaet er i all korthet:

I. Forholdet til debitor selv, D1, kap. 2, med de viktigste unntak.

II. Forholdet til hjemmelsmenn.

A. Debitor har aldri eiet formuesgodet.

B. Brudd på gjensidighetsprinsippet, detensjons og stansningsrett.

III . Utvidelse av beslagsretten: Forholdet til debitors suksessorer.

A. Rettsvernsreglene i relasjon til de enkelte hovedgrupper av formuesgoder,og når vernet må være bragt

i orden; hva det går ut på.

B. Omstøtelse.

IV. Generelle bemerkninger om gjennomgående feil.

1.Kand.'s innledninger er dessverre som oftest nokså intetsigende. Det er i en innledning de kan gi oversikt over problemrelasjonene, slik at vi straks kan følge dem i deres nærmere utdypning. Her svikter det svært ofte. Likeldes i presiseringen av de mest sentrale begreper, jfr. nedenfor. Jeg har merket meg at svært mange begynner med D1. § 2‑2, sier litt om"formuesgoder"og"kan omgjøres i penger; og så går man over på "tilhører", og så blir det av og til systematisk, av og til helt samrørt, en fremstilling av "inn i boet" og "ut av boet". En slik fremstilling er efter min mening uheldig. Ett er at vi ikke får noen oversikt, og stadig vekk lurer på hva som kommer, noe annet er at å knytte hele vårt tema til spørsmålet om hva som"tilhører" debitor på beslagstiden, er sterkt misvisende. Det er riktig i relasjon til hjemmelsmenn, hvor debitor aldri har eiet godet. Det kan til nød passere i relasjon til detensjonsrett og stansningsrett, men forekommer meg være noe søkt. Det blir direkte galt, i relasjon til de viktigste regler om rettsvern og omstøtelse, hvor debitor vitterlig ikke lenger eier gjenstanden, og det kanskje det er svært lenge siden han eiet den.

2. Dessverre altfor ofte får besvarelsene en sterk ubalanse. Det blir altfor meget nitid og kjedelig referat fra unntaksreglene i D1. §§ 2‑3, 2‑4 og 2‑11, 2‑12 og 2‑13. Ofte er det lite egeninnsats, eller den egeninnsatsen som kommer er bare vage omskrivninger, og til dels nokså lite belysende eksempler. Enkelte kand. kommer faktisk ikke stort lenger og da er det klarligvis stryk. Noen kand. skriver det alt vesentligste om dette, men nevner såvidt rettsvern og omstøtelse. Også dette vil være farlig tynt, sannsynligvis for tynt, men det avhenger av hva de eventuelt får sagt om dette. Svært få får noe med seg om stansningsretten.

3. Det har selvfølgelig en tendens til å bli sammenblandinger mellom "inn i boet" og "ut av boet", og en del ganger er kand. altfor uklare til at vi kan se om det er "inn i" eller "ut av" boet det skrives om.

3. Endelig har jeg hos en del kand. truffet på det forunderlige når de behandler forholdet til suksessorer, at de reiser spørsmålet om boet kan stanse ytelsen overfor suksessor, når den allerede er på vei ut av boet. Her foreligger ofte en forferdelig sammenblanding mellom forholdet til "inn i boet". Dels kan det kanskje , jeg har ikke sett det ,være en sammenblandling med D1. § 7‑4,2. ledd. Jeg har aldr sett noen som presiserer at suksessor eventuelt skulle være insolvent. Da kunne det jo bli et spørsmål.

Det enkle er jo at enten har suksessor fått rettsvern, og da har han separatistrett, eller han har ikke fått rettsvern og da får suksessor kun et dividendekrav, enten det nå er efter D1. § 7‑8, eller ved omgåelse av håndpantregelen, et dividendekrav på det allerede innbetalte. Har suksessor rettsvern, og boet nekter å oppfylle, pådrar det seg ganske enkelt et erstatningskrav, og det er et massekrav.

V. Til selv oppgaven.

1.Innledning.

Kand. bør kort konstatere at det er konkurs det dreier seg om det er en kollektiv forfølgning, hvor, i prinsippet, samtlige debitors aktiva på beslagstiden skal tjene til dekning av kreditorenes tilgodehavender. Konkurs er åpnet i det øyeblikk kjennelsen er avsagt (Kkl. § 72), anke har ikke oppsettende virkning. Konkursåpningen virker absolutt. Kkl. § 79 om tinglysning og registrering i diverse register, er som hovedregel en ordensforskrift ( Ctr. Vpsl. § 5‑3).

I innledningen bør det også vises til det skjellett jeg har nevnt ovenfor. Det er en stor fordel om det allerede i innledningen kommer frem at debitors legimitasjon (ytre skin av rett) har liten relevants i vårt tema, derimot kommer notoritetshensynene vesentlig inn i relasjon til suksessorer Så får de antyde at beslagsretten, med utgangspunkt i Dl. § 2‑2 begrenses i forhold til hans hjemmelsmenn, ham selv, og kan utvides via rettsvernsreglene og omstøtelsesadgangen. Jeg har ofte savnet, enten i innledningen, eller senere, at både forhold til hjemmelsmenn, men særlig i forhold til suksessorer er det et spørsmål om avtalen med tredje mann er kommet så langt at han har tingen utlevert, er lik separatistrett, eller han stiller som alminnelig dividendeberettiget kreditor, eller sogar faller helt bort.

I stedet for mye av det jeg har sett, hadde det vært mere vesentlig om kand. her, eller kanskje fortrinnsvis senere, hadde fått frem at eiendomsretten er en sum av funksjoner, og det er spørsmål om hvor langt man er kommet i overføringen av disse funksjoner, og om overføringen av de nevnte funksjoner har fått fornødent vern. Det siste må vi betrakte som et stort pluss.

2. Hovedregelen i D1. § 2-2 og begrensninger i beslagsretten a.h.t. debitor selv.

Det er kardinalpunktene "formuesgoder" tilhører på beslagstiden og kan omgjøres i penger; som bør utdypes relativt kort, men det er sentralt. Formuesgoder omfatter også rettigheter. Poenget er om de kan overdras, og omgjøres i penger. Personlige rettigheter som ikke kan overdras, så som personlig fiskerett, autorisasjoner etc. kan ikke overdras og ikke beslagslegges. D1. § 2‑2 forutsetter selv at visse formuesgoder av økonomisk verdi kan være unntatt for beslag, og jeg synes jo personlig men her kan meningene være delte, at det er et pluss å henvise til Adsverksl. § 29, og f.eks. Fal. av 1989 § 16‑1, jfr. § 15‑8‑, 3. ledd, og § 15‑1.Når det gjelder åndsverk, kan selvfølgelig boet nyttiggjøre seg den avkastning åndsverkene gir, når det først er gjort penger på dem, slik som royalties, lisensrettigheter etc. (Jeg synes det er svakt til 3. avd. å kalle D1. § 2‑2 for deklaratorisk. Det vitner om dårlig innsikt i alminnelig rettslære, og direkte svakt blir det når "deklatorisk" knyttes til f.eks. private beslagsforbud. Da kan de jo ikke engang ha lest § 3‑1,1.ledd).

Så får kand. så kort som mulig, efter min mening, gruppere de forskjellige unntak i §§ 2‑3, 2‑4, jfr. §§ 2‑11 til 2‑14. Det går på de mest alminnelige gjenstander som trengs for husstanden, innen en viss rimelighetsbasert verdigrense (eller i § 2‑3 B fastlagt verdigrense), visse stipendier etc. Selvfølgelig kan konkursboet trekke inn inntekter og goder som er utleggsfrie efter § 2‑6,5 til § 2‑8. Dette følger jo direkte av § 2‑11 og § 2‑13.

§ 2‑10 er en realisjonsbegrensning, ingen beslagsbegrensning og den blir ofte utbrodert altfor meget. Jeg har under sensuren fått de underligste opplysninger om hva "husstand" er. Her trekkes inn leietakere, og foreldre, besteforeldre etc. (§ 2‑3 b og 2. og 3. ledd) uten nærmere angivelse. Det får være måte på å forgripe seg på andres eiendeler, å forutsette at disse skal brukes av debitor og hans egentlige husstand. Jeg har her sagt for mye. Gjennomgåelsen av unntaksreglene bør gjøres så kort som mulig. Poenget er at formuesgodene kan gjøres om til penger, men at det er visse unntak.

Dessverre får vi ofte altfor mye om dette, og stort sett som rent referat. Når de endelig kommer til § 2‑12, så skrives denne av, men noe om avkall på ventendes arv får vi ikke.

3. Begrensninger i beslagsretten: Forholdet til debitors hjemmelsmenn.

Litteratur: Brækhus & Hærem: Norsk Tingsrett, kap. 26, s.478 488 med rettspraksis.(Jeg antar det er dette som er inntatt i den nevnte tilleggslitteratur). Dertil har Kåre Lilleholt vesentlige ting om dette i "Godtruerverv og Kreditorvern", ut 1989 i kap. 8, men der bør ofte sammenholdes med kap. 3, idet der gjøres store referanser. Man må bare passe på at man ikke blander godtruerverv og kreditorvern.

Pensum er også Brækhus: IfP nr. 90 s. 43‑50.

A.Formuesgoder debitor aldri har eiet. Kand. bør fatte seg i relativ korthet. Legtimasjonssynspunket har i denne relasjon ingen relevans. I denne relasjon kan kreditorene kun beslaglegge det debitor virkelig eier, jfr

Presthus‑dommen, Rt. 1930/943, og Bygglands‑dommen, Rt.1935/98 (referert hos B & H på s. 491‑492). Noe kan sies om ugyldig hjemmel, hvis debitor hadde ratihabisjonsrett, og mellommannssituasjonene Kommi. § 53). Likeledes er jo salgspant relevant og P1. § 3‑11, jfr. § 3‑4 (3), og eventuelt at salgspant er

ugyldig, hvis det tas i varer som er beregnet for videresalg uten bearbeidelse (Pl. § 3‑15 (2), som bygger på Scooter‑dommen Rt. 1963/109 . De nærmere rettsvernsregler for salgspant, og fremfor alt bortfall av salgspant efter Pl. § 3‑19 og/eller § 3‑20 faller selvfølgelig utenfor oppgaven. (Jeg har hatt en kand., som i en ellers tynn besvarelse brukte fire sider på en relativt riktig fremstilling av bortfall efter de to sistnevnte bestemmelser).

B. Det egentlige "inn i boet":

Detensjonsrett, stansningsrett, Tgl. § 21,3.ledd.

Dette er stengt tatt ikke noe spørsmål om begrensning i boets beslagsrett, men et spørsmål om brudd på gjensidighetsprinsippet. Og det dreier seg om overføringsfasen fra godet har forlatt hjemmelsmannen, men før det er kommet inn hos skyldneren. Er det kommet inn hos skyldneren efter Kk‑åpning, reguleres det hele av D1. § 7‑9, og det er intet problem. Finner boet det gunstig 'for seg, kan man få hånd om godene ved å tre inn efter D1. § 7‑3 følgende.

Tilbakehold og stansningsretten efter Kjl. § 61 (2) og Dl.§ 7 er i det vesentlige sammenfallende, og bygger på den gamle Kjl. § 39. Forskjellen er at § 61 kan brukes ved enhver tilstrekkelig legitimert insolvenssituasjon, mens Dl. § 7‑2 kun gjelder under gjeldsforhandling og konkurs (Dl. § 1‑6).

Den som tar opp noe om retensjonsrett, bør få et pluss, hvis det holdes i balanse. Det bør ikke være noe minus om retensjonsretten ikke behandles.

Vi hadde regnet med at de fleste stort sett kun ville behandl D1. § 7‑2, og bare gi en referanse til Kjl. § 61. Min erfaring under sensuren er stort sett det motsatte. Jeg får en del om Kjl. § 61,2.ledd, og slett ikke godt. Og svært lite om Dl. § 7‑2. De få som behandler det, går ikke nærmere inn på "overgit” og "ytelsen". Da blir det ikke særlig verdifullt.

1.Retensjonsretten.

De kand. som tar det opp, bør altså få et pluss, og det er pluss om de kjenner lov om håndverkeres salgsrett av 29.5.1953 § 2, jfr. § 5. Vi har dommer som belyser kravet til konneksitet i Rt. 1973/967, og kravet til kontinuerlig rettsvern i Rt. 1991/967.

2. Detensjonsrett ‑ stansningsrett og Tgl. § 21,3.ledd.

Spesiallitteratur om Kjl. § 61 finnes hos Kruger: Norsk Kjøpsrett utg. 3 1991, både s. 393‑395, men kanskje helst s.232, 239. Kand. kan ikke forventes å ha lest dette, men Kjl. fra 1988 har jo vært pensum en del år nå, så visse kunnskaper burde forventes. Poenget er at stansningsretten kan utøves også om det er utstedt negotiable fraktdokumenter, hvilket uttrykkelic er presisert i Kjl. § 61 (2), for såvidt angår konnosementet. Går kand. til Sjøfartsl., må de passe på at de ikke blander § 156 og § 166. Vår relasjon er stansningsrett mellom selger og førsteerververs konkursbo. Forholdet til godtroende erverver av konnosomentet, faller utenom (se ellers Krager s. 393‑395). En del kand. bommer nokså grovt her.

Forøvrig bør Kjl. § 61 med hell kunne behandles sammen med D1. § 7‑2, som er den sentrale i vårt tema. Dessverre har vi fått den motsatte vektlegningen i det jeg har sett.

3. Stansningsretten efter D1. § 7‑2.

Jeg henviser til det jeg har sagt foran om Kjl. § 61. Poenget er å få frem noe fornuft om hva som ligger i begrepet "overgitt og det enytelsen" som må være "overgitt:' Kand. må ofre seg for skjæringspunktene. I kjøp må de være klar over at selvstendig fraktfører som den store hovedregel ansees som selgers mann. Dette gjelder også ved fob‑kjøp. Som en rund formulering kan det vel sies at skal stansningsretten være avskåret, må kjøperen (hans folk) ha fått "en ekskluderende rådighet over godset i forhold til selger” Skjæringspunktene er belyst i en rekke eldre dommer, fortrinnsvis efter Gkkl. § 40. Jeg nevner disse som antas i alle fall å tilfredsstille gjeldende rett efter Dl. Stansningsretten ble ansett avskåret i Rt. 1907/711, hvor varen var kommet inn på frilager, som selger ikke hadde adgang til. Tilsvarende i Rt. 1932/304, hvor det var kommet inn på et transittlager. Her kunne kjøper riktignok kun i samarbeid med andre få adgang, men selger hadde i alle fall ikke adgang. Så har vi de tre tømmer‑dommer fra 1970‑årene, Rt. 1971/549, Rt. 1973/95 og Rt. 1974/879. De to første må utvilsomt ansees som gjeldende rett efter D1. Den mest markante men helt innlysende, er vel Rt. 1973/59, hvor tømmeret var lagret opp på kjøperens vanlige opplagstomt for tømmer. Men tømmeret var ikke målt, og derved manglet en av de to faktorer for fastsettelse av prisen. Dermed var også risikoen fortsatt hos selger. Stansing i alle tre dommer.

Efter min erfaring er altså alt om egentlig stansning efter Dl. § 7‑2 svært stemoderlig behandlet, hvilket må være et klar minus. I relasjon til Kjl. § 61, som altså en del kand. får med seg, tas det utgangspunkt i vågnadens overgang, hvilket dels er en omvei, dels fører enkelte helt galt avsted. Kand. til 3. avd. bør se at det er vesensforskjell mellom den kjøps rettslige levering og"overgitt"i relasjon til stansningsretter Flere trekker også inn spørsmålet om hevning inter partes, og særlig i forbindelse med fast eiendom. Det er o.k., men da må kand. også vise at de kjenner Tgl. § 21,3.ledd.

Ad. skjemaets III.: Utvidelse av beslagsretten i forhold til suksessorer.

I relasjon til vårt tema, konkursets beslagsrett, sondrer jeg ikke mellom utleggstaker og avtaleerverver som suksessor. I alle hovedtrekk stilles disse likt i forhold til konkursboet.

1. Rettsvernsreglene.

Litteratur: Brækhus & Hærem 1964 s. 499‑517 med konklusjon s.5 Brækhus UP nr. 90 s. 52‑60; om løsøre særlig s. 57‑60. Kåre Lilleholt: Godtroerverv og kreditorvern s. 181‑193.

Her kommer notoritetsprinsippet inn med full styrke, og faren for kreditorsvik. Det er imidlertid ikke tilfredsstillende ,som enkelte kand. gjør, bare å snakke om notoritet, uten at det og knyttes til de ulike rettsvernsakter. Den kjøper av fast eiendom som har sittet med den, og drevet den i de siste ti år, har noe notorisk overtatt den. Men har han ikke tinglyst kjøpe/kjøpekontrakt, bemektiger boet seg i eiendommen med hård hånd.

Jeg minner om det foran nevnte s. 4. Konkurs er åpnet i og med kjennelsen er avsagt. Klokkeslettsregelen er utgangspunktet, og rettsvernet må være bragt i orden før konkursåpning, eller trekker boet inn formuesgoder debitor vitterlig ikke eier lenger

Så får kand. vise oversikt og systematisere.

I hovedsak kan man si at skjæringspunktet for rettsvernsakten er tospaltet, avhengig om man har en registreringsordning for rettsvern eller ikke. (Sondringen realregister/ikke realregister har ingen interesse i vårt tema, så lenge rettsvernet er betinget av registrering).

Ved registreringsordningen forskyves som oftest siste tidspunkt for å bringe rettsvernet i orden til dagen før konkursåpning (Tgl. § 23, jfr. § 34, Sjøl. § 25, Petroleumsl. § 31 og Fal. § 17‑1, jfr. § 16‑2,3.ledd)(se Lilleholt s. 203, jfr.s.77) Det kuriøse unntak er her Vpsl. § 5‑3, hvor man er in salvo, såfremt man har fått registrert sitt erverv dagen før registreringen av konkursåpningen. Har det forut for konkursåpningen foregått publik gjeldsforhandling, er skjæringspunktene senest dagen før åpningen av forhandling om tvangsakkord. Kand. bør ikke gå nærmere inn på dette i en oversiktsoppgave, men de må få markert at i en rekke forhold er rettsvernsakten betinget av registrering, og at den må være foretatt som nevnt ovenfor, ellers trekker med boet med hård hånd inn noe som vitterlig eies av suksessor, og kanskje har vært eiet i lang tid. Det er forbausende hvor dårlig kand. gir referanser til kjente regler om rettsvernsakter. Noen nevner sogar ikke § 23; det er meget svakt.

Som nevnt foran, er Tgl. § 21,3.ledd ikke en regel i forhold til debitors suksessorer i vårt tema, men et forhold til hjemmelsmennene. En sammenblanding her i kampens hete, er kanskje litt unnskyldelig. Utenfor konkurs er vi jo vant til å behandle dette i forbindelse med de tredjemenn som utleder sin rett fra kjøper. Er rettsvernet avhengig av notifikasjon eller besittelsesberøvelse, eksempelvis Gbl. § 29, P1. § 3‑2 med varianter, jfr. § 4‑1, og § 4‑5 gjelder klokkeslettsregelen. Rettsvernet må være bragt i orden samme dag, men før konkurs er åpnet. Ve notifikasjon er forsendelsesrisikoen suksessors.

Her eller endenfor vil den gode kand. kort vise til Kkl. § 100 og gjøre oppmerksom på at i visse spesialtilfelle kan debitor ha legitimasjon og suksessorlikevel redde seg iland som separatist. Jeg har omhyggelig unngått å nevne godtorl § 1 og Gbl. § 14. Det var sikker rett tidligere at rettsvern efter Gbl §14 inntrådte fra avtalen, forutsatt individualisering. Jfr. nedenfor om alminnelig løsøre. Det gjelder at kand. ikke blander spørsmålet om rettsvernsakt, og spørsmålet om sikringsakt for ekstinktivt godtroerverv (jeg viser til Augdahls raseri overfor Gbl. § 29, hvor Knoph og Villars‑Dahl laget en ny bastard, kalt "enkle gjeldsbrev", og forutsatte i motivene at den også skulle gjelde alle muntlige fordringer, som på det tidspunkt utvilsomt hadde rettsvern allerede fra avtale og individualisering. Rt. 1957/ 778 sirkustelt‑dommen ,gjaldt godtroerverv).

For negotiable gjeldsbrev var det klart at man hadde rettsvern fra avtalen av, se Lilleholt s. 207 med henvining til forarbeidene s. 45 og Augdahl: Obligasjonsrett utg. s. 318. Det samme finner vi i Villar ‑Dahls kommentar til Gbl. utg. 1970 s. 96.

2. Alt annet ikke registrerbart løsøre.

Kand. må få frem at hele spørsmålet er om man skal kreve overlevering til suksessor før rettsvernet ansees etablert, eller om man har rettsvern allerede fra avtaletidspunkt, forutsatt tilstrekkelig individualisering. Jeg henviser til et nærmere studium i Brækhus & Hærem: Norsk Tingsrett s. 499‑517, og Kåre Lilleholt l.c. s. 181‑193, som er en lojal, men noe summarisk gjengivelse av B & H's lære. Denne er mer enn tilstrekkelig til at kand. skal være oppmerksom på at overlevering ikke er noe bastant krav. Det er et spørsmål om hvilket utgangspunkt man skal ta, og hvilke modifikasjoner som skal gjøres, avhengig 'av det utgangspunkt man har tatt.

Jeg tillater meg å skli litt ut på dette punkt, fordi kand.'s besvarelser er sørgelig bastante når det gjelder løsøre, negotialble dokumenter som ikke er registrert i Vpsl. etc.

Oppfatningen av om man skal kreve overlevering eller ikke, som betingelse for rettsvern i disse situasjoner, har selvfølgelig skiftet gjennom tidene , jeg viser til B & H. Men allerede fra midten av 1880‑årene hadde Torp i Danmark og Frans c\ is Hagerup med styrke hevdet at rettsvern ble oppnådd alt fra avtalen, forutsatt tilstrekkelig individualisering. At man var fullt klar over notoritetshensynet, og faren for kreditorsvik, er neppe tvilsomt, jfr. Bernhard Getz' avhandlinger om svikaktige rettshandler efter norsk rett i Rt. 1978, og argumentasjonen for omstøtelse efter Actio‑Pauliana i Rt. 1981.

Scheel: Norsk Tingsrett 1912 utviklet dette grundig videre på s. 336 følgende. Han sondret mellom aktuell og ,eventuell eiendomsrett. Dette, fordi man selvfølgelig var klar over faren for omgåelsen av håndpantregelen ved salg til suksessor, med gjenleie til debitor, for å maskere lånevirksomheten. Vi har flere dommer fra rett før og rett efter århudreskiftet, som skjærer igjennom slik omgåelse. Senere har rettsvern fra avtaletidspunktet (pluss individualisering) vært hevdet konsekvent av professorene Knoph og Augdahl, og det er altså lagt til grunn i Gbl.'s motiver, for såvidt angår omsetningsgjeldsbrev.

Brækhus & Hærem s. 113 bygger også på at avtalesuksessor har rettsvern fra avtaleinngåelsen, og supplert med den samme interesselære som i realiteten fremgikk av Scheels lære.

Senere har synspunktene snudd noe m.h.t. hva som bør være utgangspunktet. Lilleholt s. 188 kommer til at utgangspunktet, altså overlevering, bør være hovedregel, men presiserer uttrykkelig at det må være et utgangspunkt. Og med de reservasjoner han gjør, blir det ikke stor forskjell mellom det han kommer til, og det Brækhus & Hærem kom til, bortsett fra de uoppfylte kontrakter hvor suksessor ikke har betalt, se s. 188/189, og B & H s. 507‑508.

Den forskjell jeg i det vesentlige kan se mellom Lilleholts og B & H's standpunkter, gjelder kun de fra begge sider uoppfylte kontrakter, hvor altså Lilleholts standpunkt i realiteten kun går ut på å utvide boets rett til å velge om det vil tre inn, eller nekte å tre inn. Dette vil igjen si spørsmålet om å nekte avtaleerverver separatistrett akkurat i denne gruppe. Senere har nyere teori, så som Kruger og Falkanger fulgt opp overlevering som utgangspunkt, uten at de, det jeg kan se, hai gått inn på hvilke reservasjoner de vil gjøre.

Man må jo være klar over at det her er spørsmål om langt annen den forskuddsbetalende kjøpers rettsvern i selgers konkurs bo. Det dreier seg om all tilvirkning/entreprise, hvor man ikke har registreringsordninger.

Både eldre og nyere teori, og det er eldre teori vi har retts. praksis for, er selvfølgelig klar over notoritetsproblemet, og problemet med omgåelse av håndpantregelen knyttet til kredittytelser. Spørsmålet er bare om man ikke ved å kreve overlevering "slår barnet ut med vaskevannet".

Kand. makter i alle fall ikke noen nyansert fremstilling her. Når det gjelder Ku‑dommen, Rt. 1910/231, ville det utvilsomt blitt omstøtt efter omgåelse av håndpantregelen efter Hagerups & Torps lære (dommen er eldre enn Scheels lærebok), idet kjøpesummen skulle bestemmes efter kuenes vekt på slakte tiden. Selger hadde således vågnaden for salgsgjenstandens hendelige undergang helt frem til overlevering.

I Jernskrap‑dommen 1912/263 er det helt på det rene at , man bygger på Scheels lære om rettsvern fra avtaletidspunktet, forutsatt individualisering. Det som var problemet i denne dom, og som byrett og høyesteretts flertall drøftet, var om det var foretatt tilstrekkelig individualisering. At det lå der i kjøpers interesse, var det neppe tvil om.

Begge disse dommer er forøvrig utenkelige, hvis man den gang hadde bygget på en lære om overlevering.

I en oversiktsoppgave som denne, kan man ikke kreve for meget av kand., men man bør kunne unngå disse bastante uttalelser, om at hovedregelen er overlevering. En del ser ikke engang Ku‑og Jernskrap‑dommen.

Det må erkjennes at med den utvidede adgang til registrering efter Sjøl. for skip under bygging, og til registrert, dels uregistrert underpant i løsøre, er valplassen for uenigheten blitt mindre. Det samme gjelder jo fondsaksjer registrert i VPS.

Av den virkelige dyktige kand. bør man kunne forvente en noe nærmere analyse av hva som ligger i interesselæren. I de klare tilfeller er risikoen for varens hendelige undergang også gått over på suksessor, og da taler de beste hensyn for at de går inn under interesselæren. Men spørsmålet er ikke så enkelt

I en rekke tilfelle vil kjøper allerede ved avtaleslutningen være klar over at han ikke har behov for varen så tidlig som selger ønsker å prestere ytelsen. Avtalen går da i korthet ut på at det skal leveres da og da, mens kjøpesummen skal betales på et tidligere tidspunkt. Dette kan igjen medføre at selger (yter) tar det mere med ro, og ytelsen fra hans side ikke er klar til levering allerede på betalingstidspunktet.

Her kan det foretas masse sondringer, alt efter som det kun er ubetydelige ting som står igjen, eller ikke. Hovedsynssynspunktet, såvidt jeg kan se, bør være om yter lett kunne vært rede til levering alt på betalingstidspunktet, men har tatt det mere med ro, fordi han har bedre tid.

Den gode kand., som har kraft og tid, går også litt nærmere inn på hva "tilvirkning"/"entreprise" er.

Efter det jeg har sett om "alt annet løsøre", bør den kand., s får frem nyanser her, få et meget stort pluss. Det bør nok også være et minus når kand. er for bastant. Pensumdekningen er mer enn god nok.

Ad. omstøtelse.

Dette bør kunne gjøres kort. Kand. får bare presisere at her er godet forlengst ute av debitors eie, men det er hensynet til likhetsprinsippet som begrunner de objektive regler, og utgangspunktet for de varierende fristberegninger, er flyttet til fristdagen, D1. § 1‑2. Det er litt snaut kun bare å henvise til fristdagen. Vi har reglene om klokkeslettet, og at det må være bragt i orden dagen før om rettsvernsakten er avhengig av registrering. Jeg er ikke særlig glad for at alt om, omstøtelse begrunnes med illojale handlinger. Det er likhetsprinsippet som er poenget, selv de mest lojale disposisjoner kan bli omstøtt efter de objektive regler når de ligger innenfor fristen. Det er efter D1. § 5‑9 og D1. § 8‑3 at illojalitetssynspunktet kommer inn.

Gjennomføringen av omstøtelsen faller efter min mening utenfor oppgaven. Noen kand. benytter anledningen til å si noe om dette. Jeg bemerker kun at hovedregelen efter D1. § 5‑11 er restitusjon, se annet ledd, mens det efter § 5‑12 er et regulært erstatningskrav.

4. Sluttlig bemerker jeg at en del kand. tar opp spørsmålet om indikasjon av penger.

De fleste hos meg har vært så upresise at jeg ikke helt vet om det er "inn i boet", eller "ut av boet". Stort sett hører dette hjemme under "inn i boet',' og sier man noe fornuftig om dette, nemlig plikten til å holde betrodde midler adskilt, og gjennomføringen av plikten, er det selvfølgelig et pluss.

Sluttbemerkninger.

Jeg viser til de generelle bemerkninger om gjennomgående feil s. 2‑3, og småkommentarene underveis. En laudabel besvarelse må vise oversikt over systemet, og en viss utdypelse av de viktigste hovedpunkter, og, avhenger av hvor godt dette er gjort, kryper man raskt nedover karakterskalalen summerisk sett.

Med de konferanser jeg har hatt med mine medsensorer, og de 27 oppgaver jeg i dikterende øyeblikk har lest, er prestasjonen skuffende svake, temaets sentrale stilling i pensum tatt i betraktning.

Det er naturlig nok noe færre stryk enn vanlig, men mange er helt på grensen. jeg har få Laud, men noen, uten at jeg er kommet opp i de bedre lauder ennå. (Jeg er fullt klar over eksamenskommisjonen formanns brev, som jeg gir min fulle tilslutning). Derimot har jeg en rekke som viser en viss innsikt, men er for overfladiske, og de har stort sett havnet på 2.80, 2,90‑tallet. Jeg bemerker med forbauselse at de besvarelser jeg har hatt for de enkelte kommisjoner varierer tildels betydelig fra kommisjon til kommisjon. Bortsett fra manglende kunnskaper, er ubalansen det store ankepunkt. D1. kap. 2 har en tendens til å dominere altfor meget.

Oslo, den 21. mai 1992