UNIVERSITETET I BERGEN

CAND.JUR.EKSAMEN TREDJE AVDELING VÅREN 1992

Sensorveiledning til

Teoretisk oppgave nr. 2, fredag 8. mai 1992

"Analyser vedlagte dom avsagt av Høyesterett inntatt i Rt. 1991.220. Hva blir avgjort i dommen, og hvordan skal dommen innpasses i læren om lempning av avtaler?"

Innledning.

Nærværende sensorveiledning bygger på et utkast som er oversendt til og drøftet med eksamensformannen, faglærer samt de øvrige gjennomgående sensorer.

Eksamenskrav i kontraktsrett: Grundig kjennskap til reglene om stiftelse av kontrakt på egne og andres vegne, ugyldighetslæren, grenser for kontraktsfriheten, regler om kontraktsavvikling og mislighold, lempning, bristende forutsetninger og annen kontraktsrevisjon.

Tilrådd litteratur om lempning av avtaler: Kruger: Norsk kontraktsrett (Kruger) § 20, se også § 19 og § 24. I listen over tilleggslitteratur er bl.a. inntatt Kristian Huser: Avtalesensur, hvor den del som omhandler avtl § 36 har betydning for nærværende oppgave.

Nærværende oppgave reiser dels spørsmål om tolkning av en rettskildefaktor, den i oppgaveteksten nevnte Høyesterettsdom, og dels spørsmål om hvilken betydning rettskildefaktoren får for gjeldende rett om avtalelempning. Oppgaven er således noe uvanlig. Selv om eksamenskandidatene skal være fortrolig med rettspraksis innenfor de emner som omfattes av studieplanen, har kandidatene ikke noen organisert trening i skriftlig analyse av dommer.

At første del av oppgaven således kan fremstå som noe vanskelig å mestre for mange kandidater, bør føre til en viss toleranse blant sensorene med hensyn til hvordan denne del av oppgaven besvares. Det vil f.eks. være mindre grunn enn vanlig til å trekke kandidatene for overflødigheter, herunder omfattende referat av sakens faktum mm.

Kandidatene skal være vel fortrolig med gjeldende rett om lempning av avtaler. Mange kandidater skriver atskillig mer om avtalelempning enn dommen, og oppgaven, inviterer til, jfr. nedenfor.

Om dommen

Kandidatene kan ta utgangspunkt i første setning i dommen. Saken gjaldt spørsmål om tolkning eller revisjon av en avtale om levering av fjernvarme mellom Risvollan Varmesentral, eiet av Risvollan Borettslag (Risvollan), og Sollia Borettslag (Sollia). I henhold til avtalen som ble inngått mellom partene i 1976, ble prisen for fjernvarmen beregnet etter selvkost slik at de totale produksjonskostnader ble fordelt på mottagerne, fordelt på grunnlag av mottagernes bygningsareal med utgangspunkt i en gjennomsnittspris pr m2. Det ble avtalt at Sollia skulle betale 90 % av denne gjennomsnittsprisen. Risvollan installerte målere for avlesning av fjernvarme i 1982. 11983 tok Risvollan opp spørsmålet om å fordele kostnadene for fjernvarmen på grunnlag av måleresultatene. Sollia motsatte seg dette. Etter langvarige forhandlinger mellom partene anla Risvollan sak for Trondheim Byrett med krav om at fjernvarme levert i årene 1983‑85 skulle betales i henhold til en fordeling av kostnadene i samsvar med måleresultatene, og at avtalen av 1976 ble kjent ugyldig eller endret. Risvollan tapte i Byretten, men vant frem i lagmannsretten for så vidt angikk betalingskravet. Ugyldighets‑ og endringskravet førte imidlertid ikke frem, jfr. nedenfor. Sollia anket lagmannsrettens dom for så vidt angikk betalingskravet samt idømte saksomkostninger. For Høyesterett var det enighet om at måleresultatene gav uttrykk for Sollias forbruk av fjernvarme for den aktuelle periode.

Særlig mer behøver ikke sies om sakens faktum innledningsvis. Sakens faktum er ved dette presentert på en slik måte at kandidaten kan gå rett over på analyse av domspremisser og ‑konklusjon, hvor kandidaten kan supplere med faktiske opplysninger samt henvisninger til anførsler i den utstrekning dette er hensiktsmessig for å belyse premisser og konklusjon.

Høyesterett gir Risvollan medhold for så vidt angår den påankede del av dommen, således at lagmannsrettens dom blir stående. Det er med andre ord rettskraftig avgjort hva Sollia skal betale for levert fjernvarme for årene 198385 samt at avtalen om levering av fjernvarme blir stående uendret.

Det kan diskuteres hvordan gyldighets‑ og endringsspørsmålet som ble reist i saken, bør behandles.. Oppgaven ber om analyse mm av "dom avsagt av Høyesterett inntatt i Rt 1991.220". Ettersom gyldighets‑ og endringsspørsmålet ble rettskraftig avgjort i lagmannsretten, faller dette spørsmålet utenfor oppgavens ordlyd. Gyldighets‑ og endringsspørsmålet bør imidlertid nevnes i tilknytning til spørsmålet om hva som er avgjort ved dommen, jfr. foregående avsnitt. Dommen avgjør ikke hva som skal betales for fjernvarme levert etter 1985. At såvel lagmannsrettens som Høyesteretts uttalelser om tolkning/avtl § 36 knytter seg til avtaleforholdet som sådan, uavhengig av tidsrammen for betalingskravet, er av interesse for spørsmålet om dommens innpasning i lempningslæren, men påvirker ikke omfanget av den rettskraftige avgjørelse.

Ved bedømmelsen må det tas hensyn til at kandidatene ikke behersker sivilprosess, herunder rettskraftsregler. Prosessrettslige feil skal således ikke gi trekk.

Kandidatene må se at Høyesterett avgjør saken gjennom tolkning av den inngåtte avtale. Høyesterett tar utgangspunkt i avtalens bestemmelse om at varmeprisen skal beregnes etter selvkost og på basis av regnskap. kfr. protokoll vedlagt avtalen hvor det bl.a. heter at vannesentralen "i prinsippet (må) sees som en felles varmesentral for de som mottar varme og hvor ingen skal tape eller tjene penger." Høyesterett så det med utgangspunkt i disse bestemmelsene slik at varmesentralen hadde "karakter av å være et felles foretak hvor mottakerne og leverandøren av fjernvarme i økonomisk henseende står på like fot, og ingen skal tjene eller tape penger." Det måtte etter Høyesteretts oppfatning være "et overordnet hensyn å unngå at det oppstår skjevheter av betydning" ut fra formålet om at ingen skulle tjene eller tape i forbindelse med leveringen av fjernvarme. Høyesterett nevner eksplisitt at dette overensstemmer med "hva som under alle omstendigheter må anses rimelig og naturlig i forholdet mellom de to borettslag, som begge representerer sosial boligbygging."

De øvrige kontraktsbestemmelsene måtte leses i sammenheng med kontraktsformålet og det overordnede hensyn. Partene antok ved avtaleinngåelsen at fordeling av kostnadene på grunnlag av bygningsareal mm var en mer pålitelig metode for å fastslå det faktiske forbruk enn ved måling. "Når det så viser seg at forutsetningene ikke slår til, kan bestemmelsen ikke stenge for overgang til andre og mer pålitelige metoder å fordele utgiftene etter."

Dommen og læren om lempning av avtaler

Dommen er et eksempel på en tolkningsprosess hvor domstolen står overfor spørsmålet om harmonisering av to motstridende kontraktsbestemmelser hvor domstolen må gi den ene bestemmelsen forrang. Lagmannsrettens uttalelser på s. 233 er eksplisitt på dette punkt.

Dommen er videre eksempel på at tolkningsprosessen tar utgangspunkt i partenes enighet så langt denne lar seg bringe på det rene, således at partenes enighet går foran det eventuelt avvikende tolkningsresultat som ville bli resultatet med utgangspunkt i en normalforståelse av kontraktens ordlyd, jfr. Kruger s. 511 med henvisninger. Ordlyden er for så vidt alene hjelpemiddel for å klargjøre partenes enighet; så langt hjelpemiddelet svikter i sin funksjon, ser en bort fra dette og setter det partene var enige om i stedet.

Dommen bør videre sees i lys av avtl § 36, bl.a. fordi det som nevnt i dommen er en glidende overgang mellom avtaletolkning og anvendelse av avtl § 36. I den utstrekning kontrakten ikke gir et klart og entydig tolkningsresultat, vil bl.a. avtl § 36 få betydning som tolkningsfaktor. Avtl § 36 gis relevans og vekt mer eller mindre på linje med reelle hensyn i forbindelse med lovtolkning. Ettersom det forelå motstridende kontraktsbestemmelser, kan avtl § 36 ha hatt betydning som moment ved den harmonisering som fant sted, jfr. dommen s. 225 øverst.

Dommen kan således innpasses i læren om lempning av avtaler, dels som eksempel på hvordan lempning kan finne sted i forbindelse med, og som del av tolkningen av en avtale, dels som eksempel på betydningen av avtl § 36 som tolkningsfaktor. Kandidatenes behandling av avtl § 36 bør ta utgangspunkt i denne betydningen av bestemmelsen, ettersom det ikke er tale om noen hel eller delvis tilsidesettelse/endring av avtalen i avtl § 36'forstand, jfr. i så måte lagmannsrettens domskonklusjon pkt. 2 samt premissene herfor.

I forhold til gjeldende rett om lempning av avtaler er det mest interessante ved dommen etter min oppfatning at Høyesterett fremhever den glidende overgang mellom tolkning og anvendelse av avtl § 36. Videre er det interessant at Høyesterett avgjorde saken ved tolkning av avtalen. Dommen skiller seg således fra bl.a. Mascot‑dommen. Nordiske Dommer i Sjøfartsanliggende 1985 s. 234, hvor to avtaler inneholdt en valutaklausul som hadde virkninger som var i strid med partenes sammenfallende forutsetninger. Her anvendte voldgiftsretten avtl § 36 som grunnlag for avtalerevisjon. Krager fremholder på s. 436 at resultatet i Mascot‑dommen "muligens (kunne) vært oppnådd ved en restriktiv konkret tolkning basert på at standardklausulen ikke gjenga partenes enighet..." Høyesteretts premisser i Risvollan‑dommen er uttrykk for et tilsvarende synspunkt. For øvrig kan det vises til Sambi‑dommen, ND 1985.220, hvor voldgiftsretten la til grunn et tolkningssynspunkt.

Dommen kan videre sees i lys av forbrukervernet og herunder beskyttelsen av rettighet til bolig eller tilknyttede rettigheter, jfr. Periscopus‑dommen i Rt 1990 s. 500 hvor førstvoterende bemerker på s. 509 som moment mot avtalerevisjon at det var spørsmål om endring av leiebestemmelser i leiers disfavør, samt Risvollan‑dommen s. 225 øverst.

Kandidatene bør videre fremheve bl.a. kontraktens varighet, som for Risvollan var uoppsigelig, balanse‑ og likevektsynspunkt i kontraktsforhold, samt samarbeidsaspektet (jfr. Falconbridge‑ dommen, Rt 1935.122 samt Kul‑ og Vedbolagdommen, Rt 1951.371) og relatere dette til teori og rettspraksis om avtaletolkning og avtl § 36.

Selvstendig behandling av lempningslæren uten tilknytning til dommen ligger utenfor oppgaven. Å trekke grensen mellom det relevante og det irrelevante i denne relasjon, kan imidlertid være problematisk.

Dommen bidrar etter min mening neppe i vesentlig grad til senkning av terskelen for inngrep i avtaleforhold, hva enten i form av intensiv tolkning eller i form av revisjon direkte i medhold av avtl § 36. Til det står harmoniseringsspørsmålet for sentralt; Høyesterett måtte foreta et valg mellom innbyrdes motstridende bestemmelser, et valg som i mine øyne fremstår som lite problematisk også uavhengig av rettspraksis om tolkning samt avtl § 36. Her kan imidlertid oppfatningene være forskjellige, og kandidatene har rike muligheter for å komme med verdifulle bidrag.

Risikofordelingssynspunkt og forutberegnelighetshensyn, som ofte tilsier stor varsomhet med å gripe inn i et avtaleforhold, gjør seg i liten grad gjeldende i den aktuelle sak, i det Sollia i kraft av avtaleforholdet ikke kunne ha noen berettiget forventning om å oppnå en gevinst på Risvollans bekostning. Sollia måtte rimeligvis være innstilt på å betale andel av kostnadene med frembringelse av fjernvarme beregnet etter den til enhver tid mest pålitelige målings‑/beregningsmetode for faktisk forbruk av fjernvarme.

Bedømmelsen

Kandidatene skal som vanlig dokumentere kunnskaper og forståelse om de aktuelle rettsregler innenfor det aktuelle rettsområde. I denne oppgaven prøves kandidatene videre i en form for rettskildebruk som kandidatene som ovenfor nevnt er uvant med; skriftlig analyse av dommer.

Under gjennomgående sensur viser det seg at også kandidater som har uakseptabelt svake kunnskaper og forståelse om avtaletolkning/avtl § 36 vil kunne være i stand til å gi en isolert sett akseptabel beskrivelse av dommen. Dersom det verdifulle i besvarelsen helt eller i det vesentlige begrenser seg til beskrivelse av dommen, herunder i form av referat av faktum og sentrale moment i premissene, bør besvarelsen befinne seg i faresonen. Motsatt bør det ikke være til hinder for en god, endog meget god karakter, at domsanalysen har en del mangler, dersom kandidaten viser at han behersker de sentrale rettsspørsmål. Sagt med andre ord; dommen er prinsipielt på samme måte som andre rettskildefaktorer ved besvarelse av teorioppgaver primært et middel til å klargjøre gjeldende rett. Oppgaven er spesiell på den måte at den ene rettskildefaktoren står i fokus på en særlig måte, men hovedvekten ved bedømmelsen må som vanlig legges på det kandidaten får frem om rettsreglene.

Den gjennomgående svakheten ved mange besvarelser er at kandidatene overser. eller misforstår "innpasning" av dommen i lempningslæren. En del kandidater som har forstått at Høyesterett avgjorde saken på tolkningsgrunnlag, tror at denne delen av oppgaven går ut på å ta stilling til om saken også kunne vært avgjort på grunnlag av avtl § 36. Selv med et slikt forfeilet utgangspunkt er det imidlertid mulig å vise hvilke moment i en avtl § 36‑vurdering som er relevante for dommen samt å trekke veksler på rettspraksis og teori omkring avtl § 36 slik at kandidaten i alle fall indirekte får frem noe om dommens innpasning i lempningslæren.

En del kandidater gjør ikke noe egentlig forsøk på å innpasse dommen i lempningslæren overhodet, i det man nøyer seg med en generell behandling av avtl § 36/læren om bristende forutsetninger i tillegg til domsanalysen. Med mindre det da skjer en viss grad av innpasning av dommen i lempningslæren allerede ved domsanalysen, noe en del kandidater presterer, vil slike besvarelser regulært måtte settes til stryk; den sentrale delen av oppgaven er da ikke besvart.

En del kandidater dveler ved "senere inntrådte forhold", og gjør gjeldende at den etterfølgende utvikling har ført til ubalanse mellom partene. Dette er en klar misforståelse av saken; den etterfølgende utvikling består i utvikling av pålitelig måleutstyr som muliggjør avdekning av at kontrakten i sin opprinnelige form er ubalansert. Det er ingen grunn til å anta at ubalansen først oppstod i 1982/83.

Det er heller neppe noen grunn til å trekke den parallell til Røstad‑dommen og Skjelsvik‑dommen, som en del kandidater gjør, at ubalansen vil forsterkes over tid. Vel vil prisstigningen føre til at den nominelle beløpsdifferanse mellom de alternative prisberegningsmåter vil øke. En slik prisstigning fører imidlertid ikke i seg selv til at ubalansen forsterkes; ubalansen må bedømmes i forhold til reelle verdier (som i Røstad‑saken og i Skjelsvik‑saken!). Når dette er sagt, vil kandidater som i det hele tatt kommer inn på dette i alle fall ha gjort et forsøk på å problematisere og plassere dommen i lempningslæren, og det er i seg selv positivt. Skuffende mange av de kandidatene som nevner plenumsdommene unnlater imidlertid å trekke den helt åpenbare parallellen mellom sakene; uoppsigeligheten.

Mange av de beste besvarelsene jeg har rettet er relativt korte. De integrerer ofte analysen i "innpasningsdelen". Dette er selvsagt helt OK, det er intet krav at kandidatene først gjør seg ferdig med analysen og så går over på innpasningen. For de midlere og svakere besvarelsenes vedkommende vil imidlertid en slik systematisk oppdeling gjerne være nødvendig for å unngå at besvarelsen blir "en eneste stor grøt".

En del kandidater ser ikke at Høyesterett avgjør saken på tolkningsgrunnlag, eller de viser mer eller mindre betydelig usikkerhet på dette punkt. Dette er ikke i seg selv tilstrekkelig til at besvarelsen får strykkarakter. Dersom domsanalysen for øvrig er høyst ordinær og kandidaten får frem heller lite av verdi om dommens innpasning i lempningslæren, vil imidlertid slik feil/usikkerhet lett bli den utslagsgivende årsak til stryk. Det er på den annen side klart at en besvarelse kan anses uakseptabel selv om kandidaten har fått med seg at saken er avgjort på tolkningsgrunnlag.

Den laudable kandidaten ser at Høyesterett har avgjort saken ved avtaletolkning, han poengterer og dveler ved forholdet mellom avtaletolkning og avtl § 36, og han setter dommen inn i en del relevante og fortrinnsvis sentrale problemstillinger i tilknytning til avtaltolkning/avtl § 36 generelt, med gjennomgående god presisjon og et tilfredsstillende abstraksjonsnivå.

For åt besvarelsen skal passere må den inneholde et visst minimum av verdi om dommens innpasning i lempningslæren, jfr. også kommentarer ovenfor. Det bør foreligge en viss grad av abstraksjon i fremstillingen av lempningslæren.

Bergen, 25. mai 1992