PRAKTIKUM VÅREN 1992, 3, avd, VEILEDNING,

I. Tvisten Ås ‑ Tastad Maskin & Data.

Spørsmålene som her reiser seg, gjelder om Ås er blitt bundet til avtale om leveranse og service og vedlikehold ut over del som inneholdes i ordrebekreftelsen av mars 1990

Det er spørsmål om Ås er blitt bundet ved at han ikke svarte på Tastads brev av 10 april 1990. Videre oppstår spørsmålet om han ble bundet ved at produksjonssjefen, Lars Holm, undertegnet leveringsbekreftelsen den 1 .juni. Kandidatene må selvsagt drøfte begge deler. Videre må de se at problemene kan

stille seg noe forskjellig hva angår komponenten, som gav en prisøkning på kr . 335.000 på leveransen, og på den annen side service‑ og vedlikeholdskontrakten .

1.Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt Ås ble bundet ved å ikke svare, altså som en virkning av passivitet må utgangspunktet være at der kreves en aksept for at avtale kan anses inngått, uttrykkelig eller konkludent. Her foreligger ingen av delene. Men det er ikke tale om å inngå en avtale hel tfra bunnen", men om endringer og tilføyelser til en allerede foreliggende avtale. Man finner liten veiledning i avtaleloven men det kan godt tas utgangspunkt i dens paragraf 8, bare man ikke finner at denne løser spørsmålet.

Kandidatene bør ikke her legge til grunn for drøftelsen at Tastad var en luring som ville tilsnike seg en fetere kontrakt ved fremgangsmåten sin. Det vil neppe gi særlig fruktbare drøftelser, bare lede nokså raskt til den konklusjon at Ås gis medhold. Man bør tenke seg at Tastad, om enn på en klosset måte kanskje, ville gjøre Ås en tjeneste ved å gjøre oppmerksom på den nye komponenten som nettopp var kommet på markedet og situasjonen var at Tastad måtte bestille den innen en frist for ikke å risikere forsinkelse. Med hensyn til service og vedlikeholdskontrakten vil det formodentlig være mest fruktbart å legge ti1 grunn at Tastad tenkte seg som en selvfølge at Ås gjerne ville ha en slik avtale ; mao at Tastad handlet i beste mening.

Synspunktet lojalitet i kontraktsbrudd kan være av betydning , men gir ikke noen patent løsning. Vi har opplysninger om mer varig forretningsforbindelse mellom Ås og Tastad og må legge til grunn at dette var første gang Ås handlet med Tastad. Det som er et argument i favør av Tastad er at en handel om en så betydelig leveranse som dette, forutsetter kontakt og samarbeid, og at der normalt vil være en del forhold som krever avklaring underveis Det kan anføres at Tastad kunne ha all grunn til å være grunn til at As ville være interessert i den nye utgaven av komponenten, til tross for at endelig avtale var inngått. Den nye komponenten synes jo, iallfall i det lange løp å være økonomisk fordelaktig for Ås. Tross den uheldige fremgangsmåten ville det være god skikk å si fra dersom Ås ikke ønsket den nye komponenten. Han måtte forstå at ellers ville Tastad bli påført betydelig tap.

Det forekommer meg at begge løsninger er akseptable. Den gode kand, I må behandle en del av de reelle omstendigheter som taler for og imot at Ås skal bli bundet ved passiviteten (hvorav noen er nevnt her), og det er ikke fullgodt å bare drøfte avtalemekanisme i mer abstrakt. Det er viktig at kandidatene viser at de i hvert fall er klar over at der kreves noe spesielt for å bli bundet ved ikke å svare, og at kravet til samarbeid i et kontraktsforhold nettopp kan være noe slikt.

Med hensyn til servicekontrakten er forholdet at Tastad antagelig ikke ville bli stilt dårligere enn han var etter den inngåtte avtalen om Ås ikke ble bundet av servicekontrakten . Der mangler altså risiko for tap for Tastad det er bare spørsmål om han skal få ytterlig en kontrakt som formodentlig vil bringe mer fortjeneste. Det er nærliggende å vise til at siden det altså ikke vil medføre tap for Tastad om Ås ikke blir bundet til servicekontrakten er der ikke grunn til å fravike den alminnelige regel om at der trenges uttrykkelig aksept for at avtale skal anses inngått. Et vesentlig argument er også at en kontrakt om vedlikehold og service ikke fremtrer som en justering av den inngåtte avtalen men mer har karakter av en ny frittstående kontrakt. Noe av dette bør kandidatene få tak i.

Avtalelovens paragraf 36 er malplasssert her, men vi unngår den naturligvis ikke Det må klart trekke ned hvis kandidatene viser manglende forståelse i ved å gå ut i fra at paragraf 36 regulerer avtaleinngåelse.

2) Videre må det drøftes om Ås er bundet fordi produksjonssjefes undertegnet leveringsbekreftelsen. Også her er der forskjell forsåvidt angår den nye komponenten, og på den annen side servicekontrakten. Leveringsbekreftelsen er etter sin natur og også sin ordlyd, er enaksept av at leveransen er mottatt ‑ ikke et avtaledokument . Den henviser riktignok til servicekontrakten men bare på en meget i indirekte måte, ved henvisningen til endringene av10 april, i ordrebekreftelsen av 5 mars 1990 ‑ en henvisning som ikke på noen måte antyder at der foruten å være foretatt endringer i selve avtalen om hva som skal leveres, også er tilføyet en avtale om noe annet nemlig service og vedlikehold. Om Holm har fullmakt til å binde Ås ved å undertegne leveringsbekreftelsen, så han det. med føye anføres at han allikevel ikke binder Ås lenger enn det som med rimelighet kan leses ut av teksten i leveringsbekreftelsen, altså at der nok kan være endringer mht .leveransen, men ikke noen avtale om service 'og vedlikehold i tillegg. Det kan også argumenteres med at nettopp leveringsbekreftelsen ikke fremstår som et avtaledokument må Holm kunne gå ut fra at der er avtale fra før om det som står der vedrørende betingelsene, slik at der altså ikke oppstår noen ny avtale

ved undertegning , heller ikke om den nye komponenten.

Selv synes jeg dette har meget for seg. Nu vil noen kanskje si som så : men Holm opptrer på vegne av Ås, han har stillingsfullmakt ,og da må hans underskrift gjelde som Ås sin egen. Og hvis Ås skrev under, ville han bli bundet til det som står i det tillegget til ordrebekreftelsen som leveringsbekreftelsen henviser til. Dette mener jeg imidlertid må være et feilressonement. At Holm er fullmektig for Ås, er ikke det samme som at han i ett og alt identifiseres med Ås.

Det bør drøftes om produksjonssjefen er befullmektiget til å skrive under leveringsbekreftelsen, men Det bør kunne aksepteres at det mer stilletiende forutsettes. De flinkere kand, bør imidlertid ventes å se at det er fullmakt til å ta imot og kvittere for utstyret som produksjonssjefen vel utvilsomt har, et annet å inngå endringskontrakt, hvilket han neppe har i kraft av sin stilling . Dette leder til at bekreftelsen ikke får virkning lenger enn fullmakten rekker, d. v. s. bare som kvittering for det leverte . Det må kunne hevdes at Holm har fullmakt til å inngå service avtale men ikke til å endre komponenten.

Det går an å trekke inn spørsmålet om adgang til å sette nye vilkår i en faktura, og det hele kan sees under synsvinkelen at Ås må vite at han kan risikere at Tastad sender maskineriet med den nye komponenten og derfor burde ha instruert Holm om ikke å ta imot det. Dette kan sees som et tillegg til passiviteten og føre

til at Ås blir bundet.

Et par kandidater finner at Ås med sin adferd pådrar seg erstatningsansvar, noe som også kan ha noe for seg. Oppgaven synes å invitere til drøfting av Holms fullmakt og hva bekreftelsen av leveringen egentlig innebærer, men en god drøftelse efter de her nevnte linjer bør godtas og honoreres.

3) Når Ås subsidært hevder at Tastad i tilfelle bare kan kr kreve kr . 250 . 000 i tillegg for den nye komponenten, kan det begrunnes med at mer ikke er nødvendig for å holde Tastad skadesløs. (Det forutsettes at kr. 85.000 er avanse men det kan også forutsettes at beløpet helt eller delvis representerer økte monteringsomkostnader e.l.)

Argumentet har adskillig for seg. Ellers er dette et spørsmål om tolkning av avtale, hvor man må kunne komme til hva man vil, hvis det er fornuftig begrunnet. Inngåelsesmåten kan være av betydning for tolkningen i . Mange trekker også her inn avtalelovens paragraf 36 og/eller prislovens paragraf 18, noe som er mindre heldig og som i allfall ikke må være hele drøftelsen.

II. Konkursboet ‑ Marte Kirkerud.

Det er spørsmål om anvendelse av reglene om motregning i konkurs med ervervet fordring, dekningslovens paragraf 8‑2. Denne har bare betydning for Marte Kirkeruds adgang til å motregne overfor kravet om betaling for leveransen i 1991 , jfr . "fordring som skyldneren hadde da den annen ervervet sin fordring".

Kand. bør se dette .Det kan diskuteres om hun har overholdt fristen på tre måneder , nemlig om ervervstidspunktet 15.12 skal være avgjørende. Jeg mener bestemt at 15.12 er det rette, siden det ikke står i loven, slik som det for omstøtelse står i paragraf 5‑10, at noe annet enn selve ervervet er avgjørende. Analogisk slutning fra paragraf 5‑10 kunne synes nærliggende, særlig siden det ville være meningsløst å ha ulike regler alt eftersom motregning er erklært før konkursen, slik at det blir omstøtelse efter paragraf 5‑6, eller efter, slik at paragraf 8‑2 kommer til anvendelse.

Det er bare det at paragraf 5‑6 gjelder den disposisjon som det er tale om å omstøte, altså ikke ervervet fra Rud. Dette synes å fremgå av NOU 1972:20 s. 299 2. Sp., og slik må paragraf 5-6 forstås også nettopp fordi en tilsvarende bestemmelse ikke er inntatt i kap 8. Mange kand. snubler i dette, hvilket der ikke er grunn

Til å ta for tungt på . Av de som finner at rettsvernet må være avgjørende synes jeg de kommer best fra det som uten å se på loven anfører notoritetshensyn og lignende. Slik oppgaven er , med angivelse av anførsler nokså nøye, mener jeg at det ikke er noe minus å ikke behandle dette spørsmålet. Men en god behandling av det må honoreres. Det som videre må behandles, i tilfelle subsidiært, er om motregning er utelukket ved reglen i § 8-2, første ledd, siste punktum, om at den som ved ervervelsen visste eller burde vite at skyldneren var insolvent, ikke kan motregne i konkurs med en ervervet fordring, uten hensyn til når den er ervervet.

Her er det en rekke spørsmål som må drøftes . Kan Marte Kirkerud, som selv ikke visste eller burde vite noe, identifiseres med en annen i forretningen?

Selv om ordlyden synes å utelukke slik identifikasjon må det i prinsippet være mulig når det er tale om transaksjoner som er ledd i en forretningsdrift, som her. Det neste er da om den daglige leder har en slik stilling at hennes viten kan likestilles med Marte Kirkeruds egen. Kand. Skal se at det ikke kan bli tale om hva en hvilken som helst ansatt i forretningen vet eller bær vite. Det avgjørende må i tilfelle være Klara bøs ledende stilling. Kand. bør for å gjøre det godt her ha noe å si om arten av Klara Bøs stilling og hvorfor hennes viten bør tillegges vekt eller ikke. At Klara Bø ikke hadde hatt noe å gjøre med kjøpet av fordringen på Peder ås er neppe avgjørende . I større betydning kan det tillegges at slike transaksjoner heller ikke var blant hennes gjøremål i forretningen. Mye kan tale for at hennes viten er av betydning, men det vil være kand drøftelse som teller.

Kan det sies at Klara Bø på grunnlag av det Peder Ås fortalte på hotellet om kvelden visste eller burde vite at Ås var insolvent?

Hvor alvorlig kan man ta slik selskapskonversasjon? Og selv om det gikk mot stupet og ås mente skifteretten var neste stopp, behøvde han å være insolvent da han sa det? Der kunne være grunn til mistanke om at han var det, men kan det likestilles med å burde vite at?

Mange kand. behandler spm om god tro etter § 8-2 som et spm om faktum. De drøfter om Marte kan antas faktisk å ha visst eller burde vite hvordan det stod til med Ås. Dette er en misforståelse. Faktum skal ikke drøftes. Oppgavens opplysninger skal legges til grunn. Jeg har overveiet om oppgaven er noe uheldig utformet på dette punkt, men tror meningen skulle fremgå uten besvær for den oppmerksomme leser( som eksamenskand forutsettes å være). Spørsmålet om identifikasjon mellom Marte Kirkerud og Klara Bø er av mange sørgelig svakt behandlet. Jeg mener dette er så sentralt i del II at det må være avgjørende for bedømmelsen av denne del.

Den gode kand ser at for boets krav i henhold til leveransen i februar 1992 kan det bli spm om å nekte motregning i medhold av § 8-3 i deknl. Som oppgaven er formulert skal det ikke forlanges at dette drøftes. Noen kand bruker reglene om omstøtelse i § 5-6 som ikke er riktig, men som ikke gjør noen forskjell for ressonement og drøftelse, og som derfor ikke bør tillegges særlig vekt i negativ retning.

Del I er klart den største, og bør vel telle henimot dobbelt av del II. Problemstillingene forekommer meg ikke vanskelig å få tak i , og det må derfor trekke ned å ikke ha dem noenlunde klart for seg. Men noen kand kommer nokså lettvint til løsningene, pga resonnementer som i og for seg er riktige, men uten å gå særlig i dybden. Det må være nokså vesentlig i en oppgave av denne art at kand har fyldige og momentrike drøftelser. Og de må være juridiske, det er mange som på en omtrentlig måte føler seg fram til resultatene, særlig i første del, med mer og mindre løse rimelighetsvurderinger som ikke viser mye egentlig juridisk innsikt.

Drøftelsenes utforming er der også grunn til å se på. Forholdsvis mange denne gang synder mot den regel at en drøftelse ikke bare skal være en opplisting av argumenter for og i mot, men at det også skal begrunnes hvorfor den ene eller andre retning finnes utslagsgivende. Etter en helhetsvurdering er en floskel man ofte finner i dommer, men i en god besvarelse til eksamen er den ikke fullgod.

Den laudable kand må se poengene ved spm om passivitet og Holms underskrift samt sondre mellom komponenten og service og vedlikeholdsavtalen. Og ha noen fyldige drøftelser av disse og ha noe fornuftig å si om prisen.

I annen del må kand naturligvis ikke snuble vesentlig i lovstoffet, og må se spm om identifikasjon og ha noe fornuftig av det. Kand er i faresonen hvis drøftelsene jevnt over er megent momentfattige, selv om spørsmålene i og for seg er oppfattet.

Bergen 21 mai 92