Juridisk embedseksamen Universitetet i Bergen 3. avd. våren 1993

Teori nr. 3: Lovfestede og ulovfestede regler om grunnlag for erstatningsansvar ved mislighold av kontrakter.

1. Anbefalt litteratur: Kai Kruger: Norsk Kontraktrett 1989 (K 1) § 47 s. 787-812. Noe fra § 37, om bristende forutsetninger.

Kai Kruger: Norsk Kjøpsrett 1991 § 17 (s. 309-353) (K 2).

Noe fra § 18, om springende regress, og direkte ansvar.

Dertil litt om risikofordelingen ved oppfyllelseshindringer. og kreditormora, jfr. K 1 s. 193-196 og K 2 s. 258-259. Dertil står en del i Pengekravsretten. Tilleggslitteratur: Viggo Hagstrøm: Fragmenter, fra obligasjonsretten, stensilserie, I.f.P. nr. 143 utg. 1992,kap. 48 s. 151-201, og noe fra kap. 42, om risikoen for oppfyllelseshindringer (s. 18-32).

Noe om brudd på kreditorplikter, Hagstrøm, Fragmenter del I1., s. 60-64 er ikke tilleggslitteratur.

Når det gjelder Kruger: Norsk Kjøpsrett 1991, må det erindres at kjøpsrett er pensum til 1. avd., og det er kanskje tvilsomt om de kand. som nå i 1993 går opp til 3. avd. har lest denne.

II. Generelt.

Nærværende bygger på foreløpige refleksjoner av 10.5.d.å., og bortsett fra erfaringene fra sensuren, er det stort sett avskrift av denne med visse supplementer.

Litteraturen er ganske overveldende, og oppgaven må bli en over siktsoppgave, hvor kand. må ha relativt stor frihet i hva de vil vektlegge. Denne frihet er dog under ansvar. Kun å skrive om kjøp og kontrollansvar og litt attåt, blir som oftest meget for snevert. De må få med seg en del fra Afael og Hvtjl, samt noe om

Sjøl. og Husleiel., og litt om entrepriserett, så de viser oversikt

Fra sensuren:

I dikterende øyeblikk er jeg dessverre kommet noe kort, men jeg har snakket med en av mine medsensorer, som på det nærmeste var ferdig. Verbalt syntes vi å være svært enige.

Det er en del stryk, men ikke påfallende mange, og i alle fall gledelig færre enn det jeg personlig har vant til fra de siste 2-3 semesteres gjennomgående sensur. Det er også noen riktig gode besvaresler, men det store gross havner nok i skiktet 2.80-295. Både min kollega og jeg hadde det inntrykk av at en del som var

stort sett orientert, manglet det lille ekstra som skulle til av innsikt og oversikt, for å få Laud. Det forhindrer ikke at vi har hatt noen meget gode besvarelser. Personlig synes jeg det svikter nokså mye i innledningen med de legislative hensyn, som er spesiell for kontraktsretten, og hvordan disse danner grunnlag for en noe

mere spesiell utformning av ansvarsgrunnlag, herunder at man trekker adekvansen snevrere. Her har det en tendens til å bli mye alminnelig prat fra reglene utenfor kontrakt. En del kand ødelegger mye for seg selv ved en uryddig fremstilling, som også avspeiler at kand. har mindre god oversikt over systemet. Det har åpenbart vært forelest over temaet, og kand. har ofte relativt fyldige lovhenvisninger (innarbeidet lovsamling), men hår enten ikke forstått, eller ikke sjekket lovbestemmelsene godt nok, idet de plasseres feilaktig. Det er særlig i sondringen mellom de forskjellige "objektive" ansvarsgrunnlag kand. ofte får problemer. Likeledes er det mange som svikter i kontraktsmedhjelperansvaret. Forbausende mange er lite gode i culpaansvaret, og grad av aktsomhetsnorm efter ,profesjonalitet.

III. Fra utkastet med visse suppementer.

1.Strengt tatt hører både culpa in contrahendo og culpa in contractu med. De fleste kutter ut culpa in contrahendo, og det bør være tilstrekkelig å henvise til at opplysningsplikten er det vesentlige her. Bortsett fra mislighold av kreditorplikter, hører efterfølgende regler om reklamasjoner, passivitet etc. ikke med i denne besvarelse. Tas det med i en ellers god besvarelse, er det selvfølgelig et pluss.

2. Oppgaven gjelder kun lovfestede og ulovfestede regler om ansvarsgrunnlaget ved mislighold. Vi skal ikke ha erstatningsutmålingen men det bør være et krav til den gode besvarelse at den får frem sondringen mellom direkte og indirekte tap, alt efter ansvarsgrunnlaget. Dette følger i en naturlig fortsettelse av de legislative betraktninger.

3. Det meste kan avtales både i kjøpsrett og i den alminnelige obligasjonsrett, bortsett fra de lover som gjelder forbrukerforhold, med yrkesrepresentant på realdibitorsiden . Dette kan nevnes, men dessverre er det en del som utbrer seg her på bekostning av det sentrale.

4. 1 innledningen bør kand. i alle fall kort presisere mislighold som.."ikke korrekt oppfyllelse, hvor denne ikke beror på kreditor eller noen på kreditors side".

De bør likeledes få frem noe om sondringen genus/specieytelser, som fortsatt er aktuell, også når det gjelder kontrollansvaret.

Den store forskjell mellom de legislative hensyn for erstatningsansvar utenfor kontrakt og i kontrakt, bør komme frem. I det førstnevnte gjelder det å trekke opp ..."grensene for den alminnelige handlefrihet". I kontraktsforhold skal partenes oppmerksomhet være rettet mot det å oppfylle den forpliktelse de har påtatt seg, og problemet med å plassere risikoen for en kalamitet riktig, er vesentlig mer fremtredende. Dette får igjen den følge at man lettere slår til med ansvar‑ både subjektivt, men særlig objektivt, men man har kanskje en tendens til å trekke adekvansen (påregneligheten) noe snevrere. Det subsidiære oppfyllelsespress bør presiseres skikkelig. Her svikter det en del for kand.

IV. Hoveddelen punktvis.

A. Subjektivt ansvar uten og med omvendt bevisbyrde, herunder opplysningsplikten (K 1 § 47 pkt. 4, H 1 s. 153-159).

B. Det utvidede ansvar for kontraktsmedhjelpere, K 1 s. 793 ff., K 2 s. 327-330 og 1,1 1 s. 160-169.

C. Det objektive ansvar minus force majeur (altså i hovedsak Gkjl. § 24 med senere rettspraksis)

D. Kontrollansvaret. K 2 s. 330-338 og H 1 s. 170-190.

F. Det rent objektive ansvar for mislighold (pengemangel, uvitenhet om forpliktelsen etc).

F. Casus mixtus‑ansvaret (i den utstrekning dette er gjeldende rett, se H 1 s. 212-213 og K 2 s. 329-330.

G. Litt om kreditor‑mora, og når denne kan gå over i mislighold, samt pengedebitors manglende medvirkning, se K 1 s. 193-196, og K 2 s. 258-259, samt pengekravsretten. Svært få får noe med om dette.

V. Den enkelte regler.

Ad. A., subjektivt ansvar.

Her er det nok å presisere ansvarsgrunnlaget som realdebitors klanderverdige handliger, eller unnlatelser, herunder misligholdt opplysningsplikt. Poengene kommer i graden av den aktsomhetsnorm som bør stilles. Her kommer plikten til å ha oppmerksomheten rettet mot å oppfylle inngåtte forpliktelser, og det subsidiære oppfyllelsespress frem, og medfører en strengere aktsomhetsnorm enn utenfor kontrakt. Likeledes forholdet til profsjonalitet. Man forventer at den profesjonelle yrkesutøver har kvalifika sjoner tilstrekkelig til å gjøre en skikkelig jobb. Disse hensyn vil ofte slå inn i kontrakt. Fra nyere tid kan vises til Rt. 1988/7 (eiendomsmegleren som i en gitt situasjon ble erstatningsansvarlig, fordi han ikke tok hensyn til klientens latent skatteansvar), og den famøse Rt. 1989/1318, om advokaten som som ikke underrettet testators ektefelle efter A. § 7, da testamentet krenket ektefellens arverett efter § 6 (før lovendringen om minstearv). På dette siste punkt svikter det dessverre nokså meget for de fleste kand.

Ellers er det den alminnelige regel at skadelidte (realkreditor) skal sannsynliggjøre uaktsomheten hos realdebitor. Her blir imidlertid overgangen fra det rene skyldansvar, til skyldansvar med omvendt bevisbyrde glidende. Domstolene har en tendens til å kreve dokumentasjon fra den av partene i tvisten som gjennomgående har de best mulige forutsetninger for å påvise årsaken til det gale. Se K 2 s. 326. Kil. § 27 (5) har ingen regel om omvendt bevisbyrde, men det nyss nevnte vil nok spille inn her også.

Subjektivt ansvar med omvendt bevisbyrde.

Denne er tidligere mest kjent fra Gkjl. § 23, men fortsatt lovfestet bl.a. Husleiel. § 14,5.ledd, § 15 og § 18,3.ledd; Sjøl. § 118,1.ledd og Luftfartsl. § 136 (gods). Se også Jernbaneansvarsl.§ 3.

I Hvtjl. § 28 har vi kontrollansvaret i 1. og 2. ledd, men for mere avledede saker innfører § 28 (3) omvendt bevisbyrde.

Å presisere at dette ansvar går på at realdebitor må godtgjøre at misligholdet ikke skyldes ham, eller noen han hefter for som klanderverdighet, må kunne gjøres kort. Men igjen kommer inn dette at bevisbyrden kan snues, alt efter den part som har særlige forutsetninger på det enkelte området, til å belyse årsaksforholdet. Der er stadig vekk tale om en sannsynlighetsovervekt, og her kan det bli visse sondringer mellom forsinkelser og mangler

En rekke kand. får mye bra frem her, men andre er for unøyaktige i lovhenvisningen, og gir referanser til forhold som er objektivt ansvar minus force majeur etc.

Ad. B, kontraktsmedhjelperansvaret‑identifikasjon.

Her er prestasjonene svært ujevne, og teller en god del i karaktersettingen. At kand.bør få frem at Skl. § 2-1 i prinsippet også gjelder i kontraktsforhold. Men den blir av mindre betydning fordi de videregående regler for kontraktsmedhjelpere i det vesentlig oppsluker Skl. § 2-1. Den gode besvarelse påpeker at realdebitor særlig da hvorkontrakten ikke beror på personlige forhold mellom kontrahentene, i stor grad kan benytte seg av medhjelperen. Realkreditor har å holde munn, så lenge han får det han har bedt om. Kand. bør få frem at det særlig er på tre punkter kontraktsmedhjelperansvaret går videre enn § 2-1.

1a) Ansvaret for medhelpere er ikke begrenset til arbeidstakere.

Man er også ansvarlig for selvstendige oppdragstakere. De fleste ser dette, men det er unntak for visse monopolartede hjelpere, som NSB, televerk, postvesen etc. (K 1 s. 794 ff). Problemet er hvor langt man kan strekke identifikasjonen. Svært få kand. får noe med om dette siste.

2. Det kreves i og for seg ikke culpa hos medhjelperen. Spørsmålet er hvilket grunnlag realdibitor selv hefter på. Det må fortsatt være god latin å formulere det slik at identifikasjonen medfører at realdibitor blir ansvarlig, hvis det medhjelperen har foretatt seg, eller unnlatt å foreta seg, ville medført ansvar om realdibitor selv hadde gjordt, eller unnlatt å gjøre det samme. Dermed får man inn både det subjektive og det objektive ansvar. Her svikter det meget for enkelte kand. Noen behandler kun kontraktsmedhjelperansvaret som en del av § 271(2), og det er altfor snevert. I realiteten har man vel da neppe forstått medhjelperansvaret.

3. Endelig gjelder påregnelighetsbegrensningen efter Skl. § 2‑1 ikke i kontraktsforhold; dette er en følge av identifikasjons prinsippet. (Jfr. Læregutt‑dom Rt. 1959/849 vis å vis bileieren); og Rt. s1982/1357.) Inn under dette kommer også en del tilvirkningskontrakter, hvor tilvirkeren er profesjonell, eller uttrykkelig har påtatt seg prosjekteringsfasen, jfr. Rt. 1982/1357 (Vest‑Telemark Næringsbygg‑ Nord‑Tex), hvor V.T.N. ble ansvarlig for konsulentens culpøse feil ved beregningen av takets styrke. (Jeg gjør oppmerksom på at K 2 s. 328‑329 mener at Afael. § 4-14 (2) nå har satt denne dom til side ved fast eiendom.) Jeg er ikke riktig sikker på hvor langt Kruger trekker dette, men dommen må være riktig som generelt prinsipp, jfr. alt om gjennomskjæring, Rt. 1992/295, mindretallet på s. 300. For øvrig viser jeg til K 1 s. 793 ff (K 2 s. 327-329), samt Hagstrøm s.16-169.

Ad. C og D, objektivt ansvar minus force majeur, og kontrollansvaret (objektivt ansvar minus dobbelt force majeur) Kjl. § 27 (1) pluss ( 2).

Det er ofte her det svikter for kand. Likeledes sondringen genus‑specie . De fleste hefter seg kun ved at sondringen genus specie er fjernet ved kontrollansvaret. Det er antatt at kontrollansvaret er såvidt positivrettslig avgrenset at det ikke kan brukes analogisk, selv om betingelsene i stor grad er de samme, se nedenfor. Likeledes er referansene til lovbestemmelse her svært uprsise, dels misvisende. Det tyder på innarbeidet lovsamling uten forståelse eller at kand ikke har sjekket de respektive lovbestemmelser.

Om objektivt ansvar minus force majeur har vi fortsatt regler i Sjøl.§ 131 og 132, Gbl. § 7,3.ledd, Veifraktl.§§ 27 og 28,og Jernbaneanvarsl. § 3. Kontrollansvaret er fastslått i Kjl. § 27,1, jfr. 2., Hvtjl.§28 (1) pluss (2), og Afael. § 4‑5 (1) pluss (2). Bemerk dog at personkretsen for medhjelpere og andre leverandører er snevrere i § 28 (2) og Afael. § 4‑5 (2), enn i Kjl. § 27 (2).

Det er vesentlig at kand. får frem sammenhengen mellom 1. og 2. ledd i § 27. Svært mange har problemer med å sondre mellom disse to ansvarsgrunnlag, og mange tror at kontrollansvaret er strengere enn objektivt ansvar minus force majeur, hvilket er galt. Det objektive ansvar minus force majeur er strengere både i kravet til hindringens styrke, og vel også i forhold til uforutsebarhet. Svært mange utbrer seg for meget om Kjl. § 27. Jeg honorerer gjerne den kand. som i begrunnelsen for disse objektive ansvarsformer fremhever at det er påtagelig nødvendig, fordi norsk rett tillater avtaler om goder (kjøp), som realdebitor ennå ikke har på avtaletidspunktet. Jeg har ikke sett meget av dette.

Ad. E, rent objektivt misligholdsansvar, se Luftfartsl. § 133 (personskader), Sjøl. § 82,2.ledd demurrage, samt Sjøl. § 97, 2. ledd.

Svært mye av dette er tradisjonelt behandlet i tilknytning til Gkjl. § 23, som en objektivisering av dette ansvar. Man har objektivt ansvar for egen pengemangel, uvitenhet om egen forpliktelse, samt intern kommunikasjonssvikt (se K 1 s. 798799, K 2 s. 327-328 og H 1 s. 190 ff. Se også morarentel.)

Under dette punkt kan det være naturlig å ta med casus‑mixtusansvaret, hvor altså forsinkelsen er culpøs, men enten ikke avstedkommer noe tap, eller et helt ubetydelig tap. Så inntreffer i moraperioden en hendelig begivenhet, som gjør at det hele blir vesentlig større. Mange er klosset i formuleringen her, men eksemplene viser at de er på rett spor. Forøvrig viser jeg til K 2 s. 329‑330, hvor Kruger presiserer at minstebetingelsen er at tapet vitterlig ville vært unngått, om man ser bort fra realdebitors forsømmelige mora.

I utkastet anførte jeg at tilsikring efter min oppfatning ikke hadde noen plass i denne besvarelse: Tanken var at dette var avtalebasert. Svært mange nevner dog tilsikring, hvilket selvfølgelig er o.k., men noe særlig ut av dette i og for seg meget kompliserte tolkningsproblem, får de ikke.

Derimot har jeg personlig stor sans for kravet til visse kjerneegenskaper ved specieytelser, se H 1 s. 195-201. K 2 s. 339 rynker noe på nesen av læren om kjerneegenskaper.

Ad. F., rettsmangler.

Jeg viser til Kjl. § 41, særlig 2. og 3. ledd,, som gjelder både opprinnelig og total, og opprinnelig partiell van-hjemmel. Afael. § 4-17 (2) og (3) gjelder kun opprinnelig total van‑hjemmel. For fordringer har vi veritasansvaret, som dog ikke van-hjemmel. For efterfølgende van‑hjemmel gjelder reglene for mangler, og det samme gjelder andre rådighetsmangler (servitutter o.l.) Det samme gjelder efter Afael. § 4-18, om offentlige rettslige hindringer. Det vi i gamle dager kalte politimessige mangler.

Ad.G.

En del kand. får med seg noe om direkte krav mot selgers hjemmels mann. Jeg viser til K 2 § 18. De fleste kand. hopper over dette og de som nevner det, gjør det relativt sjablonmessig. Man får gi et pluss for at kand. har sett relasjonen, men ellers er det jo relativt mye som kan sies om Kjl. §§ 84‑86,og som blir for meget i en slik oversiktsoppgave.

Ad. H, brudd på kreditorplikter‑kreditormora. Jeg nøyer meg med å vise til Kjl. § 57 (2) A + B, Afael. § 5-4 (2), og Hvtjl. § 42 (3). Her beror jo ansvarsgrunnlaget på om det er force majeur‑lignende forhold, eller skyld. Har man ikke penger, er det objektivt ansvar for egen pengemangel. Det er stans i betalingsformidlingen, som er problemet, se referansen til Kjl. § 27 i § 57, og til Afael. § 4-5 i Afael. § 5-4. De færreste har overskudd til å få noe med om dette.

Jeg henviser til de generelle bemerkninger innledningsvis. Under sensuren har vi måttet resignere, og godta at de fleste besvarelser, selv de bedre, er relativt sterkt kjøpsrettet.

Oslo, den 3. juni 1993