"TINGLYSNINGSLOVEN § 27",

TEORIOPPGAVE NR 1 VED 3 AVD. JURIDISK EMBETSEKSAMEN 9.5.94

ENDELIG SENSORVEILEDNING

I.

Eksamenskrav og litteraturliste som ajourført siste gang ved Dekani godkjennelse 28.10.93:

EKSAMENSKRAV: Grundig kjennskap til reglane om ulike slag ting, til reglane om grenser for og registrering av fast eigedom, råderetten som eigar og som rettshavar i fast eigedom, allemannsrettar til fast eigedom, allmenningsrett, sameige, hevd, tilfeldig erverv, legitimasjon og rettsvern ved overføring av fast eigedom og vanleg lausøyre. Oversikt over offentlegrettslege reglar om utnytting og overføring av fast eigedom. (Understrekningen er gjort her.)

TILRÅDD LITTERATUR: Sjur Brækhus, Innledning til omsetning og kreditt, Institutt for Privatrett, stensilserie nr 89, 5 utg, Oslo 1988. Thor Falkanger, Tingsrett, 4 utg 1993, med unntak av kap XVI. Ot prp nr 66 (1990‑91) om lov om avhending av fast eigedom s 35‑37 og 82‑87.

TILLEGGSLITTERATUR:

Torgeir Austenå, 0le F Harbek og Erik Solem, Tinglysningsloven med kommentar, 9 utg, Oslo 1990

Thor Falkanger, Eierrådighet og samfunnskontroll, 3 utg Oslo 1985

Kåre Lilleholt, Godtruerverv og kreditorvern. Kompendium. Bergen 1989

Ernst Nordtveit, Grenser for fast eigedom, Jussens Venner 1990 s 23‑27

Ernst Nordtveit, Oppløysing av sameige, Tidsskrift for Rettsvitenskap 1992 s 705‑784

Mons Sandnes Nygard, Ting og rettar, Bergen 1974 NOU 1982:17 Ny tinglysningslov

Oppgavens tema er behandlet hos Falkanger, Tingsrett, s 452-478, som også har en oversikt på s 371‑378. I tilleggslitteraturen er temaet behandlet hos Austenå, Harbek, Solem i et oversiktskapittel om grunnbokens positive troverdighet samt i kommentaren til § 27, hos Lilleholt i kap XX, samt NOU 1982:17 s 50‑ 55 og s 155‑ 162.

II

Oppgaven vil prøve så vel en sentral del av pensum som kandidatenes evne til å gjennomføre en lovtolkning.

Tinglysningsloven (tgl) § 27 er en viktig del av temaet "grunnbokens troverdighet", og helt sentral mht spørsmålet om en godtroende tredjemann kan stole på at det som står i grunnboken er riktig; den positive troverdighet. Tgl § 27 gjelder erververens stilling i forhold til avtalemedpartens hjemmelsmann, ikke dennes suksessorer.

I Falkangers Tingsrett, som den sentrale "pensumbok" idag, er tgl § 27 viet ca 26 av 40 sider om hjemmelsmannsproblemene; altså 2/3. Videre tgl § 27 vært godt dekket i undervisningen hvert semester.

Kildene som besvarelsene vil bygge på blir særlig litteraturen, dels også NOU om ny tinglysningslov. Noen rettspraksis finnes. Av interesse er særlig de nyere avgjørelsene i grenselandet mellom lovanvendelse og ekstinksjon på ulovfestet grunnlag (Rt 1986 s 1210 Norske Fjellhus, Rt 1991 s 352 Hopsdal og Rt 1992 s 352 Sigdal); hvor Høyesteretts Kjm.utv i Hopsdalskjennelsen ‑ med meget tynn begrunnelse ‑ aksepterte en analogisk anvendelse av tgl § 27.

Bruk av andre rettskildefaktorer, som 1935‑ lovforarbeider og departementets publiserte praksis (se her kritikken fra G F Malt, LoR 90.487 flg), bør ikke forventes.

For å kunne skrive godt kreves i tillegg forståelse av tinglysningssystemet, tingsretten og avtaleretten.

Oppgaven prøver også evnen til å presentere og presisere systematisk en sentral lovregel. Her bør visse krav til juridisk metode stilles, på 3, avd bør kandidatene kunne tolke endog ukjent lovtekst. Svikt vil typisk bestå i manglende plassering av regelen og en fortløpende, usystematisk gjennomgang av ordlyden uten annet enn lett omskrivning av den.

Meg bekjent er denne oppgaven ikke gitt før i Bergen. Det finnes publiserte besvarelser om tinglysningens troverdighet, nyligst i Stud Jur 91 hefte 3 s. 45.

III.

Kjernen ved tgl § 27 er at en godtroende avtalepart skal kunne stole på at den grunnbokshjemmel ens avtalemedpart har og som partene har stiftet en rett ut fra hviler på et gyldig dokument. Typisk at en långiver som har betinget seg pant skal slippe å tape panteretten når låntageren senere mister sin hjemmel som eier, fordi det viser seg at eiendomsretten var etablert gjennom en avtale i strid med avtaleloven § 33.

Tgl § 27 omhandler også særregler om innløsningslegitimasjon (annen setning i første ledd) og om når et ratihabert dokument skal anses tinglyst (tredje ledd). Begge kan sees på som naturlige presiseringer og tillegg til hovedregelen.

Tgl § 27 bør settes inn i en større sammenheng.

Den etablerer et unntak fra prinsippet om at en erverver ikke får bedre rett enn den ens hjemmelsmann har. Prinsippet gjelder så langt et tilfelle ikke kan subsumeres under motsatt lovregel, evt (etter de nyere dommene) det ikke foreligger tungtveiende grunner for ekstinksjon. En konsekvens (av flere) er rette eiers vindikasjonsrett til eiendommen. Prinsippet er viktig bakgrunnsrett, og bør ikke overses.

Unntaket er begrenset til å gjelde innsigelser basert på at hjemmelsdokumentet er ugyldig. For andre rettslige innsigelser blir altså andre regler, herunder forannevnte prinsipp, avgjørende. Videre kan dette sees i lys av tinglysningssystemet for øvrig; feil knyttet til faktiske forhold beskrevet i tinglyste dokumenter repareres ikke.

Unntaket tgl § 27 etablerer er begrunnet i hensynet til omsetningens sikkerhet. Denne begrunnelsen må nevnes. Derfor gjelder lovregelen ikke ved bl a arv eller tvangserverv. I hvilken utstrekning omsetningshensynet er tilstrekkelig ivaretatt ved at kun "ugyldig dokumentinnsigelsen avskjæres, kan drøftes; gjerne i lys av avgjørelsene som gjelder ekstinksjon på ulovfestet grunnlag. Sees det, må pluss gis.

Lovregelen gjelder en hjemmelsmannskonflikt; forholdet mellom rette eier til eiendommen og den tilsynelatende eiers rettsetterfølger. Avtaleloven § 34 om pro forma kan nevnes i gitte tilfeller kan den trolig gi erververen et dobbelt rettsgrunnlag. Kandidatene kan kort også peke på tilsvarende lovregler; som godtroervervsloven § 1 og gjeldsbrevloven § 14, og må få pluss for å bemerke at disse to reglene gjelder både hjemmelsmann og suksessorkonfliktene.

Det er ikke tale om konflikten mellom personer som utleder sin rett fra samme person; dobbeltsuksesjonstilfellet. Feil kan ikke godtas her.

Grunnleggende er videre at § 27 bare gjelder i konflikten med tredjemann. I forholdet mellom partene er tinglysningen rettslig irrelevant. I og for seg trenger ikke dette presiseres. Men nevnes det, og kandidaten tar feil, bør det gi stort trekk med mindre det fremtrer som en ren glipp.

I et tinglysningsteoretisk perspektiv er § 27 den sentrale regel om grunnbokens positive troverdighet. Begrepet må, hvis det benyttes, beherskes. Tgl § 25 om tinglysningsfeil kan kort nevnes, som den andre lovregel om den positive troverdighet. (§ 27 gjelder den såkalte "gyldighetsvirkning" av tinglysningen.)

Tgl § 27 er foreslått videreført i forslaget til ny tinglysningslov. Forslaget har noe endret ordlyd, men i hovedsak samme innhold.

IV.

Vilkårene tgl § 27 stiller opp må behandles systematisk.

Av fremstillingshensyn omtaler jeg avtalepartene som A og B, hvor B er erververen av en tinglysbar rett, og A`s hjemmelsmann som H. Altså, det tradisjonelle: H ‑> A ‑> B.

Det er naturlig å behandle først, og mest grundig, hovedregelen i tgl § 27 første setning.

I undervisningen har fire vilkår vært understreket: Kravet til legitimasjon, til sikringsakt, til god tro og til avtale. Dette gir et generelt analyseverktøy for godtroervervskonfliktene. Men der er jo andre vilkår. Også de skal omtales nedenfor.

A. Tgl § 27s anvendelsesområde er begrenset; for det første ved at den gjelder rettserverv over fast eiendom, jfr

overskriften til tgl kap 3. Dette er en konsekvens av lovens saklige rekkevidde.

For det annet gjelder tgl § 27 bare hvor B har stolt på et dokument som gir A "grunnbokshjemmel". Typisk er dette som eier. Men av tgl § 14 siste ledd må man tro at dette ikke er begrenset til dokumenter som typisk står på hjemmelssiden av grunnboksbladet, som skjøte eller festekontrakt, men ethvert tinglyst dokument som gir noen en rett over den faste eiendom. Rettighetsposisjoner er jo som hovedregel overførbare, og slik vil f.eks den tinglyste kjøpekontrakten tjene som hjemmel for dennes rettsutøvelse og evt disposisjoner over retten. ‑På grunnlag av lovhistorien, sammenhengen med gbl §§ 15 og 17, sakens natur og juridisk teori må det imidlertid gjøres et unntak for panteretter. Særlig gjelder at det er upraktisk å kreve tinglysning ved enhver transport av pantedokumenter. Skulle kandidaten her (eller annet steds) presisere forholdet mellom tgl § 27 og på den annen side gbl §§ 14, 15 og 17, må det gis stort pluss; jeg oppfatter det slik at dette har vært lagt stor vekt på i undervisningen.

B kan anvende tgl § 27 ved enhver rettsstiftelse over fast eiendom. Ved en eksemplifisering kan kandidatene her vise oversikt over tingsretten. Det er nemlig ikke bare tale om panterett og eiendomsrett, men også totale bruksretter, positive og negative servitutter, løsningsretter, grunnbyrder og sikkerhetsretter.

B. Visse formelle vilkår må oppfylles.

A må ha hatt grunnbokshjemmel, kfr tgl § 14. Dette er det grunnleggende vilkåret om legitimasjon, som følger av sakens natur; uten tinglysning som hjemmelshaver, er det intet å tildele troverdighet. Dette har vært lagt vekt på i undervisningen, og kandidatene må forstå begrepet grunnbokshjemmel (det er ikke identisk med at man rettslig er eier).

B må ha tinglyst sin rett, altså ha blitt oppført i grunnboken som rettshaver, kfr tgl § 5. Dette er kravet om den såkalte "sikringsakt". Grunnen til dette kravet er ikke åpenbar; det nærmeste man kommer er vel hensynet til notoritet, dels også det generelle at den som vil vinne rett gjennom tinglysningssystemet, selv må ha benyttet seg av det.

C. Tgl § 27 gjelder bare hvor B's erverv er et avtaleerverv.

Dette må være sett, likeens begrunnelsen for vilkåret, jfr III foran.

Med avtale menes kjøp, makeskifte, gave. At gaven omfattes er mer en konsekvens av ordlyden enn lovens begrunnelse. Det er et pluss om kandidaten stiller et spørsmålstegn for gaven.

Utenfor faller tradisjonelt arveervervet og tvangservervet.

Såkalte "avtalelignende" ervervsformer har vært diskutert: Odelsløsning, ekspropiasjon, tvangssalg, cessio legis. Det vært argumentert ut fra behovet for beskyttelse. Pluss må gis om kandidatene har sett problemet. Jeg mener det bør presiseres at man nå er utenfor ordlyden, og at spørsmålet, i alle fall idag etter de nyere avgjørelsene i Høyesterett, bør drøftes som et spørsmål om en analogi er tilstedelig.

D. B må ha vært i god tro mht H's innsigelse inntil hans erverv er dagbokført.

Med god tro menes at B faktisk ikke kjente til H's innsigelse.

I og for seg utenfor lovteksten, sml tgl § 21 første ledd og gbl § 14, men like fullt sikker rett, vil B ikke ekstingvere hvis han ikke har vært i aktsom god tro. Dette bør være påpekt.

Gjenstand for den aktsom gode tro er H's innsigelse.

Alle aktsomhetsvurderinger har et visst felles mønster; derfor er det ikke grunn til å gå grundig inn på dette i besvarelsen. Noen særmomenter her bør nevnes; særlig at fast eiendom er en verdifull ressurs, slik at man ved rettsstiftelser over fast eiendom vil operere med relativt strenge krav. Et annet er betydningen av at grunnboken faktisk er kontrollert. For Øvrig kan alminnelige momenter nevnes kort, om en objektivisert regel med skjerpning ved særlig innsikt (advokaten), tiden til rådighet, og situasjonen ved bruk av hjelpere og for juridiske personer.

Den aktsom gode tro må B ha hatt inntil hans erverv ble dagbokført. Nå blir jo ikke dokumenter tinglyst ved dagbokføringen, men regelen er generell, sml §§ 20 og 21 første ledd, og må begrunnes ut fra særlig rettstekniske hensyn.

E. Det er ikke direkte gjort begrensninger mht på hvilken måte A har ervervet sin rett fra H.

Avgrensningen på dette punkt er indirekte, idet loven bare beskytter visse innsigelser; nemlig at A's hjemmel er basert på "et ugyldig dokument".

Det er ikke grunn til å drøfte særskilt dette spørsmålet.

V. Hvor tgl § 27 etter dette kommer til anvendelse, kan B ekstingvere noen av H's grunnlag for at A's hjemmel skulle hvile på et "ugyldig dokument".

A. Innsigelsen "ugyldig dokument" omfatter typisk skjøte til hvor A har fått hjemmel som eier ved en avtale i strid med avtalelovens ugyldighetsregler.

Etter ordlyden omfattes alle tgl § 14‑ dokumenter som kan bli °'ugyldige". Her kan kandidatene demonstrere kjennskap til tgl § 14. Således er mulige dokumenter som gir hjemmel som eier bl.a skifteattest, hjemmelserklæring i forbindelse med arv, skifte og uskifte, skifteskjøte og tvangssalgøkjøte.

Kandidatene må drøfte hvilke innsigelser som kan ekstingveres.

B. For det første kan det drøftes hvilke typer anførsler H kan rette mot A og B's avtale. Tgl § 27 anviser at det kun er anførsler om "ugyldighet" som kan ekstingveres.

Kjernen er tradisjonell privatrettslig ugyldighet. Dette omfatter ugyldighet på grunn av tilblivelsesmangler, habilitetsmangler og innholdsmangler. Hvorvidt overskridelse av fullmakt medfører at avtale ikke er inngått, eller at den tilsynelatende avtale skal anses ugyldig, er jo diskutabelt. Men teorien antar at tilfellet må her likestilles her med "ugyldige" avtaler, hvilket er naturlig. Likeledes er spørsmålet om pro forma gjør pro forma avtalen "ugyldig" diskutabelt. Det mest stringente er å si at dette faller utenfor tgl § 27, og vise til at avtaleloven § 34 må anses å gi en fullgod regulering av konflikten.

Det er klart at tgl § 27 ikke regulerer tinglysningsfeil (se her tgl § 25) eller feil ved faktiske opplysninger.

Utenfor ligger også tilfellene hvor konflikten skyldes at en betingelsen i en betinget hjemmelsoverføring ikke slår til, eller hjemmelen er uklar. H må her finne seg i det som etter tolkning må utledes som den "riktige hjemmel" A faktisk er blitt gitt.

Gråsonen kan synes overraskende stor. Se generelt drøftelsen i Kruger, Norsk kontraktsrett, s 601‑ 608.

I gråsonen ligger omstøtelige disposisjoner, disposisjoner som kan gjøres om og disposisjoner i strid med offentligrettslige regler. Førstnevnte kan være hvor en ektefelle har solgt felles bolig uten den andres samtykke, ny ekteskapslov § 35 hjemler omstøtelse av disposisjonen. Disposisjonene som kan gjøres om er typisk hvor et salg kan kreves hevet fra selgers side. Den tredje gruppen er f.eks salg i strid med jordloven § 55 eller konsesjonsloven av 1974 § 2. I teorien er Austenå (i 8 utg av 1979) talsmann for bruk av tgl § 27 i det første og siste tilfelle; dog slik at bruddet på ekteskapsloven § 32 må likestilles med grunnene i tgl § 27 annet ledd, men de offentligrettslige reglene ikke havner der. Falkanger synes å mene at ingen av delene omfattes direkte av loven; ektefelletilfellet omfattes etter analogi, jfr Rt 1991 s 352 Hopsdal. Etter mitt skjønn er det beste å konstatere at man i disse tilfellene er utenfor tgl § 27s ordlyd, og drøfte åpent om de beste grunner taler for å gi lovregelen analogisk anvendelse.

Den som ser gråsonen skal honoreres. Og gis god uttelling hvis problemet drøftes på grunnlag av rettskildene, særlig dommene nevnt i II foran og utkastet til ny lov § 28 vil selvsagt gi pluss.

"Hus på fremmed grunn" omfatter to hovedgrupper. Den ene er feste; dette reiser ingen særproblemer. Den andre er hvor man etter at et hus er bygget oppdager, kanskje 5 til 15 år senere, at grunnen huset står på i virkeligheten eies av andre. Skoleeksempelet er hytte på fjellet, kfr saksforholdet i Rt 1992 s 352 Sigdal. Dette er den tilfeldige hus på fremmed grunn‑ situasjonen. Enkelte har brukt tgl § 27 som (støtte‑)argument. Man er her utenfor tgl § 27; noe jeg ser at Falkanger også lærer. Men den som bruker tgl § 27 på rettskildemessig forsvarlig måte som argument, og kanskje i tillegg anvender dommene riktig, skal honoreres. Her bør kandidaten også understreke at en ekstinksjon på ulovfestet grunnlag krever sterke grunner. Hovedregelen, jfr II, har vært understreket i undervisningen.

C. For det annet må det drøftes hvilke ugyldighetsgrunner som ekstingveres; her inviterer loven i annet ledd til

skulle drøfte. Kandidatene kan sammenligne med gbl § 14, som ikke har noen unntak tilsvarende tgl § 27 annet ledd.

Annet ledd definerer hvilke grunner som uansett vil stå seg.

Falsk, forfalskning og grov tvang kan kort forklares, og stilles i relieff til f.eks feilskrift, forvanskning og mild tvang. Begrunnelsen, at H vanskelig kan verge seg mot de grovere ugyldighetstilfellene, bør nevnes.

Regelen om mindreårige bør sees. Og den bør begrunnes; ved Ønsket om å gi denne gruppen et særlig vern. En sammenligning til de umyndiggjorte, se herunder umyndiggjøringsloven § 14 annet ledd, kan gjøres. Stillingen ved sinnssykdom kan endelig nevnes; denne innsigelsen ekstingveres.

D. I tilknytning til rettsvirkningene av tgl § 27 kan gjerne fire forhold omtales kort, selv om løsningene ikke bygger på tolkning av ordlyden i tgl § 27:

For det første at tgl § 27 ikke reparerer avtalerettslig ugyldighet mellom A og B; i motsetning til i dansk rett.

For det annet at B ikke har plikt til å ekstingvere. B kan velge å forholde seg til A, og gjøre beføyelser gjeldende fordi det foreligger vanhjemmel. Er besittelsen til en eiendom gått over, må spørsmål om H's rett til vindikasjon, B's rett til avkastningen mm, løses etter vanlige prinsipper. Kandidaten må få pluss hvis han kort nevner lov om hendelege eigedomshøve som rettskilde.

For det tredje hva ekstinksjon innebærer for partene. For B betyr det at en innsigelse mot hans erverv skal sees bort fra. Foreligger ikke annet grunnlag, vil B få rett overensstemmende med avtalen med A. Har B ikke betalt før konflikten oppstår, må spørsmålet om hvordan betaling skal skje løses etter alminnelige pengekravsrettslige regler i forhold der det er saklig tvil om hvem som er rette mottager. Deponeringsloven kan nevnes. For H blir motstykket at hans innsigelse, f.eks at han er rette eier, tapes. Og tapet er endelig, om det senere skulle overføre retten til ondtroende C, vil H like fullt ha mistet den. A's avtale med H vil normalt utgjøre et rettsbrudd mot H, alternativt et mislighold, som gir H erstatningskrav alternativt misligholdsbeføyelser overfor A.

For det fjerde bør konsekvensene av at tgl § 27 ikke kommer til anvendelse nevnes. Det grunnleggende er at H kan gjøre sin rett gjeldende, herunder vindisere, med mindre det er grunnlag for ekstinksjon på ulovfestet grunnlag. Videre kan nevnes at hvor ekstinksjon ikke kan finne sted på grunn av regelen i tgl § 27 annet ledd, kan B, om han var i god tro og uforskyldt har lidt tap fordi han stolte på det tinglyste, kreve erstatning av Staten, jfr tgl § 35 bokstav d. Det særegne er at dette ansvaret er objektivt. (Vilkåret "tinglysningsfeil" i tgl § 35, innledningen, må forsåvidt sees bort fra ved bokstav d.) ‑Ved subjektiv skyld hefter Staten generelt etter reglene om det objektive arbeidsgiveransvar.

Trolig vil bare de flinkere kandidatene ha sett disse forholdene.

VI. Regelen i tgl § 27 første ledd annen setning er en naturlig utbygning til hovedregelen, sml gbl § 19.

Her må A ha vært legitimert gjennom tinglysning som rette vedkommende og B i aktsom god tro med hensyn til A`s posisjon. Et typisk tilfelle er hvor B fester grunn av A, som kjøpte grunnen av H gjennom en ugyldig kjøpeavtale. Der kan B med frigjørende virkning overfor også H betale avgift, erklære oppsigelse mm.

Tilsvarende gjelder hvor B fester av H, som selger grunnen til A og informerer B om dette. Hvor H betaler til A, kan han påberope seg regelen i første setning hvor H senere anfører at avtalen mellom H og A er ugyldig.

Det følger av lovens oppbygging at H her kan gjøre gjeldende alle innsigelsene som annet ledd nevner.

VII. Tgl § 27 tredje ledd gir en særlig regel om når et ratihabert dokument skal anses tinglyst ‑ i tillegg til å statuere at ny tinglysning ikke er tilfelle.

Et poeng som bør nevnes, er at regelen er gitt fordi det "egentlig" ikke har eksistert "en rett som har til gjenstand en fast eiendom", jfr tgl § 12; tradisjonell ugyldighet anses jo å virke ex tunc, avtalen har aldri eksistert.

Videre at tinglysningen ikke gis tilbakevirkende kraft.

For konflikten tgl § 27 første setning regulerer, betyr dette at H overfor H ikke kan anføre at den mellomliggende rettsstiftelse, A, har vært tinglyst. Og man er da tilbake til hovedregelen, og spørsmålet om ekstinksjon på ulovfestet grunnlag.

Endelig taler tredje ledd om også "annet dokument" i tillegg til hjemmelsdokumenter. Poenget er at tredje ledd skal gjelde pantedokumenter også, kfr diskusjonen om begrepet "hjemmelsdokument" i IV.A foran.

VIII. Tgl § 27 er som nevnt sentral lovtekst.

For å stå bør kandidatene ha behandlet (vært innom) alle sider ved paragrafen, og må dessuten ha tolket hovedregelen uten glipp hva angår (a) konfliktsituasjonen, (b) det forhold at en konflikt A‑B ikke reguleres og (c) det at den bare gjelder ved avtaleerverv mellom A og B, samt tilført hovedregelen noen selvstendige momenter utover en lett omskrivning av lovens uttrykk.

Hvorvidt en besvarelse er laudabel må bero på flere momenter.

Sentralt blir hvorvidt drøftelsene bygger på juridisk metode, bruk av rettskildene, og fremtrer som selvstendige resonnementer. Alt som er nevnt under III‑VII foran kan selvsagt ikke forventes. Grensen vil vel gå ved den rimelig systematiske besvarelse som etter å ha plassert tgl § 27 drøfter enkelte av de sentrale sider ved hovedregelen godt uten at nevneverdige tabber gjøres underveis.

For den gode lauden kan det ikke stilles strenge detaljkrav eller krav om fullstendighet. Derimot må besvarelsen være preget av struktur, presisjon og skjønnsomhet i utvalget av hva som behandles grundig.

IX. Etter å ha gjennomgått ca halvparten av besvarelsene kan noen erfaringer tilføyes. Dette er mine, jeg har ikke mottatt tilbakemelding fra de øvrige gjennomgående sensorene.

Med hensyn til spørsmålet om kandidatene har demonstrert en vise modning, mot å bli jurister, må konstateres at evnen til lovtolkning og fremstilling basert på rettslige argumenter er for dårlig hos flertallet.

To hovedteknikker har disse benyttet. Den ene knytter fremstillingen til det alminnelige analyseapparat undervisningen har presentert (legitimasjon, avtaleerverv, sikringsakt og god tro), og glemmer at det er tale om lovtolkning. Den andre lar fremstillingen følge lovteksten, punkt for punkt; altså helt uselvstendig og typisk med kun lett omskrivning av lovteksten.

Sistnevnte tilfelle har oftest blitt et spørsmål om grensen haud/ stryk. Kvaliteten av de tolkningsmomenter som er blitt presentert har her blitt avgjørende. I det førstnevnte blir vurderingen mer sammensatt.

Med hensyn til de rene kunnskaper er det som ventelig stor variasjon. Det gjennomgående er at kandidatene typisk går raskere i dybden enn bredden: For eksempel behandles langt oftere hva som menes med grov tvang eller momentene ved spørsmålet om en god tro er aktsom, enn spørsmålene om tgl § 27 er eller bør være begrenset til de klassiske avtaleerverv eller om ugyldighetsinnsigelsen er begrenset til klassisk ugyldighet. Hva som ligger i vilkåret grov tvang beror på avtaleretten, noe som ikke blir et særspørsmål i forhold til tgl § 27, og systematisk må bli å betrakte som en generell kvalifikasjonsnorm her. I beste fall har kandidaten her vært uskjønnsom. For ofte blir vitner fremstillingen om mangel på tolkningsmomenter og/ eller juridisk legning og fantasi. Og da blir problemet om kandidaten bør stå.