3.avd.våren 1994
Teorioppgave nr. 3: "Den subjektive
omstøtelsesregel i konkurs".
Foreløpige refleksjoner.
I. Trass i daglige forsøk fra 28.4., har jeg ikke fått
fatt i faglærer, og heller ikke eksamensformannen, trass i ditto fra 2.5. Dette
er meget beklagelig, så meget mere som jeg har visse metodiske og pedagogiske
spørsmål m.h.t. krav til kand., jfrt: nedenfor i "alminnelige
bemerkninger: Jeg vet heller ikke når det sist er forelest over oppgavens tema.
II. Pensum: Dette er
endret. Nytt pensum obligatorisk f.o.m. vår 1994 er Andenæs: Konkurs 1993 kap.
22 s. 237‑249, og kap. 24‑25 s. 255‑270 (kap. 23 er pussig
nok ikke pensum). Tilleggslitteratur er Kristian Huser: Gjeldsforhandling og
konkurs bind 3 om omstøtelse s. 457‑562, samt gjennomføringen s. 627‑672.
Jeg vet intet om i hvilken grad undervisningen har
trukket inn Husers bok, eller hvor utbredt det er at studentene leser den. Man
skal kunne en god del om subjektiv(,omstøtelse, for å holde tungen rett i
munnen når det gjelder de ulike nyanser i Husers fremstilling.
III.
Avgrensing av oppgaven.
En
ordlydende fortolkning av oppgaveteksten (den bestemte form) skulle vel tilsi at det kun er Dl.§ 5-9 samt gjennom føringen
§ 5-12, og noe om § 5‑13 (eventuelt 5‑15) er det som skal
behandles. Det må også være fullgodt, hvis kand. skriver godt nok om dette. Vi
har dog en subjektiv regel i § 5‑6,2.ledd, og det samme tema kommer igjen
i § 8‑3 (selv om læreboken utvilsomt har rett s. 219, om at det er
forskjell på omstøtelse efter kap. 5 og boets adgang til å motsette seg
motregning efter kap. 8).
De kand. som også tar med disse bestemmelser i en
forøvrig skikkelig behandling av det sentrale, bør få pluss for den oversikt
som vises.
IV.
Generelle bemerkninger.
De
fleste av oss uansett om vi hører til generasjonen før 1984 eller efter, vil vel være vant til å disponere oppgaven, og
anse at det er både logisk og pedagogisk nødvendig å disponere oppgaven på
følgende oppgave:
1.
Rettslig disposisjon.
2.
Insolvenslignende situasjon.
3.
Ond tro (burde vite) om insolvensen.
4.
Tap (via de i loven tre angitte disposisjonstyper),og
5.
Illojalitet (utilbørlige).
Dette er oppbygningen i Brækhus: Utvalgte emner, og i
Sandviks fremstilling. Jeg har selv uttalt meg ofte meget skarpt, om at
insolvenslignende situasjon og ond tro m.h.t. denne, må komme før alt om
utilbørlighet, senest i sensorveiledning praktikum 3. avd. våren 1993 i Oslo.
Ellers viser kand. som oftest ikke innsikt i systemet, med den subjektive
omstøtelse contra den den objektive. (Det gjorde de da heller ikke).
I læreboken behandles i alle fall disposisjon og
skyldnerens økonomiske stilling først, men så går Andenæs løs på utilbørlighet,
før det subjektive vilkår tas. Huser går, efter en historisk innledning, og noe
om disposisjonskravet, bardus løs på utilbørlighetskravet s. 483‑546, før
vi får noe som helst om debitors økonomiske stilling, skyldkravet eller
tapsbetingelsen. Han presiserer dog stadig vekk, under
utilbørlighetsgjennomgåelsen, at forutsetningen er at de øvrige krav efter § 5‑9
er oppfylt.
Selvfølgelig må kand. stå nogenlunde fritt i
spørsmålet om hvilken rekkefølge de vil ta de enkelte grunnbetingelser, bare de
greier å gi det rette bilde av systemet, og får frem linjene. Jeg har ikke sett
mange kand. som greier det i min tidligere tid som 'sensor, hvis de ikke følger
den først angitte disposisjon. Jeg er redd for at det her kan bli ulikhet i
sensuren. Jeg vil komme til å forlange en fremstilling som viser at kand. klart
har forstått hovedpoenget ved systemet når det gjelder den subjektive
omstøtelse.
Jeg
tilføyer at enkelte forfattere stiller opp et krav til årsakssammenheng mellom
disposisjonen og den senere konkurs. Hvorvidt et slikt krav er nødvendig, er
avhengig av kravet til debitors økonomiske situasjon, og hva man nærmere legger
i utilbørlighetskravet, se nedenfor.
V.
De materielle betingelser.
Jeg
skal selvfølgelig ikke ramse opp lærebokens, eventuelt den tilrådde litteraturs gjennomgang. Dette forutsettes kjent, og
jeg fremhever kun de momenter jeg for tiden synes bør være med i en laudabel oppgave, og hva som er minimums
betingelser. Det er mulig oppgaven er ment som en"planke:' Det er mulig
den er det. Temaet er så sentralt at alle bør kunne skrive noe. Spørsmålet er dog om dette er godt nok, og
når det gjelder de bedre besvarelser, har sensorene en tendens til å kreve
relativt meget for de bedre karakterer. Her henvise jeg til eksamensformannens
brev av 11.4.1994. Hva de bedre karakterer angår, bør sensorene legge seg dette
på side.
Som et minimumsvilkår må man kreve at kand. viser en
viss forståelse for lovens system. I motsetning til de objektive regler som
rammer blindt, gir § 5-9 en utvidet adgang til å omstøte når med kontrahentens
forhold skyldes klart klanderverdig (utilbørlig) krenkelse av likhetsprinsippet
i konkurs. De må se at de fem ovennevnte betingelser er kumulative, og at
regelen er en erstatningsregel i hovedsak basert på alminnelig culpaansvar.
Bevisbyrden for de subjektive og objektive vilkår efter § 5‑9, påhviler
boet. (Det siste er vel ingen betingelse for å stå ?). Det er de ellers
rettslige vernede disposisjoner som rammes av § 5-9. Det er ikke dumt å ta
utgangspunkt i boets beslagsrett efter Dl. § 2‑2, og påpeke at
beslagsretten utvides via rettsvernsreglene. Mangler rettsvern, holder man seg
til det, og omstøtelse er unødvendig. Er disposisjonen rettsvernet, kommer
omstøtelsesreglene inn. Endelig er det boet som skal lide tap. Derfor faller
disposisjoner over beslagsfrie midler utenfor rammen (dog selvfølgelig ikke
beslagbare/midler som omgjøres til beslagsfrie midler). Jeg knytter så an til
min disposisjon ovenfor i IV.
Ad. 1, rettslig disposisjon. Det vesentlige er her å
få frem at debitor selv ikke trenger være part i disposisjonen, men
medkontrahent (mk) må være det, og tapet må ramme de verdier kreditorfellesskapet
kan beslaglegge. (A s. 237-238 og s. 243 øverst). Eksempler er her disposisjon
over fordringer mellom mk og 3.mann, for å oppnå (gjennomføre) motregning.
Huser mener at unnlatelse kan være rettslig
disposisjon (s. 477‑479), han synes vel her helst å tenke på at debitor
er part i disposisjonen. At en unnlatelse fra mk's side skal kunne være
utilbørlig, har jeg vanskelig for å finne eks. på. Når det gjelder spørsmålet
om omstøtelse av utlegg, se A s. 238, jfr. Huser s. 474, som anser utlegg som
en disposisjon. Nå kan jo utlegg vanligvis ikke omstøtes, og blir de omstøtt,
så er det vel nettopp debitors medvirkning til avvikene fra normal fremgangmåte
med tvangsinndrivelse, som er disposisjonen og som eventuelt kan medføre
omstøtelse.
I de følgende kumulative vilkår skal betingelsene
vurderes ut fra forholdene på disposisjonstidspunktet, altså angår oppfyllelsen
(eventuelt rettsvernsakten hva angår spørsmålet om insolvens men ikke hva det
subjektive forhold angår.
Ad. 2, debitors økonomiske stilling
(insolvenslignende situasjon). Det er klart nok efter lovens ordlyd at
insolvens ikke kreves. Betingelsen er "svak, eller ble alvorlig svekket
ved disposisjonen". Men i en prøve som denne, er en slik konstatering at
det ikke kreves insolvens meget for lite efter min mening. Vi er ikke
interessert i hva som ikke kreves, men hva som kreves m.h.t. graden av svakhet
i debitors økonomi. Noe tap vil ikke oppstå, og noen utilbørlighet vil neppe
kunne konstateres, såfremt debitor efter disposisjonen var solid solvent, men
efterfølgende og uforutsebare forhold plutselig medfarer konkurs mer enn tre
måneder
efter disposisjonen. (Jfr.
s.3, 2.avsnitt).
Læreboken får frem noe av
dette, og jeg viser note 10, som nettopp belyser kravet til insolvenslignede
disposisjon. Jeg viser også til Sandvik s. 51‑52, særlig s. 52 2.avsnitt
(som Huser tar avstand fra s.554 note 204). Efter min mening, gir Husers
referanse til insuffisiens altfor lite.
At
det må kreves en insolvenslignende situasjon synes også klart å fremgå av O.T.prp. 1980/1981 s. 171 spalte 1 og 2,
sammenholdt med uttalelsen i NOU 1972:20 s. 279. Utvalget opprettholdt kravet
til insolvens, men påpekte betenkelighetene, og innførte da en viss
årsakssammenheng. Som jeg leser O.T.prp. er det nettopp det departementet
følger opp ved ikke å kreve noe absolutt bevis for insolvens, idet man ville få med seg både det berømmelige
"vågelige adferd” og det forhold
at debitor gjennom lengre tid hadde skvulpet mellom insolvens og solvens.
Dessuten blir det meningsløst bare å si "svak,
alvorlig svekket", uten nærmere presisering, idet det da skal godt gjøres
å påvise tap og utilbørlighet. Husers referanse i note 202 s. 553 til Rt.
1970/52, om betydelig underbalanse, er lite treffende. S. s. 54 nederst,
"det kan ikke være synderlig tvilsomt at bruket den 13. oktober 1965, da
vedtak om transport til banken ble truffet, både var ute av stand til å dekke
sine forfalte forpliktelser,` og at det var en betydelig underbalanse".
Det er vesentlig at kand. ser sammenhengen her.
Ad. 3, "kjente, burde kjent skyldnerens
vanskelige situasjon, og de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig (jeg
bruker ond tro).
Dette punkt bør altså efter min mening avgjordt tas.
før noe om utilbørlighet, men hverken læreboken eller tilrådd litteratur gjør
det. Det er forholdet på disposisjonstidspunktet som er avgjørende for
vurderingen. Jeg viser til Vesta‑dom, Rt. 1966/636, identifikasjonen i
samme dom, og i Reksten‑dom, Rt. 1988/1272. Se ellers A. s. 248, om
representanter, jfr. Huser s. 559‑60,. Ved kand.'s fremstilling her er
det av vesentlig betydning hva de har fått frem om pkt.2 ovenfor. Jeg viser
ellers til A s.247, og det læreboken der sier om "de forhold som gjorde
disposisjonene tilbørlig. Jeg synes ikke dommen i Rt. 1986/889, om
varelagerpant og er illustrerende for denne betingelse, idet den faktiske
villfarelse om verdien av panteobjektet nettopp vil utelukke enhver form for
utilbørlighet. For meg er tillegget "og de forhold som..." nokså
intetsigende. (Jfr. Sandvik s. 54 nederst). Hvis man legger noe i kravet til
"disposisjon på utilbørlig måte begunstiger", blir tilføyelsen nokså
intetsigende. Legger man derimot vekt på "de forhold som gjorde
disposisjonen utilbørlig", har man i grunnen gjordt kravet til
utilbørlighet i paragrafens åpning meningsløs. Og det er det vel neppe noen som
vil hevde. Igjen har vi en divergens mellom tradisjonell lære og de to lærebøker
som kan bringe ulikheter i sensuren. Vennligst gi meg beskjed.
Ad. 4, tap via begunstigelse, unndragelse,
gjeldsøkning.
Tap er en forutsetning for erstatningsregelen, og
bruk av omstøtelsesregelen. Det er likeledes en forutsetning at tapet rammer
boet, jfr. ovenfor.
Ad. 5, utilbørlighet.
Jeg viser til A s. 240‑247, og (Huser s. 483‑546).
Det(vesentlige er at kanel. ser utilbørlighetkravet som en total vurdering av
mange momenter, som hver for seg ikke er avgjørende. Ofte vil
illojalitetsbetingelsen virke som en begrensning i omstøtelsesadgangen, og her
bør den bedre kanel. kunne gi eks., og få påpekt at det er tillatt å handle med
en person inntil han går konkurs, bare man opptrer på en lojal måte. Det er
naturlig at kand. sondrer alt efter som det er inkongruente
oppfyllelseshandlinger, jfr. Dl. §§ 5‑2, til 5‑5‑, og 5‑7
og 5‑8, eller de efter sin art faller utenfor disse. Av interesse er
tidsmomentet, kravets art, partenes forhold, til mk's pågang, medvirkning til
trenering av konkursåpning, og måten kravet er oppstått på. Jeg viser i fleng
til Rt., 1926/657 (utlegg), Ringen‑dommen, Rt. 1933/1265, om mk's pågang,
Rt. 1967/939, om kravets art (underslag, ikke utilbørlig). Hvor en disposisjon
også omfatter krav som kan være inkongruent oppfyllelse (fortrinnsvis ved
sesjon på fordringer) kan disse anses som akseptable (sedvanlige) men
de er ledd i en redningsaksjon, som på
disposisjonstidspunktet måtte fortone seg som adekvat for mk Jfr. Rt. 1969/624
(Hamar Auto), og Rt. 1982/1232 (Kråkstad Sparebank). Dette skulle være fullgodt
til en meget god karakter.
VI.
Virkningene av omstøtelse, D1. § 5‑12.
Det
er vesentlig at kand. ser det erstatningskrav den klanderverdige medkontrahent ifaller. Det er i all hovedsak
alminnelige culpa‑ansvar det opereres med ellers i formueretten. Den
beste formulering av temaet er at boet skal stilles som om den klanderverdige
disposisjon ikke var foretatt. Da får man også med at det er verdien på
omstøtelsestidspunktet, ikke disposisjonstidspunktet, som er avgjørende, se A s. 259 og Huser s. 629‑630.
(Jeg er ikke klar over hvorfor det er domstidspunktet og ikke saksanleggs tidspunktet som skal legges til grunn. Faller
verdien efter at omstøtelsessak er reist, bør dette efter min mening ikke komme
boet til skade.)
Av temaformuleringen følger da likeledes at M K ikke
kan kreve vederlag for alminnelige driftsutgifter, eller tap p.g.a hendelig
undergang, liksom avkastningen selvfølgelig skal erstattes. Ondtroende besidder
har ingen fruktrett. Har derimot M K ydet delvis vederlag, eller påkostet
gjenstanden, (og den også har verdi for boet) må dette erstattes som massekrav.
Det er boet som omstøter. I motsetning til Dl. § 5‑11 er det kun boet som
kan kreve natural‑restitusjon. Lempning vil være uhyre sjelden (Huser s.
638), men selvfølgelig kan det forekomme tilfelle hvor han omstøte, trass i
liten klanderverdighet hos M K, men stor klanderverdighet hos debitorselv.
Kand. på det bedre nivå bør også si noe vettugt om § 5‑12, 3. ledd,
omstøtelse kan ikke skje overfor suksessor i god tro (de forhold ved M K's
rettserverv som kunne føre til omstøtelse). Burde han derimot kjenne de nevnte
forhold, kan omstøtelse skje også overfor ham. Jeg viser på det nåværende
stadium til A s. 260‑61. Dette er grundig utdypet av Huser s. 641‑649.
Strengt tatt hører vel også § 5‑13 med til tema; jeg viser her til A s.
160‑264 (om § 5-14).
Kan det sies noe fornuftig om at boet må reise sak
efter § 5‑9 innen fristene i § 5‑15, har kand. i alle fall vist
utholdenhet.
Dette får greie seg som foreløpig refleksjoner.
Fremstillingen
foran oser av at mitt hovedpoeng med sensuren er at kand. viser en innsikt i
selve systemet, og forskjell til de' objektive regler, og man derfor har
tilleggs betingelsene i § 5‑9.
Strengt tatt vil en kand. kunne skrive meget kort, og
i alle fall komme på en sikker ren H., bare han får med seg hovedpoengene i
systemet. Vi får se.
"Den subjektive
omstøtelsesregel i konkurs"
En
del sentrale dommer vedr. Dl. § 5‑9 (Kronologisk)
Rt. 1920/365 og Rt. 1926/657. Spørsmålet om
omstøtelse av utlegg. I Rt. 1920/365 ble det omstøtelse. Flertallet fant
fordringen ikke bevist, men mindretallet gitt rett på spørsmålet om omstøtelse,
og fant at avviket fra de alminnelige regler om tvangsinndrivelse var fraveket
i for stor grad, og omstøtte disposisjonen.
Rt.
1926/657. Her ble det ikke omstøtelse. Reglene om vanlig tvangsinndrivelse var
noe fraveket, men efter en samlet vurdering kom H R til at avvikene ikke var
tilstrekkelige til å konstatere utilbørlighet (rettsstrid) (se ref. Brækhus:
Utvalgte emner s. 149‑150.) tidsfaktoren kom inn. Utlegget var tinglyst
ca. 1 1/2 år konkurs ble åpnet. Det presiseres uttrykkelig at en kreditor som
forfølger sitt krav efter de vanlige regler, vel vitende om alle
grunnbetingelser for omstøtelse, ikke opptrer utilbørlig. Se Huser s. 539, som
mener den er noe kreditor vennlig, se note 163.
Rt.1933/1265, Ringen‑dommen. Omstøtelse ‑M
K. Klar overalt. Sterk pågang fra denne. Tildels fordekt realisasjonsmåte. Alt godskrevet
M K's tilgodehavende. Dommen belyser noe om betydningen av fremgangsmåten.
Rt. 1966/636 , Vesta Skofabrikk. (Uaktsomhet hos M K
er nok). Identifikasjon. 3 av M K's styremedlemmer var også medlemmer av
debitor‑styret.
Rt.
1967/993. Kravets art (Slotfeldt‑Ellingsen.) Ikke utilbørlig å motta
kontanter til dekning av underslag, selv
om M K's styre ikke kunne fritas for en viss uaktsomhet m.h.t. betalerens
økonomiske stilling.
Rt. 1969/624, Hamar Auto. Diskontering av
avbetalingskontrakt (sesjon av fordring) for bilsalg, også for eldre gjeld.
Ikke omstøtelse, ikke utilbørlig. Ledd i en redningsaksjon, som ansås adekvat
ut fra forholdene på disposisjonstidspunktet.
Se
særlig s. 629, da ble disposisjonen ikke å betrakte som usedvanlig
betalingsmiddel.
Rt. 1970/52, Ulstein Sparebank‑ Ulstein Bruk,
overdragelse av fordringer godskrevet banken. Bankens krav oppstått ved en
feil, men banken hadde selv begått feilen. Inkongruent oppfyllelse, temmelig
grov utilbørlighet.
Rt.
1982/1232, Rud et Ziener ‑ Kråkstad + Ski Sparebank.
Transport av omstridt fordring, som ledd i en
redningsaksjon. Ikke utilbørlig. Banken tok sin del av risikoen (s. 1236).
(Selvfølgelig ble også her dekket eldre krav på kassakreditten).
Rt. 1986/681 (Norway Cup), Byhus konkursbo‑Sparebanken
Hedemark. Grovt utilbørlig. Sikret eldre gjeld i hele vederlaget for
ferdigmaten. Skolekesempel på utilbørlige, se dommer Langvanns gjennomgåelse
som 1.voterende.
Rt. 1988/1272, Rekstens dødsbo ‑ "Det
almennyttige fond". Belyser identifikasjon (Reksten satt på begge sider av
bordet). Kravet til oppfyllelse ved løsøre belyses. Gavebrev 1972 da solvent.
Insolvent fra 1974 før gjenstandene var adekvat utskilt, hvilket først skjedde
i 1976, da den nye bygning ble ferdig, se s. 1322‑1333.
Universitetet i Bergen
Juridicum 3. avd. våren
1994: Teorioppgave nr. 3
"Den subjektive
omstøtelsesregel i konkurs"
Jeg forutsetter at som bilag til nærværende skrift,
følger mitt utkast av 8.5., bilaget om sentrale dommer, samt professor Husers
motmelding av 11. mai 1994. Jeg mottok den siste 13.5.1994, fortsatt uten å ha
hatt direkte kontakt med professor Huser.
Formålet med en sensorveiledning. er å samordne
sensuren, herunder påpeke de ulikheter i litteratur etc., som kan lede til ulik
vurdering, og forsøke å eliminere disse.
I mitt utkast, som jeg fullt ut vedstår meg, har jeg
forsøkt å gjøre følgende:
1. Kartlegge sensorenes
bakgrunn. Der tar jeg neppe meget feil. Sandviks fremstilling var pensum ut
1993.
2. Påpeke ulikheter mellom
eldre fremstillinger og lærebok, samt tilleggslitteratur.
3.
Mine kommentarer og tidligere erfaringer, som jeg fullt ut vedstår meg.
Jeg
innlater meg ikke på en nærmere polemikk med professor Huser ‑ en
polemikk som fra hans side synes svært følelsesladet. Det gagner hverken
sensuren eller studentene. (Fremfor alt ikke klagebehandlingen). Leser man mitt
utkast på naturlig måte, er det kravet til innsikt i systemet som er det
vesentlige, se s. 2 nederst og s. 3 øverst, og det er neppe
noen"tvangstrøye" for disposisjonen. Kravet er rettet til studentene.
Det er de som skal opp til eksamen.
Hva "det økonomiske vilkår" angår, henviser
jeg til utkastets s. 4‑5, og de påvisninger vedrørende kildene jeg der
har gjordt. Det samme gjelder Rt. 1936/36, der nevnes selvfølgelig kravet til
insolvens uttrykkelig, se s. 39 nederst, og s. 40 øverst. Reksten‑dommen,
Rt. 1988/1272 burde kanskje vekke til eftertanke. Både fra de prosederende
parters side og fra høyesteretts gjennomgåelse, trekkes stadig paralleller til
den da 4 år gamle Dl. § 5‑9, se s. 1332‑1333. Når det gjelder
forholdet til utlegg, viser jeg til Sandvik, s. 53 E og Andenæs s. 238, jfr.
utkastets s. 4.
I. Jeg har talt med Arne
Tjaum, som i professor Husers skrift ble opplyst å ha holdt en
forelesningsrekke i 1993. Han opplyser at han har holdt en 8 timers
manuduksjon, hvorav kun 6 timer om materiell konkursrett. Han fremhever at da
sier det seg selv at det blir liten tid til å behandle § 5‑9, som kun
kort har kommentert punkt for punkt efter loven. Manuduksjonen fant sted i mars
1994. Mer vet jeg ikke om den undervisning
vårens kull har
fått.
II.
Erfaringer fra sensuren.
Jeg
har over noen dagers periode fått talt med 3 av de øvrige 4 sensorer. Selv er jeg
i dikterende øyeblikk kommet relativt kort i sensuren, og det er de 3 nevntes
erfaringer som refereres i det følgende. Mine kommentarer kommer til slutt.
Det
kan synes som om nivåsettingen, herunder strykgrensen, varierer noe mellom de
enkelte sensorer. Av interesse for kommisjonssensorenes samordning av de ulike
nivåer, er det da å opplyse at 2 av de gjennomgående sensorer også har rettet
samme oppgave for Tromsø Universitet. Den ene av disse har jeg ikke talt med,
men vedkommende jeg talte med, hadde konferert med en annen. Disse hadde
åpenbart svært sammenfallende erfaringer. Dessverre var hovedtendensen at det
var positivt i Tromsø, men mye svakt i Bergen, og mange stryk. La det først
være sagt at samtlige 3 sensorer påpeker at det er en del Laud‑besvarelser,
dog som oftest i svakeste skikt. Samtlige har dog sett det helt gode, og alle
hadde trukket frem 2.40‑tallet for En eller, flere besvarelser. Ellers
synes det å være grunn til å rette oppmerksomheten mot stryk‑grensen. Der
har jeg fått opplysninger om alt fra "veldig mye svakt, mye stryk, og
mange på 3‑tallet", til "få stryk, men relativt gått i svakere
Haud/Står til Haud og få Laud".
I det følgende er det store gross, og ikke de gode
kommentarene er rettet mot.‑
1. Det er selvfølgelig i
utilbørlighetsstandaren de fleste svikter. De får lite frem om totalvurderingen
av en rekke momenter, jfr. utkastet, og de færreste i dette skikt, noe om
utilbørlige som en begrensende faktor for omstøtelse.
Dertil svikter en del i disipliner langt utenfor vårt
tema. De ser ikke at det er de ellers gyldige og rettsvernede disposisjoner som
er gjenstand for omstøtelse. Omstøtelse brukes på ugyldighet, proforma etc., og
/eser ikke at det der beslaglegges efter dl. § 2‑2.
2.
De fleste ser rettslig disposisjon. Derimot er det altfor mange som
konsentrerer seg om débitors
disposisjon, og hans klanderverdige forhold. Da har man lite forstått av
hele systemet. For å stå, må man se at
det er MK's klanderverdige disposisjon som skal omstøtes, og man få noe
fornuftig ut av utilbørlighetsstandaren. Altfor mange skriver kun om de inkongruente disposisjoner efter de objektive
regler, og setter på en etikett om utilbørlighet, uten at denne er nærmere presisert, som oftest definert ved
illojalitet. Da er man kommet for kort. Det er dog adskillige nyanser, men
gjennomgående tynt om utilbørlighet, svært måtelig om den økonomiske situasjon
hos debitor. Det blir svak, svekket, og
at insolvens ikke er noe krav. Når da tap ikke er presisert, blir det hele
hengende i luften. Ellers fremhever mine
kolleger at det er mye alminnelig svada, og på mange punkter svært
innholdsløst.
3.
Som nevnt er det dog hederlige unntagelser. I spørsmålet om bruk av sentral rettspraksis, er erfaringene
noe forskjellig. De virkelig gode klarer seg selvfølgelig bra her, men selv hos
kand. som ellers bør ansees laudable, er det ofte smått med rettspraksis. En svakhet ‑ også hos de ellers laudable ‑
er at behandlingen av § 5‑12 ofte blir svært tynn, oftest en parafrase
over lovteksten, og snaut nok det. Personlig
vil jeg nok tro at svært mange av kand. i det store gross ville kommet
vesentlig bedre ut hvis de hadde greid å presisere hovedpoenget med § 5‑9,
nemlig den utvidede adgang til å omstøte, når medkontrahentens forhold
skyldes(klart) klanderverdig krenkelse av likhetsprinsippet i konkurs.
De færreste får noe ut av "...og de forhold som
gjorde disposisjonen utilbørlig".
Oslo, den 30.5.
2.6.1994
ps. Efter at foranstående var
diktert, har jeg også talt med den 4 av de 5 gjennomgående sensorer. Han
bekrefter erfaringene nevnt ovenfor, og forholdet mellom Tromsø og Bergen. ds.