Det Juridiske fakultet, Universitetet i Bergen

Sensorveiledning, revidert utgave

Praktisk oppgave, tredje avdeling våren 1994

Hittil har jeg gjennomgått omtrent 2/3 av besvarelsene. Det som i veiledningen er nytt i forhold til forrige utgave er understreket.

Vårens oppgave reiser i det alt vesentlige kontraktsrettslige og tingsrettslige spørsmål.

Eksamenskravene i kontraktsrett er formulert slik:

Grundig kjennskap til reglene om stiftelse av kontrakt på egne og andres vegne, regler om kontraktsavvikling og mislighold, ugyldighet, lemping og kontraktsrevisjon.

Eksamenskravene i tingsrett er formulert slik:

Grundig kjennskap til reglene om ulike slag ting, til reglene om grenser for og registrering av fast eiendom, råderetten som eier til og rettighetshaver til fast eiendom, sameie, hevd, tilfeldig erverv, legitimasjon og rettsvern ved overføring av fast eiendom og vanlig løsøre

TVISTEN MELLOM GLAD LAKS AS OG DØDSBOET ETTER LARS HOLM

Problemstillingen er om rettighetene etter avtalen faller bort som følge av dødsfallet. Boet (arvingene) ønsker å tre inn i rettighetene etter avtalen, mens medkontrahenten motsetter seg personskiftet.

For det første har Holm gjennom avtalen sikret seg en tiårs fiskerett i vassdraget. Videre er det avtalt at Holm skal ha rett til å få utskilt en hyttetomt på arealet; utnyttes den sistnevnte rettigheten, går fiskeretten over til å bli tidsubegrenset. Slik avtalen er formulert, oppstår to hovedspørsmål.

Det første kand må ta stilling til, er om den tidsbegrensede fiskerett falt bort ved dødsfallet.

Holm har oppfylt sine plikter etter avtalen, og fiskeretten er definitiv på hans hånd. Rettslig sett er det tale om en positiv servitutt, og reglene i servitutt) 1968 vil måtte stå sentralt. Loven gir riktignok ikke entydig svar på det spørsmål som er reist, men er likevel et naturlig utgangspunkt for drøftelsen.

Allerede her svikter det for mange av kand. En rekke kand tror at tvisten skal løses utelukkende på grunnlag av en tolking av avtalen mellom Lars Holm og Glad Laks AS En slik avtaletolking må nødvendigvis bli lite vellykket.

Når det gjelder adgangen til å overføre positive servitutter til andre ved disposisjon, er det vanlig å skille mellom de reelle, de personlige og de "strengt" personlige rettighetene. De strengt personlige servituttene kan ikke overføres til andre (uten etter samtykke fra eieren av den tjenende eiendom), mens de reelle servituttene normalt bare kan overføres sammen med den herskende eiendom. De personlige rettighetene kan som hovedregel fritt overføres til andre. Servitutt) § 9 bygger på denne inndeling, og spørsmålet er om fiskeretten går inn under første ledd (de personlige servituttene) eller tredje ledd (de strengt personlige servituttene).

Her faller så godt som alle kand igjennom. Det er en utbredt misforståelse blant kand at servituttene faller i to grupper, de personlige og de reelle Kand er simpelten ikke oppmerksom på at det finnes to grupper personlige servitutter. Denne grunnleggende feiloppfatning setter sitt preg både på spørsmålsstilling og konklusjon. Problemet formuleres gjerne slik: Var fiskeretten en personlig rett ? Konklusjonen er ofte omtrent slik: Retten var personlig, eller ‑ retten var reell. Uttrykksmåten varierer over et bredt spekter, men fellestrekket er at nesten alle kand tror at bare de reelle servittuer kan gå i arv. Er retten personlig, faller den pr definisjon bort ved Holms død.

For meg er det vanskelig å forstå at noen kan komme på den tanke at fiskeretten skulle være en reell rett. Hvilken fast eiendom skulle fiskeretten eventuelt være knyttet til ? Det eneste alternativ måtte vel være leiligheten i Lillevik sentrum. Etter min oppfatning skyldes es mye av fadesene at kand ikke har tatt seg bryet med å lese servituttl § 9.

Bestemmelsen i servituttl § 9 tredje ledd beskriver de strengt personlige rettighetene som "rett som skal stetta ein reint personleg tiltrong hjå rettshavaren". Ordlyden trekker klart i retning av at servitutten går inn under hovedregelen i første ledd: Formålet med den aktuelle retten er å ivareta Holms økonomiske (og ideelle) interesser knyttet til ålefisket. I motivene (Ot prp nr 8 1967‑68 side 66) er det gitt uttrykk for at regelen i tredje ledd tar sikte på tilfelle der det personlige element er "heilt dominerande". I dette ligger sannsynligvis et krav om at rettighetshaverens personlige egenskaper og hans forhold til eieren av den tjenende eiendom, mm ha spilt en betydningsfull rolle ved rettighetsstiftelsen. På denne bakgrunn kan det etter min oppfatning ikke herske mye tvil om at fiskeretten er en ordinær personlig rett som går inn under § 9 første ledd. Slike retter kan overføres til andre ved disposisjon ‑ forutsatt at det ikke medfører en større belastning på den tjenende eiendom enn stiftelsesgrunnlaget åpner for.

Servitutt) § 9 første ledd løser ikke uttrykkelig spørsmålet om rettigheter av denne art også går i arv etter de vanlige reglene i arveretten. I arvelovgivningen finner man heller ikke uttømmende regler om hva som er "gjenstand for arv". Bestemmelsen i servituttl § 10 første ledd annet punktum. om innløsning etter overføring bygger imidlertid på en klar forutsetning om at personlige servitutter går i arv på vanlig måte ‑ forutsatt at ikke noe annet kan utledes av stiftelsesgrunnlaget, jf § 1 annet ledd. Etter det jeg har forstått, har det hittil ikke vært tvil om at personlige rettigheter av denne art normalt går i arv.

(I så måte er det uheldig å bruke uttrykket "personlig rett" o 1 om servitutter som kan overføres fritt ved disposisjon. I arveretten sier man gjerne at "personlige rettigheter" faller bort ved rettighetshaverens død, men da tenker man fortrinnsvis på rettslige posisjoner som ikke kan overføres til andre ved disposisjon, f eks rettighetene etter en arbeidsavtale eller en avtale om kunstneriske ytelser. Å omtale rettigheter som nevnt i § 9 første ledd som "personlige", er egnet til å forvirre. Årets besvarelser er et glimrende eksempel på hvor uheldig det er å bruke betegnelsen "personlig rett" om overførbare rettsposisjoner. Misforståelsene går igjen i nesten alle besvarelsene).

Om nødvendig kan man også bruke et "fra det mer til det mindre" resonnement: Kan rettighetshaveren overføre rettsposisjonen til hvem som helst ved disposisjon, er det ingen saklig grunn til å velge en helt annen løsning når det er spørsmål om arveerverv. Det synes for øvrig å være et gjennomgående trekk ved rettigheter i fast eiendom at rettighetene ofte kan gå i arv ‑ uten at de også kan overføres ved disposisjon. Ofte vil det være en klar forutsetning ved stiftelsen at rettigheter som nevnt skal kunne gå i arv ‑ iallfall til livsarvinger. Det er her et så nært forhold mellom rettighetshaveren og hans suksessor at selv en "strengt" personlig rett etter omstendighetene kan "overleve" første rettighetshavers død.

At fiskeretten ‑ som utgangspunkt ‑ går over på dødsboet, kan det neppe være mye tvil om. Spørsmålet blir da om den motsatte løsning (at retten faller bort ved Holms død) kan utledes av avtalen mellom partene eller av særlige rettshøve, jf servituttl § 1 annet ledd.

Så langt det gjelder avtalen, står kand på henimot bar bakke. Ordlyden er ikke gjengitt i faktum, og det finnes heller ikke andre tolkingsmomenter av virkelig betydning i faktum. Det er ikke noe argument for bortfall at Holm personlig var en ivrig ålefisker (og at arvingene kanskje ikke deler denne interesse) eller at Holm nok tenkte på egne økonomiske interesser den gang avtalen ble inngått. Det er grunn til å tro at drøftelsene vil bli tynne. I all hovedsak består besvarelsene av "avtaletolking". Det sier seg selv at besvarelsene vil måtte bli tynne. Noen ‑ men ikke alle kand ‑ nevner servituttl § 1 som en innledning til "avtaletolkingen".

Reservasjonen for særlige rettshøve vil etter min oppfatning heller ikke få betydning i tvisten her.

På denne bakgrunn bør konklusjon bli at fiskeretten ikke faller bort som følge av Holms død.

Etter min oppfatning er tvisten knyttet til fiskeretten kort og godt enkel å løse. En habil student burde takle dette uten vansker. Dersom kand løser tvisten utelukkende på grunnlag av avtaletolking, kvalifiserer det til stryk på denne del av besvarelsen.

Deretter må kand ta stilling til om retten til å få utskilt en hyttetomt falt bort som følge av Holms død.

Er retten til å få utskilt hyttetomten i behold, innebærer det at fiskeretten går over til å bli tidsubegrenset i det øyeblikk kjøperetten utnyttes av rettighetshaveren. Det skulle ikke være påkrevd å gå nærmere inn på fiskeretten stilling i denne omgang.

Det er tale om en betinget gjensidig bebyrdende avtale der boet (arvingene) skal betale et pengebeløp (markedspris) for tomtegrunnen dersom retten utnyttes. Når det er spørsmål om medkontrahenten i gjensidig tyngende kontraktsforhold må finne seg i et personskifte p g a motparters dødsfall, må en skille mellom hhv ansvars‑ og oppfyllingsspørsmålet.

Utgangspunktet og hovedregelen i norsk rett er at en pengekreditor ikke behøver å finne seg i et skifte av ansvarssubjekt. I arvetilfellene er dette likevel annerledes. Oppfatningen synes å være at avdødes medkontrahent ikke kan si seg fri fra kontrakten bare med den begrunnelse at ansvaret for motytelsen (betalingen) heretter skal hvile på arvingene, se f eks Augdahl, Obligasjonsrett side 367 (noe uklart formulert) og Falkanger, Arkiv for Sjørett, bind 11 side 556. Dette er altså et debitorskifte kreditor må finne seg i.

Så langt det gjelder oppfyllingsspørsmålet, blir det gjerne sagt at avtalen faller bort dersom avdødes plikter var av "strengt personlig art". Når det gjelder betalingsforpliktelser, er det sikker rett at debitor helt ut kan overlate til andre å oppfylle pliktene (d v s foreta utbetalingen til kreditor).

Etter de vanlige reglene skulle retten til å få utskilt hyttetomten gå i arv. Det som hittil er sagt, er generell kontraktsrett som kand må forutsettes å kjenne til.

Ingen av mine kand har tenkt på kontraktsrettslige prinsipper ved behandlingen av tvisten her. Kand tar det for gitt at pengekreditor etter norsk rett må finne seg i et skifte av ansvars‑ og oppfyllings subjekt. Kand flest nøyer seg med "avtaletolking" også her. Etter min oppfatning er det direkte rystende at ikke en eneste kand ser at det er spørsmål om skifte av ansvars‑ og oppfyllings subjekt. Selv ikke‑jurister må vite at kreditor ikke uten videre trenger å finne seg i‑et slikt personskifte.

Disse generelle prinsippene krysses imidlertid av særlige tingsrettslige regler og prinsipper som gjelder for løsningsretter. Sensorene kan etter min mening ikke kreve at kand har kunnskaper i denne type "spesialjuss" (som knapt er nevnt med en linje i pensum). Det må være fullt forsvarlig dersom kand nøyer seg med en generell kontraktsrettslig vinkling.

Etter gjeldende rett er det usikkert om en løsningsrett til fast eiendom kan overføres til andre ved disposisjon eller ved arv. På samme måte som når det gjelder servitutter, er det vanlig å skille mellom reelle, personlige og strengt personlige løsningsrettigheter. For å avgjøre spørsmålet oppgaven reiser, må en først ta stilling til om løsningsretten er en personlig eller en strengt personlig rett. Løsningsretten kan normalt bare tenkes å gå i arv dersom det er en vanlig personlig rett. Ved rubriseringen vil formålet måtte stå sentralt; formålet med løsningsretten her er å sikre Holm en passende hyttetomt og dessuten framtidige inntekter knyttet til ålefisket. Siden forretningsmessige/økonomiske hensyn utvilsomt har spilt en viktig rolle for Holm, ligger det nær å karakterisere retten som personlig ‑ men ikke som en strengt personlig sådan. Videre kan det være grunn til å framheve at det ikke foreligger noe nært personlig e 1 forhold mellom Lars Holm og Glad Laks AS.

Torgeir Austenå (Løysingsrettar, side 152) gir uttrykk for at man ikke kan oppstille en deklaratorisk hovedregel om at personlige løsningsretter er uoverdragelige. Om slike retter kan overføres eller ei, vil ‑ i mangel av konkrete holdepunkter ‑måtte bero på rettighetstypen og på formålet med retten.

Etter vanlig (?) juridisk terminologi er det tale om en kjøperett.. (Det er mange underlige betegnelser å finne i besvarelsene på dette punkt. Storparten av kand tror faktisk at kjøperetten er en servitutt. Andre vanlig brukte betegnelser er tomterett (?), føderåd og grunnbyrde. En viktig del av eksamensprøven er å karakterisere/klassifisere rettighetstypen ‑ dette er et viktig ledd i rettsanvendelsesprosessen. Tar kand feil m h t rettens karakter, må det trekke ned). Denne rettighetstypen (kjøperett) er etter sin art godt egnet som omsetningsobjekt, og vil i mange tilfelle kunne overføres til andre. Rettighetstypen trekker m a o i retning av at retten er overførbar.

Så langt det gjelder formålet, blir det ofte gitt uttrykk for at dersom forretningsmessige/ økonomiske motiv har spilt en sentral rolle ved rettighetsstiftelsen, trekker det i retning av at løsningsretten er overførbar. I dette tilfelle er det klart at slike motiv har spilt en framtredende rolle ved rettighetsstiftelsen.

Disse hensyn må veies mot eierens interesse i å beholde sin eiendom ubeskåret. På grunnlag av faktum er det vanskelig å si noe sikkert om hvor tungtveiende denne interesse er på Glad Laks AS hånd. Arealets størrelse og arrondering er ukjent, likeså er det uvisst om ålefisket vil være til ulempe for produksjon av settefisk.

I dette tilfelle er det spørsmål om arveerverv. Ervervsgrunnlaget er etter min mening et selvstendig argument for at retten kan overføres til avdødes etterlatte. Det er antatt at grensene for overføringsadgangen ved disposisjon og muligheten for å la retten gå i arv, ikke alltid faller sammen. Nærmere bestemt er det antatt at overføringsadgangen går lengst i arvetilfellene.

Slik jeg ser det, kan begge løsninger forsvares. Jeg antar imidlertid at løsningsretten går i arv på vanlig måte.

Det er ingenting i veien for å komme til ulike resultat for h h v den tidsbegrensede fiskeretten (over) og løsningsretten.

For oversiktens skyld nevner jeg at Sivillovbokutvalget i NOU 1984 : 32 om løysingsrettar foreslår å lovfeste en deklaratorisk regel om at løsningsretter ikke kan overføres ved disposisjon eller ved arv ‑ med mindre det motsatte uttrykkelig er sagt i stiftelsesgrunnlaget (se utk § 7). Blir forslaget vedtatt, vil det representere en nydannelse.

TVISTEN MELLOM LILLEVIK SPAREBANK OG DØDSBOET ETTER LARS HOLM

Banken gjør gjeldende de samme innsigelser som Glad Laks AS, og det vil være tilstrekkelig å vise til tidligere drøftelse. Det eneste spørsmål som krever en særskilt vurdering her, er bankens innsigelse knyttet til den tinglyste pantobligasjonen.

Holms rettigheter etter avtalen framgår av det tinglyste skjøtet. Etter tinglysningsloven § 21 tredje ledd går "forbehold ved avhendelse" foran rettserverv som utledes fra den nye eier (Glad Laks AS) såfremt. forbeholdet framgår av den nye eiers hjemmelsdokument. Etter tradisjonell oppfatning gjelder tingl § 21 tredje ledd bare for rettsstiftelser som er et vilkår for ervervet. Det er neppe tvil om at fiskeretten og retten til å få utskilt en hyttetomt går inn under denne bestemmelsen.

Problemet ligger i at Holm har samtykket i at pantobligasjonen til fordel for banken tinglyses, jf tingl § 13 første ledd. Det framgår av faktum at Sparebanken ikke var oppmerksom på Holms rettigheter etter avtalen dengang lånet ble gitt og obligasjonen tinglyst. Tinglysingen av pantobligasjonen gir likevel ikke grunnlag for noe godtroerverv på bankens hånd; det er nettopp dette som ligger i henvisningen til § 20 i tingl § 21 tredje ledd. Her svikter det for en del av kand. Ofte foretas det en aktsomhetsvurdering etter tingl § 21 første ledd ‑ noe som er helt unødvendig

Det første som bør drøftes, er om panteretten utledes fra erververen (Glad Laks AS). Det er forsvarlig å si at panteretten utledes fra Lars Holm siden han har samtykket etter tingl § 13 første ledd ‑ ikke fra Glad Laks AS. I så fall faller rettsstiftelsen utenfor rammen av tingl § 21 tredje ledd. I denne forbindelse er det grunn til å understreke at tingl § 21 tredje ledd er utformet med sikte på konkurrerende kreditorbeslag, og at lovteksten bør kunne tolkes "friskt" i et atypisk tilfelle som dette. Legges dette tolkingsalternativ til grunn, har panteretten best prioritet. I rettslitteraturen er det enkelte som har hevdet at dette er rett løsning.

En annen mulighet er å betrakte Holms samtykke til tinglysing av pantobligasjonen som en prioritetsvikelse. Om Holms opptreden skal oppfattes som en prioritetsvikelse, er et avtalerettslig tolkingsspørsmål ‑ ikke et ekstinksjonsspørsmål. Problemstillingen er om Sparebanken med rimelighet kan oppfatte Holms opptreden dithen at han gir avkall på den prioritet som følger av tingl § 21 tredje ledd. Et sentralt problem er å avstemme Holms opplysningsplikt (om sine rettigheter etter avtalen) med Sparebankens undersøkelsesplikt.

Den problemstilling som er reist i oppgaven, er bl a omtalt i Falkanger, Tingsrett 1993 side 502 og i Lilleholt, Godtroerverv og kreditorvern side 48. Kand burde etter min oppfatning kunne skrive fornuftig om dette emnet. Så langt jeg kan se er det denne tvisten kand har taklet best. Riktignok er det mange bomskudd også her, men de fleste skriver brukbart.

TVISTEN MELLOM LILLEVIK SPAREBANK OG SJØPRODUKTER AS

Det første spørsmål kand må ta stilling til er om Sjøprodukter AS er bundet av "avtalen" (om banken kan kreve oppfyllelsesinteressen erstattet i stedet for naturaloppfylling).

Kompetansen til å inngå avtale på vegne av et aksjeselskap, ligger normalt hos styret som kollegium, jf aksjel §§ 8‑7 og 8‑12. Denne kompetansen kan nok delegeres, men iflg faktum hadde Peder Ås bare mandat til å forhandle om vilkårene for kjøpet. Peder Ås hadde ikke slutningskompetanse; han var m a o ikke fullmektig i avtalerettslig forstand.

Det utkast til avtale som Ås forela styret, var et tilbud i avtalerettslig forstand. Så lenge styret ikke har truffet vedtak om å inngå avtale (akseptere tilbudet), er selskapet heller ikke bundet i avtalerettslig forstand. At banken muligens hadde god grunn til å tro at styrebehandlingen var en formalitet, endrer ikke det prinsipielle. Det er neppe særlig tvil om hva som er rett løsning. Etter min oppfatning bør kand kunne håndtere denne problemstillingen uten vansker.

Overraskende mange bommer her. Storparten av kand mener faktisk at avtale er inngått ‑ og det selv om styret enstemmig har avslått tilbudet. Standpunktet begrunnes med at Ås hadde gitt banken god grunn til å tro at avtale ville bli inngått (gjennom sine uttalelser). Personlig mener jeg at en slik konklusjon (bindende avtale etablert) vitner om manglende forståelse og innsikt hos kand.

Mange kand går inn på spørsmålet om erstatning i misligholdstilfelle. Ser man på ordlyden i faktum, kan det synes som om kand skal drøfte dette (siden det settes fram krav om dekning av den positive kontraktsinteresse). Etter min oppfatning er dette likevel unødvendig; spørsmålet oppgaven reiser er om avtale er etablert ‑ ikke hvilke konsekvenser manglende oppfylling eventuelt vil ha. Slik faktum ligger an, vil også en drøfting basert på avhendingslovens erstatningsregler bli temmelig uinteressant. Dersom kand skriver forstandig om erstatningsansvaret Sjøprodukter AS eventuelt vil pådra seg ved ikke‑oppfylling, må det selvsagt honoreres. Mitt poeng er at ingen kand bør trekkes fordi kand nøyer seg med å konstatere at avtale er inngått/ikke inngått.

Dernest må kand ta stilling til om Sparebanken kan kreve utgifter og annet tap knyttet til de mislykkede forhandlingene erstattet (den negative kontraktsinteresse). Dette vil i tilfelle være et vanlig utenkontraktsrettslig erstatningsansvar.

Som styremedlem/forhandler for Sjøprodukter AS er det klart at Peder Ås kan pådra bedriften ansvar (selv om forholdet kanskje faller utenfor rammen av skadeerstl § 2‑1).

Hvor langt det mellom kontraktsforhandlende parter kan opereres med culpaansvar for mislykkede forhandlinger er uklart. Problemstillingen har særlig vært diskutert der motparten (erstatningssøkeren) har hatt meget velgrunnede forventninger om at det vil bli avtale dersom enighet oppnås om vilkårene for en transaksjon som skal godkjennes av bedriftens styre, kommunestyret e 1. Utgangspunktet må nødvendigvis være at aktørene har en høy grad av bevegelsesfrihet på forhandlingsstadiet, og at ansvar for mislykkede forhandlinger hører til unntakstilfellene.

Om det er rom for et "forespeilingsansvar" i tilfelle som nevnt, var framme i blant andre HRD inntatt i Rt 1981 side 461 og Rt 1981 side 1047. Erstatningssøkeren tapte i begge sakene. I dommen inntatt på side 461 krevde et boligbyggelag erstatning fra kommunen fordi et byggeprosjekt ikke ble realisert (utgiftsdekning m v). Saksøkeren anførte at kommunens representanter hadde opptrådt på måte som skapte inntrykk av at kommunen ville medvirke aktivt til å få prosjektet realisert (kommunen var først positiv, men skiftet senere mening om prosjektet). I dommen ble det gitt uttrykk for at ansvarsspørsmålet avhang av "forventningens (om aktiv medvirkning, min anm) grunnlag og styrke og av de forhold som førte til at kommunen ikke traff vedtak i samsvar med forventningen". Mindretallet på to dommere ville tilkjenne erstatning og viste til at kommunen ved sin opptreden hadde skapt en berettiget forventning hos boligbyggelaget som måtte ha erstatningsrettslig vern.

Slik jeg forstår dommen, var både flertall og mindretall enig i det prinsipielle utgangspunkt: At ansvarsspørsmålet avhenger av to forhold, nemlig forventningens grunnlag og styrke avveiet mot de forhold som første til at det ikke ble truffet vedtak i samsvar medforventningen.

Det er etter min mening klart at banken hadde en godt begrunnet forventning at avtalen var "i havn". Slik jeg ser det, vil ansvarsspørsmålet bero på om Peder Ås på et tidligere tidspunkt burde blitt oppmerksom på at kalkylene var for optimistiske. Besvares dette bekreftende, vil Sjøprodukter AS hefte for de omkostninger som er oppstått etter det kritiske tidspunkt (d v s etter at Ås burde oppdaget svakheten i kalkylene). Spørsmålet om Peder Ås personlig har pådratt seg ansvar overfor Sparebanken ligger utenfor oppgavens ramme.

Det er ikke til å komme forbi at årets oppgave er enklere enn det som er vanlig. Problemstillingen er oversiktlige, og jussen kan neppe karakteriseres som spesielt innfløkt. Når en samtidig tar i betraktning at kand har 7 timer på seg ved eksamensbordet, burde kavd greie seg uvanlig godt denne gangen.

Dette har vist seg å være for optimistisk. De fleste besvarelsene er meget svake, og kand demonstrerer kunnskapssvikt over hele linjen. Jeg mener fortsatt at årets oppave er meget enkel ‑ faktisk den letteste på årevis .Til tross for dette har jeg en strykprosent på i underkant av førti og en laudprosent på fem,

Bergen 30. mai 1994

SUPPLERENDE SENSORVEILEDNING

FOR PRAKTIKUMSOPPGAVENS DEL I

3. AVDELING VÅREN 1994

UNIVERSITETET I TROMSØ

I INNLEDNING

Ved tredje avdelings eksamen våren 1993 er det en forskjell i del I av praktikumsoppgaven ved Universitetet i Tromsø og ved Universitetet i Bergen. Forskjellen består i at det er lagt inn en utleggsproblemstilling

II UTLEGGSFORRETNINGEN TATT TIL FORDEL LAKSEFOR A/S. FORHOLDET TIL DØDS‑ OG KONKURSBOET

A) DØDSBOET

Dødsboet hevder med henvisning til tgl. §§ 21,3 at rettene intatt i skjøtet må gå foran Laksefor A/S's utlegg. Det burde være et enkelt spørsmål, der svaret blir at døsboets krav tas til følge. Laksefors tilleggsanførsler vedrørende tgl. § 21,3 i siste avsnitt før del II, må avvises som klart uholdbare. Det legges likevel opp til at spørsmålet om god tro skal behandles. Om Tastad var i god tro eller ikke, er irrelevant når det er tale om kreditorekstinksjon.

Subsidiært må kandidatene ta stilling til spørsmålet om et aksjeselskap kan ekstingvere når ett av styremedlemmene ikke er i aktsom god tro. Ut fra den herskende lære må vel svaret bli negativt, jf. Brækhus og Hærem s. 468‑69 og Falkanger s. 466.

B) KONKURSBOET

Konkursboet kan i utgangspunktet omstøte utlegget. Kandidatene må her ikke ta feil vedrørende fristdagen og fristens lengde, og i alle fall ikke komme med noe "en dag fra eller til" argumentasjon.

Det fremgår likevel nederst på s. 2 at boet abandonerte uten å ta stilling til om noen av heftelsene var omstøtelige. Utlegget kan neppe omstøtes uten videre. Boet må likevel "ta stilling", dvs. gjøre vedtak om omstøtelse, jf. forutsetningen i dl. § 5‑15. I alle tilfelle taler § 5‑8 bare om at utlegget ikke har "rettsvirkning overfor boet". Bestemmelsen sier intet om at utlegg som ikke er omstøtt av boet ikke har rettsvirkning overfor konkurrerende retsstiftelser. Om disse spørsmål, se Huser, Omstøtelse s 39 ff.

III SLUTTKOMMENTAR

Problemstillingene vedrørende utlegget er stort sett enkle, selv om de nok utgjør fallgruber for en del av kandidatene. Tingl. § 21,3 og utleggets omstøtelighet må som et minstekrav behandles forsvarlig. For øvrig blir det en helhetsvurdering, idet kandidatenes prestasjoner er individuelle.

I helheten utgjør kanskje disse spørsmål ca. 1/5, i beste fall. Det må i denne vurderingen pekes på at selv om spørsmålene er enkle, er det knyttet mange og til dels uholdbare anførsler til dem, som kandidatene ventelig har brukt mye tid på å avklare.

Tromsø, den 18. mai 1994