Juridisk embedseksamen 3. avd. våren 1995 Universitetet i Bergen Foreløpig refleksjoner

 

Teoretisk oppgave nr. 2.

 

Om rettsstillingen når en eller begge parter ved avtaleslutning har brukt eller vist til standardvilkår for kontraktsavviklingen, med sikte på særlig følgende problemstillinger:

 

                      (1)     Når kan slike vilkår anses for å utgjøre en del av avtalen

                                mellom partene ?

                      (2)     Hvilket vern gir lovgivningen mot urimelig bruk av standard­

                                vilkår ?

                      (3)     Hvilke regler og retningslinjer gjelder for tolkningen når

                                det er brukt eller vist til standardvilkår ?

                      (4)     Påvirker standardvilkår spørsmålet om hva som gjelder på

                    vedkommende kontraktsområde selv om vilkårene ikke er gjort  til en formell del av    avtalen mellom partene ?

 

Litteraturen på området er overveldende. Foreløpig tar jeg kun med noe av det viktigste, resten får vi komme tilbake til senere. Professor Krager har opplyst at det er forelest kontinuerlig over oppgavens tema, og forelest både høst 1994 og vår 1995.

 

Tilrådd litteratur: Jo Hov: Avtalerett, 3. utg. 1993 s. 23, s. 46‑48 (om standardavtaler, forbrukeravtaler etc.), tolkningsreglene kap. 4 særlig VII, s. 94‑96, jfr. s. 72‑75. Spesielt om Avtl. § 36 s. 282‑290. Noe om Pristiltaksl. § 2 s. 168 (dette er ikke pensum). Kap. 6 VII. s. 133‑140 om vedtagelsesproblemet, ordrebekreftelser etc.

 

Kai Krager: Norsk Kjøpsrett 1994 (K1),(særlig til oppfriskning §§ 3 og 4)og § 5, samt litt under noen særemner § 22, men helst §§ 23 og 24, om finansiering/ kredittgivning/kredittkløp samt næringsmessige eiendoms‑og virksomhetskjøp og § 24 om tilvirknings og fabrikasjonskontrakter. Kai Kruger: Norsk Kontraktsrett (1989) (K2) som tilleggslitteratur er det mye og hente i § 22, som dog ikke er med i listen over tilleggslitteratur. Det er derimot § 24 om kontraktstolkning, og hvor samspillet mellom lov og kontraktsregulering er vesentlig.

 

Brækhus: Omsetning og Kreditt 2 (1994) s. 92‑93 om Trestandarddommen, Rt. 1968/1188 (i 1988‑utg. står dette s. 90‑91).

 

Helt utenfor pensum, men kanskje til sensorenes repetisjon, har Viggo Hagstrøm skrevet en artikkel i LoR 1994 s. 131 ff. med nyeste rettspraksis, og hvor lesning av sammendraget s. 131 kan gi en god del. Tilsvarende Trine‑Lise Wilhelmsen Tfr. nr. 1 1995 pkt. 4.5.3 om rettspraksis og forskjellige grupperinger s. 148 (og så langt man orker), men en god del interessant s. 148‑163.

 

Så må det erindres at vi 6. januar 1995, Lov nr. 1, fikk en ny § 37 i Avtl. av 1918, som er av vesentlig betydning for oss når det gjelder forholdet til forbrukere. (I kraft fra 1.1.95).

 

I.          Generelt om selve oppgaven.

Pkt. 1‑4 gir disposisjonen om hva som skal besvares. Men den er ikke helt bindende, jfr. uttrykket ..."med sikte på særlig følgende problemstillinger". De fleste vil nok holde seg til de 4 pkt. Oppgaven er en typisk oversiktsoppgave, hvor kand. får klar om at han skal ta eks. fra hele vår kontraktsrett; ikke bare kjøp‑og forbrukervern (jfr. pkt. 4..."gjelder på vedkommende kontraktsområde"). Den som skriver om kun forbrukervern og kjøp og alminnelig om Avtl. § 36, har åpenbart ikke bestått. De fleste                                                           vil nok få med NS 3430, som er lovlig hjelpemiddel.

 

II.         Innledning og nærmere beskrivelse.

Så langt jeg er kommet i min tankevirksomhet på dette stadium,  forekommer det meg viktig i en relativt bred innledning å forklare nærmere hva standardkontrakter og standardvilkår er, samt gi en del beskrivelser og nyanseringer. Ellers vet vi ikke hva kand. egentlig skriver om.

 

A.         En hovedsondring er kontrakter som retter seg mot forbrukere, contra kontrakter mot andre næringsdrivende eller ikke‑forbrukere. Vi har en rekke lover som forbyr avvik fra de lovsatte regler,

når det gjelder forholdet til forbrukere. (Kjl. § 4, Avhendingsl. § 1‑2 (2), Hvtjl. § 3 og litt i Tomtefestel. etc. Dertil en del lover som forbyr avvik fra lovens bestemmelser i disfavør av den presumtivt svakeste part, jfr. reglene i Husleiel., tildels Husleiel.§ 35, Kkjl. av 21.6.1985 § 2 og om avtalebetingelsene §§ 4 og 5, salgspant,kap. 4 §§ 14‑19, jfr. T1. kap. 9. Markedsføringsl. § 9 A kan også trekkes inn.

 

Det altetende er jo Avtl. § 36, som gjelder for alle grupper. (Jeg dropper kravet til form (skriftlighet) i en del tilfelle).

 

B.1  ‑En annen hovedsondring er de såkalte "agreed documents"; spesialkodifikasjoner til frivillig bruk, og basert på grundige forhandlinger både mellom gruppene av realdebitorer og grupper av realkreditorer, se f.eks. NS 3430 pkt. 0. Disse vil som oftest avvike tildels betydelig fra deklaratorisk rett (særlig tilvirknings‑og entreprisekontrakter), og plasserer byrdene svært balansert mellom de enkelte parter, og med vektige grunner for avvik fra deklaratorisk rett. I disse tilfelle vil det alltid være minst to dokumenter i kontraktsavslutningen, nemlig den individuelle kontrakt som spesifiserer realytelse, pris, tid etc., og en referanse til NS 3430. (Vi har en rekke slike agreed documents se K 1 om "forkortelser" rett efter innholdsfortegnelsen om de enkelte NS, og vi har "skip 1981"samt en rekke andre). Kand. kan godt sette som motsetning de egentlige standardkontrakter hvor særvilkårene er satt inn i kontrakten, men med åpne linjer for individualiseringen av kontraktsgjenstand, tid, pris etc. Like med disse stilles de "individuelle kontrakter; som henviser til bransjemessige standardvilkår (vedtagelsesproblematikken kan dog bli noe forskjellig).

 

B.2. Det bør også foretas en viss sondring mellom bransjebetingelser i det alminnelige næringsliv, og visse særlige betingelser vedrørende massekontrakter, særlige fra det offentlige, og som blir en del av kontrakten, nemlig befordringsbetingelsene for NSB og SAS og leveringsbetingelsene for Telenor, vann, strøm, renovasjon etc. I prinsippet gjelder de samme regler som nedenfor også her, men bedriftene vil ofte være monopolbedrifter eller monopolartede bedrifter, og vedtagelsesproblematikken kommer ofte i en noe annen stilling. Her kan også trekkes inn at i det alminnelige næringsliv, visse bransjer, har helt dominerende bedrifter (bank, forsikring) som ofte vil benytte seg av vilkår som til forveksling er like. Jeg nøler ikke med å kalle disse kartelllignende tjenesteytere, selv om bransjene selv sikkert ville protestere. Problemene er her opplysningsplikten efter Fal. §§ 2‑1 og 2‑2 for skadeforsikring, og tilsvarende § 11‑1 ff. om personsforsikring. Vi presenteres for "bøker" med opplysninger, og disse forandres ofte fra år til år, eller med visse års mellomrom, og man trenger slett ikke være den enfoldige allmues mann for å ha problemer med å følge med.

 

C.      Endelig synes det å være et poeng at kand. tidlig påpeker de mest typiske avvik standardkontrakter/vilkår medfører i forhold til deklartorisk lov. De , vil i all hovedsak være knyttet til mislighold, betingelsene for mislighold, misligholdsvirkninger og forskyvning i disse virkninger. Disse kan godt være balanserte og/eller ubalanserte. Kand. kan ut over det foran nevnte trekke inn kassakredittkontrakter, factoring, leasing. I visse tilfelle agentkontraktene, hvor der gis erstatning ut over det som med sikkerhet felger av deklaratorisk lov (godtgjørelse for opparbeidelse av marked). En del kontrakter presiserer nærmere visse uklarheter i deklaratorisk lovgivning, og er da ofte av det gode. Andre kontrakter kan forskyve byrdene efter deklaratorisk lov, men kompenserer ved at en annen part får tilsvarende fordeler, eller andre elastiske reaksjoner. Det kan gå på begrensninger i hevningsadgang ut over f.eks. Kjl. § 26, mot annen kompensasjon i form av utvidet erstatning eller normalisert sådan eller dagmulkt. Andre sikrer realyter bedre, f.eks. regler om salgspant, foregrepet mislighold og virkningen av disse.

 

Jeg nevner også innledningsvis at det av og til kan være problematisk å avgjøre om noe er et standardvilkår eller ikke p.g.a våre tekstbehandlingssystemer. Mange eigendomsselskaper har standardvilkår både ved salg og bortleie, men de ser formelt ut som de er individuelt forhandlede.

 

I den utstrekning kand. har fått med seg mye av dette jeg har nevnt ovenfor, kan pkt. 1‑4 gjøres tilsvarende kortere, og med referanse til det innledende. Endelig nevner jeg at pkt. 1‑4 tildels kan gli over i hverandre, og vi må være forsiktige med å være for strenge her. Poenget er jo at kand. viser bredde i momentutvalg og innsikt.

 

III. De enkelte pkt. i oppgaven.

 

(1)Når kan et vilkår ansees for å utgjøre en del av avtalen mellom partene ?

 

Kand. kan raskt feie unna alt om forbrukervern og lovregler som forbyr avvik, enten totalt eller til skade for forbrukeren den svakere part, jfr. lovreferansen ovenfor. Da kan intet annet avtales (jeg dropper nyansene med skriftlighet, se ellers Rg.1994 s. 431 om skriftlighet og Tomtefestel. §§ 3,10,31 og 33 ,hvor forutgående korrespondanse ble ansett tilstrekkelig. Vi forutsetter at vi er på et område hvor bakgrunnsretten (deklaratorisk lov eller sedvanerett) kan fravikes. Jeg viser særlig til Hov s. 46‑47 om vedtagelse, kap. 6 VII. s. 133‑140 (dette kommer tildels igjen under pkt. 4) og K 2 § 24 særlig § 24 pkt. 3 og 4. Kand. må klart få frem at i prinsippet gjelder de vanlige regler om avtaleslutning, altså en aksept som dekker et tilbud, Avtl. §§ 4 og 6, uansett om det er momentan konformitet eller trinnvis oppbygning. Den bedre kand. bør presisere at lovgivningen i utgangspunkt fullt ut aksepterer at partene fraviker deklaratorisk rett ‑ av og til er det en fordel, og dette gjelder både uttrykkelig og forutsetningsvis.

 

Er det tvil om det er et standardavvik eller ikke, minner jeg om Avtl. nye § 37 pkt. 4, om bevisbyrden for den næringsdrivende når det er tvil om individuelt forhandlede/standardvilkår. (Bemerk at forbrukere her brukes i noe videre betydning enn vi er vant til). Hovedtema for de fleste kand. ‑ hvilket jeg synes er helt riktig blir vedtagelseskravet. I utgangspunktet er det klart at en klausul for å være vedtatt/avtalt må foreligge senest på det tidspunkt akseptanten avgir aksepten (jeg dropper alt om tilbakekall før kommet til kunnskap etc.).

 

Så kommer nyanseringene. Når det gjelder forbrukere hvor avvik kan avtales, vil man stå nokså sterkt på kravet nevnt rett ovenfor. Men også her kan det være rom for nyanser; en forbruker kan meget vel ha god teknisk kunnen eller juridisk erfaring i den bransje han beveger seg i.

 

I motsatt ende ligger massekontraktene, jernbaner, televerk, sporveier etc. Strengt tatt er jo avtalen inngått når man løser billett ved ombordstigning,og man er i utgangspunkt bundet av de befordrings/leveringsbetingelser tjenesteyteren har fastsatt. Disse forutsettes oftest kjent (som oftest er de ikke å få tak i), og man har en følelse av at realkreditor her stilles svakt. Se dog Hov s. 136‑37 og Rt. 1948/1111. I samme forbindelse kan man jo ta "bøkene" fra forsikringsselskaper.

 

Er begge parter (uansett om de er private institusjoner eller kombinasjon privat/offentlig institusjon) bransjekyndige og kjenner bransjenes spesialregler, vil avtalemekanismen ofte være meget "nedslitt" og det meste kan forutsettes. Jfr. Trestandard­dommen, Rt. 1968/1185, hvor pakkseddelen ikke var egnet dokument

for salgspant (eiendomsforbehold) og den kritikk som er kommet senere, se Hov s. 135 og Brækhus 1994 s. 92‑93. Her var real­ kreditor ikke bransjekyndig i den forstand. En del kand. Kommer sikkert til å spille meget på dette.

Den gode kanel. belyser her forskjellige situasjoner knyttet til ordrebekreftelser. Er, partene allerede kommet med overenstemmende skriftlige tilbud og aksepter (f.eks. anbud akseptert av den annen part) og det så kommer en ordrebekreftelse, virker det nærmest som et unødvendig tillegg, og vil oftest ikke bli lest i

alle detaljer av adressaten. Nye og betydelige avvik fra vanlig rett (f(.eks. salgspant, kortere betalingsbetingelser, avvik i reklamasjonsregler o.l.) er mottakeren neppe bundet av, Men han må nok reklamere.

Er derimot situasjonen at ordrebekreftelsen er en skriftlig stadfestelse av en muntlig avtale, vil ytelseskreditor ofte måtte godta den, særlig hvis den er en lojal utdypning av deklaratorisk rett, eller en presisering på annen lojal og hensiktsmessig måte (Hov s. 134‑35 og K 1 s. 75). Er derimot risikoforskyvningen av betydning i forhold til deklaratorisk rett, uten tilsvarende kompensasjon, er det tvilsomt om ytelseskreditor behøver å godta dem, men han vil som oftest bli bundet hvis han ikke reklamerer. Man må kunne oppstille som en presumpsjon at jo mindre profesjonelle eller mindre kjent med bransjen ytelseskreditor er, jo mindre avvik trenger han å tåle. båre han reklamerer. Men her skal det lite til

før løsningen kan bli den motsatte. Om private reglementer se Hov s. 137‑38.

 

"Agreed documents" vil lettere ansees vedtatt (selv om det henvises til det i en ordrebekreftelse), idet man forutsetter at disse har en vesentlig balansert fordeling av byrdene, og behovet for avvik fra vanlig deklaratorisk rett ofte er stor (eller deklaratorisk rett er noe uklar).

 

(2)      Hvilket vern gir lovgivningen mot urimelig bruk av standardvilkår

Kand. får raskt skille ut de regler vi har om forbrukervern, hvor loven uttrykkelig forbyr avvik fra dens regler, eller avtale som setter den svakere part dårligere. Da er avviket ugyldig. Likeledes må det vises til Avtl. nye § 37 nr. 2 om betydelig skjevhet og bortskjæring av denne, mot å la avtalen forøvrig bestå,hvis det overhodet er mulig. Også § 37 nr. 1 er her vesentlig.

 

(Jeg har store problemer med å få noe ut av denne . I en fyndsetning leser jeg den som at opprinnelig avtalte urimelige vilkår alltid er urimelige, og kan skjæres bort, selv om senere inntrådte forhold har medført at den ikke lenger er urimelig. Hjelp meg den som kan). Av mere generelle regler bør nevnes Markedsføringsl. § 9 A og selvfølgelig Avtl. § 36. Vi skal ikke ha noen inngående tolkning av § 36. Det kan kort presiseres at urimelige avtalevilkår kan settes til side, enten de er opprinnelig urimelige eller blir det som følge av efterfølgende forhold. Det er nok å vise til disse bestemmelser, og at vi har en kraftig rimelighetssensur både privatrettslig og offentligrettslig (Pristiltaksl.§ 2 er visstnok ikke pensum efter det jeg kan se. Den står i kap. 10 hos Hov).

 

Jeg finner det mere formålstjenelig at kand. får frem at man ofte bør vise tilbakeholdenhet ved bruk av sensurbestemmelsene, og særlig § 36. De bør få frem at partenes regulering på det deklaratoriske området er fullt ut akseptert, og at partenes felles forutsetning aksepteres.. En balansert fordeling av risiko, omformning av misligholdsbetingelser og mislige virkninger, kan ofte være mere treffende på de enkelte områder enn det stadium som lovgivningen pr. dato er kommet til. Så langt fra å sensureres bør de heller premieres. Et utmerket eks. på dette synes jeg man kan se i linjen i NS 3430, om forsikringsplikt kap. 14,"vågnad for skade i byggetiden" i kap. 15, sammenholdt med pkt. 16 Og 17 om avtalefrister og fristforlengelse, og med normert erstatning og dagmulkt i kap. 20. En slik balanse kan også gjelde de ensidige utarbeidede bransjevilkår, man har flere gode eks. her, men her bør man selvfølgelig granske det hele noe nærmere. Kand. bør få frem at det er en totalvurdering av hele balanseforholdet ved avtaleinngåelsen og evt. ved den senere utvikling som skal legges til grunn. Er denne fortsatt i skikkelig balanse, bør man ikke gripe til § 36. Ofte plasseres risikoen (i vid este forstand) hos den part som lettest kan forsikre seg mot den, eller lettest kan kontrollere at denne ikke realiseres. Er det avtaler som inneholder stor risiko av bestemt art, bør Avtl. § 36 ikke brukes når denne typiske risiko materialiseres. Ei heller hvor risikofordelingen er slik at den kan slå ut noe jevnbyrdig til begge sider. Tilsvarende har man en gruppe som gjelder direkte regulering av en risiko som ligger utenfor begge parters kontroll. Er denne balansert, bør heller ikke en senere materialisering av risikoen føre til inngrep. Tilsvarende hvor det er knyttet til objektive risikofaktorer, hvor den ene part lettest kan unngå risikoen, og byrdene er plassert hos ham. Motsatt bør det gripes inn hvor risikoen blir ekstra stor, fordi den ene part forsømmer seg enten ved avtaleinngåelse eller senere. Se f.eks. Rt. 1989/950 og Selsbakk‑dommen Rt. 1990 s. 284 (Hov s. 284/85).

 

Enkelte standardavtaler inneholder bestemmelser om voldgiftsavgjørelser, hvilket ofte er utmerket når det avtales mellom jevnbyrdige. Hvor jevnbyrdigheten ikke er tilstede, og hvor det fremgår at hver av partene skal bære sine omkostninger uansett utfall, vil det lett gripes inn. Jeg tenker her på de eldre forsikringsavtaler. Dette er fjernet fra de nyere vilkår hos forsikringsselskapene. Også på kreditt‑og finansrettens område kan det hentes eks., men kand. må holde seg til oppgavens tema om standardavtaler og standardvilkår.

 

Hvilke regler og retningslinjer gjelder for tolkingen når det er brukt eller vist til standardvilkår ? Kand. får trekke linjen fra pkt. 1 om vedtagelsen. I dette pkt. forutsettes at det enten er brukt standardvilkår eller uttrykkelig vist til dem. Igjen må vi kutte ut alt om forbrukervern etc. I dette pkt. forutsettes det at det kan avtales avvik.

 

Kand. får fort slå fast at alle de alminnelige tolkningsregler kommer til anvendelse, men vekten av de enkelte tolkningsmomenter og tolkningsregler kan bli noe ‑ tildels betydelig ‑ forskjøvet. Dette kan skyldes ubalanse i partenes kyndighet og styrke, eller for store avvik til den ene parts favør eller i strid med en deklaratorisk bestemmelse som har særlig god legislativ bakgrunn. Jeg minner i denne forbindelsen om Avtl. (nye) § 37 nr. 3, hvor den gamle regel om at tvil om tolkingen av et avtalevilkår skal gå i disfavør av den som burde uttrykt seg tydeligere. Dette er nå formalisert til fordel for forbrukeren.

 

I "agreed documents" (se NS 3430 pkt. 4.2.) vil det ofte være oppgitt prioriteten for de enkelte dok., i den utstrekning det er motstrid. Dette stemmer jo godt med den ellers uskrevne tolkningsregel nevnt foran. Likeledes harmonerer den med at det særskilt skrevne går foran standardbestemmelsene i tilfelle motstrid, fordi det skrevne antas bedre tilpasset denne kontrakt. har man tid og krefter kan man godt problematisere regelen (utenfor forbrukerforhold) om tolkning mot den som burde uttrykt seg tydeligere. Dette synes så enkelt, men spørsmålet er nettopp hvem av partene som burde uttrykt seg tydeligere. Det er slett ikke alltid den som har ført kontrakten i pennen. Man får da søke tilbake til forhandlingene, og se om man kan finne ut hvem som har initiert avtalevilkåret.

 

Ofte vil også innskrenkende tolkning være på sin plass, enten til skade for den sterkere part, eller ‑ hvor man ikke kan påberope seg noe spesielt styrkeforhold, fordi man har brukt et standardskjema og begge parter har et nokså fjernt forhold til de enkelte vilkår i standardskjemaet. (Hagstrøm LoR 1994 s. 131 synes å være skeptisk til restriktive fortolkninger. Han vil heller henføre slike problemer til ugyldighetslæren, såvidt jeg forstår). Ellers får man se på skikk og bruk, kutymer og sedvaner i bransjen. Stemmer vilkårene med sedvaner, eller presterer de en god sedvane med litt ulne konturer, er det ingen grunn til ikke å legge dem til grunn. Spesielt for standardvilkår, hvor kontrakten er svært detaljert utformet, men noe er utelatt vil man nok kunne risikere en antitetisk fortolkning i favør av den annen part, d.v.s. at det som ikke står gjelder ikke, og så får man heller falle tilbake på en bakgrunnsrett (se også Hov s. 285 om avtalevilkår i strid med tvingende bestemmelser på et beslektet område. Skal man der bruke analogi eller antitese.) Vi får se om dette pkt. trenger utdypning når vi får litt mere erfaring fra sensuren. Jeg viser forøvrig til kap. 4 hos Hov.

 

(4)        Påvirker standardvilkår spørsmålet om hva som gjelder på vedkommende kontraktsområde, selv om

vilkårene ikke er gjordt til en formell del av avtalen mellom partene ?

            

Kand. får trekke linjene fra (1) om vedtagelsesproblematikken. Selvfølgelig kan en naturlig fortolkning medføre at hvor referanse til standardvilkår, som ellers er alminnelige, er utelatt i denne konkrete kontrakt nettopp innebærer at partene nettopp ikke har villet ha dem med. I såfall får de ingen betydning i den utstrekning de avviker fra bakgrunnsretten. Ellers bør spørsmålet besvares med et nokså ubetinget "ja" om at de kan og ofte bør få betydning. spørsmålet er bare hva vilkårene går ut på. Den enkle bakgrunn er jo at vi kunne snakke og danne handlingsmønstere, også på det rettslige området, før vi kunne skrive. Kutyme, sedvaner, herunder handelssedvaner er de eldste.


Det beste av disse ble senere nedtegnet enten i lovs form eller publisert gjennom rettslærde skrifter. Handelssedvaner ved tilvirkningskontrakter av større betydning ble nedfelt i Per Kure‑dommen, og senere i den gamle Kjl. § 21,5., og nå § 26. At man på visse entrepriseområder avskjærer hevningsretten ytterligere, er ikke en unaturlig utvikling. Spørsmålet er bare om realkreditor får tilsvarende fordeler.

 

Det bør i det hele parallelliseres med når sedvane blir sedvanerett. Er de avvikende standardvilkår gode og fornuftige, og fordeler byrdene balansert, vil de efter hvert bli innarbeidet i bransjen. Det vil da ofte sees som et glipp at man har glemt å vise til dem. Disse bransjevilkår kan være kommet lenger enn deklaratorisk lovgivning, hvilket ikke er uvanlig, og derfor bedre tilpasset denne konkrete kontraktstype. Problemet er imidlertid at det ofte ikke er full enighet om at standardvilkårene er så gode og rimelige etc. Et eks. kan jo være NS 3430's regler om "alltid skriftlighet" sved endringer etc. Dette kan nok ofte bli noe for strengt for den lege mann (se Hagstrøm:Fragmenter fra obligasjonsretten 11. s. 15‑17 ; pkt. 28 i NS 3430). Men den lege byggherre vil ofte ha kyndig bistand, og da kan situasjonen bli en annen. (Noe er vel på gang i endringene til Plan‑og Bygningsl. hvis disse blir vedtatt.)

 

IV.       Nærværende er diktert efter at jeg oversendte professor Krager et notat, som vi skulle konferere nærmere om. Dessverre har vi ikke fått kontakt med hverandre. Skulle professor Krager ha innvendinger mot noe av det foranstående, eller mulige utelatelser, skal jeg underrette de gjennomgående sensorer, straks.

 

V.         Problemet stå/stryk eller grense H./L. vil jeg nødig uttale meg om på dette tidspunkt. Det blir bare luftige betraktninger. Alle vil sikkert kunne skrive noe; og herunder også om NS 3430. For å stå må kand. ha en viss bredde over fremstillingen, ikke kjøre seg fast i forbrukervern og tolking av Avtl. § 36, som det store hovedtema. I grensen H./L. blir det vesentlig mer problematisk. Kand. kan jo ha vist en viss bredde og innsikt og vært god på et par av punktene, men så passelig på de andre punktene. Her får det konkrete sensorskjønn være avgjørende.

 

Oslo,