Juridisk embedseksamen 3. avd. våren 1995 Universitetet
i Bergen Foreløpig refleksjoner
Teoretisk
oppgave nr. 2.
Om rettsstillingen når en
eller begge parter ved avtaleslutning har brukt eller vist til standardvilkår
for kontraktsavviklingen, med sikte på særlig følgende problemstillinger:
(1) Når kan slike vilkår anses for å utgjøre en
del av avtalen
mellom
partene ?
(2) Hvilket vern gir lovgivningen mot urimelig
bruk av standard
vilkår
?
(3) Hvilke regler og retningslinjer gjelder for
tolkningen når
det
er brukt eller vist til standardvilkår ?
(4) Påvirker standardvilkår spørsmålet om hva
som gjelder på
vedkommende
kontraktsområde selv om vilkårene ikke er gjort til en formell del av
avtalen mellom partene ?
Litteraturen på området er
overveldende. Foreløpig tar jeg kun med noe av det viktigste, resten får vi
komme tilbake til senere. Professor Krager har opplyst at det er forelest
kontinuerlig over oppgavens tema, og forelest både høst 1994 og vår 1995.
Tilrådd litteratur: Jo Hov:
Avtalerett, 3. utg. 1993 s. 23, s. 46‑48 (om standardavtaler,
forbrukeravtaler etc.), tolkningsreglene kap. 4 særlig VII, s. 94‑96,
jfr. s. 72‑75. Spesielt om Avtl. § 36 s. 282‑290. Noe om
Pristiltaksl. § 2 s. 168 (dette er ikke pensum). Kap. 6 VII. s. 133‑140
om vedtagelsesproblemet, ordrebekreftelser etc.
Kai
Krager: Norsk Kjøpsrett 1994 (K1),(særlig til oppfriskning §§ 3 og 4)og § 5,
samt litt under noen særemner § 22, men helst §§ 23 og 24, om finansiering/
kredittgivning/kredittkløp samt næringsmessige eiendoms‑og
virksomhetskjøp og § 24 om tilvirknings og fabrikasjonskontrakter. Kai Kruger:
Norsk Kontraktsrett (1989) (K2) som tilleggslitteratur er det mye og hente i §
22, som dog ikke er med i listen over tilleggslitteratur. Det er derimot § 24 om
kontraktstolkning, og hvor samspillet mellom lov og kontraktsregulering er
vesentlig.
Brækhus: Omsetning og
Kreditt 2 (1994) s. 92‑93 om Trestandarddommen, Rt. 1968/1188 (i 1988‑utg.
står dette s. 90‑91).
Helt utenfor pensum, men
kanskje til sensorenes repetisjon, har Viggo Hagstrøm skrevet en artikkel i LoR
1994 s. 131 ff. med nyeste rettspraksis, og hvor lesning av sammendraget s. 131
kan gi en god del. Tilsvarende Trine‑Lise Wilhelmsen Tfr. nr. 1 1995 pkt.
4.5.3 om rettspraksis og forskjellige grupperinger s. 148 (og så langt man
orker), men en god del interessant s. 148‑163.
Så må det erindres at vi 6.
januar 1995, Lov nr. 1, fikk en ny § 37 i Avtl. av 1918, som er av vesentlig
betydning for oss når det gjelder forholdet til forbrukere. (I kraft fra
1.1.95).
I. Generelt
om selve oppgaven.
Pkt. 1‑4 gir disposisjonen om hva som skal
besvares. Men den er ikke helt bindende,
jfr. uttrykket ..."med sikte på særlig følgende problemstillinger".
De fleste vil nok holde seg til de 4 pkt. Oppgaven er en typisk
oversiktsoppgave, hvor kand. får klar om at han skal ta eks. fra hele vår
kontraktsrett; ikke bare kjøp‑og forbrukervern (jfr. pkt.
4..."gjelder på vedkommende kontraktsområde"). Den som skriver om kun
forbrukervern og kjøp og alminnelig om Avtl. § 36, har åpenbart ikke bestått.
De fleste vil
nok få med NS 3430, som er lovlig hjelpemiddel.
II. Innledning
og nærmere beskrivelse.
Så langt jeg er kommet i min tankevirksomhet på
dette stadium, forekommer det meg
viktig i en relativt bred innledning å forklare nærmere hva standardkontrakter
og standardvilkår er, samt gi en del
beskrivelser og nyanseringer. Ellers vet vi ikke hva kand. egentlig skriver om.
A. En hovedsondring er kontrakter som
retter seg mot forbrukere, contra kontrakter mot andre næringsdrivende eller
ikke‑forbrukere. Vi har en rekke lover som forbyr avvik fra de lovsatte
regler,
når det gjelder forholdet
til forbrukere. (Kjl. § 4, Avhendingsl. § 1‑2 (2), Hvtjl. § 3 og litt i
Tomtefestel. etc. Dertil en del lover som forbyr avvik fra lovens bestemmelser
i disfavør av den presumtivt svakeste part, jfr. reglene i Husleiel., tildels
Husleiel.§ 35, Kkjl. av 21.6.1985 § 2 og om avtalebetingelsene §§ 4 og 5,
salgspant,kap. 4 §§ 14‑19, jfr. T1. kap. 9. Markedsføringsl. § 9 A kan
også trekkes inn.
Det altetende er jo Avtl. §
36, som gjelder for alle grupper. (Jeg dropper kravet til form (skriftlighet) i
en del tilfelle).
B.1 ‑En annen hovedsondring er de såkalte
"agreed documents"; spesialkodifikasjoner til frivillig bruk, og
basert på grundige forhandlinger både mellom gruppene av realdebitorer og
grupper av realkreditorer, se f.eks. NS 3430 pkt. 0. Disse vil som oftest
avvike tildels betydelig fra deklaratorisk rett (særlig tilvirknings‑og
entreprisekontrakter), og plasserer byrdene svært balansert mellom de enkelte
parter, og med vektige grunner for avvik fra deklaratorisk rett. I disse
tilfelle vil det alltid være minst to dokumenter i kontraktsavslutningen,
nemlig den individuelle kontrakt som spesifiserer realytelse, pris, tid etc.,
og en referanse til NS 3430. (Vi har en rekke slike agreed documents se K 1 om
"forkortelser" rett efter innholdsfortegnelsen om de enkelte NS, og
vi har "skip 1981"samt en rekke andre). Kand. kan godt sette som
motsetning de egentlige standardkontrakter hvor særvilkårene er satt inn i
kontrakten, men med åpne linjer for individualiseringen av kontraktsgjenstand,
tid, pris etc. Like med disse stilles de "individuelle kontrakter; som
henviser til bransjemessige standardvilkår (vedtagelsesproblematikken kan dog
bli noe forskjellig).
B.2. Det bør også foretas
en viss sondring mellom bransjebetingelser i det alminnelige næringsliv, og
visse særlige betingelser vedrørende massekontrakter, særlige fra det
offentlige, og som blir en del av kontrakten, nemlig befordringsbetingelsene
for NSB og SAS og leveringsbetingelsene for Telenor, vann, strøm, renovasjon
etc. I prinsippet gjelder de samme regler som nedenfor også her, men bedriftene
vil ofte være monopolbedrifter eller monopolartede bedrifter, og
vedtagelsesproblematikken kommer ofte i en noe annen stilling. Her kan også
trekkes inn at i det alminnelige næringsliv, visse bransjer, har helt
dominerende bedrifter (bank, forsikring) som ofte vil benytte seg av vilkår som
til forveksling er like. Jeg nøler ikke med å kalle disse kartelllignende
tjenesteytere, selv om bransjene selv sikkert ville protestere. Problemene er
her opplysningsplikten efter Fal. §§ 2‑1 og 2‑2 for
skadeforsikring, og tilsvarende § 11‑1 ff. om personsforsikring. Vi
presenteres for "bøker" med opplysninger, og disse forandres ofte fra
år til år, eller med visse års mellomrom, og man trenger slett ikke være den
enfoldige allmues mann for å ha problemer med å følge med.
C. Endelig synes det å være et poeng at kand.
tidlig påpeker de mest typiske avvik standardkontrakter/vilkår medfører i
forhold til deklartorisk lov. De , vil i all hovedsak være knyttet til
mislighold, betingelsene for mislighold, misligholdsvirkninger og forskyvning i
disse virkninger. Disse kan godt være balanserte og/eller ubalanserte. Kand.
kan ut over det foran nevnte trekke inn kassakredittkontrakter, factoring,
leasing. I visse tilfelle agentkontraktene, hvor der gis erstatning ut over det
som med sikkerhet felger av deklaratorisk lov (godtgjørelse for opparbeidelse
av marked). En del kontrakter presiserer nærmere visse uklarheter i
deklaratorisk lovgivning, og er da ofte av det gode. Andre kontrakter kan
forskyve byrdene efter deklaratorisk lov, men kompenserer ved at en annen part
får tilsvarende fordeler, eller andre elastiske reaksjoner. Det kan gå på
begrensninger i hevningsadgang ut over f.eks. Kjl. § 26, mot annen kompensasjon
i form av utvidet erstatning eller normalisert sådan eller dagmulkt. Andre
sikrer realyter bedre, f.eks. regler om salgspant, foregrepet mislighold og virkningen
av disse.
Jeg nevner også
innledningsvis at det av og til kan være problematisk å avgjøre om noe er et
standardvilkår eller ikke p.g.a våre tekstbehandlingssystemer. Mange
eigendomsselskaper har standardvilkår både ved salg og bortleie, men de ser formelt
ut som de er individuelt forhandlede.
I den utstrekning kand. har
fått med seg mye av dette jeg har nevnt ovenfor, kan pkt. 1‑4 gjøres
tilsvarende kortere, og med referanse til det innledende. Endelig nevner jeg at
pkt. 1‑4 tildels kan gli over i hverandre, og vi må være forsiktige med å
være for strenge her. Poenget er jo at kand. viser bredde i momentutvalg og
innsikt.
III. De enkelte pkt. i
oppgaven.
(1)Når kan et vilkår ansees
for å utgjøre en del av avtalen mellom partene ?
Kand. kan raskt feie unna
alt om forbrukervern og lovregler som forbyr avvik, enten totalt eller til
skade for forbrukeren den svakere part, jfr. lovreferansen ovenfor. Da kan
intet annet avtales (jeg dropper nyansene med skriftlighet, se ellers Rg.1994
s. 431 om skriftlighet og Tomtefestel. §§ 3,10,31 og 33 ,hvor forutgående
korrespondanse ble ansett tilstrekkelig. Vi forutsetter at vi er på et område
hvor bakgrunnsretten (deklaratorisk lov eller sedvanerett) kan fravikes. Jeg
viser særlig til Hov s. 46‑47 om vedtagelse, kap. 6 VII. s. 133‑140
(dette kommer tildels igjen under pkt. 4) og K 2 § 24 særlig § 24 pkt. 3 og 4.
Kand. må klart få frem at i prinsippet gjelder de vanlige regler om
avtaleslutning, altså en aksept som dekker et tilbud, Avtl. §§ 4 og 6, uansett
om det er momentan konformitet eller trinnvis oppbygning. Den bedre kand. bør
presisere at lovgivningen i utgangspunkt fullt ut aksepterer at partene
fraviker deklaratorisk rett ‑ av og til er det en fordel, og dette
gjelder både uttrykkelig og forutsetningsvis.
Er det tvil om det er et
standardavvik eller ikke, minner jeg om Avtl. nye § 37 pkt. 4, om bevisbyrden
for den næringsdrivende når det er tvil om individuelt
forhandlede/standardvilkår. (Bemerk at forbrukere her brukes i noe videre
betydning enn vi er vant til). Hovedtema for de fleste kand. ‑ hvilket
jeg synes er helt riktig blir vedtagelseskravet. I utgangspunktet er det klart
at en klausul for å være vedtatt/avtalt må foreligge senest på det tidspunkt
akseptanten avgir aksepten (jeg dropper alt om tilbakekall før kommet til
kunnskap etc.).
Så kommer nyanseringene.
Når det gjelder forbrukere hvor avvik kan avtales, vil man stå nokså sterkt på
kravet nevnt rett ovenfor. Men også her kan det være rom for nyanser; en
forbruker kan meget vel ha god teknisk kunnen eller juridisk erfaring i den
bransje han beveger seg i.
I motsatt ende ligger
massekontraktene, jernbaner, televerk, sporveier etc. Strengt tatt er jo
avtalen inngått når man løser billett ved ombordstigning,og man er i
utgangspunkt bundet av de befordrings/leveringsbetingelser tjenesteyteren har
fastsatt. Disse forutsettes oftest kjent (som oftest er de ikke å få tak i), og
man har en følelse av at realkreditor her stilles svakt. Se dog Hov s. 136‑37
og Rt. 1948/1111. I samme forbindelse kan man jo ta "bøkene" fra
forsikringsselskaper.
Er begge parter (uansett om de er private institusjoner eller kombinasjon
privat/offentlig institusjon) bransjekyndige og kjenner bransjenes
spesialregler, vil avtalemekanismen ofte være meget "nedslitt" og det
meste kan forutsettes. Jfr. Trestandarddommen, Rt. 1968/1185, hvor
pakkseddelen ikke var egnet dokument
for salgspant (eiendomsforbehold) og den kritikk som
er kommet senere, se Hov s. 135 og Brækhus 1994 s. 92‑93. Her var real
kreditor ikke bransjekyndig i den forstand. En del kand. Kommer sikkert til å
spille meget på dette.
Den gode kanel. belyser her forskjellige situasjoner
knyttet til ordrebekreftelser. Er, partene allerede kommet med overenstemmende
skriftlige tilbud og aksepter (f.eks. anbud akseptert av den annen part) og det
så kommer en ordrebekreftelse, virker det nærmest som et unødvendig tillegg, og
vil oftest ikke bli lest i
alle detaljer av adressaten. Nye og betydelige avvik
fra vanlig rett (f(.eks. salgspant, kortere betalingsbetingelser, avvik i
reklamasjonsregler o.l.) er mottakeren neppe bundet av, Men han må nok
reklamere.
Er derimot situasjonen at ordrebekreftelsen er en
skriftlig stadfestelse av en muntlig avtale, vil ytelseskreditor ofte måtte
godta den, særlig hvis den er en lojal utdypning av deklaratorisk rett, eller
en presisering på annen lojal og hensiktsmessig måte (Hov s. 134‑35 og K
1 s. 75). Er derimot risikoforskyvningen av betydning i forhold til
deklaratorisk rett, uten tilsvarende kompensasjon, er det tvilsomt om
ytelseskreditor behøver å godta dem, men han vil som oftest bli bundet hvis han
ikke reklamerer. Man må kunne oppstille som en presumpsjon at jo mindre
profesjonelle eller mindre kjent med bransjen ytelseskreditor er, jo mindre
avvik trenger han å tåle. båre han reklamerer. Men her skal det lite til
før løsningen kan bli den motsatte. Om private
reglementer se Hov s. 137‑38.
"Agreed
documents" vil lettere ansees vedtatt (selv om det henvises til det i en
ordrebekreftelse), idet man forutsetter at disse har en vesentlig balansert
fordeling av byrdene, og behovet for avvik fra vanlig deklaratorisk rett ofte
er stor (eller deklaratorisk rett er noe uklar).
(2) Hvilket
vern gir lovgivningen mot urimelig bruk av standardvilkår
Kand. får raskt skille ut de regler vi har om
forbrukervern, hvor loven uttrykkelig forbyr avvik fra dens regler, eller
avtale som setter den svakere part dårligere. Da er avviket ugyldig. Likeledes må det vises til Avtl. nye § 37 nr. 2
om betydelig skjevhet og bortskjæring av denne, mot å la avtalen forøvrig
bestå,hvis det overhodet er mulig. Også § 37 nr. 1 er her vesentlig.
(Jeg har store problemer
med å få noe ut av denne . I en fyndsetning leser jeg den som at opprinnelig
avtalte urimelige vilkår alltid er urimelige, og kan skjæres bort, selv om
senere inntrådte forhold har medført at den ikke lenger er urimelig. Hjelp meg
den som kan). Av mere generelle regler bør nevnes Markedsføringsl. § 9 A og
selvfølgelig Avtl. § 36. Vi skal ikke ha noen inngående tolkning av § 36. Det
kan kort presiseres at urimelige avtalevilkår kan settes til side, enten de er
opprinnelig urimelige eller blir det som følge av efterfølgende forhold. Det er
nok å vise til disse bestemmelser, og at vi har en kraftig rimelighetssensur
både privatrettslig og offentligrettslig (Pristiltaksl.§ 2 er visstnok ikke
pensum efter det jeg kan se. Den står i kap. 10 hos Hov).
Jeg finner det mere
formålstjenelig at kand. får frem at man ofte bør vise tilbakeholdenhet ved
bruk av sensurbestemmelsene, og særlig § 36. De bør få frem at partenes
regulering på det deklaratoriske området er fullt ut akseptert, og at partenes
felles forutsetning aksepteres.. En balansert fordeling av risiko, omformning
av misligholdsbetingelser og mislige virkninger, kan ofte være mere treffende
på de enkelte områder enn det stadium som lovgivningen pr. dato er kommet til.
Så langt fra å sensureres bør de heller premieres. Et utmerket eks. på dette
synes jeg man kan se i linjen i NS 3430, om forsikringsplikt kap.
14,"vågnad for skade i byggetiden" i kap. 15, sammenholdt med pkt. 16
Og 17 om avtalefrister og fristforlengelse, og med normert erstatning og
dagmulkt i kap. 20. En slik balanse kan også gjelde de ensidige utarbeidede
bransjevilkår, man har flere gode eks. her, men her bør man selvfølgelig
granske det hele noe nærmere. Kand. bør få frem at det er en totalvurdering av
hele balanseforholdet ved avtaleinngåelsen og evt. ved den senere utvikling som
skal legges til grunn. Er denne fortsatt i skikkelig balanse, bør man ikke
gripe til § 36. Ofte plasseres risikoen (i vid este forstand) hos den part som
lettest kan forsikre seg mot den, eller lettest kan kontrollere at denne ikke
realiseres. Er det avtaler som inneholder stor risiko av bestemt art, bør Avtl.
§ 36 ikke brukes når denne typiske risiko materialiseres. Ei heller hvor
risikofordelingen er slik at den kan slå ut noe jevnbyrdig til begge sider.
Tilsvarende har man en gruppe som gjelder direkte regulering av en risiko som
ligger utenfor begge parters kontroll. Er denne balansert, bør heller ikke en
senere materialisering av risikoen føre til inngrep. Tilsvarende hvor det er
knyttet til objektive risikofaktorer, hvor den ene part lettest kan unngå
risikoen, og byrdene er plassert hos ham. Motsatt bør det gripes inn hvor
risikoen blir ekstra stor, fordi den ene part forsømmer seg enten ved
avtaleinngåelse eller senere. Se f.eks. Rt. 1989/950 og Selsbakk‑dommen
Rt. 1990 s. 284 (Hov s. 284/85).
Enkelte standardavtaler
inneholder bestemmelser om voldgiftsavgjørelser, hvilket ofte er utmerket når
det avtales mellom jevnbyrdige. Hvor jevnbyrdigheten ikke er tilstede, og hvor
det fremgår at hver av partene skal bære sine omkostninger uansett utfall, vil
det lett gripes inn. Jeg tenker her på de eldre forsikringsavtaler. Dette er
fjernet fra de nyere vilkår hos forsikringsselskapene. Også på kreditt‑og
finansrettens område kan det hentes eks., men kand. må holde seg til oppgavens
tema om standardavtaler og standardvilkår.
Hvilke regler og
retningslinjer gjelder for tolkingen når det er brukt eller vist til standardvilkår
? Kand. får trekke linjen fra pkt. 1 om vedtagelsen. I dette pkt. forutsettes
at det enten er brukt standardvilkår eller uttrykkelig vist til dem. Igjen må
vi kutte ut alt om forbrukervern etc. I dette pkt. forutsettes det at det kan
avtales avvik.
Kand. får fort slå fast at
alle de alminnelige tolkningsregler kommer til anvendelse, men vekten av de
enkelte tolkningsmomenter og tolkningsregler kan bli noe ‑ tildels
betydelig ‑ forskjøvet. Dette kan skyldes ubalanse i partenes kyndighet
og styrke, eller for store avvik til den ene parts favør eller i strid med en
deklaratorisk bestemmelse som har særlig god legislativ bakgrunn. Jeg minner i
denne forbindelsen om Avtl. (nye) § 37 nr. 3, hvor den gamle regel om at tvil
om tolkingen av et avtalevilkår skal gå i disfavør av den som burde uttrykt seg
tydeligere. Dette er nå formalisert til fordel for forbrukeren.
I "agreed
documents" (se NS 3430 pkt. 4.2.) vil det ofte være oppgitt prioriteten
for de enkelte dok., i den utstrekning det er motstrid. Dette stemmer jo godt
med den ellers uskrevne tolkningsregel nevnt foran. Likeledes harmonerer den
med at det særskilt skrevne går foran standardbestemmelsene i tilfelle
motstrid, fordi det skrevne antas bedre tilpasset denne kontrakt. har man tid
og krefter kan man godt problematisere regelen (utenfor forbrukerforhold) om
tolkning mot den som burde uttrykt seg tydeligere. Dette synes så enkelt, men
spørsmålet er nettopp hvem av partene som burde uttrykt seg tydeligere. Det er
slett ikke alltid den som har ført kontrakten i pennen. Man får da søke tilbake
til forhandlingene, og se om man kan finne ut hvem som har initiert
avtalevilkåret.
Ofte vil også innskrenkende
tolkning være på sin plass, enten til skade for den sterkere part, eller ‑
hvor man ikke kan påberope seg noe spesielt styrkeforhold, fordi man har brukt
et standardskjema og begge parter har et nokså fjernt forhold til de enkelte
vilkår i standardskjemaet. (Hagstrøm LoR 1994 s. 131 synes å være skeptisk til
restriktive fortolkninger. Han vil heller henføre slike problemer til
ugyldighetslæren, såvidt jeg forstår). Ellers får man se på skikk og bruk,
kutymer og sedvaner i bransjen. Stemmer vilkårene med sedvaner, eller presterer
de en god sedvane med litt ulne konturer, er det ingen grunn til ikke å legge
dem til grunn. Spesielt for standardvilkår, hvor kontrakten er svært detaljert
utformet, men noe er utelatt vil man nok kunne risikere en antitetisk
fortolkning i favør av den annen part, d.v.s. at det som ikke står gjelder
ikke, og så får man heller falle tilbake på en bakgrunnsrett (se også Hov s.
285 om avtalevilkår i strid med tvingende bestemmelser på et beslektet område.
Skal man der bruke analogi eller antitese.) Vi får se om dette pkt. trenger
utdypning når vi får litt mere erfaring fra sensuren. Jeg viser forøvrig til
kap. 4 hos Hov.
(4) Påvirker
standardvilkår spørsmålet om hva som gjelder på vedkommende kontraktsområde,
selv om
vilkårene ikke er gjordt til en formell del av
avtalen mellom partene ?
Kand. får trekke linjene fra (1) om vedtagelsesproblematikken.
Selvfølgelig kan en naturlig fortolkning medføre at hvor referanse til
standardvilkår, som ellers er alminnelige, er utelatt i denne konkrete kontrakt
nettopp innebærer at partene nettopp ikke har villet ha dem med. I såfall får
de ingen betydning i den utstrekning de avviker fra bakgrunnsretten. Ellers bør
spørsmålet besvares med et nokså ubetinget "ja" om at de kan og ofte
bør få betydning. spørsmålet er bare hva vilkårene går ut på. Den enkle
bakgrunn er jo at vi kunne snakke og danne handlingsmønstere, også på det
rettslige området, før vi kunne skrive. Kutyme, sedvaner, herunder
handelssedvaner er de eldste.
Det beste av disse ble
senere nedtegnet enten i lovs form eller publisert gjennom rettslærde skrifter.
Handelssedvaner ved tilvirkningskontrakter av større betydning ble nedfelt i
Per Kure‑dommen, og senere i den gamle Kjl. § 21,5., og nå § 26. At man
på visse entrepriseområder avskjærer hevningsretten ytterligere, er ikke en
unaturlig utvikling. Spørsmålet er bare om realkreditor får tilsvarende
fordeler.
Det bør i det hele
parallelliseres med når sedvane blir sedvanerett. Er de avvikende
standardvilkår gode og fornuftige, og fordeler byrdene balansert, vil de efter
hvert bli innarbeidet i bransjen. Det vil da ofte sees som et glipp at man har
glemt å vise til dem. Disse bransjevilkår kan være kommet lenger enn
deklaratorisk lovgivning, hvilket ikke er uvanlig, og derfor bedre tilpasset
denne konkrete kontraktstype. Problemet er imidlertid at det ofte ikke er full
enighet om at standardvilkårene er så gode og rimelige etc. Et eks. kan jo være
NS 3430's regler om "alltid skriftlighet" sved endringer etc. Dette
kan nok ofte bli noe for strengt for den lege mann (se Hagstrøm:Fragmenter fra
obligasjonsretten 11. s. 15‑17 ; pkt. 28 i NS 3430). Men den lege
byggherre vil ofte ha kyndig bistand, og da kan situasjonen bli en annen. (Noe
er vel på gang i endringene til Plan‑og Bygningsl. hvis disse blir
vedtatt.)
IV. Nærværende er diktert efter at jeg
oversendte professor Krager et notat, som vi skulle konferere nærmere om.
Dessverre har vi ikke fått kontakt med hverandre. Skulle professor Krager ha
innvendinger mot noe av det foranstående, eller mulige utelatelser, skal jeg
underrette de gjennomgående sensorer, straks.
V. Problemet stå/stryk eller grense H./L.
vil jeg nødig uttale meg om på dette tidspunkt. Det blir bare luftige
betraktninger. Alle vil sikkert kunne skrive noe; og herunder også om NS 3430.
For å stå må kand. ha en viss bredde over fremstillingen, ikke kjøre seg fast i
forbrukervern og tolking av Avtl. § 36, som det store hovedtema. I grensen
H./L. blir det vesentlig mer problematisk. Kand. kan jo ha vist en viss bredde
og innsikt og vært god på et par av punktene, men så passelig på de andre
punktene. Her får det konkrete sensorskjønn være avgjørende.
Oslo,