Utkast nr. 1 ble skrevet før jeg hadde lest noen
eksamensbesvarelser. Utkast.nr. 2 er skrevet etter at jeg har lest 25
besvarelser. Når det gjelder de problemstillinger‑og rettslige spørsmål
som er aktuelle, er det bare gjort mindre endringer, tildels av redaksjonell
art. Utkast nr. 2 skiller seg i hovedsak fra utkast nr. 1 bare ved utfyllende
betraktninger når det gjelder vurderingen av besvarelsene.
Del
I
1. Spørsmålet om Ole Tastad
har rett til å benytte Peders vei som bilvei.
Peders rett til.å benytte veien til‑bilkjøring
kan tenkes å ha sitt grunnlag i:
‑
Selve stiftelsesgrunnlaget for veiretten.
‑
Bestemmelsen om servituttrådigheten etter servituttloven §2.
‑
Bestemmelsene om omdanning av servitutter etter servituttloven §§5‑6.
1.1. Fortolkning av stiftelsesgrunnlaget.
Oles tomt har etter avtalen med Peder "rett til
å benytte hovedbrukets veier". Det første spørsmålet som melder seg er om
Ole i kraft av dette har rett til å benytte veien som bilvei. Spørsmålet er om
den gamle stien ‑ som nå er blitt asfaltert vei ‑ omfattes av
klausulens bestemmelse om hoved brukets "veier", og om
"benytte" også vil omfatte det å trafikkere veien med bil.
Det er ikke nevnt i oppgaven, men en kan gå ut fra at
Ole (og de Øvrige hytteeierene) benyttet stien som gangvei til hyttene før
Peder anla vei der. At stien bygges ut til en asfaltert vei, kan da ikke
avskjære Ole fra fortsatt å kunne benytte veien som tilkomst. Spørsmålet er om
Ole kan benytte veien som bilvei. Klausulen "rett til å benytte
hovedbrukets veier" gir ingen holdepunkter for fortolkningsspørsmålet.
Svaret må søkes i avtalens ledsagende omstendigheter, herunder formålet med
klausulen.
Et viktig utgangspunkt er at det ikke var
bilforbindelse til den øya Peder har sin eiendom da Ole ervervet hyttetomta med
tilhørende "veirett". Det var derfor den gang ikke engang aktuelt å
benytte den tilstøtende kjerreveien som bilvei, langt mindre den stien som
førte ned til hyttene. Ingen av partene hadde da tenkt på bilbruk, og det er et
tungtveiende fortolkningsmoment i Peders favør.
Spørsmålet
er likevel om veiretten må forstås slik at den i utviklingens medfør omdannes
fra å.være en rett ti1 gangvei
til
å bli en rett til å kjøre med bil. Klausulens ordlyd er ikke til hinder for en
slik forståelse. Det er ikke tvil om at
Ole
‑ i lys av den nye tids krav ‑ har et reelt behov for å kunne
benytte veien til bilkjøring. Dette må avveies mot den
skade/ulempe
som en slik utvidet rett representerer for Peder som grunneier. Peder vil
likevel ikke kunne gjøre gjeldende at han vil få større vedlikeholdskostnader
om Ole får kjørerett. Vedlikeholdskostnadene vil nemlig Peder kunne kreve å få
delt mellom brukerne av veien i medhold av veiloven §54‑,.jf. nedenfor.
Begge løsninger kan forsvares. Det avgjørende for
bedømmelsen er om kandidaten får frem de ulike hensyn og tolkningsmomenter.
1.2. Rett til bilkjøring etter servituttloven §2.
Det neste spørsmålet er om Ole får rett til
bilkjøring i kraft av servituttloven 29. november 1968 §2, hvoretter både eier
og rettighetshaver ikke må utnytte sin rett slik at det er "urimelig"
overfor de andre, og at en ved rimelighetsvurderingen skal legge vekt på
"kva som er i`samsvar med tida og tilhøva".
Det er viktig å.få frem at.servituttloven.§2 kan
hjemle en "omdanning" av en rett til gangvei til en rett ti1'
kjørevei, særlig når veiretten er stiftet før det var vanlig å benytte bil. Men
samtidig er det klart at en slik "omdanning" ikke kan skje i kraft av
§2 dersom det av stiftelsesgrunnlaget er klart at veiretten ikke omfatter rett
til bilkjøring. §2 får således bare betydning dersom stiftelsesgrunnlaget er
uklart på dette punktet.
Ved den rimelighetsvurdering som §2 gir anvisning på,
vil de samme momenter som hadde betydning for fortolkningsspørsmålet, være
relevante.
1.3 Omdanning av rett til gangvei til en rett til bilkjøring
etter servituttloven §§5‑6.
Videre oppstår spørsmålet om Ole kan kreve å få
benytte veien til bilkjøring i medhold av servituttloven §§5‑6.
Dette må drøftes under den forutsetning at hverken
stiftelsesgrunnlaget eller servituttloven §2 gir hytteeierene rett til å
benytte veien til bilkjøring.
Det er vel vanskelig om Ole vil få slik rett i
medhold av §5 ettersom det forutsetter at omdanningen er minst like god for
Peder som den tidligere ordning. Dersom en omdanning av veiretten til en rett
til bilkjøring ikke er like god for Peder som den tidligere ordning, vil Ole
kunne erverve rett til å kjøre med bil i medhold av §6.
Men dette forutsetter at en slik omdanning er ”mykje
om å gjere ” for Ole og at Ole svarer vederlag til Peder som minst kompenserer Peders skade ved
omleggingen. Utmålingsregelen er i samsvar med naboloven §10.
Det meste taler vel for at Ole ikke kan gis medhold.
Det er tale om å kunne kjøre med bil de siste 200 m. frem til hytteeiendommen.
Da veiretten var stiftet var det ikke en gang mulig å kjøre med bil på den øya
hytteeiendommen ligger. Ole har fått vesentlige fordeler med den utvikling som
har funnet sted, selv.om han ikke får benytte de siste 200 m av veiretten til
bilkjøring. Det er vel da vanskelig å si at det er "mykje om å gjere"
for Ole å få omdannet veiretten.
1.4 Spørsmålet om Peders oppfatninq må legges til grunn fordi
det er gått tre år før Ole gjorde sin rettsoppfatning gjeldende.
Peder anfører at hans oppfatning under enhver
omstendighet må legges til grunn når det er gått tre år fra veien ble anlagt
til Ole gjorde sin rettsoppfatning gjeldende. Umiddelbart kan anførselen
forstås som en form for "prosessuell preklusjon". Ettersom prosessreglen
.ikke er en del av pensum til 3. avd. kan det likevel ikke være meningen at det
er dette som skal drøftes. Jeg velger å se dette som en anførsel om
"passivitet" fra Oles side. Slik har også nærmest samtlige av
kandidatene forstått det.
Anførselen kan forstås slik at Oles
"passivitet" er uttrykk for at stiftelsesgrunnlaget må forstås slik
at den ikke omfatter rett til bilkjøring. Peder kan neppe gis medhold på dette
grunnlag. Ole benyttet jo veien til bilkjøring det første året etter at stien
ble opparbeidet til bilvei. At han deretter respekterte skiltet med
"Nedkjøring forbudt", sier lite om innholdet i veiretten.
Vilkårene for bortfall av Oles kjørerett ved mothevd
eller frihevd er heller ikke tilstede.
2.
Spørsmålet om Ole og de øvrige hytteeierne plikter å refundere kostnaden med
bygging av vei og bidra med
vedlikeholdskostnader.
Det er viktig å få frem at disse spørsmål tildels vil
variere etter de rettslige grunnlag for hytteeierenes rett til bilkjøring.
2.1 Retten til bilkjøring følger av selve stiftelsesgrunnlaget.
Dersom retten til bilkjøring følger av selve
stiftelsesgrunnlaget vil det i utgangspunktet være et spørsmål om fortolkning
av dette om retten til bilkjøring innebærer en plikt til å ta del i kostnaden
med bygging og vedlikehold.
Stiftelsesgrunnlag nevner ikke noe om dette, men det
sier lite. Avtalen sier heller ikke at hytteeierene skal ha rett til
bilkjøring. Dersom en utleder av avtalen at den også omfatter bilkjøring, er
det rimelig at det også utledes av denne at retten til slik kjøring medfører en
p1ikt til å ta del i kostnaden med bygging og vedlikehold,.ellers vil
balanseforholdet i avtalen forrykkes.
Men under forutsetning av at retten til bilkjøring
følger direkte av stiftelsesgrunnlaget, må en også drøfte om byggekostnaden må refunderes
etter "sameielovens prinsipper" og om vedlikeholdskostnader må svares
etter veiloven §54, som hevdet av Peder.
Sameieloven §9, siste setning fastslår at kostnader
på sameietingen (utenom einendomsskatten m.v. og andre vanlige kostnader som
eierene får like stor nytte av) fordeles på sameierne etter den nytte de har av
utgiftene. Dette omfatter også utgifter til ny vei. Men i vårt tilfelle ligger
ikke veien i sameie. Det er Peders vei og veigrunn. Hytteeierne har bare en
bruksrett (servitutt) til veien. Sameieloven kan derfor ikke anvendes direkte.
Det er likevel sterke.reelle grunner for at de som har bruksrett til vei må ta
del i kostnader som er til nytte for bruksrettshaverene. Særlig i et forhold
som dette. Hytteeierene blir jo ikke ensidig pålagt å ta del i utgiftene. Det
er bare tale om at de skal ta del i de utgifter som har vært nødvendige for å
få bilvei, som vilkår for å benytte veien som bilvei. Når en annen løsning ikke
følger av stiftelsesgrunnlaget, er det derfor mye som taler for at dette følger
av "alminnelige og ulovfestede regler".
Når det gjelder kostnaden med bygging av veien følger
vel det samme av veiloven §54, 2. ledd, jf. 1. ledd. Plikten for
rettighetshaverene til å ta del i vedlikeholdskostnadene følger av §54, 1.
ledd, men en forutsetning for dette er at ikke noe annet følger av
stiftelsesgrunnlaget, jf. §54, 1. ledd, 2. setning.
2.2 Retten til bilkjøring følger av servituttloven §
2.
De "alminnelige og ulovfestede regler" og
veiloven.§54, 1.‑2. ledd, får vel også anvendelse dersom retten til
bilkjøring følger av servituttloven §2. Når retten til bilvei følger av
servituttloven §2 (og ikke av selve stiftelsesgrunnlaget) betyr det en
utvidelse av veiretten som ikke var forutsatt på avtaletiden. Det betyr at det
er enda sterkere grunn til at bruksrettshaverene tar del i kostnadene med
bygging og vedlikehold av veien. Det vises derfor til drøftelsene ovenfor.
2.3 Retten til bilkjøring følger av servituttloven
§§5‑6.
Dersom hytteeierene får rett til bilkjøring i medhold
av servituttloven §§5‑6, følger det av de samme bestemmelser at Peder som
grunneier skal ha økonomisk kompensasjon for den skade som han påføres ved
omdanningen. Av dette følger det utvilsomt at rettighetshaverene må to sin del
av vedlikeholdskostnadene. §§5‑6 må forstås slik at dette også gjelder
kostnaden med bygging av veien. I alle tilfeller vil de "alminnelige og
ulovfestede regler" og veiloven §54 som fører til at rettighetshaverene må
ta sin del av kostnaden med bygging og vedlikehold, også få anvendelse for det
tilfellet at retten til bilkjøring‑hjemles i servituttloven §§5‑6.
3. Eksamenskrav og dekningen i pensumlitteraturen.
Del I dreier seg om innholdet av veiservitutter og‑vilkårene
for omdanning av disse som er fyldig omtalt i tilrådd litteratur Thor
Falkanger, Tingsrett, 4. utg. 1993 s. 165‑169, 180‑184 og 186‑189.
Sameielovens §9 om utleggsfordeling er omtalt på s. 129‑131.
Det følger av
eksamenskravene at kandidaten skal ha grundig kjennskap til reglene om
råderetten som eier og som rettighetshaver i fast eiendom.
Såvel eksamenskravene som dekningen i
pensumlitteraturen tilsier derfor at det bør kreves en del av kandidatene ved
besvarelsen av del I.
4. Vurderingen av besvarelsene.
Det bør kreves av kandidatene at de ser at spørsmålet
om rett til bilkjøring vil kunne følge av selve stiftelsesgrunnlaget, av
servituttloven §2 eller reglene om omdanning etter servituttloven §§5‑6.
Videre bør kandidatene se at spørsmålet om plikt til å ta del i kostnaden med
bygging og vedlikehold av veien dels vil være avhengig av hjemmelen for retten
til bilkjøring. Videre bør kandidatene se at løsningen av alle de spørsmål som
melder seg vil måtte bero på en avveining av bruksrettshaverene sine interesser
og interessene for grunneier.
Etter å ha lest en del av besvarelsene konstateres at
de fleste kandidater har fått med en tolkning av stiftelsesgrunnlaget og
servituttloven §2, men ingen makter å klargjøre at §2 ikke hjemler rett til
bilkjøring dersom en annen løsning følger av stiftelsesgrunnlaget. Drøftelsene
er også sparsomme når det gjelder hytteeierenes behov for bilvei og Peders
ulempe/skade ved dette. Det er derfor få kandidater som får den helt gode
karakter på denne del av besvarelsen.
Ingen (av de besvarelser jeg har lest til nå) har
tatt med servituttloven §§5‑6. En av.de.gjennomgående sensorer har
innvendt at dette heller ikke kan kreves behandlet i det oppgaven bare spør om
hvilken rett Tastad har på den tid tvisten foreligger, og ikke om hva han kan
skaffe seg av rett. Til dette kan det innvendes av §§5‑6 umiddelbart gir
rett til omdanning av servitutten, når vilkårene er tilstede. I alle tilfelle
er det ikke noen vestentlig feil at §§5‑6 ikke er tatt med.
Når det gjelder plikten til å ta del i kostnaden med
bygging og vedlikehold av veien, er det nærmest ingen av kandidatene som ser at
dette tildels vil være avhengig av hjemmelen for retten til bilkjøring, men det
er her tale om juridiske nyanser, og det kan ikke trekkes mye for dette.
Likevel må det betraktes som en mangel dersom kandidatene ikke ser at det er en
forutsetning for at bruksrettshaverene skal ta del i kostnadene at ikke noe
annet følger av selve stiftelsesgrunnlaget.
Nærmest samtlige kandidater har funnet frem til
sameieloven §9, men selve drøftelsen om prinsippene i denne bestemmelsen skal
kunne få anvendelse på et servituttforhold som dette, er sparsom. Oppgaven
inviterer til en drøftelse om dette, og mangler her må trekke ned.
Del
II
Tastad krevde overfor Lars Holms konkursbo at
hytteeiendommen skulle bli tilbakeført til seg. Tvisten Tastad ‑
konkursboet skal derfor utvilsomt drøftes. Det kan diskuteres om det er
meningen med oppgaven at også rettsforholdet mellom Tastad og Lars Holm skal
drøftes. Jeg legger det'til grunn. Uansett vil en, for å få tak på Tastads
tilbakeføringskrav overfor konkursboet også måtte ta standpunkt til Tastads
rettslige stilling overfor Holm.
1. Tvisten Tastad ‑ Holm. ‑
Tastad anfører overfor Holm at han er ubundet av
salget. Realiteten i dette er at han vil ha tilbakeført den rettslige og
faktiske rådighet over hytteeiendommen. Tastads tilbakeføringskrav kan grunne
seg på to selvstendige grunnlag; nemlig at Tastad er avtalerettslig ubundet og
at han har hevningsrett.
1.1. Spørsmålet om Tastad er avtalerettslig ubundet.
Da avtalen om salg av hytteeiendommen ble inngått
regnet Holm med at han kunne betale kjøpesummen med penger som han ville få for
en eiendom som han selv var i ferd med å selge, Holm inngikk altså avtalen uten
at han kunne være sikker på å oppfylle sin del av kontraktsforpliktelsen.
Holms fortielse kan ha vært motiverende for Tastad.
Hadde Tastad visst at det var usikkert om Holm kunne betale, ville han trolig
ikke inngått avtalen. Spørsmålet er da om Holms manglende opplysning om sine
økonomiske forhold er en "omstendighet" i relasjon til avtaleloven
§33, og om det vil stride mot redelighet av.Holm å gjøre avtalen gjeldende.
Domstolene har gått langt i retning av å godta
ugyldighet dersom løftets adressat har unnlatt å opplyse om forhold som
innebærer at han vil ha vanskelig for å oppfylle sin kontraktsforpliktelse (Jo
Hov, Avtalerett, (1992) s. 250‑251 og Kai Kruger, Norsk kontraktsrett
(1989) særlig s. 640‑641).
1.2 Spørsmålet om Tastad har
hevningsrett.
I utgangspunktet har Tastad utvilsomt rett til å heve
avtalen i medhold av avhendingsloven §5‑3, 1. ledd ettersom Tastad ikke
har fått kjøpesummen, men hevningsretten avskjæres i dette tilfellet etter §5‑3,
4. ledd ettersom skjøtet og nøklene på eiendommen er overgitt til Holm.
I vårt tilfelle må det imidlertid være av betydning
at grunnen til at Holm har mottatt skjøtet og nøklene er at han har handlet
svikaktig/uredelig overfor Tastad, ettersom han ved mottakelsen av skjøtet og
nøklene visste at det ikke var dekning for sjekken han da utstedte. Hadde
Tastad fått opplysninger om dette, ville han utvilsomt ikke overlevert skjøtet
og nøklene. Tastad har jo ikke avtalt noe annet enn at overgivelsen av skjøtet
og nøklene skulle skje mot betaling av kjøpesummen.
Det kan således hevdes at selve
"gjennomføringen" av kjøpet er ugyldig og at Holm derfor ikke kan
påberope seg avhendingsloven §5‑3, 4. ledd.
2. Tvisten Tastad ‑ Holms konkursbo.
Dette er et spørsmål om konkursboets beslagsrett
overfor Tastad som debitors hjemmelsmann. Det følger av dekningsloven §2‑2
at beslagsretten omfatter de formuesgoder som "tilhører skyldneren",
altså Holm.
Dersom avtalen mellom Tastad og Holm er
avtalerettslig ugyldig, er det sikkert rett at konkursboet ikke kan beslaqlegge
eiendommen, selv om Holm har overtatt den faktiske og rettslige rådighet over
eiendommen (Mads Henry Andenæs, Konkurs, 1993, s.109‑110).
Dette innebærer at Tastad som selger vil bli stilt
bedre når han selger en ting til en ondtroende eller uaktsom debitor enn han
ville bli stilt om han selger til en debitor som ikke har, eller bør ha, noen
mistanke til sin egen betalingsevne. I siste tilfelle vil selgeren bare få et
dividendekrav i kjøperens konkursbo dersom han har overlevert gjenstanden til
debitor. Rimeligheten i en slik regel kan diskuteres (Jo Hov, Avtalerett, 1992;
s. 250‑251), men regelen de‑lega lata er likevel klar og den har
vel også de beste grunner for seg. Et konkursbo bør ikke kunne tjene på
debitors uredelige forhold. Videre er det slik at den som har ytet noen kreditt
fordi mottakeren av kreditten har fremkalt en villfarelse hos den andre, bør
stå sterkere overfor kredittmottakerens konkursbo enn den som har gitt kreditt
ut fra en vurdering av de faktiske omstendigheter.
Dersom Tastad bare kan gjøre gjeldende overfor Holm
at han har misligholdt sin betalingsforpliktelse, vil han ikke kunne kreve
eiendommen tilbakeført fra Holms konkursbo. Dette følger av avhendingsloven §5‑3,
4. ledd, som avskjærer Tastad hevningsrett i et slikt tilfelle. At
tilbakeføringsretten da også er avskåret overfor kjøperens konkursbo, er klart.
Avhendingsloven §5‑3, 4. ledd er jo nettopp diktert av hensyn til de
øvrige av konkursdebitors kreditorer; den selger som har overlevert
salgsgjenstanden til kjøperen uten å ha mottatt betaling, og på denne måten har
gitt kreditt, skal ikke stå i en bedre stilling enn øvrige kredittgivere.
Spørsmålet er likevel om ikke Tastad bør vinne frem
overfor konkursboet på samme grunnlag som han bør vinne frem overfor Holm selv,
ettersom Tastad har overgitt skjøtet og nøklene som et resultat av et uredelig
forhold fra Holms side (manglende opplysninger om at det ikke var dekning på
den sjekken han betalte med.). At Holms konkursbo ikke bør tjene på Holms
uredelige forhold, taler for et slikt resultat. Min løsningen er vel tvilsom,
og mer tvilsom i forhold til Holms bo enn ovenfor Holm selv.
3. Eksamenskravene og dekning i
pensumlitteraturen.
Del II gjelder spørsmålet om avtalemessig ugyldighet
(avtaleloven §33), selgerens hevningsrett ved salg av fast eiendom hvor den
faktiske og juridiske rådighet er overført, samt kjøpers konkursbos beslagsrett
overfor selgeren.
Når det gjelder kontraktsrett skal kandidaten ha
grundig kjennskap til reglene om ugyldighet og mislighold. I tilrådd litteratur
Jo Hov, Avtalerett er det bare innledende merknader i kapittelet om ugyldige
avtaler som er pensum. Det spørsmålet som i nærværende oppgaver knytter seg til
avtaleloven §33 er ikke behandlet i den del av Hovs lærebok som er pensum.
Derimot er det behandlet i tilleggslitteratur Kai Kruger, Norsk kontraktsrett,
jf. henvisningen overfor. Spørsmålet om selgerens hevningsrett ved salg av fast
eiendom hvor den faktiske og rettslige rådighet er gått over på kjøperen, synes
sparsomt behandlet i pensumlitteraturen, men løsningen følger jo direkte av
avhendingsloven §5‑3.
Det følger av eksamenskravene at kandidaten skal ha
grundig kjennskap til de materielle reglene om omfanget av beslagsretten.
Spørsmålet om Holms konkursbos beslagsrett, overfor Tastad er behandlet i
tilrådd litteratur Mads Henry Andenæs, Konkurs (1993) s. 109‑110 så langt
gjelder ugyldig avtaler. Spørsmålet om beslagsretten ved avtaler hvor debitor
(kjøper) har overtatt den juridiske og faktiske rådighet over salgstingen hvor
hjemmelsmannen som selger har hevningsrett, er ikke uttrykkelig nevnt. Men for
den kandidat som er noenlunde orientert om emnet bør det ikke være tvil om
omfanget av kreditorenes beslagsrett i disse tilfeller.
4. Vurderingen av besvarelsene. _
På bakgrunn av dekningen i pensumlitteraturen bør det
ikke trekkes så mye for at kandidaten ikke ser at avtalen kan være ugyldig i
medhold av avtaleloven §33. Oppgaven inviterer til å se virkningen av at
selgeren har gitt fra seg skjøtet og besittelsen, og kandidatene bør derfor
finne frem til avhendingsloven §5‑3, 4. ledd. Omfanget av kreditorenes
beslagsrett i disse tilfellene er en del av det sentrale kjernespørsmål, og
kandidatene bør ikke bomme nevneverdig her før det trekkes sterkt.
Etter gjennomlesning av en del av besvarelsene må en
konstatere at denne del av besvarelsene er skremmende svake. Ca. 75 % har
isolert sett fått stryk‑karakter på denne del av besvarelsen.
Ingen av kandidatene har således sett at ett av
Tastads grunnlag er at han er avtalerettslig ubundet (ugyldig avtale). Dette er
skremmende svakt. Oppgaven inviterer jo til en slik drøftelse ettersom det
fremgår at Holm forklarte at "da avtalen ble inngått" regnet han med
å kunne finansiere kjøpesummen ved salg av en annen eiendom. At oppgaven
inviterer til en slik avtalerettslig drøftelse følger også av at avtalerettslig
ugyldighet medfører at Holms konkursbo ikke kan ta beslag i den solgte
hytteeiendommen, i motsetning til det som (kanskje) vil gjelde dersom Tastad
bare kan påberope seg en hevningsrett. I dette lys er det enda alvorligere at
kandidatene ikke ser alternativet med avtalerettslig ugyldighet.
De fleste kandidater ser hevningsspørsmålet og
avhendingsloven §5‑3, 4. ledd. Manglene forsterkes ofte ved drøftelsen av
hevningsspørsmålet. Mange kandidater gir nemlig Tastad medhold på det grunnlag
at "avtalen er ugyldig", men på det grunnlag at Holm på uredelig måte
har fått overlatt skjøtet og nøklene ved å presentere en dekningsløs sjekk. Det
kandidatene ikke ser er at da er jo avtalen allerede inngått, og det er ikke
lenger tale om "avtalerettslig ugyldighet". En annen sak er at en kan
gjøre gjeldende de synspunkt som er nedfelt i avtaleloven §33 på
hevningsspørsmålet, slik at Tastad beholder sin hevningsrett, men å kalle dette
for avtalerettslig ugyldighet viser at kandidatene ikke lenger har noen klar
forestilling om forskjellen mellom slik ugyldighet og hevningsrett. At denne
forskjellen er sentral viser denne oppgaven, ettersom beslagsretten for
kjøperens konkursbo vil være forskjellig ved de to tilfeller at
"ubundethet".
Det dreier seg her om et sentralt kjernepensum,
nemlig konkursboets beslagsrett overfor debitors hjemmelsmenn. At ingen av
kandidatene da makter å se forskjellen på de to typer av "ubundethet"
for Tastad som her er aktuelle, til tross for at oppgaven legger helt opp til
det, er alvorlig, og må trekke sterkt.
Del
III. T
Tvisten OK Verft AS ‑
Lillevik kommunale ferjeselskap AS (LKF)
1.1 Bakqrunnen for tvisten.
Verftet hadde på konkursåpningstidspunktet gjort
ferdig 90% av arbeidene på fergen til en byggepris på 20 mill. kr. Altså var
det gjort ferdig 18 mill. Rederiet hadde da betalt 15 mill., altså stod det til
rest 3 mill.
Boet trådde ikke inn i kontrakten i den forstand at
det ikke påtok seg å gjøre ferdig resten av arbeidene. Rederiet hadde rettsvern
for sitt krav på skipet‑etterhvert.som arbeidene utføres og materialer
anskaffes, men boet har tilbakeholdsrett i skipet til rederiet har betalt de
resterende 3 mill.
Rederiet
fastholder avtalen så langt som arbeidene er kommet og erkjenner å være boet
skyldig 3 mill. kr. mot å få utlevert
skipet.
Spørsmålet er om rederiet har adgang til å gjøre opp sin forpliktelse ved å
motregne erstatningskravet mot verftet
på
1 mill. for det tap rederiet er påført ved at skipet måtte ferdiggjøres av et
annet verft.
2. Problemstilling og løsning.
Utgangspunktet må tas i dekningsloven §8‑1 som
regulerer motregningsadgangen i konkurs.Boets fordring (hovedfordringen) må
være en fordring som tilkommer skyldneren ved konkursåpningen og inngår i boet
for at rederiet skal kunne motregne. Dette vilkåret før motregning er oppfylt.
Rederiet kan bare motregne med en fordring (motfordringen) som ved
konkursåpningen 1. februar 1995 kan meldes i boet. Det må altså være en såkalt
dividendefordring: Etter dekningsloven §6‑1 må en dividendefordring være
oppstått før konkursåpningen. Det er her tvilen melder seg. Rederiets
motfordring er et krav på erstatning som følge av verftets.mislighold. Men
misligholdet finner ikke sted før etter konkursåpning. ‑Erstatningskravet
er en følge av at boet ikke trer inn i den del av avtalen som ikke er ferdiggjort.
Kravet er således knyttet til forhold som er oppstått etter konkursåpningen. I
den forstand må kravet sies å være oppstått etter konkursåpningen, slik at det
i utgangspunktet ikke kan benyttes til motregning.
Rederiets krav må imidlertid betraktes som et krav
etter dekningslovens §7‑8, og som etter bestemmelsen skal dekkes som
dividendefordring. Spørsmålet er da om det følger av dette at kravet i henhold
til §8‑1 også kan benyttes til motregning. Dette sier ikke loven noe om,
og heller ikke lover forarbeider.
Spørsmålet
må avgjøres utfra reelle hensyn, og hva som er i best samsvar med formålet med
motregningsadgangen i konkurs. Andenæs, Konkurs, s. 314 hevder at dekningsloven
§7‑8 bygger på at erstatningskravet er en virkelig dividendefordring som
må anses oppstått før boåpningen. Det følger dermed av lovens system at
erstatningskravet også omfattes av begrepet motfordring i‑dekningslovens.§8‑1.
‑.
I denne sammenheng må det også være av vekt at
hovedkrav og motkrav er konnekse, og at det da vil være i samsvar med
tradisjonell oppfatning at det kan motregnes med motfordringen, selv om denne
skulle være oppstått etter konkursåpningen.Boet bestrider at rederiet i tillegg
til sin separatistrett til nybygget har rett til å dekke seg inn ved
motregning. Boet kan neppe få medhold i dette. Rederiets separatistrett gjelder
skipet så langt det er ferdiggjort. Her dreier det seg om å motregne med et
krav utover dette, nemlig et erstatningskrav. Spørsmålet om det er adgang til å
motregne med dette, bør avgjøres uavhengig av om kreditor har andre krav
overfor boet med separatistrett.
At motfordringen forfaller senere enn hovedfordringen
er ikke til hinder for motregning, jf. dekningsloven §8‑1;‑2. ledd,
2. pkt.
3. Eksamenskrav og dekning i pensumlitteraturen.
Del III dreier seg
om motregning i konkurs. Etter eksamenskravene skal kand. ha grundig kjennskap
til de materielle reglene om gjeldsinndriving ved utlegg og konkurs.
Motregningsadgangen er en sentral del i tilrådd litteratur,Mads Henry Andenæs,
Konkurs (1993) s. 31 . Det spørmål et som praktikumsoppgaven reiser vil måtte
vurderes ut fra deknl §8-1 som er utførlig behandlet i pensum, men det
spesielle spm som nærværende praktikum reiser er bare kort behandlet på s. 314
i Andenæs.
4. Vurderingen av besvarelsene.
Trolig vil de fleste kandidater ikke makte å gi en
fullgod drøftelse av motregningsspørsmålet. Men de bør i alle fall ta
utgangspunkt i dekningsloven §8‑1 og på denne måten resonnere seg et
langt stykke på vei. At kandidatene ikke ser at erstatningskravet må kunne
ansees å‑ha oppstått før. konkursåpningen i relasjon til dekningsloven §8‑1
fordi det er tale om en dividendefordring etter §7‑8, er det ikke mye å
si på. Alvorligere blir det dersom kandidatene ikke makter å ta utgangspunkt i
de generelle vilkår for motregning i konkurs i henhold til §8‑1.
Kandidatene har svart på denne del av besvarelsen som
forventet. Det er få av de virkelig gode karakterer, men heller ikke så mange
stryk isolert sett. Nærmest samtlige av kandidatene har maktet å ta utgangspunkt
i dekningsloven §8‑1 og drøftet vilkårene etter denne bestemmelsen. Noen
av kandidatene har forvekslet det tidspunkt da fordringene er oppstått med
forfallstiden for fordringen. Dette må det selvfølgelig trekkes for.
Del
IV. ‑
TvistenLillevik
Sparebank ‑ Lillevik‑kommunale ferjeselskap AS.
1.1 Problemstilling og løsning.
Spørsmålet er om rederiet kan motregne overfor banken
med erstatningskravet på 1 mill. kr. som rederiet har mot verftet i det krav på
3 mill. som verftet har mot rederiet som vederlag for skipet. Forutsetningen
for denne drøftelsen av rederiets motregningsadgang overfor banken må være at
rederiet har fått medhold i sitt krav om å kunne motregne overfor verftet/boet
Banken har ervervet pant i verftets fordring på 3
mill. i henhold til bestemmelsen om factoring i panteloven §4‑10. Det
gjelder pant i enkle krav. Det følger av (analogisk anvendelse av)
gjeldsbrevsloven §25 at dersom et slikt krav avhendes får ikke mottakeren bedre
rett enn avhenderen. I hvilket omfang mottakeren må tåle motregning med krav
som debitor måtte ha mot avhenderen, reguleres i gjeldsbrevsloven §26. Etter
panteloven §4‑10, 3. ledd, jf. §4‑6, 3. ledd, kommer
gjeldsbrevsloven §§25 og 26 til anvendelse i forhold til avtaler om
factoringpant.
Dette innebærer at banken må tåle motregning fra
rederiet i den utstrekning dette følger av gjeldsbrevsloven §26.
Det følger av §26 at rederiet kan motregne med
erstatningskravet dersom rederiet ervervet dette før rederiet fikk kjennskap
til avhendelsen av hovedfordringen (her factoringpantavtalen). Banken anfører
at rederiet var blitt kjent med pantsettelsesavtalen i forbindelse med
inngåelsen av byggekontrakten. Pantsettelsesavtalen omfatter også krav som
verftet i fremtiden måtte få, og for så vidt vil løsningen være at rederiet
ikke får medhold i sitt mottegningskrav.
Men ved anvendelsen av gjeldsbrevsloven §26, 1. pkt.
i forhold til avtaler om faktoringpant. er det et nærliggende spørsmål om det
ikke er tilstrekkelig at debitor cessus ervervet motkravet før panthaveren overtar
kreditorbeføyelsene for de pantsatte krav, og dermed retten til å motta
betaling. Før det skjer, vil debitor cessus hatt god grunn til å innrette seg
på at han kunne gjøre opp ved motregning.
Motargumentet er at såfremt debitor cessus på det
tidspunktet han får motkravet, vet eller bør vite om factoringpantsettelsen,
vil han iallefall være forberedt på at han ikke kunne gjøre opp ved motregning
(Jens Edvin Andreassen: Faktoringpant, s. 361‑362).
Avgjørende blir likevel at det her er tale om hovedfordring
og motfordring som er konnekse, og det følger da av sikker rettsoppfatning at
debitor cessus kan motregne uten de begrensninger som følger av §26.
Konklusjonen bør vel da være at rederiet får medhold
overfor banken.
2. Eksamenskrav og ‑dekning i‑pensumlitteraturen.
Del IV dreier seg om adgangen til å motregne i krav
som er pantsatt. Etter eksamenskravene skal kandidatene ha grundig kjennskap
til reglene om rettsforholdet mellom panthaveren og skyldneren, om rettsvern,
prioritet og realisasjon. Selve det motregningsspørsmål som oppstår i
nærværende praktikum er ikke spesielt behandlet i pensumlitteraturen, men de
alminnelige regler om motregning i henhold til gjeldsbrevsloven §26 er utførlig
behandlet i Bergsåker, Pengekravsrett, utvalgte emner (1992) s. 161‑163.
3. Vurderingen av besvarelsene.
Kandidatene bør lett finne frem til panteloven §4‑10,
jf. §4‑6, 3. ledd og henvisningen til gjeldsbrevsloven §§25‑26. Ut
fra dette bør de også kunne skrive noe fornuftig om motregningsadgangen i dette
konkrete tilfellet, herunder hvilket skjæringstidspunkt som skal være det
relevante ved anvendelse av gjeldsbrevsloven §26 i forhold til
faktoringpantavtaler.
Denne del av oppgaven er besvart omtrent som
forventet, hos meg noe svakere enn del III. Noen kandidater finner overhode
ikke frem til gjeldsbrevsloven §26, og det bør trekke.
Del I reiser de fleste spørsmål, men er samtidig også
den del av oppgaven som det er lettest å si noe fornuftig om. Del II kan
kanskje falle noe vanskeligere, men denne delen reiser ikke så mange spørsmål.
Del III og IV reiser spørsmålet om motregning i konkurs og om adgangen til å
motregne overfor den som har pant i enkle krav. Det er bare to hovedspørsmål
som reises, det er vel de vanskligste i hele oppgaven. Jeg vil tro at del I og
II vil telle likt ved bedømmelsen. Del III og IV bør samlet telle like mye som
hver av de øvrige deler.
Den samme praktikumsbesvarelsen blir gitt til eksamen
ved Universitetet i Tromsø. I Bergen får kandidatene 7‑timer til å
besvare oppgaven, mens kandidatene i Tromsø får 9 timer. At dette bør betinge
en forskjell i vurderingen, synest jeg er opplagt. Selv om noen av kandidatene
synes å ha kommet i tidsnød, er det åpenbart at når en fra starten av vet at en
har
9 timer til disposisjon (i stedet for 7 timer) vil en
kunne ta seg tid til gjennomtenkning og strukturerering av besvarelsene som
også gir et bedre resultat. Egentlig burde Tromsø‑besvarelsene bli gitt
et obligatorisk "trekk" i forhold til Bergensbesvarelsene. Men
hvordan dette skal praktiseres må være opp til de sensorer som retter både
Bergens‑ og Tromsø‑besvarelser.
Førde, 30.mai 1995